Brev fra Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet v/statsråden til næringskomiteen, datert 18. oktober 2010

Dokument 8:151 S (2010-2011) Representantforslag fra stortingsrepresentantene Svein Flåtten, Harald T. Nesvik og Abid Q. Raja om en helhetlig anbudsstrategi som bl.a. skal oppnå mer innovasjon og leverandørutvikling og styrke forbrukerinteressene ved å...

Jeg viser til brev fra Næringskomiteen av 6. oktober d.å. om ovennevnte forslag. Komiteen har bedt om min vurdering av forslaget.

Forslag I lyder:

"Stortinget ber regjeringen gjennomgå anbudsreglene for offentlige anskaffelser og legge frem en konkret og helhetlig strategi for Stortinget, som blant annet skal bidra til mer innovasjon og leverandørutvikling, og at strategien legges frem for Stortinget innen utgangen av 2011."

Jeg deler forslagsstillernes engasjement for betydningen av innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Dersom vi kan innrette offentlige innkjøp slik at de i større grad resulterer i innovative løsninger, vil det kunne bidra til økt verdiskapning på flere måter – økt verdiskapning i næringslivet, bedre tjenester til innbyggerne og innsparing for det offentlige ved at varer og tjenester leveres bedre og mer effektivt. Samtidig er ingen anskaffelser like, og hensynet til innovasjon er ikke like relevant ved alle anskaffelser.

I St.meld. nr. 7 (2008-2009) Et nyskapende og bærekraftig Norge og i St.meld. nr. 36 (2008-2009) Det gode innkjøp slås det fast at regjeringen ønsker å fremme innovasjon gjennom offentlige anskaffelser.

Målsettingen er senere blitt fulgt opp av flere tiltak. Nærings- og handelsdepartementet (NHD) har blant annet bevilget midler til Direktoratet for forvaltning IKT og (Difi) for å utvikle en metodikk for hvordan anskaffelser kan gjøres mer innovasjonsfremmende og for å gjennomføre tiltak for å spre denne kompetansen. Dette prosjektet er nå videreført. Mitt departement og NHD har også bevilget midler til leverandørutviklingsprogrammet i regi av KS og NHO. Dette prosjektet har kommet godt i gang, og departementene har tildelt prosjektet ytterligere støtte.

Forslagsstillerne foreslår en gjennomgang av regelverket om offentlige anskaffelser for å sikre mer innovasjon. Regelverket om offentlige anskaffelser er imidlertid ikke til hinder for å ivareta hensynet til innovasjon. Innenfor regelverkets prosessuelle krav er det fullt mulig for offentlige innkjøpere å stimulere til at leverandørene kommer frem med nye eller forbedrede varer, prosesser og tjenester.

Kompetansehevende tiltak er mer aktuelle. Flere slike tiltak er allerede igangsatt og besluttet videreført. Behovet for ytterligere tiltak blir fortløpende vurdert.

Forslag II lyder:

"Stortinget ber regjeringen styrke forbrukerinteressene ved å innføre en uavhengig konkurransenemnd for ankebehandling av konkurransesaker."

Jeg ser at forslagsstillerne er opptatt av en forutsigbar og pålitelig konkurransepolitikk, og av at aktørene i næringslivet har tillit til at konkurranseloven praktiseres på en åpen, ryddig, rettferdig og forutberegnelig måte. Forslagsstillerne vil oppnå dette ved å opprette en uavhengig konkurranseklagenemnd. Jeg er helt enig i målsetningene, og særlig i at tilliten til klagebehandlingen er viktig for respekten for reglene i konkurranseloven og for Konkurransetilsynet som tilsynsorgan. Men jeg er ikke enig i at erfaringene med klagesaksbehandlingen tilsier at det bør opprettes en egen klagenemnd for konkurransesaker.

Selv om det er behandlingen av klager over Konkurransetilsynets inngrep mot fusjoner og oppkjøp (foretakssammenslutninger) som har fått størst oppmerksomhet, vil jeg for oversiktens skyld påpeke at departementet også behandler klager over Konkurransetilsynets vedtak om pålegg om opphør av lovstridig adferd iht. § 12, og Konkurransetilsynets avgjørelser om å legge saker til side iht § 12 tredje ledd. Departementets rolle som overordnet organ for Konkurransetilsynet er imidlertid begrenset ved at all overprøving av vedtak om overtredelsesgebyr ved brudd på loven skal skje ved domstolene, slik som i den nylig avgjorte Tine-saken. Spørsmålet om klagenemnd er derfor først og fremst knyttet til vedtak etter fusjonskontrollreglene.

Spørsmålet om hvordan man bør organisere klagebehandlingen har vært behandlet av Stortinget flere ganger, sist i forbindelse med Ot. prp. nr. 35 (2007-2008) med forslag til endringer i konkurranseloven § 21 om saker vedrørende foretakssammenslutninger av prinsipiell og stor samfunnsmessig betydning. Et representantforslag om opprettelse av en uavhengig nemnd ble, som forslagsstillerne nevner, fremmet av representanter fra Høyre og behandlet i 2006. Stortinget besluttet den gang at man ikke ville gå videre med forslaget.

Jeg kan ikke se at forslagsstillerne i denne omgangen bringer frem nye argumenter i forhold til det tidligere behandlede forslaget. Bakgrunnen for forslaget er at departementet i visse tilfeller har opphevet eller endret Konkurransetilsynets vedtak etter klage til departementet. Siden forannevnte dok. 8 forslag i 2006 ble behandlet i Stortinget har mitt departement fattet vedtak på konkurransefaglig grunnlag etter konkurranseloven § 20 fjerde ledd, jf. § 16 i fire saker der Konkurransetilsynets vedtak om inngrep mot en foretakssammenslutning var påklaget. I to saker ble Konkurranse-tilsynets vedtak opprettholdt. I en sak ble forbud mot foretakssammenslutningen omgjort slik at det ble satt vilkår for gjennomføring og i en sak ble tilsynets vedtak omgjort på faglig grunnlag.

Departementet har ikke anledning til å ta andre enn rent konkurransefaglige hensyn etter krrl. § 16 ved behandling av klagesaker. Videre er det slik at der lovens inngrepsvilkår er oppfylt, er departementet forpliktet til å opprettholde vedtaket. Departementet har med andre ord ikke anledning til å legge vekt på andre hensyn enn de konkurranserettslige hensynene Konkurransetilsynet legger til grunn. Departe-mentets eneste mål i klagesaksbehandlingen er å fatte et korrekt faglig vedtak.

At det etter klager har skjedd omgjøring av Konkurransetilsynets vedtak, er resultatet av en normal klagesaksbehandling etter forvaltningsloven, som skal ivareta partenes rettssikkerhet. Når et førsteinstansvedtak av og til blir omgjort, er det etter mitt syn, et tegn på at klageordningen virker. Jeg mener det ville være større grunn til bekymring dersom Konkurransetilsynets vedtak aldri ble omgjort.

Kongen i statsråd kan imidlertid avgjøre saker etter krrl. § 21 etter en prioritering av andre politiske mål opp mot de hensyn konkurranseloven skal sikre. Siden 1. mai 2004, da nåværende konkurranselov trådte i kraft, har dette skjedd i to klagesaker av totalt ni. I Prior/Nordgården (10.02.06) omgjorde Kongen i statsråd vedtaket etter konkurranseloven § 21 fordi ervervet av Nordgården hadde betydning for landbrukspolitikkens mål om å opprettholde norsk produksjon av egg og inntekter til eggprodusentene. I Statkraft Holding AS/Trondheim Energiverk (TEV)(23.11.05) opphevet Kongen i statsråd, med hjemmel i konkurranseloven § 21, jf. fvl. 35 annet ledd, departementets vedtak om å opprett-holde Konkurransetilsynets reversering av Statkrafts erverv av TEV. Vedtaket ble begrunnet i hensynet til gode industrielle løsninger i kraftsektoren. Det ville bl.a. annet virke til å utveksle kompetanse og spre innovasjon. I tillegg ble det lagt vekt på at Statnett hadde plikt til å investere i overføringsnettet etter samfunnsøkonomiske kriterier. Dermed vil "flaskehalsene" i strømnettet etter hvert forsvinne. Slike politiske vedtak er i overensstemmelse med lovens system.

Som det fremgår, er det et tydelig skille i konkurranseloven mellom den normale faglige behandlingen av klagesaker og de sakene der konkurransepolitiske hensyn må vike for andre hensyn. Både hjemmel for vedtaket, organet som er beslutningstaker og begrunnelsen for klagevedtaket viser tydelig når en omgjøring skjer på politisk grunnlag. Dette er forskjellig fra 1993-loven, der departementet i klagebehandlingen kunne samordne hensynet til konkurranse med andre allmenne hensyn uten at dette i alle tilfeller kom klart frem av vedtaket. Det er derfor etter min mening ikke relevant å vise til vedtak etter den gamle loven som begrunnelse for opprettelse av en nemnd.

Selv om det skulle bli opprettet en konkurransenemnd vil man likevel ikke kunne komme fra at det også i fremtiden vil komme klager i saker der politiske hensyn vil være i strid med det som følger av en ren konkurransefaglig behandling av saken. Jeg mener at regjeringen er bedre egnet til å foreta avveininger mellom ulike politiske mål enn en uavhengig nemnd.

Til slutt vil jeg påpeke at dersom en ser på saksmengden fra 2004 til i dag, er det naturlig å anta at den aktuelle nemnda vil få relativt få saker til behandling. Det er langt fra klart at sakstilfanget kan forsvare opprettelse og drift av et slikt organ.

Jeg vil dessuten nevne at konkurranseloven for tiden gjennomgås av et lovutvalg med et omfattende mandat. Utvalget ledes av prof.dr. juris Erling Hjelmeng. Utvalget skal gjennomgå konkurranseloven og fremme forslag til eventuelle lovendringer innen 1. februar 2012. Mandatet inkluderer også vurdering av lovens regler for kontroll med foretakssammenslutninger, men det er ikke lagt opp til at utvalget skal drøfte organisatoriske spørsmål.

Dok.8-forslaget omtaler også Klagenemnd for offentlige anskaffelser (KOFA), og det oppfordres til at "KOFAs rolle belyses videre". Når det gjelder dette spørsmålet, viser jeg til utredning fra det offentlige utvalget som har utredet og anbefalt hvordan et nytt EU-direktiv om håndheving av reglene om offentlige anskaffelser bør gjennomføres i norsk rett (NOU 2010:2 Håndhevelse av offentlige anskaffelser). Regjeringen vil fremme en lovproposisjon som følger opp utredningen. Departementet vil dessuten i 2012 foreta en gjennomgang av Klagenemnda for offentlige anskaffelser for å se om det er behov for endringer i nemndas innretning og rammevilkår, jf. Prop. 1 S (2011-2012).