I dokumentet fremmes følgende forslag:
"1. Stortinget ber Regjeringen
vurdere hvordan returavtaler og mottak av egne borgere som ikke oppfyller
vilkårene for opphold i Norge, kan inngå som elementer i avtaler
som inngås med land som skal motta norsk bistand. Kvalifiseringsprogrammer
bør også vurderes i denne sammenheng.
2. Stortinget ber Regjeringen vurdere om
Arbeids- og inkluderingsdepartementet skal få råderett over deler
av bistandsporteføljen til arbeidet om å få på plass et system for
retur, og at bistandsmidler kan brukes for å stimulere til returavtaler.
3. Stortinget ber Regjeringen etablere
flere organisatoriske løsninger etter modell fra Torshov-prosjektet.
4. Stortinget ber Regjeringen vurdere innføring av
et kvalifiseringsprogram for asylsøkere som samarbeider om retur.
Det er en forutsetning at den avsluttende delen av kvalifiseringen
gjennomføres i asylantens hjemland.
5. Stortinget ber Regjeringen intensivere
arbeidet med "uroaksjonene" der Politiets utlendingsenhet, Mattilsynet,
Skatteetaten og andre relevante etater gjennomfører koordinerte
aksjoner for å avsløre ulovlig opphold, arbeidsforhold mv.
6. Stortinget ber Regjeringen innføre et
meldepliktsystem for personer som søker om asyl og som ikke bor
på mottak, og personer som har fått avslag og som venter på utsendelse.
Gjentatte brudd på meldeplikten vil kunne føre til forvaring.
7. Stortinget ber Regjeringen om raskt
å utrede muligheten for å forvare asylsøkere som begår gjentatte
kriminelle handlinger inntil asylsøknaden er ferdigbehandlet.
8. Stortinget ber Regjeringen vurdere om
gjentatte kriminelle handlinger begått av en asylsøker som har søknaden
til behandling, skal kunne få betydning for utfallet av saken.
9. Stortinget ber Regjeringen vurdere muligheten for
å stramme inn kravet i utlendingsloven om at asylsøkere skal bidra
til å avklare egen identitet for å redusere antallet som bruker
manglende papirer til å trenere saksbehandlingen.
10. Stortinget ber Regjeringen innføre
en ordning der turister fra land med stor sannsynlighet for å "hoppe
av", må melde seg ved den norske ambassaden ved hjemkomst. Dersom
vedkommende ikke melder seg ved hjemkomst, vil garantien for herboende
bli utløst.
11. Stortinget ber Regjeringen om ikke
å igangsette det varslede arbeidet med å utarbeide et forslag til
forskriftsbestemmelser som gir de såkalte MUF-erne (Midlertidig
opphold Uten rett til Familiegjenforening), som fikk opphold i 2005 og
2006 og senere ikke har fått tillatelsen fornyet, en ny mulighet
til å søke om en tillatelse som vil gi dem grunnlag for en varig
oppholdstillatelse i Norge."
Som bakgrunn for forslagene viser forslagsstillerne
til at det i 2008 ble registrert 14 302 asylsøkere hos Politiets
utlendingsenhet (PU). Dette er 7 852 flere enn i 2007. Samtidig
er det uttransportert 2 891. Stigningen begynte høsten 2006, og
tilgjengelige prognoser indikerer at tilstrømningen vil være høy
også i 2009.
Forslagsstillerne registrerer at den kraftige
økningen stiller samfunnet overfor store utfordringer, også organisatoriske.
Bemanning og kompetanse er viktig, men også hvordan arbeidet organiseres.
Forslagsstillerne mener det er et paradoks at flere
land kan motta store bistandsbeløp samtidig som de samme landene
nekter å inngå returavtaler med Norge, eller ta imot egne borgere som
ikke oppfyller vilkårene for opphold i Norge.
Videre påpeker forslagsstillerne at fastsettelse
av identitet er avgjørende i behandlingen av asylsøknadene. Usikker
identitet er en utfordring i vurderingen av om søkeren har rett
til opphold, men det er også en forutsetning for å kunne gjennomføre
tvungen retur av personer med ulovlig opphold.
Forslagsstillerne er kjent med at det er liten
oversikt over hvor asylsøkere, både de som venter på behandling
av søknaden og de som har fått avslag, oppholder seg i Norge. Og
forslagsstillerne er også kjent med at flere begår kriminelle handlinger
i påvente av at søknaden skal bli behandlet.
Det påpekes i dokumentet at det er en utfordring for
Norge at grunnløse asylsøkere i for liten grad blir returnert til
sine hjemland. Dette utgjør en stor kostnad for den enkelte asylant
som lever sitt liv på siden av samfunnet uten økonomiske, sosiale
og politiske rettigheter, og det er en utfordring for det norske
samfunn.
Forslagsstillerne mener det er uheldig at MUF-ernes
sak vurderes enda en gang, fordi det vil undergrave en streng og
rettferdig asylpolitikk, det vil føre til økt tilstrømning av ubegrunnede
asylsøkere og gjøre det vanskeligere å få sendt ut de som oppholder
seg ulovlig i Norge.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Tore Hagebakken, Saera Khan, Inger Løite, Tom Strømstad Olsen
og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen,
Åge Starheim og Ib Thomsen, fra Høyre, Kari Lise Holmberg og Bent Høie,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rolf Reikvam, fra Kristelig Folkeparti, Bjørg
Tørresdal, fra Senterpartiet, Anna Ceselie Brustad Moe, og fra Venstre,
Vera Lysklætt, viser til at antallet asylsøkere til Norge
har økt det siste året. I første kvartal utgjorde søkere fra Afghanistan,
Eritrea, Somalia og statsløse om lag halvparten av søkerne. Økningen
i antall asylsøkere har vært størst for land der mange faktisk har
et beskyttelsesbehov. I dag innvilger UDI over 50 prosent av alle asylsøknader
de mottar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at dette viser at Regjeringen lykkes i arbeidet med å få ned
antallet asylsøkere som ikke har beskyttelsesbehov.
Komiteen mener at
det fortsatt bør være sterkt fokus på å gjennomføre tiltak som kan
føre til raskere avklaring av søknader og effektuering av vedtak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg gladelig bak alle forslag som går i riktig retning og er ment
å begrense antall grunnløse asylsøkere og dermed frigjør mer resurser
til integreringsarbeidet. Disse medlemmer vil likevel
bemerke at mange av forslagene som fremmes i forslaget, er helt
eller delvis blitt tatt opp tidligere denne stortingsperioden ved
behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) Utlendingsloven hvor
Fremskrittspartiet la frem et eget lovforslag som gikk lenger enn
Regjeringens forslag.
Komiteen viser til
de positive erfaringer fra det såkalte Torshov-prosjektet, og er
tilfreds med at statsråden i sitt svarbrev til komiteen av 19. mai
2009 signaliserer at erfaringene fra prosjektet vil bli brukt i
arbeidet med å effektivisere behandlingen av søknader fra andre
grupper, og at Torshov nå blir en permanent innsatsenhet for behandling
av de sakene som til enhver tid krever særskilt prioritering. Komiteen viser
videre til 48-timersprosedyre for søkere fra land der menneskerettighetssituasjonen
anses som avklart og positiv (åpenbart grunnløs-prosedyren), 3-ukersprosedyren
for søkere som kommer fra land der den store majoriteten av søknadene
erfaringsmessig blir avslått, og at statsråden for tiden utreder
en modell for hurtigløp for asylsøkere som ikke bidrar til å klarlegge
egen identitet.
Komiteen mener at raskere effektuering
av avslag vil kunne ha innvirkning på antall asylsøkere som kommer
til Norge. Manglende effektuering fører til at mennesker med avslag
blir gående lenge i en uviss situasjon. Mange av disse forsvinner
for norske myndigheter.
Komiteen viser til at en av utfordringene
med retur av asylsøkere er at det i mange tilfeller ikke finnes
tilbaketakelsesavtaler med opprinnelseslandene. Komiteen understreker
det ansvaret opprinnelseslandene har for å ta imot sine egne borgere. Komiteen mener
Norge bør ta i bruk et helhetlig sett med virkemidler som kan stimulere
opprinnelseslandene til å ta imot sine borgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet,
vil påpeke at i forhandlinger om slike avtaler bør det vurderes virkemidler
som blant annet generell bistand, bygging av infrastruktur for mottak
av hjemvendte borgere og bistand til reintegrering for den enkelte. Flertallet viser
til at slike virkemidler i dag vurderes i de enkelte forhandlingene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre er uenig i at bortfall av generell bistand skal
brukes som et pressmiddel i returarbeidet for å få opprinnelsesland
til å ta imot egne borgere. Disse medlemmer deler utenriksminister
Jonas Gahr Støres syn på denne saken, noe han gjorde rede for i
spørretimen den 18. mars. Utenriksministeren fikk spørsmål fra representanten
Bjørg Tørresdal om han delte Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grandes
uttalelser i Dagbladet 17. mars 2009 om at:
"… vi må vurdere om land som ikke er villige til å
ta imot egne statsborgere, bør miste u-hjelp eller annen bistand
fra Norge."
Utenriksministeren svarte følgende:
"Jeg er ikke enig i det utspillet, og jeg har gjort det
veldig klart ... fordi jeg tror det er et uhåndterlig signal og
et dårlig virkemiddel for å nå målet. Hele returproblematikken er
jo et veldig komplisert saksfelt som vi må arbeide med for å trekke
land inn i å respektere sine internasjonale forpliktelser. Ofte
går jo den hjelpen vi gir til denne type land – mange av dem går
under kategorien "failed state", det ikke er myndigheter der – nettopp
ut på å hjelpe de gruppene som ikke får noen type hjelp, og det
vil ikke være formålstjenlig å bryte det av som et virkemiddel."
Komiteen viser til at det tas
i bruk virkemidler for reintegrering av hjemvendte asylsøkere som legger
vekt på oppstart av utdanning, arbeid eller bolig i hjemlandet. Komiteen mener
dette kan stimulere til at flere velger å returnere frivillig.
Komiteen ber Regjeringen ta et
europeisk initiativ for å få til et samordnet tiltaksspekter overfor
de landene som samarbeider om å ta imot sine egne innbyggere og
også for de landene som ikke velger å samarbeide.
Komiteen viser til at det er
utfordringer knyttet til at enkeltpersoner ikke overholder sine
visumforpliktelser ved å reise ut av Norge når visumet utløper.
For å motvirke dette bør utenriksstasjonene benytte seg av muligheten
til returkontroll der visumhaver personlig må møte opp ved ambassaden
eller annet egnet sted for å bekrefte at retur har funnet sted.
Flere utenriksstasjoner benytter seg allerede
i dag av returkontroll i enkeltsaker. Dette er særlig saker hvor
det er en viss tvil om søkeren vil returnere, men hvor det likevel
gis visum på grunn av formålet med besøket (velferdshensyn). Komiteen viser
til en undersøkelse som viser at av et utvalg på 36 norske utenriksstasjoner
som utsteder visum, har 92 prosent gitt tilbakemelding om at de
foretar returkontroll i forbindelse med visumutstedelse av egne
vedtak eller der Utlendingsdirektoratet har anmodet om det. Alle utenriksstasjonene
som foretar returkontroll, opplyser at dette gjennomføres ved personlig
oppmøte. Det vil si at søker ved ankomst til hjemlandet oppsøker
ambassaden for å dokumentere at han/hun har returnert til hjemlandet.
Komiteen viser videre til behandlingen
av Ot.prp. nr. 36 (2008–2009) om VIS (VIS-prp) der det fremgår at
den fremtidige bankgaranti-ordningen vil innebære returkontroll.
I Ot.prp. nr. 36 (2008–2009) heter det:
"Ordningen vil innebære et behov for returkontroll
i de sakene hvor det er stilt garanti. Departementet vil foreslå
at Utlendingsdirektoratet gir nærmere retningslinjer for dokumentasjon
på at utlendingen har forlatt Norge og Schengenområdet i tråd med
visumforutsetningene. Utlendingsdirektoratet vil blant annet kunne
stille krav til meldeplikt ved utenriksstasjonene eller annet egnet
sted."
Selv om et økt antall asylsøkere
fører til stort press på forvaltningen, mener komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, det er viktig å legge
vekt på at Norge skal overholde internasjonale forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Norge i dag gir opphold til langt flere personer enn hva
vi er forpliktet til som følge av internasjonale konvensjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener at tiltak for å redusere antallet
asylsøkere først og fremst bør rettes mot å få raskere avklaring
av søknader og effektuering av vedtak.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil foreslå at Dokument nr. 8:84 (2008–2009)
vedlegges protokollen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og
Venstre, viser til at forslagene 1, 2 og 4 i representantforslaget
innebærer virkemidler for å få til returavtaler og frivillig retur. Flertallet er
kjent med at det er elementer av forslagene 1, 2 og 4 som brukes delvis
i dagens returpolitikk, slik det fremkommer i svaret fra arbeids-
og inkluderingsministeren til komiteen den 19. mai 2009. Flertallet mener
det er behov for en mer samlet og enhetlig returpolitikk.
På denne bakgrunn tar komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre opp følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake på
en egnet måte med en sak om en samlet og mer effektiv utsendelsespolitikk."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan
returavtaler og mottak av egne borgere som ikke oppfyller vilkårene
for opphold i Norge, kan inngå som elementer i avtaler som inngås
med land som skal motta norsk bistand. Kvalifiseringsprogrammer
bør også vurderes i denne sammenheng."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om Arbeids-
og inkluderingsdepartementet skal få råderett over deler av bistandsporteføljen
til arbeidet med å få på plass et system for retur, og at bistandsmidler
kan brukes for å stimulere til returavtaler."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere innføring
av et kvalifiseringsprogram for asylsøkere som samarbeider om retur.
Det er en forutsetning at den avsluttende delen av kvalifiseringen
gjennomføres i søkerens hjemland."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at statsråden i svarbrevet fremhever
Torshov-prosjektet som en suksess og at prosjektet "innebar en samlokalisering
av politi og utlendingsmyndigheter". Disse medlemmer viser videre
til at statsråden i svar på spørsmål i spørretimen den 6. mai 2009
bekrefter at Politiets utlendingsenhet ikke lenger skal være en
del av Torshov-prosjektet og at man nå skal konsentrere seg om enslige
mindreårige asylsøkere. Statsråden sa blant annet:
"Nå er det slik, som representanten selvfølgelig vet,
at Politiets utlendingsenhet ikke ligger under mitt departement.
Jeg hadde ikke hatt noe imot at Politiets utlendingsenhet hadde
fortsatt i Torshovprosjektet."
Disse medlemmer mener at dette
igjen viser problemet med en fragmentert ansvarsfordeling for utsendelsespolitikken.
Det ene prosjektet som trekkes frem av statsråden som suksesshistorien
om en effektiv håndtering av asylsøkere som åpenbart skal ha avslag,
eksisterer ikke lenger. Både innhold og organisering er endret, men
navnet er beholdt.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at Torshov-prosjeket
videreføres som ett prosjekt der UDI og Politiets utlendingsenhet
er samlokalisert og arbeider sammen for en rask behandling og utsendelse
av asylsøkere med åpenbart grunnløse asylsøknader."
Disse medlemmer viser til at
det er åpenbart at dagens system knyttet til kriminelle asylsøkere,
personer som vil unndra seg utsendelse og personer som oppholder
seg ulovlig i Norge, ikke fungerer.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om raskt å utrede muligheten
for å forvare asylsøkere som begår gjentatte kriminelle handlinger
inntil asylsøknaden er ferdigbehandlet."
"Stortinget ber Regjeringen vurdere om gjentatte kriminelle
handlinger begått av en asylsøker som har søknaden til behandling,
skal kunne få betydning for utfallet av saken."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen intensivere arbeidet med
"uroaksjonene" der Politiets utlendingsenhet, Mattilsynet, skatteetaten
og andre relevante etater gjennomfører koordinerte aksjoner for
å avsløre ulovlig opphold, arbeidsforhold mv."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at statsråden i sitt svarbrev
viser til at dagens utlendingslov har hjemmel for meldeplikt, men at
Regjeringen ikke ønsker å benytte seg av ordningen.
Dette er disse medlemmer uenig
i og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre et meldepliktsystem
for personer som søker om asyl og som ikke bor på mottak, og personer
som har fått avslag og som venter på utsendelse. Gjentatte brudd
på meldeplikten vil kunne føre til forvaring."
Disse medlemmer viser til at
det er behov for strengere krav til klarlagt identitet. Dette er
den delen av asylbehandlingen som tar mest tid og er mest ressurskrevende,
samtidig utgjør usikker identitet en sikkerhetsrisiko.
På denne bakgrunn fremmer komiteens
medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere muligheten for
å stramme inn kravet i utlendingsloven om at asylsøkere skal bidra
til å avklare egen identitet for å redusere antallet som bruker
manglende papirer til å trenere saksbehandlingen."
Komiteens medlem fra Venstre viser
til at arbeidet med å avgjøre identiteten til asylsøkere er vanskelig
og baserer seg på mange undersøkelser, som for eksempel språktest,
intervjuer, fingeravtrykk, verifikasjon av dokumenter og opplysninger,
fysiske undersøkelser av kropp og eiendeler med mer. Kompetansen
på dette området er i dag spredt og ikke et prioritert område i utlendingsforvaltningen.
Det fører til lang saksbehandlingstid og dårlig rettssikkerhet for
den enkelte asylsøker. Med tanke på høye asylankomster mener dette
medlem det vil være hensiktsmessig å samle fagkunnskap om
identifisering av asylsøkere som ankommer uten identitetspapirer. Dette
medlem fremmer derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette en egen nasjonal
identitets- og dokumentasjonsenhet som skal avgjøre identiteten
til de asylsøkerne som kommer uten identitetspapirer."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at selv om flere utenriksstasjoner
praktiserer ordningen med meldeplikt ved retur etter endt visumopphold,
så er det flere utenriksstasjoner som ikke praktiserer ordningen.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning der
turister fra land med stor sannsynlighet for å "hoppe av", må melde
seg ved den norske ambassaden ved hjemkomst. Dersom vedkommende
ikke melder seg ved hjemkomst, vil garantien for herboende bli utløst."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til statsrådens svar angående forslaget om
å stoppe den nye MUF-forskriften. Disse medlemmer vil
understreke at ingen av dem som har fått avslag fra UNE på bakgrunn
av en ekstra vurdering, der tilknytning til riket var et av flere
element, noen gang var forespeilet at de skulle få permanent opphold
i Norge. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens
forslag til forskrift heller ikke gir permanent opphold, men kan
føre til permanent opphold. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen konstaterer i høringsbrevet at det ikke eksisterer
et juridisk grunnlag for å gi denne gruppen den særbehandling som
opphold vil være, men at dette baserer seg på en politisk beslutning. Disse
medlemmer mener at dette undergraver en streng og rettferdig
asylpolitikk og vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om ikke å igangsette det
varslede arbeidet med å utarbeide et forslag til forskriftsbestemmelser
som gir de såkalte MUF-erne (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening),
som fikk opphold i 2005 og 2006 og senere ikke har fått tillatelsen fornyet,
en ny mulighet til å søke om en tillatelse som vil gi dem grunnlag
for en varig oppholdstillatelse i Norge."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at Stortinget gjennom oppslag
i Aftenposten onsdag 13. mai 2009 ble gjort kjent med at personer
med tilknytning til Taliban hadde fått opphold i Norge. Bakgrunnen
er retningslinjene PN 2008-003 Asylpraksis Afghanistan fra UDI.
Under pkt. 2.2.2 står det blant annet følgende:
"For å være utsatt for forfølgelse må man i utgangspunktet
ha hatt en profilert, innflytelsesrik stilling, og eventuelt vært
ansatt i administrasjonen under Taliban regimet. Ledere og kommandanter
på provins- eller sentralnivå og/eller de som har begått alvorlige
overgrep kan være utsatt hvis de ikke har et innflytelsesrikt nettverk til
å beskytte seg."
Disse medlemmer mener at en slik
praksis strider mot Stortingets intensjon knyttet til utlendingslovens
regler om politiske anførsler i forbindelse med opphold på bakgrunn
av beskyttelsesbehov. Disse medlemmer viser til at personer
som har begått alvorlige overgrep og/eller er krigsforbrytere, er
ekskludert fra flyktningkonvensjonen, jf. art. 1F.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget ber Regjeringen gjennom instruks
til UDI endre direktoratets praksis når det gjelder politiske anførsler
og tilknytning til Taliban slik at det ikke lenger skal tale til
søkers fordel at vedkommende har hatt en profilert, innflytelsesrik
stilling og eventuelt vært ansatt i administrasjonen under Taliban-regimet.
Den samme endringen må skje når det gjelder ledere og kommandanter
på provins- eller sentralnivå og/eller de som har begått alvorlige
overgrep."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser videre til
at Norge etter internasjonale forpliktelser har ansvar for at krigsforbrytere
og personer som har begått brudd på menneskerettighetene, blir stilt
til ansvar og straffet. Gjennom sakene som fremkom i Aftenposten
13. mai, kan det virke som det ikke enda er tilfredsstillende prosedyrer
hos UDI/UNE for å føre saker der det er mistanke om dette, videre til
statsadvokaten. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomgå prosedyrene
for hvordan straffbare forhold som fremkommer gjennom saksbehandlingen
og asylintervju i UDI og UNE, blir videreformidlet og fulgt opp
overfor statsadvokaten. Systemet må sikre at personer blir straffeforfulgt
for sine ugjerninger."
Disse medlemmer viser til at
alle sakene som ble brukt som eksempler i Aftenposten 13. mai 2009,
er saker der UNE har omgjort vedtak fattet av UDI og gitt opphold.
I den siste tid har det vært flere saker som tyder på at UNE ikke
endrer praksis, selv om UDI blir pålagt praksisendringer gjennom
instruks fra Regjeringen. Det gjelder spesielt saken om opphold
på bakgrunn av trussel om kjønnslemlestelse. Disse medlemmer viser
i den forbindelse til departementets instruks ovenfor UDI AI-57/08
Instruks om håndtering av saker om kjønnslemlestelse. Disse
medlemmer er enig i denne instruksen, men vil vise til at
den ikke vil ha noen betydning for UNEs arbeid med sakene, noe som
også fremkommer av statsrådens svar til representant Bent Høie i
spørsmål 1073 om UNEs mandat.
Regjeringen har i samsvar med Stortingets tidligere
anmodninger nå igangsatt et arbeid med å evaluere dagens utlendingsforvaltning,
og mandatet ble gjort kjent 13. mai 2009. Ifølge mandatet skal utvalget
være ferdig med sitt arbeid i november 2010. Disse medlemmer vil da
vise til at normal saksbehandling vil tilsi at ny utlendingsforvaltning
tidligst vil være på plass i 2013. Disse medlemmer mener
det ikke er akseptabelt å la dagens praksis fungere frem til da.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2009
komme tilbake med forslag til nødvendige lovendringer for å etablere
en instruksjonsmyndighet for Regjeringen overfor UNE i prinsippspørsmål tilsvarende
ordningen som eksisterer overfor UDI."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen intensivere arbeidet med
"uroaksjonene" der Politiets utlendingsenhet, Mattilsynet, skatteetaten
og andre relevante etater gjennomfører koordinerte aksjoner for
å avsløre ulovlig opphold, arbeidsforhold mv.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen gjennomgå prosedyrene
for hvordan straffbare forhold som fremkommer gjennom saksbehandlingen
og asylintervju i UDI og UNE, blir videreformidlet og fulgt opp
overfor statsadvokaten. Systemet må sikre at personer blir straffeforfulgt
for sine ugjerninger.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2009 komme
tilbake med forslag til nødvendige lovendringer for å etablere en
instruksjonsmyndighet for Regjeringen overfor UNE i prinsippspørsmål tilsvarende
ordningen som eksisterer overfor UDI.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake på
en egnet måte med en sak om en samlet og mer effektiv utsendelsespolitikk.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen sørge for at Torshov-prosjeket
videreføres som ett prosjekt der UDI og Politiets utlendingsenhet
er samlokalisert og arbeider sammen for en rask behandling og utsendelse
av asylsøkere med åpenbart grunnløse asylsøknader.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen om raskt å utrede
muligheten for å forvare asylsøkere som begår gjentatte kriminelle
handlinger inntil asylsøknaden er ferdigbehandlet.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen vurdere om gjentatte kriminelle
handlinger begått av en asylsøker som har søknaden til behandling,
skal kunne få betydning for utfallet av saken.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen innføre et meldepliktsystem
for personer som søker om asyl og som ikke bor på mottak, og personer
som har fått avslag og som venter på utsendelse. Gjentatte brudd
på meldeplikten vil kunne føre til forvaring.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen innføre en ordning der
turister fra land med stor sannsynlighet for å "hoppe av", må melde
seg ved den norske ambassaden ved hjemkomst. Dersom vedkommende
ikke melder seg ved hjemkomst, vil garantien for herboende bli utløst.
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen gjennom instruks
til UDI endre direktoratets praksis når det gjelder politiske anførsler
og tilknytning til Taliban slik at det ikke lenger skal tale til
søkers fordel at vedkommende har hatt en profilert, innflytelsesrik
stilling og eventuelt vært ansatt i administrasjonen under Taliban-regimet.
Den samme endringen må skje når det gjelder ledere og kommandanter
på provins- eller sentralnivå og/eller de som har begått alvorlige
overgrep.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan returavtaler
og mottak av egne borgere som ikke oppfyller vilkårene for opphold
i Norge, kan inngå som elementer i avtaler som inngås med land som
skal motta norsk bistand. Kvalifiseringsprogrammer bør også vurderes
i denne sammenheng.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen vurdere om Arbeids- og
inkluderingsdepartementet skal få råderett over deler av bistandsporteføljen
til arbeidet med å få på plass et system for retur, og at bistandsmidler
kan brukes for å stimulere til returavtaler.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen vurdere innføring
av et kvalifiseringsprogram for asylsøkere som samarbeider om retur.
Det er en forutsetning at den avsluttende delen av kvalifiseringen
gjennomføres i søkerens hjemland.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen vurdere muligheten for
å stramme inn kravet i utlendingsloven om at asylsøkere skal bidra
til å avklare egen identitet for å redusere antallet som bruker
manglende papirer til å trenere saksbehandlingen.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen om ikke å igangsette det
varslede arbeidet med å utarbeide et forslag til forskriftsbestemmelser
som gir de såkalte MUF-erne (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening),
som fikk opphold i 2005 og 2006 og senere ikke har fått tillatelsen fornyet,
en ny mulighet til å søke om en tillatelse som vil gi dem grunnlag
for en varig oppholdstillatelse i Norge.
Forslag fra Venstre:
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen opprette en egen
nasjonal identitets- og dokumentasjonsenhet som skal avgjøre identiteten
til de asylsøkerne som kommer uten identitetspapirer.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:84 (2008–2009) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Bent Høie, Erna Solberg og Kari Lise
Holmberg om tiltak for redusert tilstrømning og økt utsendelse av grunnløse
asylsøkere – vedlegges protokollen.
Det vises til forslag fra representantene Høie, Solberg
og Holmberg av 28.04.09 med tiltak for å redusere tilstrømningen
av grunnløse asylsøkere samt øke antallet utsendelser.
Jeg gjør innledningsvis oppmerksom på at de
tallene som brukes i representantforslaget ikke er de offisielle
tallene for 2008. For eksempel var det 9,5 prosent av søkerne som
oppga å være enslige mindreårige, og ikke 7 prosent som det står i
forslaget. Økningen var på om lag 3 prosent ikke 4. Jeg viser her
til UDIs hjemmeside www.udi.no for de offisielle tallene for antall asylsøkere
i 2008.
Som representantene påpeker har antallet asylsøkere
til Norge økt det siste året. Samtidig er det viktig å være klar
over at økningen har vært størst for land der mange faktisk har
et beskyttelsesbehov. I første kvartal utgjorde søkere fra Afghanistan,
Eritrea, Somalia og statsløse omlag halvparten av søkerne. Dette
er søkere som på grunn av situasjonen i hjemlandet ofte gis en tillatelse.
I dag innvilger UDI over 50 % av alle asylsøknader de mottar. Etter
klagebehandling i UNE er det totale antallet innvilgelser enda høyere.
Dette viser at regjeringen har lyktes i å få ned antallet asylsøkere
som ikke har et beskyttelsesbehov, og at relativt flere av de som
søker asyl har et grunnlag for å få oppholdstillatelse her. Denne
utviklingen er jeg fornøyd med.
Regjeringen følger situasjonen på asylområdet og
vurderer løpende behovet for ytterligere tiltak. Vi har allerede
satt i verk en rekke tiltak. Jeg kan nevne instrukser om å stramme
inn praksis på Irak og Somalia, midlertidig tillatelse til enslige
mindreårige mellom 16-18 år som ikke har annet grunnlag for opphold
enn at de er uten omsorgspersoner i hjemlandet, mer bruk av Dublin-forordningen,
flere tilbaketakelsesavtaler og fireårskrav for familieinnvandring.
Ved vurdering av nye tiltak vil vi også nøye vurdere innspillet
fra representantene fra Høyre.
Jeg vil under gi min foreløpige vurdering av
de tiltakene som er foreslått.
Rask uttransport av asylsøkere med avslag er
en prioritert oppgave for regjeringen. Mange av de europeiske landene
sliter med de samme problemene som Norge når det gjelder å gjennomføre tvangsmessige
utsendelser og få i stand tilbaketakelsesavtaler. Det er derfor
viktig at Norge samarbeider med andre land for å få til gode og effektive
løsninger.
Regjeringen har det siste året intensivert arbeidet med
å inngå tilbaketakelsesavtaler. En tilbaketakelsesavtale med Irak
vil kunne være på plass i nær fremtid. I tillegg har vi nylig inngått
avtaler med blant annet Burundi, Albania og Russland, og forhandlinger
er langt fremskredet for avtaler med blant annet Serbia og Kosovo.
Fra tidligere har vi en avtale med Afghanistan, som ble undertegnet
i august 2005.
Det har vært vanskelig å få til tilbaketakelsesavtaler
med noen viktige opprinnelsesland. Noen av disse landene mottar
norske bistandsmidler. Jeg er enig med representantene i at vi bør
ha en helhetlig tilnærming til disse problemstillingene. Kompleksiteten
forbundet med disse spørsmålene er imidlertid stor, og tiltak for
å motivere til avtaler blir derfor vurdert konkret og helhetlig
i hvert enkelt tilfelle. Ved valg av strategi ser man gjerne hen
til følgende forhold som kan motivere opprinnelsesland til å inngå
en avtale:
En avtale gir internasjonal
anerkjennelse som kan være viktig for noen land.
Norsk visumpraksis for borgere av landet
vil kunne oppmykes noe, idet en avtale vil gjøre det enklere å sende
tilbake personer som oversitter visumet.
Støtte til den som vender tilbake kan bidra
til at vedkommende raskt blir selvforsørget. Støtten kan være i
form av kontantytelser eller støtte til å skaffe bolig, arbeid,
opplæring, næringsetablering og lignende.
Støtte til lokalsamfunnet (skole, helse,
næringsutvikling) kan føre til at de returnerte blir en kilde til
utvikling og ikke en belastning for lokalsamfunnet.
Bidrag til å bygge ut infrastruktur på
migrasjonsfeltet i landet kan gi opprinnelseslandet et bedre administrativt
apparat til å håndtere migrasjonsstrømmer.
En tilbaketakelsesavtale kan kobles til
andre bilaterale spørsmål som er viktig for opprinnelseslandet.
Det er viktig å være klar over at for enkelte
land utgjør økonomisk støtte fra egne borgere i vestlige land langt
mer enn de mottar i bistand. Jeg mener derfor at det kan være behov
for å se bistands- og migrasjonsutfordringene i sammenheng, med
sikte på at tilbaketakelse av egne borgere kan tilføre opprinnelseslandet
ressurser, og ikke først og fremst innebære mindre overføringer
fra eksilmiljøet, og store sosiale og økonomiske utfordringer knyttet
til de som returnerer til hjemlandet.
Tvangsmessige returer til enkelte land er vanskelig,
både fordi mange søkere ikke samarbeider om å avklare identitet,
og fordi noen opprinnelsesland nekter å ta tilbake egne borgere hvis
de ikke reiser hjem frivillig. Det er derfor viktig å sette i verk
tiltak som kan motivere flere til frivillig retur. Regjeringen
vurderer løpende å iverksette nye retur og reintegrerings- og kvalifiseringsprogram.
Eksempler på slike programmer har vi i Afghanistan og Irak
Det må imidlertid hele tiden foretas en avveining av
hvor mye vi skal tilby personer med avslag, før dette i seg selv
blir en pullfaktor. Den pengestøtten man i dag gir enkelte grupper
for å motivere til frivillig retur, har vært relativt liten i forhold
til hva det koster å komme seg til Norge som asylsøker. Støtte til
kvalifisering og tilskudd til å starte opp tiltak i hjemlandet (eks. mikrokreditt),
kan være viktige elementer i en balansert totalløsning, som motiverer
for retur, men som samtidig ikke får flere til søke seg til Norge.
Blant annet kan jeg nevne at en nederlandsk NGO har drevet opplæring
og gitt tilbud om mikrokreditt til enslige mindreårige asylsøkere
som ønsker å reise hjem, og at dette har vært svært vellykket. Det
er derfor aktuelt å se nærmere på slike modeller for utvalgte grupper.
Regjeringen arbeider med sikte på at enhver asylsøknad
skal avgjøres så raskt som mulig, gitt kravene til en grundig og
individuell vurdering av hver enkelt sak. Manglende dokumentasjon av
identitet og behovet for å verifisere opplysninger, kan bidra til
at saksbehandlingen tar lenger tid enn ønskelig. Personer som ikke
har grunnlag for opphold i Norge, skal få avslag raskt. Som representantene
er kjent med startet det såkalte Torshov-prosjektet opp høsten 2008. Prosjektet
innebar en samlokalisering av politi og utlendingsmyndigheter og
en komprimert saksbehandling av klare avslagssaker fra Irak. Prosjektet
har vært en suksess og tallene på irakiske asylsøkere har gått kraftig
ned. Erfaringene fra Torshov prosjektet vil bli brukt i arbeidet med
å effektivisere behandlingen av søknader fra andre grupper og UDI
etablerer nå Torshov som en permanent innsatsenhet som skal behandle
de sakene som til enhver tid krever særskilt prioritet.
Per dag kommer det så få irakiske asylsøkere
at Torshov-prosjektet har hatt ledig kapasitet. UDI vil derfor nå
behandle søknader fra enslige mindreårige gutter fra Afghanistan
på Torshov. Siktemålet er en raskere avklaring av de mindreåriges
alder og et system for så tidlig som mulig å identifisere mulige
avslagssaker for å kunne behandle disse raskt. Dette er blitt særlig relevant
på bakgrunn av forskriftsendringen som gir anledning til å kun gi
midlertidige tillatelser for mindreårige asylsøkere mellom 16-18
år, dersom de ikke har et beskyttelsesbehov.Érsm¿l40
For klare avslagssaker fra irakere vil man fortsatt ha
en rask behandling, selv om den ikke vil skje på Torshov. I tilegg
har UDI nå opprettet egne prosjekter i Trondheim der man skal fatte
raske avslagsvedtak for søkere fra Somalia og Afghanistan. Vi har
fortsatt 48-timersprosedyre søkere fra land der menneskerettighetssituasjonen
anses som avklart og positiv (åpenbart grunnløs prosedyren), og
en 3-ukers prosedyre for søkere som kommer fra land der den store
majoriteten av søknadene erfaringsmessig blir avslått. Jeg utreder
også for tiden en modell for hurtigløp for asylsøkere som ikke bidrar
til å klarlegge egen identitet.
Jeg må imidlertid understreke at det per i dag kommer
relativt få personer som faller inn under kriteriene for åpenbart
grunnløs prosedyren på 48 timer. Det er flere, men fortsatt relativt
få, som faller inn under 3-ukers prosedyren. Det er positivt at
det ikke lenger kommer mange asylsøkere fra opprinnelsesland som
anses som trygge. Utfordringen nå er å vurdere nye former for effektive
prosedyrer, som samtidig ivaretar den enkeltes rettssikkerhet. Dette
har vi fokus på.
At noen asylsøkere misbruker asylinstituttet
ved å begå kriminelle handlinger mens de venter på vedtak, er noe
regjeringen ønsker å slå hardt ned på.
Dersom en asylsøker begår straffbare handlinger,
er UDI pålagt å hurtigbehandle søknaden og søkeren skal prioriteres
for utsendelse. Utover dette vil det være de vanlige reglene om
forvaring/varetekt etter straffeprosessloven som gjelder for frihetsberøvelse.
Å etablere et eget forvaringssystem for asylsøkere har vært vurdert tidligere,
men har vist seg vanskelig å gjennomføre, og kan også lett komme
i strid med våre internasjonale forpliktelser.
Jeg er imidlertid svært opptatt av at det ikke
skal være attraktivt for kriminelle å søke asyl i Norge, og at kriminalitet
skal få konsekvenser. Det skal derfor føres en restriktiv asyl-
og utvisningspraksis i disse sakene.
Norge må imidlertid overholde internasjonale forpliktelser.
Vi kan ikke returnere asylsøkere dersom de risikerer å miste livet
eller bli utsatt for umenneskelig behandling i hjemlandet. Dette må
selvfølgelig stå fast. Utover dette skal søknader fra kriminelle
som utgangspunkt avslås og vedkommende skal sendes hjem umiddelbart.
Når det gjelder forslaget om flere såkalte "urokampanjer",
er jeg enig med forslagsstillerne i at slike kampanjer der ulike
etater jobber sammen bør gjennomføres oftere. Vi har blant annet
hatt svært gode erfaringer med samarbeid mellom UDI og politiet
knyttet til asylsøkere som driver kriminell virksomhet ved Akerselva. Generelt
mener jeg slike kampanjer gjør det vanskeligere og mindre attraktivt
å oppholde seg ulovlig i Norge.
Utlendingsloven har allerede bestemmelser som gir
adgang til å pålegge meldeplikt og bestemt oppholdssted for utlendinger
som det er sannsynlig vil unndra seg iverksettelse av et avslagsvedtak,
eller som det er grunn til å anta har oppgitt uriktig identitet.
Dersom et eventuelt pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted
ikke overholdes, eller dersom det ellers anses nødvendig, har utlendingsloven
også egne bestemmelser om fengsling.
En generell ordning med meldeplikt for alle asylsøkere
som ikke bor på mottak eller som har fått avslag på asylsøknaden,
vil måtte omfatte flere tusen personer. Å følge opp en slik generell meldepliktsordning
vil være svært ressurskrevende, og vil i dagens situasjon neppe
være et hensiktsmessig tiltak.
Regjeringen har allerede fremmet forslag til
nye og skjerpede krav til klarlagt identitet gjennom det høringsbrevet
med forslag til regler i ny utlendingsforskrift som ble sendt på
høring 16. februar 2009. Høringsforslaget følger opp de føringer
som departementet ga i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) om ny utlendingslov.
Det fremheves således at utlendinger som har mulighet til å dokumentere
sin identitet, som hovedregel skal gjøre dette for å kunne få oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag. Høringsfristen for forslaget gikk ut 30. april,
og departementet vurderer nå høringssvarene. Departementet jobber
også med å få på plass en instruks til UDI om å etablere en slik
praksis som beskrevet allerede under gjeldende regelverk.
Visum skal som utgangspunkt ikke utstedes med
mindre det anses sannsynlig at utlendingen vil overholde visumvilkårene.
Det innebærer at det bare helt unntaksvis vil bli gitt visum til
turister fra land hvor det er sannsynlighet for at vedkommende vil
"hoppe av".
I forbindelse med at departementet har foreslått en
ny ordning med bruk av bankgarantier i visse visumsaker, jf. Ot.prp.
nr. 36 (2008-2009) og forslag til ny utlendingsforskrift i høringsbrev
av 16. februar 2009, har departementet foreslått at det blir utformet
nærmere retningslinjer for bankgarantiordningen. Detaljene om omfanget av
ordningen og hvordan den skal praktiseres (herunder håndheves),
er således ikke klare. Det er ikke tenkt at bankgarantiordningen
skal gjelde alle visumsøknader. Et vesentlig motiv for bankgarantiordningen
er at den vil gi bedre mulighet til å få innvilget visum for enkelte
personer som ellers ville kunne fått avslag, og samtidig forhindre
misbruk av visuminstituttet.
Fordi bruk av returkontroller er svært ressurskrevende
for utenriksstasjonene, og siden de fleste returnerer etter endt
visumopphold, er det imidlertid ikke hensiktsmessig å legge opp
til dette som en fast ordning i alle visumsaker.
Den såkalte MUFsaken er en komplisert sak med
mange dilemmaer. Som representanten er kjent med, har gruppen nå
vært i Norge i 10 år og skriftende regjeringer har vurdert deres
situasjon med varierende konklusjoner. Regjeringen mener at det
nå er på tide å slette sluttstrek for denne saken.
Skiftende regjeringer har kommet til at denne gruppen
ikke har et beskyttelsesbehov. Men de har nå vært lenge i Norge,
og myndighetene har bidratt til å skape forventninger om at de skal
få bli. Dette har vært avgjørende for at vi nå ønsker å gi disse
irakerne en ny mulighet til å søke om varig tillatelse. Dette innebærer
ingen endring av regjeringens asylpolitikk og innebærer ikke en bekreftelse
på at det lønner seg å ikke rette seg etter et avslagsvedtak. Dette
er en gruppe som har hatt oppholdstillatelse i Norge, og derfor skiller
seg fra andre asylsøkere med avslag og langvarig opphold.
I fjor høst annonserte regjeringen 13 tiltak
for å redusere antallet asylsøkere uten beskyttelsesbehov. Formålet
var å verne om retten til asyl for mennesker som er på flukt, og
sørge for at de som får beskyttelse i Norge raskt blir integrert
og en del av det norske samfunnet. De fleste av de 13 tiltakene
er nå gjennomført og de antas å ha en effekt på antallet søkere
uten behov for beskyttelse. Regjeringen følger imidlertid situasjonen løpende
og vil vurdere behovene for ytterligere tiltak.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 11. juni 2009
Tore Hagebakken |
Arild Stokkan-Grande |
leder |
ordfører |