Bestemmelsen er en av hovedbestemmelsene i direktivet
og fastslår at det skal fattes et returvedtak overfor tredjelandsborgere
som oppholder seg ulovlig på en medlemsstats territorium.
Det følger av utlendingsloven § 17 første ledd bokstav
d at en utlending kan bortvises når utlendingen mangler nødvendig
tillatelse etter loven. Utlendingsloven § 90 omtaler vedtak som innebærer
at en utlending må forlate riket. Vedtakene iverksettes ved at utlendingen
pålegges å reise med én gang, eller innen en fastsatt frist. Dersom
ikke annen frist er fastsatt, plikter utlendingen å forlate riket
innen tre uker etter at vedkommende har mottatt underretning om
vedtaket. Utlendingsloven § 90 sjette ledd omhandler iverksetting
av vedtak og det presiseres at beslutninger som gjelder iverksetting
ikke er enkeltvedtak.
Etter dagens norske praksis anses altså et returvedtak
å være fattet gjennom avslaget på en ordinær søknad om tillatelse
(asyl, opphold på humanitært grunnlag, arbeidstillatelse etc.),
som en stadfesting av at vedkommende ikke har en tillatelse og at
det foreligger en plikt til å forlate riket. Ut over dette vil et
returvedtak truffet av norske myndigheter etter dagens regelverk, komme
til uttrykk gjennom et bortvisnings- eller utvisningsvedtak.
Departementet vil ikke foreslå endringer i utlendingsloven
som følge av artikkel 6. Det fremheves likevel at artikkel 6 er
en sentral bestemmelse i direktivet, i den forstand at sentrale
deler av direktivet bygger direkte på et returvedtak. Perioden for
frivillig retur kan fremgå av returvedtaket. Dersom den ikke overholdes kan
utlendingen utvises, og i enkelte tilfeller også fengsles. Videre
er rettssikkerhetsgarantier og saksbehandlingsreglene knyttet opp
til returvedtaket.
Komiteen støtter regjeringens
vurdering av at direktivets krav om returvedtak anses oppfylt gjennom
eksisterende regler, som innebærer at retur er en logisk konsekvens
av et avslag på søknad om opphold.