Komiteen mener at
det er alt for mye driftsstans, forsinkelser og kanselleringer i togtrafikken.
Det er viktig at Jernbaneverket i samarbeid med NSB blir satt i
stand til å forhindre de gjentatte problemene som koster enkeltpersoner
og samfunnet dyrt. Jernbaneverket må ha en fleksibilitet til å handle
raskt når situasjonen krever det. Komiteen ber Regjeringen
vurdere om Jernbaneverkets organisering er god nok for å danne grunnlag
for å gi kundene et best mulig tilbud.
Komiteen vil også understreke
det selvstendige ansvaret Jernbaneverket og NSB AS har for å rydde
opp i problemene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at en punktlig
og pålitelig jernbane vil ha store positive effekter for samfunnet,
og være et vesentlig bidrag til å redusere utslipp og ulykker.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at i tillegg til store utbyggingsprosjekter på jernbane, spesielt
i dobbeltspor i Østlandsområdet, foreslås det også sterkt utvidede
rammer til konkrete tiltak som skal øke pålitelighet og punktlighet.
Dette er viktige investeringer og fornyelser dette flertallet støtter.
Investeringstiltak for godstransporten legger til rette for en reduksjon
i vegtransporten og dermed klimagassutslippene.
Dette flertallet støtter opp
om Regjeringens vurdering av at en stor satsing på jernbanen er viktig
også i et klimaperspektiv. Kombinert med en bedre arealpolitikk
og restriktive tiltak overfor biltrafikken, spiller jernbanen en
viktig rolle for å redusere miljøbelastingene fra transportsektoren
og bedre fremkommeligheten også på vegene i de største byområdene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å omgjøre Jernbaneverket til to statlige
aksjeselskap, hvor det ene har ansvar for å administrere utvikling
og drift av jernbanens infrastruktur, mens det andre skal utføre
utbygging og vedlikehold av infrastruktur for bane. Dette vil gi
en jernbanesektor som er langt bedre stilt til å håndtere utbygging
og vedlikehold enn dagens organisasjon. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen omgjøre Jernbaneverket
til to statlige aksjeselskap, etter følgende modell:
Ett administrasjonsselskap
med ansvar for å administrere utvikling og drift av jernbanens infrastruktur.
Stortinget skal vedta overordnede retningslinjer for selskapet,
men skal ikke detaljstyre prioriteringene. Utførelsen av utviklings-
og driftsoppgaver skal i regelen konkurranseutsettes. Selskapet
skal overta eiendomsretten til og inntekter fra kommersiell drift av
stasjonsområdene, foruten kjøreavgiften, som i dag.
Ett utbyggings- og vedlikeholdsselskap
med ansvar for utbygging og vedlikehold av infrastruktur for bane.
Selskapet skal konkurrere omkontrakter med andre aktører i bransjen."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at jernbanens
betydning i befolkningstette områder er meget stor, ved at for eksempel
alle landets busser må settes inn i Osloområdet, dersom dagens antall
reisende tog skal benytte en annen form for kollektivtransport.
De tallrike tilfellene av driftsstans på for eksempel Drammensbanen har
ofte sammenheng med feil på signalanlegg. Denne typen årsak til
driftstans i Osloområdet gir disse medlemmer et inntrykk
av en jernbaneeier med en vedlikeholdspraksis som ikke står i forhold
til den belastning jernbanestrekningene utsettes for.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at dette medlem foreslår å konkurranseutsette produksjonsoppgavene
til Jernbaneverket og skille disse ut i et statlig selskap.
Dette medlem mener redusert reisetid
med tog i Norge er viktig for jernbanens konkurranseevne, og mener
på denne bakgrunn at innsatsen innenfor jernbanepolitikken må ha
dette som hovedfokus. Dette medlem vil peke på at
potensialet for redusert reisetid er stort og vil særlig trekke
frem potensialet innenfor InterCity-Triangelet på Østlandet, på
Bergensbanen, på Sørlandsbanen og på Dovrebanen. Dette medlem mener
det bør etableres ambisiøse mål for reisetider med tog i Norge,
og fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere følgende mål
for reisetid med tog i Norge innen 2020 og følge disse opp med nødvendige
bevilgninger: Trondheim–Oslo: 4 timer, Bergen–Oslo: 4 timer, Kristiansand
S–Oslo: 3 timer, Oslo–Lillehammer/Halden/Skien – 80 minutter."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker enkle og kvantifiserbare målsettinger knyttet
til norsk samferdsel. Disse medlemmer slutter seg
derfor til vegkravene fra Veivalg 2009, som følgende organisasjoner
sluttet seg til: Asfaltentreprenørenes Forening (AEF), Autobransjens
leverandørforening, Autoriserte Trafikkskolers Landsforbund (ATL),
Bilimportørenes Landsforening (BIL), Kongelig Norsk Automobilklubb
(KNA), Landsforeningen for trafikkskadde (LTN), MA – rusfri trafikk
og livsstil, Maskinentreprenørenes Forbund (MEF), Norges Automobil-Forbund
(NAF), Norges Bilbransjeforbund (NBF), Norges Biloppsamleres Forening,
Norges Lastebileier-Forbund (NLF), Norges Taxiforbund, Opplysningsrådet
for Veitrafikken (OFV), Trygg Trafikk og Transportbrukernes Fellesorganisasjon
(TF).
Disse medlemmer gjengir her de
seks kravene:
"VEIENE SKAL VÆRE
GODE. Norge skal ha et godt og helhetlig vegnett som sikrer tilgjengelighet
for alle.
VEIENE SKAL VÆRE SIKRE. Veiene må være
utformet slik at menneskelige feil i trafikken ikke får fatale konsekvenser.
VEIENE SKAL VÆRE GODT VEDLIKEHOLDTE. Veiene
skal vedlikeholdes fortløpende og utbedres når de ikke er i henhold til
fastlagt standard.
VEIENE SKAL UTVIKLES MED HENSYN TIL MILJØ.
Veiene må utvikles slik at trafikkens negative miljøpåvirkning blir
minst mulig.
VEIENE SKAL HA GOD FREMKOMMELIGHET. Veiene
skal ha en standard tilpasset dagens behov slik at det er mulig
å planlegge og gjennomføre reisen som forutsatt.
VEIBRUKERNE SKAL HA GOD INFORMASJON. Veibrukerne
har krav på god og korrekt informasjon om veg- og føreforhold."
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det bør legges økt vekt på mål- og resultatstyring i transportpolitikken,
men er samtidig uenige i Regjeringens fire hovedsatsningsområder
og rangeringen av disse. Disse medlemmer påpeker
at Norges geografi og bosettingsmønster, samt de lange kommunikasjonslinjene
til markedene i bl.a. Europa, gir helt spesielle utfordringer i
forhold til planlegging og etablering av kommunikasjon og samferdselsprosjekter
som reduserer de naturgitte avstandsulempene. Globalisering, krav
til fleksibilitet og den internasjonale konkurransen setter etter disse
medlemmers mening nye krav til samferdsel som premiss for
økonomisk vekst og utvikling. Nye krav til logistikkparametre som lagerkostnader,
transporttid, leveringstidspunker og leveringssikkerhet har sammen
med nye krav til mobilitet og tilgjengelighet definert stadig økende
krav til samferdsel og kommunikasjon som forutsetning for videre
økonomisk vekst og utvikling. Disse medlemmer mener
at det ikke er mulig å tenke seg fortsatt økonomisk vekst uten en
samtidig vekst i transportbehovene. Å redusere transportbehovet
kan ikke anses realistisk. Disse medlemmer vil legge
særlig vekt på reisetid og transportkostnader på utvalgte ruter
i riksvegnettet samt reduksjon av rushtidsforsinkelser.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens første hovedmålsetting er å "bedre fremkommelighet
og reduserte avstandskostnader for å styrke konkurransekraften i
næringslivet og for å bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret". Disse
medlemmer er enig i den første delen av målsettingen, nemlig
å bedre fremkommelighet og reduserte avstandskostnader for å styrke
konkurransekraften i næringslivet. Disse medlemmer viser
til at målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret har
lange tradisjoner i norsk politikk, og vi finner igjen akkurat de
samme formuleringene i blant annet St.meld. nr. 21 (2005–2006),
St.meld. nr. 34 (2000–2001), St.meld. nr. 31 (1996–1997).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til sine merknader om bosettingsmønsteret i innstillingens
kapittel 8 om regional utvikling, samt Fremskrittspartiets merknader
om bosettingsmønsteret i Innst. S. nr. 56 (2006–2007) til St.meld.
nr. 21 (2005–2006) "Hjarte for heile landet".
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens hovedmålsetting nummer to er at "transportpolitikken
skal bygge på en visjon om at det ikke skal forekomme ulykker med
drepte eller hardt skadde i transportsektoren". Disse medlemmer er
enige i denne målsettingen, og vil i den forbindelse blant annet
vise til rapporten fra det svenske selskapet Folksam som slår fast
at dårlige veger er den endelige årsaken til 72 pst. av dødsulykkene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til sine merknader
i innstillingens kapittel 11 om transportsikkerhet.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens tredje hovedmålsetting er at transportpolitikken skal
bidra til å begrense klimagassutslipp, redusere miljøskadelige virkninger
av transport, samt bidra til å oppfylle nasjonale mål og Norges internasjonale
forpliktelser på miljøområdet. Disse medlemmer er
ikke enige i denne målsettingen, og viser til sine merknader om
miljø i innstillingens kapittel 12.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens hovedmålsetting nummer fire er at transportsystemet
skal være universelt utformet, og viser til sine merknader om dette
temaet i innstillingens kapittel 13.
Disse medlemmer er uenige i Regjeringens påstander
i St.meld. nr. 16 (2008–2009) om at kapasitetsutvidelser ikke vil
kunne være tilstrekkelig til å forhindre økende rushtidsforsinkelser
i vegtrafikken i områder med stor befolkningsvekst. Disse
medlemmer viser til Norges største by Oslo er liten i internasjonal sammenheng,
og at det er fult mulig å komme seg rundt i byer som er ti ganger
så store – også i rushtrafikken. Disse medlemmer er
følgelig uenige i Regjeringens konklusjon om behov for restriktive
tiltak overfor biltransport i de største byene.