Regjeringen foreslår i proposisjonen endringer
i lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 (friluftsloven).
Endringene har bakgrunn i St.meld. nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv
– Ein veg til høgare livskvalitet (friluftsmeldingen). Formålet med
endringene er å styrke allemannsretten slik at det blir lettere
for befolkningen å få tilgang til og oppleve naturen og benytte
seg av den retten de allerede har.
Det foreslås i proposisjonen endring i § 1 a
om hva som forstås som innmark og utmark, hvor skogplantefelt gjøres
om fra innmark til utmark. Departementet viser til at fordi det
differensieres mellom ferdsel til fots på den ene siden, og ferdsel
med hest, sykkel, kjelke eller liknende på den andre, skilles bestemmelsene
om ferdsel på vei eller sti ut i en egen § 3 a.
Forslaget innebærer en utvidelse av ferdselsrett på
sti i innmark. Loven foreslås nå også å omfatte ferdsel til fots
på all sti. Bakgrunnen for å innta bestemmelse også om ferdsel til
fots i lovteksten, er at det er ønskelig å lovfeste denne ferdselsretten
samtidig som man lovfester ferdselsrett med hest, sykkel, kjelke
eller liknende.
Departementet legger til grunn at den som benytter
seg av denne ferdselsretten i de fleste tilfeller har til hensikt
å ta seg videre i den utmarken som det føres til, og at man da i
mange tilfeller er avhengig av veg eller sti i utmarken for å komme videre,
men dette er ikke formulert som et krav i lovteksten.
Med opparbeidet sti menes en ferdselsåre der
det er gjennomført mer eller gjerne mindre omfattende terrenginngrep
som f.eks. påkjøring av grus/pukk, klopping av bekk eller legging
av planker over myr, for å lette ferdselen og ev. hindre skader
på omkringliggende natur/dyrket mark.
Departementet foreslår en hjemmel i § 3 a tilsvarende
§ 3 tredje ledd – om å forby ferdsel over hage, plantefelt osv.
som er egnet til å volde nevneverdig skade – til også å omfatte
ferdsel på veg eller sti i innmark. Dette vil gjøre det mulig for eier
eller bruker å forby slik ferdsel, for eksempel dersom en slik strekning,
veg eller sti er spesielt sårbar for ferdsel, eller dersom næringsutøvelse
i visse situasjoner konkret vil medføre at allmennhetens ferdsel
kan volde nevneverdig skade.
Departementet viser til at høstingsdelen av
allemannsretten ikke er lovfestet, men følger av sedvanerett og
av straffeloven – som er vedtatt endret, men ikke satt i kraft.
Bestemmelsen er i proposisjonen omtalt ut fra gjeldende rett.
Plukking av multer er omfattet av den alminnelige
høstingsretten, men underlagt følgende begrensninger: I Nordland,
Troms og Finnmark fylker kan ikke multene på multebærland plukkes
dersom eieren eller brukeren uttrykkelig har forbudt det, og der
hvor det ikke er forbudt å plukke dem må de fortæres på stedet.
Regelen er ikke i vegen for at grunneier kan tillate plukkere å
ta med seg bærene, slik at de ikke må fortæres på stedet. For resten
av landet kan multene plukkes fritt og det er ingen krav om at de
må fortæres på stedet, og de kan altså tas med vekk fra der de er
plukket.
I Finnmark har fylkets innbyggere en særlig
rett til å plukke multer på Finnmarkseiendommens grunn, jf. finnmarksloven.
Departementet viser til at for å klargjøre rundt begrepet
«multebærland» foreslås det en ny bestemmelse § 5 i friluftsloven,
og som må ses i sammenheng med friluftsloven § 19 om forholdet til
andre lover, slik at utøvelse av høstingsretten ikke kan skje i
strid med annet lovverk, herunder naturmangfoldloven eller fredningsvedtak.
Dersom man foretar en høsting som overskrider høstingsretten i § 5
kan man straffes for underslag, naskeri og tyveri etter de alminnelige
bestemmelsene i straffeloven.
Departementet viser til at spørsmålet om et
areal er innmark eller utmark følger av lovens definisjoner, og
i tvilstilfelle etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle,
der også lokale forhold kan få betydning. Rett til høsting etter sedvaneretten
og straffeloven er nært knyttet til rett til ferdsel etter friluftsloven.
Departementet viser til forbudet i § 9 mot å
telte nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte. Det foreslås
i proposisjonen ingen lovendring angående dette, men det opprettes
en forskriftshjemmel for å kunne tillate telting nærmere enn 150
meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder.
Det foreslås i proposisjonen å utvide forbudet mot
å vanskeliggjøre lovlig ferdsel ved stengsel eller på annen måte,
til også å omfatte vanskeliggjøring av lovlig opphold, bading og
høsting. Her behandles også forslaget til endringer i § 19 om forholdet
til andre lover.
Utøvelsen av allemannsretten hindres i dag av stengsler
og skilt, og det er behov for å endre ordlyden slik at alt lovlig
opphold, bading og høsting likestilles med lovlig ferdsel. Departementet foreslår
i proposisjonen også noen språklige endringer – og som ikke medfører
materielle endringer – av bestemmelsen i § 13. Dette gjelder både
for overskriften og for selve lovteksten.
Det foreslås å innføre tvangsmulkt dersom ikke stengsler
og forbudsskilt som er til hinder for lovlig ferdsel, bading, opphold
og høsting, fjernes.
Det foreslås i proposisjonen endringer knyttet
til friluftsorganenes arbeidsoppgaver og forholdet til forvaltningsloven.
Departementet vil gjennom forskrift med hjemmel
i friluftsloven § 23 gi utdypende bestemmelser til reglene om overføring
av nye forvaltningsoppgaver til fylkeskommunen.
Det foreslås en lovendring som gir kommunen myndighet
til å gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner, dette er ved
dagens ordlyd forbeholdt departementet, delegert til Direktoratet
for naturforvaltning. Lovendringen medfører at kommunen kan gi rett
til inngrepsløyve til lokale organisasjoner, og departementet til
regionale organisasjoner – men kun til ett og ett bestemt tiltak.
Kommunen kan ikke på generelt grunnlag delegere slik myndighet til
organisasjoner.
Departementet viser til at hensikten med å legge slik
hjemmel til kommunen er å la det være opp til kommunens skjønn hvorvidt
de gir rett til inngrepsløyve til organisasjoner eller ikke.
Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel
i utmark – beskrevet i § 35 – blir ifølge departementet i de fleste
tilfeller gjennomført med frivillige avtaler etter forhandlinger
mellom organisasjon/kommune og grunneiere/brukere, og uten å gjøre bruk
av hjemmelen i § 35.
Den foreslåtte endringen av § 35 innebærer ikke endring
av praksis med frivillige avtaler. Man ønsker å oppnå enighet med
grunneier, men departementet mener det likevel er behov for hjemmel
til inngrepsløyve i loven ettersom slik avtale ikke alltid oppnås
med alle aktuelle grunneiere, og som kan gjøre ferdsel i utmark
vanskelig for allmennheten. De foreslåtte bestemmelsene i § 35 skal
gjøre det mulig å disponere over fremmed grunn. Ved denne type tilrettelegging for
ferdsel gjøres store områder mer tilgjengelig for friluftsfolk,
bestemmelsen skal virke til at det etterstrebes å få til frivillige
avtaler.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Marianne Marthinsen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Oskar J. Grimstad,
Ketil Solvik-Olsen og Tor Sigbjørn Utsogn, fra Høyre, Nikolai Astrup,
Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti,
Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen Erling Sande,
og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, mener
friluftsliv har en betydelig egenverdi.
Komiteen mener allemannsretten
sikrer allmennhetens tilgang på naturen og mulighet til å utøve
friluftsaktiviteter i utmark.
Komiteen vil fremheve at allemannsretten
med rett til ferdsel, opphold, bading og høsting er en viktig og
grunnleggende rettighet som er viktig for rekreasjon i naturen og
et aktivt friluftsliv, hvilket har positive konsekvenser for folkehelsen.
Det er komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkepartis, oppfatning at allemannsretten bør
styrkes og sikres på en tilfredsstillende måte, i tråd med regjeringens
intensjon i Prop. 88 L (2010–2011).
Det er komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Høyres oppfatning at dagens lovverk
og gjeldende praksis sikrer allemannsretten på en tilfredsstillende
måte, men disse medlemmer deler regjeringens intensjon
i Prop. 88 L (2010–2011) om at lovverket kan presiseres på enkelte
områder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at allemannsretten
er en viktig del av norsk kultur og tradisjon. Denne retten oppleves i
dag som truet av nye brukergrupper som ønsker å ta i bruk naturen
på nye måter, men som møtes av stadig flere restriksjoner.
Disse medlemmer viser til at
det i enkelte deler av Rondane er lagt ned forbud mot terrengsykling
fordi Fylkesmannen mener villreinen blir redd av å se folk på sykkel.
På Jæren i Rogaland er det nedlagt forbud mot å surfe langs strendene
visse tider av året av hensyn til overvintrende sjøfugl. På Hardangervidda
er det lagt restriksjoner på bruk av hest i følge. Etter reglene
må det søkes om løyve fra tre ulike fylkesmenn dersom en ønsker
å krysse vidda med flere hester i følge. Hardangervidda er også
en yndet plass for kiting, som er en av de nyeste friluftsaktivitetene
med stor appell blant ungdom. Foreløpig er det ingen individuell
avgrensing for kiting på vidda, men Fylkesmannen vurderer nå å innskrenke
mulighetene for kiting og annen aktivitet som kan forstyrre verneinteressene.
Disse medlemmer viser til programmet
«Ut i naturen: Beklager stengt!» som ble sendt på NRK 1 19. april
i år. I programmet problematiseres det stadig økende antallet restriksjoner som
legges på nye friluftsformer i norske naturområder. Representanter
for de nye brukergruppene hevder i programmet at det er en ny forbudskultur
på gang i Norge, og mener friluftsloven og allemannsretten er truet.
Det faglige og vitenskapelige grunnlaget for flere av restriksjonene
som er iverksatt av fylkesmennene, bestrides av forskere og eksperter
i programmet. Blant annet avviser forsker og atferdsbiolog Anders
Landberg at bølgesurfere påvirker sjøfugl negativt. Landberg er
en av Norges fremste eksperter på kombinasjonen vannsport og sjøfugl. Fylkesmannens
representant forsvarer surfeforbudet langs Jærstrendene med at disse
interessene fremstår som «rare og litt sære».
Disse medlemmer ønsker å fremheve
friluftslivets positive betydning for folkehelsen, og er kritisk
til en utvikling hvor nye friluftsformer som innbyr til fysisk aktivitet
og utfoldelse – og som ikke minst appellerer til barn og unge –
underlegges stadig flere restriksjoner. Begrensning av folks mulighet
til aktivitet i naturen vil på sikt være til skade, fordi det ødelegger
folks naturlige forhold til naturen. Bruk og vern går slik sett hånd
i hånd. Disse medlemmer mener det er en stor utfordring
for dagens voksengenerasjon å legge forholdene til rette for fysisk
aktivitet og friluftsaktiviteter blant barn og unge.
Disse medlemmer er glad for at
miljøvernminister Erik Solheim på en så tydelig måte har uttrykt
forståelse for nye brukergruppers frustrasjon over stadig nye restriksjoner,
og at han nå ønsker å åpne for å gi flere tillatelser. Disse medlemmer viser
til følgende uttalelser fra miljøvernministeren i NRKs «Ut i naturen» 19. april
2011:
«Det skal ikke være en eneste regel eller restriksjon
mer enn nødvendig, og er det for mange så må vi redusere dem.[…]
Mange av disse formene har vært nye friluftsformer hvor man har
tatt i bruk et føre var prinsipp for å se på hvordan disse formene
virker før man har gitt tillatelse fordi man har sett at disse ikke
er så farlige som man kanskje trodde. Det kan godt hende at tiden
nå er moden for å gi flere tillatelser. […] Vi skal legge til rette
så langt det over hodet lar seg gjøre for alle de nye friluftsformene.
Man må ikke gå i nikkers og gammel utslitt ryggsekk på toppene i
Jotunheimen – det finnes mange andre friluftsformer som er like bra.»
Disse medlemmer viser til at
miljøvernministeren i det samme programmet uttrykte et ønske om
å bli husket som den miljøvernministeren som fikk ungdommen tilbake
til naturen.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2012 foreta en gjennomgang av friluftsloven og andre tilstøtende
lover og regelverk med formål å fjerne restriksjoner mot nye friluftsformer
i norsk natur og åpne naturen for nye brukergrupper innenfor økologisk bærekraftige
rammer.»
Disse medlemmer mener eventuelle
utvidelser i allmennhetens rettigheter til å ferdes på annen manns
grunn må vurderes i lys av interessekonfliktene dette kan medføre
for grunneiere og næringsdrivende i innmark og utmark. Det er vesentlige
verdier og arbeidsplasser knyttet til skogsdrift og annen næringsvirksomhet
i utmark. Endringer i friluftsloven må ikke medføre en svekkelse
av disse næringenes mulighet til å drive på en forsvarlig måte.
Komiteen mener det
må være et mål at endringer i friluftsloven bidrar til forutsigbarhet
og et lavest mulig konfliktnivå mellom friluftsinteresser på den
ene siden og grunneier- og næringsinteresser på den andre siden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener friluftslivet forvaltes
best av dem det angår, i et samarbeid mellom lokale myndigheter,
friluftsorganisasjoner, næringsdrivende og grunn-eiere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter forslaget i lovproposisjonen
om at skogplantefelt blir å regne som utmark, og viser til at det
vil bli utarbeidet varsomhetsforskrift, slik at dette blir en forbedring
for skogplantefeltene.
Flertallet støtter også den foreslåtte
utvidelsen av ferdselsretten på veg og sti i innmark som fører til
utmark. Flertallet understreker samtidig at det i
proposisjonen er tatt høyde for mulige konflikter med grunneiere
og næringsdrivende ved å gi eier og bruker hjemmel til å forby ferdsel
som er egnet til å volde nevneverdig skade (på vei eller sti i innmark
som fører til utmark), og ved at ferdsel er forbudt dersom den er
til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker.
Flertallet mener at slikt forbud
for eksempel kan gjøres av sikkerhetshensyn.
Flertallet mener det er viktig
at friluftslivet forvaltes både av statlige og lokale forvaltningsorganer,
samt at friluftsorganisasjonene får oppgaver innenfor dette feltet.
Det er viktig med samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, frivillige
organisasjoner og næringsaktører for å finne gode løsninger og unngå
unødige konflikter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener endring av § 1 a, der skogplantefelt gjøres
om fra innmark til utmark, vil bidra til å øke konfliktnivået mellom
dem som driver skog og dem som nyter friluftslivet. Det er i dagens
regelverk full anledning til å ferdes i plantefelt så lenge dette
skjer på stier eller opparbeidede veier. Skogeierne har plikt til å
holde stier og veier gjennom plantefelt åpne for allmennheten.
Disse medlemmer merker seg også
at det er full anledning til å ferdes utenfor stier og veier i plantefelt
så lenge trærne er høyere enn knehøyde. Det er også anledning til
å plukke bær i plantefelt når plantene er høyere enn knehøyde. I
lys av de relativt sett små områdene som plantefelt med planter
under knehøyde til enhver tid utgjør, vil allmennhetens anledning
til å nyte friluftslivet ikke være vesentlig hindret med dagens
regelverk. Disse medlemmer mener retten til fri ferdsel
i utmark gir gode muligheter til fritt å ferdes i skog og mark i
dag, uten at man behøver å åpne for ferdsel som kan skade nyplanting
av skog.
Disse medlemmer mener derfor
at skogplantefelt fortsatt bør defineres som innmark. Det bør legges
til rette på best mulig måte for gode og beskyttede vekstvilkår
i sårbare skogplantefelt for å oppmuntre grunneier eller bruker
av arealet til å bedrive skogplanting, da det er viktig å vise at
plantet skog prioriteres foran viltvoksende løvtrær, busker og kratt
slik resultatet ofte blir i ubeplantede områder.
Disse medlemmer går mot de foreslåtte lovendringer
i § 3 a.
Disse medlemmer viser til at
skogplantefelt utgjør en meget liten del av det samlede friluftsareal,
og bevaring av skogplantefelt som innmark jf. dagens lovverk vil
således ikke skape mindre areal for rekreasjon, bærplukking m.v.
i nevneverdig grad. Disse medlemmer mener likevel
det bør klargjøres tydeligere hva som er nøyaktig definisjon på
et skogplantefelt, for eksempel med en tidsavgrensning fra plantetidspunktet.
Disse medlemmer går derfor mot
den foreslåtte endring i § 1 a.
Disse medlemmer mener videre
at det vil være uheldig å utvide retten til å ferdes til fots i innmark
til å gjelde alle stier, ikke bare opparbeidet sti som i dag. Det
vil likeledes være uheldig å innføre en generell rett til å ri,
sykle eller ake på vei eller opparbeidet sti i innmark, selv om
denne leder til utmark. Gjeldende praksis med frivillige avtaler
mellom grunneiere og friluftslivet om ferdsel på egnede stier og
veier over innmark som leder til utmark ivaretar allmennhetens hensyn
og hensynet til friluftslivets egen sikkerhet på en tilfredsstillende
måte, uten at private grunneiere med vei eller innmark påføres økte
belastninger og nye begrensninger i eiendomsretten.
Disse medlemmer mener hensynet
til eiendomsrett og råderett over egen eiendom må veie tungt spesielt
for områder som ikke er under offentlig eie. Lovforslaget slik det
foreligger, åpner for at ferdsel til fots kan foregå på all sti
på privat innmarkseiendom, og at ferdsel til hest, sykkel, kjelke
eller lignende kan skje på privat innmarkseiendom på veg og opparbeidet
sti.
Disse medlemmer mener lovforslaget
ikke tar hensyn til grunneier eller bruker. Private veier til boliger
og hytter, gjerne på steder uten innsyn fra naboer, må i mange tilfeller
avstenges fysisk for å hindre hyppige tyverier av eiendommene utført
med bil. Slike avstengninger blir ulovlige dersom den private veien
kan sies å lede til en eller annen utmark. I Norge er dette nesten alltid
tilfellet. Påtvunget åpne veier med økt tyveri med bil kan bli resultatet,
da det er naturlig å anta at det er en reell årsak til at veien
var stengt i utgangspunktet. Grunneier kan søke kommune om at privat
sti og vei beholdes for privat bruk, men har altså ikke lenger råderett over
egen eiendom da grunneier er prisgitt velviljen til politikere og
fylkesmann.
Disse medlemmer mener friluftsinteressene
i proposisjonens forslag § 5 må søkes ivaretatt ved frivillige avtaler
med grunneier.
Disse medlemmer mener også lovforslagets bestemmelse
kan medvirke til at kommunen og friluftslivet ikke anstrenger seg
for å komme til frivillige avtaler med grunneier, men heller tar seg
til rette på tvers av grunneiers (eller brukers) behov og interesser.
Disse medlemmer går mot de foreslåtte
endringer i § 3 a.
Komiteen mener det
er behov for å klargjøre hva som er gjeldende rett når det gjelder
plukking av multer. Plukking av multer er omfattet av den alminnelige
høstingsretten, men underlagt følgende begrensninger: I Nordland,
Troms og Finnmark fylker er plukking av multer straffbart bare dersom
den skjer mot eierens uttrykkelige forbud eller uten at bærene blir
spist på stedet. Det innebærer at der eieren eller den bruksberettigede
ikke uttrykkelig har nedlagt forbud mot plukking av multer, f.eks.
ved å sette opp skilt, kunngjøring i avis e.l., kan allmennheten
plukke og ta med seg multer fra multebærland. For at eier eller
bruker skal kunne forby plukking av multer på multebærland, må utnyttelsen
av multene ha økonomisk betydning for ham. Selv om det er nedlagt
slikt uttrykkelig forbud, kan allmennheten alltid plukke multer
som spises på stedet. For resten av landet kan multene plukkes fritt
og det er ingen krav om at de må fortæres på stedet, og de kan altså
tas med vekk fra der de er plukket.
Komiteen ønsker en klarere lovtekst
enn det som foreslås i proposisjonen, og som vil være i samsvar
med gjeldende rett og vedtatte endringer i straffeloven og friluftsloven
i Ot. prp. nr. 22 (2008–2009) og Innst. O. nr. 73 (2008–2009).
Komiteen foreslår derfor ny lovtekst
i § 5 annet ledd, som erstatning for proposisjonens foreslåtte § 5
første ledd annet punktum:
Ǥ 5 nytt annet ledd skal lyde:
For multer på multebærland i Nordland, Troms og
Finnmark gjelder første ledd bare når eier eller bruker ikke har
nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking. Uavhengig av et slikt uttrykkelig forbud
kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener forslaget i lovproposisjonen om ny forskriftshjemmel
for å kunne tillate telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus
eller hytte i kystnære områder, vil kunne bidra til å heve konfliktnivået
mellom friluftsliv og grunneiere, med mindre den stadfester objektive
og klare begrensninger i retten til telting nær bebyggelse. En forskrift
som utelukkende baserer seg på den enkeltes skjønnsmessige vurderinger
om hva som er til sjenanse og hva som ikke er til sjenanse, er ikke
en løsning som vil stå seg over tid.
Disse medlemmer går derfor mot
den foreslåtte lovendringen i § 9.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre fremmer følgende forslag:
«I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet
gjøres følgende endringer:
§ 13 skal lyde:
§ 13 (Ulovlige stengsler eller forbudsskilt)
Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller
på annen måte vanskeliggjøre ferdsel, opphold, bading eller høsting
som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigete
interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens
utøvelse av allemannsrett.
Uten særskilt hjemmel er det ikke tillatt å
sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre forbud mot ferdsel,
opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov.
Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med
denne paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.
§ 19 skal lyde:
§ 19 (Forholdet til andre lover)
Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder
med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter
gitt i medhold av lov.
§ 22 annet ledd skal lyde:
Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal
arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Fylkeskommunen
skal etter nærmere retningslinjer fra departementet medvirke i saksbehandlingen
i saker som behandles av et statlig organ. Departementet kan tillegge fylkeskommunen
ansvaret for nærmere bestemte oppgaver for å fremme og tilrettelegge
for friluftslivet.
§ 24 skal lyde:
§ 24 (Forholdet til forvaltningsloven, herunder om
kunngjøring og klage)
Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven
for behandling av saker etter denne lov.
For behandlingen av saker etter §§ 14, 18 første ledd,
35 første, annet og tredje ledd og 40 første, annet og tredje ledd
gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens kapittel IV,
V og VI. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Fylkeskommunens
vedtak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning.
For behandling av saker etter §§ 2 annet ledd,
3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 9 fjerde ledd, 15, 16 og 34 gjelder
reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel VII.
Kommunen sørger for at vedtak etter §§ 2 annet ledd,
3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 straks blir kunngjort i
en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om nødvendig
ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.
Fylkesmannens vedtak etter §§ 2 annet ledd,
3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 kan bringes inn for departementet
av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor
grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten
til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller
av et interessert friluftslag.
§ 35 skal lyde:
§ 35 (Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel
i utmark)
Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier
i utmark, og den kan på bestemte steder bygge klopper eller bruer
og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og
turstier i utmark.
Kommunen kan gi organisasjoner som har til formål
å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter
og turstier i utmark.
Departementet kan gi regionale organisasjoner som
har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett som nevnt i
første ledd for ruter og turstier som berører flere kommuner.
Rett til å varde og merke opp ruter og turstier
i utmark kan utøves uten forutgående skjønn. Tilsvarende gjelder
rett til å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak
for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark dersom kommunen
eller departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det.
Volder utøvelsen av myndighet skade, kan eieren
(eller brukeren) kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn.
I saker etter første og annet ledd skal kommunen, og i saker etter
tredje ledd skal departementet, erstatte eierens (eller brukerens)
skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak,
fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller
uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres av lensmannen,
namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver.
Ved merking av ruter og turstier skal eieren (eller
brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter
han seg merking etter første eller annet ledd, avgjør kommunen om
og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates. Tilsvarende
avgjør departementet for merking etter tredje ledd.
Overskriften i kapittel VI skal lyde:
Om reaksjoner ved overtredelse m.v.
§ 40 skal lyde:
§ 40 (Stansing, fjerning av ulovlige byggverk, tvangsmulkt
m.v.)
Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt
i strid med forbud eller pålegg gitt i medhold av denne lov, kan
kommunen kreve arbeidet stanset.
Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel
eller annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot
forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan kommunen
kreve fjernet på den skyldiges kostnad.
Kommunen eller departementet kan ilegge tvangsmulkt
dersom ikke stengsler eller skilt til hinder for lovlig ferdsel,
bading, opphold eller høsting fjernes. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig
med pålegg om fjerning og løper i så fall fra fristoverskridelsen
for fjerning. Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg,
skal det gis eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Det kan fastsettes
at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, som et
engangsbeløp eller som en kombinasjon av løpende mulkt og engangsbeløp.
Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for overtredelsen, og tilfaller
kommunen.
Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til
gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.»
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet
gjøres følgende endringer:
§ 13 skal lyde:
§ 13 (Ulovlige stengsler eller forbudsskilt)
Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller
på annen måte vanskeliggjøre ferdsel, opphold, bading eller høsting
som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigete
interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens
utøvelse av allemannsrett.
Uten særskilt hjemmel er det ikke tillatt å
sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre forbud mot ferdsel,
opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov.
Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med
denne paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.
§ 19 skal lyde:
§ 19 (Forholdet til andre lover)
Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder
med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter
gitt i medhold av lov.
§ 22 annet ledd skal lyde:
Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal
arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Fylkeskommunen
skal etter nærmere retningslinjer fra departementet medvirke i saksbehandlingen
i saker som behandles av et statlig organ. Departementet kan tillegge fylkeskommunen
ansvaret for nærmere bestemte oppgaver for å fremme og tilrettelegge
for friluftslivet.
§ 24 skal lyde:
§ 24 (Forholdet til forvaltningsloven, herunder om
kunngjøring og klage)
Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven
for behandling av saker etter denne lov.
For behandlingen av saker etter §§ 14, 18 første ledd,
35 første, annet og tredje ledd og 40 første, annet og tredje ledd
gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens kapittel IV,
V og VI. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Fylkeskommunens
vedtak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning.
For behandling av saker etter §§ 2 annet ledd,
3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 9 fjerde ledd, 15, 16 og 34 gjelder
reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel VII.
Kommunen sørger for at vedtak etter §§ 2 annet ledd,
3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 straks blir kunngjort i
en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om nødvendig
ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.
Fylkesmannens vedtak etter §§ 2 annet ledd,
3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 kan bringes inn for departementet
av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor
grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten
til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller
av et interessert friluftslag.
§ 35 skal lyde:
§ 35 (Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel
i utmark)
Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier
i utmark, og den kan på bestemte steder bygge klopper eller bruer
og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og
turstier i utmark.
Kommunen kan gi organisasjoner som har til formål
å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter
og turstier i utmark.
Departementet kan gi regionale organisasjoner som
har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett som nevnt i
første ledd for ruter og turstier som berører flere kommuner.
Rett til å varde og merke opp ruter og turstier
i utmark kan utøves uten forutgående skjønn. Tilsvarende gjelder
rett til å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak
for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark dersom kommunen
eller departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det.
Volder utøvelsen av myndighet skade, kan eieren
(eller brukeren) kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn.
I saker etter første og annet ledd skal kommunen, og i saker etter
tredje ledd skal departementet, erstatte eierens (eller brukerens)
skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak,
fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller
uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres av lensmannen,
namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver.
Ved merking av ruter og turstier skal eieren (eller
brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter
han seg merking etter første eller annet ledd, avgjør kommunen om
og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates. Tilsvarende
avgjør departementet for merking etter tredje ledd.
Overskriften i kapittel VI skal lyde:
Om reaksjoner ved overtredelse m.v.
§ 40 skal lyde:
§ 40 (Stansing, fjerning av ulovlige byggverk, tvangsmulkt
m.v.)
Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt
i strid med forbud eller pålegg gitt i medhold av denne lov, kan
kommunen kreve arbeidet stanset.
Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel
eller annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot
forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan kommunen
kreve fjernet på den skyldiges kostnad.
Kommunen eller departementet kan ilegge tvangsmulkt
dersom ikke stengsler eller skilt til hinder for lovlig ferdsel,
bading, opphold eller høsting fjernes. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig
med pålegg om fjerning og løper i så fall fra fristoverskridelsen
for fjerning. Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg,
skal det gis eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Det kan fastsettes
at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, som et
engangsbeløp eller som en kombinasjon av løpende mulkt og engangsbeløp.
Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for overtredelsen, og tilfaller
kommunen.
Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til
gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2012 foreta en gjennomgang av fri-lufts-loven og andre tilstøtende
lover og regelverk med formål å fjerne restriksjoner mot nye friluftsformer
i norsk natur og åpne naturen for nye brukergrupper innenfor økologisk bærekraftige
rammer.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i friluftsloven og straffeloven
I
I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet gjøres følgende
endringer:
§ 1 a første ledd første punktum
skal lyde:
Som innmark eller like med innmark reknes i denne lov gårdsplass,
hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende
område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel
for eier eller bruker.
§ 3 a skal lyde:
§ 3 a (Ferdsel på vei eller
sti i innmark)
Ferdsel i innmark som fører til utmark,
a) til fots på vei eller sti,
b) på vei eller opparbeidet sti med ride- eller kløvhest,
tråsykkel, kjelke eller liknende, med unntak av organisert aktivitet
som sykkelløp og rideklubbaktivitet,
er tillatt hele året, hvis ferdselen kan skje uten å passere
gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å
være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker.
Kommunen kan, etter samtykke fra eier eller bruker av eiendommen,
gi forskrift om å forby ferdsel som er tillatt etter første ledd.
Forskriften må stadfestes av fylkesmannen.
Eier eller bruker kan forby ferdsel som er tillatt etter
første ledd, hvis ferdselen er egnet til å volde nevneverdig skade.
§ 5 skal lyde:
§ 5 (Almenhetens høstingsrett)
Under ferdsel i utmark kan allmennheten høste ville
nøtter som skal spises på stedet og plukke og ta med seg ville blomster,
planter, bær og vill sopp, samt røtter av ville urter, når det skjer
hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet. For
multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark gjelder dette bare
når eier eller bruker ikke har nedlagt forbud mot plukking, og kun
for multer som skal spises på stedet.
For multer på multebærland i
Nordland, Troms og Finnmark gjelder første ledd bare når eier eller bruker
ikke har nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking. Uavhengig av et
slikt uttrykkelig forbud kan allmennheten alltid plukke multer som
spises på stedet.
§ 9 annet ledd nytt femte punktum skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om å tillate telting nærmere
enn 150 meter fra bebodd hus (hytte) i kystnære områder.
§ 13 skal lyde:
§ 13 (Ulovlige stengsler eller
forbudsskilt)
Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller på
annen måte vanskeliggjøre ferdsel, opphold, bading eller
høsting som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener
hans berettigete interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel
for almenhetens utøvelse av allemannsrett.
Uten særskilt hjemmel er det ikke tillatt å sette opp
skilt eller på annen måte kunngjøre forbud mot ferdsel,
opphold, bading eller høsting som er tillatt
i denne lov.
Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med denne
paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.
§ 19 skal lyde:
§ 19 (Forholdet til andre lover)
Utøvelse av allemannsretten etter denne
lov gjelder med de begrensninger som følger av
annen lovgivning eller av forskrifter gitt
i medhold av lov.
§ 22 annet ledd skal lyde:
Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal arbeide for
å fremme friluftsformål innen sitt område. Fylkeskommunen
skal etter nærmere retningslinjer fra departementet medvirke i saksbehandlingen
i saker som behandles av et statlig organ. Departementet kan tillegge
fylkeskommunen ansvaret for nærmere bestemte oppgaver for å fremme
og tilrettelegge for friluftslivet.
§ 24 skal lyde:
§ 24 (Forholdet til forvaltningsloven,
herunder om kunngjøring og klage)
Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven for
behandling av saker etter denne lov.
For behandlingen av saker etter §§ 14, 18 første ledd,
35 første, annet og tredje ledd og 40 første,
annet og tredje ledd gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens
kapittel IV, V og VI. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen.
Fylkeskommunens vedtak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning.
For behandling av saker etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje
ledd, 3 a annet ledd, 9 fjerde ledd, 15, 16 og
34 gjelder reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel
VII.
Kommunen sørger for at vedtak etter §§ 2 annet ledd, 3
tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 straks blir kunngjort
i en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om
nødvendig ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.
Fylkesmannens vedtak etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje ledd, 3
a annet ledd, 15 og 16 kan bringes inn for departementet
av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune
hvor grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten
til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller
av et interessert friluftslag.
§ 35 skal lyde:
§ 35 (Tiltak og inngrepsløyve
for å lette ferdsel i
utmark)
Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier
i utmark, og den kan på bestemte steder bygge klopper eller bruer
og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og
turstier i utmark.
Kommunen kan gi organisasjoner som har til formål
å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter
og turstier i utmark.
Departementet kan gi regionale organisasjoner som
har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett som nevnt i
første ledd for ruter og turstier som berører flere kommuner.
Rett til å varde og merke opp ruter og turstier
i utmark kan utøves uten forutgående skjønn. Tilsvarende gjelder
rett til å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak
for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark dersom kommunen
eller departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det.
Volder utøvelsen av myndighet skade, kan eieren (eller
brukeren) kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn. I saker
etter første og annet ledd skal kommunen, og i saker etter tredje
ledd skal departementet, erstatte eierens (eller brukerens) skjønnskostnader
når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren
har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har
forlangt skjønn. Skjønnet styres av lensmannen, namsfogden eller
politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver.
Ved merking av ruter skal eieren (eller brukeren) varsles
i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merking etter
første eller annet ledd, avgjør kommunen om
og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates. Tilsvarende
avgjør departementet for merking etter tredje ledd.
Overskriften i kapittel VI skal lyde:
Om reaksjoner ved overtredelse mv.
§ 40 skal lyde:
§ 40 (Stansing, fjerning av
ulovlige byggverk, tvangsmulkt m.v.)
Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt
i strid med forbud eller pålegg gitt i medhold av denne lov, kan
kommunen kreve arbeidet stanset.
Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel eller annen
innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot forbud eller
pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan friluftsorganene
som nevnt i § 21 kreve fjernet på den skyldiges kostnad.
Kommunen eller departementet kan ilegge tvangsmulkt
dersom ikke stengsler eller skilt til hinder for lovlig ferdsel,
bading, opphold eller høsting fjernes etter pålegg fra friluftsorganene
som nevnt i § 21. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig med pålegg
om fjerning og løper i så fall fra fristoverskridelsen for fjerning.
Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg, skal det gis
eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Det kan fastsettes at tvangsmulkten
løper så lenge det ulovlige forhold varer, som et engangsbeløp eller
som en kombinasjon av løpende mulkt og engangsbeløp. Tvangsmulkten
ilegges den ansvarlige for overtredelsen, og tilfaller kommunen.
Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til gjennomføring
av tiltak etter denne paragraf.
II
Straffeloven 22. mai 1902 nr. 10 §§ 399
og 400 oppheves.
III
I lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff §
412 nr. 50 om endringer i lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet
oppheves ny § 10 a.
IV
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 6. juni 2011
Erling Sande |
Nikolai Astrup |
leder |
ordfører |