Jeg viser til oversendelse fra Stortingets næringskomité
datert 24. mai 2012 der komiteen ber om Landbruks- og matdepartementets
vurdering av ovennevnte representantforslag.
Representantene har fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om endring i lov 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved
erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. ved å oppheve boplikten
for skogeiendommer, innen utgangen av 2012.»
De samme representantene har også fremmet et eget
forslag om å oppheve konsesjonskravet for skogeiendommer - Dokument
8:106 S (2011-2012). Dette forslaget er nært knyttet til det ovennevnte
forslaget, men blir besvart i eget brev.
I representantforslaget er det blant annet vist
til NORSKOGs notat av 26. mai 2011 til Stortingets næringskomité,
hvor det er argumentert for at eiendomsstrukturen er til hinder
for økt avvirkning og at det er behov for flere større eiendommer
som gir mer effektiv drift.
Konsesjonsloven innebærer at et erverv er unntatt
konsesjonsplikt på visse vilkår. Unntaket gjelder for nær familie
eller odelsberettigede. Ved erverv av landbrukseiendom er unntaket
for nær familie og odelsberettigede betinget av boplikt dersom eiendommen
er bebygd med bebyggelse som er eller har vært brukt som helårsbolig.
Eiendommen må da enten bestå av mer enn 25 dekar fulldyrka eller
overflatedyrka jord, eller mer enn 500 dekar produktiv skog. Erververen
må bosette seg på eiendommen innen ett år og selv bebo den i minst
5 år – det vil si at den lovbestemte boplikten er personlig. Vilkårene
gjelder uavhengig av om det dreier seg om erverv av rene skogeiendommer
eller eiendommer som består av både skog- og jordbruksarealer. For
ubebygde skogeiendommer er det for øvrig konsesjonsplikt, men ikke
boplikt.
Konsesjonsloven ble sist endret i 2009. Formålet med
lovendringen var blant annet å forenkle og tydeliggjøre reglene
om bo- og driveplikt. I forbindelse med lovendringen ble arealgrensen
for når den personlige boplikten trer inn for bebygde skogeiendommer
oppjustert fra 100 dekar til 500 dekar produktiv skog. Arealgrensene
for når boplikt inntrer og arealgrensene for odlingsjord ble endret
slik at færre eiendommer vil kunne odles eller være gjenstand for
boplikt.
Forslagsstillerne ønsker å oppheve boplikten
for skogeiendommer, og har vist til tall fra Statistisk sentralbyrå
(SSB) for å underbygge omfanget av boplikten for slike eiendommer.
Det er noe uklart hvilke eiendommer forslagsstillerne ønsker skal
være gjenstand for unntak fra boplikt. Jeg vil derfor kommentere
og supplere tallene som det henvises til noe nærmere.
Eiendomsstrukturen for skogeiendommer i Norge
består hovedsakelig av eiendommer med både jord- og skogarealer.
Det er kun om lag 11 100 rene skogeiendommer med produktivt skogareal
over 25 dekar. Forslagsstillerne viser til tall fra SSB, som er hentet
fra Landbruksregisteret. Disse viser at det i 2010 var registrert
118 629 eiendommer med mer enn 25 dekar produktiv skog, og at 26 887
av eiendommene består av mer enn 500 dekar produktiv skog. Tallene
viser imidlertid ikke om eiendommene er bebygde eller ubebygde.
Antall eiendommer som vil være gjenstand for boplikt vil derfor
være mindre. Tallene skiller heller ikke mellom rene skogeiendommer
og eiendommer som består av både jord- og skogarealer.
Nylig innhentede tall fra SSB viser at av de 26 887
eiendommene som består av mer enn 500 dekar produktiv skog, er om
lag 23 400 eiendommer bebygd med bolighus og er således omfattet
av boplikt dersom boligen er eller har vært brukt som helårsbolig.
For eiendommer med mindre enn 500 dekar produktiv skog kan det oppstå
boplikt dersom eiendommen består av mer enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka
jord. I Landbruksregisteret er det registrert om lag 56 200 skogeiendommer
i denne kategorien.
Dette viser at det er en rekke forhold som må
tas i betrakting for å kunne vurdere omfanget av skogeiendommer
som er underlagt boplikt.
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det bør
legges til rette for at grunneier skal ha faktisk og juridisk rådighet
over egen eiendom, og at grunneier skal kunne styrke sitt næringsgrunnlag
med basis i egne ressurser. Men, jeg mener at oppheving av boplikten på
skogeiendommer ikke er måten å gjøre dette på. Jeg vil peke på at
konsesjonsloven har som formål å regulere og kontrollere omsetningen
av fast eiendom blant annet for å oppnå ”slike eier- og bruksforhold som
er mest gagnlige for samfunnet”, jf. § 1. Hensynet til bosetting
er ett av flere viktige samfunnshensyn, og boplikten er et viktig
virkemiddel i så måte. I Ot. prp. nr. 44 (2008-2009) s. 37 er begrunnelsen
for boplikten omtalt nærmere:
«Departementet mener at reglene om boplikt i odelsloven
og konsesjonsloven påvirker hvem som får overta landbrukseiendom,
og dermed hvordan eiendommene vil bli brukt. Når boplikt er en forutsetning
for konsesjonsfrihet vil mange ved fremtidige familieoverdragelser
kanalisere eiendommen til den i familien som ønsker og er i stand
til å bosette seg på eiendommen. I tillegg kan plikten få noen av
dem som er i tvil om de vil flytte til eiendommen sin, til å flytte
dit. Plikten vil dessuten kunne føre til at noen av dem som ikke
selv ønsker å bo, selger eiendommen videre til andre som ønsker
å bo på og drive eiendommen. Reglene har dermed en direkte betydning
for bosettings- og distriktspolitikken.»
En opphevelse av boplikten for skogeiendommer vil
kunne svekke viktige samfunns-hensyn som konsesjonsloven skal ivareta.
Dette vil kunne føre til irreversible negative virkninger for landbruket,
og dette er en risiko som det ikke er ønskelig å åpne opp for.
Eiendoms- og bosettingslovgivningen var gjenstand
for en omfattende revisjon for kun få år siden. I Meld. St. 9 (2011-2012)
om landbruks- og matpolitikken, som nylig er behandlet i Stortinget,
er det lagt til grunn at de juridiske virkemidlene i eiendomspolitikken
er oppdatert i forhold til dagens behov, og at arealgrensene for
konsesjon og reglene om bo- og driveplikt ligger fast.
Forslagsstillerne er av den formening at å oppheve
boplikten vil være med på å utvikle en sunn eiendomsstruktur samt
være med på å legge til rette for eierskap av større areal og en
mer aktiv forvaltning. Jeg mener det er andre virkemidler som kan
brukes for å bidra til en slik utvikling.
Det følger av landbruks- og matmeldingen at
regjeringen vil endre praksis i forbindelse med deling av landbrukseiendom.
Dersom det blir enklere å dele fra, kan det blant annet føre til
at flere ønsker å selge skog i aktive områder der det er vanskelig
å få kjøpt slike arealer i dag.
Videre er det i meldingen lagt opp til en gjennomgang
av retningslinjene for priskontroll etter konsesjonsloven ved omsetning
av skog. Skogsdrift binder kapital i lang tid, og i den grad det
investeres i oppbygging av ny skog er det viktig at slike investeringer
kan avspeiles i skogverdien. Priskontroll ved erverv av skog bør
ta hensyn til dette, og til at skogsdrift utøves annerledes i dag
enn for noen tiår siden. Departementet vil vurdere nærmere om retningslinjene
for priskontroll fanger opp dette på en egnet måte.
Endringene vil kunne stimulere til økt utbud
av skogeiendommer samtidig som selger vil kunne få en høyere pris
ved salg.