Til proposisjonen er det gjennomført beregninger
av den fremtidige utviklingen i utgiftene til uføretrygd og alderspensjon
til personer som har mottatt uførepensjon eller uføretrygd. Disse utgiftene
er blant annet avhengig av hvor mange som vil bli uføre. Dette er
usikkert. I de økonomiske beregningene er det lagt til grunn at
omfanget av uføretrygding ikke endres fremover. Mer konkret forutsetter
beregningene at antall uføre som andel av befolkningen i ulke aldre
– uføreratene – er konstante over tid. Det er tatt utgangspunkt
i faktiske uførerater ved utgangen av 2010 samt middelalternativet
i befolkningsframskrivningen fra Statistisk sentralbyrå fra juni 2010.
Beregningene viser at antallet som mottar uførepensjon eller uføretrygd
øker fra vel 300 000 personer i 2010 til 377 000 personer i 2050.
Antall alderspensjonister som tidligere har mottatt uførepensjon
eller uføretrygd øker fra 244 000 personer i 2010 til 610 000 personer
i 2050. Det betyr i så fall at andelen av alderspensjonistene som
tidligere har mottatt uførepensjon eller uføretrygd øker fra 37
pst. i 2010 til rundt 43 pst. i 2050.
Det foreslås at ny uføretrygd skal skattlegges som
lønn og at bruttonivået på uføretrygden skal økes for å kompensere
for dette. Omleggingen vil innebære en klar økning i brutto utgifter
til uføretrygd og en økning i statens skatteinntekter. Konkret legges
det opp til en gjennomsnittlig økning i brutto uføretrygd på om
lag 15 pst. på kort sikt for å kompensere for økt skatt. Den nye uføreordningen
blir dyrere enn en videreføring av dagens ordning. Samlet anslås
det at gjennomsnittlig uføretrygd etter skatt vil være om lag 3
pst. høyere for nye mottakere i 2015 enn det en videreføring av
dagens uførepensjonsordning ville gitt. Fordi antall nye mottakere
er lavt i 2015, er likevel virkningen på statens netto utgifter
beskjeden, om lag 50 mill. 2011-kroner knyttet til nye mottakere.
I beregningene er det lagt til grunn at eksisterende
uførepensjonister beholder tilnærmet samme ytelse etter skatt som
i dagens uførepensjonsordning, men at de av tekniske og praktiske hensyn
overføres til de nye beregningsreglene. Det betyr at endringer i
statens netto utgifter bare er knyttet til nye mottakere av uføretrygd.
Netto merutgifter som følge av økt uføreytelse anslås til om lag
50 mill. 2011-kroner i 2015, vel 1 mrd. kroner i 2025 og vel 0,5
mrd. kroner i 2050.
Det foreslås nye regler for reduksjon av uføretrygd
mot samtidig arbeidsinntekt. På kort sikt anslås dette å gi en årlig
innsparing i størrelsesorden 50 mill. kroner. Dette er hovedsakelig knyttet
til personer som overføres fra dagens uførepensjonsordning og som
i perioden 2015–2018 er foreslått å skulle ha en beløpsgrense på 60 000
kroner. På lang sikt, når nye regler er fullt innfaset, er innsparingen
større, i størrelsesorden 200–300 mill. 2011-kroner.
Samlet anslås det at omleggingen av uføreytelsen,
sammen med nye regler for reduksjon av uføretrygd mot arbeidsinntekt,
det første året vil være om lag kostnadsnøytral. Dette forutsetter
at overføringen av eksisterende uførepensjonister til nytt regelverk
kan gjennomføres uten netto utgiftsvekst. Allerede fra 2016 vil
imidlertid nettoutgiftene øke.
Det er viktig at regelverket er enklest mulig
og en har lagt vekt på at nye regler, når de er fullt innfaset,
skal innbære en administrativ forenkling. For å oppnå dette er det
viktig med gode administrative rutiner og automatiserte løsninger. Uførereformen
vil ha store administrative konsekvenser for Arbeids- og velferdsetaten,
særlig i implementeringsfasen.
Innføring av ny uføretrygd innebærer vesentlige endringer
i reglene for uføreytelsen i folketrygden. For å sikre en betryggende
saksbehandling, er det avgjørende at Arbeids- og velferdsetaten
får nødvendig tid til å forberede innføringen av de nye reglene.
Både utviklingen av hensiktsmessige IKT-løsninger og opplæring av
ansatte vil kreve ressurser og ta tid. Departementet vil komme tilbake
til de ressursmessige konsekvensene for Arbeids- og velferdsetaten.
Utgiftene til alderspensjon til personer som
har mottatt uførepensjon eller uføretrygd er anslått til rundt 59
mrd. 2011-kroner i 2015. På lang sikt er disse utgiftene svært avhengig
av i hvilken grad uføre skjermes for virkningene av levealdersjusteringen.
Uten skjerming anslås kostnadene i 2050 til rundt 94 mrd. 2011-kroner, mens
de med full skjerming er rundt 20 mrd. høyere.
Det forslås en midlertidig skjermingsordning
for virkningene av levealdersjustering på uføres alderspensjon.
Skjermingen er anslått å øke folketrygdens utgifter med om lag 12
mill. 2011-kroner det første året og vel 500 mill. 2011-kroner i
2018.
Det vises til proposisjonens kapittel 13 hvor
det er nærmere redegjort for de økonomiske og administrative konsekvensene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at den endrede demografien
med flere eldre også vil endre andelen i befolkningen som er uføre.
Dette skjer ut fra erfaringen som viser at andelen uføre øker med alder. Flertallet viser
til at andelen som blir uføre blant de eldste synker noe. Flertallet ser dette
i sammenheng med endringer i arbeidslivet hvor flere yrker har en
mindre fysisk belastende hverdag enn tidligere. Økt fokus på IA-avtalen og
seniorpolitikk har også bidratt positivt til utviklingen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, merker
seg samtidig at det er en økning blant de yngste aldersgruppene. Dette
flertallet vil påpeke at det ikke er ved hjelp av selve
inntektserstatningen man forhindrer at flere blir uføre. Tiltak
for å forebygge uførhet skjer i perioden før det søkes om uføretrygd.
Regjeringen legger vekt på tidligere oppfølging av sykmeldte, tettere
og mer målrettet oppfølging av de på arbeidsavklaringspenger og
et spesielt fokus på unge i overgangen mellom utdanning og arbeid. Dette flertallet støtter
arbeidet som utføres gjennom IA-avtalen og de forsterkede midlene
som er innført for tettere og tidligere dialog mellom partene. Dette
flertallet vil også understreke betydningen av å iverksette
tiltak tidlig for å forebygge langvarige sykefravær.
Et tredje flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
forslaget om å følge opp unge som står i fare for ikke å komme inn
i arbeidslivet eller som risikerer å falle ut. Det er viktig at
tiltakene blir godt tilpasset den enkeltes behov, og arbeidsevnevurderingene
vil være et godt verktøy for å kartlegge de riktige tiltakene.
Dette flertallet støtter også
opp om regjeringens forslag til «Jobbstrategi for personer med nedsatt
funksjonsevne». Dette er en gruppe som har en lavere yrkesdeltagelse
enn befolkningen for øvrig og hvor effekten av utdanning ser ut
til å ha særlig stor effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig at de uføres garanterte trygdeinntekt til enhver tid
sees i sammenheng med blant annet bostøtteordningen. Bostøtte er
ment å skulle lette situasjonen i etableringsfasen for personer
med svak økonomi.
Disse medlemmer vil videre vise
til at mange med ytelsen «ung ufør» stadig kommer i situa-sjoner
hvor bostøtten reduseres eller bortfaller, nettopp fordi den garanterte
trygdeinntekten for de med ytelsen «ung ufør» er ment å ligge på
et høyere nivå for å gi rimelig økonomisk sikring over et livsløp.
Disse medlemmer konstaterer at
dette forholdet er det i liten grad tatt høyde for i utformingen
av bostøtteordningen, noe som blant annet ga helt utilsiktede konsekvenser
etter inntektsløftet unge uføre fikk i forbindelse med trygdeoppgjøret
i 2008.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at man
foretar en gjennomgang av bostøtteordningen og at denne blir lagt frem
for Stortinget i god tid før ikrafttredelsen av ny uføretrygd.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en helhetlig
gjennomgang av bostøtteordningen i god tid før ikrafttredelse av
ny uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at legens rolle i forbindelse med vurdering av uførhet må vurderes
og eventuelt legges om. I ølge en rekke oppslag i mediene kan man
få inntrykk av at mange som søker uførepensjon ønsker å «uførepensjonere
seg».
Disse medlemmer anser at legen
har et betydelig ansvar for å vurdere og bedømme pasientens helsesituasjon
riktig med hensyn til behovet for å gå over til en passiv tilværelse
på trygd.
Disse medlemmer mener at vurderingen
av behovet for uføretrygd mer bør gå i retning av hvilke typer oppgaver
pasienten/brukeren kan utføre og hvilken arbeidsevne som eventuelt
kan utnyttes, enn hvilken/hvilke diagnose(r) pasienten har. Vurderingen
bør ikke foretas kun i forhold til pasientens tidligere/nåværende arbeidssituasjon/yrke,
men ut fra en totalvurdering av vedkommendes mulighet til å utføre
et hvilket som helst arbeid. En rullestolbruker kan sannsynligvis
ikke være rørlegger, men kan muligens betjene et sentralbord.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med
Den norske legeforening om å utvikle nye måter å vurdere behovet
for uførepensjon på og komme tilbake til Stortinget med egen sak
om dette i god tid før iverksettingstidspunktet for ny uføretrygd.»
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er klar dokumentasjon på at nivået på en velferdsytelse
påvirker tilstrømningen til ytelsen.
Disse medlemmer registrerer at
departementet selv regner med at man vil se en vekst i antall uføretrygdede
som går ut over det de demografiske endringer i befolkningen skulle
tilsi. Det registreres videre at selv om demografiske endringer
isolert sett tilsier at andelen uføre i befolkningen vil øke fremover,
peker andre utviklingstrekk – som bedre folkehelse og økt utdanningsnivå
– i motsatt retning.
Disse medlemmer har merket seg
økningen i antall unge uføre, og peker på at hverken demografiske
endringer eller endringer i folkehelsen skulle tilsi at andelen
unge uføre øker så kraftig som den gjør. Statistikken fra 1980 og fremover
viser videre at det blir flere uføre i nedgangstider enn i oppgangstider.
Dette tilsier at det er andre faktorer enn helse alene
som påvirker antallet uføre. Disse medlemmer vil
likevel understreke at nivået på ytelsen kun er én av mange faktorer
som spiller inn i denne sammenhengen, og vil påpeke at det ikke
bare er nivået på uføretrygden som skal forhindre at flere blir
uføre.