Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Masud Gharahkhani, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen, Eirik Sivertsen
og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til Representantforslag 32 S (2011–2012)
fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Michael Tetzschner,
Erna Solberg og Anders B. Werp om etablering av et uavhengig tvisteløsningsorgan
mellom stat og kommune.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at forslaget om et uavhengig tvisteløsningsorgan
mellom stat og kommune reiser problemstillinger innenfor flere rettsområder,
blant annet prosesslovgivningen og forvaltningslovgivningen.
Flertallet vil vise til at når
det gjelder uavhengige tvisteløsningsordninger er det etablert en nemndbasert
tvisteløsningsordning for utgiftsdelingen innenfor barnevernet,
jf. en samarbeidsavtale 19. august 2008 mellom Barne- og likestillingsdepartementet
og KS. Det er også lagt føringer for å etab-lere et nasjonalt, uavhengig
organ som skal håndtere tvister mellom stat (spesialisthelsetjenesten)
og kommune (den kommunale helse- og omsorgstjenesten) om gjennomføringen
av de nye lovpålagte avtalene mellom kommuner og helseforetakene,
jf. Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
m.m. kapittel 28.6.7. Tvisteløsningsorganet skal bli etablert etter avtale
mellom Helse- og omsorgsdepartementet og KS og virker på samme måte
som barnevernets tvisteløsningsorgan.
Flertallet vil peke på at de
nevnte tvisteløsningsordningene gir mulighet til å prøve ut et nasjonalt,
uavhengig tvisteløsningsorgan i mindre skala og på avgrensede områder.
Når ordningene har fått virke en tid, kan de gi et kunnskapsgrunnlag
for å kunne vurdere om ordningene eventuelt bør overføres til andre
forvaltningssektorer.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener en slik endring er for omfattende og er i dag ikke tilstrekkelig
kartlagt til at dette flertallet ønsker å gå inn
for forslaget. Innføring av for eksempel en forvaltningsdomstol
krever et omfattende kunnskapsgrunnlag og viktige prinsipielle og
praktiske avklaringer.
Dette flertallet avviser med
dette forslaget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti fremmer med dette følgende forslag:
«Dokument 8:32 S (2011–2012) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trond Helleland, Michael Tetzschner,
Erna Solberg og Anders B. Werp om etablering av et uavhengig tvisteløsningsorgan
mellom stat og kommune – vedlegges protokollen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er tilfreds med at problemstillingene rundt tvister
og ulike tvisteløsninger mellom stat og kommune reises i forslaget. Disse
medlemmer mener forslaget på en god måte illustrerer hvordan
uenigheter i spørsmål om legalitet og skjønn med dagens ordning
kan skape utfordringer for det kommunale selvstyret og videreutvikling
av lokalsamfunnet. Disse medlemmer er godt kjent
med at det foreligger en rekke konflikter mellom kommune og stat
der avgjørelser i folkevalgte organ blir satt til side. Disse
medlemmer mener dette er en demokratisk utfordring og er
kjent med at flere konflikter resulterer i store forsinkelser eller stopper
viktige samfunnsutviklende prosjekter, som videre rammer uskyldig
tredjepart flere steder. Disse medlemmer vil illustrere
dette ved å vise til de mange pågående konflikter mellom Bergen
kommune og Fylkesmannen i Hordaland, der fylkesmannen har lagt inn
innsigelser i femten pågående areal- og reguleringssaker. Flere
av disse konfliktene omhandler skjønnsutøvelse og ikke juridiske
avklaringer. De folkevalgte i Bergen kommune står dermed i en situasjon
der by- og samfunnsutviklingen står i fare for å stoppe helt opp
eller bli vesentlig forsinket, deriblant ny flyterminal og investeringer til
om lag 10 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til regjeringens Meld.
St. 12 (2011–2012) Stat og kommune – styre og samspel, der flere
problemstillinger rundt samspillet mellom stat, fylke og kommune tas
opp. Disse medlemmer merker seg at regjeringen ikke
legger opp til endringer i fylkesmannens rolle gjennom å foreslå
innføring av særdomstol(er). Disse medlemmer mener forslagsstillerne
berører flere viktige momenter rundt statens inngripen i det lokale
selvstyret og viktigheten av å se nærmere på alternative måter å
løse slike konflikter på. En eller flere særdomstoler, som kan løse
tvister mellom stat og kommune, har vært gjenstand for debatt ved
flere anledninger. Disse medlemmer merker seg at det
synes å være stadig flere som støtter opp om et slikt forslag og
registrerer at både KS, flere ledende forskere, fremtredende jurister
og sivilombudsmannen alle har tatt til orde for at opprettelse av
en eller flere særdomstoler vil kunne bidra til å styrke lokaldemokratiet.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre det lokale selvstyret og mener tilliten til lokaldemokratiet
blir svekket når lokalt forankrede avgjørelser, fattet av de folkevalgte,
stadig blir overprøvd eller satt til side av statlige organer.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om etablering
av en uavhengig særdomstol som med bindende virkning kan løse konflikter
mellom kommune og stat.»
Disse medlemmer er godt tilfreds
med at forslagsstillerne problematiserer det lokaldemokratiske underskuddet
gjennom dagens statlige overstyringsstruktur. Disse medlemmer deler
forslagsstillernes tilnærming til problemstillingene som omtales
og mener forvaltningsdomstoler er riktig vei å gå for å la lokaldemokratiet
styrke sin posisjon. En stadig inngripen og overstyring av det lokalpolitiske skjønn
bidrar etter disse medlemmers oppfatning til å undergrave
tilliten til de folkevalgte og interessen for å delta i lokalpolitikken.
Disse medlemmer vil benytte anledningen
til å henlede oppmerksomheten på KS' delrapport «Innsigelsesinstituttets
påvirkning på lokalt selvstyre» av 27. januar 2012. Disse
medlemmer mener den tydelig illustrerer hvilke utfordringer
lokalpolitikken står overfor i arealspørsmål der politisk skjønn,
av overordnende organer, stopper lokalpolitisk godt forankrede planer.
Delrapporten omtaler blant annet at av 238 kommuner som besvarte spørsmål
om erfaringene med innsigelser fra overordnede myndigheter, har
94 pst. av de 140 kommunene som hadde hatt kommuneplanen oppe til
revidering, opplevd at det ble reist eller varslet innsigelser ved
behandlingen av kommuneplanens arealdel.
Disse medlemmer vil også påpeke
at det i rapporten vises til at 52 pst., eller 109 av 209 kommuner,
i perioden 2007–2011 mottok innsigelser til reguleringsplaner som
var i samsvar med kommuneplanens arealdel, innsigelser som i all
hovedsak er fremmet av fylkesmannen og fylkeskommunen. Fylkesmannen
med sine avdelinger står likevel i en særstilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
ved flere anledninger tatt til orde for forvaltningsdomstol(er)
og en reell innskrenkning av både fylkeskommunens og fylkesmannens
rolle overfor kommunene, og vil blant annet vise til forslag fremmet
av disse medlemmer i Dokument nr. 8:112 (2006–2007)
om å begrense fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale
plan- og arealsaker.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det kommunale selvstyret verken er lovfestet eller grunnlovfestet
i Norge. Det kommunale selvstyret omtales generelt i positive vendinger, men
selvstyrets rekkevidde er i praksis avhengig av regjeringens valg
og prioriteringer.
Disse medlemmer vil fremheve
at der den ene av to parter – her staten og kommunen – avgjør med
endelig virkning hvilke konsekvenser reglene som gjelder for den
andre, får i den enkelte sak, kan en ikke snakke om «selvstyre»
for den sistnevnte part. Hovedpoenget med en uavhengig, utenforliggende
instans er at kommunen kan få prøvd om statens forståelse av lov, forskrift
eller avtaler inngått med kommunen virkelige er holdbare. En domstol
vil markere partene og deres forhold, og betrakte dem som likeverdige,
på de områder hvor kommunene er delegert myndighet i lov eller forskrift.