Jeg viser til justiskomiteens brev av 4. januar 2011
til Justis- og politidepartementet, der det bes om departementets
vurdering av representantforslag fra representantene Per-Willy Amundsen,
Hans Frode Kielland Asmyhr og Per Sandberg om at Stortinget skal
be Kongen i statsråd om å instruere Domstoladministrasjonen (DA)
om å endre kappeforskriften § 4 (dokument 8:42 (2010-2011).
Representantenes forslag til vedtak lyder:
”Stortinget ber Kongen i statsråd om å instruere Domstoladministrasjonen
om å endre kappeforskriften § 4, slik at det ikke vil være anledning
til å ikle seg hijab, niqab, burka eller andre religiøse og politiske
symboler som del av dommerbekledningen i norske domstoler.”
DA har etter domstolloven § 142 myndighet til
å gi nærmere regler om «bruk av kapper og annet antrekk» under rettsmøter
for bl.a. dommere og rettens personale for øvrig. På eget initiativ
sendte DA i 2010 på høring et forslag om at fagdommere og protokollførere
m.fl. ikke skal kunne bruke religiøse og politiske symboler under rettsmøter.
Forslaget ville blant annet fått konsekvenser for fagdommernes mulighet
til å bære hijab under rettsmøter.
I høringsrunden mottok DA 44 høringsuttalelser. Flere
av høringsinstansene gikk imot forslaget, mens andre støttet det.
På bakgrunn av de motforestillingene som kom fram i høringsrunden, valgte
styret i DA i styrevedtak 14. juni 2010 ikke å gå videre med regelforslaget
som hadde vært på høring.
Jeg fraråder Stortinget å gå videre med forslaget om
at Kongen skal instruere DA til å vedta endringer i kappeforskriftens
§ 4.
I representantforslaget gjengis følgende sitat
fra justisminister Knut Storbergets svar av 25. januar 2010 på skriftlig
spørsmål fra representant Hans Frode Kielland Asmyhr:
”Domstolene er uavhengige, og Domstoladministrasjonen
er et uavhengig organ som ledes av et eget styre. Domstoladministrasjonen
kan ikke instrueres av Justisdepartementet. Denne ansvarsfordelingen
er fastsatt av Stortinget i domstolloven. Retningslinjer for Domstoladministrasjonens
virksomhet gis normalt av Stortinget gjennom behandling av budsjettproposisjoner.”
I denne saken er imidlertid de neste setningene fra
svaret på dette spørsmålet mer aktuelt:
”I tillegg kan Kongen i statsråd treffe vedtak om virksomheten,
forutsatt at Domstoladministrasjonen på forhånd gis anledning til
å uttale seg før vedtaket treffes. Det framgår av lovforarbeidene at
denne bestemmelsen må ses som en sikkerhetsventil som brukes kun
i unntakstilfeller.”
Dersom Kongen i statsråd skal instruere DA,
er det kompetansen gitt i domstolloven § 33 tredje ledd som må anvendes.
I forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (2000-2001) fremgår det at regjeringens instruksjonsrett
forutsettes brukt kun i unntakstilfelle, og at den ikke skal kunne
anvendes som en generell og alminnelig myndighet for regjeringen
til å overprøve DAs beslutninger.
Myndigheten til å treffe vedtak om virksomheten
i domstolene er ikke anvendt tidligere og bør heller ikke tas i
bruk nå. Når Stortinget i domstolloven har valgt å gi det uavhengige
organet DA myndighet til å fastsette en forskrift om påkledning
i retten, ser jeg ikke noen grunn til at Kongen i statsråd skal
instruere DA i hvordan bruke sin forskriftskompetanse.
Selv om DA valgte å legge bort forslaget om
å forskriftsfeste et forbud mot bruk av religiøse og politiske symboler
i retten, kan regjeringen velge å fremme et lovforslag for Stortinget
om at en slik bestemmelse inntas i domstolloven.
Det er av stor betydning at domstolene og dets dommere
til enhver tid har høy tillit i samfunnet. Dommere skal utøve sin
dommergjerning på en måte som inngir tillit og respekt. Det følger
videre av de etiske prinsippene for dommeratferd at en dommer skal
opptre slik at det ikke med rimelighet kan stilles spørsmål ved
dommerens nøytralitet. I den enkelte sak vil også domstollovens
regler om dommerhabilitet bidra til at domstolen både er og fremstår
som fullt ut objektiv.
Spørsmålet DA reiste i sin høring, var om det
i tillegg til de eksisterende objektivitetsgarantier er behov for
å innføre et absolutt forbud mot dommeres bruk av politiske og religiøse
symboler i rettsmøter. Bakgrunnen for at de tok opp saken var debatten
omkring bruk av hijab i politiet.
Den prosessen som har vært i DA viser at det
er stor uenighet om den foreslåtte regelen, også blant sentrale
aktører i justissektoren. Av dem som støttet forslaget, nevnes Agder
lagmannsrett, Oslo tingrett, Oslo Byfogdembete og 7 øvrige tingretter,
samt Advokatforeningen, Politiets Fellesforbund og Kontaktutvalget
mellom innvandrere og myndighetene. Blant dem som gikk helt eller
delvis imot forslaget, nevnes Dommerforeningen, Riksadvokaten, Borgarting lagmannsrett,
Gulating lagmannsrett og Oslo politidistrikt, samt Integrerings-
og mangfoldsdirektoratet, Antirasistisk senter, Organisasjonen Mot
Offentlig Diskriminering.
I tillegg til de instansene som tok standpunkt
til forslagene, var det en del instanser som etterlyste en bred
prinsipiell vurdering på et mer overordnet nivå før det tas stilling
til en regulering av symbolbruk i domstolene. Jeg gjengir i det
følgende deler av konklusjonen fra høringsuttalelsen til Norsk mellomkirkelig
råd:
”MKR har i mange sammenhenger
bedt om en offentlig utredning av statens forhold til religion og
livssyn, og registrerer at regjeringen i Soria Moria 2 gir lovnader
om en gjennomgang av offentlig tros- og livssynspolitikk i inneværende stortingsperiode
for å rydde opp i skjevheter og gjøre den samlede politikken mer
helhetlig og konsistent. MKR mener at regjeringen må få fortgang
i å utrede dette feltet, og at de forskjellige delene av staten
(herunder domstolene) deretter burde følge opp ved å gjennomgå egen religions-
og livssynspolitikk på grunnlag av en slik utredning.”
Lignende synspunkter om behovet for en overordnet
vurdering av statens forhold til religion og livssyn, og av behovet
for å regulere bruk av religiøst, politisk eller kulturelt betingede klesplagg,
ble også fremmet av Senter for menneskerettigheter ved Universitetet
i Oslo, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Human- Etisk
forbund.
Regjeringen satte sommeren 2010 ned et utvalg som
skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk.
Utvalget skal fremme forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk
på feltet.
Av mandatet for utvalget fremgår det at utvalget blant
annet skal:
”Vurdere behovet for samordning av lov- og regelverk
og forvaltning på ulike samfunnsområder for å sikre en mer helhetlig
tros- og livssynspolitikk, og komme med forslag til tiltak for bedre
samordning.”
”Vurdere hvilken plass religion og livssyn
bør ha i ulike offentlige institusjoner, blant annet med hensyn
til religiøs og livssynsmessig betjening, tilgang til bønne- / seremonirom,
særlige krav til mat, klesdrakt osv.”
Utvalgets arbeid vil være et viktig bidrag til
en slik helhetlig vurdering av religionens plass i samfunnet som
flere av høringsinstansene har etterlyst.