1.1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen fremmes det forslag til endringer i:

• lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)

• lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).

Det foreslås i tillegg noen mindre materielle endringer og presiseringer, samt enkelte lovtekniske justeringer.

Endringene i folketrygdloven gjelder:

• rett til pleiepenger etter § 9-12 for å yte hjemmepleie til syke personer i livets sluttfase, som i dag er begrenset til nære pårørende (familie), utvides til å omfatte også nærstående personer utenfor slektskap/familie.

• presisering av §§ 11-6 og 11-8 for å tydeliggjøre sammenhengen mellom regelverkene om arbeidsrettede tiltak og arbeidsavklaringspenger.

• heving av beløpsgrensen for å unnlate tilbakekreving av feilutbetalinger etter § 22-15.

I arbeidsmiljøloven §§ 12-10 og 17-5 foreslås begrepet «nære pårørende» erstattet med «nærstående» som følge av forslaget til endring i folketrygdloven § 9-12.

Forslaget knyttet til pleiepenger etter folketrygdloven § 9-12 gjelder en utvidelse av retten til pleiepenger, og er således til gunst for dem endringen gjelder for.

Forslaget knyttet til arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven §§ 11-6 og 11-8 er en klargjøring av regelverket, og påvirker ikke den materielle rettstilstanden.

Forslaget om å heve beløpsgrensen for når Arbeids- og velferdsetaten kan unnlate å tilbakekreve feilutbetalinger etter folketrygdloven § 22-15, er en administrativ forenkling som også vil være til gunst for dem endringen gjelder for. Endringsforslagene er derfor ikke sendt på alminnelig høring.

1.2 Rett til pleiepenger ved pleie i livets sluttfase – utvidelse av personkretsen – folketrygdloven § 9-12 m.fl.

1.2.1 Innledning

Det foreslås å utvide kretsen av personer som etter folketrygdloven § 9-12 kan få rett til pleiepenger ved hjemmepleie av nære pårørende i livets sluttfase. Forslaget innebærer at også personer utenfor familierelasjoner kan få rett til pleiepenger når pleien er ønsket av den døende.

Det vises til proposisjonens kapittel 2.2 hvor det er nærmere redegjort for bakgrunn og gjeldende rett.

1.2.2 Departementets vurderinger og forslag

I forbindelse med at pleiepengeretten ble utvidet fra 20 til 60 dager, ble spørsmålet om personkretsens avgrensning i § 9-12 diskutert i Prop. 64 L (2009–2010). Det ble den gangen vurdert at det ikke var nødvendig å foreslå endringer.

Erfaringer i enkeltsaker viser imidlertid at andre nærstående personer i den sykes omgivelser bør få rett til pleiepenger for å pleie i terminalfasen. Begrepet «nære pårørende» har også gitt enkelte avgrensningsproblemer som kan ha medført noe uensartet praksis i arbeids- og velferdsetaten.

Det bør derfor legges større vekt på behovet for å la også andre enn den nærmeste familie omfattes av retten til pleiepenger etter § 9-12. De demografiske fremskrivningene tilsier også at det blir flere eldre med færre omsorgspersoner i nær familie.

Det foreslås at retten til pleiepenger skal utvides til å omfatte personer utenfor familierelasjoner ved at begrepet «nær pårørende» fjernes fra § 9-12. Retten bør likevel avgrenses til pleie av «nærstående» personer, ettersom formålet er å støtte oppunder det godet det er å kunne gi og motta pleie i livets sluttfase når pleieyter og pleiemottaker har en nær relasjon, selv om det ikke er snakk om familie.

Det bør stilles krav om samtykke til pleien fra den sykes side.

Som følge av at begrepet «nær pårørende» foreslås byttet ut med «nærstående» i § 9-12, vil det også være nødvendig med andre lovtekniske endringer. Det vises til proposisjonens kapittel 2.3 og kapittel 5 Merknader til de enkelte paragrafene i lovforslaget hvor dette er nærmere redegjort for.

1.2.3 Iverksettelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Forslaget vil kunne gi en viss utgiftsøkning når personkretsen som gis rett til pleiepenger nå utvides. I de aller fleste tilfeller vil det nok fortsatt være nære familiemedlemmer som forestår pleien, og disse har allerede rett til pleiepenger etter § 9-12. Pleiepenger ytes til en person om gangen, slik at antall dager til fordeling pr. pasient vil ikke øke. Forslaget innebærer at omsorgsbyrden vil kunne fordeles på flere personer slik at fravær fra arbeid kan bli kortere pr. person. Forslaget vil også innebære en avlastning av helsevesenet. Det antas således at lovendringsforslaget samlet sett ikke vil få store økonomiske konsekvenser.

Endringen vil ikke ha nevneverdige administrative konsekvenser.

1.3 Rett til arbeidsavklaringspenger – presisering i folketrygdloven §§ 11-6 og 11-8

1.3.1 Innledning

Det er igangsatt et større arbeid med å forenkle regelverk som arbeids- og velferdsetaten forvalter. Dette sammen med moderniseringen av IKT-systemer vil gjøre arbeids- og velferdsetaten enda bedre i stand til å realisere målene med Nav-reformen. Det er dårlig sammenheng mellom folketrygdloven § 11-6 Behov for bistand til å skaffe seg eller beholde arbeid, § 11-8 Aktivitet med sikte på å komme i arbeid og systemet for tildeling av arbeidsrettede tiltak. Det foreslås derfor at §§ 11-6 og 11-8 endres slik at sammenhengen blir tydeligere.

Det vises til proposisjonens kapittel 3.2 hvor det er nærmere redegjort for bakgrunn og gjeldende rett.

1.3.2 Departementets vurderinger og forslag

Målet med arbeidsavklaringspenger er å få flest mulig raskest mulig i arbeid. Arbeids- og velferds-etaten har begrensede tiltaksressurser. Personer som er i målgruppen for arbeidsavklaringspenger vil bli prioriterte ved tildeling av arbeidsrettede tiltak. Formålet med bistanden og oppfølgingen som mottaker av arbeidsavklaringspenger tilbys, er å sette vedkommende i stand til å skaffe seg eller å beholde et arbeid.

Det foreslås at det i § 11-6 slås fast at bistanden skal ha som mål å gjøre brukeren i stand til å skaffe seg eller beholde arbeid som han eller hun kan utføre. Ordlyden i § 11-6 kan isolert sett tyde på at det er tilstrekkelig at brukeren har behov for bistand. Arbeidsavklaringspenger kan etter § 11-13 også gis i nærmere angitte perioder der en ikke deltar på tiltak. Det er ikke meningen at en skal få ytelsen utover perioder der en faktisk blir prioritert til, og deltar på, tiltak. En tydeliggjøring her er ønskelig. Det er ikke nok at personen får tilbud om et arbeidsrettet tiltak, en må i tillegg være i stand til å nyttiggjøre seg tiltaket. Det bør presiseres at kravet er at personen faktisk deltar på et arbeidsrettet tiltak, jf. forslag til § 11-6 bokstav b. Endringene vil tydeliggjøre lovens formål og bidra til en mer ensartet praksis i Arbeids- og velferdsetaten.

I forslaget om arbeidsavklaringspenger mv., som ble sendt på høring høsten 2007, ble det varslet at det tas sikte på å lage et eget stønadskapittel i folketrygdloven. Det vil da bli vurdert om bestemmelsene om tilleggsstønadene skal flyttes ut av folketrygdloven kapittel 11 og inn i det nye stønadskapitlet slik at kapittel 11 bare regulerer livsoppholdsytelsen arbeidsavklaringspenger. Det vil vurderes om det samtidig bør gjøres andre endringer i kapittel 11 for at sammenhengen mellom bestemmelsene skal bli enda tydeligere.

1.3.3 Iverksettelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringene trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Endringen innebærer en klargjøring av forholdet mellom dagens regler og har derfor ikke økonomiske eller administrative konsekvenser.

1.4 Heving av beløpsgrensen for å unnlate tilbakekreving av feilutbetalinger – folketrygdloven § 22-15 sjette ledd

1.4.1 Innledning

Det foreslås å heve beløpsgrensen for når arbeids- og velferdsetaten kan unnlate tilbakekreving av feilutbetalinger fra et halvt rettsgebyr til fire ganger rettsgebyret.

1.4.2 Departementets vurderinger og forslag

Tilbakekreving av feilutbetalinger er en viktig del av arbeidet mot trygdemisbruk og gir et klart signal om at misbruk ikke lønner seg.

Arbeids- og velferdsetaten har store restanser på tilbakekrevingsområdet. Dette innebærer at tilbakekrevingssakene ikke behandles tilstrekkelig raskt til å unngå foreldelse i en betydelig del av sakene. I april 2011 ble det anslått at restansene kunne utgjøre opp til 1,5 mrd. kroner og opp til 60 000 saker. Det anslås at mellom 60 og 120 mill. kroner ville gå til foreldelse i 2011.

I 2011 har etaten prioritert tilbakekreving i nye saker der feilutbetalt beløp utgjør mer enn 3 000 kroner og gamle saker med beløp over 600 kroner (om lag tilsvarende gjeldende beløpsgrense for saker der innkreving kan unnlates). Dette har økt gjennomsnittlig beløp sendt til innkreving med 24 pst.

Kostnadene ved å behandle en tilbakekrevingssak er anslått til vel 3 000 kroner i gjennomsnitt, det vil si at den gjeldende beløpsgrensen tilsier tilbakekreving i et betydelig antall saker der tilbakekrevingen ikke er regningssvarende.

Det foreslås at folketrygdloven § 22-15 sjette ledd endres slik at beløpsgrensen for å unnlate tilbakekreving heves fra et halvt rettsgebyr til fire ganger rettsgebyret (fra 430 til 3 440 kroner). For å unngå at endringen fører til uheldige tilpasninger i praksis, bør imidlertid beløpsgrensen formuleres som en adgang til å unnlate tilbakekreving av lavere beløp, og det bør presiseres at tilbakekreving alltid skal skje dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren), eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren, har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

Forslaget har også virkning for tilbakekreving av ytelser etter folketrygdloven kapittel 5 om helsetjenester, jf. at folketrygdloven § 22-15 ifølge paragrafens første ledd også gjelder feilutbetalinger fra Helsedirektoratet eller organer underlagt Helsedirektoratet.

1.4.3 Iverksettelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft straks.

Det anslås at en heving av beløpsgrensen vil kunne gi en betydelig merinnkreving. Den økte ressursinnsatsen og effektiviseringen av arbeidet mot trygdemisbruk som det er lagt opp til vil også føre til at antall saker til tilbakekreving øker. Feilutbetalinger på helseområdet vil gjennomgående utgjøre lavere beløp, og det er ikke grunn til å vente at helsetjenesteforvaltningens tilbakekreving vil påvirkes i nevneverdig grad.