Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev
av 27. oktober 2008, der komiteen ber om departementets vurdering
av forslag fremmet i dokument nr. 8:6 (2008-2009):
"Stortinget ber regjeringen
fremme forslag til endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:
Alle
mottagere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan
for oppfølging innen tre måneder.
Det innføres en generell
plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."
Det fremgår av sosialtjenesteloven § 5-3 at
det kan stilles vilkår for tildeling av økonomisk sosialhjelp. Vilkår
som stilles må ha nær sammenheng med vedtaket og ikke begrense stønadsmottakerens
handle- eller valgfrihet på en urimelig måte eller være i strid
med lovens egne regler eller andre lover. Som eksempler på vilkår
nevnes i rundskriv til loven, I-34/2001, bl.a. vilkår som pålegger
stønadsmottakeren å være tilmeldt Aetat/NAV-kontor, å delta i kvalifiserings-
eller kompetansegivende tiltak, å la seg vurdere av yrkesveileder
og vilkår som pålegger stønadsmottakeren arbeidsplikt (§ 5-3 annet
ledd). Det er opp til sosialtjenesten å avgjøre når det er hensiktsmessig
å stille vilkår.
Telemarkforskning-Bø gjennomførte i 2005-2006
en undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår
i sosialtjenesten, rapport nr. 232 2006. Rapporten viser at sosialtjenesten
bruker vilkår i utstrakt grad. Rapporten viser videre at vilkår
benyttes overfor alle typer av stønadsmottakere. Unge stønadsmottakere
er den gruppen det hyppigst stilles vilkår til, dernest følger innvandrere
og langtidsledige. Bruken av vilkår ser ut til å øke i følge rapporten.
Det har i løpet av de siste årene blitt igangsatt flere
tiltak for å bidra til at flere sosialhjelpsmottakere kommer i arbeid
og arbeidsrettede tiltak. Foruten utvikling av kartleggingsverktøyet
KIS-kartlegging i sosialtjenesten, ble det i 2005 iverksatt et nasjonalt
forsøk med tettere individuell oppfølging av langtidsmottakere av
sosialhjelp, enslige forsørgere og unge mottakere som trenger særlig
bistand for å nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak (TIO). Formålet
med forsøket er å styrke den enkeltes forutsetninger for å kunne
nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak, og å redusere antall personer
som står i fare for å falle ut av slike tiltak. Det er også et mål
å styrke og utvikle metoder for individuell oppfølging og samarbeid
mellom involverte instanser.
I overkant av 1800 deltakere har vært tatt inn
i de lokale prosjektene. Hovedkonklusjonen fra evalueringen er at
flere har blitt hjulpet til å komme i arbeid og aktivitet (Rambøll
2008), og dette skyldes, ifølge rapporten, skreddersydd oppfølging,
grundig kartlegging av arbeidsevne og utplassering hos ordinær arbeidsgiver.
Det nasjonale TIO-forsøket avsluttes i 2008. Målgruppen
for forsøket er i stor grad sammenfallende med målgruppen for kvalifiseringsprogrammet,
og erfaringene vurderes å være av stor relevans for NAV-kontor som
skal iverksette kvalifiseringsprogram. Regjeringen har derfor foreslått
å videreføre bevilgningen til formålet i 2009 og å sette av 20 mill.
kroner til å legge til rette for overføring av erfaringene fra TIO-forsøket
til arbeidet med å iverksette kvalifiseringsprogrammet ved de lokale
NAV-kontorene, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009).
Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende stønad
retter seg mot personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne,
som har ingen eller svært begrensede ytelser i folketrygden. Tilbudet
skal gis til personer som vurderes å ha en mulighet for å komme
i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging, også
i tilfeller der veien fram kan være relativt lang. Programmet skal
være individuelt tilpasset og arbeidsrettet, slik at det kan være
med på å støtte opp under og forberede overgangen til arbeid. Aktiviteter
som kan inngå i programmet vil være et bredt sett av statlige arbeidsmarkedstiltak
samt kommunale arbeidstrenings- og sysselsettingstiltak og ulike
former for motivasjons- og mestringstrening. Det kan i tillegg settes
av tid til helsehjelp, opptrening og egenaktivitet.
Kommunene har en plikt til å tilby programmet. Det
er ikke lovfestet en plikt for den enkelte til å delta i programmet,
men kommunene kan ut fra gjeldende bestemmelser i sosialtjenesteloven kreve
at den enkelte utnytter alle muligheter til å forsørge seg selv,
herunder å delta i kvalifiseringsprogrammet. Saksbehandlingen av søknaden
forutsetter imidlertid aktiv medvirkning fra søkeren selv, bl.a.
i arbeidsevnevurderingen og ved å tilkjennegi og følge opp eventuelle behandlingsbehov
av betydning for gjennomføringsevnen. Dette gjør det vanskelig å
lovfeste en plikt til deltakelse, ut over det at sosialhjelp er en
subsidiær ytelse og at det å unnlate å søke vil kunne føre til redusert
sosialhjelp.
Reglene om kvalifiseringsprogram med tilhørende
stønad trådte i kraft 1. november 2007. Innfasingen av programmet
og stønaden skjer i takt med etableringen av NAV-kontorer i kommunene.
Det er lagt opp til at ordningen skal være landsdekkende fra 1. januar
2010. Kvalifiseringsprogrammet er et hovedvirkemiddel i Regjeringens
innsats mot fattigdom. Erfaringer tilsier imidlertid at det tar
tid å iverksette nye ordninger. Det er derfor lagt opp til en særlig
tett oppfølging overfor arbeids- og velferdsforvaltningen i gjennomføringen
av programmet, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009) Resultatområde 5 Levekår.
Rett til individuell plan i sosialtjenesteloven
ble lovfestet fra 1. januar 2004. Etter sosialtjenesteloven § 4-3a
har den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett
til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid
med brukeren. Tilsvarende rett følger av arbeids- og velferdsloven
§ 15. En individuell plan har et bestemt innhold etter gjeldende
regelverk. Planen skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering
av ulike tjenester. Det er ikke en plan for individuell oppfølging,
noe som vil være en del av den individuelle vurderingen, råd og
veiledningen som inngår i det sosiale arbeidet. Formålet med utarbeidelsen
av en individuell plan er bl.a. å bidra til at tjenestemottakeren får
et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud
samt å kartlegge tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for
tjenester på ulike områder, og å styrke samhandlingen mellom tjenesteytere
og etater.
I veiledningsmaterialet til individuell plan
er det lagt vekt på at planen skal være brukerens plan. Gjennom
planprosessen skal tjenestemottakeren få en styrket innflytelse
over sin situasjon. Tjenestemottakeren skal ha en aktiv rolle i
planprosessen, eventuelt i samarbeid med pårørende. Utarbeidelse
av en individuell plan forutsetter samarbeid og frivillig medvirkning
fra den planen skal gjelde for. Lovgivningen er derfor utformet
som en rett til individuell plan for den enkelte, med en motsvarende
plikt for kommunen til å utarbeide plan dersom den enkelte tjenestemottaker
ønsker det og vilkårene i loven for øvrig er oppfylt. Det er understreket
i forskriften til loven at individuell plan ikke skal utarbeides
uten tjenestemottakerens samtykke.
Erfaringer viser at individuell plan er et nyttig virkemiddel
for å sikre samarbeid mellom tjenesteytere og etater og for å bidra
til en bedre koordinering av tjenester. Det gjenstår imidlertid en
del før dette virkemidlet er realisert fullt ut i de ulike tjenestene.
Regjeringen har oversendt til behandling i Stortinget
lovforslag om arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og
aktivitetsplaner, jf. Ot.prp. nr. 4 (2008-2009). Etter forslaget
til endring i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 vil alle
som henvender seg til kontoret, og som ønsker eller trenger bistand
for å komme i arbeid, ha rett til å få vurdert sitt bistandsbehov og
de som vil ha behov for det, en mer omfattende arbeidsevnevurdering.
I lovproposisjonen er det understreket at også personer som på vurderingstidspunktet
antas å stå langt fra arbeid skal ha rett til å få kartlagt sitt
behov for bistand. Brukere med bistandsbehov vil videre få rett
til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal
komme i arbeid (aktivitetsplan).
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er
ønskelig og viktig å stille krav til mottagerne av økonomisk sosialhjelp
og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning
om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig
for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og
bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen.
Dagens lovgivning gir sosialtjenesten/arbeids- og
velferdsforvaltningen mulighet til å stille vilkår om visse typer
aktivitet for å motta økonomisk sosialhjelp. Praksis viser at dette
gjøres i utstrakt grad og at bruken av slike vilkår er økende. Mottakere
av økonomisk sosialhjelp er ikke en ensartet gruppe, men består
av personer som har ulike muligheter, behov og som kan være i svært
ulike livssituasjoner. Dagens regelverk tar utgangpunkt i dette.
Det er sosialtjenesten og ikke den enkelte som vurderer hensiktsmessigheten
av å stille krav om aktivitet. Etter min vurdering gir dagens regelverk
et tilstrekkelig og godt grunnlag for sosialtjenesten/arbeids- og
velferdsforvaltningen til å stille krav om aktivitet/arbeid og til
å sikre oppfølging av den enkelte stønadsmottaker.
Innføring av reglene om kvalifiseringsprogram og
kvalifiseringsstønad er et ytterligere bidrag til at flere personer
med nedsatt arbeids- og inntektsevne skal komme i arbeid gjennom
tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging fra arbeids- og
velferdsforvaltningen. Det tar tid å iverksette ordningen, og kommunenes
gjennomføring av programmet er derfor gjenstand for en særlig oppmerksomhet
og oppfølging.
Den enkeltes rett til og arbeids- og velferdsforvaltningens
plikt til å utarbeide individuelle planer vil om ikke lenge være
gjennomgående regulert i lovgivningen for arbeids- og velferdsforvaltningen,
jf. reglene om individuell plan i sosialtjenesteloven og arbeids-
og velferdsforvaltningsloven og lovforslaget om arbeidsevnevurderinger
og aktivitetsplaner. Det er viktig at fokuset nå settes på å få
implementert dette verktøyet i forvaltningen og at en høster erfaringer med
dette før en eventuelt spisser virkemidlet videre.
Selv om jeg er enig med forslagsstillerne i
at det er ønskelig å følge opp mottakerne av sosialhjelp, herunder
å stille vilkår når dette er hensiktsmessig, er det derfor etter
min vurdering ikke hensiktsmessig å endre sosialtjenesteloven som
foreslått. De hensyn som forslagsstillerne ønsker ivaretatt fanges
etter mitt syn opp i gjeldende lovgivning på en tilstrekkelig god
måte. Fokuset på individuell oppfølging er ytterligere styrket gjennom
etableringen av kvalifiseringsprogrammet og Regjeringens forslag
i Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) om arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger
og aktivitetsplaner.