Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av
14. mai 2012 vedrørende ovennevnte representantforslag.
Jeg vil først si meg enig i at det er behov
for å øke antallet fastleger. Det er i tråd med samhandlingsreformens
intensjoner om en styrket kommunal helse- og omsorgstjeneste, der
allmennlegetjenesten er svært sentral. I forbindelse med fastsetting
av den reviderte fastlegeforskriften ble det utlyst en tilskuddsordning
for kommunene på 50 mill. kroner til økt rekruttering i allmennlegetjenesten.
Dette er starten på et arbeid med å utvikle allmennlegetjenesten
i årene fremover.
Utfordringsbildet som beskrives i representantforslaget
er i det store og hele sammenfallende med vårt. Regjeringen har
allerede iverksatt tiltak knyttet til behovet for flere fastleger,
men også behovet for mer og bedre forskning på allmennlegetjenester,
behovet for bedre IKT-løsninger og ikke minst behovet for mer tverrfaglighet
og teamarbeid og bedre utnyttelse av annet helsepersonells kompetanse,
for eksempel ved å prøve ut nye organisatoriske løsninger. Fastlegeforskriften
er ett virkemiddel for å oppnå dette, men vil ikke alene føre til
at målene nås. Vi er derfor enige i at det er behov for ytterligere
tiltak. Dette vil kreve ressurser i årene fremover.
Den reviderte fastlegeforskriften, som skal
tre i kraft 1. januar 2013, er et viktig virkemiddel for å utvikle
allmennlegetjenesten. Hensikten er å sikre likeverdige allmennlegetjenester
i hele landet, tydeliggjøre fastlegeordningen som en del av det
kommunale apparatet og legge til rette for at fastlegene får et større
apparat å spille på i oppfølgingen av sine pasienter. Forskriften
ble vedtatt i august. Fastlegereformen i 2001 var en systemreform.
Forskriften nå gir tjenesten et tydelig innhold og knytter den til
det øvrige kommunale apparatet. Dette skjer både ved at kommunenes
sørge-for-ansvar tydeliggjøres, samt at det stilles konkrete krav
til innholdet i tjenesten og tilgjengelighet for listeinnbyggerne.
Blant annet stilles krav om at:
Du skal normalt få
svar på telefonen i løpet av 2 minutter og time normalt senest i
løpet av 5 dager (i dag står det bare «innen rimelig tid»). Fastlegen
skal også kunne motta timebestilling elektronisk.
Fastlegene skal tilby forebyggende tiltak
til personer som har en påvist risiko for å utvikle sykdom eller
funksjonssvikt.
Fastlegene skal gjennomføre hjemmebesøk
når dette er faglig riktig og gi et oppfølgingstilbud til personer
som ikke selv oppsøker legen og som har et behov for helsehjelp.
Fastlegen skal søke å ha oversikt over
pasientene på sin liste der medisinskfaglig oppfølging og koordinering
er nødvendig.
Fastlegen skal ivareta en medisinskfaglig
koordineringsrolle for egne listepasienter (det er særlig viktig
for pasienter som har behov for oppfølging fra helse- og omsorgstjenesten
over tid, og fra flere instanser).
Fastlegen skal koordinere legemiddelbehandlingen
for pasientene på sin liste (riktig legemiddelbruk er viktig for
å styrke pasientsikkerheten).
Legedekningen i kommunene er betydelig bedret etter
innføringen av fastlegeordningen, selv om veksten har vært lavere
enn ønskelig. Ved utgangen av 2011 var det 604 flere fastleger enn
ved oppstart av ordningen i juni 2001. Det er likevel fortsatt utfordringer
knyttet til rekruttering og stabilitet i legestillinger i små kommuner
med spredt bosetting. Regjeringen har fra slutten av 1990-tallet
bevilget årlige midler til ulike stimuleringstiltak. Antallet ubesatte fastlegehjemler
er nå betydelig redusert (fra 277 i juni 2001 til 60 ved utgangen
av 2011). Jeg vil fremheve viktigheten av at disse tiltakene videreføres. Det
samme gjelder det statlig regulerte legefordelingssystemet som ble
opprettet i 1999. Kommunen, som ansvarlig for fastlegeordningen,
skal sørge for tilstrekkelig legedekning slik at pasientrettighetene
i fastlegeordningen kan innfris. Siden fastlegeordningen ble innført,
har alle søknader om nye legehjemler i kommunene blitt innvilget.
Et første og viktig skritt for å få på plass
flere fastleger er at kommunene søker om flere hjemler. Jeg håper
tilskuddsordningen som nå er etablert, vil bidra til dette. Deretter
må vi også gjøre det lettere for unge leger å etablere seg som fastlege.
Nærmere 95 prosent av fastlegene er i dag selvstendig næringsdrivende.
Privat praksis som driftsform gir utfordringer knyttet til rekruttering.
For mange unge leger vil trolig muligheten for å kunne starte med
fastlønn og drive på denne måten i noen år kunne være en god og attraktiv
løsning. Jeg vil i den sammenheng vise til at i den reviderte fastlegeforskriften
er bestemmelsen om at fastlegene i hovedsak skal være privat næringsdrivende
tatt bort. Dette for å understreke det som også tidligere gjaldt,
dvs. at kommunene står fritt i forhold til å vurdere hva som er
mest hensiktsmessig i deres kommune. Fast lønn vil også legge til
rette for at flere fastleger gjennomfører spesialistutdanning i allmennmedisin,
da kommunen som arbeidsgiver har et tydeligere tilretteleggingsansvar.
Tilbakemeldingen viser at mange av dagens nyutdannede leger ønsker
ordnet arbeidstid. Det er ikke sikkert at den aldrende kohorten
av fastleger, og det systemet de har foretrukket, samsvarer med
hva den nye generasjonen fastleger vil ha. Vi må derfor vurdere
hvordan vi best kan organisere primærhelsetjenesten vår i fremtiden.
Spørsmålet om legenes listelengder er også sentralt
i en vurdering av arbeidsmengde og behov for flere fastleger. Jeg
vil vise til Kunnskapssenterets kunnskapsoppsummering i rapporten «Listelengde og kvalitet i fastlegeordningen» (nr
01- 2012), som slår fast at det i dag ikke finnes kunnskap om forholdet
mellom listelengde og kvalitet i tjenesten. Det kan allikevel være
gode grunner til å endre listereguleringen. Det er viktig at vi
legger til rette for at leger som ønsker det, kan korte listene
sine i tråd med nye oppgaver. Da blir det plass til flere. Samtidig
bør de legene som trives med sine lister og sin arbeidsmengde og
som gjør en god jobb sett både fra pasientenes side og kommunenes,
kunne fortsette med det.
En faktor som trolig vil hjelpe oss i årene
fremover, er at flere unge nå utdanner seg til lege. Det er viktig
å legge til rette for at de nyutdannede legene søker seg til kommunene.
En viktig faktor da er spesialistutdanningen. Det er i dag store
forskjeller mellom rammebetingelsene for spesialisering for leger
i spesialisthelsetjenesten og for allmennlegene. Mye av årsaken
til dette er at de fleste fastlegene er private næringsdrivende.
Regjeringen gir i dag tilskudd til utprøving av en ordning med utdanningsstillinger
for spesialisering i allmennmedisin. Tiltaket er spesielt viktig
for rekrutteringssvake kommuner. Departementet vil vurdere en videre
utvikling av denne ordningen på basis av de erfaringer vi etter
hvert får. I tillegg vil vi vurdere tiltak for å styrke rekrutteringen ytterligere,
få flere spesialister i allmennmedisin blant fastlegene, styrke
legevaktstjenesten og sikre styrket fagutvikling i allmennmedisinen.
Behovet for fastleger fremover vil være avhengig av
arbeidsdelingen mellom legene og andre yrkesgrupper. Det er ønskelig
med økt tverrfaglighet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Det er viktig at fastlegepraksisene fremover organiseres på en slik måte
at ulike personellgruppers kompetanse benyttes på mest mulig effektiv
måte til det beste for pasientene, og at samhandlingen mellom fastlegekontorene og
de øvrige kommunale tjenesteyterne er tett. Kommunene har et ansvar
for å legge til rette for slik samordning og samhandling. Eksempelvis
vil jeg påpeke at diabetessykepleiere kan utføre mye av oppfølgingen
av pasienter med diabetes, både opplæring i egenbehandling, kostholdsveiledning
m.m. Tilsvarende gjelder for KOLS-pasienter. Flere psykologer i kommunene
vil også være en viktig samarbeidspart for fastlegene og avlaste
allmennlegetjenesten og samtidig gi befolkningen bedre tilgang på
psykologhjelp. Å styrke rekrutteringen av psykologer til kommunene
har lenge vært en prioritert oppgave for regjeringen.
Det er viktig å understreke at fremtidige løsninger
må ivareta kommunenes organisasjonsfrihet, samtidig som de også
skal bidra til å sikre alle borgere gode og likeverdige tjenester.
Løsningene må derfor balansere mellom nasjonale hensyn som kan begrunne
statlig styring og hensyn som begrunner lokal handlefrihet. Retningslinjene
for utforming av statlig regelverk overfor kommunesektoren medfører
at det ikke bør innføres detaljerte regler om hva kommunene plikter
å tilby og hva de skal gjøre. Statens styring av kommunesektoren
skal begrenses til det nødvendige, og sektoren skal gis flere handlingsalternativer innenfor
nasjonalt fastsatte rammer. Kommunene bør ikke bindes opp til særskilte
organisatoriske eller personellmessige løsninger som ikke anses
adekvate. Løsningene må derfor utformes slik at behovet for å sikre
et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud i kommunene
ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon og
tilpasning, og for etablering av hensiktsmessige lokale løsninger.
Virkemidlene i samhandlingsreformen tar hensyn til dette.