Menneskehandel er et globalt problem som i mange
tilfeller er organisert av internasjonale kriminelle nettverk. Hvert
år blir tusenvis av mennesker, herunder barn, utsatt for menneskehandel.
Også i Norge har vi avdekket menneskehandel.
Norge har inngått internasjonale forpliktelser
for å beskytte barn mot menneskehandel.
Det er grunn til å anta at det er langt flere
mindreårige ofre for menneskehandel i Norge enn det myndighetene
i dag klarer å oppspore. Med økende kunnskap om og fokus på barn
som ofre for menneskehandel vil vi derfor kunne få en økning av
antallet registrerte mindreårige mulige ofre for menneskehandel
i årene som kommer.
Barnevernloven har i dag flere bestemmelser som
åpner for å plassere barn på institusjon og i fosterhjem – både
med og uten samtykke. Bestemmelsene som gir adgang til plassering
på grunnlag av atferdsvansker, åpner dessuten til en viss grad for
å iverksette beskyttelsestiltak ved tvang under plasseringen. Da
barnevernloven ble vedtatt var menneskehandel med barn ikke et aktuelt
tema, og bestemmelsene er ikke direkte utformet med tanke på å kunne
plassere barn utsatt for menneskehandel. Bestemmelsene gir blant
annet ikke adgang til å iverksette de beskyttelsestiltak som er
nødvendige for å ivareta disse barnas spesielle situasjon. Felles
for reglene i dagens barnevernlov er derfor at de ikke er godt egnet
som hjemmelsgrunnlag for plassering av barn som kan være utsatt
for menneskehandel.
På denne bakgrunn er det etter departementets syn
behov for å innføre et eget særskilt hjemmelsgrunnlag for denne
gruppen. Departementet foreslår at det innføres nye bestemmelser
i barnevernloven kapittel 4 som åpner for at Fylkesnemnda for barnevern
og sosiale saker kan fatte vedtak om plassering av barn utsatt for menneskehandel
på barnevernsinstitusjon uten deres samtykke i inntil 6 måneder.
I tillegg foreslår departementet at barnevernstjenestens leder og
påtalemyndigheten kan fatte et midlertidig akuttvedtak for inntil
2 uker. Det foreslås samtidig at det i selve plasseringsvedtaket
skal kunne fastsettes beskyttelsestiltak for å forhindre at barn
får kontakt med bakmenn. Å plassere et barn som kan være utsatt
for menneskehandel på institusjon uten samtykke, samtidig som det
innføres beskyttelsestiltak som begrenser barnets frihet, vil være
svært inngripende for barnet. Det foreslås derfor strenge og klare
vilkår for plassering, og at beskyttelsestiltakene som skal kunne
innføres reguleres uttømmende i loven. Proposisjonen inneholder
også forslag til andre nødvendige justeringer i barnevernloven.
De foreslåtte bestemmelsene er kun ment brukt
i tilfeller der det ikke er mulig å oppnå tilfredsstillende beskyttelse
og omsorg for barnet på annen måte. Departementet legger til grunn
at det først og fremst vil være aktuelt å benytte den foreslåtte
bestemmelsen overfor større barn. Det vises blant annet til at majoriteten
av barn utsatt for menneskehandel i Norge hittil har vært mellom
15 og 18 år.
Menneskehandel er definert som det å rekruttere, transportere,
overføre, huse eller motta personer med sikte på å utnytte dem,
ved hjelp av nærmere bestemte tvangsmidler.
Menneskehandel er straffbart etter straffeloven § 224.
Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn
og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1.
Ved mistanke om at et barn er offer for menneskehandel skal barnevernstjenesten
varsles om dette.
Dersom barnevernstjenesten mottar en melding om
at et barn kan være utsatt for menneskehandel, skal barnevernstjenesten
snarest vurdere dette.
Barnevernloven har i dag flere bestemmelser som
åpner for plassering av barn på barnevernsinstitusjon eller i fosterhjem.
Bestemmelsene omfatter plassering med og uten samtykke, midlertidige
plasseringer i akuttsituasjoner og mer langvarige plasseringer.
Adgangen til å benytte tvang overfor beboere
på barnevernsinstitusjoner, og hva slags tvang som kan benyttes
reguleres av § 5-9 i barnevernloven og av rettighetsforskriften.
Utgangspunktet i loven og i forskriften er at det ikke er tillatt
å bruke tvang, unntatt når dette er uttrykkelig hjemlet.
Rettighetsforskriften inneholder generelle bestemmelser
som gjelder alle som oppholder seg i en barnevernsinstitusjon uavhengig
av plasseringsgrunnlag. Forskriften åpner generelt verken for å
innføre særlige begrensninger i barnets bevegelsesfrihet eller hindre
barnet i å kommunisere eller korrespondere med omverdenen.
Ved siden av barnevernet har også politiet og
utlendingsmyndighetene et særlig ansvar for barn som kan være utsatt
for menneskehandel.
Politiets hovedansvar er først og fremst å identifisere
barnet som offer for menneskehandel, utarbeide trusselvurdering
og sørge for iverksettelse av sikkerhetstiltak i tråd med denne
vurderingen.
Utlendingsmyndighetene skal ta stilling til
om barnet bør innvilges begrenset oppholdstillatelse (refleksjonsperiode),
dersom det fremmes søknad om dette. Tvungen utsendelse av en enslig
mindreårig skal bare skje til et familiemedlem, utnevnt verge eller
til et annet forsvarlig omsorgstilbud.
Det fremgår av høringsnotatet at dagens bestemmelser
i barnevernloven ikke er særlig godt egnet som hjemmelsgrunnlag
for plassering av barn som kan være utsatt for menneskehandel. Dette
gjelder både vilkår for plassering og hvilke beskyttelsestiltak
som kan iverksettes for å beskytte barn mot menneskehandel. Formålet med
en særskilt bestemmelse om menneskehandel er å ivareta barnets umiddelbare
behov for beskyttelse og omsorg.
Barnevernstjenesten har allerede i dag en helt sentral
rolle i arbeidet med å beskytte barn mot å bli utnyttet til menneskehandel.
Departementet mener imidlertid at dagens plasseringsbestemmelser
i barnevernloven ikke er godt nok egnet som hjemmelsgrunnlag ved
plassering av barn som antas å være utsatt for menneskehandel. Dette
gjelder både de vilkår for plassering som er angitt i bestemmelsene
og hvilke beskyttelsestiltak som kan iverksettes.
Departementets forslag om å innføre nye særskilte
bestemmelser i barnevernloven om plassering av barn utsatt for menneskehandel,
har fått bred støtte blant høringsinstansene. Det har likevel blitt
reist flere innvendinger både til forslaget og til den nærmere utformingen
av innholdet i de foreslåtte bestemmelsene. Departementet har også
etter høringen kommet til at det er behov for nye særskilte bestemmelser
i barnevernloven som åpner for plassering i institusjon av barn
utsatt for menneskehandel uten samtykke fra barnet eller barnets
verge.
Som flere høringsinstanser har påpekt, er menneskehandel
en alvorlig form for kriminalitet som krenker menneskerettighetene
til de barn dette gjelder, på det groveste. Departementet mener
at det er et sterkt behov for å kunne gripe inn i situasjoner der
barn blir utnyttet eller står i fare for å bli utnyttet til menneskehandel. Forslaget
vil etter departementets oppfatning styrke vernet til en gruppe
barn som befinner seg i en svært sårbar og utsatt situasjon, og
gi dem nødvendig omsorg og beskyttelse etter barnevernloven. Departementet
viser i denne forbindelse også til Justisdepartementets uttalelse
der det fremgår at de foreslåtte lovendringene ikke bare er viktige,
men også nødvendige tiltak fra norsk side for å oppfylle Norges
menneskerettslige konvensjonsforpliktelser.
Flere høringsinstanser har samtidig vist til
at forslaget åpner for iverksetting av omfattende beskyttelsestiltak
som er av svært inngripende karakter. Departementet vil understreke
at det ved utformingen av forslaget er lagt avgjørende vekt på å
ivareta barnets rettssikkerhet på en god måte. Dette innebærer blant
annet at det stilles strenge og konsise krav til når det skal kunne fattes
vedtak om plassering. Videre er det viktig at plasseringen er av
så kort varighet som mulig, og at det jevnlig kan skje en overprøving
av de vedtak som er fattet. Det er også en grunnleggende forutsetning
for forslaget at alle ansvarlige myndigheter arbeider aktivt for
å klargjøre spørsmålet om menneskehandel, og å avklare barnets situasjon
under hele perioden barnet er plassert. Departementet legger til
grunn at når plasseringen opphører, må myndighetene ha kommet frem
til en avklaring av barnets videre situasjon med utgangspunkt i
barnets beste.
Departementet understreker videre at de nye bestemmelsene
kun er ment å benyttes i tilfeller der det ikke er mulig å oppnå
tilfredsstillende beskyttelse og omsorg for barnet på annen måte. Dette
innebærer at dersom vilkårene i barnevernlovens øvrige plasseringsbestemmelser
er oppfylt, og de tiltakene som kan iverksettes etter den enkelte
bestemmelse gir barnet tilstrekkelig vern mot å bli utnyttet til
menneskehandel, er det fremdeles disse bestemmelsene som skal anvendes.
Departementet legger således til grunn at det fortsatt vil være
aktuelt å vurdere plasseringer etter andre hjemmelsgrunnlag i barnevernloven. Det
vises særlig til barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav a som
et aktuelt alternativ dersom det tas sikte på at barnet skal bli
i landet under barnevernets omsorg over lengre tid. Denne bestemmelsen
gjelder der det er alvorlige mangler ved den daglige omsorg som
barnet får, eller alvorlige mangler med hensyn til den personlige kontakt
og trygghet barnet trenger etter sin alder og utvikling. I slike
tilfeller kan fylkesnemnda treffe vedtak om omsorgsovertakelse selv
om barnet og barnets verge skulle motsette seg dette. Barnet kan
enten plasseres i institusjon eller i fosterhjem, jf. barnevernloven
§ 4-14. § 4-12 omfatter også tilfeller der barnet rent faktisk ikke har
foreldre eller foresatte. Videre vil departementet understreke at
barnevernstjenesten fremdeles vil kunne formidle plass i fosterhjem
eller institusjon etter samtykke.
Etter barnevernloven § 4-24 kan et barn som
har vist alvorlige atferdsproblemer ved alvorlig eller gjentatt
kriminalitet, ved vedvarende misbruk av rusmidler eller «på annen
måte» plasseres i behandlingsinstitusjon uten eget samtykke. I forarbeidene
til barnevernloven er kriteriet «på annen måte» beskrevet som «annen
form for utpreget normløs atferd». Det nærmere innholdet i dette kriteriet
er beskrevet som prostitusjon og manglende tilknytning til normalt
livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe, for eksempel de såkalte
gatebarna. Departementet legger til grunn at det i visse tilfeller
fremdeles kan være aktuelt å plassere et barn utsatt for menneskehandel
i institusjon etter § 4-24, dersom vilkårene for å anvende denne
bestemmelsen er oppfylt. Som påpekt av Fylkesnemnda for barnevern
og sosiale saker i Oslo og Akershus har tiltakene etter barnevernloven
§ 4-24 og tiltakene i henhold til departementets forslag til ny § 4-29
forskjellige formål. Formålet med plassering etter § 4-24 er først
og fremst å gi behandling til barn og unge med alvorlige atferdsvansker,
mens plassering i henhold til departementets forslag skal gi beskyttelse
mot å bli utnyttet til menneskehandel. Departementet ser det derfor
ikke som ak-tuelt å benytte de to plasseringsgrunnlagene samtidig.
Departementet foreslår etter dette at det tas
inn nye bestemmelser i barnevernloven om plassering av barn utsatt
for menneskehandel i institusjon. På bakgrunn av de innspill som
har fremkommet under høringen, har departementet imidlertid kommet
til at det er grunn til å gjøre enkelte endringer og presiseringer
i det forslaget som ble sendt på høring. Det er også foretatt enkelte
justeringer av lovteksten i forhold til det forslaget som ble sendt
på høring. Det vises til utkastet til nye bestemmelser i barnevernloven §§ 4-29
og 4-30.
Det ble fremhevet i høringsnotatet at både barnevernsmyndighetene,
politiet, utlendingsmyndighetene og andre hjelpetjenester har ansvar
for å sikre at mindreårige som kan være utsatt for menneskehandel
blir tatt hånd om på en forsvarlig måte.
Det ble derfor understreket at alle berørte
myndigheter skulle arbeide aktivt for å klargjøre spørsmålet om
menneskehandel, og å avklare barnets nærmere situasjon under hele
plasseringsperioden. Ved opphør av plasseringen skulle myndighetene,
herunder barnevernsmyndighetene, politiet og utlendingsmyndighetene, ha
kommet frem til en løsning med hensyn til barnets videre ivaretakelse.
Politiet, utlendingsmyndighetene og barneverntjenesten
har hver sine oppgaver overfor barn som er eller kan være utsatt
for menneskehandel. Det er derfor helt avgjørende at de berørte
myndigheter aktivt samarbeider når det gjelder å avklare spørsmålet
om menneskehandel, og at de også sammen avklarer barnets behov for
videre oppfølgning og ivaretakelse. Departementet understreker at
forslaget ikke innebærer endringer i politiets og utlendingsmyndighetenes
oppgaver og ansvar ved behandlingen av saker som gjelder barn utsatt
for menneskehandel. Departementet legger til grunn at politiet og
utlendingsmyndighetene med utgangspunkt i sine oppgaver også i dag
har et ansvar for å samarbeide med barnevernet når det gjelder å
avklare barnets situasjon og behov for videre oppfølging. Departementet
forutsetter at også politiet og utlendingsmyndighetene, i likhet
med barnevernsmyndighetene, gir disse sakene den nødvendige prioritet.
Når det gjelder spørsmålet om formidling av
opplysninger, er departementet enig med Justisdepartementet i at
det i mange tilfeller vil være nyttig for barnevernets arbeid å
gi opplysninger til blant annet utlendingsmyndighetene. I henhold
til barnevernloven § 6-7 kan barnevernstjenesten gi opplysninger
til andre offentlige forvaltningsorganer når dette er nødvendig
for å fremme barnevernets oppgaver. Dette innebærer at barnevernstjenesten
uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger dersom den etter
en konkret vurdering finner at dette er nødvendig for å sikre det
enkelte barnet et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.
Departementet viser også til at rundskrivet
om menneskehandel skal revideres. Kommunikasjon, utveksling av informasjon
og samarbeid mellom barnevern, politi og utlendingsmyndighetene
vil være en sentral del av dette arbeidet, som vil skje i samarbeid
med andre berørte departementer.
Departementet foreslo i høringsnotatet at vedtak om
plassering bare skulle kunne fattes dersom politiet finner at det
foreligger en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes
eller kan bli utnyttet til menneskehandel. Videre skulle plasseringen
være nødvendig for å beskytte barnet. Disse vilkårene skulle gjelde
både ved midlertidig akuttvedtak og når fylkesnemnda fatter vedtak
om plassering for inntil fire uker av gangen.
Flere instanser er kritiske til at vedtak om
plassering etter de foreslåtte bestemmelsene bare skal kunne treffes
dersom politiet finner at det er en nærliggende og alvorlig fare
for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og
at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.
Departementet vil understreke at politiet har
en helt sentral rolle når det oppstår mistanke om at et barn kan
være utsatt for menneskehandel. Det er blant annet politiets oppgave
å identifisere barnet som offer for menneskehandel, utarbeide trusselvurdering
og sørge for at det iverksettes ulike sikkerhetstiltak.
De foreslåtte bestemmelsene åpner for iverksetting
av svært omfattende og inngripende beskyttelsestiltak. Som understreket
i høringsnotatet er det derfor behov for å stille strenge vilkår
for å plassere barn utsatt for menneskehandel i institusjon. Fylkesnemndas
avgjørelser må bygge på grundige faglige vurderinger, og det må
foreligge tilstrekkelig dokumentasjon som kan underbygge faren for
utnyttelse til menneskehandel, og at plassering er nødvendig for
å beskytte barnet. Departementet legger til grunn at det er politiet
som har de beste forutsetningene for å vurdere faren for menneskehandel
og hvorvidt plasseringen er nødvendig for å beskytte barnet. Etter
departementets oppfatning må politiet derfor ha en sentral rolle
blant annet ved at de innhenter opplysninger og utarbeider vurderinger som
danner grunnlag for fylkesnemndas vedtak. Når det gjelder de ordinære
vedtakene om plassering som fylkesnemnda skal fatte, fastholder departementet
at disse vedtakene må baseres på politiets vurdering av faren for
menneskehandel og barnets beskyttelsesbehov.
Departementet ser imidlertid at det kan oppstå situasjoner
der det av hensyn til barnet er nødvendig å fatte et midlertidig
akuttvedtak før politiet har etterforsket saken tilstrekkelig til
å kunne uttale seg med tyngde om utnyttelsesfare og plasseringsbehov.
Når det gjelder de midlertidige akuttvedtakene, er departementet
derfor enig med de instansene som gir uttrykk for at politiets vurderinger
ikke bør være en absolutt forutsetning for vedtak. Departementet
foreslår at barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten gis
kompetanse til å fatte et midlertidig akuttvedtak på selvstendig
grunnlag. Et midlertidig akuttvedtak kan bare fattes dersom det
er sannsynlig at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet
utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, og at plassering
er nødvendig for å beskytte barnet. Etter departementets mening
vil en slik løsning langt på vei ivareta de innvendinger mot departementets
forslag som har framkommet under høringen.
Denne løsningen er i samsvar med det som gjelder
ved andre akuttplasseringer etter barnevernloven. Barnevernstjenestens
leder og påtalemyndigheten kan etter en konkret vurdering og ut
fra sitt faglige skjønn fatte et midlertidig akuttvedtak dersom
de finner at vilkårene for dette er oppfylt. Departementet vil samtidig
understreke at politiets vurderinger av faren for utnyttelse til menneskehandel
og barnets beskyttelsesbehov kan ha stor betydning også ved avgjørelsen
av hvorvidt det er behov for å fatte et midlertidig akuttvedtak.
Barnevernstjenestens leder bør derfor kontakte politiet og innhente
deres vurdering der dette er praktisk mulig og ikke vil sette barnet
i fare.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag avviker etter dette noe fra forslaget i høringsnotatet,
jf. utkast til nytt § 4-29 annet og fjerde ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet at barnevernstjenesten
fortløpende skal følge opp plasseringen og at barnevernstjenesten
i samarbeid med politiet skal vurdere om plasseringen fortsatt er
nødvendig for å beskytte barnet, eller om den kan opphøre, jf. forslag
til nytt § 4-30 tredje ledd. Videre ble det foreslått at plasseringen
bare skal kunne opphøre dersom politiet samtykker til dette. Det
samme ble foreslått å gjelde ved flytting av barnet til en annen
institusjon.
Som allerede påpekt har politiet en helt sentral rolle
ved behandlingen av saker som gjelder barn utsatt for menneskehandel.
Politiets ansvar og kompetanse knyttet til å vurdere utnyttelsesfare og
barnets beskyttelsesbehov er derfor av stor betydning ved behandlingen
av disse sakene. Departementet legger til grunn at politiets faglige
vurderinger vil være et særdeles viktig moment ved en avgjørelse
om opphør av plassering. Det samme gjelder ved flytting av barnet.
Det er likevel barnevernstjenesten som har omsorgen
for barnet og som følger opp barnet i det daglige etter at barnet
er plassert i institusjon. Det er derfor barnevernstjenesten som
ut fra en helhetlig og faglig vurdering av barnets situasjon er
nærmest til å vurdere spørsmålet om hvorvidt en plassering bør opphøre
ut fra hensynet til barnets beste. Etter departementets oppfatning
er barnevernstjenesten også nærmest til å vurdere spørsmålet om
hvorvidt hensynet til barnet tilsier at det bør flyttes. Departementet
er således enig med de instanser som har gitt uttrykk for at politiets
samtykke ikke bør være et absolutt vilkår når det gjelder avgjørelse
om opphør av plassering eller flytting av barnet.
Ut fra politiets viktige rolle ved behandlingen
av disse sakene mener departementet likevel at politiet bør informeres
og gis anledning til å uttale seg om utnyttelsesfare og barnets
beskyttelsesbehov før det treffes avgjørelse om opphør av plassering
eller flytting av barnet. Departementet forutsetter i denne forbindelse
at politiets vurderinger og uttalelse blir tillagt stor vekt.
Departementet foreslår på denne bakgrunnen en bestemmelse
om at barnevernstjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen,
og at barnevernstjenesten i samarbeid med politiet skal vurdere
om plasseringen fortsatt er nødvendig for å beskytte barnet, eller
om den kan opphøre. Departementet foreslår at det eksplisitt skal
fremgå av bestemmelsen at politiet skal informeres og gis anledning
til å uttale seg før plassering opphører. Det samme skal gjelde
ved flytting etter § 4-17.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag avviker på dette punkt noe fra forslaget i høringsnotatet,
jf. utkastet til nytt § 4-30 tredje ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste et
krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. forslaget til § 4-29
annet ledd. Det fremgår av forslaget at fylkesnemnda skal kunne
treffe vedtak dersom den, basert på politiets vurdering og øvrige
opplysninger i saken, finner det sannsynlig at det foreligger en
nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli
utnyttet til menneskehandel og at plassering er nødvendig for å
beskytte barnet.
I henhold til forslaget i høringsnotatet skal
det ikke stilles krav om mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt
for å kunne fatte vedtak. Beviskravet er knyttet til fylkesnemndas
selvstendige vurdering av om vilkårene i den foreslåtte bestemmelsen
er oppfylt. Fylkesnemndas vurdering skal bygge på politiets faglige
vurdering og de øvrige opplysningene i saken.
Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
i Oslo og Akershus er enig med departementet i at det bør stilles
krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for å kunne fatte vedtak.
Departementet har imidlertid merket seg at nemnda mener at formuleringen
«nærliggende og alvorlig fare» kan forstås som et skjerpet beviskrav utover
alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Vilkåret «nærliggende og alvorlig fare» er utformet
på tilsvarende måte som § 3-3 i psykisk helsevernloven om vedtak
om tvungent psykisk helsevern. Både forslaget til ny bestemmelse
om plassering av barn utsatt for menneskehandel og § 3-3 i psykisk
helsevernloven regulerer adgangen til å iverksette alvorlige inngrep
overfor enkeltmennesker uten samtykke. Videre regulerer begge bestemmelsene
vedkommendes rettssikkerhet i tilknytning til dette. Departementet
har kommet til at formuleringen «nærliggende og alvorlig fare» bør
opprettholdes, og legger til grunn at kravet om alminnelig sannsynlighetsovervekt
skal gjelde når fylkesnemnda skal fatte vedtak.
Departementet foreslår etter dette at fylkesnemnda
kan fatte vedtak dersom politiet finner at det foreligger en nærliggende
og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til
menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.
Videre kan vedtak bare treffes dersom også fylkesnemnda etter en
selvstendig vurdering finner det sannsynlig at disse vilkårene er
oppfylt. Endelig må nemnda finne at plassering etter en helhetlig
vurdering er den beste løsningen for barnet, jf. utkast til ny § 4-29 annet
ledd. Departementet mener for øvrig at det eksplisitt bør fremgå
av lovteksten at vedtak om plassering bare kan fattes dersom det
ikke er mulig å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse og omsorg med
mindre inngripende tiltak.
Departementet foreslår også at kravet om alminnelig
sannsynlighetsovervekt gjelder tilsvarende ved midlertidige akuttvedtak.
Dette innebærer at barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten
må finne det mest sannsynlig at det foreligger en nærliggende og
alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til
menneskehandel, og at plassering er nødvendig for å beskytte barnet.
Departementet foreslår etter dette at kravet
om alminnelig sannsynlighetsovervekt opprettholdes, jf. utkastet
til § 4-29 annet og fjerde ledd.
I høringsnotatet ble det foreslått at den nye bestemmelsen
i § 4-29 skulle omfatte personer som kan antas å være under 18 år,
inntil alderen er fastsatt. Med unntak av den foreslåtte presumsjonsregelen
fulgte høringsnotatet således den alminnelige aldersgrensen som
er fastsatt i barnevernloven. Videre fremgikk det av høringsnotatet
at dersom den unges alder vurderes å være nær 18 år, antas dette
i noen tilfeller å kunne være et moment som taler mot at plassering fremstår
som den klart beste løsningen for barnet.
De fleste høringsinstansene som har uttalt seg har
gitt sin tilslutning til departementets forslag om at den nye bestemmelsen
skal omfatte personer som kan antas å være under 18 år, inntil alderen
er fastsatt.
Barneombudet har gitt uttrykk for at de er uenige i
at det skal kunne legges vekt på at barnet antas å være nær myndighetsalder.
Departementet vil understreke at barnevernets ansvar er å iverksette
tiltak etter barnevernloven dersom vilkårene for dette er oppfylt
og det er til det enkelte barnets beste. Ansvaret omfatter også
unge som nærmer seg myndighetsalder. Etter departementets forslag
skal fylkesnemnda, i tillegg til å vurdere om vilkårene for plassering
foreligger, også foreta en endelig helhetlig vurdering av om plassering
er den beste løsningen for barnet. Som vist til i høringsnotatet,
kan det tenkes tilfeller der en plassering av et barn som nærmer
seg 18 år etter en konkret vurdering ikke kan antas å være til barnets
beste. Vedtakets inngripende karakter og vidtrekkende konsekvenser
for dem det gjelder, tilsier etter departementets mening at barnets
alder kan være et moment i den helhetsvurderingen fylkesnemnda skal
foreta.
Ved plassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker
er det åpnet for å opprettholde tvangsplasseringer utover myndighetsalder. Dersom
plasseringen er satt i verk før barnet fyller 18 år, kan et tiltak
gjennomføres slik som fylkesnemnda har bestemt selv om vedkommende
fyller 18 år i løpet av plasseringstiden, jf. barnevernloven § 4-24
tredje ledd. Bakgrunnen er behovet for å kunne fullføre allerede
igangsatte og velfungerende tiltak. Departementet kan ikke se at
det gjør seg gjeldende et tilsvarende behov for å kunne gjennomføre
en plassering av barn utsatt for menneskehandel utover fylte 18 år.
Det vises til at den samlede plasseringstiden er av kortere varighet
ved at den ikke skal kunne overstige 6 måneder. Det vises også til
at plasseringen innebærer iverksetting av omfattende og svært inngripende
beskyttelsestiltak.
Departementet finner det ikke nødvendig å foreslå
en nedre aldersgrense for når et barn kan plasseres etter den nye
bestemmelsen. Det vises imidlertid til at mistanke om menneskehandel først
og fremst har oppstått når det gjelder barn mellom 15 og 18 år.
Departementet forutsetter at det bare unntaksvis vil være nødvendig
å iverksette slike omfattende beskyttelsestiltak som den nye bestemmelsen
åpner for dersom saken gjelder et yngre barn. Departementet legger
til grunn at saker som gjelder plassering av små barn primært vil
bli behandlet etter barnevernloven § 4-12.
Det er en grunnleggende forutsetning for departementets
forslag at alle berørte myndigheter, herunder utlendingsmyndighetene,
arbeider aktivt for å klargjøre spørsmålet om menneskehandel. Forslaget
innebærer likevel ingen endring i det ansvaret utlendingsmyndighetene
allerede har i dag. Dette gjelder også ved fastsetting av alder.
Det er under høringen påpekt betydningen av informasjonsutveksling
mellom barnevernstjenesten og utlendingsmyndighetene. Departementet
legger til grunn at opplysninger om alder vil være et viktig moment
både ved plassering av barn utsatt for menneskehandel i institusjon
og i asylsaken. Barnevernstjenesten kan i henhold til barnevernloven
§ 6-7 gi opplysninger om barnets alder til den enhet i utlendingsforvaltningen som
har ansvaret for en eventuell asylsak, dersom barnevernstjenesten
vurderer at dette er nødvendig for å fremme sine oppgaver overfor det
enkelte barnet.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
foreslår etter dette en bestemmelse i samsvar med forslaget i høringsnotatet,
jf. utkastet til nytt § 4-29 syvende ledd.
I høringsnotatet ble det foreslått en adgang
til å fatte vedtak om plassering i institusjon, jf. barnevernloven
§§ 5-1 og 5-8. Det ble foreslått at barnet skal plasseres i en institusjon
som faglig og materielt er i stand til å ivareta barnets behov for
beskyttelse og omsorg, jf. forslaget til nytt § 4-30 første ledd.
Det ble lagt til grunn at dette kan ivaretas innenfor det eksisterende
institusjonstilbudet. Forslaget forutsatte at barnet ikke skulle
kunne plasseres i et fosterhjem.
Videre ble det foreslått at det er barnevernstjenesten
som skal ha omsorgen for barnet når barnet er plassert og at institusjonen
skal utøve den daglige omsorgen på vegne av barnevernstjenesten,
jf. forslag til nytt § 4-30 annet ledd. Det ble også foreslått at
barnevernstjenesten fortløpende skal følge opp plasseringen, jf.
forslag til nytt § 4-30 tredje ledd.
En grunnleggende forutsetning for departementets
forslag er at plasseringen skjer innenfor faglige og materielt sett
forsvarlige rammer.
Enkelte høringsinstanser har etterlyst større
grad av fleksibilitet når det gjelder valg av plasseringssted, slik
at det kan foretas en individuell vurdering av om barnet skal plasseres
i institusjon eller i fosterhjem. Departementet er enig i at mange
fosterhjem er godt egnet til å ta imot barn med særlige utfordringer.
Forslaget om plassering av barn utsatt for menneskehandel åpner
imidlertid for iverksetting av svært omfattende og inngripende beskyttelsestiltak
som blant annet stiller store krav til det faglige innholdet i tilbudet.
Det er også særlig viktig å ivareta hensynet til barnets rettssikkerhet
og muligheten for å føre tilsyn og kontroll med plasseringen. Fylkesmannen
fører etter loven et omfattende tilsyn med barnevernsinstitusjonene.
Det er også utarbeidet egen forskrift som regulerer rettigheter
og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjoner (rettighetsforskriften).
Denne type plasseringer vil i tillegg stille særlige krav til at
barnet sikres tilstrekkelig grad av anonymitet. Etter departementets
oppfatning vil en plassering i institusjon være best egnet til å
ivareta de ulike hensyn som her gjør seg gjeldende. På denne bakgrunn
er departementet av den oppfatning at andre plasseringsalternativer
enn institusjon ikke er aktuelt.
Flere instanser har vært opptatt av godkjenningen
og kvalitetssikringen av de institusjonene som skal kunne benyttes
ved plassering av barn utsatt for menneskehandel. I likhet med andre
institusjoner som har barn plassert etter barnevernloven, skal også
de institusjonene som mottar barn utsatt for menneskehandel kvalitetssikres og
eventuelt godkjennes. Når det gjelder de statlige institusjonene
har statlig regional barnevernsmyndighet ansvaret for etablering
og drift av disse, jf. § 5-1. Private og kommunale institusjoner
kan bare benyttes dersom institusjonen er godkjent av statlig regional
barnevernsmyndighet, jf. barnevernloven § 5-8. Departementet har
merket seg at Bufetat mener at det bør spesifiseres i supplerende
retningslinjer hvilke særlige momenter som skal vektlegges ved kvalitetssikring
eller godkjenning av institusjoner som skal kunne ta imot barn utsatt
for menneskehandel. Departementet vil vurdere om det er behov for
slike særlige retningslinjer.
På tilsvarende måte som ved andre plasseringer etter
barnevernloven forutsetter departementet at det er Statlig regional
barnevernsmyndighet som beslutter hvilken institusjon barnet skal plasseres,
og som har ansvar for innholdet i institusjonstilbudet. Det er institusjonen
som på vegne av barnevernstjenesten skal utøve den daglige omsorgen
for barnet.
Departementet vil understreke betydningen av
at de institusjonene som skal ta imot barn utsatt for menneskehandel
må ha en bemanning og faglig kompetanse som er egnet til å gi barna
et godt og forsvarlig omsorgstilbud. Institusjonene må også gi barna
nødvendig beskyttelse mot menneskehandel. Dette innebærer at de
også må ha tilstrekkelig kompetanse til å håndtere de aktuelle beskyttelsestiltakene
på en faglig forsvarlig måte. Departementet mener derfor at det
er viktig at det fremgår direkte av loven at barnet skal plasseres
i en institusjon som faglig og materielt er i stand til å ivareta
barnets særlige behov for omsorg og beskyttelse.
Barne-, ungdoms- og familieetaten har i sin høringsuttalelse
gitt uttrykk for at omsorgssentrene for mindreårige vil kunne være
et egnet plasseringssted ved plassering etter den foreslåtte bestemmelsen.
Departementet kan ikke se at det formelt sett er noe i veien for
at omsorgssentre benyttes ved slike plasseringer. Det er imidlertid
en grunnleggende forutsetning at dette er faglig og materielt forsvarlig,
at omsorgssenteret oppfyller alle de kvalitetskravene som stilles
til en barnevernsinstitusjon, og at senteret kvalitetssikres og
eventuelt godkjennes. Det er også en forutsetning at plassering
på et omsorgssenter ikke vil medføre økt risiko for at de andre
beboerne på omsorgssenteret kan bli fanget opp av kriminelle bakmenn.
Videre er det en viktig forutsetning at barna sikres tilstrekkelig
anonymitet ved plasseringen.
Departementet legger til grunn at rettighetsforskriften
skal gjelde fullt ut i den utstrekning forskriften ikke kommer i
motstrid med de beskyttelsestiltak som direkte følger av plasseringsvedtaket.
Rettighetsforskriften inneholder bestemmelser som blant annet omhandler
vern av barnas personlige integritet, rett til å bevege seg innenfor
og utenfor institusjonen, rett til skoletilbud, rett til medisinsk
tilsyn og behandling og adgang til å anvende tvang og makt. Dette
innebærer at institusjonen må ha bemanning og kompetanse som sikrer
at forskriftens bestemmelser om beboernes rettigheter blir fulgt.
Fylkesmannen i Sør-Trøndelag har reist spørsmål
om Statlig regional barnevernmyndighet bør utpeke hvilke institusjoner
som skal ta i mot barn plassert etter den nye bestemmelsen. I likhet
med fylkesmannen antar departementet at det vil være aktuelt å benytte
én eller noen få institusjoner i hver region. Departementet mener likevel
at det ikke er hensiktsmessig å innføre en plikt for Statlig regional
barnevernmyndighet til å utpeke de enkelte institusjonene. Det vises blant
annet til det særlige behovet for anonymitet som gjør seg gjeldende
ved plasseringer etter den nye bestemmelsen.
Videre har Fylkesmannen i Oslo og Akershus reist
spørsmål om hvorvidt det bør inntas en egen bestemmelse om utarbeidelse
av omsorgsplan. Departementet legger til grunn at det ved plasseringer
i henhold til forslaget skal utformes et plasseringsvedtak som er
langt mer detaljert enn ved andre plasseringer etter barnevernloven.
Det vises også til at den samlede plasseringstiden skal være så
vidt kort som maksimalt seks måneder. På denne bakgrunn kan departementet ikke
se at det er et behov for å utarbeide en særskilt omsorgsplan for
barnet.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
foreslår etter dette bestemmelser i samsvar med forslaget i høringsnotatet,
jf. §§ 4-29 første ledd og 4-30 første ledd.
Departementet foreslo i høringsnotatet at samlet plasseringstid
ikke skulle kunne overstige seks måneder. Den samlede plasseringstiden
skulle også inkludere midlertidige akuttvedtak dersom det er blitt
fattet et slikt vedtak.
Flere høringsinstanser har gitt uttrykk for
at de ser utfordringer ved å sette en absolutt grense på seks måneder.
Enkelte andre instanser har på sin side klart gitt uttrykk for at
det bør åpnes for en lengre plasseringstid enn seks måneder. Felles for
uttalelsene er at de viser til at en grense på seks måneder ikke
alltid vil være tilstrekkelig for å oppnå nødvendig avklaring av
barnets situasjon. Flere høringsinstanser påpeker også at det tar
tid å trygge barnet og å legge grunnlag for tillit, som er en nødvendig
forutsetning for at barnet skal kunne hjelpes ut av en menneskehandel-situasjon.
Den foreslåtte bestemmelsen åpner for å kunne iverksette
omfattende begrensninger i barnets bevegelsesfrihet og mulighet
til å kommunisere med omverdenen. Belastningene for barnet kan derfor
være store. Etter departementets oppfatning er det derfor viktig
å sette en klar og kortest mulig grense for hvor lenge en slik plassering skal
kunne opprettholdes. Grensen må samtidig være vid nok til at det
innenfor den fastsatte plasseringsperioden er mulig å klargjøre
spørsmålet om menneskehandel og avklare barnets nærmere situasjon,
slik at det er forsvarlig å oppheve plasseringen.
Departementet mener også etter høringen at den samlede
plasseringstiden ikke bør kunne overstige seks måneder. I vurderingen
av hvor lang plasseringsperioden bør være, har departementet lagt
avgjørende vekt på at det dreier seg om særdeles inngripende vedtak
som innebærer bruk av svært omfattende beskyttelsestiltak, og som
iverksettes uten barnets samtykke. Departementet understreker samtidig
at det er en grunnleggende forutsetning at alle berørte myndigheter
under hele plasseringsperioden arbeider aktivt for å avklare barnets
nærmere situasjon. Dette innebærer at barnevernsmyndigheten, politiet
og utlendingsmyndighetene i løpet av den samlede plasseringsperioden
må ha kommet frem til en løsning for videre ivaretakelse av barnet.
Hvilke vurderinger og løsninger som er aktuelle i det enkelte tilfellet,
vil blant annet avhenge av barnets situasjon, alder og mulighet
for forsvarlig retur til hjemlandet. I noen tilfeller vil det kunne
være behov for ytterligere tiltak etter barnevernloven, mens det
i andre tilfeller kan ligge til rette for forsvarlig retur til hjemlandet.
Det er svært viktig at barnet under plasseringen får nødvendig hjelp
og støtte til å komme seg ut av menneskehandelsituasjonen. Det langsiktige
målet med plasseringen må være å gjøre barnet i stand til å foreta
selvstendige gode valg. For eksempel ved at barnet samtykker til
videre hjelp og beskyttelse her i Norge, eller ved at barnet samarbeider med
myndighetene om en forsvarlig retur til hjemlandet.
Forslaget om å innføre en egen særskilt bestemmelse
om plassering av barn utsatt for menneskehandel, er ikke til hinder
for at barnet kan plasseres i institusjon eller i fosterhjem etter
eget samtykke. Videre er forslaget heller ikke til hinder for at
barnet kan plasseres med hjemmel i andre bestemmelser i barnevernloven
dersom vilkårene for en slik plassering er oppfylt. Forskjellen
blir i så fall at det ikke lenger er adgang til å iverksette de
samme omfattende og inngripende beskyttelsestiltakene rundt barnet.
Etter dette legger departementet til grunn at
en samlet plasseringsperiode på inntil seks måneder avveier de ulike
hensyn som må ivaretas på en god måte. En plasseringstid på inntil
seks måneder er vid nok til at de aktuelle myndighetene sammen kan
få avklart spørsmålet om videre ivaretakelse av barnet og å sikre
at dette skjer i samsvar med barnets grunnleggende interesser.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag er på dette punkt i samsvar med forslaget i høringsnotatet,
jf. utkastet til nytt § 4-29 tredje ledd.
Departementet foreslo at det skulle kunne fattes midlertidige
akuttvedtak med varighet på inntil to uker og ordinære vedtak med
varighet på inntil fire uker, jf. forslag til nytt § 4-29 fjerde
og femte ledd i høringsnotatet. Samlet plasseringstid skal ikke
kunne overstige seks måneder.
Departementet vil understreke betydningen av
at hensynet til barnets rettssikkerhet blir ivaretatt ved behandlingen
av saker som gjelder plassering av barn utsatt for menneskehandel.
Departementet viser særlig til retten til domstolsprøving av tvangsvedtak
etter EMK art. 5. En del høringsinstanser har imidlertid gitt uttrykk
for at lengden på de ordinære vedtakene bør kunne utvides i forhold
til departementets forslag.
I likhet med disse instansene ser departementet at
for hyppig prøving av saken i fylkesnemnda og eventuelt for domstolen
lett kan komme i konflikt med behovet for å sikre barnet stabilitet og
kontinuitet i omsorgen. På bakgrunn av at en plassering etter den
foreslåtte bestemmelsen vil innebære iverksetting av omfattende
og inngripende beskyttelsestiltak, er departementet likevel av den
oppfatning at det er behov for en jevnlig prøving av om vilkårene
for plassering er oppfylt. Departementet har imidlertid kommet til
at varigheten på fylkesnemndas vedtak bør kunne utvides fra fire
til seks uker, mens varigheten på et midlertidig akuttvedtak fremdeles
bør være begrenset til to uker. Denne løsningen avveier etter departementets
syn hensynet til barnets rettssikkerhet og hensynet til barnets
behov for stabilitet og kontinuitet i omsorgen på en hensiktsmessig
og god måte. Departementet legger videre til grunn at denne løsningen
er i samsvar med EMK art. 5 fjerde ledd.
Under henvisning til at en akuttplassering skal kunne
opprettholdes inntil fylkesnemnda har behandlet barnevernstjenestens
forslag om mer langvarig plassering, har enkelte høringsinstanser
påpekt at dette kan føre til at barnet vil være akuttplassert i
store deler av den samlede plasseringstiden. Departementet ser at
det kan være uheldig dersom det tar lang tid før saken kommer opp
til behandling i fylkesnemnda. Departementet forutsetter imidlertid
at fylkesnemndene prioriterer disse sakene høyt. Det vises i denne forbindelse
også til EMK art. 5 (4) som innebærer at domstolsprøvingen skal
finne sted raskt.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag om vedtakets varighet avviker noe fra forslaget i høringsnotatet,
jf. utkast til § 4-29 tredje ledd.
Departementet foreslo at reglene i barnevernloven
kapittel 7 om saksbehandlingsregler for fylkesnemnda skulle gjelde
ved nemndas behandling av disse sakene. Dette innebærer blant annet
at de ordinære reglene om fylkesnemndas sammensetning i barnevernloven
§ 7-5 første ledd skulle gjelde. Dette innebærer at nemnda ved første
gangs behandling av vedtaket om plassering i inntil fire uker skulle
bestå av nemndsleder, ett medlem fra det alminnelige utvalg og ett
fra det fagkyndige utvalg. Departementet foreslo imidlertid at nemndsleder
alene skulle kunne avgjøre spørsmål om forlengelser av det opprinnelige
plasseringsvedtaket, jf. forslaget til nytt fjerde ledd i § 7-5.
Det følger videre av forslaget at det skulle avholdes forhandlingsmøte
etter reglene i § 7-14.
Utgangspunktet for vurderingen av fylkesnemndas
sammensetning er at denne må være tilpasset de reelle behovene for
blant annet fagkyndighet i saken og at partenes rettssikkerhet blir
ivaretatt. Fylkesnemndas sammensetning ble grundig vurdert av Stortinget
ved behandlingen av Ot.prp. nr. 76 (2005–2006) om saksbehandlingsregler for
fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker. Fylkesnemndas sammensetning
er regulert i barnevernloven § 7-5. Nemnda skal som hovedregel bestå
av tre medlemmer; i tillegg til leder, ett medlem fra det sakkyndige
utvalget og ett medlem fra det alminnelige utvalget. Nemndsleder
kan imidlertid etter en konkret vurdering utvide nemnda til fem
medlemmer når sakens vanskelighetsgrad og forholdene for øvrig gjør dette
nødvendig.
Departementet foreslår at reglene i barnevernloven
kapittel 7 om saksbehandlingsregler for fylkesnemnda skal gjelde
ved nemndas behandling av disse sakene. Dette innebærer at departementet
fastholder at fylkesnemndas sammensetning ved behandlingen av det
første vedtaket for inntil seks uker bør følge de ordinære reglene
i § 7-5. Videre skal det avholdes forhandlingsmøte etter reglene
i § 7-14. Etter departementets oppfatning gir disse reglene fylkesnemndas
leder nødvendig fleksibilitet til å vurdere det reelle behovet for
kompetanse knyttet opp mot vanskelighetsgraden i den enkelte sak.
Departementet ser det også som hensiktsmessig at fylkesnemndas sammensetning
ved behandling av saker som gjelder barn utsatt for menneskehandel
ikke i vesentlig grad skiller seg fra de øvrige sakene som behandles
av nemnda.
Når det gjelder vedtak om forlengelse av fylkesnemndas
vedtak om plassering i inntil seks uker, vil dette først og fremst
gå ut på å vurdere hvorvidt det har skjedd endringer i barnets behov for
beskyttelsestiltak i forhold til tidligere vedtak. Departementet
legger til grunn at det er mest hensiktsmessig at nemndsleder avgjør
dette spørsmålet alene, jf. utkast til nytt fjerde ledd i § 7-5.
Spørsmål om det skal avholdes forhandlingsmøte også i saker om forlengelse
av nemndas plasseringsvedtak, avgjøres etter reglene i § 7-14.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets
forslag er innholdsmessig i samsvar med høringsnotatet, jf. utkastet
til nytt fjerde ledd i § 7-5.
Det ble i høringsnotatet ikke foreslått egne
saksbehandlingsregler som skulle gjelde ved rettslig overprøving
av fylkesnemndas vedtak. Dette innebærer at fylkesnemndas vedtak
vil kunne bringes inn for tingretten for rettslig overprøving etter
reglene i barnevernloven § 7-24. Reglene i tvisteloven kapittel
36 vil gjelde ved tingrettens behandling. Det ble videre foreslått
at adgangen til å bringe saken inn for domstolen også skulle gjelde
for midlertidige akuttvedtak som er blitt påklaget til fylkesnemnda.
Departementets forslag har som sitt klare formål å
gi barn som står i fare for å bli utnyttet til menneskehandel, beskyttelse
og omsorg. De vedtak som skal fattes er imidlertid av svært inngripende
karakter, og det gis adgang til å iverksette omfattende beskyttelsestiltak
for det enkelte barn. For barnet er derfor adgangen til rettslig overprøving
av fylkesnemndas vedtak en viktig rettssikkerhetsgaranti. Departementet
ser at Domstoladministrasjonen i sin høringsuttalelse reiser viktige
spørsmål når det gjelder konsekvensene av forslaget i forhold til
domstolenes behandling av disse sakene. Departementet er derfor
enig i at det er behov for å foreta en nærmere vurdering av spørsmål
knyttet til domstolenes overprøving av fylkesnemndas vedtak som
gjelder barn utsatt for menneskehandel. Etter departementets oppfatning
vil imidlertid forslaget om å endre varigheten på de ordinære vedtakene
fra fire til seks uker få betydning også for domstolenes overprøving
av fylkesnemndas vedtak, jf. punkt 6.9.3 ovenfor. Som allerede vist til
i høringsnotatet, vil departementet i samråd med Justisdepartementet
også foreta en samlet vurdering av om det er behov for egne saksbehandlingsregler
for tingrettens behandling av akuttvedtak etter barnevernloven på
generelt grunnlag. Departementet legger til grunn at det i denne
sammenheng også er naturlig å foreta en nærmere gjennomgang av reglene
for domstolenes overprøving av fylkesnemndas vedtak i henhold til
ny § 4-29.
I høringsnotatet ble det konkludert med at de hensyn
som tilsier at barn i en sak om plassering på grunn av atferdsvansker
alltid skal regnes som part, taler for at et barn som skal plasseres etter
forslaget til § 4-29 også alltid skal regnes som part. Dette ble
derfor foreslått tilføyd i barnevernloven § 6-3 annet ledd.
I høringsnotatet ble det videre konkludert med
at det ikke var behov for at en oppnevnt verge skulle gis partsrettigheter
ved fylkesnemndas behandling av saken eller gis rett til å bringe
nemndas vedtak inn for tingretten.
Etter dagens § 6-3 annet ledd skal barn over
15 år som hovedregel anses som part i saken og innvilges partsrettigheter.
Uten en tilføyelse i § 6-3 ville det i tilfeller der barnet er under
15 år være opp til fylkesnemnda å avgjøre fra sak til sak hvorvidt
barnet skal innvilges partsrettigheter. Departementet fastholder
konklusjonen om at barn som skal plasseres etter § 4-29, på tilsvarende
måte som ved atferdsvansker, alltid skal regnes som part i saken.
Det bør derfor innføres en tilføyelse i barnevernloven § 6-3 annet ledd
som sikrer dette.
Departementet finner det ikke hensiktsmessig
å sette en nedre aldersgrense for når det kan fattes vedtak om plassering
etter § 4-29. Det legges imidlertid til grunn at plassering etter
den foreslåtte bestemmelsen primært vil være aktuell overfor større
barn. Det vises til at mistanke om menneskehandel først og fremst
har oppstått når det gjelder barn mellom 15 og 18 år. Departementet
legger til grunn at det bare unntaksvis vil være nødvendig å iverksette
slike omfattende beskyttelsestiltak som § 4-29 åpner for dersom saken
gjelder et mindre barn. Barnets partsrettigheter vil for øvrig i
et slikt tilfelle langt på vei bli ivaretatt av barnets advokat.
Høringsnotatets konklusjon om at oppnevnt verge
ikke skulle gis partsrettigheter eller rett til å bringe nemndas
vedtak inn for tingretten, ble begrunnet med at et vedtak om plassering
etter ny § 4-29 vil rette seg mot barnet, som selv ble gitt partsrettigheter.
Advokaten vil ha det som sin rolle å fremme barnets synspunkter
i saken. For øvrig ble barnevernstjenesten forutsatt å ivareta hensynet
til barnets beste i den konkrete saken.
Etter å ha vurdert spørsmålet på nytt i lys
av høringsuttalelsene og ny vergemålslov har departementet kommet
til at oppnevnt verge likevel bør gis partsrettigheter og rett til
å bringe nemndas vedtak inn for tingretten. Departementet har lagt
vekt på hensynet til å likebehandle barn som ikke har foreldre som
kan utøve vergeansvaret med andre barn. Det er også viktig å sørge
for at det ikke sås tvil om at barnets rettssikkerhet ivaretas på
best mulig måte. Departementet har videre lagt vekt på at denne
løsningen antas å være best i samsvar med ny lov om vergemål. Det
fremgår av § 17 annet ledd i denne loven at dersom ingen har foreldreansvar for
den mindreårige, treffer vergen de avgjørelser som tilkommer den
som har foreldreansvaret, jf. barneloven § 30. Videre fremgår at
det samme gjelder når den som har foreldreansvaret ikke kan ivareta
den mindreåriges interesser.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at en plassering etter § 4-29 vil måtte anses som en frihetsberøvelse
etter EMK og barnekonvensjonen, men at den faller innunder de unntakene
som gir adgang til slik frihetsberøvelse.
Ved utformingen av høringsforslaget ble det foretatt
en grundig vurdering av forholdet til de menneskerettslige forpliktelsene.
Det ble konkludert med at plassering etter den nye bestemmelsen
må anses som en frihetsberøvelse både i henhold til EMK artikkel
5 og etter barnekonvensjonen artikkel 37. Det ble imidlertid lagt
til grunn at den faller innenfor de respektive unntakene som gir
myndighetene adgang til frihetsberøvelse. Det ble videre fremhevet
som et sentralt poeng at norske myndigheter er menneskerettslig
forpliktet til å hindre at barn blir ofre for menneskehandel. Det
ble også fremhevet at plassering uten eget samtykke i noen situasjoner
kan være et nødvendig og hensiktsmessig virkemiddel for å beskytte
barn mot å bli utnyttet til menneskehandel. Samtidig ble det vist
til at både EMK artikkel 5 og barnekonvensjonen artikkel 37 inneholder
en forholdsmessighetsvurdering. Det største usikkerhetsmomentet
ved innføring av en ny særskilt bestemmelse knytter seg til at nasjonale
myndigheter og internasjonale overvåkningsorganer kan ha ulike oppfatninger
om hva som i den konkrete saken er et rimelig og hensiktsmessig
tiltak for det enkelte barn.
Selv om høringsforslaget antas å være i tråd
med våre menneskerettslige forpliktelser, har departementet likevel
foreslått enkelte endringer i det forslaget som ble sendt på høring.
Blant annet foreslår departementet å utvide varigheten på fylkesnemndas
plasseringsvedtak fra fire til seks uker, jf. utkast til nytt § 4-29
tredje ledd. I høringsnotatet ble det vist til at selv om ordlyden i
EMK art. 5(4) ikke inneholder et krav om fornyet prøving av vedtaket,
har EMD likevel lagt til grunn at psykiatriske pasienter har rett
til ny prøving av lovligheten med rimelige mellomrom. Videre ble
det lagt til grunn at EMD ventelig vil stille et tilsvarende krav
ved plasseringer etter § 4-29. Departementets konklusjon i høringsnotatet
var at en plassering med varighet på inntil fire uker vil gi et
vern i samsvar med EMK art. 5 fjerde ledd. Departementet legger
til grunn at også en plassering med varighet på inntil seks uker
er i samsvar med EMK art. 5 fjerde ledd.
Når et barn som kan være utsatt for menneskehandel
har behov for beskyttelse og omsorg, vil barnevernet ha et ansvar
for oppfølging, og barna skal allerede ha et tilbud i regi av barnevernet. De
foreslåtte lovendringene vil derfor ikke medføre at flere barn kommer
under barnevernets omsorg. Lovendringene vil dessuten omfatte et svært
begrenset antall barn. Eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser
av lovforslaget vil etter departementets vurdering komme som et
resultat av nye saksbehandlingsregler, kompetansekrav eller spesialtilpasninger.
For de fleste instanser vil endringen bli dekket innen
eksisterende rammer.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet foreslår i Prop. 1 S (2011–2012)
å kompensere Bufetat og Oslo kommune med til sammen 17 mill. kroner
i 2012 til merutgifter som følge av forslagene til endringer i barnevernloven.