I dokumentet ble følgende forslag fremsatt 14. april
2011:
«A
Vedtak til lov
om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
oppheves.
II
Denne lov trer i kraft 1. januar 2012.
B
Stortinget ber regjeringen gjennomgå naturressursbeskatningen
og legge den om slik at kommunene gis mulighet til inntekter fra
sine naturressurser basert på en så korrekt som mulig verdsettelse
av disse.
C
Stortinget ber regjeringen tilbakeføre deler
av selskapsskatten til kommunene.
D
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
avvikling av eiendomsskatten lage overgangsordninger, slik at kommuneøkonomien
sikres.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
og begrunnelse for forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Thomas Breen, Gunvor Eldegard, Irene Johansen, Gerd Janne Kristoffersen,
lederen Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim og Dag Ole Teigen, fra
Fremskrittspartiet, Ulf Leirstein, Jørund Rytman, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Inga Marte Thorkildsen,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Kristelig Folkeparti, Hans
Olav Syversen, og fra Venstre, Abid Q. Raja, viser til at
finansministeren har gitt uttalelse om forslaget i brev av 11. mai
2011 til finanskomiteen. Brevet følger som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker
seg at forslagsstillerne tegner et unøyaktig bilde av dagens situasjon,
både når det gjelder antall kommuner som skriver ut eiendomsskatt på
bolig og måten kommunene skattlegger bolig og fritidseiendom på.
Kommunene synes i stor grad å holde eiendomsskatten på et relativt
nøkternt nivå.
Flertallet mener en frivillig
kommunal eiendomsskatt gir lokaldemokratiet en alternativ inntektskilde
og dermed mulighet til å styrke tjenestetilbudet. En eventuell fjerning
av denne muligheten ville kommunene måtte kompenseres for dersom
det ikke skulle medføre kutt i det kommunale tilbudet.
Flertallet viser til at en provenynøytral
omlegging for kommunene i skattlegging av kraftverk, fra eiendomsskatt
til naturressursskatt, ville føre til redusert proveny for staten
og økt overskudd for kraftverkseierne.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
viser til at selskapsskatt som inntektsgrunnlag for kommunene fører
til både ujevn inntektsfordeling mellom kommunene og økonomisk uforutsigbarhet
for kommunene. I tillegg kan forholdet mellom hovedkontorkommuner
og produksjonskommunene være en særskilt problemstilling knyttet
til en kommunal selskapsskatt.
Dette flertallet foreslår at
representantforslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er viktig at
kommunene får beholde deler av selskapsskatten lokalt. Det vil motivere
kommunene til å føre en positiv og fremtidsrettet næringspolitikk,
og med flere små og store bedrifter vil kommunene få høyere skatteinntekter som
kan brukes til lokal velferd. Regjeringen har dessverre fratatt
kommunene denne muligheten til å påvirke egne skatteinntekter og
egen velferdsutvikling. Disse medlemmer vil omgjøre dette
vedtaket for å stimulere lokal næringsutvikling og ikke minst støtte
og belønne de kommunene som er villig til å satse på og legge til rette
for lokalt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslagets redegjørelse og begrunnelse for hvorfor eiendomsskatten
burde avvik-les.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«A
Vedtak til lov
om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
oppheves.
II
Denne lov trer i kraft 1. januar 2012.
B
Stortinget ber regjeringen gjennomgå naturressursbeskatningen
og legge den om slik at kommunene gis mulighet til inntekter fra
sine naturressurser basert på en så korrekt som mulig verdsettelse
av disse.
C
Stortinget ber regjeringen tilbakeføre deler
av selskapsskatten til kommunene.
D
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
avvikling av eiendomsskatten lage overgangsordninger, slik at kommuneøkonomien
sikres.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til behandlingen av statsbudsjettet for
2011, hhv. Innst. 2 S (2010–2011) og Innst. 3 S (2010–2011), hvor disse
medlemmer foreslo at 4,25 pst. av selskapsskatten tilbakeføres
til kommunene.
Disse medlemmer vil derfor støtte
forslag C i representantforslaget.
Disse medlemmer viser videre
til Stortingets behandling av Dokument 8:126 S (2010–2011) hvor disse
medlemmer støtter forslagsstillerne i intensjonene om et
oppdatert, enklere og mer forutsigbart eiendomsskatteregime for næringseiendom.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres eget forslag i Dokument 8:126 S (2010–2011) om eiendomsskatt,
som behandles parallelt med dette forslaget, og til flere tidligere
initiativ rundt eiendomsskatt som Dokument nr. 8:77 (2006–2007). Disse
medlemmer mener at beslutning om innføring av eiendomsskatt
er en frihet som er tillagt det lokale demokrati og vil ikke fjerne
denne muligheten, selv om disse medlemmer anbefaler
kommunene å avstå fra fristelsen. Disse medlemmer ser
det faktum at eiendomsskatt ble utvidet til også å gjelde hytter
som spesielt problematisk. Hus og hytte er viktig for nordmenn.
Hytte kjøpes og eies som oftest i andre kommuner enn bostedskommunen, og
det er etter disse medlemmers mening et demokratisk
problem at man dermed ikke har innvirkning på en beslutning om å
innføre eiendomsskatt. En sterk prisøkning på diverse kommunale
avgifter for å nærme seg kostpris medfører også etter disse
medlemmers mening at eiendomsskatt på hytter er svakt begrunnet.
Disse medlemmer framsetter derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
endring av § 3 i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane,
slik at eiendomsskatt kun kan pålegges bolig som ligger i bymessige
strøk, slik det var før skatteåret 2007.»
Disse medlemmer ser kraftverkbeskatningen som
en helt spesiell del av eiendomsskatteproblematikken. Den må derfor
behandles for seg og adskilt fra øvrige problemstillinger rundt
eiendomsskatt. Disse medlemmer ser på vannkraft som
en svært sentral og viktig ressurs for landet og for de enkelte
lokalsamfunn. I stor grad dreier derfor debatten på dette området
seg om hvordan avkastningen fra en naturressurs skal fordeles mellom
lokalsamfunnet, staten og eieren.
Disse medlemmer viser til sine
merknader og disposisjoner i alternativt statsbudsjett når det gjelder
at en andel av selskapsskatten skal tilbakeføres kommunene. Det
er viktig at kommunene, får in-sentiver og ser resultater av å arbeide
bevisst for økt verdiskaping og flere arbeidsplasser i kommunene
og disse medlemmer er derfor enige i intensjonen
i forslaget om at deler av selskapsskatten skal tilbakeføres kommunene,
men mener at dette er en beslutning som hører til under budsjettbehandlingen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
A
Vedtak til lov
om opphevelse av lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt
til kommunane
I
Lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane
oppheves.
II
Denne lov trer i kraft 1. januar 2012.
B
Stortinget ber regjeringen gjennomgå naturressursbeskatningen
og legge den om slik at kommunene gis mulighet til inntekter fra
sine naturressurser basert på en så korrekt som mulig verdsettelse
av disse.
C
Stortinget ber regjeringen tilbakeføre deler
av selskapsskatten til kommunene.
D
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
avvikling av eiendomsskatten lage overgangsordninger, slik at kommuneøkonomien
sikres.
Forslag fra Høyre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en endring av § 3 i lov 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til
kommunane, slik at eiendomsskatt kun kan pålegges bolig som ligger
i bymessige strøk, slik det var før skatteåret 2007.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:137 LS (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Gjermund Hagesæter,
Christian Tybring-Gjedde og Kenneth Svendsen om å avvikle eiendomsskatten
– bifalles ikke.
Jeg viser til ovennevnte forslag fra stortingsrepresentantene
Ulf Leirstein, Gjermund Hagesæter, Christian Tybring-Gjedde og Kenneth Svendsen
om å avvikle eiendomsskatten og samtidig legge om naturressursbeskatningen, tilbakeføre
deler av selskapsskatten til kommunene og lage overgangsordninger
for å sikre kommuneøkonomien.
Innledningsvis vil jeg gjøre oppmerksom på at representantene
tar feil når de under ”Bakgrunn” hevder at det i 2009 var 299 kommuner
som hadde eiendomsskatt på bolig. Det korrekte er at 299 kommuner
hadde innført eiendomsskatt i en eller annen form, men av disse
hadde 133 innført eiendomsskatt kun på verk og bruk. Det var altså 166
kommuner som hadde eiendomsskatt på bolig i hele eller deler av
kommunen. Videre er beskrivelsen av gjeldende skatteregler under eiendomsskatt
på kraftverk ikke korrekt. For en redegjørelse av grunnlaget for
eiendomsskatt på kraftverk viser jeg til departementets høringsnotat
av 15. april 2011 om maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten
på kraftverk og Prop. 1 LS (2010-2011) kapittel 3.
Eiendomsskatten er en frivillig kommunal skatt og
i prinsippet den eneste skatten kommunene selv kan skrive ut. Kommunene
er gitt betydelig frihet til å tilpasse eiendomsskatten til lokale
forhold, for eksempel ved å bestemme hvilke kategorier av eiendom
som skal ilegges eiendomsskatt, om det skal brukes en reduksjonsfaktor,
hva et eventuelt bunnfradrag skal være og ikke minst hvilken skattesats
som skal gjelde. Svært få (om noen) kommuner skattlegger bolig og
fritidseiendom slik forslagsstillerne gir inntrykk av i sine regneeksempler
(100 pst. av markedsverdi, ikke bunnfradrag og raskest mulig økning
av satsen til 7 promille). Gjennomsnittlig eiendomsskatt i 2009
for en bolig på 120 kvm var 2 350 kroner i de kommuner som hadde eiendomsskatt
på bolig. Selv om enkelte eiere av bolig og fritidseiendommer betaler
betydelig mer eiendomsskatt enn gjennomsnittet, illustrerer det
at kommunene i stor grad holder eiendomsskatten på et relativt nøkternt
nivå.
En frivillig eiendomsskatt bidrar til å styrke lokaldemokratiet
og gir større mulighet for lokal tilpasning av tjenestetilbudet.
Selv om ikke hytteeiere bosatt utenfor en kommune med eiendomsskatt
kan påvirke om det innføres eiendomsskatt eller ikke, vil hytteeiere
utvilsomt benytte seg av kommunale tjenester, trolig i stadig større
grad ettersom mange nyere hytter har kvaliteter som gjør at de kan
fungere som en fullverdig bolig.
I tillegg kompenserer eiendomsskatt på bolig
et stykke på vei for mangelfull skattlegging av eiendom mer generelt.
Som kjent ble skattleggingen av fordelen av egen bolig opphevet
i 2006, men uten at en samtidig opphevet fullt fradrag for gjeldsrenter.
Dette bidrar til at bolig er svært lempelig skattlagt i Norge sammenlignet
med andre land. Eiendomsskatten kan i noen utstrekning kompensere
for dette.
Kort oppsummert mener jeg at eiendomsskatten er
en skatteform som er godt egnet for å ivareta hensynene til både
en viss lokal beskatningsrett og behovet for kommunale inntekter.
Jeg vil derfor ikke anbefale å frata kommunene mulighet til å ilegge
eiendomsskatt.
En eventuell fjerning av eiendomsskatten ville uansett
reise krav om kompensasjon fra de berørte kommunene. Alternativet
til kompenserende ordninger er at det kuttes i det kommunale tjenestetilbudet.
Økte statlige overføringer til kommunene må dekkes inn ved økte
skatter/avgifter eller motsvares av en reduksjon i offentlige utgifter
på andre områder.
Forslagsstillerne tar opp denne problemstillingen
og foreslår tre ulike løsninger som skal kompensere for inntektsbortfallet
ved fjerning av eiendomsskatten – legge om naturressursbeskatningen,
tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunenne og etablere
overgangsregler for å sikre kommuneøkonomien. Selv om jeg uansett
ikke vil anbefale å avvikle eiendomsskatten, vil jeg knytte noen
merknader til de tre forslagene om inntektskompenserende ordninger.
Forslagsstillerne foreslår at naturressursbeskatningen
skal gjennomgås og legges om slik at kommunene gis mulighet til
inntekter fra sine naturressurser basert på en så korrekt som mulig verdsettelse
av disse. I forslaget er konsesjonsavgift, konsesjonskraft og naturressursskatten særlig
nevnt.
Både konsesjonsavgift og konsesjonskraft inngår
som en del av konsesjonsvilkårene for kraftverksutbygger. Konsesjonsavgifter
er årlige avgifter som en kraftverkseier plikter å betale til staten
og kommunene som blir berørt av en regulering eller utbygging. Avgiftssatsen
for konsesjonen blir fastsatt når konsesjonen gis og indeksjusteres
deretter hvert femte år etter konsumprisindeksen. Kraftverkseier
avstår videre inntil 10 prosent av kraftgrunnlaget som konsesjonskraft
til kommunene og fylkeskommunene hvor kraftanleggene ligger. Vilkårene
om konsesjonskraft og konsesjonsavgift er altså ikke direkte basert
på verdsettelse av naturressursene. Staten har ikke hjemmel til
ensidig å endre konsesjonsvilkårene utover det som følger av alminnelige
forvaltningsrettslige regler om omgjøring og av reglene om revisjon
av konsesjonsvilkår.
Etter dagens regler betaler kraftforetakene
(for kraftverk over 5500 kVA) videre naturressursskatt på 1,3 øre
per kWh gjennomsnittlig produksjon ved det enkelte kraftverk over
de 7 siste årene, fordelt med 1,1 øre til kommunen og 0,2 øre til
fylkeskommunen. Naturressursskatten vil normalt ikke være en ekstrabelastning
for kraftselskapene, fordi den fungerer som en intern fordeling
av proveny fra staten til kommuner og fylkeskommuner. Økt naturressursskatt
for kommunene gir et tilsvarende redusert proveny for staten som
følge av at naturressurskatten er direkte fradragsberettiget krone
for krone mot utlignet skatt på alminnelig inntekt. Fjerning av eiendomsskatt
for kommunene vil på sin side føre til økt overskudd for kraftverkseierne
og økt proveny til staten som følge av lavere fradrag for eiendomsskatt
i grunnlaget for overskuddsskatten og grunnrenteskatten, men verdien
av det tapte fradraget utgjør maksimalt 58 prosent dersom alle kraftverk
er i skatteposisjon. Samlet vil derfor en provenynøytral omlegging for kommunesektoren, fra eiendomsskatt
til naturressursskatt, føre til redusert proveny for staten og økt
overskudd til kraftverkseierne.
Eiendomsskatten og naturressursskatten har imidlertid
ulike fordelingsnøkler med hensyn til hvilke kommuner som mottar
inntekter fra skattene. Fordelingsnøklene for eiendomsskatt ble inngående
vurdert i forbindelse med statsbudsjettet for 2001, hvor det blant
annet ble lagt vekt på at fordelingsnøk-lene i skatteloven ikke
har den nødvendige forankring i de verdier som er beskatningsobjekt
etter eigedomsskattelova. Det ble i stedet gitt egne fordelingsnøkler
for eiendomsskatteformål. Det vil derfor ikke være samsvar mellom
ev. fjerning av eiendomsskatt og økning i naturressursskatt for
den enkelte kommune. Videre inngår naturressursskatt i grunnlaget
for fordelingen av rammetilskudd i inntektssystemet for kommunene,
mens inntekter fra eiendomsskatt, konsesjonskraft og konsesjonsavgifter
holdes utenfor.
Forslagsstillerne viser også til regelverket
om maksimums- og minimumsreglene i eiendomsskatten på kraftanlegg.
I den forbindelse vil jeg vise til at departementet 15. april 2011
sendte ut et høringsnotat med forslag om at maksimums- og minimumsreglene
justeres i årene framover. Dette innebærer at vertskommunene alt annet
likt vil få en større del av inntektene fra kraftsektoren.
Fra 2005 til 2008 fikk kommunene tilført en
andel av selskapsskatten. Disse skatteinntektene ble tilført kommunene
via rammeoverføringene. Fordelingen av selskapsskatt mellom kommuner var
basert på en kommunevis fordeling av syssel-settingen i de foretakene
skatten var utliknet.
Ordningen med å tilbakeføre en andel av selskapsskatten
til kommunene ble avviklet i statsbudsjettet 2009. En vesentlig
svakhet ved selskapsskatt som inntektsgrunnlag for kommunene er
at disse inntektene svinger kraftig med de økonomiske konjunkturene.
Ved å gjøre selskapsskatten statlig har kommunesektorens inntekter
blitt mer forutsigbare. Dette er en fordel både for kommunenes planlegging
og for den makroøkonomiske styringen av kommunesektorens inntekter.
Forutsigbarhet er viktig fordi kommunene har ansvaret for viktige
velferdstjenester og på grunn av kommunesektorens omfang og størrelse.
Selskapsskatten var også svært ujevnt fordelt mellom
kommunene. Ved avviklingen av den kommunale selskapsskatten i statsbudsjettet
for 2009 ble kommunene kompensert ved at de fikk en økt andel av
skatten fra personlig skattytere. Dette bidro til en jevnere inntektsfordeling
mellom kommunene. Å kompensere et eventuelt bortfall av eiendomsskatt
ved å gå tilbake til en ordning der en del av selskapsskatten skal
gå direkte til kommunene, er derfor ingen god løsning.
Inntektssystemet for kommuner baserer seg på en
rekke ulike parametre, og omfatter alle kommuner. En avvikling av
eiendomsskatten vil redusere inntektene kun for de kommunene som har
innført eiendomsskatt. Det ville være svært krevende å etablere
overgangsordninger som skal sikre kommuneøkonomien dersom eiendomsskatten
avvikles, slik forslagsstillerne ber om. En av problemstillingene
som må håndteres er at kompensasjon til kommuner som har hatt eiendomsskatt,
kan virke urimelig for de kommuner som har valgt å ikke ha eiendomsskatt. Ettersom
jeg uansett ikke vil fjerne eiendomsskatten, har jeg ikke vurdert
overgangsregler som skal sikre kommuneøkonomien nærmere. Som nevnt
ville økte overføringer til kommunene måtte dekkes inn på andre
områder, enten ved økte skatter og avgifter eller ved tilsvarende
kutt i andre offentlige utgifter.
Oslo, i finanskomiteen, den 26. mai 2011
Torgeir Micaelsen |
Thomas Breen |
leder |
ordfører |