2.1 Oppgaver for styret i Statens Pensjonskasse

2.1.1 Sammendrag

Riksrevisjonen har påpekt at det er et manglende samsvar mellom hva styret i Statens Pensjonskasse faktisk gjør og det ansvar som styret er pålagt etter loven. Departementet deler Riksrevisjonens syn. Departementet foreslår at § 2 endres slik at dagens praksis stadfestes.

2.1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Ingalill Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

2.2 Medregning av tjenestetid i periode der embets- og tjenestemenn og politikere ilegges karantene før nytt arbeidsforhold starter

2.2.1 Sammendrag

Departementet har utarbeidet retningslinjer for bruk av karantene ved overgang til ny stilling for både embetsverk og politikere (statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere). Karantene forutsettes bare å få virkning i særlige tilfelle. Selve karanteneperioden kan maksimalt settes til seks måneder, regnet fra fratreden i stillingen.

For personer som er ilagt karantene etter fratreden fra stilling med rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse, mener departementet at tiden med karantene bør medregnes som pensjonsgivende tjenestetid i Statens Pensjonskasse. Personene regnes som fratrådt fra stillingene som ga rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse, og det må fastsettes en egen bestemmelse om medregning av karanteneperioden som pensjonsgivende tjenestetid. Det foreslås at lov om Statens Pensjonskasse § 20 gir anledning til slik medregning.

2.2.2 Komiteens merknader

Komiteen har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

2.3 Presisering av karensbestemmelse knyttet til uførepensjon og enke-/ enkemannspensjon

2.3.1 Sammendrag

I lov om Statens Pensjonskasse begrenses retten til uførepensjon og enke-/enkemannspensjon når en sykdom er kjent da retten til medlemskap inntrer. For uførepensjon fremgår dette av § 27 tredje ledd første punktum og for etterlattepensjon fremgår det av § 32 tredje ledd første punktum.

Statens Pensjonskasse har anslått at i underkant av halvparten av Pensjonskassens saker som behandles av Trygderetten gjelder saker der uførepensjon og etterlattepensjon er avslått på grunn av karensreglene i § 27 tredje ledd og § 32 tredje ledd. Departementet foreslår en presisering i bestemmelsene av hva som ligger i uttrykkene "som medlemmet led av" og "antas å ha kjent til". Det foreslås også å presisere at symptomer på sykdommen er innbefattet. De foreslåtte prisendringene er en stadfestelse av gjeldende rett.

2.3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enig med de høringsinstansene som mener dette vil føre til innstramming og fjerning av rettigheter basert på kriterier som det enkelte medlem ikke kan forventes å ha kunnskap om.

Disse medlemmer vil derfor stemme mot forslaget om å redusere uførepensjon som fremgår av § 27 tredje ledd første punktum og for etterlattepensjon som fremgår av § 32 tredje ledd første punktum.

2.4 Likebehandling av enker og enkemenn

2.4.1 Sammendrag

2.4.1.1 Bakgrunn

EFTAs klageorgan Efta Surveillance Authority (ESA) har hatt en klagesak til behandling som gjelder Statens Pensjonskasses regelverk om enke- og enkemannspensjon og forholdet til EUs likestillingsdirektiv (rådsdirektiv 86/378 EØF av 24. juli 1986 om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner i yrkesbaserte trygdeordninger). Saken er behandlet av EFTA-domstolen 30. oktober 2007. Domstolen konkluderte med at lov om Statens Pensjonskasse § 34 første ledd andre punktum er i strid med likestillingsdirektivet og artikkel 69 i EØS-avtalen. Dommen krever at det gjennomføres likestilling for kvinner og menn for den del av pensjonsgivende tjenestetid som er opptjent etter 1. januar 1994, dvs. det tidspunktet da EØS-avtalen fikk virkning for Norge.

Bakgrunnen for forskjellsbehandlingen av kvinner og menn var en endring av reglene om enke- og enkemannspensjon i lov om Statens Pensjonskasse fra 1. oktober 1976. Enkemenn fikk fra da av ubetinget rett til pensjon, også i tilfeller hvor de ikke var forsørget av kvinnen. Det ble samtidig innført regler om reduksjon av enke- og enkemannspensjonene når gjenlevende hadde inntekt fra arbeid eller hadde alders- eller uførepensjon. Reglene om inntektsprøving ble ikke gjort gjeldende for kvinner som er gift med menn som ble medlem i pensjonsordningen før 1. oktober 1976. Disse fikk videreført en rett til enkepensjon hvor pensjonen ikke reduseres i forhold til arbeidsinntekt og egen alders- eller uførepensjon. De aktuelle kvinnene er også omfattet av særlige regler for samordning av tjenestepensjonen med pensjon fra folketrygden. De særlige reglene i lov om Statens Pensjonskasse og samordningsloven (nedenfor omtalt som særordningen) er altså i strid med EØS-avtalen.

2.4.1.2 Departementets forslag

Departementet har i brev til ESA akseptert at reglene som forskjellsbehandler kvinner og menn må endres. Dette gjelder selv om særordningen for kvinnene er en overgangsordning. EØS-regelverket krever en likestilling for den del av tjenestetiden som er opptjent etter EØS-avtalens ikrafttredelse. En måte å oppnå likestilling på er å omfatte enkemenn i særordningen som i dag bare gjelder kvinner. En annen måte er å la kvinnene som er omfattet av særordningen være omfattet av de ordinære reglene istedenfor. Departementet foreslår en blanding av disse to alternativene.

Det er flere forhold som taler mot å omfatte enkemenn i særordningen som har vært gjeldende for kvinner. For det første vil det gi økte pensjonsutbetalinger til en gruppe som ikke har ventet eller blitt lovet en slik forbedret pensjonsrett. Særordningen er et avviklingsregelverk, og det å omfatte også menn i ordningen innebærer en tilfeldig pensjonsmessig gevinst som verken de eller noen andre kunne forvente skulle gjelde dem. For det andre vil en slik utvidelse være å gå motsatt vei av hva som ble bestemt i 1976. Særordningen for kvinnene er historisk betinget og gjenspeiler en tid hvor etterlatte enker var hjemmeværende.

På bakgrunn av dette generelle synet, har departementet sett på i hvilken grad det kan gjøres innstramning for ulike grupper kvinner som omfattes av særordningen fra 1976. Ved ikke å omfattes av særordningen, vil enkepensjonen beregnes etter de ordinære regler, dvs. bli redusert i forhold til gjenlevendes egen arbeidsinntekt og pensjon, og samordnet med folketrygdens pensjon etter ordinære samordningsregler. Endringen kan enten gjelde for den del av tjenestetiden som er opptjent etter 1. januar 1994 eller for hele tjenestetiden. For å begrense kompleksiteten mener departementet at opphevelsen bør gjelde for hele tjenestetiden.

En slik endring må ses i sammenheng med Grunnloven § 97. Grunnloven § 97 gir et visst vern mot at lovgiver griper inn i bestående rettsforhold med virkning framover i tid.

Det er på denne bakgrunn vurdert om følgende grupper kvinner kan omfattes av de ordinære reglene for beregning av etterlattepensjon og ikke etter særordningen:

• a) Enker som i dag har en etterlattepensjon etter særordningen.

• b) Kvinner som er gift med menn med medlemskap før 1. oktober 1976, men som ikke er enker.

• c) Kvinner som ikke er gift med menn med medlemskap før 1. oktober 1976, men som omfattes av særordningen dersom de gifter seg med slike menn og mennene senere dør.

Departementet mener beregningsmåten ikke bør endres for kvinner i gruppe a. Enkene har en forventning om utbetaling av etterlattepensjonen de mottar i dag, og de har innrettet seg på å få en slik pensjon. Departementet foreslår derfor at det ikke gjøres endring i retten til enkepensjon etter særordningen for dem som allerede mottar slik enkepensjon i dag.

Ved å la kvinner som i dag er enker etter menn med medlemskap før 1. oktober 1976 fortsatt være omfattet av overgangsordningen, må tilsvarende gruppe enkemenn også omfattes av særordningen. Departementet foreslår å begrense utvidelsen til tjenestetid opptjent etter 1. januar 1994 slik kravet fra EFTA-domstolen er. Det medfører at de som er blitt enkemenn etter 1. januar 1994, og som var gift med en kvinne med medlemskap før 1. oktober 1976, får enkemannspensjonen beregnet etter reglene i særordningen for den del av tjenestetiden som er opptjent etter 1. januar 1994. I den grad tjenestetid fra dødsfallet til aldersgrensen teller med i pensjonsberegningen (gjelder dersom avdøde sto i stilling eller mottok uførepensjon på tidspunktet for dødsfallet), vil denne tiden regnes med som tjenestetid opptjent etter 1994.

Kvinner som kommer inn under gruppe b vil ikke ha samme forventning om å få utbetalt pensjon etter særordningen som dem som får slik enkepensjon i dag. Kvinnene mottar ikke pensjon og vil inntil en viss alder kunne tilpasse seg de nye reglene.

Etter departementets syn kan en innskrenkning skje i forhold til kvinner i gruppe b, men det bør gjøres et unntak for kvinner over en viss alder.

Etter departementets syn kan grensen settes til tilfeller der kvinnen er over og under 55 år. Ved fastsettelsen av grensen på 55 år er det tatt hensyn til at kvinner har hatt en stadig høyere yrkesdeltakelse. Den høyere yrkesdeltakelsen har medført at kvinner i stadig større grad har hatt sin egen økonomi, og ikke innrettet seg på en avledet rett til enkepensjon om mannen dør.

Ved å la kvinner som er over 55 år og gift med menn med medlemskap før 1. oktober 1976 fortsatt være omfattet av særordningen, må tilsvarende gruppe menn også omfattes av særordningen. Departementet foreslår i høringsbrevet å begrense utvidelsen til tjenestetid opptjent etter 1. januar 1994 slik kravet fra EFTA-domstolen er.

Departementet legger til grunn at kvinner i gruppe c har et svakt grunnlag for forventningen om en framtidig rett til enkepensjon etter særordningen. Departementet foreslår at muligheten til å omfattes av særordningen ved å gifte seg med en mann med medlemskap før 1. oktober 1976 oppheves.

2.4.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har ingen merknader og slutter seg til Regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller seg helt uforstående til den tenkning departementet her legger til grunn. Det dreier seg om opptjente rettigheter etter lov om Statens Pensjonskasse som ikke kan fjernes med tilbakevirkende kraft. Alle menn som ble medlem av Statens Pensjonskasse før 1. oktober 1976 har opptjent retten til en etterlattepensjon med særrettigheter, og burde kunne forvente at den enken de eventuelt etterlater seg vil få nyte godt av rettighetene. Særordningen gjelder menn som er medlem av Statens Pensjonskasse før 1976. Alle disse har i dag minst 33 års opptjening dersom de fremdeles står i jobb i offentlig virksomhet. De aller fleste er allerede pensjonister og tilveksten til ordningen vil bli svært beskjeden når det gjelder kvinner i gruppe c, men for dem det kommer til å gjelde vil det være helt urimelig å frata mannen, som altså har hatt denne retten i mist 33 år, muligheten til at denne rettigheten kan benyttes.

Disse medlemmer mener at for gruppe b vil det være helt urimelig å fjerne en rettighet som de har stolt på og regnet med. Alle menn som er gift med en kvinne i denne gruppen har regnet med denne fordelen siden før 1976, og selv om en etterlatt skulle være under 55 år har mannen opparbeidet denne rettigheten. Å redusere retten til å gjelde opptjening etter 1. januar 1994 virker kunstig. Skal opptjening mellom 1976 og 1994 bare bortfalle? Reaksjonene dersom man hadde foreslått å fjerne opptjente egne rettigheter til alderspensjon i en tilsvarende periode ville ikke være ubetydelige.

Disse medlemmer vil derfor stemme imot Regjeringens endringsforslag for det som gjelder likebehandling av enker og enkemenn, basert på at Fremskrittspartiet alltid har beskyttet opptjente rettigheter og gått imot lovendringer med tilbakevirkende kraft.