Jeg viser til brev fra Næringskomiteen av 6. oktober
d.å. om ovennevnte forslag. Komiteen har bedt om min vurdering av
forslaget.
"Stortinget ber regjeringen
gjennomgå anbudsreglene for offentlige anskaffelser og legge frem
en konkret og helhetlig strategi for Stortinget, som blant annet
skal bidra til mer innovasjon og leverandørutvikling, og at strategien legges
frem for Stortinget innen utgangen av 2011."
Jeg deler forslagsstillernes engasjement for
betydningen av innovasjon gjennom offentlige anskaffelser. Dersom
vi kan innrette offentlige innkjøp slik at de i større grad resulterer
i innovative løsninger, vil det kunne bidra til økt verdiskapning
på flere måter – økt verdiskapning i næringslivet, bedre tjenester
til innbyggerne og innsparing for det offentlige ved at varer og
tjenester leveres bedre og mer effektivt. Samtidig er ingen anskaffelser
like, og hensynet til innovasjon er ikke like relevant ved alle
anskaffelser.
I St.meld. nr. 7 (2008-2009) Et
nyskapende og bærekraftig Norge og i St.meld. nr. 36 (2008-2009) Det gode innkjøp slås det fast at regjeringen
ønsker å fremme innovasjon gjennom offentlige anskaffelser.
Målsettingen er senere blitt fulgt opp av flere
tiltak. Nærings- og handelsdepartementet (NHD) har blant annet bevilget
midler til Direktoratet for forvaltning IKT og (Difi) for å utvikle
en metodikk for hvordan anskaffelser kan gjøres mer innovasjonsfremmende
og for å gjennomføre tiltak for å spre denne kompetansen. Dette prosjektet
er nå videreført. Mitt departement og NHD har også bevilget midler
til leverandørutviklingsprogrammet i regi av KS og NHO. Dette prosjektet
har kommet godt i gang, og departementene har tildelt prosjektet
ytterligere støtte.
Forslagsstillerne foreslår en gjennomgang av regelverket
om offentlige anskaffelser for å sikre mer innovasjon. Regelverket
om offentlige anskaffelser er imidlertid ikke til hinder for å ivareta
hensynet til innovasjon. Innenfor regelverkets prosessuelle krav
er det fullt mulig for offentlige innkjøpere å stimulere til at
leverandørene kommer frem med nye eller forbedrede varer, prosesser
og tjenester.
Kompetansehevende tiltak er mer aktuelle. Flere slike
tiltak er allerede igangsatt og besluttet videreført. Behovet for
ytterligere tiltak blir fortløpende vurdert.
"Stortinget ber regjeringen
styrke forbrukerinteressene ved å innføre en uavhengig konkurransenemnd
for ankebehandling av konkurransesaker."
Jeg ser at forslagsstillerne er opptatt av en
forutsigbar og pålitelig konkurransepolitikk, og av at aktørene
i næringslivet har tillit til at konkurranseloven praktiseres på
en åpen, ryddig, rettferdig og forutberegnelig måte. Forslagsstillerne
vil oppnå dette ved å opprette en uavhengig konkurranseklagenemnd.
Jeg er helt enig i målsetningene, og særlig i at tilliten til klagebehandlingen
er viktig for respekten for reglene i konkurranseloven og for Konkurransetilsynet
som tilsynsorgan. Men jeg er ikke enig i at erfaringene med klagesaksbehandlingen
tilsier at det bør opprettes en egen klagenemnd for konkurransesaker.
Selv om det er behandlingen av klager over Konkurransetilsynets
inngrep mot fusjoner og oppkjøp (foretakssammenslutninger) som har fått
størst oppmerksomhet, vil jeg for oversiktens skyld påpeke at departementet
også behandler klager over Konkurransetilsynets vedtak om pålegg
om opphør av lovstridig adferd iht. § 12, og Konkurransetilsynets
avgjørelser om å legge saker til side iht § 12 tredje ledd. Departementets rolle
som overordnet organ for Konkurransetilsynet er imidlertid begrenset
ved at all overprøving av vedtak om overtredelsesgebyr ved brudd på
loven skal skje ved domstolene, slik som i den nylig avgjorte Tine-saken.
Spørsmålet om klagenemnd er derfor først og fremst knyttet til vedtak
etter fusjonskontrollreglene.
Spørsmålet om hvordan man bør organisere klagebehandlingen
har vært behandlet av Stortinget flere ganger, sist i forbindelse
med Ot. prp. nr. 35 (2007-2008) med forslag til endringer i konkurranseloven
§ 21 om saker vedrørende foretakssammenslutninger av prinsipiell
og stor samfunnsmessig betydning. Et representantforslag om opprettelse
av en uavhengig nemnd ble, som forslagsstillerne nevner, fremmet
av representanter fra Høyre og behandlet i 2006. Stortinget besluttet
den gang at man ikke ville gå videre med forslaget.
Jeg kan ikke se at forslagsstillerne i denne
omgangen bringer frem nye argumenter i forhold til det tidligere
behandlede forslaget. Bakgrunnen for forslaget er at departementet
i visse tilfeller har opphevet eller endret Konkurransetilsynets vedtak
etter klage til departementet. Siden forannevnte dok. 8 forslag
i 2006 ble behandlet i Stortinget har mitt departement fattet vedtak
på konkurransefaglig grunnlag etter konkurranseloven § 20 fjerde
ledd, jf. § 16 i fire saker der Konkurransetilsynets vedtak om inngrep
mot en foretakssammenslutning var påklaget. I to saker ble Konkurranse-tilsynets
vedtak opprettholdt. I en sak ble forbud mot foretakssammenslutningen
omgjort slik at det ble satt vilkår for gjennomføring og i en sak
ble tilsynets vedtak omgjort på faglig grunnlag.
Departementet har ikke anledning til å ta andre enn
rent konkurransefaglige hensyn etter krrl. § 16 ved behandling av
klagesaker. Videre er det slik at der lovens inngrepsvilkår er oppfylt,
er departementet forpliktet til å opprettholde vedtaket. Departementet
har med andre ord ikke anledning til å legge vekt på andre hensyn
enn de konkurranserettslige hensynene Konkurransetilsynet legger
til grunn. Departe-mentets eneste mål i klagesaksbehandlingen er
å fatte et korrekt faglig vedtak.
At det etter klager har skjedd omgjøring av Konkurransetilsynets
vedtak, er resultatet av en normal klagesaksbehandling etter forvaltningsloven,
som skal ivareta partenes rettssikkerhet. Når et førsteinstansvedtak
av og til blir omgjort, er det etter mitt syn, et tegn på at klageordningen virker.
Jeg mener det ville være større grunn til bekymring dersom Konkurransetilsynets
vedtak aldri ble omgjort.
Kongen i statsråd kan imidlertid avgjøre saker etter
krrl. § 21 etter en prioritering av andre politiske mål opp mot
de hensyn konkurranseloven skal sikre. Siden 1. mai 2004, da nåværende konkurranselov
trådte i kraft, har dette skjedd i to klagesaker av totalt ni. I
Prior/Nordgården (10.02.06) omgjorde Kongen i statsråd vedtaket etter
konkurranseloven § 21 fordi ervervet av Nordgården hadde betydning
for landbrukspolitikkens mål om å opprettholde norsk produksjon av
egg og inntekter til eggprodusentene. I Statkraft Holding AS/Trondheim
Energiverk (TEV)(23.11.05) opphevet Kongen i statsråd, med hjemmel
i konkurranseloven § 21, jf. fvl. 35 annet ledd, departementets
vedtak om å opprett-holde Konkurransetilsynets reversering av Statkrafts
erverv av TEV. Vedtaket ble begrunnet i hensynet til gode industrielle
løsninger i kraftsektoren. Det ville bl.a. annet virke til å utveksle
kompetanse og spre innovasjon. I tillegg ble det lagt vekt på at
Statnett hadde plikt til å investere i overføringsnettet etter samfunnsøkonomiske
kriterier. Dermed vil "flaskehalsene" i strømnettet etter hvert
forsvinne. Slike politiske vedtak er i overensstemmelse med lovens
system.
Som det fremgår, er det et tydelig skille i konkurranseloven
mellom den normale faglige behandlingen av klagesaker og de sakene
der konkurransepolitiske hensyn må vike for andre hensyn. Både hjemmel
for vedtaket, organet som er beslutningstaker og begrunnelsen for
klagevedtaket viser tydelig når en omgjøring skjer på politisk grunnlag.
Dette er forskjellig fra 1993-loven, der departementet i klagebehandlingen
kunne samordne hensynet til konkurranse med andre allmenne hensyn
uten at dette i alle tilfeller kom klart frem av vedtaket. Det er
derfor etter min mening ikke relevant å vise til vedtak etter den
gamle loven som begrunnelse for opprettelse av en nemnd.
Selv om det skulle bli opprettet en konkurransenemnd
vil man likevel ikke kunne komme fra at det også i fremtiden vil
komme klager i saker der politiske hensyn vil være i strid med det
som følger av en ren konkurransefaglig behandling av saken. Jeg
mener at regjeringen er bedre egnet til å foreta avveininger mellom
ulike politiske mål enn en uavhengig nemnd.
Til slutt vil jeg påpeke at dersom en ser på
saksmengden fra 2004 til i dag, er det naturlig å anta at den aktuelle
nemnda vil få relativt få saker til behandling. Det er langt fra
klart at sakstilfanget kan forsvare opprettelse og drift av et slikt
organ.
Jeg vil dessuten nevne at konkurranseloven for tiden
gjennomgås av et lovutvalg med et omfattende mandat. Utvalget ledes
av prof.dr. juris Erling Hjelmeng. Utvalget skal gjennomgå konkurranseloven
og fremme forslag til eventuelle lovendringer innen 1. februar 2012.
Mandatet inkluderer også vurdering av lovens regler for kontroll
med foretakssammenslutninger, men det er ikke lagt opp til at utvalget
skal drøfte organisatoriske spørsmål.
Dok.8-forslaget omtaler også Klagenemnd for offentlige
anskaffelser (KOFA), og det oppfordres til at "KOFAs rolle belyses
videre". Når det gjelder dette spørsmålet, viser jeg til utredning fra
det offentlige utvalget som har utredet og anbefalt hvordan et nytt
EU-direktiv om håndheving av reglene om offentlige anskaffelser
bør gjennomføres i norsk rett (NOU 2010:2 Håndhevelse
av offentlige anskaffelser). Regjeringen vil fremme en lovproposisjon
som følger opp utredningen. Departementet vil dessuten i 2012 foreta
en gjennomgang av Klagenemnda for offentlige anskaffelser for å
se om det er behov for endringer i nemndas innretning og rammevilkår, jf.
Prop. 1 S (2011-2012).