Til Stortinget
Samferdselsdepartementet gjer framlegg om endringar i lov av
21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova) og
i lov av 11. juni 1993 om anlegg og drift av jernbane, herunder
sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) som skal
leggje til rette for gjennomføring av – og vera ei nasjonal tilpassing
til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober
2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei, og om
oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og 1107/70 (kollektivtransportforordninga).
Ettersom gjennomføringa av avgjerda har til føresetnad at forordninga
vert innlemma i EØS-avtalen, er det naudsynt at Stortinget samtykkjer,
jf. Grunnloven § 26 andre ledd. Ein proposisjon om Stortinget sitt
samtykke til lovendring er fremja av Utanriksdepartementet, jf.
St.prp. nr. 82 (2007–2008). Stortinget har gjeve slikt samtykke,
jf. Innst. S. nr. 32 (2008–2009).
Kollektivtransportforordninga vart sett i verk i EU 3. desember
2009.
Forordninga inneheld reglar som set krav til å nytta konkurranse
ved kjøp av tenester og tildeling av einerettar innan kollektivtransportsektoren
på veg og med bane, og om innhald i kontraktar om plikt til offentleg
teneste. Når slik konkurranse er gjennomført, ligg det ikkje føre
ytterlegare plikt til konkurranse i marknaden.
Regelen i gjeldande § 8 første ledd i yrkestransportlova er at
konkurranse er frivillig. Denne regelen må endrast for at norsk
rett ikkje skal vera i strid med EØS-retten. Dei andre endringane
i yrkestransportlova er tilpassingar til denne endringa.
Jernbaneloven har i dag ingen reglar om plikt til konkurranseutsetjing.
Det er naudsynt å endra jernbaneloven for å få heimel til å gje
forskrift om gjennomføring av forordninga for jernbanesektoren.
Forordninga fastset korleis kompetente styresmakter, innanfor
rammene av EØS-retten, kan gripa inn i kollektivtransporten for
å sikra levering av tenester av allmenn interesse, som har høgre
frekvens, er tryggare, betre og rimelegare, enn det ein kan oppnå
gjennom marknadskreftene åleine. Forordninga slår fast på kva måte
kompetente styresmakter kan tildela offentleg støtte (tilskot) og/eller
einerettar til operatørar innan buss- og banesektoren i tilknyting
til oppfylling av plikt til offentleg teneste, jf. artikkel 1.
Kollektivtransportforordninga tek sikte på å regulera konkurransen
slik at kontraktar om offentleg teneste i kollektivtransport vert
inngått og gjennomført på ein gjennomsynleg måte.
Artikkel 5 i forordninga gjev reglar om når konkurranseutsetjing
skal krevjast. I artikkel 4 vert det sett opp minimumsreglar for
kva kontraktar om plikt til offentleg teneste skal innehalda. Artikkel
7 har reglar om offentleggjering. I artikkel 8 er det gjeve overgangsreglar
i høve til når forordninga skal gjelda fullt ut for alle kontraktar
innan sektoren.
Hovudregelen etter forordninga er at kontrakt om offentleg tenesteyting
skal tildelast etter konkurranseutsetjing, jf. artikkel 5 (3).
Unntak frå dette gjeld:
1. dersom oppdragsgjevar sjølv eller
ein intern operatør driv transporttenesta på den aktuelle strekninga,
jf. artikkel 5 (2),
2. dersom den årlege verdien av kontrakten er på under 1
million euro, eller under 2 millionar euro for små og middels store
bedrifter, jf. artikkel 5 (4),
3. der operatøren utfører mindre enn 300 000 kilometer transporttenester
årleg, eller under 600 000 kilometer for små og middels store bedrifter,
jf. artikkel 5 (4),
4. i naudsituasjonar, jf. artikkel 5 (5), og
5. for jernbane, jf. artikkel 5 (6).
Kontraktstida skal etter artikkel 4 (3) vera maksimalt 10 år
for buss, og 15 år for jernbane. For jernbane gjeld likevel regelen
om kontraktstid på 15 år berre ved konkurranseutsetjing. Utan konkurranseutsetjing
er maksimal kontraktslengd 10 år.
Oppdragsgjevar kan leggja inn i kontrakten at operatørar som
vert tildelt kontrakt må ta over tilsette frå tidlegare operatør,
på same måte som ved overdraging av verksemd, jf. artikkel 4 (5).
Forordninga viser òg til reguleringar i nasjonal rett når det gjeld dette
spørsmålet.
Vidare skal alle kompetente styresmakter kvart år offentleggjera
ei detaljert oversikt over alle plikter til offentleg transportteneste
som styresmaktene er ansvarlege for, jf. artikkel 7 (1).
I artikkel 8 er det teke inn overgangsreglar. Reglane vil få
full verknad i dei sektorane som er omfatta innan 10 år, dvs. innan
3. desember 2019.
Kollektivtransportforordninga regulerer korleis offentlege styresmakter
kan tildela tilskot og einerett innan kollektivtransport, og fastset
nærare reglar om inngåing av og innhaldet i kontraktar om offentleg
tenesteyting.
I utgangspunktet gjeld kollektivtransportforordninga for alle
kontraktar om offentleg tenesteyting innan kollektivtransport, både
tenestekontraktar og tenestekonsesjonskontraktar.
Dersom kollektivtransport vert utført på kommersielt grunnlag
og ikkje på grunnlag av kontrakt om offentleg teneste, gjeld ikkje
reglane i forordninga. For land som har gjennomført fri konkurranse
om transporttenester, gjeld såleis ikkje forordninga. I Noreg vil
forordninga ikkje gjelda for kommersielle ekspressbussruter.
Jernbanetransport er ikkje omfatta av krav til konkurranse. Unntaket
i forordninga gjeld ikkje anna sporbunden transport, som tunnelbane,
forstadsbane og sporveg.
Medlemsstatane kan, på frivillig grunnlag, fastsetja å nytta
forordninga ved inngåing av tilsvarande kontraktar på sjøruter,
jf. artikkel 1 (2).
Gjeldande rett er nærare omtala i pkt. 5 i proposisjonen. Yrkestransportlova
§ 6 stiller krav om behovsprøvd løyve for persontransport med motorvogn i
rute. Yrkestransportlova § 7 stiller krav om behovsprøvd løyve for
persontransport med fartøy (over 8 m lengde svarande til 4 bruttotonn)
i rute.
Når det gjeld krav om tildeling av tilskot, må ein gjera eit
skilje mellom kontraktar som fell inn under regelverket om offentlege
innkjøp og dei som ikkje gjer det.
Yrkestransportlova skil i utgangspunktet ikkje mellom løyve for
personruter på veg og til sjøs. Når det gjeld sjøtransport, følgjer
det likevel av lov om fri utveksling av tenesteytelser innen sjøtransport
av 4. desember 1992 (lov om sjøtransporttjenester), som gjennomfører
den maritime kabotasjeforordninga, at det skal vere fri tilgang
for EØS-reiarlag til å yta sjøtransporttenester innanfor EØS, jf.
artikkel 1 (1).
Kommisjonen meiner at kontraktar om offentleg teneste innan sjøtransport
normalt ikkje bør gjelda for periodar på meir enn 6 år. Dette følgjer
òg av retningslinene frå EFTA sitt overvakingsorgan (ESA) om statsstøtte
innan maritim transport, jf. punkt 9 i retningslinene. For kontraktar
som gjeld passasjertal under 300 000 passasjerar årleg, er opp til
12 år nemnt som ei akseptabel kontraktslengde.
Jernbaneloven fastset vilkår for å driva jernbaneverksemd. Jernbaneloven
kap. II A inneheld reglar om konkurranse om avtalar om persontransport
med jernbane. Det er ikkje laga eigne prosessreglar for gjennomføring
av ein eventuell konkurranse, men dei generelle prinsippa i EØS-retten
om openheit, rettferd, transparens og ikkje-diskriminering er tekne
inn i lova.
Den nasjonale persontransportmarknaden med jernbane er ikkje
liberalisert i Noreg. Departementet er ikkje kjend med at det i
Noreg har vore nytta konkurranse om kontrakt om offentleg teneste
med annan skinnegåande transport, til dømes sporveg, tunnelbane
og forstadsbane.
I forordninga artikkel 4 (5) vert rett styresmakt gjeve høve
til å krevja at reglane for overdraging av verksemd skal nyttast
tilsvarande ved konkurranse etter forordninga. Det vert vist til
nasjonal rett på området.
Departementet har vurdert om forordninga bør gjennomførast i
form av lov eller forskrift. Departementet finn at det passar best
med strukturen i regelverket å gjennomføra kollektivtransportforordninga
i form av forskrift. Dette gjev òg den fordelen at departementet
kan gje felles reglar for veg- og banesektoren i ei fellesforskrift.
Yrkestransportlova har til no ikkje gått lenger enn til å slå
fast at bruk av konkurranse skal vera frivillig. Framlegget er i
hovudsak avgrensa til naudsynte endringar som følgje av at kollektivtransportforordninga
vil verte inkorporert i norsk rett.
I utkastet har departementet vald å fremja forslag om å oppheva
yrkestransportlova § 22 sjette ledd, som fastset ei minste kontraktstid
ved bruk av anbod (konkurranse) på 5 år med unntak for mellombelse ruter.
Bakgrunnen for regelen er m.a. omsynet til tilsette og til tryggleik
for investeringar, jf. Ot.prp. nr. 64 (1989–1990) og Innst. O. nr.
82 (1990–1991). Departementet viser til tidlegare framlegg om endringar i
yrkestransportlova, som har som føresetnad at reglane i arbeidsmiljølova
§§ 16-2 til 16-7 skal gjelda tilsvarande ved bruk av konkurranse
ved tildeling av løyve. Denne lovendringa er vedteken og sett i
verk frå 1. september 2009.
Jernbaneloven regulerer ikkje spørsmålet om korleis kontraktar
om offentleg teneste med jernbane skal tildelast. Framlegget er
avgrensa til å gjelde naudsynte endringar for å gjennomføra kollektivtransportforordninga
i norsk rett. Fleire av reglane i forordninga er ikkje tydeleg forankra
i jernbaneloven. Mellom anna stiller forordninga krav til korleis offentlege
styresmakter skal gå fram for å påleggje plikt om offentleg tenesteyting,
krav til innhald i kontraktar om offentleg teneste o.a. Departementet
gjer difor framlegg om endring i jernbaneloven.
Det er naudsynt med ein klar heimel i jernbaneloven for at forordninga
skal kunna takast inn i norsk rett gjennom forskrift. Departementet
meiner det er mest tenleg å ta inn ein slik forskriftsheimel i ny
§ 7d i kapittel II som gjev departementet mynde til å gjennomføra
og utfylla forordninga med seinare endringar. Dette vil gje god
samanheng med den tilsvarande gjennomføringsføresegna i § 7c om
forordninga om rettar til jernbanepassasjar.
Prosedyrereglane i forskrifta om anbod i lokal rutetransport
gjevne med heimel i yrkestransportlova vert oppheva. Forskrifta
vil føra vidare dei gjeldande reglane som ikkje gjeld prosedyre,
og som ikkje på annan måte vert påverka av kollektivtransportforordninga.
Samferdselsdepartementet sende 12. desember 2008 saka til høyring.
Frist for å uttala seg vart sett til 3. februar 2009. Høyringsinstansar
og utdrag av høyringsfråsegnene er nærare omtala i pkt. 7 i proposisjonen.
Departementet vil implementera forordninga som ei felles forskrift
med heimel i yrkestransportlova og jernbaneloven. Ut frå departementet
si vurdering kan det synast føremålstenleg å leggja forordninga
som vedlegg til dei forskriftene ho blir inkorporert gjennom, framfor
å berre vise til forordninga i forskriftsteksten. Dette for å lette
tilgangen til regelverket.
Departementet legg i størst mogeleg grad opp til at det ikkje
vert gjeve nasjonale pålegg om bruk av konkurranse ut over det som
følgjer av forordninga. Dette for å styrkja det lokale sjølvstyret
og sikra størst mogeleg handlefridom.
Departementet ønskjer ikkje i utgangspunktet å gje særlege føringar
på kva prosedyrereglar som skal nyttast ved konkurranse etter kollektivtransportforordninga.
Det bør vera opp til rette styresmakt å velja kva prosedyrar ein
ønskjer å nytta i det konkrete tilfellet, innanfor dei rammene som
kollektivtransportforordninga og anna regelverk set.
Etter artikkel 5 (6) kan ein nytta direktetildeling av kontrakt
om offentleg teneste med jernbane (på det nasjonale jernbanenettet),
med mindre det er forbod mot det i nasjonal lovgjeving. Departementet
ser det ikkje som aktuelt å skulle fremja noko lovforslag i ei slik
retning.
Forordninga opnar i artikkel 1 (2) for å la forordninga gjelda
for tildeling av kontrakt om offentleg tenesteyting på innanlands
vassvegar og i nasjonale farvatn, med atterhald for bruk av den
maritime kabotasjeforordninga.
Departementet ønskjer ikkje å gje noko pålegg om bruk av konkurranse
ut over det som følgjer av gjeldande praksis etter den maritime
kabotasjeforordninga. Regelverket i kollektivtransportforordninga
vert difor ikkje gjort gjeldande for sjøtransport.
Reglane om konkurranseutsetjing (artikkel 5 i forordninga) skal
gradvis verta gjennomførte i overgangsperioden på 10 år frå forordninga
tredde i kraft, dvs. innan 3. desember 2019. Departementet meiner det
er dei lokale styresmaktene som er nærast til å vurdera når dei
skal gjennomføre reglane om konkurranseutsetjing innanfor den overgangsperioden
som er gjeve.
Departementet kan ikkje sjå at regelendringa som innfører krav
om bruk av konkurranse ved tildeling av løyve for persontransport,
vil føra til vesentleg auke i ressursbruken ved offentleg administrasjon
av kollektivtransport.
Utvida plikt til konkurranse vil kunne gje meir effektiv ressursbruk
i område med verksam konkurranse om slike oppdrag. Såleis kan offentlege
styresmakter oppnå lågare kostnader, som i sin tur kan brukast til
å gje innbyggjarane eit betre kollektivtransporttilbod.
Kollektivtransportforordninga vil bli inkorporert i norsk lov
ved ei felles forskrift for veg- og banesektoren. Det er heimel
i yrkestransportlova §§ 8 sjuande ledd og 35 for å fastsetja reglane
i forordninga som forskrift. Yrkestransportlova må endrast på dei
punkta der lova er i strid med forordninga, og på nokre punkt må
ordlyden i lova tilpassast reglane i forordninga. Jernbaneloven
må endrast for å gje heimel til å gjennomføra forordninga i forskrift
på jernbaneområdet.
Merknader til dei enkelte paragrafane i lovframlegget er omtala
i pkt. 10 i proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anne
Marit Bjørnflaten, Susanne Bratli, Freddy de Ruiter, Gorm Kjernli,
Magne Rommetveit og Tone Merete Sønsterud, fra Fremskrittspartiet,
Jan-Henrik Fredriksen, Ingebjørg Godskesen, Bård Hoksrud og Arne
Sortevik, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Lars Myraune og Ingjerd Schou,
fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, fra Senterpartiet,
Janne Sjelmo Nordås, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Knut Arild
Hareide, viser til St.prp. nr. 82 (2007–2008) og Innst. S.
nr. 32 (2008–2009) der Stortinget har gitt sin tilslutning til å
innlemme Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1370/2007
av 23. oktober 2007 om offentlig persontransport med jernbane og
på vei, og om oppheving av rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og 1107/70
(kollektivtransportforordninga) i EØS-avtalen. Forslaget til endringer
i lov av 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy
(yrkestransportlova) og i lov av 11. juni 1993 om anlegg og drift
av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (jernbaneloven) legger
til rette for gjennomføring av kollektivtransportforordninga og
er en nasjonal tilpasning til forordningen.
Komiteen viser til merknadene i Innst. S. nr. 32
(2008–2009). Komiteen har merket seg at hovedregelen
etter forordninga er at kontrakt om offentlig tjenesteyting skal
tildeles etter konkurranseutsetting, men at det i noen tilfeller
kan tildeles kontrakt direkte uten konkurranse på forhånd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti,
er opptatt av tryggheten for arbeidstakerne og viser til Ot. prp.
nr. 60 (2008–2009), jf. Innst. O. nr. 74 (2008–2009), som slår fast
at arbeidsmiljøloven §§ 16-2 til 16-7 skal gjelde ved all konkurranse
om tildeling av løyve/kontrakt etter yrkestransportloven og jernbaneloven. Flertallet har
merket seg arbeidstakerorganisasjonenes engasjement i dette spørsmålet
i høringsuttalelsene. Flertallet er fornøyd med at
det gis en tydelig mulighet i kollektivtransportforordninga til
å videreføre disse kravene, og støtter regjeringens fastholdelse
av kravene.
Flertallet slutter seg til departementets vektlegging
av å sikre størst mulig handlefrihet innenfor forordningen, og på
den måten også styrke det lokale selvstyret.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at hovedregelen i forordningen er en kontraktslengde på 10 år,
med åpning for å kunne forlenge kontraktene opptil 15 år i spesielle
tilfeller. Dette flertallet mener det kan finnes
tilfeller hvor utvidet kontraktstid kan vise seg formålstjenlig, og
mener de ansvarlige myndighetene må sikres dette handlingsrommet.
Dette flertallet foreslår derfor slik ordlyd i § 27
andre ledd:
Ǥ 27 andre ledd skal lyda:
(2) Behovsprøvd løyve etter §§ 6 og 7 gjeld i ti år. Ved bruk
av konkurranse ved tildeling av løyve, eller når det følgjer av
forskrift gjeve med heimel i denne lova, gjeld løyve for den tid
inngått kontrakt om offentleg tenesteyting gjeld. Løyve som er gjevne
når denne lova tok til å gjelde, gjeld for den tida dei er gjevne
for. Løyvestyresmaktene kan ta att eit løyve før løyvetida er ute
i samband med innføring av konkurranse for vedkommande rute eller
ruteområde.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet forstår bestemmelsene i forordningen
– om at kompetente myndigheter kan tildele kontrakter med årlig
gjennomsnittsverdi under 1 mill. euro inklusiv billettinntekter
(eller under 2 mill. euro for små og mellomstore bedrifter) uten
bruk av konkurranse, slik at terskelverdien beregnes med utgangspunkt
i den strekningen kontrakten gjelder for og ikke for hele ruten.
Disse medlemmer er fornøyd med at forordninga
ikke vil gjelde for kommersielle ekspressbusser og at jernbanetransport
ikke er omfattet av krav til konkurranse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg hovedinnholdet i proposisjonen:
«Forordninga inneheld reglar som set krav til å nytta
konkurranse ved kjøp av tenester og tildeling av einerettar innan
kollektivtransportsektoren på veg og med bane, og om innhald i kontraktar
om plikt til offentleg teneste.
Regelen i gjeldande
§ 8 første ledd i yrkestransportlova er at konkurranse er frivillig.
Denne regelen må endrast for at norsk rett ikkje skal vera i strid med
EØS-retten. Dei andre endringane i yrkestransportlova er tilpassingar
til denne endringa.
Jernbaneloven har i dag ingen
reglar om plikt til konkurranseutsetjing. Det er naudsynt å endra
jernbaneloven for å få heimel til å gje forskrift om gjennomføring
av forordninga for jernbanesektoren.»
Disse medlemmer har videre merket seg bakgrunnen
for forslaget som omtales slik:
«Forordninga skal sikra effektive offentlege transporttenester
gjennom regulert konkurranse. Det vil seia at det vert innført ei
plikt til konkurranse om marknaden.»
Disse medlemmer er tilfreds med at regjeringen
i tråd med forordning (EF) nr. 1370/2007 foreslår at det gjennom
lovendring og forskrift fastlegges klare regler for krav til å bruke
konkurranse ved kjøp av tjenester innenfor kollektivtransport på
vei og på bane og at bruk av konkurranse blir hovedregel. Disse
medlemmer er fornøyd med den speilvendingen av gjeldende
lov- og regelverk som derved gjøres.
Disse medlemmer etterlyser i likhet med Konkurransetilsynets
høringsuttalelse en klar begrunnelse for hvorfor regjeringen har
lagt seg på minimumsløsninger når det gjelder bruk av konkurranse,
og hvorfor man har gitt unntak for alle områder der det er mulig
å gi unntak fra forordningen. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til at høringsuttalelsen fra Konkurransetilsynet
også tar til orde for økt konkurranse for sjøtransporten, og er skuffet
over at Regjeringen til tross for dette ikke vil gjøre kollektivtransportforordningen
gjeldende overfor sjøtransport utover det som følger av gjeldende praksis
etter den maritime kabotasjeforordningen om fri rett til å yte sjøtransporttjenester. Disse
medlemmer vil videre vise til at regjeringen heller ikke har
fulgt opp høringsuttalelsen til Transportbedriftenes Landsforening
(TL), der det tas til orde for at forordningen også skal kunne brukes
innenfor jernbane, trikk og T-bane. Disse medlemmer vil
i den forbindelse minne om disse medlemmers forslag i Innst. 13 S
(2009–2010):
«Stortinget ber Regjeringen avvikle togmonopolet og åpne
for konkurranseutsetting av alle jernbanestrekninger i Norge.»
Disse medlemmer vil videre vise til Rederienes
Landsforenings innspill om at lov om offentlige anskaffelser skal
benyttes i alle tilfeller, både når det gjelder brutto- og nettokontrakter. Disse
medlemmer mener på bakgrunn av disse innspillene at det
er god grunn til å stille spørsmål ved om regjeringen har gått langt
nok når det gjelder fri og rettferdig konkurranse innenfor transportsektoren.
Disse medlemmer viser til at regjeringen ønsker
å gjennomføre kollektivtransportforordninga i form av forskriftshjemler,
og at regjeringen derved innfører et internasjonalt regelverk uten
å gå via behandling i landets lovgivende forsamling. Disse medlemmer mener
dette er ekstra betenkelig med tanke på at Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet åpenbart er imot konkurranse som virkemiddel
for å effektivisere kollektivtransporten. Disse medlemmer mener
at det bør være en sunn maktfordeling mellom storting og regjering,
og ønsker derfor at forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober
2007 om offentlig persontransport med jernbane og på vei gjennomføres
i lovs form der Stortinget får anledning til å påvirke. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med
forslag til implementering av forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23.
oktober 2007 i lovs form, dvs. ikke gjennom forskriftshjemler som
i Prop. 113 L (2009–2010). Stortinget ber regjeringen i lovforslaget
legge til grunn et positivt syn på konkurranse der forordningen
også gjøres gjeldende for sjøtransport og skinnebasert transport.»
Komiteens medlemmer fra Høyre foreslår
slik ordlyd i § 27 andre ledd, og som er i samsvar med regjeringens
forslag til lov i Prop. 113 L (2009–2010):
Ǥ 27 andre ledd skal lyda:
(2) Behovsprøvd løyve etter §§ 6 og 7 gjeld i ti år. Ved bruk
av konkurranse ved tildeling av løyve gjeld løyve for den tid inngått
kontrakt om offentleg tenesteyting gjeld, likevel ikkje lenger enn
i ti år. Løyve som er gjevne når denne lova tok til å gjelde, gjeld
for den tida dei er gjevne for. Løyvestyresmaktene kan ta att eit
løyve før løyvetida er ute i samband med innføring av konkurranse
for vedkommande rute eller ruteområde.»
Komiteen legger til grunn at Samferdselsdepartementet
i forbindelse med rulleringen av NTP vurderer de første virkningene
av nytt regelverk, og da sett i sammenheng med drøftinger av hvordan man
skal opprettholde og utvikle et landsdekkende ekspressbussnett.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, understreker at langdistansetilbud med
buss er viktig. Utviklingen av ekspressbusstilbudet har vist at
denne transportformen dekker et stort transportbehov, og samtidig
understreket hvor viktig veinettet er innenfor en samlet nasjonal
transportproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet mener det er viktig at langdistansebusstilbud
utvikles og blir et reelt transportalternativ på enda flere strekninger,
og viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 300 (2008–2009) om
Nasjonal transportplan 2010–19 hvor utvikling av ekspressbusstilbudet
vies oppmerksomhet som en del av helheten i transportsystemet:
«Flertallet vil peke på den utfordringen som kan oppstå
for fylkeskryssende bussruter/ekspressbuss når kollektivtransporten
i et av fylkene konkurranseutsettes eller omorganiseres på annen
måte. Mange ekspressbussruter har lokalrutefunksjon på oppdrag fra
fylkeskommunen på delstrekninger, og mange tilførselsruter/ korresponderende
ruter kjøres også på avtale med fylkeskommunene.»
Disse medlemmer ser at denne problemstillingen
aktualiseres i forbindelse med det nye regelverket, og legger til
grunn at Samferdselsdepartementet følger situasjonen nøye og fører
god dialog med fylkeskommunene for blant annet å sikre nasjonale
målsettinger om å styrke ekspressbusstilbudet.
Disse medlemmer viser til at forordningen åpner
for å fastsette maksimaltakster for samtlige passasjerer eller bestemte
passasjerkategorier. Adgang til å fastsette maksimaltakster for
for eksempel studenter, barn og pensjonister kan sikre like rabatter uavhengig
av transportmiddel og uavhengig av om tilbudet er en del av et offentlig
kjøpt transporttilbud. Slik disse medlemmer ser det,
kan dette være et viktig virkemiddel for å bidra til utvikling av
spesielt ekspressbusstilbud. Disse medlemmer ber
derfor regjeringen vurdere maksimaltakster som virkemiddel for å
utvikle attraktiv kollektivtransport.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
å legge til rette for at fylkeskryssende bussruter/ekspressbusser
kan etableres, drives og utvikles uavhengig av fylkesmessig organisering
eller omorganisering av bussbasert kollektivtransport innenfor eget
politisk ansvarsområde. Disse medlemmer mener derfor
en ordning med statlige regelverk og statlig godkjenning av langdistansetilbud
med buss bør vurderes. Disse medlemmer understreker
at et slikt regime må etableres for å gjøre det letter å etablere
og drive langdistansetilbud med buss. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak med vurdering av
en ordning med statlig regelverk og godkjenning av langdistansetilbud
med buss som krysser fylkesgrenser for å sikre et velfungerende
tilbud av ekspressbusstjenester.»
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag
til implementering av forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober
2007 i lovs form, dvs. ikke gjennom forskriftshjemler som i Prop. 113 L
(2009–2010). Stortinget ber regjeringen i lovforslaget legge til
grunn et positivt syn på konkurranse der forordningen også gjøres
gjeldende for sjøtransport og skinnebasert transport.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak med vurdering av
en ordning med statlig regelverk og godkjenning av langdistansetilbud
med buss som krysser fylkesgrenser for å sikre et velfungerende
tilbud av ekspressbusstjenester.
Forslag fra Høyre:
Forslag 3
§ 27 andre ledd skal lyda:
(2) Behovsprøvd løyve etter §§ 6 og 7 gjeld i ti år. Ved bruk
av konkurranse ved tildeling av løyve gjeld løyve for den tid inngått
kontrakt om offentleg tenesteyting gjeld, likevel ikkje lenger enn
i ti år. Løyve som er gjevne når denne lova tok til å gjelde, gjeld
for den tida dei er gjevne for. Løyvestyresmaktene kan ta att eit
løyve før løyvetida er ute i samband med innføring av konkurranse
for vedkommande rute eller ruteområde.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité, unntatt forslaget
til § 27 andre ledd, som fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.
Komiteen har ellers ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak til lov
om endringar i yrkestransportlova og jernbaneloven (gjennomføring
av forordning (EF) nr. 1370/2007 av 23. oktober 2007 om offentlig
persontransport
med jernbane og på vei og om oppheving av
rådsforordning (EØF) nr. 1191/69 og 1107/70)
I
Lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy
vert endra slik:
§ 8 første ledd skal lyda:
(1) Når det vert gjeve godtgjersle eller einerett ved
tildeling av løyve, skal det nyttast konkurranse så langt det følgjer
av lova her, lov 4. desember 1992 nr. 121 om fri utveksling av tjenester
innen sjøtransport § 1 tredje ledd, lov 16. juli 1999 nr. 69 om
offentlige anskaffelser og forskrifter gjevne med heimel i desse lovene.
§ 22 femte ledd skal lyda:
(5) Med dei avgrensingane som følgjer av § 8 første
ledd, fastset fylkeskommunen kontraktsform og retningsliner
som skal gjelde ved inngåing av kontraktar om godtgjersle.
§ 22 sjette ledd vert oppheva.§ 23 skal lyda:§ 23 Administrasjonsselskap
Fylkeskommunen kan gjere vedtak om at godtgjersle til rutetransport
skal gå til eit selskap som administrerer rutesambanda i fylket.
§ 22 femte ledd gjeld tilsvarande.
§ 24 skal lyda:§ 24 Riksvegferjer
Departementet har ansvar for å yte godtgjersle til ferjer
i riksvegsamband. For departementet gjeld § 22 femte ledd
tilsvarande.
§ 27 andre ledd skal lyda:
(2) Behovsprøvd løyve etter §§ 6 og 7 gjeld i ti år. Ved
bruk av konkurranse ved tildeling av løyve, eller når det følgjer
av forskrift gjeve med heimel i denne lova, gjeld løyve for den
tid inngått kontrakt om offentleg tenesteyting gjeld. Løyve som
er gjevne når denne lova tok til å gjelde, gjeld for den tida dei
er gjevne for. Løyvestyresmaktene kan ta att eit løyve før
løyvetida er ute i samband med innføring av konkurranse for vedkommande
rute eller ruteområde.
§ 27 tredje ledd vert oppheva.
II
I lov 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder
sporvei, tunnelbane og forstadsbane (jernbaneloven) skal ny § 7d
lyda:
§ 7d (Offentlig persontransport
med jernbane)
Departementet kan gi forskrift om gjennomføring og utfylling
av EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 4a (forordning (EF) nr. 1370/2007
om offentlig persontransport med jernbane og på vei og om oppheving
av rådsforordning (EØF) 1191/69 og 1107/70, med senere endringer).
III
Iverksetjing og overgangsføresegner
Lova trer i kraft frå den tid Kongen fastset.
Oslo, i transport- og kommunikasjonskomiteen, den 3. juni 2010
Knut Arild Hareide |
Susanne Bratli |
leder |
ordfører |