Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja
Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti, Filip Rygg,
vil understreke at den norske folkehelsen er god, og at vi har en
god helsetjeneste i hele landet. Komiteen konstaterer
at Norge er ett av de landene i OECD som bruker flest offentlige helsekroner
per innbygger. Men det godtgjøres ikke at den betydelige ressursinnsatsen
skaper tilstrekkelig helsegevinst. Komiteen konstaterer
videre at det er mange enkeltmennesker som opplever at utredning,
behandling og rehabilitering ofte ikke er sammenhengende. Dette
er en belastning for enkeltindividet, det er ofte unødvendig, det
er dårlig ressursbruk, og det kan være forbundet med helserisiko.
Komiteen vil understreke at de
sosiale og geografiske helseforskjellene fortsatt er store, vi har
på enkelte områder helsekøer og ventetider som er for lange, og
mange livsstilsbetingede sykdommer og helseplager er økende. Vi
kan gå mot en tid med mangel på personell til helse-, pleie- og
omsorgssektoren dersom vi ikke makter å forebygge bedre slik at
færre mennesker blir pasienter.
Komiteen mener at reformen må
gjenspeile folkehelseperspektivet, forebygging og tidlig intervensjon,
samt desentralisering av helsetjenester der dette kan skje uten
å svekke kvaliteten – ut fra prinsippet om best mulig nærhet mellom
bruker/pasient og de tjenestene som ytes.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det ligger et stort helsepotensial i den strategi som legges fram
i meldingen, og at det vil kunne gi store samfunnsøkonomiske gevinster
ved å gjennomføre denne, blant annet ved lavere utgifter til sykepenger
og uføretrygd og økt verdiskaping i arbeidslivet.
Flertallet vil understreke at
meldingen angir status, utfordringsbilde og en ny retning for norsk
helsetjeneste for å sikre gode og likeverdige helsetjenester for
alle innbyggere også i et perspektiv for kommende tiår. Videre konkretisering
av prosess og løsninger vil komme til Stortinget gjennom forslag
til Nasjonal helseplan, ny lovgivning og i årlige budsjetter og
kommuneproposisjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til regjeringens
og spesielt til Jens Stoltenbergs uttalte intensjoner om et bredt
forlik i Stortinget. Disse medlemmer vil påpeke at
en samlet opposisjon var rede til å inngå forhandlinger med intensjon
om å få en bred tilslutning til en samhandlingsreform som kunne gitt
gode resultater i helsevesenet. Regjeringspartienes behandling av
denne saken oppleves å være i sterk kontrast til regjeringens tidligere
uttalte intensjon om forlik.
Disse medlemmer er overbevist
om at samhandlingsreformen hadde vært mye bedre tjent med et bredt
forlik; eksempelvis har opptrappingsplanen for psykisk helse og
barnehageforliket gitt gode resultater tidligere. Dette er spesielt
skuffende for alle de som arbeider i helsevesenet, og som forventet
en reform med konkret innhold. Videre påpekes den manglende forutsigbarheten
som både primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og kommunesektoren
får når det fra regjeringspartienes side ikke synes ønskelig med
et forlik.
Disse medlemmer vil understreke
at uten at denne meldingen blir fylt med mer innhold slik en samlet
opposisjon foreslår, vil meldingen ikke oppnå de gode intensjoner
som er beskrevet.
Komiteens flertall medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til god dialog og uttrykte ønsker om å finne brede politiske
løsninger på de utfordringer som stortingsmeldingen beskriver. Flertallet registrerer
at enighet er oppnådd på flere områder. Flertallet viser
imidlertid til at forslag som innebærer til dels store økonomiske
bindinger, må henvises til behandlingen i de årlige statsbudsjett. Flertallet konstaterer
også at det på et så grunnleggende område som størrelsen på rammefinansieringen av
spesialisthelsetjenesten kontra innsatsstyrt finansiering, er stor
uenighet mellom flertallet og de to partiene Fremskrittspartiet
og Høyre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at meldingens intensjoner er gode. Det er, slik disse medlemmer ser
det, hensiktsmessig og ønskelig å sørge for at sykdom forhindres
gjennom økt satsing på forebygging og tidlig intervensjon. Disse
medlemmer er videre av den oppfatning at meldingens situasjonsbeskrivelse
er riktig og god. På det medisinske språket kan man derfor si at
meldingen stiller en riktig diagnose med hensyn til de utfordringer
dagens helse- og omsorgsvesen står overfor.
Disse medlemmer er imidlertid
overrasket over meldingens manglende konkretisering av tiltak for
å skape bedre samhandling i helse- og omsorgssektoren. Disse
medlemmer har videre merket seg uttalelser fra regjeringspartiene som
tyder på at de tiltakene som skulle fremme samhandling, ikke lenger
er aktuelle å gjennomføre, spesielt knyttet til den generelle kommunale
medfinansieringen.
Disse medlemmer er videre av
den oppfatning at det er behov for konkrete tiltak på forebyggingsfeltet,
styrt av øremerkede midler. Blant tiltakene som bør gjennomføres
og konkretiseres, er en forpliktende opptrappingsplan knyttet til
diabetesområdet i tråd med intensjonene i nasjonal plan for bekjempelse
av diabetes. Det vises i denne sammenheng til Fremskrittspartiets
alternative statsbudsjett for 2010, hvor dette er prioritert.
Disse medlemmer viser til viktigheten
av å øke omfanget av behandlingsreiser til utlandet, samt statlig
tilskuddsordning for bygging og drift av varmtvannsbasseng. Muskel-
og skjelettlidelser står for en svært stor andel av dagens sykefravær,
og det vil derfor være, slik disse medlemmer ser
det, god samfunnsøkonomi å satse på forebygging og bekjempelse av
disse sykdommene.
Disse medlemmer er svært opptatt
av at man igangsetter konkrete forebyggingstiltak og lavterskeltilbud
for barn og unge på rus- og psykiatrifeltet. Dette er områder som
må prioriteres sterkt de kommende årene.
Disse medlemmer er videre av
den oppfatning at en vellykket helsereform er avhengig av økt ressursbruk
i en overgangsfase. Det er derfor skuffende å registrere helseministerens kommentar
til TV 2 torsdag 11. mars 2010, hvor hun gir uttrykk for at tiltakene
som er fremmet av en felles opposisjon, «ble for dyrt». Disse medlemmer er
opptatt av at omstillinger og endringer i helsevesenet krever ressurser.
Det vil derfor være avgjørende at man får på plass et ressursløft
i en overgangsfase hvor kommunehelsetjenesten styrkes og helhetlige behandlingsforløp
etableres. Disse medlemmer mener imidlertid disse
kostnadene vil medføre store innsparinger etter at endringene har trådt
i kraft og fått virke over flere år. En satsing på forebygging vil
utvilsomt ha samfunnsøkonomiske gevinster, men disse kan ikke forventes
å komme før reformen har fått virke i en lengre periode.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at meldingens intensjoner om helhetlige behandlingskjeder, tidlig
intervensjon og satsing på forebygging best lar seg gjennomføre
dersom finansieringssystemet i større grad samles hos ett forvatningsnivå. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til de store utfordringer
som eksisterer knyttet til samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Spesielt er pasientgrupper med behov for et sammensatt og helhetlig
helsetilbud utsatt for det som kan kalles «kasteballsystemet», hvor
kommuner og sykehus er ansvarlige for å legge til rette for et helhetlig
helsetilbud. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
til rusomsorg, psykiatri og rehabilitering som områder hvor det
i dagens helsevesen er for liten samhandling på tvers av forvaltningsnivåene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at pengene må følge brukeren på tvers av ulike forvaltningsnivå
og helseaktører. Dette ville bidratt til en effektiv og god ressursutnyttelse,
hvor LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå) ville vært
en naturlig konsekvens av finansieringssystemet. Disse medlemmer mener Fremskrittspartiets
finansieringsmodell, hvor pengene følger brukeren, ville bidratt
til å gjøre pasientene attraktive for sykehus og helseaktører, fordi
pasientene hadde utgjort en inntektskilde fremfor en utgiftspost,
slik det er i dag. Det vises i denne sammenheng til Fremskrittspartiets alternative
statsbudsjett hvor den innsatsbaserte finansieringen for sykehusene
ble satt til 60 prosent.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dagens finansieringsmodell fører til helseforskjeller basert
på inntekt og geografi. Det er eksempelvis store forskjeller på
eldreomsorgen ut fra den enkelte kommunes økonomi. De samme forskjellene
finner man på andre områder, ut fra kommune, helseregion og helseforetak.
Dette er, slik disse medlemmer ser det, uønskede
forskjeller og et godt argument for å endre finansieringssystemet
slik at pengene følger brukeren, finansiert av folketrygden, uavhengig
av den enkeltes økonomi og bostedsadresse. Dette ville, slik disse
medlemmer ser det, medført likeverdige helsetjenester for alle
innbyggere i Norge.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Dokument nr. 8:73 (2008–2009) fra Fremskrittspartiet
om en helhetlig rusomsorg med enkeltindividet i fokus, samt Dokument
nr. 8:83 (2006–2007), om en varm, verdig og valgfri eldreomsorg
som skinner, hvor Fremskrittspartiets finansieringsmodell og andre
tiltak for å bedre samhandling i helse- og omsorgssektoren er grundig
omtalt.
Disse medlemmer viser til at
det er behov for å bygge ut langt flere sykehjemsplasser og plasser
for lindrende behandling enn det regjeringen har lagt opp til, om
en skal kunne dekke behovet som følger av et økende antall syke
eldre, og for å kunne lykkes med samhandlingsreformens mål om å
gi behandling på beste effektive omsorgsnivå. Disse medlemmer viser
i den forbindelse blant annet til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett
for 2010.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at ideelle og andre private aktører blir benyttet i langt større
grad når det gjelder helse- og omsorgstjenester. Det vises i denne
sammenheng til de økende ventetidene og ventelistene i helsevesenet.
Privat og ideell kapasitet innenfor somatikken, rusomsorgen, rehabiliteringsfeltet
og psykiatrien må benyttes, finansiert av det offentlige, slik at
ventetider og ventelister kan reduseres. Disse medlemmer er
av den oppfatning at ideelle og andre private aktører bør likestilles
med offentlige aktører, slik at man får benyttet kapasiteten som
er tilgjengelig, til det beste for innbyggere og pasienter.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at samhandlingsreformen er lite konkret og derfor ikke vil bidra
til de nødvendige endringer i det norske helse- og omsorgsvesenet. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til de konkrete forslag
som fremmes i saken fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
den offentlige helsetjenesten må sikre at pasientene får nødvendig
helsehjelp av god kvalitet når de har behov for det. Målet er et
likeverdig helsetilbud til alle, uavhengig av sosial og økonomisk
status, bosted og bakgrunn. Disse medlemmer deler
langt på vei analysen av hovedutfordringene i helsetjenesten, slik
det skisseres i St.meld. nr. 47 (2008–2009). Slik disse medlemmer ser
det, er de konkrete tiltakene som beskrives i meldingen verken tilstrekkelige eller
riktig innrettet for å nå reformens mål om et bedre helsetilbud
til pasientene og en mer bærekraftig ressursbruk i helsetjenesten.
Disse medlemmer deler regjeringens
vurdering om at en av hovedutfordringene i helse- og omsorgstjenesten
er at pasientene opplever et byråkratisk og fragmentert helse- og
omsorgstilbud, noe som særlig rammer pasienter som trenger sammensatte
tjenester over tid. For mange pasienter blir avhengig av behandling
i spesialisthelsetjenesten som følge av mangelfulle tilbud på lavere
nivå. Disse medlemmer mener videre at tilbudet om
habilitering og rehabilitering svikter i mange ledd, noe som medfører
at mange mennesker mister muligheten til å mestre hverdag og jobb.
Arbeidet for kvalitet og kompetanseutvikling er for lavt prioritert
i helse- og omsorgstjenesten, slik disse medlemmer ser
det. Videre støtter disse medlemmer regjeringens
vurdering om at manglende innsats for forebyggende behandling innebærer
unødvendig sykdomsbelastning for pasientene og et høyt press på
helse- og omsorgstjenesten.
Disse medlemmer viser til at
bevilgningene til spesialisthelsetjenesten er mer enn fordoblet
i perioden 2002–2009. Norge er i verdenstoppen når det gjelder bevilgninger
til helsetjenesten per innbygger, og har et høyere antall sykehussenger samt
flere leger og sykepleiere i sykehus enn andre europeiske land.
Til tross for dette rangeres Norge lavt i flere undersøkelser av
sammenheng mellom ressursinnsats og resultater, eksempelvis på 10.
plass i EuroHealth Consumer Index for 2009. Slik disse medlemmer ser
det, skyldes dette først og fremst strukturelle svakheter og organisatorisk
svikt. Mens ressurssituasjonen i spesialisthelsetjenesten har økt
kraftig de siste årene, har bevilgningene til den kommunale helse-
og omsorgstjenesten stagnert. Parallelt med dette reduseres liggetiden
i sykehus, og en økende andel av pasientene behandles poliklinisk,
noe som tilsier en oppgaveforskyvning i retning av kommunene. Den
økende andelen eldre, flere unge brukere og økt forekomst av kroniske
sykdommer forsterker presset på den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Slik disse medlemmer ser det,
må ressursinnsatsen i helsetjenesten i større grad rettes mot den
kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette vil sikre at pasientene
får bedre helse- og omsorgstjenester der de bor, og samtidig føre
til bedre ressursbruk i helsesektoren. Det forebyggende helsearbeidet
må styrkes, særlig i regi av frivillige organisasjoner. Disse
medlemmer mener at dagens kommunestruktur forhindrer utvikling
av et bedre helsetilbud, og mener at kommunesammenslåing til større
enheter er en forutsetning for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten
kan ta et større ansvar for pasientbehandlingen. Slik disse
medlemmer ser det, trenger kommunene flere ansatte med høy
kompetanse for å sikre bedre kvalitet i helse- og omsorgstilbudet.
Dersom kommunene skal være en attraktiv arbeidsplass for sykepleiere,
leger og annet faglært personell, må det være større fagmiljø og
bedre muligheter for fagutvikling enn i dag. Videre må pasientgrunnlaget
være tilstrekkelig til at det kan utvikles gode tilbud i kommunene
som representerer et reelt alternativ til spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener at regjeringens forslag om å øke de generelle
rammeoverføringene til kommunene gjennom årlig budsjettbehandling
ikke gir en tilstrekkelig trygghet for at helsetjenesten utvikles
i tråd med intensjonene. Det er nødvendig med øremerkede midler
til kommunene i en opptrappingsperiode for å utvikle bedre helse-
og omsorgstilbud i sektoren. Videre må det investeres i et kunnskaps-
og kompetanseløft for de ansatte i helse- og omsorgstjenesten i
kommunene, slik at de har forutsetning for å ivareta en større del
av pasientbehandlingen.
Disse medlemmer mener at det
allmennmedisinske arbeidet i kommunene må styrkes gjennom bedre
samarbeid og utnyttelse av legeressursene, ikke gjennom å øke den
kommunale påleggshjemmelen eller andre ensidige styringstiltak.
Fastlegenes tilgjengelighet må ikke svekkes gjennom ordninger som
innebærer flere arbeidsdager i andre kommunale virksomheter. Det
bør i stedet etableres større stillingsbrøker for sykehjemsleger
som sikrer bedre kompetanse og kontinuitet i legetjenesten. Fastlegene
må gis bedre fagutviklingsmuligheter gjennom faglige fellesskap,
og de må ha bedre muligheter for samarbeid med andre personellgrupper
som for eksempel psykologer, vernepleiere, spesialsykepleiere, ergoterapeuter
og fysioterapeuter.
Selv om opptrappingsplanen for psykisk helse har
ført til en betydelig kapasitetsøkning i tilbudet, mener disse
medlemmer at det psykiske helsevernet fortsatt er mangelfullt.
Det er fortsatt for høyt press på akuttavdelingene i sykehus som følge
av mangelfulle tilbud lokalt, samt lange ventetider for behandling. Disse
medlemmer mener at det særlig er behov for å etablere flere lavterskeltilbud
i kommunene, som kan bidra til bedre tilgjengelighet og tidligere
intervensjon.
Disse medlemmer viser til regjeringens
forslag om ulike ordninger med kommunal medfinansiering som et virkemiddel
for å styrke forebyggende tiltak og behandlingstilbudet i kommunene.
Slik disse medlemmer ser det, er dette ikke et hensiktsmessig
virkemiddel med dagens kommunestruktur. Svært mange kommuner har
for lavt befolkningsgrunnlag til å kunne etablere reelle alternativ
til spesialisthelsetjenesten. Videre vil kommunenes muligheter for
å begrense utvikling av sykdom og behov for spesialisthelsetjenester
være begrenset på en rekke områder. Disse medlemmer frykter også
at ordningen med generell kommunal medfinansiering i praksis vil
svekke pasientens rett til spesialisthelsetjenester, fordi kommunene
vil ha et sterkt insentiv til å begrense bruk av slike tjenester.
Slik disse medlemmer ser det, må alternative finansieringsløsninger
utredes og utprøves nærmere. En opptrapping av tilbudet i kommunene
og etablering av flere tilbud i samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjeneste
vil sikre et bedre tilbud til pasientene på laveste effektive tjenestenivå
uten de negative konsekvensene som kommunal medfinansiering kan
medføre.
Slik disse medlemmer ser det,
må det også øremerkes midler i helseforetakene for å utvikle flere
desentraliserte helsetilbud og tilbud i samarbeid med kommunehelsetjenesten.
Helseforetakenes virksomhet må omstilles i retning av mer desentralisert
og ambulerende virksomhet for å understøtte den kommunale helse-
og omsorgstjenesten, eksempelvis innenfor geriatri, rehabilitering
og psykisk helsevern. Lokalsykehusene må videreutvikles gjennom
å styrke tilbudet til store pasientgrupper, særlig innenfor geriatri,
rehabilitering, legevakttjenester og lindrende behandling. Helseforetakene
må ha en lovpålagt plikt til samhandling med kommunehelsetjenesten,
og det må utarbeides samarbeidsavtaler mellom lokale helseforetak
og kommuner.
Til tross for en formidabel vekst i bevilgningene til
helse, har helsekøen økt med ca. 62 000 pasienter under Regjeringen
Stoltenberg II. Dette har blant annet sammenheng med regjeringens
begrensninger i bruk av private helsetilbud. Den lange ventetiden
innebærer belastninger for pasientene og økte utgifter knyttet til sykmeldinger
for samfunnet og næringslivet. Regjeringen Stoltenbergs politikk
fører til en klassedelt helsetjeneste der bare de pasientene som
har god økonomi, kan kjøpe seg plass i private tilbud, mens de som
har dårlig økonomi, må stille seg bakerst i den offentlige helsekøen. Dette
er i strid med målet om en likeverdig helsetjeneste til alle. Disse
medlemmer viser til Høyres alternative statsbudsjett for
2010, der det foreslås økt kjøp av private helsetjenester med 515,7
mill. kroner for å bidra til at 25 000 flere pasienter kan behandles
i regi av private aktører innenfor både psykisk helsevern, rusbehandling og
somatiske tjenester. Disse medlemmer påpeker at en
reduksjon i andelen innsatsstyrt finansiering fra 40 prosent til
30 prosent vil svekke insentivet til effektiv pasientbehandling
i helseforetakene og dermed bidra til økt ventetid og økte helsekøer. Disse
medlemmer går derfor ikke inn for å redusere andelen av
innsatsstyrt finansiering.
Til tross for at det er avdekket store mangler
i tilbudet om habilitering og rehabilitering, konstaterer disse
medlemmer at Regjeringen Stoltenberg ikke har foreslått
noen styrking av dette feltet verken i foregående stortingsperiode eller
i 2010. Til sammen 50 organisasjoner, herunder store pasientorganisasjoner
som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Handikapforbundet og Landsforeningen
for hjerte- og lungesyke, har uttalt at dette bør bli den neste store
helsepolitiske satsingen fremover. Disse medlemmer mener
en slik satsing vil bidra til at flere mennesker får mulighet til
å mestre hverdagen og delta i arbeids- og samfunnsliv. Representanter
for Høyre fremmet i Dokument nr. 8:56 (2006-2007) og i Dokument
nr. 8:81 (2008–2009) forslag om en opptrappingsplan for habilitering
og rehabilitering med øremerkede midler til både kommuner og helseforetak.
Forslaget fikk ikke regjeringspartienes støtte. Disse medlemmer viser
også til Høyres alternative statsbudsjett for 2007, 2008, 2009 og
2010 der det er foreslått om lag 500 mill. kroner for å iverksette
en slik satsing. Disse medlemmer mener at et bedre
og mer helhetlig tilbud til pasientene forutsetter en kraftig opprustning
av tilbudet om habilitering og rehabilitering, og fastholder kravet
om en konkret opptrappingsplan for dette området. Disse medlemmer mener
at det er behov for en særlig satsing på tiltak for rusmiddelavhengige,
Ventetiden for rusbehandling har økt betydelig siden 2006, og 4 300
rusmiddelavhengige venter på behandling. Samtidig er det betydelig
svikt både i det målrettede forebyggende arbeidet overfor utsatte
familier og i rehabiliteringstilbudet og ettervernet i kommunene.
Disse medlemmer påpeker at dagens
IKT-system er fragmentarisk og til dels lite funksjonelt, noe som
forhindrer god pasientbehandling og samhandling. Videre viser disse medlemmer til
Teknologirådets rapport om hvordan ny teknologi kan sikre bedre
tjenester og en tryggere hverdag for dem som trenger omsorgstjenester,
og deres pårørende. Slik disse medlemmer ser det,
er det også et betydelig potensial for å utnytte telemedisinske
tjenester bedre, slik at flere pasienter kan få god behandling der
de bor. Disse medlemmer mener derfor at samhandlingsreformen
må inneholde en konkret og forpliktende satsing på IKT i helsetjenesten,
som sikrer nasjonale standarder, mer hensiktsmessige løsninger og
bedre utnyttelse av teknologiens muligheter for å sikre gode helsetjenester
til pasientene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener hovedproblemet i dagens helsetjenester
er at disse er fragmenterte og usammenhengende. Dette rammer pasientene, særlig
dem med behov for helsetjenester fra flere instanser på ulike nivåer
over tid, som kronisk syke, rusmiddelavhengige og psykisk syke.
En samhandlingsreform må derfor ha som mål å bedre samhandlingen.
Sentralt står målet om rett helsetjeneste på rett sted til rett
tid. Dette skal ikke begrunnes i ønske om å spare penger, men hva
som er best for pasientene.
Så lenge spillet mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunehelsetjenesten består, er dette til hinder for gode og helhetlige
helsetjenester med pasienten i sentrum. I dag er det slik at verken kommunen
eller spesialisthelsetjenesten ønsker å ta ansvar for kostnadskrevende
oppgaver. Det vises ofte til at adskilte budsjetter hindrer denne samhandlingen. Dette
medlem mener det mangler insitamenter for samhandling mellom kommuner
og sykehus.
Gode samhandlingstiltak må fjerne spillmuligheten.
Derfor er det først og fremst finansieringsordningene som må endres.
Med nye finansieringsordninger må ansvarsforholdene være avklart.
Dette må fremgå klart i lov-, regel- og avtaleverk.
Nye finansieringsordninger og overføring av
nye oppgaver til kommunene må utvikles i prøveprosjekter som lar
seg evaluere, særlig med hensyn til kvalitet. I evalueringen av
sykehusreformen fra Norges forskningsråd (2007) kommer det frem
at det ikke lot seg gjøre å evaluere reformens effekt på kvaliteten
i behandlingstilbudet, verken den faglige eller pasientenes vurdering, hovedsakelig
på grunn av manglende datagrunnlag.
Prøveprosjektene skal ha som mål å sikre helhetlige
helsetjenester, fra forebygging til behandling og rehabilitering. Dette
medlem mener kommunalt bestiller- og finansieringsansvar
for spesialisthelsetjenester bør inngå blant prøveprosjekter for
nye finansieringsordninger. Kommunalt bestiller- og finansieringsansvar innebærer
at ansvaret for helsetjenester samles på ett forvaltningsnivå, at
avgjørelser tas så nær pasienten som mulig, og at avgjørelser i
sterkere grad underlegges folkevalgt styring og kontroll.
Dette medlem viser til at det
skjer en stadig spesialisering i helsetjenesten. Mennesker vil overleve
og leve med stadig mer alvorlig skade og sykdom over lang tid. Det
bør etableres særskilt finansiering av helhetlige pasientforløp
eller behandlingslinjer. Behandlingslinjer defineres som kjernevirksomhet
i sykehus med fokus på faglig kvalitet, prosesser og samhandling.
Det går fra utredning, innleggelse, diagnostikk, behandling, utskrivelse
og oppfølging. Kommunehelsetjenesten og egenomsorg befinner seg
både foran og bak, men også underveis i forløpet. Dette vil medføre
at det gis stadig mer avansert behandling, ikke bare ved sykehusene,
men også i kommunehelsetjenesten. Ved å forankre finansiering av
slike helhetlige behandlingsforløp i kommunene gjennom forsøk med
kommunalt bestiller- og finansieringsansvar, vil det etableres insentiver
for en best mulig innretning av tilbudet for de aktuelle pasientgruppene,
som mennesker med kroniske sykdommer. Sannsynligvis vil dette bidra
til utbygging av behandlingstilbud i skjæringspunktet mellom kommunehelsetjenester
og spesialisthelsetjenester. Dette vil si en større fleksibilitet
i behandlingstilbudet, der behov enten på vei til å bli syk, på
vei til å bli frisk eller til en verdig død dekkes. Det må bli større
mulighet for både fastlege og også for hjemmetjenesten og sykehjemmene
å konsultere spesialister på sykehus om en pasient. Helsehjelp bør
ikke nødvendigvis bety innleggelse i sykehus, men kan skje som poliklinisk
behandling eller med innleggelse i sykehjem eller på en kommunal
observasjonsplass, eventuelt i distriktsmedisinsk senter. Det vises
i denne sammenheng til erfaringene fra Søbstad sykehjem i Trondheim.
Behandling i denne avdelingen førte til en reduksjon i antall reinnleggelser,
redusert behov for kommunale hjemmetjenester og reduksjon i antall
døde sammenliknet med tradisjonell sluttbehandling i sykehus.
Dette medlem mener de kommunale
helse- og omsorgstjenestene må styrkes. Det bør skje blant annet
gjennom øremerking av midler for å målrette innsatsen bedre. Statens
helsetilsyn avdekker i sine tilsyn at mange kommuner strever med
å organisere et faglig forsvarlig og helhetlig helsetilbud til eldre,
psykisk syke, utviklingshemmede og rusmiddelavhengige. Den kommunale
helse- og omsorgstjenesten bør blant annet i mye større grad enn
i dag utgjøre et helhetlig tjenestetilbud der hjemmetjenester, sykehjem,
fastleger, rehabiliteringsavdelinger, helsestasjoner og kommuneleger
inngår. Det bør satses på bedre kommunikasjon og samarbeid mellom
disse, samt kompetanseoverføring gjennom veiledning. Videre er satsing
på lavterskeltilbud viktig for å øke tilgjengeligheten til tjenestene. Dette
medlem mener det bør satses på å bygge ut flere kommunale
institusjonsplasser, blant annet enheter for lindrende behandling og
sykehjemsplasser for de sykeste eldre og tilrettelagte boliger for
psykisk syke og rusmiddelavhengige.
Dette medlem vil vise til representantforslag fra
Kristelig Folkeparti om rett til rehabilitering (Dokument nr. 8:56
(2006–2007). Forslaget ble fremmet blant annet på bakgrunn av at
mange pasienter opplever ikke å få den rehabiliteringen de trenger.
En sterkere rettighetsfesting kunne derfor sikre at flere får det.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at i rapport om innsatsstyrt finansiering
(ISF) fra Helsedirektoratet (2007) kommer det frem en bekymring
for at fokus på økonomi helt ned på avdelingsnivå på sykehusene
er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenesten. Dette
var ikke intensjonen med ordningen. Hva sykehuset tjener, skal ikke
være styrende for den helsehjelpen som gis pasientene. Flertallet mener
derfor at det er behov for å tydeliggjøre at ISF ikke er et prioriteringsverktøy,
og støtter derfor at andelen ISF reduseres til 30 prosent, og at
rammeandelen øker til 70 prosent. Fokus må flyttes fra marginalinntekter
til kostnader forbundet med helseforetakenes samlede aktiviteter.
Komiteen viser til
at samhandlingsreformen bygger på målsettingen om å redusere sosiale helseforskjeller,
og at alle skal ha et likeverdig tilbud av helsetjenester uavhengig
av diagnose, bosted, personlig økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og
den enkeltes livssituasjon. Når sykdom rammer, skal folk oppleve
at de får tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst
mulig nærhet til brukeren. Disse målsettingene kan nås gjennom styrking
av kommunehelsetjenesten, økt satsing på folkehelsearbeid, etablering
av lokalmedisinske sentra og gjennom utvikling av lokalsykehusenes
rolle i spesialisthelsetjenesten.
Komiteen mener at
en moderne helsetjeneste må være kunnskapsbasert og rettferdig fordelt. Samtidig
registrerer komiteen at utviklingen i medisinsk kunnskap,
forskjellig status mellom fagområder og allmenne holdninger i samfunnet over
tid har ført til skjevheter i ressurstildeling og prioriteringer.
Etter komiteens vurdering preges utviklingen de siste
tiårene av at akuttmedisin er blitt prioritert høyere enn helsetjenester til
kronikergruppene og habilitering/rehabilitering. Som et element
i denne utviklingen har endringer og reformer i helsetjenesten gjennom
de siste årene funnet sted innen organisatoriske enheter hver for
seg. Komiteen erkjenner at vi i for stor grad har
planlagt og organisert våre helsetjenester basert på at pasienter
vil motta sin helsehjelp hos én aktør og ut fra at pasientene går fra
å være syke til å være friske. Nyvinninger i moderne medisin, endret
sykdomspanorama og endret alderssammensetning i befolkningen fører
til at stadig flere pasienter trenger helsehjelp fra mange aktører,
og at pasienter ofte verken vil være helt friske eller helt syke
etter behandling, men vil ha behov for tilrettelegging og habilitering/rehabilitering
for å oppnå et best mulig funksjonsnivå.
Komiteen mener at de samlede
resultater i norsk helsetjeneste kan bli mer enn summen av enkeltinnsatsene,
men dette vil kreve at samarbeid og samhandling mellom aktørene
organiseres tydeligere, og at god samhandling erkjennes som en integrert
del av verdigrunnlaget for helsetjenesten.
Komiteen mener derfor det er
en styrke når organisering og virkemidler som skal understøtte god
samhandling, behandles under ett. Komiteen gir sin
tilslutning til overordnede målsettinger om at forebyggingsarbeidet
bør styrkes på flere nivåer, at flere helsetjenester skal tilbys
innenfor rammen av en godt organisert kommunehelsetjeneste, og at
riktigere bruk av humane og andre ressurser er nødvendig for å sikre
langsiktig bærekraft for en helsetjenestemodell hvor alle innbyggere
skal ha lik tilgang på helsetjenester. Komiteen registrerer
at det i høringer og i allmenn debatt er bred enighet om disse overordnede
målsettinger. Komiteen mener at betydelige endringer
må finne sted for å realisere målsettingene, og at slike endringer over
tid vil påvirke flere samfunnsområder, eksempelvis forebyggingsarbeid
over hele spekteret fra primærforebygging på nasjonalt nivå til
sykdomsreduserende tiltak på individnivå, og kapasitet og fagplaner
i utdanningssektoren. Komiteen mener de samlede endringer vil
måtte skje over noe tid, og at det blir viktig å lære fortløpende
av de erfaringer man høster.
Komiteen viser til at det særlig
i spesialisthelsetjenesten har vært en betydelig utgiftsvekst de siste
årene. Bakgrunnen for dette er sammensatt og skyldes økt pasientbehandling,
nye oppgaver til spesialisthelsetjenesten og økte kostnader til ytelsesbaserte
pensjoner, men også en reell utgiftsvekst. Dette sammen med kommende
demografiske endringer i befolkningen vil medføre både kostnadsøkninger
og behov for omfattende rekruttering av mer helsepersonell dersom
dagens organisering og oppgaveavgrensing for spesialisthelsetjenesten
videreføres. Komiteen er særlig bekymret for den
fremtidige mulighet til å rekruttere nok personell fordi årskullene
av nye arbeidstakere ikke øker i takt med behovet i sektoren. Komiteen mener
derfor at tilgangen på personell vil bli den bestemmende og begrensende
faktor for gode helsetjenester i framtiden. Komiteen mener
det er avgjørende at organiseringen av helsetjenesten fører til
riktig bruk av begrensede personalressurser.
Komiteen registrerer
at mange og store pasientgrupper for ofte får behandling på feil nivå
enten fordi samhandlingen mellom aktører ikke er god nok eller fordi
tjenestetilbudene er skjevt fordelt både når det gjelder bemanning
og behandlingstilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
finner det godt dokumentert at det er for mange innleggelser både
i somatikk og psykiatri, og at det finner sted for mange reinnleggelser
i sykehusene, særlig blant eldre pasienter. Dette er menneskelig
og faglig uheldig, og det er dårlig bruk av de samlede ressurser.
Etter komiteens mening medfører
dette at fagfolkenes kompetanse ikke i stor nok grad blir benyttet
der hvor helsegevinsten vil vært størst. Komiteen viser
til at pasientgrupper med kroniske sykdommer er avhengig av tjenester
fra flere deler av helsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at bedre organisering av habilitering og rehabilitering innen kommunehelsetjenesten
vil øke funksjonsnivået for mange kronikere slik at de både blir
mer selvhjulpne og får bedre helse.
Komiteen legger vekt
på at en helhetlig forståelse av habilitering og rehabilitering
i helsetjenesten vil gi samfunnsøkonomiske gevinster også utenfor
helsetjenesten, blant annet knyttet til trygdeytelser og behovet
for omsorgstjenester.
Komiteen registrerer
at det er solid dokumentasjon for nytten av helseforebyggende arbeid både
på overordnet nivå for å hindre sykdom og på individnivå både tidlig
og sent i sykdomsforløpene. Overordnet helseforebyggende arbeid skjer
på mange samfunnssektorer og det er oppnådd gode resultater når
det gjelder skade- og sykdomsforebyggelse. Arbeid inn mot sentrale sykdomsårsaker
som høyt blodtrykk, tobakksbruk og høyt alkoholkonsum har gitt resultater. Komiteen mener
innsatsen på disse områder må videreutvikles og forsterkes lokalt,
nasjonalt og gjennom nordisk samarbeid, helsesamarbeidet i EU og
i WHO.
Komiteen vil peke på at kommunene
gjennom lovverket må gis et tydelig ansvar som gjenspeiler folkehelseperspektivet,
forebygging og tidlig intervensjon. Det blir da kommunestyrets ansvar å
bygge opp et apparat både administrativt og faglig tilpasset de
lokale utfordringer. I en slik plan vil alle sektorenes helseansvar
bli synliggjort sammen med samarbeid og arbeidsdeling som trengs
i forhold til andre kommuner, helseforetak og frivillige organisasjoner. Komiteen vil
særlig fremheve den store betydningen foreldre, barnehage og grunnskole
har for å gi barna en god start som bidrar til å redusere forskjellene i
levekår og helse.
På samme måte vil komiteen understreke
at forebygging også må skje på arbeidsplassene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener dette ansvaret nødvendiggjør årlig behandling i kommunestyrene
om lokale tiltak for bedre folkehelse.
Komiteen vil samtidig
understreke helsetjenestenes ansvar og mulighet for forebyggende
og helsefremmende arbeid. Komiteen gir sin tilslutning
til aktuelle statusbeskrivelser som fremkommer i stortingsmeldingen,
og støtter at alle ledd i helsetjenesten skal ha ansvar for forebyggende
arbeid og for behandling, habilitering/rehabilitering og mestring. Komiteen mener
at spesialisthelsetjenesten må få et tydeligere ansvar for forebyggende
arbeid og for vektlegging av mestringsevne som mål for god behandling,
men understreker samtidig at hoveddelen av det forebyggende og helsefremmende
arbeid best kan gjøres på de omsorgsnivåer som er nær pasientens
hjem og bosted.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at intensjonene i stortingsmeldingen på dette området kan
gi betydelig fremtidig helsegevinst for befolkningen gjennom lokal
organisering og utvelgelse av innsatsområder basert på dokumentert
kunnskap.
Flertallet vil understreke at
habilitering og rehabilitering må få en tydelig plass, både i kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten, i den helsemodellen samhandlingsreformen
legger opp til. I et samhandlingsperspektiv, hvor individuelle pasientløp
forutsetter gode, tilpassede og samstemte opplegg, må habilitering
og rehabilitering bli en naturlig del av behandlingsløpet for de
pasientgruppene som trenger dette.
Komiteen vil peke
på at det er bred enighet om at habilitering og rehabilitering ikke
har hatt det fokus som feltet fortjener. Kunnskap om hvilke tilbud
som finnes og hva slags habilitering og rehabiliteringsopplegg som
gir best hjelp for ulike pasientgrupper, er fragmentert og mangelfull. Det
går også fram av undersøkelser at det er tilfeldig hvilke pasienter
som får relevant og tilstrekkelig habilitering og rehabilitering
og hvilke som ikke får det. Det er derfor etter komiteens mening
behov for mer og bedre forskning på habilitering og rehabilitering,
og bedre og mer systematisk samarbeid mellom habiliterings- og rehabiliteringsfeltet
og det øvrige helsevesenet.
Komiteen ser behovet for å styrke
arbeidslivsdimensjonen i oppfølgingen av samhandlingsreformen. Utfordringen
knyttet til samhandling mellom helsetjenesten og Nav må gjennomgås. Det
er behov for å legge mer vekt på å koordinere tjenester mellom arbeidsplass,
spesialisert helsevesen og kommunehelsetjenesten. I denne sammenheng
kan arbeidsrettet rehabilitering ivareta behovet til de større brukergruppene.
Komiteen viser til at komiteen
understreket i Innst. 11 S (2009–2010) «… at gode og tilpassede
rehabiliteringstilbud kan gi raskere tilbakeføring til arbeidslivet
og dermed redusert sykefravær». Komiteen pekte videre på «… at rehabiliteringsfeltet
skal tilby både spesialisert og generell pasientrehabilitering,
og at man må ha tilbud både i spesielle rehabiliterings/habiliteringsinstitusjoner,
ved sykehusene og i kommunehelsetjenesten».
Komiteen mener arbeidsrettet
rehabilitering som tverrfaglig spesialisert fagområde synes å ha
særlig gode forutsetninger for å understøtte helhetlige behandlingsforløp
for pasienter med sammensatte tilstander.
Komiteen ber regjeringen sørge
for at det utvikles kapasitet og kompetanse innen arbeidsrettet
rehabilitering, og komme tilbake til Stortinget med tiltak for å
sikre bedre samhandling mellom helsetjenesten og Nav og dermed helhetlig
oppfølging av pasienter med sikte på tilbakeføring til arbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til sine generelle
merknader, der det blir konstatert at dette ikke er noen sparereform,
men vil kreve noe mer penger i oppbyggingen av reformen for dermed
å spare penger på lang sikt. Gjennom å bygge på LEON-prinsippet
vil vi oppnå eksempelvis redusert sykefravær, kortere behandlingstider
og mulighet for flere til å bli stående i arbeid.
Komiteen er enig i
at helsetjenesten mangler strukturer og systemer som tar ansvar
for helheten i pasientenes behov. Tjenestene er grunnleggende vertikalt
organisert for eksempel ved at helseforetakene har ansvaret for
spesialiserte helsetjenester mens kommunene har ansvaret for allmennhelsetjenesten
og omsorgstjenesten. Komiteen merker seg at meldingen
fastslår at gjeldende lovgivning ikke pålegger noen nivåer eller
strukturer under departementsnivå ansvar for helheten i tjenestene. Komiteen mener
dette er medvirkende til at tjenestetilbudet samlet blir for fragmentert. Komiteen mener
at behovet for en ny organisering av samhandling også følger av
at fagpersonenes autoritet i vår tid i det vesentlige kommer gjennom
dokumentert kunnskap og erkjennelse av at pasienter har rett til
selv å delta i beslutninger og prioriteringer knyttet til egen helse. Komiteen vil
understreke at fagfolk ikke kan overlate sitt faglige ansvar til
pasienten, men at fagfolk har ansvar for å formidle kunnskap slik
at pasienten selv kan delta. Komiteen vil understreke
at pasienten er spesialisten på egne behov og målsettinger.
Komiteen mener at samhandling
for pasienten og samhandling med pasienten er et pliktgrunnlag for
å kunne sette pasienten i sentrum, vise respekt for det enkelte
menneske og kunne tilpasse tjenester individuelt. Samhandling skal derfor
være en integrert del av verdigrunnlaget for alle aktører i helsetjenestene. Komiteen registrerer
at slike krav ikke er regulert i egen lov, men at det foreligger
enkeltstående eksempler om plikt til samhandling i de ulike tjenestelover.
Dette regulerer blant annet bestemmelsene om individuell plan, pasientansvarlig
lege og spesialisthelsetjenestens veiledningsplikt over kommunehelsetjenesten. Komiteen mener
disse virkemidler har betydning og skal videreføres, men at de alene
ikke er tilstrekkelige. Komiteen støtter derfor at
det etableres en lovpålagt plikt til å sørge for at pasienter med
særlig behov for koordinerte helse- og omsorgstjenester får en pasientkoordinator
som kontaktpunkt i tjenestene. Komiteen mener at
dette virkemiddel i første rekke bør tilpasses for pasienter hvor
samordningsbehovene er komplekse. Komiteen er enig
i at utformingen av ordningen må tilpasses andre etablerte ordninger
som individuell plan og koordinerende enhet på habilitering og rehabiliteringsområdet. Komiteen støtter
stortingsmeldingens påpekning av at pasientkoordinatoren kan fylles
av flere faggrupper, eksempelvis fastlege, sykepleier, sosionom, fysioterapeut,
ergoterapeut eller annet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at pasienten må sikres
rett til å skifte pasientkoordinator og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
innføring av ordningen med pasientkoordinator sikre pasientens rett
til å skifte koordinator.»
Disse medlemmer viser til at
lovfestingen av rett til brukerstyrt personlig assistanse er utsatt flere
ganger, og mener at det ikke er grunn til å vente med å innføre
en slik rett. Disse medlemmer mener derfor at regjeringen
i løpet av 2010 skal fremme forslag til lovendring som sikrer rett
til brukerstyrt personlig assistanse for mennesker med omfattende
behov for praktisk og personlig bistand. Forslaget må også sikre
at brukerne får rett til valg av arbeidsgivermodell. På denne bakgrunn
fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i løpet av 2010 fremme
forslag til lovendring som sikrer rett til brukerstyrt personlig
assistanse for mennesker med omfattende behov for praktisk og personlig bistand.»
Komiteen vil påpeke
at det er avgjørende viktig at kommunens nye helseansvar kommer tydelig
fram i lovgivningen slik at tiltak for bedre helsetilstand får en
helt annen plass på dagsorden i alle kommunale organ og sektorer. Komiteen mener
folkehelseperspektivet må fremheves i dette nye helseansvaret.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at det gjennom lovgivningen bl.a. i ny helse- og
omsorgslov for kommunene fastsettes en klarere ansvarsfordeling
mellom helseforetakene og kommunene. En slik klarhet er viktig for
godt samarbeid og god samhandling. I dette lovverket må, der det
er mulig og hensiktsmessig, det konkretiseres hvilke nye oppgaver
kommunene skal få ansvar for. Flertallet vil understreke
at prinsippet om at alle kommuner har ansvar for de samme tjenestene,
skal ligge fast også på helseområdet.
Komiteen viser til
at en ny rolle for kommunehelsetjenesten med utvidet ansvar for
forebygging, diagnostikk, behandling og habilitering/rehabilitering
er bærebjelken i samhandlingsreformen. Komiteen registrerer
at det foreløpig ikke er gjennomført samfunnsøkonomiske analyser
av de aktuelle oppgaveendringene og at regjeringen legger som en
forutsetning at tiltakene viser seg kostnadseffektive.
Komiteen gir sin tilslutning
til at det legges opp til et forpliktende avtalesystem mellom kommuner/samarbeidende
kommuner og helseforetak om oppgavefordeling og samarbeid. Komiteen er
enig i at det i videre utredningsarbeid avklares hvordan myndighetene
skal følge opp arbeidet. Komiteen mener avtalene
må sikre gode prosesser knyttet til felles forståelse av kriterier
for når pasienter er klare for utskrivelse fra spesialisthelsetjenesten. Komiteen mener
slike avtaler på tilsvarende måte må omhandle prosesser og kriterier
knyttet til innleggelse i spesialisthelsetjenesten og alternative
tiltak i kommunehelsetjenesten.
Komiteen slutter seg
til forslaget om at kommunene får betalingsplikt for utskrivingsklare pasienter.
Samtidig vil komiteen påpeke at fastleger i dag ikke
kan skrive inn en pasient til helse- og omsorgstilbud i kommunen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det må vurderes å gi fastleger større innflytelse på inntaksprosedyrene
til sykehjem.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at i forslaget til ny
kommunehelsetjenestelov må regjeringen fremme forslag som gir leger
rett til å skrive pasienter inn i tilbud med heldøgns pleie og omsorg
i kommunene.
Komiteen viser til
at det i de etablerte lokalmedisinske sentre tilbys tjenester både
fra kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er naturlig at det fortsatt skal være slik, men at det
er naturlig at det er kommune(r) som eier og har praktisk driftsansvar
for slike sentre. I enkelte tilfelle der et lokalmedisinsk senter
samlokaliseres med et lokalsykehus, kan eierskapet være et annet.
Komiteen mener kommunene
må gis økonomiske ressurser som fullfinansierer de nye oppgavene
kommunene får gjennom samhandlingsreformen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at det skal være en forflytning av ressurser mellom forvaltningsnivåene
som samsvarer med oppgaveoverføringene.
Meldingen angir at regjeringen vil legge til
rette for at en større andel av forventet økonomisk vekst i sektoren
skal komme i form av frie inntekter for å styrke forebyggingsarbeidet. Flertallet mener
det må vurderes om deler av de økte overføringene til kommunene
knyttet til reformen skal være øremerket de første årene. Flertallet viser
til de gode erfaringene med dette tidligere bl.a. gjennom Opptrappingsplanen
for psykisk helse.
Komiteen mener det
er samfunnsøkonomisk riktig å satse mer på forebyggende arbeid,
tidlig intervensjon, behandling og habilitering og rehabilitering
i kommunene. Komiteen mener videre at finansiering
gjennom økte ressurser til kommunene vil understøtte utvikling av
nye tiltak tilpasset behovene i den enkelte kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil presisere at satsing på
habilitering og rehabilitering i kommunehelsetjenesten ikke må gå på
bekostning av videre satsing på habilitering og rehabilitering i
spesialisthelsetjenesten. Mennesker med sammensatte og kroniske
lidelser og skader vil fortsatt ha behov for spesialistkompetanse. Disse
medlemmer viser til Innst. 11 S (2009–2010) om omleggingen
av finansieringsordningen for fysioterapeuter. Effektene av denne
omleggingen må evalueres og konsekvensutredes, og konklusjoner fra
dette arbeidet må foreligge før takstforhandlingene starter i 2010. Også
konsekvensene for pasientene må tas med i en slik evaluering.
Disse medlemmer mener kommunene
må settes i stand til å kunne ivareta nye oppgaver. Det er særlig
behov for kompetanse og kapasitet til å forebygge, diagnostisere
og behandle. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal bygges
opp gjennom en kombinasjon av økte frie midler og øremerkede midler.
Øremerkede midler skal brukes til å sikre at kommuner samarbeider
med hverandre og spesialisthelsetjenesten, og dette skal innføres fra
2012. Dette gjelder for eksempel oppbygging av lokalmedisinske senter.
Øremerkede midler kan brukes både overfor kommunene og helseforetakene.
Dette vil bygge opp under meldingens forslag om et lovfestet krav
til at kommuner/samarbeidende kommuner og helseforetak skal inngå
samarbeidsavtaler.
De nye fremtidige oppgaver for kommunehelsetjenesten
vil være administrasjons- og funksjonsoppgaver og kompetansekrevende
faglige funksjoner. Komiteen er enig i at helseovervåkning,
folkehelsearbeid og arbeid med avtaler vil være sentralt blant administrasjons-
og funksjonsoppgavene. Komiteen mener det blir viktig
at kommunene får nasjonale verktøy for helseovervåkning, slik at
likeverdige helsetjenester kan sikres og at det etableres standarder
for avtaler med helseforetakene og hvordan disse skal følges opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at gjennomføringen av reformen gir en unik mulighet til å organisere
samhandling mellom kommunehelsetjenestens gamle og nye oppgaver
blant annet gjennom organisatoriske og lokaliseringsmessige grep.
Komiteen mener at
gode organisatoriske løsninger vil måtte tilpasses størrelsen på
kommunen/samarbeidende kommuner, og at det skal være anledning til
gode lokale tilpasninger. Komiteen vil peke på at
lokalmedisinske sentra vil være gode organisatoriske grep i gjennomføring av
reformen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil understreke at definisjon på et lokalmedisinsk senter bør være vid,
slik at tiltaket passer for kommuner med forskjelling befolkningsstørrelse.
Komiteen mener at
samling av faggrupper, tverrfaglige team og lærings- og mestringstilbud skal
falle innenfor begrepet lokalmedisinsk senter. Kommuner/samarbeidende
kommuner med større befolkningsunderlag skal etter komiteens mening
kunne ha sengeplasser som del av et lokalmedisinsk senter. Disse
kan dekke behov knyttet til observasjon, etterbehandling, lindrende
behandling, habilitering og rehabilitering, psykiatri og rus.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen foreslår generelle insentivtiltak som skal legge
til rette for etablering av hensiktsmessige tiltak tilpasset den
enkelte kommune, herunder lokalmedisinske sentre. Regjeringen foreslår ikke
enkeltstående tilskuddsordninger inn mot enkeltstående kommunale
tiltak. Flertallet har merket seg dette og viser
til den styrkingen i kommunenes økonomi som vil følge av reformen
og gjennom insentivordninger.
Komiteen viser til
at samhandlingsreformen har som siktemål å sikre rett behandling
på rett sted og til rett tid. Det betyr at større ansvar for et
tidlig og riktig helsetilbud legges på kommunehelsetjenesten. Samtidig
skal samhandlingen med spesialisthelsetjenesten, først og fremst sykehusene,
forbedres slik at utskrivingsklare pasienter skal få komme tidligere
hjem enn de gjør i dag.
Begge disse scenarioene vil skape betydelige
utfordringer for kommunene på områder som fysiske fasiliteter, bemanning/rekruttering
og ikke minst kompetanse.
Når kommunene skal håndtere innbyggere med mer
krevende medisinske diagnoser enn hva som er tilfellet i dag, stiller
det store krav til både kunnskaper og ferdigheter i hele kommunehelsetjenesten.
Da bør det etter komiteens syn legges særlig stor
vekt på å heve nivået på de praktiske ferdighetene til kommunehelsetjenesten
for at samhandlingsreformen skal ha den ønskede effekt. Kompetanseheving
må skje på en slik måte at både institusjoner og enkeltmennesker
settes i stand til praktisk og konkret å mestre håndteringen av
medisinske situasjoner som ellers ville ha resultert i en innleggelse
på sykehus eller henvisning til spesialisthelsetjenesten for øvrig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at i arbeidet med
å forene teori og praksis, samt mer generelt å forbedre pasientsikkerheten
ved alle former for helseinstitusjoner, ser man nå verden over en
trend i retning av å anvende pasientsimulering som et verktøy for
å nå sine mål på disse områdene. Disse medlemmer mener
derfor at det bør igangsettes flere pilotprosjekter der en prøver
ut ulike former for kompetanseheving ved hjelp av pasientsimulering.
Disse prosjektene må involvere kommuner, utdannelsesinstitusjoner
og spesialisthelsetjenesten med kompetanse på de situasjonene som
kan oppstå.
Disse medlemmer mener innfasingen
av de generelle ordningene skal starte i statsbudsjettet for 2012. Disse
medlemmer mener imidlertid at det allerede i statsbudsjettet
for 2011 skal settes av betydelige midler til videreføring av eksisterende
samhandlingsprosjekter og til etablering av nye tilbud og forsøksordninger.
Gjennom en egen forsøkslovgivning sikres det mulighet til å etablere
ulike pilotordninger mellom samarbeidende kommuner og helseforetak
i geografisk avgrensede områder. Det skal blant annet prioriteres
pilotprosjekter som sikrer helhetlige pasientforløp, modeller der
pengene følger pasient/bruker mellom samarbeidende kommuner, og
modeller der en skiller mellom bestiller- og utførerrollene. Det
er viktig at ulike pilotprosjekter får virke over tid før ordningene utvides
til å bli generelle. Reformtiltak må ikke iverksettes før det er
utviklet kvalitetsparametre for å måle effekten av tiltakene. Reformen
skal gjennomføres nedenfra, ikke ovenfra og ned. På denne bakgrunn
foreslår disse medlemmer:
«Stortinget ber regjeringen fremme en egen forsøkslov
for helsetjenesten der det gis mulighet til å etablere ulike pilotordninger
mellom samarbeidende kommuner og helseforetak for å prøve ut ulike
samhandlingsordninger, oppgaveoverføring og ansvarsdeling.»
Disse medlemmer mener det må
etableres en ordning med eldreombud som sørger for ivaretakelse
av eldres rettigheter og behov for tjenester på ulike områder. På
denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å etablere en ordning med eldreombud.»
Disse medlemmer mener det bør
innføres en ordning med gratis tilbud om et årlig hjemmebesøk fra
den kommunale helsetjenesten for personer over 75 år. Hensikten
med dette er tilrettelegging og oppfølging som kan bidra til færre
ulykker, skader og sykdom, noe som vil føre til at folk kan bo hjemme
lengre. Dette vil avlaste presset på sykehjem og hjemmebasert omsorg.
Komiteen forutsetter
og vil understreke viktigheten av at de statlige tilskuddordningene til
bygningsmessige investeringer i den kommunale omsorgssektoren videreføres
og tilpasses til organisatoriske løsninger hvor lokalmedisinsk senter
samlokaliseres med andre kommunale tilbud. Komiteen viser
til at kommunenes nye, framtidige rolle i helse- og omsorgspolitikken vil
påvirke omfanget av og innholdet i det kommunale tjenestetilbudet
på flere måter, også når det gjelder framtidige investeringsbehov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at samarbeidsavtaler mellom helseforetak og kommuner kan innbefatte
at et lokalsykehus står for lokalbaserte tjenester som andre steder
ville være naturlig å samle i et lokalmedisinsk senter.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at tilbudet av sykehjemsplasser, heldøgns bemannede
omsorgsboliger og døgnplasser må være tilstrekkelig dimensjonert
for å møte den demografiske utviklingen i åra fremover og nå målene
i samhandlingsreformen, blant annet om å redusere omfanget av sykehusopphold.
Begge hensyn må ivaretas gjennom de årlige tilsagnsrammer i Husbanken,
og komiteen mener regjeringen på dette grunnlag bør
utarbeide nye anslag over antatt utbyggingsbehov. Komiteen mener
at ny omsorgsteknologi vil kunne få en viktig plass i fremtiden,
at bruk av slik teknologi, og om det bør gis økonomiske stimulanser
til utviklingen, bør utredes.
Komiteen mener utbygging av lokalmedisinske
sentre ikke må gå på bekostning av en videre utbygging og faglig
styrking av sykehjemmene. Det må som hovedregel sikres at det er
knyttet en fast lege til sykehjemmet som er en del av det medisinske
teamet ved sykehjemmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må innføres bemanningsnormer
for legedekningen ved sykehjem fra 2012. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om innføring
av bemanningsnormer for legedekningen ved sykehjem fra 2012.»
Komiteen mener regjeringen
bør se nærmere på om og hvordan Husbankens tilskuddsordninger kan
innrettes slik at de også understøtter etablering av lokalmedisinske
sentra, i tillegg til insitamentsordningene som vil følge av reformen.
Komiteen viser til at en stadig
større del av kommunens omsorgstjenester ytes overfor mennesker
under 67 år. Her vil kommunene i framtida, i tråd med samhandlingsreformens intensjoner,
få enda større oppgaver. Komiteen mener dette nødvendiggjør
at statlige overføringer til drift og investeringer må være av en størrelse
som både sikrer tilbudet til yngre brukere og en velutbygd, kvalitativ
og verdig eldreomsorg.
Komiteen vil påpeke at behovet
for rask utbygging av sykehjemsplasser, heldøgns bemannede omsorgsboliger
og døgnplasser er avgjørende for at kommunene skal kunne ta en større
del av ansvaret for helsetjenestene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette må skje gjennom overslagsbevilgning, ikke gjennom rammebevilgning.
Den nye kommunehelsetjenesten vil
få viktige oppgaver for de store diagnosegruppene, eksempelvis diabetes
type 2, kols, revmatisme og skjelett/muskellidelser. Komiteen mener
kommunenes arbeid med disse diagnosegruppene bør omtales i kommunenes
generelle planverk, og at det bør utarbeides nasjonale veiledninger for
organisering og innhold. Komiteen mener kommunene
bør organisere tverrfaglig arbeid med eksempelvis diabetes og kols
i team. Slike team har vist gode resultater når det gjelder forebygging,
behandling, læring og mestring og reduksjon av senskader.
Komiteen er enig i at tidlig
avdekking av funksjonssvikt og umiddelbar igangsetting av habiliterings-
og rehabiliteringstiltak i kommunen kan bedre den enkeltes funksjon
og mestring, redusere eller utsette sykmelding, redusere behovet
for pleie- og omsorgstjenester, institusjonsplasser eller spesialisthelsetjeneste.
Dagens oppgave- og ansvarsfordeling for habilitering og rehabilitering
og ansvarsdelingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten følger
av forskrift for habilitering og rehabilitering. Etter komiteens vurdering
er habiliterings- og rehabiliteringsbehovene i kommunehelsetjenesten
økende, særlig fordi liggetidene i spesialisthelsetjenesten blir
kortere, og det utføres mer dagkirurgi og dagbehandling.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter forslaget om å vurdere at kommunene skal få et større ansvar for
pasientgrupper som i dag får tilbud i spesialisthelsetjenesten.
Habiliterings- og rehabiliteringstilbudet i en del kommuner er vesentlig begrenset
til hjemmesykepleie eller plass i institusjon uten samtidig fysioterapi
og ergoterapi. Flertallet vil derfor understreke
at habiliterings- og rehabiliteringsfeltet i den nye kommunehelsetjenesten
må bygges planmessig. I første fase bør det etableres oversikt over
behovene for habilitering og rehabilitering i den enkelte kommune.
Små kommuner bør samarbeide for å etablere tverrfaglig og stabil
kompetanse på området. Flertallet mener oppbygging
av kommunal habilitering og rehabilitering blir en viktig oppgave
i samhandlingsreformen, og det blir viktig at kommunenes tilbud
innen fysioterapi og ergoterapi tilpasses behovene. Flertallet mener
at en større andel av de samlede overføringer til de regionale helseforetakene
må brukes til rehabilitering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må etableres en
nasjonal opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering etter modell
fra opptrappingsplanen for psykisk helse. Planen legges frem for
Stortinget våren 2011. Planen skal inneholde forslag til utbygging
av tilbudet både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten,
samt beskrivelse av tiltak for bedre organisering av tilbudet. Planen
må sikre at kvaliteten og kompetansen i habiliterings- og rehabiliteringstilbudet
styrkes. Planen skal legge til grunn et fortsatt sterkt innslag
av ideelle og andre private tilbud. Nasjonale spesialiserte kompetansemiljøer
skal styrkes. Disse medlemmer mener at frem til planen
er iverksatt, skal regjeringen sikre at eksisterende tilbud har langsiktige
avtaler og forutsigbare rammer som sikrer videre drift. Planen skal
blant annet bygge på de forslag som fremgår av helse- og omsorgskomiteens
tilrådning i Innst. S. nr. 325 (2008–2009), samt inneholde følgende
elementer:
Diabetesplanen følges
opp i statsbudsjettet for 2011 med en egen oversikt over hvordan
planen skal følges opp årlig økonomisk.
Ordningen med behandlingsreiser til utlandet
utvides, herunder ordning for følgetjeneste.
Det etableres et eget forskningsprosjekt
knyttet til effekten av behandlingsreiser, der man tar sikte på
å kartlegge samfunnsøkonomiske og helsemessige gevinster ved slike
behandlingsreiser.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
«Stortinget ber regjeringen fremme en nasjonal opptrappingsplan
for habilitering og rehabilitering etter modell fra opptrappingsplanen
for psykisk helse. Planen legges frem for Stortinget våren 2011.
Planen skal inneholde forslag til utbygging av tilbudet både i primærhelsetjenesten og
i spesialisthelsetjenesten, samt beskrivelse av tiltak for bedre
organisering av tilbudet.»
Disse medlemmer mener det må
etableres en egen tilskuddsordning for varmtvannsbasseng. Muskel-
og skjellettlidelser står for en svært stor andel av sykefraværet.
En slik tilskuddsordning vil kunne ha store samfunnsøkonomiske gevinster
knyttet til lavere sykefravær og mindre forbruk av spesialisthelsetjenester
og legemidler.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å endre dagens praksis for fysioterapeuter, slik at man
får fri etableringsrett og refusjonsrett for godkjente fysioterapeuter. Disse
medlemmer viser videre til Innst. 11 S (2009–2010) til statsbudsjettet
for 2010.
Komiteen viser til
at regjeringen gjennom et offentlig utvalg ser på organisering og
finansiering av hjelpemiddelområdet. Dagens løsninger legger til
rette for dårlig samhandling eksempelvis når kommunen har ansvar
for hjelpemidler når behovet er midlertidig, og staten når behovet er
permanent, og videre når kommunen har ansvar for hjelpemidler i
sykehjem, mens staten har ansvaret for omsorgsboliger og hjemmeboende.
Meldingen slår fast et det finnes god dokumentasjon
på at det er mulig å høste helsemessige og økonomiske gevinster
gjennom bedre habilitering og rehabilitering. Komiteen merker
seg at for eksempel fysioterapi har god effekt ved slitasje (artrose)
i store ledd og bør prøves før eventuell operasjon.
Komiteen registrerer at ved utgangen
av Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008 er forebygging,
tidlig intervensjon og lavterskeltilbud fortsatt viktige forbedringsområder.
Samtidig angir meldingen at Norge har en relativ døgntung struktur
innen psykisk helsevern sammenlignet med andre land. Som en konsekvens av
dette er det psykiske helsetilbudet i kommunene ujevnt og til dels
utilstrekkelig bygget ut mange steder. Komiteen mener
en utbygging av kommunal behandling vil gi bedre samspill med arbeidsliv
og lokalmiljø for mange pasienter. Komiteen registrerer
med bekymring at det er en stor økning i unge mennesker som uføretrygdes
grunnet psykisk lidelse. Komiteen mener at kommunale
oppgaver innen psykisk helsearbeid blant annet bør prioritere forebygging, tidlige
diagnose og intervensjon, ambulante team i samarbeid med spesialisthelsetjenesten
og forsterkede botilbud. SINTEF har vist at nærmere én av tre innlagt
i psykisk helsevern vil være bedre tjent med et kommunalt tilbud. Komiteen legger
vekt på at alle utskrivinger fra spesialisthelsetjenesten er godt
forberedt slik at nødvendige kommunale tjenester er tilgjengelige
ved utskriving.
Komiteen mener samhandlingsutfordringene er
særlig aktuelle for pasienter som har behov for behandling og omsorgstjenester
over lengre perioder, blant annet pasienter som er rusmiddelavhengige
og/eller har psykiske lidelser, og pasienter med kroniske lidelser.
Dette er også områder der kommunene spiller en viktig rolle for
tidlig intervensjon. Kommunen møter ofte disse personene allerede
på helsestasjonene, barnehager, skole og i fritidstilbud. Komiteen mener
at i det videre arbeidet med reformen må disse pasientene prioriteres
på linje med pasienter som har livsstilssykdommer.
Komiteen viser til at opptrappingsplanen
for psykisk helse har ført til en oppbygging av tjenesten og et
desentralisert spesialisttilbud i de distriktspsykriatriske sentrene
og ambulante team. Komiteen mener imidlertid det
er behov for å bygge opp tilbud i primærhelsetjenesten som samarbeider
direkte med fastlegene, og som er tilgjengelig for pasienter med
lettere psykiske lidelser. Det skal utvikles lavterskeltilbud, særlig for
ungdom, blant annet innen psykisk helse og rus.
Komiteen mener at ved arbeidet
med ny kommunehelsetjenestelov må det etableres ordninger for hvordan
spesialisthelsetjenester etter spesialisthelsetjenesteloven kan
tilbys innenfor kommunehelsetjenestens virksomheter, for eksempel i
forbindelse med veiledning fra ambulante team. Målet må være å flytte
mindre på pasientene og mer på personell.
Komiteen vil også framheve at
behovet for bedre utbygde kommunale tjenester også i stor grad gjelder
for personer som er rusmiddelavhengige. Rusmiddelavhengige er den
gruppen som har høyest sykelighet og dødelighet, og som opplever
å være stigmatisert og ekskludert fra fellesskapet. Skader av rusmiddelbruk
og avhengighet berører mange. Altfor mange med rusproblemer opplever
å ikke komme inn til behandling når de er motivert. De må vente
for lenge på behandlingsplass, og ettervernet er for dårlig. Komiteen understreker
at det innenfor rusfeltet systematisk må bygges opp kapasitet og kompetanse
innen forebygging, holdningsarbeid, behandling, habilitering og
rehabilitering og ettervern de neste årene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at rusfeltet gjennom opptrappingsplanen er styrket med
835 mill. kroner sammenlignet med 2005. Flertallet er
opptatt av at rusfeltet blir ytterligere styrket i årene som kommer
etter at opptrappingsplanen utløper i 2010, eventuelt gjennom en
ny opptrappingsplan.
Komiteen peker på
at to av de største problemene med dagens rusbehandling er de store glippsonene
mellom behandlingsnivå og manglende samhandling mellom ulike etater.
Evalueringen av rusreformen viser at rusbehandling i betydelig grad
er preget av brudd i behandlingsforløpet. Som stortingsmeldingen
påpeker, vil komiteen understreke at verdien av den
behandlingen som gis i spesialisthelsetjenesten ofte vil være sterkt
avhengig av at kommunen følger opp med tjenester og tilpassede tilbud.
Eksempel på dette kan være en rusmiddelmisbruker som etter langvarig
rusbehandling i spesialisthelsetjenesten er avhengig av et parat
og helhetlig tilbud i kommunen med både praktisk bistand, bolig,
dagaktiviteter og nødvendige helsetjenester for å kunne forbli rusfri.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må systematisk bygges
opp kapasitet og kompetanse innen forebygging, behandling, rehabilitering
og ettervern innenfor rusfeltet, både i kommunene og spesialisthelsetjenesten. Dette
skal skje gjennom en egen opptrappingsplan. I den forbindelse skal
det også innføres en plikt som pålegger rusinstitusjoner og den
enkeltes hjemkommune å utarbeide en avtale om ettervernstilbud fra
dag én.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om en egen opptrappingsplan for rusfeltet innen våren 2012. Planen
skal legge til rette for en systematisk oppbygging av kapasitet
og kompetanse innen forebygging, behandling, rehabilitering og ettervern,
både i kommunene og spesialisthelsetjenesten.»
Komiteen viser også
til at evalueringen av rusreformen avdekket at rusmiddelavhengige
har særlig stort udekket behov når det gjelder behov for dobbeltdiagnoseteam,
støttekontakt eller dagtilbud i psykisk helsevern. 68–77 prosent
av de rusmiddelavhengige hadde et udekket behov her. Komiteen viser
til den økte satsingen på såkalte ACT-team i kommunene. ACT-team bidrar
til at mennesker med en alvorlig psykisk lidelse, ofte også med
store rusproblemer, kan få hjelp i kommunen. Tiltaket er et samarbeid
mellom DPS og kommunene. Teamene driver oppsøkende virksomhet der
hvor pasienten er og skal yte langvarig støtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til det enorme behovet
for nye behandlingsplasser i rusomsorgen. Denne utfordringen kan
lettere løses om man umiddelbart tar i bruk all ledig kapasitet
i frivillig og privat sektor.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen Stoltenberg II sin ruspolitikk har medført at flere institusjoner
og behandlingsplasser er nedlagt. Dette har medført stor mangel
på kontinuitet og forutsigbarhet, samt økte ventelister for behandling
innen rusomsorgen.
Komiteen støtter at
det tas utgangspunkt i at kommunenes fremtidige oppgaver skal reguleres ved
å tydeliggjøre ansvarsbeskrivelsen i kommunehelsetjenesteloven,
og at kommuner i nødvendig grad inngår samarbeid for å kunne oppnå
de ønskede helsemessige og samfunnsmessige gevinster ved reformen. Komiteen vil eksempelvis
understreke at gode lokalmedisinske sentre vil kreve en viss størrelse
på befolkningsunderlaget. Komiteen har merket seg
at regjeringen som en del av samhandlingsreformen ikke vil lovregulere
hvordan samarbeid mellom kommuner skal skje. Regjeringen anfører
to mulige modeller for samarbeid når det gjelder lovpålagte oppgaver:
vertskommunemodeller etter kommuneloven og modellen om samkommune. Komiteen vil
også peke på at frivillig kommunesammenslåing kan være et alternativ
som bør vurderes i de lokaldemokratiske prosessene rundt valg av
modell. Komiteen vil understreke at det uavhengig
av hvordan et samarbeid mellom kommuner organiseres, må rettigheter
for pasientene være like mellom kommuner og samarbeidende kommuner
med klare ansvarslinjer. Gjennom kommunesamarbeid om utvikling av
nye helsetjenester kan mindre kommuner forene hensynet til at visse oppgaver
krever et større befolkningsunderlag for å tilfredsstille krav til
kvalitet og kostnadseffektivitet med hensynet til at andre oppgaver
løses best innenfor mindre enheter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dagens kommunestruktur
setter begrensninger for hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene,
og for hvilke økonomiske insitamenter som kan brukes. Ved en endret
kommunestruktur kan oppgaver og ordninger som er beskrevet i meldingen,
men ikke anbefalt, vurderes på ny.
Disse medlemmer mener at det
skal utarbeides en plan for utvikling av tiltak i samarbeid mellom
spesialisthelsetjenesten og kommunene og for tiltak som skal etableres
av kommuner eller i samarbeid mellom kommuner. Planen skal angi
hvilke helse- og omsorgstilbud som bør finnes i en gitt befolkningsgruppe
for å ivareta samhandlingsreformens intensjon. Det bør som hovedregel
være en befolkningsmasse på om lag 20 000–30 000 innbyggere for
å sikre effektiv og god drift av døgnplasser som inkluderer observasjon,
utredning, etterbehandling og lindrende behandling. Det skal være
statlig finansiering av spesialisthelsetjenestene i intermediære
avdelinger, distriktsmedisinske sentra og tilsvarende tilbud.
Disse medlemmer mener det må
innføres en ordning som sikrer rett til fritt valg av sykehjemsplass
på tvers av kommunegrenser for personer som er innvilget en slik
tjeneste. Den enkelte kommune skal være pliktig til å betale for
sine innbyggere. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag
om en ordning som sikrer rett til fritt valg av sykehjemsplass på
tvers av kommunegrenser for personer som er innvilget en slik tjeneste.
Den enkelte kommune skal være pliktig til å betale for sine innbyggere.»
Disse medlemmer mener det må
foretas en utredning knyttet til hvorvidt kommuner med mange fritidsboliger
og høyere utdanningsinstitusjoner har høye kostnader knyttet til
tjenester til personer som oppholder seg lenge i kommunen, men som
ikke inngår i inntektssystemets beregninger i dag. Dersom det avdekkes
slike forskjeller, må regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag til endringer som sørger for at disse kommunene får dekket
sine merutgifter.
Komiteen konstaterer
at Norge har blant de ti høyeste levealdre i verden med en forbedring
på sju år for menn og åtte for kvinner fra tiden etter den andre
verdenskrig til i dag. Endringer i blant annet levevaner og levestandard,
et bedret kosthold og redusert røyking har bidratt til dette. Samtidig
registrerer komiteen at framtidas nordmenn vil ha
økende livsstilsproblemer blant annet knyttet til overvekt, type
2-diabetes og kols. Med økende gjennomsnittlig levealder blir det også
en økning i antall personer som får kreft og demens. Komiteen er
kjent med at tallene for gjennomsnittlig levealder skjuler store
sosiale helseforskjeller i befolkningen eksempelvis ved at menn
i Oslo øst har sju år kortere forventet levetid enn menn i Oslo
vest. Komiteen vil understreke at en vesentlig del
av det forebyggende helsearbeidet som må skje, kan være av primærforebyggende
karakter, som ofte faller utenfor begrepet «forebyggende helsetjenester».
Tiltak som bidrar til økt fysisk aktivitet, gode kultur- og fritidsaktiviteter,
et godt bo- og oppvekstmiljø, ren luft, fravær av støy, bygging
av sykkel- og gangstier, bedre kosthold, mindre røyking og mindre
alkoholmisbruk er avgjørende viktig for å redusere tallet på dem
som får sykdom eller helseplager. Komiteen legger
til grunn at det trengs en økt innsats på bred front for bedre folkehelse,
og at de ulike ledd i helsetjenestene bidrar til dette på best mulig
måte. En stor del av folkehelsearbeidet må skje lokalt og der de
kommunale helsetjenestene blir involvert på ulike måter.
Komiteen vil peke på viktigheten
av at man har en bred tilnærming i arbeidet for å begrense og forebygge
sykdom. Foreldre, barnehager og skoler er viktige for å utvikle
holdninger som kan bidra til at barn og unge får en sunn fysisk
og psykisk utvikling. Forebygging må skje før barn og unge havner
i risikosonen for å utvikle fysiske og psykiske lidelser. Komiteen mener
det er behov for en bedre samordning av kommunale og statlige tjenester
for barn og unge. Både den kommunale helsetjenesten, skolehelsetjenesten, barnevernet
og den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) er viktige støttespillere
i arbeidet med å hjelpe barn og elever med psykiske og fysiske problemer.
Skillet mellom opplæring og helsetjenester vil i mange tilfeller
være uklare og overlappende. Det er derfor viktig å få til et godt tverrsektorielt
samarbeid om forebyggende helsetiltak for barn og unge og en godt
utbygd skolehelsetjeneste.
Komiteen ber derfor om at man
i implementeringen av samhandlingsreformen legger vekt på klargjøring
av arbeidsdelingen og samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten,
herunder skolehelsetjenesten, samt barnevernet og PPT på kommunalt
og fylkeskommunalt nivå. Komiteen viser til NOU 2009:18,
Rett til læring, som anbefaler å se nærmere på ansvars- og arbeidsfordelingen
mellom de statlige pedagogiske støttetjenestene (Statped), psykisk
helsevern for barn og unge (BUP) og habiliteringstjenesten (Habu). Komiteen viser
også til NOU 2009:22 Det du gjør, gjør det helt, som har flere forslag for
å sikre bedre koordinering av kommunale og statlige tjenester for
utsatte barn og unge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at alle elever i
henhold til opplæringsloven § 9a-1 har rett til et godt psykososialt
miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Mange elever sliter
med mobbing, atferdsproblemer, eller plages av bråk og uro. Barn
som opplever hjem i oppløsning, seksuelle overgrep, vold i hjemmet
eller som selv er fysisk eller psykisk syke, har i dag små muligheter
til å få hjelp gjennom skolen i dagens situasjon grunnet dårlig
utbygget skolehelsetjeneste. Disse medlemmer mener
derfor at skolehelsetjenesten må styrkes, og det må legges opp til
en langt bedre samhandling med ulike andre fagprofesjoner for å forbedre
tilbudet til barn og unge.
Komiteen deler fullt
ut regjeringens ønske om å styrke det forebyggende helsearbeidet.
Dette er en viktig del av begrunnelsen for en samhandlingsreform
som gir kommunene et større ansvar. Investering i forebyggende helsearbeid
og tidlig intervenering vil over tid gi sparte helsekostnader, men
det er likevel ikke slik at effekten kan hentes ut gjennom årlige
budsjetter. Dette må det tas høyde for i finansieringen av helsesektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at fylkeskommunene er gitt
et lovfestet ansvar for å koordinere folkehelsearbeidet. Gjennom
tilrettelegging av partnerskapsarbeid har mange fylker vært pionerer
på utvikling av samarbeidstiltak mellom kommuner, frivillige organisasjoner
og institusjoner innen helsetjenesten. Om lag 60 prosent av kommunene
deltar i dag i et folkehelsenettverk. Dette arbeidet må det bygges
videre på i systematiseringen av et forebyggende helsearbeid. Fylkeskommunen
er gjennom sitt ansvar for samferdsel, regional planlegging og tilskudd
til kultur- og idrettsanlegg også en viktig aktør i styrkingen av
primærforebyggende tiltak som gang- og sykkelveier, tilrettelegging
for idrett og kultur og sikring av friluftsområder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til partienes holdning i forbindelse med
behandling av regionsreformen.
Disse medlemmer vil påpeke behovet
for å legge ned fylkeskommunen og overføre oppgavene fylkeskommunen
i dag har, til stat og kommuner.
Videre påpekes det at samhandlingsreformen vil gi
ytterligere behov for færre forvaltningsnivå. Færre forvaltningsnivå
vil bidra til å redusere risikoen for kommunikasjonssvikt og ikke
minst være med på å bidra til at ansvaret er samlet på færrest mulig
steder, til det beste for pasienten.
Komiteen mener mange
utviklingstrekk knyttet til livsstil og helse er svært bekymringsfulle, samtidig
som informasjon fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at enkle
grep kan ha stor effekt. WHO anslår at 80 prosent av forekomsten av
hjerteinfarkt, 90 prosent av diabetes type 2 og over 30 prosent
av forekomsten av kreft kan forebygges eller utsettes med endringer
i kosthold, fysisk aktivitet og røykevaner. Komiteen mener
dette gir grunnlag for både optimisme og handling, og at Norge har
høstet mange gode resultater både på nasjonalt og lokalt nivå allerede.
Komiteen merker seg at forebyggende
helsearbeid ikke er tilstrekkelig forpliktende i sentrale deler
av lovverket. Regjeringen angir at lov om spesialisthelsetjeneste
og lov om helseforetak er så lite konkret om forebyggende helsearbeid
at det i praksis ikke er stilt krav til denne type oppgaver. Etter komiteens vurdering
vil spesialisthelsetjenesten derfor ikke være tilstrekkelig forpliktet
til samhandling omkring forebyggende helsearbeid med kommunehelsetjenesten. Komiteen mener
dette forhold må avklares ved en lovgjennomgang. Regjeringen angir
videre at selv om kommunehelsetjenesteloven i utgangspunktet er
en god lov for helsefremmende og helseforebyggende arbeid, så viser
erfaring bl.a. fra tilsynssaker at det er vanskelig å stille krav
til forebygging. Komiteen er enig i at det er behov
for en gjennomgang av kommunenes folkehelseansvar.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil i denne sammenheng understreke viktigheten
av at fylkeskommunenes og kommunenes roller i folkehelsearbeidet
koordineres, og at det etableres tydelige oppgavedelinger og samarbeidsområder.
Komiteen vil vise
til at det er solide tradisjoner for at frivillige organisasjoner
yter stor innsats både som samarbeidspartnere og som selvstendige
utførere når det gjelder både folkehelsearbeid og helsetjenester.
Noen av dem bidrar med møteplasser, andre tilbyr aktiviteter, andre
har lang erfaring med mestring, trening og læring. Noen har landets
beste kompetanse på habilitering og rehabilitering eller særlige
helsetjenester. Komiteen mener det er viktig at det
blir stimulert til økt aktivitet rettet mot helserelaterte aktiviteter
i denne sektoren, og at det gis mulighet til å videreutvikle den
kompetansen som finnes. Økonomiske stimulanser bør i stor grad gis
via kommunene og slik at frivillig sektor inngår i kommunenes tiltaksplaner
for bedre helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at fylkeskommunene har fått
et lovhjemlet ansvar for folkehelsearbeidet. Den koordinatorrolle
fylkeskommunen er gitt i folkehelsearbeidet, forutsetter etter flertallets mening
et nært, forpliktende og organisert samarbeid med andre aktører,
både innen offentlig, privat og frivillig sektor. Samhandlingsreformen
gir en mulighet til å utforme rammer for dette samarbeidet, både
ved å gi konkret innhold til de roller ulike aktører kan spille
innen dette feltet, og dessuten ved å tydeliggjøre hvilke samarbeidsarenaer
som bør etableres.
Flertallet mener dette må forankres
i et partnerskap om folkehelsearbeidet mellom fylkeskommunene, kommunene
og helseforetakene.
Komiteen mener det
forebyggende arbeid i kommune skal tilpasses lokale forhold, men
bygge på nasjonale veiledninger og målsettinger som blant annet
skal vektlegge innsats for å redusere sosiale helseforskjeller.
Komiteen mener at i oppfølgingen
av meldingen må det skilles klarere mellom primær- og sekundærforebygging
og tidlig intervensjon i folkehelsearbeidet. Ansvarsforhold og finansieringsordninger
må avklares. Kommunene og de frivillige organisasjonene spiller
en viktig rolle for det generelle folkehelsearbeidet. Helsetjenesten
og pasient/pårørende-organisasjonene har en sentral rolle når det
gjelder forebyggende arbeid, tidlig intervensjon, opplæring og mestring
knyttet til å leve med kronisk sykdom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må etableres
øremerkede tilskuddsordninger for å bygge opp det forebyggende arbeidet
i kommunene. Det skal blant annet settes i gang arbeid med å gi
ordningen med grønn resept et forsterket innhold gjennom blant annet
organisert friluftslivstilbud i lokalmiljøet. Ordningen bør legges
frem i forslag til statsbudsjett for 2011.
Komiteen viser til
at legetjenesten i kommunene i det vesentlige er organisert gjennom fastlegeordningen
som ble innført i 2001 etter at det var gjennomført forsøk i fire
kommuner i årene 1993–1996. Formålet med ordningen var å bedre kvaliteten
i allmennlegetjenesten gjennom bedre tilgjengelighet til tjenesten
og mulighet for kontinuitet i lege/pasientforholdet. Fastlegene har
ansvar for allmennlegetjenester for dem som står på listen, kan
tilpliktes 7,5 timer per uke med allmennmedisinske offentlige oppgaver
fra kommunen ved fulltids virksomhet og kan tilpliktes deltakelse
i organisert legevakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti, viser til at Norges forskningsråd
i en forskningsbasert evaluering av fastlegeordningen har konkludert
med at ordningen i hovedsak har vært vellykket. Det angis i meldingen
at det derfor er god grunn til å ta vare på de grunnleggende strukturer
i dagens fastlegeordning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
gir sin tilslutning til denne vurdering, men vektlegger samtidig
at ordningen på en del områder bør utvikles, og at disse områder
er viktige i samhandlingsreformen.
Finansieringen av fastlegene er i dag tredelt;
et basistilskudd som utbetales fra kommunene basert på antall innbyggere
på listen, refusjoner fra Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) og egenbetaling
fra pasientene. Om lag 93 prosent av fastlegene er selvstendig næringsdrivende,
og de fleste er etablert i gruppepraksiser.
Dette flertallet viser til at
meldingen legger opp til at fastlegene fremdeles i hovedsak kan være
selvstendige næringsdrivende. Dette flertallet er
enig i at ordningen fungerer godt for kurative tjenester til de
pasientene som står på liste, men er samtidig tilfreds med at regjeringen
vil legge til rette for at allmennleger i større grad kan ha fast
lønn med mulighet for å konvertere til næringsdrift der kommune
og lege er enige om dette.
Fastlegene har nøkkelroller i det kommunale helsearbeidet,
i bruken av spesialisthelsetjenesten, i bruken av refusjonsberettigede medikamenter
og i bruken av trygdeytelser. Avtaleforholdet mellom den enkelte
fastlege og myndighetene er regulert gjennom avtale mellom fastlegen
og kommunen. Meldingen legger opp til en sterkere styring av fastlegene
fra kommunenes side, og dette flertallet legger til grunn
at regelverket gjennomgås for å legge et tydeligere nasjonalt rammeverk
med sikte på at denne viktige gruppen kan bidra til å løfte samhandlingsreformens
mål for det kommunale helsearbeidet. Dette inkluderer tydeligere kommunal
styring av de allmennmedisinske offentlige oppgavene legen kan pålegges. Herunder
er det behov for både å styrke fastlegens/legevaktlegens vurderingskompetanse
og den kliniske kompetansen i fastlegepraksisen. Dette flertallet mener
slik styring tidligere har vært mangelfull i mange kommuner, og
mener at en sterkere styring vil være riktig. Dette flertallet støtter
at det blir bedre ledelse og styring av allmennlegetjenesten, både
av de allmennmedisinske offentlige legeoppgavene, av at kurativ
praksis er i tråd med helsepolitiske prioriteringer og oppfølging
av legers praksis ut fra nasjonale kvalitets- og funksjonskrav i
tråd med god medisinsk praksis.
Komiteen mener det
må innledes et samarbeid mellom berørte myndigheter, KS, Den norske legeforening
og andre relevante fagmiljøer for å få etablert ordninger med faglig
støtte for kommunehelsetjenesten, herunder fastlegenes arbeid. Det
bør innføres systemer med regelmessige tilbakemeldinger til fastlegen
om egen og andres praksis på priorterte samfunnsmedisinske områder,
slik som sykmeldingspraksis, legemiddelpraksis og henvisningspraksis. Systemet
skal også kunne brukes til obligatorisk opplæring og deltakelse
i samhandling med andre aktører i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
Ordningen bør bygge på bl.a. Legeforeningens erfaringer med smågrupper
for spesialister i allmennmedisin og bør samordnes med oppfølgingen
av den nye IA-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener dette skal skje istedenfor
å innføre nye bestemmelser slik det foreslås i stortingsmeldingen.
Ordningen med praksiskonsulentordningen skal bygges ut for å bedre
samhandlingen mellom primærhelsetjenesten og helseforetak.
Disse medlemmer mener at oppbyggingen
av det offentlige allmennmedisinske arbeidet ikke skal gjøres gjennom
å øke den kommunale påleggshjemmelen, men gjennom å gjøre disse stillingene
mer attraktive faglig og økonomisk. Det skal heller ikke foretas
endringer i bestemmelsen om listelengde. I stedet bør det legges
til rette for flere legestillinger i primærhelsetjenesten. Disse
medlemmer mener det må vurderes om det kan innføres økonomiske
insitamenter knyttet til kvalitet, service og tilgjengelighet.
Komiteen mener utvidelsen
av antallet leger i primærhelsetjenesten må suppleres med flere helsefaggrupper
i tjenesten, for eksempel spesialsykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer,
og ernæringsfysiologer. Helsestasjonene skal styrkes. Det bør stimuleres
til at disse tilbudene samles i de lokalmedisinske sentrene.
Komiteen viser til at meldingen
angir at det ikke finnes gode nasjonale data som stat og kommuner
kan bruke som styringsdata. Komiteen er enig at det
må gjennomføres et arbeid for å etablere nasjonale funksjons- og
kvalitetskrav til fastlegevirksomheten.
Meldingen angir at det vil være behov for en vekst
i legetjenestene i kommunene. Komiteen er enig i
at det vil være behov for vekst slik at offentlige legeoppgaver
i kommunene kan dekkes bedre, at omsorg for kronikergrupper kan
gis bedre tid, og at det blir ressurser for utvikling av praksiskonsulentordningen
og forskning i allmennpraksis. Komiteen vil imidlertid
legge vekt på at den nye kommunerollen vil være avhengig av en styrking
av flere grupper helsepersonell, og at det må legges til rette for tverrfaglig
arbeid.
Komiteen vil be om at det utredes
tiltak for å bedre rekrutteringen av leger og annet nøkkelpersonell
til kommunehelsetjenesten. Komiteen mener det må
vurderes særskilt å godkjenne praksis fra sykehjem og i allmennlegetjeneste som
ledd i spesialistutdanning. Det er viktig at det utdannes flere
med spesialisering innen allmennmedisin, eldre/sykehjemsmedisin
og samfunnsmedisin. Komiteen støtter regjeringens forslag,
slik som varslet i Nasjonal helseplan (2007–2010), om å foreta en
bred gjennomgang av spesialistutdanningen for leger, både når det gjelder
organisering og innhold. Komiteen viser til at det
i større tettsteder/byer er naturlig med egne sykehjemsleger i stedet
for tilsynsleger i form av fastleger i små stillinger.
Komiteen viser til at Nasjonalt
kompetansesenter for legevaktmedisin (Nklm) på oppdrag fra Helsedirektoratet
har utarbeidet et forslag til handlingsplan for legevakt. I sin
situasjonsanalyse konkluderer senteret med at det er et stort potensial
for bedre samhandling mellom legevakten og andre kommunale tjenester.
Nklm mener også at legevakttjenestene ikke har utviklet seg i takt
med den medisinske og organisatoriske utviklingen en har hatt i
resten av helsetjenesten de siste 10 årene. Over 2 millioner av
landets befolkning er i kontakt med legevakten årlig. Komiteen ber
regjeringen om å styrke faglige og organisatoriske krav til kommunal
legevakt samt samhandlingen med spesialisthelsetjenesten i forbindelse
med arbeidet med Nasjonal helseplan, fortrinnsvis gjennom en utvidelse
av akuttmedisinforskriften, eventuelt gjennom en egen forskrift
for kommunal legevakt. Komiteen mener det gir grunn
til bekymring at bare halvparten av fastlegene deltar i legevakt.
De må utgjøre ryggraden i legevakttjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at kommunene bør ha insentiv til å holde oversikt over og
dempe presset på innbyggernes bruk av spesialisthelsetjenester,
slik meldingen beskriver.
At kommunene satser på forebygging og tidlig intervensjon
vil understøtte målet om mer sammenhengende pasientforløp og kostnadseffektive
løsninger. En nødvendig forutsetning for dette er at det raskt etableres
gode informasjons- og styringssystemer som legger til rette for
kommunal planlegging og prioritering.
Høringsinstansene er kritiske til en ordning
med generell kommunal medfinansiering slik dette er beskrevet i
stortingsmeldingen. Flertallet merker seg at meldingen
legger opp til videre utredning og høring med berørte instanser,
og at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med konkret forslag
til løsning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at med dagens kommunestruktur
er det ikke realistisk å innføre ordninger med generell kommunal
medfinansiering eller medfinansiering basert på alder eller diagnose.
I gjennomføringen av reformen prioriteres det derfor ikke å bruke
ressurser på en videre utredning av en generell, nasjonal ordning
med kommunal medfinansiering, men dette hindrer ikke lokalt initierte
forsøksprosjekt med medfinansiering.
Komiteen mener det
er viktig at regjeringen i det videre arbeidet med gjennomføringen
av samhandlingsreformen kvalitetssikrer grundig mulige modeller.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at én av flere mulige måter å kvalitetssikre slike modeller
på er forsøksordninger i hver av helseregionene.
Komiteen mener at
gode informasjons- og styringssystemer for kommunenes bruk av spesialisthelsetjenester
uansett bør innføres før valg av endelig løsning.
Komiteen mener det i det videre
arbeidet med finansieringsmodell må legges vekt på det enstemmige
vedtaket i hovedstyret i KS, datert 6. februar 2010. Komiteen mener
det er viktig at økonomiske insentiver innrettes slik at de reduserer
og tar hensyn til den enkelte kommunes økonomiske risiko.
Komiteen viser til at meldingen
legger opp til at det skal fremmes et lovforslag for Stortinget som
ivaretar det nødvendige behov for lovhjemler i det videre arbeidet
med samhandlingsreformen, herunder arbeidet med økonomiske insentiver.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener reformen bør påbegynnes fra 2012. Etter en helhetlig vurdering
basert på tilgjengelig kunnskap synes en gradvis innfasing, for
eksempel gjennom både økonomiske overføringer og kommunale insentiver,
å være både virksom og fleksibel.
Komiteen vil særlig
understreke at det videre utredningsarbeid må innbefatte langsiktige
planer for utdanningskapasitet i helse- og omsorgssektoren, herunder
fordeling mellom faggrupper og innretning på utdanningsløpene.
Komiteen er enig i at det økonomiske
ansvaret for utskrivingsklare pasienter overføres til kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at endringen skal finansieres ved at regionale helseforetak
får trekk i sine rammer, og kommunene får en økning i sine rammer,
basert på historiske tall for kostnader knyttet til utskrivingsklare
pasienter.
Komiteen registrerer
at insentivet for behandling på riktig omsorgsnivå gjennom den betalingsforskriften
som gjelder i dag, ikke er tilstrekkelig. Komiteen vil
understreke at ordningen må bygge på gode prosesser knyttet til
samarbeid mellom kommuner og helseforetak som likeverdige parter.
Slike avtaler skal bygge på veiledninger med klare kriterier for
når en pasient er utskrivingsklar, kriterier for reinnleggelser
og bygge på en lovfestet ansvarsdeling mellom spesialisthelsetjeneste
og kommunehelsetjeneste ved behov for innleggelse.
Komiteen støtter at ordningen
med kommunalt finansieringsansvar for utskrivningsklare pasienter
innføres fra 2012. Komiteen mener dette forutsetter
at det foreligger konkrete avtaler som regulerer forholdet mellom
helseforetakene og kommunene. Staten må ta initiativ til at det
fremforhandles en nasjonal avtale som angir rammer for de lokale
avtalene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det må utredes grundig
hvordan denne ordningen skal finansieres. Disse medlemmer mener
at et generelt uttrekk fra helseforetakene basert på historiske
tall og overføring til kommunene etter det ordinære inntektssystemet ikke
er tilstrekkelig utredet. Regjeringen må derfor komme tilbake til
Stortinget med et opplegg som avklarer fordelingseffekten mellom
kommunene og konsekvenser for kapasitet og økonomi i helseforetakene.
Det skal ikke foretas kutt i helseforetakenes rammer som følge av denne
omleggingen.
Komiteen mener at
det ut fra erfaringer med andre reformer på sentrale velferdsområder
er viktig for en samtidig gjennomføring i hele landet at lovgivningen
er tydelig for å unngå uklare ansvarsforhold, at det finnes gode
faglige retningslinjer, samt at det etableres et system for kvalitetskriterier
og rapportering. Komiteen mener det er en viktig
drivkraft at helsepersonell, politikere, medier og innbyggere kan
se og sammenligne de tjenester som gis i egen kommune, i egen fastlegepraksis,
i eget sykehjem og helseforetak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er enig i at aktivitetsbasert finansiering er en viktig del av finansieringen
av spesialisthelsetjenesten i dag, og mener det kan være riktig
å redusere ISF-andelen fra 40 til 30 prosent for å stimulere til
mer forebyggende arbeid og tidlig intervensjon. Flertallet viser
til Soria Moria 2-erklæringen som uttrykker at regjeringen i det
videre arbeid med samhandlingsreformen og i lys av internasjonale
og nasjonale erfaringer skal gjennomgå finansieringen av spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at ISF-andelen bør økes til 50 prosent for
å stimulere produktiviteten i helseforetakene og dermed bidra til
å redusere ventetider og helsekøer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må nedsettes
en evalueringsgruppe med sikte på å gjennomgå og forbedre pasientklassifiseringssystemets
diagnoserelaterte gruppeordninger (DRG) for å forhindre uheldige vridningseffekter
og skjevheter i implementeringen av systemet.
Disse medlemmer mener at investeringstilskuddet
for bygging av sykehjemsplasser må økes, samt at private utbyggere
kan benyttes i langt større grad.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener satsen for innsatsstyrt finansiering i sykehusene
bør reduseres til 30 prosent for å motvirke tendenser til at ISF
benyttes som et prioriteringsverktøy, noe som kan fjerne fokus på pasientbehandling.
Økt rammefinansiering kan resultere i lavere aktivitetsvekst om
dette ikke følges opp med supplerende styringssignaler til helseforetakene.
Arbeidet med utvikling av måleindikatorer både for kvalitet og ulike
former for effektivitet må intensiveres.
Riktig registrering, og herav koding, av pasientbehandlingen
er viktig. Dette først og fremst fordi det sikrer et riktig datagrunnlag
for hvilke sykdommer pasientene rammes av, og hvilken behandling
sykehusene gir. Det bør ikke være kodeaktivitet som styrer tidsbruken
og ressursdisponeringen på sykehusene, og ressursbruken på kodingen
i seg selv bør begrenses i størst mulig grad.
Komiteen viser til
at det i meldingen angis at en større satsing på kommunehelsetjenesten
ikke betyr at spesialisthelsetjenesten svekkes, men at rollene og
oppgavene endres. Komiteen er enig i at spesialisthelsetjenesten
skal utvikles i en enda tydeligere spesialisert retning samt legge vekt
på standardiserte pasientforløp og pasientens behov for koordinerte
tjenester. Som del av samhandlingsreformen er det etter komiteens vurdering
naturlig å tydeliggjøre lokalsykehusoppgavene både organisatorisk
og faglig. Det blir en sentral del av reformens utviklingsarbeid å
finne god oppgave- og ansvarsdeling mellom helseforetakenes lokalsykehus
og lokalmedisinske sentre. Komiteen vil understreke
at samhandlingsreformen gir viktige utviklingsmuligheter for lokalsykehusene
– ikke minst er dette viktig for de helsetjenester som antas å øke
framover, bl.a. helsetjenester til den økende eldre befolkningen
og pasienter med kroniske sykdommer eller langvarige sykdomsforløp. Komiteen vil
vise til den nærmere konkretisering av reformens målsettinger og
innhold som skal skje i Nasjonal helseplan.
Komiteen mener at samhandlingsutfordringene
er betydelige mellom helseforetak og kommuner, og her vil det komme
nye virkemidler i form av pliktige avtaler. Komiteen vil
imidlertid påpeke at helseforetakene internt og seg imellom også
har samhandlingsutfordringer, og mener det bør utvikles virkemidler
som sikrer god intern samhandling, og som kan følge opp resultatene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
registrerer at spesialisthelsetjenesten de siste tiårene har hatt
en sterk kostnadsvekst på bakgrunn av økt pasientbehandling og nye
oppgaver. De økonomiske resultatene for regionale helseforetak samlet
er blitt bedre i takt med sterkere nasjonal styring og arbeid med
god ledelse. Meldingen angir at en sentral premiss for reformen
er at en større del av ressursveksten fremover skal komme i form
av økte inntekter til kommunene. Flertallet mener
dette skjerper behovet for god ledelse i og eierstyring av spesialisthelsetjenesten
fordi kutt i vanlig pasientbehandling vil kunne øke ventetidene.
Det foreslås å redusere den aktivitetsbaserte finansieringen som
brukes i deler av spesialisthelsetjenesten.
Komiteen har merket
seg innspill fra bl.a. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
om at vi trenger økt satsing på kvalitetsmåling og indikatorer for
kvalitet for de ulike ledd i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen er
enig i at dette er viktig for at helsetilbud kan bedres, og at helsekronene
kan utnyttes bedre. Komiteen mener økt fokus på fakta
om kvalitet er særlig viktig ved gjennomføring av en stor helsereform,
og at det også for dette formål trengs mer forskning og bedre lovgivning
slik at vi kan dra nytte av de helsedata som finnes.
Komiteen mener det er naturlig
og nødvendig at Stortinget ved behandling av Nasjonal helseplan
våren 2011 tar stilling til de viktigste prioriteringer innenfor
sykehussektoren den kommende perioden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at den nærmere konkretisering av reformens målsettinger
og innhold som skal skje i Nasjonal helseplan.
Flertallet vil vise til at det
i politisk plattform for flertallsregjeringen står at Nasjonal helseplan skal
videreutvikles til å bli et mer operativt redskap for prioriteringer
innenfor de samlede helse- og omsorgstjenestene. Den skal sikre
god politisk styring gjennom å være et strategisk styringsdokument
for helsetjenesten. For å sikre en reell prioriteringsdebatt skal
fylkeskommunene involveres i en høringsrunde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det i forbindelse
med behandlingen av nasjonal helseplan våren 2011 skal foretas en klargjøring
av ansvarsdelingen mellom lokalsykehus, distriktsmedisinske sentra
og lokalmedisinske sentra. En slik gjennomgang og ansvarsdeling
må imidlertid ikke svekke gode etablerte samarbeidsordninger, som
for eksempel i Helse-Nord, der spesialisthelsetjenesteoppgaver finansiert
av helseforetakene er samlokalisert og integrert med kommunale helsetilbud.
Disse medlemmer mener at avtalespesialistene
representerer et effektivt og tilgjengelig tilbud om spesialisthelsetjenester.
Det må utvikles en nasjonal strategi for hvordan ordningen med avtalespesialister
kan bygges ut og bidra til å nå målsettingene i samhandlingsreformen.
Komiteen mener at
spesialisthelsetjenestens lovfestede veiledningsplikt for kommunehelsetjenesten
bedre må bidra til å sikre bedre kompetanseoverføring, blant annet
med hospiteringsordninger og desentraliserte sykehustjenester nær
pasientene, i nær dialog med kommunehelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må innføres en
modell med samfunnskontrakt som sørger for at ideelle og andre private
aktører får langsiktige og forutsigbare rammer for sin virksomhet
innenfor helse- og omsorgstjenesten. Den svenske modellen kan være
et godt utgangspunkt for å utforme en slik kontrakt. Dette vil være
et godt rammeverktøy som sikrer denne sektorens muligheter for å
optimalisere sine bidrag i helse- og omsorgstjenesten. Disse
medlemmer viser i den sammenheng til behandlingen av Dokument
nr. 8:68 S (2009–2010).
Komiteen viser til
at et sentralt element i samhandlingsreformen er at det i samspill
mellom myndigheter, tjenester og brukere skal identifiseres hva
som er gode pasientforløp, og hvordan man iverksetter systemtiltak
som understøtter disse. Komiteen legger vekt på at
manglende kulturforståelse og språk kan føre til feil i kommunikasjon
omkring sykdom og behandling som kan få alvorlige konsekvenser.
Bl.a. merker komiteen seg at mye tyder på en underrapportering
av sykdom hos den samiske befolkning. Komiteen mener
en styrking av helsetjenesten utenfor sykehusene slik reformen legger
opp til med mulighet for større stabilitet i samiskspråklig helsetilbud,
vil være positivt. Komiteen noterer seg at regjeringen
vil i dialog med Sametinget for å vurdere hvordan tolketjenesten
i spesialisthelsetjenesten kan forbedres.
Komiteen merker seg
at det er betydelige helseforskjeller både mellom majoritetsbefolkningen
og innvandrere fra lavinntektsland og mellom ulike nasjonalgrupper.
Videre frembyr innvandrerbefolkningen et sykdomsmønster som på mange
måter skiller seg fra majoritetsbefolkningens. Det angis at stortingsmeldingen ikke
foretar noen fullstendig gjennomgang av alle aktuelle tiltak for
innvandrerbefolkningen på samhandlingsområdet. Komiteen er
enig i at det skal arbeides med gode dialogprosesser, og at slike
dialoger skal fange opp om innvandrerbefolkningen har særlige behov
som skal medtas når pasientforløp lages. Komiteen er
enig i at det i størst mulig grad skal unngås å etablere særomsorgsordninger.
Komiteen erkjenner
at det vil være stort behov for helsepersonell med god kompetanse
i fremtiden, bl.a. på grunn av demografisk, teknisk og medisinsk
utvikling og økonomiske forhold. Meldingen angir på grunnlag av
fremskrivinger fra SSB/Helsemod at det vil være behov for mellom
95 000 og 135 000 nye årsverk i sektoren fram mot 2030, samtidig
som tilgangen av helsepersonell vil øke med om lag 100 000 årsverk.
Behovet for økt personellkapasitet inntrer i perioden 2020–2030
samtidig som økningen i antall pleietrengende kommer. Komiteen viser til
at framskrivinger fra SSB/Helsemod viser at det vil bli behov for
flere nye årsverk fra 2020 enn nåværende utdanningskapasitet kan
fylle. Komiteen vil understreke at det må tas hensyn til
at det tar flere år å utdanne helsepersonell. Komiteen mener
at opptrappingen av utdanningskapasiteten må iverksettes slik at
kvalifisert kompetanse er tilgjengelig når volumendringene på
behovssiden inntrer. Etter komiteens mening vil ikke
samhandlingsreformen lykkes om vi ikke lykkes med utdanningsbølgen. Komiteen mener
helsesektoren og utdanningssektoren gjennom de kommende årene må
arbeide forpliktende sammen både når det gjelder innretningen av
forskjellige fagutdanninger og kapasitet. Komiteen er
vel kjent med Kompetanseløftet 2015, og mener at det inneholder
viktige tiltak og virkemidler når det gjelder rekruttering og etter-/videreutdanning
av helsepersonell. Komiteen mener at de tiltak og ressurser
som i dag inngår i Kompetanseløftet, ikke er utformet i samsvar
med samhandlingsreformens målsettinger. De desentraliserte studietilbudene
må utvikles og utbygges, slik at en kan oppnå gode geografiske fordelinger
av helsepersonell. Komiteen vil understreke viktigheten
av at kommunene har godt samarbeid med utdanningsinstitusjonene
regionalt om utforming og omfang av den helse- og omsorgsfaglige
utdanningen, slik at det blir godt samsvar mellom utdanningstilbud
og behov i en stor og voksende sektor. Kompetanseløftet 2015 må derfor
bygges videre ut med nye tiltak og økte ressurser som følge av samhandlingsreformen.
Samhandlingsreformen vil også forutsette en kompetansereform
innenfor helsevesenet. Dagens forskning og utdanning er sterkt fokusert
på spesialisthelsetjenestens behov, og dette må endres. Primærhelsetjenesten,
kronikergruppene og det forebyggende helsearbeid må prioriteres langt
sterkere innen forskningen. Tilsvarende må helseutdanningene på
en helt annen måte enn i dagens utdanning bygge opp under behovet
for flere leger, sykepleiere, psykologer m.fl. til kommunehelsetjenesten. Komiteen ber
derfor regjeringen medvirke til at bl.a. legestudentenes praksisutdanning
i fastlegepraksis, legevakt og sykehjem styrkes. Komiteen mener
at studie- og rammeplaner og offentlig finansiering i fagskoler,
høyskoler og universiteter må støtte opp om grepene i samhandlingsreformen,
slik at alle helseutdanningene gjenspeiler strategier og prioriteringer
i den sektoren som utdanningene kvalifiserer for. Utdanningene må
få en form og innretting som stimulerer til bedre og mer brukerorientert,
tverrprofesjonell samhandling.
Komiteen er enig i at et godt
arbeidsmiljø fremmer utvikling av kompetanse og virker rekrutterende,
og at heltid, redusert bruk av deltid, god ledelse og mulighet for
kompetanseutvikling er noen at de tiltak som bidrar til dette. Det
vil også bidra til bedre kontinuitet i helsetjenesten, som gir trygge
og fornøyde brukere.
Komiteen mener at tverrfaglighet
og god samhandling mellom yrkesgrupper må utvikles videre, og at
der det avdekkes hindringer for samhandling – må disse løses snarest.
Tverrfaglige team vil bidra til mer helhetlig behandling og kontinuitet
i pasienthåndteringen.
Det er, slik komiteen ser det,
viktig å understøtte samspillet mellom familie og de frivillige organisasjonene,
for å utnytte alle ressurser til pasientens beste.
Komiteen mener det er viktig
å få bedre kompetanse og kvalitet på praksisplassene som høyskolene
bruker, og viser til samarbeidet som Høyskolen i Vestfold skal sette
i gang sammen med Larvik kommune om utdanning av profesjonsveiledere.
Disse skal ivareta studentene i kommunehelsetjenesten og sørge for
veiledning og oppfølging, noe som komiteen har fått
vite mangler mange steder. Slike tiltak bør videreutvikles for å
bedre interessen og øke rekrutteringen til primærhelsetjenesten. Komiteen mener at
nye og endrede roller for helsepersonellet og endringer i oppgavefordelingen
på sikt kan føre til etablering av helt nye utdanninger med vekt på
tverrfaglighet og forebygging.
Komiteen vil understreke at trening
i tverrprofesjonelle samarbeidssituasjoner må skje gjennom god praksisopplæring.
God praksisopplæring fordrer tett og formalisert kontakt på alle
nivå mellom dem som skal utdanne helsepersonell, og dem som utfører
praksisopplæringen i helsesektoren. Komiteen viser
til at det fra universiteter og høyskoler meldes om store utfordringer
med å skaffe nok praksisplasser.
Komiteen mener at for å få gode
samhandlere må praksisopplæringen i større grad skje for eksempel
i lokalmedisinske sentra, fastlegepraksis, legevakt, sykehjem og
omsorgsboliger. Komiteen viser til at i spesialisthelsetjenesteloven
er ivaretakelse av utdanningsoppgaver én av fire lovfestede hovedoppgaver.
Dette gjelder ikke for kommune- og tannhelsetjenesten. I lovene som
regulerer henholdsvis kommune- og tannhelsetjenestene, er det kun
formulert en medvirkningsplikt. For å skaffe praksisplasser som igjen
fører til at det utdannes gode samhandlere, er det, etter komiteens mening,
behov for at kommunene gjennom lovverket får et tydelig ansvar for
praksisopplæring. I dag er det svært få formaliserte avtaler mellom
utdanningsinstitusjonene og kommune- og tannhelsetjenesten. Komiteen understreker
at elever og studenter i helsefag gjennom teori og praksis må erfare
at kommunehelsetjenesten er en interessant arbeidsplass, hvor det
drives kunnskapsbasert behandling og rehabilitering, hvor brukerens behov
er i fokus, og hvor det er utviklingsmuligheter for helsepersonell.
Komiteen mener at det, i tillegg
til utvikling av kvalitetsmåling og indikatorer for kvalitet i kommune-
og spesialisthelsetjenestene, bør utvikles og tas i bruk kvalitetsindikatorer
for praksisopplæringen.
Både på kommunalt og statlig forvaltningsnivå er
det etablert omfattende medvirkningsordninger for ansatte og deres
organisasjoner. Disse ordninger omfatter de ulike delleveranser
i helsetjenesten og er ikke rettet inn mot helhetlige pasientforløp. Komiteen understreker viktigheten
av at ansattes organisasjoner trekkes inn i arbeidet med samhandlingsreformen,
og at medarbeidernes ansvar for helheten i tjenestene og ansvarsvekslingene
mellom aktørene gjøres til et tema.
Komiteen mener at sykepleierdekningen
samt dekningsgraden av helsefagarbeidere og andre faggrupper gradvis
må økes. Karriereordninger vil kunne gjøre det faglig utfordrende
for spesialsykepleiere og andre å jobbe videre i helse- og omsorgstjenesten
i kommunene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener andelen ufaglærte må
reduseres, og at det må etableres et kunnskapsløft for de ufaglærte som
i dag jobber i kommunehelsetjenesten. Kompetanseløftet 2015 må derfor
endres og styrkes for å ta høyde for utfordringene som samhandlingsreformen
innebærer.
Komiteen registrerer
at tannhelse er lite nevnt i meldingen. En god tannhelse er, slik komiteen ser
det, et viktig forebyggende tiltak som kan hindre innleggelser og
plager for den enkelte. Sykdommer i munnhulen påvirker den allmenne helsetilstanden
på samme måte som annen sykdom, og dårlig tannhelse er en risiko
for utvikling av andre sykdommer ved at bakterier spres gjennom
blodomløpet. Ved kroniske somatiske sykdommer kan grunnlidelsen
eller medisinbruk på grunn av sykdommen føre til økt risiko for
tannskader og sykdom i munnhulen. Både når det gjelder ernæring,
velvære og psykisk helse, er en god tannhelse viktig. Komiteen viser
for øvrig til behandlingen av St.meld. nr. 35 (2006–2007), Framtidens
tannhelse, og Innst. S. nr. 155 (2007–2008), der det blant annet
ble påpekt av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og
Venstre «at tannhelsefeltet har problemer med hensyn til organisering
og samhandling». Det burde vært en bedre kommunikasjonslinje mellom
forvaltningsnivåene, slik at pasienter som i dag faller mellom to
stoler, hadde fått bedre behandling.
Komiteen er av den oppfatingen
at tannpleiere bør brukes mer aktivt i kommunehelsetjenesten, både
som aktive utøvere av tjenesten, men også til opplæring av personell.
Det bør også fokuseres mer på tannhelse i utdanningsløpet til helsearbeidere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til formuleringen i regjeringsplattformen hvor det understrekes
at regjeringen har som mål at det offentlige gradvis skal ta et
større ansvar på tannhelsefeltet, og at regjeringen vil utrede ulike modeller
med sikte på at det etableres et tak for hvor mye den enkelte selv
skal dekke av utgifter til nødvendig tannbehandling. Flertallet imøteser
denne utredningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at det må fremmes en
egen sak om tannhelse i lys av samhandlingsreformen med tanke på
organisering og oppgavedeling. Disse medlemmer ber
videre om at det igangsettes et arbeid for å styrke det offentlige
tannhelsetilbudet til pasienter med svak økonomi og store utgifter til
tannhelsetjenester.
Komiteen mener informasjons-
og kommunikasjonsteknologi (IKT) er avgjørende og nødvendig for
sikker pasientbehandling, for god samhandling, for kvalitetsarbeid
og for å styre helsetjenesten på beste måte. Komiteen er
enig i utfordringsbildet som beskrives i meldingen, og mener hovedutfordringen
er lokal autonomi og behov for en tydeligere nasjonal styring av
regionale helseforetak. Komiteen er enig i at en økende
digitalisering av sektoren gir utfordringer for personvernet. Komiteen vil
samtidig peke på at uautorisert innsyn i papirjournaler har vært
et stort problem. I de elektroniske pasientjournalene er det mulig
å kontrollere hvem som har sett i journalen. Dette forebygger misbruk
og gjør det mulig å identifisere personer som bryter regelverket
for innsyn.
Komiteen støtter at det basert
på en videreutvikling av Norsk helsenett etableres en ny nasjonal
enhet for utvikling og drift av IKT-infrastruktur i helse- og omsorgssektoren,
jf. omtale i St.prp. nr. 67 (2008–2009). Komiteen er
fornøyd med at nær alle helseforetak og alle fastleger per utgangen
av 2008 hadde innført elektronisk pasientjournal (EPJ), og at i
overkant av 80 prosent av sykehjemmene og 60 prosent av helsestasjonene
hadde startet innføringen av EPJ.
Komiteen støtter at det foretas
en utredning av såkalt Nasjonal kjernejournal som skal inneholde
livbergende kritisk informasjon, medisinering og kontaktoversikt/epikriser.
Komiteen vil understreke viktigheten
av en videre utvikling av gode og relevante telemedisinske tjenester.
Komiteen ber om at det lages
en egen nasjonal plan for bruk av IKT, herunder telemedisin, i helse-
og omsorgstjenesten for å understøtte målene i samhandlingsreformen.
Denne planen må utvides til også å gjelde omsorgsteknologi, i tråd
med intensjonene i Teknologirådets rapport fra 2009. Komiteen mener
at denne planen også må inneholde nasjonale standarder som sikrer
felles, effektive IKT-løsninger.
Komiteen mener at
god gjennomføring av samhandlingsreformen vil kreve plass og interesse
for samhandling i lederskap i både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Komiteen er enig
i at lederskap i spesialisthelsetjenesten må ta inn over seg både
ansvaret for mer «spissing» av de spesialiserte oppgavene og ansvaret
for mer veiledning overfor kommunehelsetjenesten. Komiteen understreker
det forsterkede behovet for samfunnsmedisinsk kompetanse og lederskap
i kommunene og behovet for systematisk organisering av brukermedvirkning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at St.meld. nr. 47 (2008–2009)
og merknadene i innstillingen fra flertallet ikke representerer
noen reform av helsetjenesten. En forutsetning for å gjennomføre
en reform på området er at det er en sammenheng mellom mål og konkrete
virkemidler. Disse medlemmer viser videre til sine
generelle merknader innledningsvis.
Komiteen er enig i
at det i arbeidet med samhandlingsreformen bør settes et særskilt
fokus på frivillige organisasjoners rolle og hva som er aktuelle
samarbeidsområder og samarbeidsmønstre mellom det offentlige og
organisasjonene. Komiteen mener mange frivillige
organisasjoner har spesiell kompetanse på likemannsarbeid, på sosial
inkludering, på de «ikke-sette» behovene, og at de har mulighet
til fleksibilitet og rask omstilling til nye oppgaver. Komiteen mener
at gjennomføringen av samhandlingsreformen vil bli raskere og riktigere
dersom kommunene samarbeider aktivt med frivillige organisasjoner,
og det bør vurderes å utvikle samarbeidsavtaler mellom kommuner/samarbeidende
kommuner og de frivillige organisasjonene i første rekke lokalt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at frivillige organisasjoner og ideelt organiserte virksomheter har
vært viktige aktører i utviklingen av helsetjenesten her i landet.
I politisk plattform for flertallsregjeringen heter det at sykehus
eid og drevet av frivillige organisasjoner skal sikres gode vilkår
gjennom avtaler med det offentlige.
Komiteen mener dette
også må bli en premiss for gjennomføring av samhandlingsreformen ved
at de frivillige organisasjonene trekkes aktivt inn i planlegging
og gjennomføring av de utviklings- og omstillingstiltak helsetjenesten
står foran.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til forslaget om samfunnskontrakt,
noe som utvilsomt vil gi en garanti for at de frivillige organisasjonene
blir en viktig del av denne reformen.
Komiteen viser til
at representantforslaget tar utgangspunkt i at Norge i dag har en
av verdens beste helsetjenester, men at det samtidig er betydelige
framtidige utfordringer særlig knyttet til endret demografi med
flere eldre og færre i yrkesaktiv alder. Forslagsstillerne anfører
at dette vil måtte løses gjennom prioriteringer, organisering og
en ny balanse mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.
På denne bakgrunn er forslagsstillerne positive til at St.meld.
nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen tar opp slike utfordringer,
og det anføres som særlig positivt at stortingsmeldingen legger
opp til en bærekraftig helse- og omsorgspolitikk hvor kommunene
skal få en ny rolle.
Komiteen viser til at forslagsstillerne
mener at kommunal medfinansiering ikke er et hensiktsmessig virkemiddel
for å dempe vekst i spesialisthelsetjenesten blant annet fordi mange kommuner
er små, og fordi det kan føre til mer byråkrati.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler ikke denne oppfatningen. Flertallet mener at
gode økonomiske insentiver vil bistå kommunene med å holde oversikt
over og dempe presset på innbyggernes bruk av spesialisthelsetjenester
slik meldingen beskriver, og viser til egen omtale av dette forhold
i innstillingen.
Forslagsstillerne ønsker at flere velferdsoppgaver
skal komme nærmere borgerne, og at dette vil kreve overføring av
helse- og omsorgsoppgaver fra stat til kommuner. Forslagsstillerne
mener dette vil kreve færre og større kommuner og foreslår at det
gjennomføres en kommunereform hvor Stortinget fastsetter et måltall
for antall kommuner reformen skal resultere i. Flertallet viser
til at St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen bygger på
at reformen kan vellykket gjennomføres innenfor dagens kommunestruktur,
samtidig som lokale og frivillige samarbeidsløsninger mange steder
vil være et gode for å fremme mer forebyggende arbeid og en bedre
primærhelsetjeneste. Flertallet mener at kommunestruktur
uløselig er knyttet til lokaldemokrati, og at signifikante politiske
prosesser knyttet til dette vil måtte behandles som egne saker og
ikke som del av en helsepolitisk problemstilling.
Komiteen viser til
at forslagsstillerne viser til kvalitetene i forsterkede sykehjem,
fastlegenes mulighet til å skrive pasienter inn på kommunale pleie-
og omsorgsinstitusjoner og behovene for ambulerende team. Komiteen mener
dette er gode eksempler på områder som bør prioriteres i en ny kommunehelsetjeneste,
og viser til egen omtale av disse forhold i innstillingen.
Forslagsstillerne viser til behovet for økt
satsing på rekruttering i helse- og omsorgssektoren. Komiteen er
enig i dette og viser til bred omtale i innstillingen av rekrutteringsutfordringen
og konsekvenser for utdanningssektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at forslagsstillerne foreslår ettergivelse av studiegjeld som
et virkemiddel for å rekruttere sykepleiere og hjelpepleiere i
primærhelsetjenesten. Flertallet vil ikke støtte
dette blant annet fordi forslaget vil kunne stimulere til rekruttering
i kommunehelsetjeneste i sentrale strøk på bekostning av små kommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er enig i at flere bør prøve
organisering med såkalt «Nordsjøturnus» som Bergen kommune har høstet
gode erfaringer med.
Komiteen er enig
i at det skal satses på utvikling av omsorgsteknologi, og viser
til omtale av dette i innstillingen.
Forslagsstillerne anfører at rehabilitering
bør være et særlig satsingsområde i helse- og omsorgssektoren i
årene som kommer, og at dette krever oppfølging og styrking av nasjonal
plan for habilitering og rehabilitering. Forslagsstillerne understreker
at rehabilitering, og særlig opptrening, i større grad må skje i
kommunene. Komiteen viser til egen omtale av habilitering og
rehabilitering i innstillingen.
Komiteen foreslår at representantforslaget vedlegges
protokollen.