Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen, Eirik Sivertsen og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen, fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 32 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Michael Tetzschner, Erna Solberg og Anders B. Werp om etablering av et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at forslaget om et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune reiser problemstillinger innenfor flere rettsområder, blant annet prosesslovgivningen og forvaltningslovgivningen.

Flertallet vil vise til at når det gjelder uavhengige tvisteløsningsordninger er det etablert en nemndbasert tvisteløsningsordning for utgiftsdelingen innenfor barnevernet, jf. en samarbeidsavtale 19. august 2008 mellom Barne- og likestillingsdepartementet og KS. Det er også lagt føringer for å etab-lere et nasjonalt, uavhengig organ som skal håndtere tvister mellom stat (spesialisthelsetjenesten) og kommune (den kommunale helse- og omsorgstjenesten) om gjennomføringen av de nye lovpålagte avtalene mellom kommuner og helseforetakene, jf. Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. kapittel 28.6.7. Tvisteløsningsorganet skal bli etablert etter avtale mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS og virker på samme måte som barnevernets tvisteløsningsorgan.

Flertallet vil peke på at de nevnte tvisteløsningsordningene gir mulighet til å prøve ut et nasjonalt, uavhengig tvisteløsningsorgan i mindre skala og på avgrensede områder. Når ordningene har fått virke en tid, kan de gi et kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere om ordningene eventuelt bør overføres til andre forvaltningssektorer.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener en slik endring er for omfattende og er i dag ikke tilstrekkelig kartlagt til at dette flertallet ønsker å gå inn for forslaget. Innføring av for eksempel en forvaltningsdomstol krever et omfattende kunnskapsgrunnlag og viktige prinsipielle og praktiske avklaringer.

Dette flertallet avviser med dette forslaget.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti fremmer med dette følgende forslag:

«Dokument 8:32 S (2011–2012) – representantforslag fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Michael Tetzschner, Erna Solberg og Anders B. Werp om etablering av et uavhengig tvisteløsningsorgan mellom stat og kommune – vedlegges protokollen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er tilfreds med at problemstillingene rundt tvister og ulike tvisteløsninger mellom stat og kommune reises i forslaget. Disse medlemmer mener forslaget på en god måte illustrerer hvordan uenigheter i spørsmål om legalitet og skjønn med dagens ordning kan skape utfordringer for det kommunale selvstyret og videreutvikling av lokalsamfunnet. Disse medlemmer er godt kjent med at det foreligger en rekke konflikter mellom kommune og stat der avgjørelser i folkevalgte organ blir satt til side. Disse medlemmer mener dette er en demokratisk utfordring og er kjent med at flere konflikter resulterer i store forsinkelser eller stopper viktige samfunnsutviklende prosjekter, som videre rammer uskyldig tredjepart flere steder. Disse medlemmer vil illustrere dette ved å vise til de mange pågående konflikter mellom Bergen kommune og Fylkesmannen i Hordaland, der fylkesmannen har lagt inn innsigelser i femten pågående areal- og reguleringssaker. Flere av disse konfliktene omhandler skjønnsutøvelse og ikke juridiske avklaringer. De folkevalgte i Bergen kommune står dermed i en situasjon der by- og samfunnsutviklingen står i fare for å stoppe helt opp eller bli vesentlig forsinket, deriblant ny flyterminal og investeringer til om lag 10 mrd. kroner.

Disse medlemmer viser til regjeringens Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styre og samspel, der flere problemstillinger rundt samspillet mellom stat, fylke og kommune tas opp. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke legger opp til endringer i fylkesmannens rolle gjennom å foreslå innføring av særdomstol(er). Disse medlemmer mener forslagsstillerne berører flere viktige momenter rundt statens inngripen i det lokale selvstyret og viktigheten av å se nærmere på alternative måter å løse slike konflikter på. En eller flere særdomstoler, som kan løse tvister mellom stat og kommune, har vært gjenstand for debatt ved flere anledninger. Disse medlemmer merker seg at det synes å være stadig flere som støtter opp om et slikt forslag og registrerer at både KS, flere ledende forskere, fremtredende jurister og sivilombudsmannen alle har tatt til orde for at opprettelse av en eller flere særdomstoler vil kunne bidra til å styrke lokaldemokratiet.

Disse medlemmer mener det er viktig å sikre det lokale selvstyret og mener tilliten til lokaldemokratiet blir svekket når lokalt forankrede avgjørelser, fattet av de folkevalgte, stadig blir overprøvd eller satt til side av statlige organer.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering av en uavhengig særdomstol som med bindende virkning kan løse konflikter mellom kommune og stat.»

Disse medlemmer er godt tilfreds med at forslagsstillerne problematiserer det lokaldemokratiske underskuddet gjennom dagens statlige overstyringsstruktur. Disse medlemmer deler forslagsstillernes tilnærming til problemstillingene som omtales og mener forvaltningsdomstoler er riktig vei å gå for å la lokaldemokratiet styrke sin posisjon. En stadig inngripen og overstyring av det lokalpolitiske skjønn bidrar etter disse medlemmers oppfatning til å undergrave tilliten til de folkevalgte og interessen for å delta i lokalpolitikken.

Disse medlemmer vil benytte anledningen til å henlede oppmerksomheten på KS' delrapport «Innsigelsesinstituttets påvirkning på lokalt selvstyre» av 27. januar 2012. Disse medlemmer mener den tydelig illustrerer hvilke utfordringer lokalpolitikken står overfor i arealspørsmål der politisk skjønn, av overordnende organer, stopper lokalpolitisk godt forankrede planer. Delrapporten omtaler blant annet at av 238 kommuner som besvarte spørsmål om erfaringene med innsigelser fra overordnede myndigheter, har 94 pst. av de 140 kommunene som hadde hatt kommuneplanen oppe til revidering, opplevd at det ble reist eller varslet innsigelser ved behandlingen av kommuneplanens arealdel.

Disse medlemmer vil også påpeke at det i rapporten vises til at 52 pst., eller 109 av 209 kommuner, i perioden 2007–2011 mottok innsigelser til reguleringsplaner som var i samsvar med kommuneplanens arealdel, innsigelser som i all hovedsak er fremmet av fylkesmannen og fylkeskommunen. Fylkesmannen med sine avdelinger står likevel i en særstilling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har ved flere anledninger tatt til orde for forvaltningsdomstol(er) og en reell innskrenkning av både fylkeskommunens og fylkesmannens rolle overfor kommunene, og vil blant annet vise til forslag fremmet av disse medlemmer i Dokument nr. 8:112 (2006–2007) om å begrense fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealsaker.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det kommunale selvstyret verken er lovfestet eller grunnlovfestet i Norge. Det kommunale selvstyret omtales generelt i positive vendinger, men selvstyrets rekkevidde er i praksis avhengig av regjeringens valg og prioriteringer.

Disse medlemmer vil fremheve at der den ene av to parter – her staten og kommunen – avgjør med endelig virkning hvilke konsekvenser reglene som gjelder for den andre, får i den enkelte sak, kan en ikke snakke om «selvstyre» for den sistnevnte part. Hovedpoenget med en uavhengig, utenforliggende instans er at kommunen kan få prøvd om statens forståelse av lov, forskrift eller avtaler inngått med kommunen virkelige er holdbare. En domstol vil markere partene og deres forhold, og betrakte dem som likeverdige, på de områder hvor kommunene er delegert myndighet i lov eller forskrift.