Regjeringen foreslår i proposisjonen endringer
i lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 (friluftsloven).
Endringene har bakgrunn i St.meld. nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv
– Ein veg til høgare livskvalitet (friluftsmeldingen). Formålet med
endringene er å styrke allemannsretten slik at det blir lettere
for befolkningen å få tilgang til og oppleve naturen og benytte
seg av den retten de allerede har.
Det foreslås i proposisjonen endring i § 1 a
om hva som forstås som innmark og utmark, hvor skogplantefelt gjøres
om fra innmark til utmark. Departementet viser til at fordi det
differensieres mellom ferdsel til fots på den ene siden, og ferdsel
med hest, sykkel, kjelke eller liknende på den andre, skilles bestemmelsene
om ferdsel på vei eller sti ut i en egen § 3 a.
Forslaget innebærer en utvidelse av ferdselsrett på
sti i innmark. Loven foreslås nå også å omfatte ferdsel til fots
på all sti. Bakgrunnen for å innta bestemmelse også om ferdsel til
fots i lovteksten, er at det er ønskelig å lovfeste denne ferdselsretten
samtidig som man lovfester ferdselsrett med hest, sykkel, kjelke
eller liknende.
Departementet legger til grunn at den som benytter
seg av denne ferdselsretten i de fleste tilfeller har til hensikt
å ta seg videre i den utmarken som det føres til, og at man da i
mange tilfeller er avhengig av veg eller sti i utmarken for å komme videre,
men dette er ikke formulert som et krav i lovteksten.
Med opparbeidet sti menes en ferdselsåre der
det er gjennomført mer eller gjerne mindre omfattende terrenginngrep
som f.eks. påkjøring av grus/pukk, klopping av bekk eller legging
av planker over myr, for å lette ferdselen og ev. hindre skader
på omkringliggende natur/dyrket mark.
Departementet foreslår en hjemmel i § 3 a tilsvarende
§ 3 tredje ledd – om å forby ferdsel over hage, plantefelt osv.
som er egnet til å volde nevneverdig skade – til også å omfatte
ferdsel på veg eller sti i innmark. Dette vil gjøre det mulig for eier
eller bruker å forby slik ferdsel, for eksempel dersom en slik strekning,
veg eller sti er spesielt sårbar for ferdsel, eller dersom næringsutøvelse
i visse situasjoner konkret vil medføre at allmennhetens ferdsel
kan volde nevneverdig skade.
Departementet viser til at høstingsdelen av
allemannsretten ikke er lovfestet, men følger av sedvanerett og
av straffeloven – som er vedtatt endret, men ikke satt i kraft.
Bestemmelsen er i proposisjonen omtalt ut fra gjeldende rett.
Plukking av multer er omfattet av den alminnelige
høstingsretten, men underlagt følgende begrensninger: I Nordland,
Troms og Finnmark fylker kan ikke multene på multebærland plukkes
dersom eieren eller brukeren uttrykkelig har forbudt det, og der
hvor det ikke er forbudt å plukke dem må de fortæres på stedet.
Regelen er ikke i vegen for at grunneier kan tillate plukkere å
ta med seg bærene, slik at de ikke må fortæres på stedet. For resten
av landet kan multene plukkes fritt og det er ingen krav om at de
må fortæres på stedet, og de kan altså tas med vekk fra der de er
plukket.
I Finnmark har fylkets innbyggere en særlig
rett til å plukke multer på Finnmarkseiendommens grunn, jf. finnmarksloven.
Departementet viser til at for å klargjøre rundt begrepet
«multebærland» foreslås det en ny bestemmelse § 5 i friluftsloven,
og som må ses i sammenheng med friluftsloven § 19 om forholdet til
andre lover, slik at utøvelse av høstingsretten ikke kan skje i
strid med annet lovverk, herunder naturmangfoldloven eller fredningsvedtak.
Dersom man foretar en høsting som overskrider høstingsretten i § 5
kan man straffes for underslag, naskeri og tyveri etter de alminnelige
bestemmelsene i straffeloven.
Departementet viser til at spørsmålet om et
areal er innmark eller utmark følger av lovens definisjoner, og
i tvilstilfelle etter en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle,
der også lokale forhold kan få betydning. Rett til høsting etter sedvaneretten
og straffeloven er nært knyttet til rett til ferdsel etter friluftsloven.
Departementet viser til forbudet i § 9 mot å
telte nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte. Det foreslås
i proposisjonen ingen lovendring angående dette, men det opprettes
en forskriftshjemmel for å kunne tillate telting nærmere enn 150
meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder.
Det foreslås i proposisjonen å utvide forbudet mot
å vanskeliggjøre lovlig ferdsel ved stengsel eller på annen måte,
til også å omfatte vanskeliggjøring av lovlig opphold, bading og
høsting. Her behandles også forslaget til endringer i § 19 om forholdet
til andre lover.
Utøvelsen av allemannsretten hindres i dag av stengsler
og skilt, og det er behov for å endre ordlyden slik at alt lovlig
opphold, bading og høsting likestilles med lovlig ferdsel. Departementet foreslår
i proposisjonen også noen språklige endringer – og som ikke medfører
materielle endringer – av bestemmelsen i § 13. Dette gjelder både
for overskriften og for selve lovteksten.
Det foreslås å innføre tvangsmulkt dersom ikke stengsler
og forbudsskilt som er til hinder for lovlig ferdsel, bading, opphold
og høsting, fjernes.
Det foreslås i proposisjonen endringer knyttet
til friluftsorganenes arbeidsoppgaver og forholdet til forvaltningsloven.
Departementet vil gjennom forskrift med hjemmel
i friluftsloven § 23 gi utdypende bestemmelser til reglene om overføring
av nye forvaltningsoppgaver til fylkeskommunen.
Det foreslås en lovendring som gir kommunen myndighet
til å gi rett til inngrepsløyve til organisasjoner, dette er ved
dagens ordlyd forbeholdt departementet, delegert til Direktoratet
for naturforvaltning. Lovendringen medfører at kommunen kan gi rett
til inngrepsløyve til lokale organisasjoner, og departementet til
regionale organisasjoner – men kun til ett og ett bestemt tiltak.
Kommunen kan ikke på generelt grunnlag delegere slik myndighet til
organisasjoner.
Departementet viser til at hensikten med å legge slik
hjemmel til kommunen er å la det være opp til kommunens skjønn hvorvidt
de gir rett til inngrepsløyve til organisasjoner eller ikke.
Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel
i utmark – beskrevet i § 35 – blir ifølge departementet i de fleste
tilfeller gjennomført med frivillige avtaler etter forhandlinger
mellom organisasjon/kommune og grunneiere/brukere, og uten å gjøre bruk
av hjemmelen i § 35.
Den foreslåtte endringen av § 35 innebærer ikke endring
av praksis med frivillige avtaler. Man ønsker å oppnå enighet med
grunneier, men departementet mener det likevel er behov for hjemmel
til inngrepsløyve i loven ettersom slik avtale ikke alltid oppnås
med alle aktuelle grunneiere, og som kan gjøre ferdsel i utmark
vanskelig for allmennheten. De foreslåtte bestemmelsene i § 35 skal
gjøre det mulig å disponere over fremmed grunn. Ved denne type tilrettelegging for
ferdsel gjøres store områder mer tilgjengelig for friluftsfolk,
bestemmelsen skal virke til at det etterstrebes å få til frivillige
avtaler.