Jeg viser til brev av 29. mars 2012 fra Kommunal-
og forvaltningskomiteen med vedlagt representantforslag 8:72 (2011–2012)
fra stortingsrepresentantene Michael Tetzschner, Trond Helleland,
Ingjerd Schou og Andre Oktay Dahl.
Kommunal- og forvaltningskomiteen ber om vurdering
av flere forslag:
Forslag nr. 1:
«Stortinget ber regjeringen
samle forvaltningen av lovverket for bolig- og bygningspolitikken
i ett departement.»
Kommunalministerens kommentar:
Kommunalministeren ønsker ikke på generelt grunnlag
å besvare spørsmålet om regjeringens organisering.
Forslag nr. 2:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om tiltak for å begrense innsigelsesadgangen for
statlige myndigheter som virker hemmende på boligbygging og lokal
handlefrihet.»
Dette forslaget ligger under Miljøvernministerens
fagansvar. Jeg har derfor forelagt forslaget for han. Han har gitt
følgende vurdering:
Miljøvernministeren kan ikke slutte seg til
forslaget slik det er formulert.
Kommunene er tillagt ansvaret for å ivareta
nasjonale og regionale interesser i sine planer. Innsigelsesordningen
er en forutsetning for at kommunene som hovedregel har myndighet
til å vedta arealplaner med endelig virkning. Fylkesmannen eller
statlige fagorganer kan ikke overprøve kommunestyrets planvedtak.
Denne myndigheten ligger hos Miljøverndepartementet og brukes i
ca. 2 % av alle plansaker. Mange av vedtakene er i tråd med kommunestyrets
beslutning.
Vi er kjent med at det fra kommuner og byggenæringen
er reist kritikk mot måten innsigelsesordningen praktiseres på.
Statlige og fylkeskommunale organer er pålagt å medvirke i kommunenes
planlegging og i høringsfasen klargjøre om planforslag berører interesser
de er satt til å ivareta ut fra sitt sektoransvar. Dersom det foreligger
innsigelser når kommunen har vurdert alle innkomne merknader – også fra
privatpersoner og interesseorganisasjoner – skal fylkesmannen mekle
mellom kommunen og den som har fremmet innsigelse. Årlig kommer
det 40 – 50 slike saker til Miljøverndepartementet. Resten av de 2000
– 3000 planene vedtas av kommunene med endelig virkning.
Mange ulike interesser ses i dag samlet gjennom behandlingen
av planer etter plan- og bygningsloven. En innskrenkning av innsigelsesadgangen
vil medføre dårligere samordning, da sakene i så fall må behandles
etter de enkelte særlover i tillegg til plan- og bygningsloven.
Miljøverndepartementet er imidlertid innstilt på å utrede nærmere
praktiseringen og konsekvensene av innsigelsesordningen, og om den fungerer
etter hensikten.
Forslag nr. 3:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om videreføring av byggekostnadsprogrammet gjennom etablering
av et permanent senter for FoU for bygge-, anleggs- og eiendomsnæringen.»
Kommunalministerens vurdering:
Byggekostnadsprogrammet utarbeidet gjennom de
fem år programmet eksisterte (2005–2010) 39 prosjektrapporter som
alle fortsatt er åpent tilgjengelige på programmets nettsider. Rapportene
ga mye informasjon og kunnskaper om utviklingen i byggenæringen
og om utfordringer i byggevirksomheten. Programmet utviklet en kunnskapsbase
som nå utgjør en plattform for næringens egenutvikling og som også
har vært viktige innspill i Kommunal- og regionaldepartementets
arbeid med utvikling av bygningspolitikken. Senere i år legger departementet fram
en melding til Stortinget om bygningspolitikken og resultatene og
anbefalingene fra Byggekostnadsprogrammet utgjør et viktig grunnlag
for denne meldingen.
Byggekostnadsprogrammet hadde som uttalt ambisjon
å gi hele byggenæringen et kompetansemessig løft. Da departementet
startet opp arbeidet med stortingsmeldingen om bygningspolitikken
ba vi om innspill til hva meldingen burde ta opp. Behovet for økt kompetanse
i næringen som forutsetning for bedre kvalitet og økt produktivitet
ble framhevet som sentralt tema fra alle deler av næringen. Kompetanse
og utvikling i byggsektoren er derfor et sentralt tema i kommende
stortingsmelding.
Departementet er enig i at et kompetanseløft
for hele byggenæringen må være et prioritert satsningsområde framover.
I utgangspunktet har vi høy kompetanse i flere miljøer innenfor
næringen i Norge. Mange virksomheter i næringen leverer høy kvalitet. Utfordringen
er å få tatt i bruk denne kompetansen i alle deler av næringen.
Byggenæringen består av om lag 70 000 bedrifter med rundt 300 000
tilsatte fra en lang rekke profesjoner og yrkesgrupper. Å få løftet hele
næringen kompetansemessig er derfor en utfordrende oppgave som ikke
vil være gjennomført med kortsiktige tiltak. Kunnskapsløftet må
ha et langsiktig perspektiv og gis en varig virkning slik at byggenæringen
står bedre rustet til å møte morgendagens krav til kvalitet. I dette
arbeidet vil næringen selv ha en sentral rolle. Men fordi staten
definerer rammebetingelser for næringens virksomhet, også i forhold
til kompetansebygging, må kunnskapsløftet skje i et samspill.
I stortingsmeldinga om bygningspolitikken kommer
regjeringen derfor til å foreslå at det etableres et «Bygg21» som
skal være en samarbeidsarena mellom byggenæringen og myndighetene
for å kunne gjennomføre det kunnskapsløftet som næringen uttrykker
behov for og som regjeringen stiller seg bak. Byggrelatert FoU vil
være en naturlig del av dette, men også formidling og kompetansebyggig
mer generelt vil være viktige tema. Det er behov for å se disse
forholdene i sammenheng. Forslaget om et permanent FoU-senter for
BAE-næringen vil bli vurdert på denne bakgrunn i dialog med næringen.
Forslag nr. 4:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å oppheve forbudet mot lavinnskuddsborettslag.»
Kommunalministerens vurdering:
I teksten heter det: «Forslagstillerne
mener at lavinnskuddsboliger kan være et alternativ i et marked hvor
egenkapitalkravet er høyt og mulighetene til å få lån for noen kan
være vanskelig.»
1. januar 2011 ble det innført en maksimalgrense på
inntil 75 % fellesgjeld i nye borettslag. Låneopptak som overstiger
denne grensen er ugyldig for den overskytende delen.
Forbudet kom inn på bakgrunn mye negativ omtale
av såkalte lavinnskuddsborettslag. Særlig fokus har det vært på
enkeltprosjekter hvor unge har latt seg lokke til å kjøpe boliger
til en tilsynelatende lav pris. Ansvar for fellesgjeld og muligheter
for økt felleskostnader ble ofte underkommunisert.
Det er særlig to hensyn som tilsier at forbudet
bør opprettholdes; hensynet til kjøper selv og hensynet til de øvrige
andelseierne i borettslaget.
For det første vil en maksimalgrense legge til
rette for at kjøpere av borettslagsboliger blir kredittvurdert.
Dette er viktig fordi kredittvurderingen kan føre til at boligkjøperen
frarådes å ta opp lån i de tilfellene kjøper har for svak økonomi
til å håndtere de samlede boutgiftene.
For det andre vil en slik maksimalgrense minske risikoen
for at de øvrige andelseierne må betale naboens felleskostnader.
Dette fordi maksimalgrensen hindrer at personer som ikke har økonomisk
evne til å betale låneforpliktelsene sine, blir eiere av en slik bolig.
Regjeringen kan se at lavinnskuddsmodellen med
gunstig fellesfinansiering vil kunne bidra til å hjelpe unge, førstegangsetablerere
og andre personer inn på boligmarkedet. Imidlertid må det vektlegges at
lavinnskuddsborettslag kan villede kjøpere og være uheldig ved at
de ikke forstår konsekvensene av hva de har kjøpt. Det kan også
medføre at kjøperne heller ikke har økonomi til å betale sin del
av felleskostnadene. Regjeringen mener det vil være uheldig dersom
personer som muligens ikke vil klare sine økonomiske forpliktelser,
hjelpes inn på boligmarkedet. En begrensning i størrelsen på fellesgjelden innebærer
at kjøper må finansiere deler av kjøpesummen for boligen. Dette
hindrer at det er mulig å kjøpe borettslagsbolig uten vesentlig
annen betaling enn å overta ansvar for fellesgjeld. Det må også
vektlegges at det var bred enighet fra sentrale aktører blant annet NBBL
om innføring av en maksimalgrense.
Forslag nr. 5:
«Stortinget ber regjeringen
legge frem en sak om etablering av et avtaleverk mellom kommune
og stat for samarbeid om infrastrukturutbygging etter Nasjonal transportplan.»
Dette forslaget ligger under Samferdselsministerens
fagansvar. Jeg har derfor forelagt forslaget for henne. Samferdselsministerens
har kommet med følgende vurdering:
I teksten heter det at «Forslagsstillerne
mener at det derfor bør utarbeides et avtaleregelverk for hvordan
stat og kommune kan samarbeide om utbygging og infrastruktur etter
Nasjonal transportplan. Kommunene må kunne få en garanti/avtale
som gjør at de kan løfte saker opp på et høyere nivå allerede i
startfasen av en lokal prosess. En forpliktende avtale med staten
må gi kommunene en garanti for at ikke statens system kan forsinke
og hale ut lokale utbyggingsprosesser.»
Gjennom det omfattende arbeidet med en felles langtidsplan
for transportsektoren (Nasjonal transportplan/NTP) er det etablert
gode rutiner for dialog og samarbeid mellom ulike offentlige aktører,
organisasjoner og private interesser. Forut for prioritering av
tiltakene som inngår i planens første fireårsperiode er det gjennomført
planlegging etter plan- og bygningsloven. Tiltakene som er aktuelle
å prioritere i første fireårsperiode i NTP må inngå i godkjent kommune(del)plan,
eller eventuelt i statlig reguleringsplan.
I planarbeidet legges det vekt på å utvikle
samarbeid mellom aktørene og høring av berørte parter. Det er i
slike prosesser at ulike interesser kartlegges og det tilstrebes
å finne gode løsninger for fellesskapet som balanserer ulike hensyn
– og som synliggjør hva det legges vekt på ved innretting og prioritering av
innsatsen. Intensjonen med å etablere slike samarbeidsarenaer er
blant annet at det vil medføre at videre oppfølging av planarbeidet
og utvikling av infrastrukturen i større grad er i tråd med forutsetningene for
prioriteringen.
Slik vil det være en felles interesse med et
nært samarbeid mellom berørte aktører for å bygge opp rundt de tiltakene
som prioriteres i Nasjonal transportplan. Videre vil disse ha en
egeninteresse i å følge opp dette for å få best mulig effekt av
innsatsen og tiltaksporteføljen. De statlige prioriteringene vil være
et incitament for lokal oppfølging. På den annen side vil trygghet
om lokal oppfølging og etablering av felles målsettinger kunne bidra
til at tiltakene i større grad prioriteres når en slik forvissing
er tilstede. Et godt plansamarbeid vil også kunne redusere mulige
kilder til og omfanget av konflikter knyttet til tiltak (eller innretting
av tiltak). Både stat, fylke og kommune bør kunne se nytten av å
samarbeide om felles innsats knyttet til infrastrukturutviklingen.
I «Nasjonale forventninger til regional og lokal planlegging»
skal staten hvert fjerde år gjøre rede for hvilke prosesser og tiltak
som vil få betydning for lokale og regionale myndigheter i neste
fireårsperiode. Dette er et initiativ for blant annet å skape mer
forutsigbarhet mellom aktørene.
Det er nødvendig med tiltak som kan korte ned planleggingstiden
for store samferdselsprosjekter. Etter å ha gjennomført en idédugnad
i november 2011 satte Samferdselsdepartementet ned en arbeidsgruppe
som skulle utarbeide forslag til effektivisering av planprosessene.
Samferdselsministeren fikk overrakt rapporten om
effektivisering av planprosessene i store samferdselsprosjekter
fra den hurtigarbeidende gruppen 18. april 2012. Gruppen kom med
en rekke forslag til effektivisering, både på kort og lang sikt.
Rapporten omhandler både planlegging etter plan- og bygningsloven
og ordningen med kvalitetssikring av store prosjekter, KVU/KS1.
Noen av forslagene går på endret praktisering, andre krever lovendring.
Det pågår arbeid med hvordan forslagene skal følges opp. Plan- og
bygningsloven er Miljøverndepartementets ansvarsområde, mens ordningen
med kvalitetssikring administreres av Finansdepartementet.
Samferdselsministeren vil trekke fram tre forslag som
hun prioriterer å følge opp:
Det bør vurderes å innføre forpliktende mål
for samlet tidsbruk, alternativt for enkeltfaser. Et alternativ
med gjensidig forpliktende avtale mellom stat og kommune om tidsplan
bør også kunne vurderes.
Det er viktig at staten involverer seg tidlig
i planprosessen, samordner sine interesser og gir tydelige signaler.
Bestemmelsen i plan- og bygningsloven om avskjæring av innsigelsesretten
må følges aktivt opp. Det bør videre vurderes å innføre tiltak for
å korte ned saksbehandlingstiden i innsigelsessaker.
Det kan også være tidsbesparende å gjennomføre parallelle
planprosesser.
Det er kommunen som er planmyndighet etter plan-
og bygningsloven, og forslagene til effektivisering må ikke gå på
bekostning av de demokratiske prosessene som plan- og bygningsloven
krever.
Det er i dag en rekke eksempler på ulike typer
avtaler og samarbeidsformer mellom aktører knyttet til infrastruktur–utvikling
både i byområder og i regioner, spesielt i forbindelse med store
samferdsels–prosjekter. I mange tilfeller har man kommet fram til gode
løsninger som følge av utvikling av felles målsettinger og knyttet
forventninger til oppfølging. Disse samarbeidsformene er ikke juridisk
bindende. Det er et poeng at arbeidet må baseres på at aktørene
deltar frivillig – og at de ser nytte av å delta i samarbeidet.
I den kommende transportplanen arbeides det med
å videreutvikle et system for slike avtaler. Ved eventuell etablering
av et avtaleverk vil det være fornuftig at dette er basert på felles
interesse og forståelse for samfunnsbehov. Det synes nå ikke hensiktsmessig
å etablere et «obligatorisk system» for avtaler som en oppfølging
av NTP. Eventuelle avtaler bør utformes slik at det passer inn i
den lokale sammenhengen og med de samfunnsstrukturer som er tilstede
i det enkelte område.
Forslag nr. 6:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om etablering av en ordning der de som bygger arbeidsbygg
utelukkende forholder seg til kommunen.»
Kommunalministerens vurdering:
I teksten er dette utdypet slik: «At kommunene har ansvaret for å koordinere
med arbeidstilsynet og håndtere spørsmål knyttet til arbeidsmiljøloven.»
Samordningen mellom byggesaksbehandlingen i Arbeidstilsynet
og byggesaksbehandlingen hos kommunale bygningsmyndigheter er et
særskilt spørsmål som ble tatt opp av Stortinget i forbindelse med
behandlingen av ny plan- og bygningslov (Innst. O. nr. 50 2008–2009).
Forutsetningen for samordningen har vært at den skal være ressursbesparende
og forenklende. Innspill fra bransjen og aktørene går likevel ut
på at byggesaksbehandlingen i Arbeidstilsynet ikke blir sett på
som unødvendig, fordyrende eller forsinkende. Tvert om er det kommet
innspill om at denne saksbehandlingen er til hjelp, og at sakene
blir behandlet raskt ettersom de kommer inn. Det er derfor mye som
taler for at samordningen blir avgrenset til de bygningstekniske
kravene, slik at disse blir samlet i plan- og bygningslovgivingen.
Mens det kan være mindre tjenelig at kommunene overtar saksbehandlingen
etter arbeidsmiljølovgivningen i byggesøknader.
Regjeringen vil komme tilbake til problemstillingen
i stortingsmeldingen om bygningspolitikk, som blir lagt frem før
sommeren. Der vil det også bli omtalt mer generelt om forholdet
mellom plan- og bygningslova og annet regelverk, og mellom de kommunale
bygningsmyndighetene og andre statlige og kommunale organ. Kommunal-
og regionaldepartementet har i forbindelse med stortingsmeldingen startet
et arbeid for å se på mulighetene for bedre koordinering.
Forslag nr. 7:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å gi kommunene anledning til å innvilge ansvarlig
søker midlertidig brukstillatelse og opprettholde en ukes frist
for kommunene til å gi ferdigattest.»
Kommunalministerens vurdering:
Spørsmålet ble diskutert da forslaget til ny
plan- og bygningslov ble lagt frem for Stortinget, se Innst. O.
nr. 50 (2008–2009) s. 11-12, og ble avvist av flertallet. Grunnlaget
for lovendringen var at mange bygg manglet ferdigattest, ved at
de bare hadde midlertidig brukstillatelse, eller ikke noe i det
hele tatt. Det ble da vedtatt at krav om ferdigattest skulle være en
obligatorisk hovedregel, mens midlertidig brukstillatelse skulle
være unntak. At både midlertidig brukstillatelse og ferdigattest
skal utstedes av kommunen, har sammenheng med at kommunen må se
til at grunnleggende krav til helse, miljø og sikkerhet er oppfylt,
og kommunen må ha mulighet til å foreta tilsyn. At fristen er satt
til tre uker i begge tilfelle, henger sammen med at kommunen skal
ha tilstrekkelig tid til å vurdere om kravene er oppfylt, og til
å foreta tilsyn.
Fristene er maksimumsfrister. Mange kommuner har
en fleksibel praksis, som legger opp til at det blir søkt om brukstillatelse
eller ferdigattest før alt er klart, og så avtales et tidspunkt
for ferdigstillelse og eventuelt tilsyn, og utstedelse av ferdigattesten.
Den tiden kommunene bruker, blir i stor grad innarbeidet i de privatrettslige
kontraktene. Det er ikke kommet innspill på om at dette er et stort
problem, det viktigste er at etterspørselen etter ferdigattesten
har økt.
I stortingsmelding om bygningspolitikk blir
det skissert mulige forenklingstiltak i regelverket. Meldinga må
følges opp med et lovarbeid, og i dette lovarbeidet vil vi også
se om det er behov for andre forenklingstiltak. Dersom det viser
seg å være et behov, vil det være mulig å vurdere frister og forholdet
mellom midlertidig brukstillatelse og ferdigattest på nytt.