Det vises til brev av 14. oktober 2010 fra helse- og
omsorgskomiteen vedrørende dokument nr. 8:163S (2009–2010). I dokumentet
foreslår stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos
og Jon Jæger Gåsvatn at Stortinget ber regjeringen innføre et tilbud
om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest, i alle
landets fylker, så snart det praktisk lar seg gjennomføre. Helse-
og omsorgskomiteen har bedt statsråden om en uttalelse til forslaget.
Det er forslagsstillernes syn at helsevesenet
er ansvarlig for å etablere et forsvarlig tilbud når det gjelder
transport av psykiatriske pasienter, med henvisning til forskrift
om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.
Forslagsstillerne mener erfaringene med en egen ambulansetjeneste
for mennesker med psykisk lidelse viser at tjenesten har fungert
og utviklet seg. Det vises her bl.a. til Helse Bergens evalueringsrapport
av tjenesten datert desember 2008.
Forslagsstillerne mener at på steder der det finnes
psykiatrisk ambulansetjeneste, får pasienter omfattet av psykisk
helsevernloven tettere oppfølging. Årsaken er, ifølge forslagsstillerne,
at sykehusavdelingene som har ansvaret for oppfølgingen av pasientene,
bruker ambulansetjenesten effektivt mht. innhenting for medisinering.
Videre mener forslagsstillerne at dette medfører en jevnere oppfølging
og medisinering, som igjen fører til en bedre stabilitet hos pasienten.
Dette antas å føre til en reduksjon av opphold i psykiatrisk institusjon.
Derfor mener forslagsstillerne at det bør gis tilbud
om psykiatrisk ambulanse i alle fylker etter modell fra Helse Vest.
Jeg har forståelse for at dette er en problemstilling
som engasjerer og skaper debatt. For det første vil jeg understreke
at bistand fra politi overfor mennesker som trenger hjelp i en vanskelig
og sårbar situasjon, kun skal benyttes når sikkerhets- og risikomessige
hensyn tilsier dette. Politiet skal ikke benyttes som transportør
for å avlaste helsetjenesten. Det er derfor viktig at de to etatene
har et nært og løpende samarbeid om hvilke saker og situasjoner
som krever politibistand og hvilke som helsetjenesten kan og må
ta hånd om selv. Helsefaglige, sikkerhetsmessige og etiske vurderinger
må legges til grunn for hvilken løsning som velges i hvert tilfelle,
og gjennomføringen må skje mest mulig skånsomt og verdig for pasienten.
Generelt er det en uttalt politisk målsetting
at bruk av tvang overfor personer med psykisk lidelse skal reduseres
og kvalitetssikres. Dette går klart frem av regjeringserklæringen
(Soria Moria II), og er blitt fulgt opp av Helse- og omsorgsdepartementet.
bl.a. i ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang
i psykiske helsetjenester jf. Prop. 1 S (2009–2010).
Når det gjelder gjennomføring av transport/henting
av personer med psykisk lidelse, er det gitt retningslinjer for
dette i rundskriv (2006/11) ”Helsetjenestens og politiets ansvar
for psykisk syke – oppgaver og samarbeid” utgitt av Politidirektoratet
og Helsedirektoratet. Her vises det bl.a. til bestemmelser i psykisk
helsevernloven som forplikter helsetjenesten til konkret å vurdere
nødvendigheten av politibistand i den enkelte situasjon. Siden det
kun er politiet som har myndighet til å utøve fysisk makt utenfor
institusjon, er det noen ganger nødvendig med bistand fra politi
for å avverge fare for liv og helse eller for å kunne få tilgang
til hus, rom o.l. Rundskrivet presiserer imidlertid at helsepersonell som
hovedregel skal være tilstede under bistandsoppdraget. Det fremheves
også at politiets håndtering av psykisk syke skal skje på en mest mulig
skånsom måte, og i den grad det er praktisk mulig bør oppdragene
utføres i sivilt antrekk og med bil uten politimerking. Rundskrivet
regulerer også kostnadsdekningen mellom politi og helsemyndigheter.
Jeg kan ellers opplyse om at Politidirektoratet
og Helsedirektoratet har etablert et fast samarbeid for håndtering
av problemstillinger i grenseflaten mellom politi og psykisk helsevern.
Som del av den nye nasjonale strategien for
redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester, er det
gitt et eget spesifisert oppdrag til de regionale helseforetakene
om å utarbeide regionale og lokale, forpliktende handlingsplaner
jf. brev av 19.03.10 fra departementet. På listen over minimumskrav
til områder/innhold som skal inngå i disse planene er bl.a. nevnt
”verdige og skånsomme transportordninger”. De regionale helseforetakene
er for øvrig pålagt å rapportere tilbake til departementet i årlig
melding for 2010 og 2011 om måloppnåelsen og hvordan planarbeidet
følges opp.
Jeg vil ellers vise til at det i Oppdragsdokument 2009
til de regionale helseforetakene ble gitt følgende styringssignal:
”Helse X RHF skal sørge for gode og verdige transportordninger for psykisk
syke, som bidrar til at bruken av tvang og av politi reduseres til
et minimum.”
Et antatt sentralt virkemiddel for bl.a. å få
redusert bruken av tvang, inkludert behovet for politibistand for
mennesker i krise, er å fullføre omstillingen av psykisk helsevern
og sørge for bedre tilgjengelighet til de psykiske helsetjenestene.
Dette er tydeliggjort bl.a. i Stortingsmelding 47 (2008–2009) om
samhandlingsreformen, høringsbrev om ny nasjonal helse- og omsorgsplan
og i forslaget til neste års statsbudsjett, Prop. 1 S (2010–2011).
En viktig del av satsningen er å stimulere til flere og bedre lokalbaserte og
ambulante/oppsøkende tjenestetilbud, som gjør det lettere både å
få og be om hjelp ved behov. I Oppdragsdokument for 2010 til de
regionale helseforetakene ble det i tråd med dette overordnede målet
stilt som krav at den ambulante behandlingsaktiviteten skulle øke
med 10 %. Det meldes om at antallet ambulante akutteam i spesialisthelsetjenesten
har økt de siste årene, og omfatter nå rundt 55 stykker på landsbasis.
Som det fremgår av Prop. 1 S (2010–2011) skal satsningen
på ambulante og oppsøkende tjenester videreføres, herunder fortsatt
utvikling av ACT-team og andre lokale samarbeidsmodeller. For øvrig
viser jeg til at det i nevnte budsjettforslag foreslås en aktivitetsvekst
innenfor spesialisthelsetjenesten på 1,4 % dvs. tilsvarende 930 mill.
kroner, som også skal komme psykisk helsevern til gode, herunder
polikliniske tjenester.
Jeg vil også vise til lovutvalget som ble oppnevnt i
mai d.å. med mandat til å vurdere ulike etiske, faglige og rettslige
sider ved dagens regelverk og praksis tilknyttet tvang i psykisk
helsevern bl.a. sett i forhold til den øvrige helselovgivningen
og menneskerettighetsforpliktelsene.
Etter en samlet vurdering kan jeg ikke se at
det på det nåværende tidspunkt er ønskelig å stille nye krav til
de regionale helseforetakene om hvordan transporttilbudet overfor
mennesker med psykisk lidelse skal legges opp, utover det som allerede
er ivaretatt av lovverk, rundskriv og styringssignaler til tjenesten.
Jeg tror dessuten at det er viktig å gå igjennom resultatene av
bl.a. ambulant- og ACT-satsningen og den nye nasjonale strategien
for redusert og riktig bruk av tvang, før det gjøres en ny vurdering
av hvorvidt styringskravene på dette området bør endres.