Justisminister Knut Storberget holdt 17. november
2010 redegjørelse for Stortinget om spørsmål knyttet til mulig ulovlig
overvåking av norske statsborgere. Redegjørelsen ble etterfulgt av
debatt.
Stortinget besluttet at redegjørelsen sendes
justiskomiteen til videre behandling iht. forretningsordenens § 34
a første ledd bokstav c, jf. annet ledd.
Som et ledd i behandlingen av saken, besluttet komiteen
å holde en åpen kontrollhøring. Høringen ble avholdt 19. januar
2011. Det ble tatt stenografisk referat fra høringen. Referat fra høringen
følger som vedlegg til denne innstillingen.
Justisministeren innledet redegjørelsen ved
å vise til at det onsdag 3. november 2010 ble fremsatt påstander
i TV2s nyhetssending om at blant andre tidligere ansatte i politiet
skal ha overvåket norske borgere ulovlig. Personene, som er eller tidligere
har vært ansatt ved den amerikanske ambassaden i Oslo, skal være
tilknyttet en enhet ved ambassaden kalt Surveillance Detection Unit
(SDU). Ifølge TV2 skal ca. 15–20 personer, mange med bakgrunn fra
norsk politi og Forsvaret, ha arbeidet døgnkontinuerlig med overvåkingsvirksomhet
i nesten 10 år. Innsamlet informasjon skal ha blitt registrert i
Security Incident Management Analysis System (SIMAS), et webbasert
system utviklet og driftet av Utenriksdepartementet i USA.
På bakgrunn av TV2s nyhetssending ba justisministeren
4. november 2010 politidirektøren og sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) om å redegjøre for sin eventuelle kunnskap om de påståtte
forholdene. Justisdepartementet, Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet
har også foretatt undersøkelser for å avklare egen kunnskap om saken.
Samme dag anmodet justisministeren Stortingets
president om å få gi en redegjørelse til Stortinget om spørsmål
knyttet til eventuell ulovlig overvåking av norske statsborgere,
etter at de fremsatte påstandene er gjennomgått og nærmere informasjon
er innhentet.
Justisministeren opplyste at de tidligere justisministre
Odd Einar Dørum og Hanne Harlem har meddelt at de ikke hadde kjennskap
til ulovlige forhold rundt ambassaden.
Riksadvokaten har besluttet å iverksette etterforskning
av saksforholdet, og etterforskningsansvaret er lagt til Østfold
politidistrikt. Hvorvidt det har foregått noe straffbart, vil det
bli opp til påtalemyndigheten å vurdere.
Justisministeren opplyste i redegjørelsen at
han ikke har vært kjent med at det har vært begått ulovligheter.
Det har heller ikke utenriksministeren eller andre medlemmer av
regjeringen vært kjent med.
Innledningsvis i redegjørelsen ga justisministeren
en nærmere vurdering av hvilke aktiviteter som må anses å være fullt
ut lovlige og legitime, for deretter å synliggjøre noen uklarheter
som saken reiser i forhold til folkeretten og norsk rett. Justisministeren
viste til at en rekke aktiviteter underlagt den amerikanske ambassaden
har vært kjent og legitimt utført, men han kom også inn på tilfeller
hvor grenseoppgangene ikke er så tydelige og aktiviteter har vært
oppfattet som uønsket. Til slutt tok han opp behovet for eventuelle tiltak.
Justisministeren viste til at norske myndigheter er
forpliktet til å ivareta sikkerheten til ambassader og andre utenlandske
diplomatiske interesser i Norge, slik andre land er forpliktet til
å ivareta sikkerheten til Norges diplomatiske interesser i utlandet.
I Norge samarbeider flere instanser om ambassadesikkerhetsarbeidet.
PST har ansvar for å forebygge terrorhandlinger og
annen politisk motivert vold i Norge. Dersom PST vurderer at en
ambassades eller ambassadørs trusselbilde er endret, vil PST utarbeide skriftlige
trusselvurderinger. Dersom det anbefales iverksettelse av polititaktiske
beskyttelsestiltak for en ambassade eller ambassadør utføres dette
av Oslo politidistrikt. PSTs trusselvurderinger for ambassader og
ambassadører formidles til Justisdepartementet, Utenriksdepartementet,
Politidirektoratet og Oslo politidistrikt.
Oslo politidistrikt er hovedansvarlig for ambassadenes
sikkerhet, og er ambassadenes daglige kontaktpunkt når det gjelder
sikkerhetsspørsmål. Ambassadenes sikkerhetssituasjon drøftes regelmessig
mellom Oslo politidistrikt og PST.
Det følger av folkeretten at ambassader i Norge har
rett til å iverksette egne sikkerhetstiltak opp mot eget ambassadeområde,
inkludert blant annet ambassadørens residens. Sikkerhetstiltakene må
være i overensstemmelse med norsk lov, men folkeretten setter klare
begrensninger for hvordan og i hvilken grad mottakerstaten kan gripe inn
i forhold på ambassadens område. Norske myndigheter kan ikke uten
ambassadørens tillatelse gå inn på ambassadens område.
Ambassader representerer sin stat på fremmed territorium.
Virksomheten er regulert av Wien-konvensjonen av 18. april 1961
om diplomatisk samkvem og av internasjonal sedvanerett. Ambassader
identifiseres folkerettslig med senderstaten. De er dermed også
omfattet av statsimmunitet, noe som normalt er til hinder for at
deres virksomhet kan prøves av fremmed stats domstoler.
En ambassade har adgang til å utføre funksjoner som
er beskrevet i Wien-konvensjonen artikkel 3. Disse omfatter bl.a.
retten til å observere, registrere og innrapportere til senderstaten
forhold og utvik-lingstrekk i mottakerstaten, inklusive på sensitive
områder som forsvar og sikkerhet, så lenge innsamlingen skjer «på
lovlig måte». Hva det siste omfatter, er ikke nærmere definert i konvensjonen.
Avgjørende må bli de folkerettslige standarder, men også hensyntaken
til mottakerstatens, foruten senderstatens, lovgivning.
Adgangen til å drive sikkerhetsrelaterte observasjoner
er ikke begrenset til sikkerheten innenfor ambassadebygningen. Det
må i forhold til utviklingen i trusselbildet kunne foretas observasjoner
knyttet til et område i ambassadens umiddelbare nærhet. Grensen
opp mot uakseptabel etterretning må til en viss grad bygge på et skjønn.
Folkeretten og de særlige hensyn som gjør seg gjeldende
i mellomstatlige forhold, vil også kunne påvirke anvendelsen av
norske lover og regler. Norsk lovgivning må tolkes med dette forhold
for øyet. I visse tilfeller kan dette reise vanskelige avgrensningsspørsmål.
Flere lover kan være relevante, og de mest aktuelle
er vaktvirksomhetsloven, personopplysningsloven, straffeloven og
straffeprosessloven.
Det er påtalemyndigheten som håndhever reglene
i straffeloven og straffeprosessloven og Datatilsynet som håndhever
personopplysningsloven. Både påtalemyndigheten og Datatilsynet har
en frittstående og uavhengig rolle. Som nevnt har påtalemyndigheten
startet etterforskning i saken. Datatilsynet har i pressemelding 4. november
uttalt at det kan bli aktuelt å gå inn i saken.
Vakthold i og rundt en ambassade vil kunne være
«vakthold» i vaktvirksomhetslovens forstand. Vaktvirksomhetsloven
kommer likevel ikke etter sin ordlyd til anvendelse på det egenvakthold
som utføres av egne ansatte ved ambassaden. Uavhengig av dette vil vaktvirksomhetsloven
kunne være av en viss interesse, bl.a. for å trekke opp grensen
mellom vaktvirksomhet, som ambassadene kan utføre, og politioppgaver
som det utelukkende tilligger norske myndigheter å utføre. For det
er kun politiet som kan håndheve lover og regler knyttet til kriminalitetsbekjempelse
og ro og orden, og det er bare politiet som har lovhjemmel til å
benytte fysisk makt. Hovedregelen er at personer som utfører vakttjenester
kun skal observere, kontrollere og rapportere.
Det er også mulig for private å ansette private
etterforskere. Disse opererer ikke innenfor et avgrenset vaktområde,
men er i større grad knyttet til det oppdraget som de gjennom avtale
med oppdragsgiver skal utføre. Observasjon, herunder fotografering,
av personer på offentlig sted er i utgangspunktet fullt tillatt.
Det gjelder også i forbindelse med demonstrasjoner.
Etter at Utenriksdepartementet 3. november 2010
tok opp saken, har amerikansk side informert om bakgrunnen for det
omtalte sikkerhetsprogrammet, og om virksomheten til ambassadens
sikkerhetsenhet i Oslo.
Det er blitt opplyst fra amerikansk side at
den amerikanske utenrikstjenestens program for avdekking av spaning
rettet mot amerikanske utenriksstasjoner, det såkalte Surveillance
Detection (SD) Program, ble etablert etter terroranslagene mot USAs
ambassader i Dar Es Salaam og Nairobi i 1998. I kjølvannet av disse attentatene
instruerte det amerikanske utenriksdepartementet sine utenriksstasjoner
om så snart som mulig å innføre stedlige vaktprogrammer for avdekking
av spaning rettet mot deres stasjoner. Etableringen av de stedlige
programmene bygget på undersøkelser som viste at terroranslag som
oftest finner sted etter forutgående observasjonsaktiviteter med
sikte på å kartlegge terrormålenes sårbarhet. Det amerikanske utenriksdepartementet
instruerte sine utenriksstasjoner om fullt ut å samordne sine SD-programmer
med vedkommende myndigheter i vertslandet.
Amerikansk side har videre gitt informasjon
om hvilke oppgaver som utføres av sikkerhetsenheten for avdekking
av spaning, den såkalte Surveillance Detection Unit (SDU), ved den amerikanske
ambassaden i Oslo. Enheten skal støtte arbeidet i regi av USAs regjering
og mottakerstatens sikkerhetsmyndigheter med sikte på å identifisere
og rapportere om eventuell kartlegging. Det fremholdes at dette
inngår som ett av en rekke rutinemessige tiltak for å beskytte utenriksstasjonene.
Enhetens funksjoner oppgis fra amerikanerne
å ligge innenfor rammen av en utenriksstasjons oppgaver i henhold
til artikkel 3 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem. Enhetens
tiltak utfyller ifølge amerikanerne Norges tiltak for å beskytte
ambassadelokaler i samsvar med mottakerstatens forpliktelser etter
konvensjonen. Enhetens medarbeidere skal diskret og systematisk
observere områder i nærheten av ambassadelokaler, med sikte på å
identifisere eventuell kartlegging eller annen mistenkelig oppførsel.
Enhetens rapporter blir i henhold til amerikanerne
registrert i en database for behandling og analyse av sikkerhetsepisoder,
det såkalte Security Incident Management and Analysis System (SIMAS).
I databasen registreres alle hendelser med mistenkelig aktivitet
og politianmeldelser fra amerikanske utenriksstasjoner. På ambassaden
ledes vurderingen av innrapporteringer av en såkalt regionalt sikkerhetsansvarlig
tjenestemann (RSO), som er en amerikansk diplomat. Databasen kan
også inneholde registrering av informasjon som skulle bli mottatt
fra vertslandets politimyndigheter som følge av trusler rettet mot amerikanske
diplomatiske lokaler eller personell. Informasjon om denne databasen
er for øvrig offentlig tilgjengelig på Internett.
Justisministerens faktaredegjørelse er basert
på søk i Justisdepartementets, Utenriksdepartementets, PSTs, Politidirektoratets,
Oslo politidistrikts og Kripos’ sine arkiver, samt øvrige undersøkelser.
Justisministeren tok forbehold om at det kan fremkomme ytterligere
informasjon i sakens anledning på et senere tidspunkt.
Etter de nevnte angrepene på USAs ambassader i
Kenya og Tanzania i 1998, intensiverte USA sikkerhetsarbeidet ved
alle sine ambassader, herunder i Oslo. Det er fra 2000 og utover
registrert en rekke møter mellom representanter for den amerikanske
ambassaden og Utenriksdepartementet der sikkerhetsspørsmål ble drøftet. Gjennomgangen
av Utenriksdepartementets arkiver og samtaler med berørte medarbeidere har
imidlertid ikke avdekket at representanter for den amerikanske ambassade
overfor Utenriksdepartementet har redegjort for sikkerhets-enheten eller
dens aktiviteter.
PST har i mange år hatt kontakt med den amerikanske
ambassaden om forhold som gjelder ambassadens og/eller ambassadørens
trusselbilde, noe som er naturlig i og med PSTs ansvar for å forebygge
trusler mot ambassaden og ambassadøren. PSTs kontakt skjer i det
alt vesentlige i forbindelse med to forhold: Når ambassaden er bekymret
for egen sikkerhet, eller når PST vurderer at ambassadens eller
ambassadørens trusselbilde kan være endret. Det er også kontakt mellom
ambassaden og PST i forbindelse med at høytstående amerikanske myndighetspersoner besøker
Norge.
Mesteparten av PSTs kontakt med ambassaden skjer
etter initiativ fra ambassaden, og gjelder deres bekymring for egen
sikkerhet. Siden slutten av 1990-tallet – og især frem til 2007
– har PST mottatt mange henvendelser fra ambassaden som har hatt
utgangspunkt i amerikanernes sikkerhetsbekymringer. Disse henvendelsene
kommer i skriftlig form, og sendes som regel både til Oslo politidistrikt
og PST. Henvendelsene dreier seg om at ambassaden har gjort observasjoner
av personer eller kjøretøy som rekognoserer rundt ambassaden, og
inneholder normalt en anmodning om at det foretas nærmere undersøkelser.
Kripos opplyser at kontakten med ambassaden har
vært beskjeden. Den kontakt som har vært, skjedde i perioden 2001–2003,
og det skal være loggført ti saker. Kripos opplyser at hovedinntrykket
er at «mønsteret i informasjonsutvekslingen ikke avviker fra det
som vil være normalt i forholdet mellom politiet og andre instanser som
har egne sikkerhetsopplegg». I 2003 besluttet Kripos at henvendelser
fra ambassaden heretter skulle besvares av Oslo politidistrikt, som
er ansvarlig for sikkerheten rundt ambassaden og ambassadørens residens.
Kripos registrerte ikke uønsket eller ulovlig aktivitet i perioden
2001 til 2003.
Oslo politidistrikt har kontakt med alle ambassadene,
men omfanget av denne kontakten vil variere med hvilken trusselsituasjon
den enkelte representasjon er utsatt for. Den amerikanske ambassaden
er den største i Oslo, og på verdensbasis også den representasjonen
som har det mest skjerpede trusselbildet rettet mot seg. Dette tilsier
nødvendig kontakt og møter med ambassadens sikkerhetsansvarlige.
Justisministeren foretar i redegjørelsen en kronologisk
gjennomgang av norske myndigheters kontakt med den amerikanske ambassaden.
Det vises til redegjørelsen på dette punkt.
Oppsummeringsvis inndelte justisministeren de temaer
han har redegjort for i 9 hovedspørsmål, og det vises til redegjørelsen
for en gjennomgang av disse.
Justisministeren informerte Stortinget om at
han både vil vurdere behov for og igangsette en rekke tiltak både
alene og i samråd med andre ministre. Han skisserte syv tiltak som
omfattet følgende:
gjennomgang av informasjons-
og varslingsplikten fra POD og PST til Justisdepartementet for å vurdere
om det er grunnlag for å skjerpe inn denne plikten,
større grad av formalisering og rutiner
for rapportering av kommunikasjon mellom norske myndigheter og fremmede
stater,
Utenriksdepartementet vil i sin regulære
kontakt med fremmede staters representasjoner gjenta kravet om at
ambassadenes personell respekterer norsk rett i samsvar med Wien-konvensjonen,
utenriksministeren vil sammen med justisministeren
ta initiativ til at de berørte departementer og etater har et oppfølgingsmøte
med den amerikanske ambassaden for å klargjøre rammene for sikkerhetsstyrkens
oppgaver utenfor ambassadens område,
vurdere mulige karantenebestemmelser for
enkelte yrkesgrupper,
vurdere om det er grunnlag for å tydeliggjøre
de etiske retningslinjer for polititjenestemenn, og da særlig opp
mot kontakten med tidligere ansatte i politiet,
etter at saken er ferdig etterforsket og
påtalemessig behandlet; vurdere om det foreligger behov for å iverksette
ytterligere tiltak.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, Bente Stein Mathisen og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti,
Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser
til at komiteens hovedproblemstilling er om redegjørelsens
beskrivelse av de faktiske forhold med hensyn til hva som har foregått
av mulig ulovlig overvåkning av norske statsborgere, er korrekt. Komiteen har
vært opptatt av om de syv tiltakene justisministeren skisserer i
redegjørelsen er tilstrekkelige for å sikre rettssikkerhet, god
offentlig forvaltning og ivareta tryggheten for ambassader og utenlandsk
representasjon i Norge.
Komiteen legger vekt på at den
åpenheten om saken som er lagt til grunn for justisministerens redegjørelse
er positiv.
Komiteen merker seg at justisministeren
i sin redegjørelse til Stortinget viser til at det er forbud mot
fremmed myndighetsutøvelse på norsk territorium uten norsk samtykke,
at det er krav om etterlevelse av norsk rett på norsk territorium,
samt at ambassaders virksomhet er regulert av Wien-konvensjonen
av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem og av internasjonal sedvanerett. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteen viser til at det i denne
saken fra amerikanernes side blir fremholdt at funksjonene til den
såkalte Surveillance Detection Unit (SDU) ved den amerikanske ambassaden
i Oslo ligger innenfor rammen av en utenriksstasjons oppgaver i
henhold til artikkel 3 i Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem,
og at enhetens tiltak utfyller Norges tiltak for å beskytte ambassadelokaler
i samsvar med mottakerstatens forpliktelser etter konvensjonens
artikkel 22 nr. 2. Komiteen viser til at verken PST,
POD, Oslo politidistrikt, Kripos eller Utenriksdepartementet på
tjenestemannsnivå har oppfattet at det har vært ulovligheter knyttet
til det amerikanske sikkerhetsarbeidet, selv om det har vært reist
spørsmål om arbeidet ved enkelte anledninger har vært i ytterkant
av ønsket adferd.
Komiteen viser til justisministerens
uttalelser om at verken han eller andre medlemmer av regjeringen
har vært kjent med at det har vært begått eventuelle ulovligheter.
Komiteen viser til at det ble
opplyst i redegjørelsen at justisministeren vil gjennomgå informasjons-
og varslingsplikten fra Politidirektoratet og PST til Justisdepartementet for
å vurdere om det er grunnlag for å skjerpe inn denne plikten, i
tillegg til å se på rutiner som i dag gjelder for direkte kontakt
mellom underliggende etater av Justisdepartementet og øvrige departementer. Komiteen er
enig i dette, og legger til grunn at denne gjennomgangen resulterer
i tydeligere ansvarsbeskrivelser for informasjon og oppfølging.
Komiteen imøteser en tilbakemelding
til Stortinget om hvordan arbeidet med å forbedre informasjons-
og varslingsplikten følges opp videre.
Et viktig tema i denne saken er etter komiteens mening
spørsmålet om hvor den fysiske grensen går for en ambassades lovlige
observasjoner og nedtegnelser utenfor ambassadens eller residensens
eiendomsgrense. Komiteen vil presisere at dette spørsmålet
omfatter alle ambassader og diplomatiske representasjoner i Norge. Komiteen konstaterer
at justisministeren legger til grunn folkeretten slik den er beskrevet
i Wien-konvensjonen av 18. april 1961, og at denne til en viss grad
åpner for sikkerhetsrelaterte observasjoner i ambassaders umiddelbare
nærhet. I tillegg vektlegger justisministeren i sitt svarbrev av
19. januar 2011 til justiskomiteen at avgrensningen av det umiddelbare
nærområdet vil variere noe avhengig av den aktuelle trusselsituasjonen.
I redegjørelsen gir justisministeren følgende situasjonsbeskrivelse:
«Den amerikanske ambassaden er den største i Oslo,
og på verdensbasis også den representasjonen som har det mest skjerpede
trusselbildet rettet mot seg.»
Komiteen merker seg også at sjef
PST i den åpne kontrollhøringen uttalte at:
«Det er også vesentlig å merke seg at amerikanske
sikkerhetsmyndigheter allerede i 2000 mente at ambassaden i Oslo
var blant de amerikanske ambassadene med minst tilfredsstillende
bygningsmessig sikkerhet, sett i forhold til trusselbildet.»
Komiteen vil peke på at denne
saken avdekker behovet for å foreta en grensedragning for en ambassades
lovlige observasjoner og nedtegnelser utenfor ambassadens eller
residensens eiendomsgrense, og at denne grensedragningen er tydeligere
enn hva som framkommer av denne saken. Etter komiteens mening
vil det både være i ambassadenes og norske myndigheters interesse
at dette avklares mer konkret enn hva som er tilfelle i dag. Komiteen mener
at begrepet «umiddelbar nærhet» må tolkes bokstavelig, og at hovedregelen
er at denne gråsonen er begrenset til et absolutt minimum.
Samtidig ser komiteen at det
til en viss grad vil være rom for et visst skjønn i dette spørsmålet. Den
aktuelle trusselsituasjonen og den aktuelle ambassades beliggenhet
er faktorer som vil kunne ha betydning. Komiteen forutsetter
at sikkerhetstiltak utenfor ambassadens eller residensens eiendomsgrense,
inkludert observasjonsvirksomhet, formelt skal meddeles Utenriksdepartementet
ved Diplomatseksjonen i forkant. Komiteen legger
også vekt på sirkulærnoten fra Utenriksdepartementet til de diplomatiske
representasjonene i Oslo, datert 14. januar 2011, og utenriksministerens
presisering av tolkningen på dette punktet under den åpne kontrollhøringen:
«Det er en presisering, og vi forventer at den blir fulgt
opp. Dette innebærer at eventuell iverksettelse av supplerende tiltak
vil skje enten i regi av norske myndigheter eller etter klarering
fra de sistnevntes side.»
Komiteen legger til grunn at
sirkulærnoten til de diplomatiske representasjonene i Oslo blir
respektert og fulgt, i tråd med utenriksministerens presisering.
Komiteen har videre merket seg
at brevet om opprettelsen av SDU og dets mandat fra Regional Security
Officer ved den amerikanske ambassaden den 5. mai 2000 til POT (nå
PST) og Oslo politidistrikt, ikke er registrert som mottatt hos noen
av partene og heller ikke er blitt arkivført, ifølge PST og Oslo
politidistrikt. Komiteen stiller seg undrende til
dette.
Komiteen avholdt en kontrollhøring
i Stortinget den 19. januar 2011 hvor følgende deltok: justisminister
Knut Storberget, utenriksminister Jonas Gahr Støre, tidligere justisminister
Odd Einar Dørum, politidirektør Ingelin Killengreen, sjef for politiets
sikkerhetstjeneste Janne Kristiansen, politimester i Oslo politidistrikt
Anstein Gjengedal.
Komiteen viser til at det ikke
fremkom vesentlig nye momenter i høringen i forhold til justisministerens
redegjørelse for Stortinget den 17. november 2010, men at de forskjellige
tiltakene og sakens historikk ble grundig belyst.
Komiteen viser til at både justisministeren
og utenriksministeren under den åpne kontrollhøringen uttalte at
det i tiden som var gått etter redegjørelsen og frem til høringen,
ikke var kommet frem nye momenter i forhold til departementenes
befatning med saken. Komiteen merker seg at utenriksministeren
igjen presiserte at Utenriksdepartementet aldri har gitt noen form
for tillatelse eller samtykke til overvåking av norske statsborgere.
Komiteen er tilfreds med at Utenriksdepartementet
den 14. januar 2011 sendte ut en sirkulærnote til alle ambassader
i Norge hvor ansvaret for ambassadenes sikkerhet tydeliggjøres. Komiteen viser
til at dette presiserer norsk praksis overfor de utenlandske ambassadene,
og understreker at det er Norge som er ansvarlig for ambassadens
ytre sikkerhet. Utenriksministeren har i denne sammenheng gjort
det klart for komiteen at dersom en ambassade ønsker iverksettelse
av tiltak med tanke på ytre sikkerhet utover de tiltak norske myndigheter allerede
treffer, skal dette formelt klareres med norske myndigheter gjennom
diplomatiske kanaler i forkant.
Komiteen viser videre til at
spørsmål om det er begått straffbare forhold er under etterforskning hos
Østfold politidistrikt.
Komiteen forutsetter at informasjonsutvekslingen
mellom PST og Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings-
og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) følger gjeldende regler og
etablerte rutiner.
Komiteen legger vekt på en rask
og grundig oppfølging av de syv tiltakspunktene som justisministeren
redegjorde for. Dette er viktig for å ivareta norske borgeres rettssikkerhet
og ambassadenes sikkerhet.
Komiteens utkast til innstilling ble 22. februar 2011
oversendt utenriks- og forsvarskomiteen til uttalelse. Utenriks-
og forsvarskomiteen opplyste i brev av 10. mars 2011 at komiteen
sluttet seg til innstillingen og ikke hadde ytterligere merknader.
Komiteen har ellers
ingen merknader til redegjørelsen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Stortinget ber regjeringen informere på
egnet måte om hvilke tiltak den har iverksatt for oppfølging av
justisministerens redegjørelse 17. november 2010 om spørsmål knyttet
til mulig ulovlig overvåking av norske statsborgere.
Oslo, i justiskomiteen, den 16. mars 2011
Per Sandberg |
Anders B. Werp |
leder |
ordfører |