I dokumentet fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremsette et forslag for
Stortinget om innføring av mobbeombud i hvert fylke.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sonja Edvardsen, Svein Gjelseth, Anna Ljunggren, Hadia Tajik, Truls
Wickholm og lederen Marianne Aasen, fra Fremskrittspartiet, Jon
Georg Dale, Tord Lien og Bente Thorsen, fra Høyre, Elisabeth Aspaker,
Svein Harberg og Henning Warloe, fra Sosialistisk Venstreparti,
Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Kristelig
Folkeparti, Dagrun Eriksen, og fra Venstre, Trine Skei Grande, viser
til representantforslaget.
Komiteen mener mobbing i skolen
utgjør et betydelig samfunnsproblem. Komiteen mener det
er alvorlig når enkeltelever ikke opplever at de blir tatt på alvor,
eller at skolen ikke griper inn når mobbingen blir gjort kjent for
skolen. Komiteen viser til at det i 2010 og 2011
skal føres tilsyn med skolenes psykososiale miljø, og at dette er
viktig for å kartlegge hvordan kommuner, fylkeskommuner og skoler
følger opp mobbesaker.
Komiteen vil videre påpeke at
trygghet og fravær av mobbing i skolehverdagen er av stor betydning
for at hver enkelt elev skal oppnå best mulige læringsresultater.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Kristelig Folkeparti, viser også til
at regjeringen, sammen med sentrale nasjonale parter i 2011, gjennom
signeringen av nytt manifest mot mobbing har forpliktet seg til
å styrke arbeidet mot mobbing.
Flertallet mener det kan være
nødvendig å styrke de mest utsatte elevenes rettssikkerhet og viser
til at Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo har
satt i gang en utredning om rettslige virkemidler mot mobbing og
vurdering av opprettelse av ordning med elevombud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker viktigheten
av at skolen er en arena uten mobbing. God skoleledelse og tidlig
inngripen fra læreren er ikke bare en viktig forutsetning for å
forhindre mobbing, det er også en avgjørende faktor for gode læringsmiljø.
Disse medlemmer mener derfor
det er viktig at skoleledelsen får et større ansvar for bekjempelse
av mobbing. Disse medlemmer viser til at det i de
aller fleste tilfeller er læreren som kan være det viktigste mobbeombudet,
all den tid læreren arbeider tett på elevene og slik kan gripe inn
langt tidligere enn et utenforstående ombud vil få anledning til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende at
man får en mer bevisst og helhetlig oppfølging av personer som er utsatt
for mobbing. Kampen mot mobbing er ikke et arbeid som kan avsluttes,
men en utfordring som må følges kontinuerlig. Disse medlemmer mener
derfor det er positivt med alle tiltak som kan bidra til å skjerpe
barns og voksnes holdning mot mobbing. Det er derfor positivt at
regjeringen sammen med sentrale nasjonale parter har signert nytt
manifest mot mobbing. Disse medlemmer mener dette
er et skritt i riktig retning, men mener likevel det trengs langt
mer omfattende virkemidler enn regjeringen hittil har vist vilje
til å innføre.
Disse medlemmer viser videre
til at det i grove tilfeller der barn blir utsatt for mobbing i skolen,
ofte har endt med at man flytter elever til en annen skole. Disse
medlemmer mener det i disse tilfellene åpenbart må fungere
slik at det er «mobberen» som må skifte skole og ikke den som blir
mobbet.
Disse medlemmer er uenige i Utdanningsdirektoratets
konklusjon nylig om å fjerne bevilgningene til alle antimobbeprogrammene
i skolen. Det er viktig at man har en kritisk gjennomgang av programmers
kvalitet og dokumenterte virkning, slik at man satser på programmer med
dokumentert effekt. Hovedproblemet er at få skoler har tatt programmene
i bruk i de siste årene. En del skoleledere ønsker at det ikke
skal være noe program mot mobbing, og vil håndtere det selv. Dette
er flott, men kan, etter disse medlemmers syn, fort
bli borte i alle oppgavene skolen har.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener grunnen til at det ikke blir slått hardt
nok ned på mobbing i skolen, kan være at unnfallenhet ikke har noen
konsekvenser for dem som forsømmer seg i forhold til mobbeofre.
Overtramp i skolen må følges opp med reaksjoner, eksempelvis i form
av bøter, når det beviselig foreligger brudd på opplæringslovens
§ 9 a; elevenes arbeidsmiljølov eller mobbeloven som den også kalles.
Det er grunn til å anta at innføring av sanksjoner vil bidra til
ansvarliggjøring og til at kommuner og skoler vil engasjere seg
mer aktivt for et mobbefritt skolemiljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det ikke er tvil om at det
å bli mobbet kan sette varige spor. Mange bruker hele livet sitt
til å bearbeide opplevelsene fra barne- og ungdomsårene. Disse
medlemmer viser til en artikkel utgitt i Tidskrift for den
norske legeforening Nr. 15 – 9. august 2007 hvor forfatterne har
sammenholdt internasjonal forskning på sammenheng mellom mobbing
og psykisk og somatisk helse. Deres funn viser at om lag 10 pst.
av barn og unge i norske skoler blir utsatt for mobbing 2–3 ganger
i måneden eller oftere. Mobbing kan settes i sammenheng med en rekke
helseplager, og resultater fra tverrsnittsundersøkelser og prospektive
studier viser gjennomgående en signifikant sammenheng mellom det
å bli mobbet og symptomer på dårlig psykisk og somatisk helse. Artikkelforfatternes
hovedbudskap er at mobbing er et samfunnsproblem med stor utbredelse
i barne- og ungdomsmiljøer. Personer utsatt for mobbing kan utvikle
mentale og kroppslige helseplager. Helsearbeidere bør vurdere om
pasientens symptomer kan relateres til mobbing. Dette viser etter disse
medlemmers mening at kampen mot mobbing må føres hele tiden.
Det nytter ikke med hvileskjær i denne kampen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at i 2002 startet regjeringen
Bondevik II «Manifest mot mobbing» og lanserte sin nullvisjon. Bakgrunnen
var økende forekomst av mobbing i norske skoler og sterkt mediefokus
på den negative utviklingen. Både kong Harald og statsminister Bondevik holdt
nyttårstale om mobbing, og skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer
med dokumentert effekt. Det var mange som var uenige i det å lansere
en nullvisjon, fordi de mente det var urealistisk. Men det sterke
fokuset og de ambisiøse målene gav resultater.
Disse medlemmer viser til at
mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. pr. år i perioden
1995 til 2001, var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst. Det betyr
at det går an å redusere mobbingen i skolen. Under Stoltenbergs regjeringsperiode
ser vi at tallene igjen har gått opp og har holdt seg stabile på
et alt for høyt nivå. Mobbesaker er kompliserte og følelsesladet,
og det er krevende for involverte parter å løse situasjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre er av den oppfatning at barn og ungdom som opplever
mobbing, har krav på bistand fra skolens og samfunnets side og imøteser
med interesse resultatet av den pågående vurderingen av bl.a. en
mobbeombudsordning.
Etter disse medlemmers syn må
samfunnet tydelig markere nul-toleranse mot mobbing, og voksne må
fremstå som gode rollefigurer, også på Internett. Det synes klart
at det ikke reageres raskt nok eller slås hardt nok ned på mobbing
i skolen.
Disse medlemmer viser til at
komiteen har drøftet opprettelsen av et særskilt mobbeombud tidligere,
jf. bl.a. Innst. 127 S (2009–2010) og Innst. S. nr. 262 (2008–2009). Disse
medlemmer viser i denne forbindelse til følgende merknad
fra Høyre og Venstre i sistnevnte innstilling:
«Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til
at det er kun fire fylker som ikke har opprettet eller har vedtatt
å opprette elevombud allerede. Disse medlemmer mener det vil være naturlig
å tillegge disse elevombudene en rolle med hensyn til mobbing i
stedet for å opprette nye ombud. De erfaringene man nå har med eget barne-
og elevombud i Sverige, kan gi verdifulle innspill til hvordan rollen
skal utformes.»
Det er etter komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiets syn viktig at en utenforstående
part i mange tilfeller både kan bistå den som blir mobbet, men også
bidra til større fokus blant lærere og skoleledelse på hvordan man
forebygger og bekjemper mobbing.
Disse medlemmer støtter intensjonen
i representantforslaget om at alle fylker skal ha ombud som organiserer
og bistår i mobbesaker. Disse medlemmer mener likevel
det er mest hensiktsmessig å organisere dette under et elevombud som
har noe større ansvar enn bare kampen mot mobbing alene. Disse
medlemmer viser i den forbindelse til høringsuttalelsen
3. februar 2011 fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon som støtter
denne måten å organisere ombudet på.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å få på plass et elevombud i alle landets fylker. Disse
medlemmer understreker betydningen av at et elev-ombud må
ha som ansvar å bistå ved alle brudd på opplæringsloven, ikke utelukkende i
saker som angår mobbing.
Disse medlemmer viser til oppslag
i VG den 14. februar 2011, der Barneombudet tar til ordet for å
innføre sanksjoner som eksempelvis bøter til skoleeiere som bryter
forvaltningslovens bestemmelser om mobbing. Disse medlemmer ønsker
videre å opprette et eget elevombud for grunnskolen, og mener den
beste måten å organisere et slikt tilbud på er å legge det inn under Barneombudets
ansvarsområde.
Barneombudet understreker videre i den ovenfor nevnte
artikkel behovet for en utenforstående aktør som kan ilegge sanksjoner. Disse
medlemmer mener det er avgjørende at en slik myndighet legges
til en institusjon som er uavhengig av skoleeier. Disse medlemmer mener
derfor at fylkesmannen må gis mulighet til å ilegge sanksjoner.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget der det innføres ulike sanksjonsmuligheter overfor
skoleeiere som bryter forvaltningslovens bestemmelser knyttet til enkeltvedtak,
og klageadgang i saker som omhandler mobbing.»
«Stortinget ber regjeringen opprette et elevombud
for grunnskolen, og at dette blir lagt under Barneombudet.»
Disse medlemmer fremhever også
at det pr. dato er fylkesmannens ansvar å ha kontrollrutiner for
oppfølging av skoleeier i denne typen saker. Ettersom det i dag
oppleves som at denne kontrollen er mangelfull, er det påkrevet
at fylkesmannens ansvar for dette presiseres.
Disse medlemmer viser videre
til disse medlemmers merknad i Innst. 12 S (2010–2011) der det blir
foreslått en stortingsmelding knyttet til § 9 i opplæringsloven,
med fokus på hvordan man skal innrette det forebyggende arbeidet
mot mobbing.
Disse medlemmer viser utover
dette til sine merknader i Innst. 12 S (2010–2011) der det er foreslått
flere ulike tiltak for å forhindre mobbing.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
både overrasket og skuffet over den høye andelen elever som svarer
at de blir mobbet, og det faktum at mobbetallene ikke viser nedgang
til tross for at kommuner og skoler har tatt i bruk ulike programmer
for å forebygge og bekjempe mobbing.
Når foreldre opplever at de i møte
med skolen ikke blir tatt på alvor, mener komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti det er viktig å ha et sted å henvende
seg for å få hjelp. Derfor mener dette medlem at
det må innføres et mobbeombud i hvert fylke. Det vil være et lett sted
å henvende seg til på et tidlig tidspunkt for foreldre, for å få
hjelp til hvordan det kan bli slutt på mobbingen. Et slikt ombud
vil etter dette medlems mening også kunne ha en pådriverrolle
overfor skolene slik at det kontinuerlig jobbes mot mobbing på skolene. Dette
medlem mener også at et slikt ombud vil kunne være et sted
hvor lærere kan få råd om hvordan man skal ta tak i mobbing når
det oppstår. Det bør også etter dette medlems syn
vurderes å gi mobbeombudet sanksjonsmuligheter, og mulighet til å
føre saker for mennesker som har fått ødelagt sin skolegang på grunn
av mobbing.
Det trengs nye virkemidler i kampen mot mobbing,
og dette medlem fremmer derfor forslaget fra dokumentet.
Komiteens medlem fra Venstre er
kritisk til det dette medlem oppfatter som et stadig økende
krav om opprettelse av forskjellige typer ombud innenfor ulike samfunnssektorer. Dette medlem mener
på prinsipielt grunnlag at folkevalgte politikere i størst mulig
grad bør fungere som ombud for dem som har stemmerett, og er av
den grunn svært skeptisk til opprettelsen av nye varianter ombud.
Elever har imidlertid ikke stemmerett, og dette medlem støtter
bl.a. av denne grunn elevombudenes funksjon.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
for Stortinget der det innføres ulike sanksjonsmuligheter overfor
skoleeiere som bryter forvaltningslovens bestemmelser knyttet til enkeltvedtak,
og klageadgang i saker som omhandler mobbing.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen opprette et elevombud for
grunnskolen, og at dette blir lagt under Barneombudet.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremsette et forslag for
Stortinget om innføring av mobbeombud i hvert fylke.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og råder Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument 8:73 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Kjell Ingolf Ropstad,
Geir Jørgen Bekkevold og Rigmor Andersen Eide om innføring av mobbeombud
i alle landets fylker – vedlegges protokollen.
Oslo, i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, den 24. februar 2011
Marianne Aasen |
Aksel Hagen |
leder |
ordfører |