Dersom utenrettslige innkrevingstiltak ikke
fører frem, må det iverksettes tvangsinnfordring for å fremtvinge
betaling fra skyldneren. For de fleste kravstyper har Statens innkrevingssentral
i dag adgang til som særnamsmyndighet å beslutte utleggstrekk og
stifte utleggspant overfor skyldneren. Innkrevingssentralen kan
også drive inn kravene ved ordinær tvangsfullbyrding hos de alminnelige namsmyndighetene.
Departementet går i hovedsak inn for å videreføre
de materielle reglene om Statens innkrevingssentrals adgang til
å tvangsfullbyrde krav. Departementet foreslår å ta inn i tvangsfullbyrdelsesloven
en generell bestemmelse om at SI kan beslutte utleggstrekk og stifte
utleggspant for de krav den har til innkreving.
Departementet foreslår i tillegg at Statens
innkrevingssentral skal kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle
pengekrav (bankinnskudd mv.) i de tilfellene den selv har tatt utleggspant
for kravet.
Det er lang tradisjon for at enkelte offentlige
kreditorer kan beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant for krav
som skyldneren ikke betaler frivillig. Særnamsmyndighetsordningen
legger til rette for en effektiv innkreving av offentlige krav og
reduserer i betydelig grad arbeidsbelastningen til de alminnelige namsmyndighetene.
På bakgrunn av erfaringene med Statens innkrevingssentral
ser departementet få betenkeligheter med at innkrevingssentralen
også i fremtiden skal ha særnamsmyndighet for krav den har innkrevingsansvar
for. Departementet anser det heller ikke som aktuelt å foreslå begrensninger
i den adgangen Statens innkrevingssentral i dag har til å beslutte
utleggstrekk og stifte utleggspant.
SI må ha særnamsmyndighet etter særskilt lovbestemmelse
for at den skal kunne beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant.
Dessuten må det foreligge tvangsgrunnlag for kravet og tvangsgrunnlaget
vil dessuten være «tvangskraftig». Lovforslaget som fremmes i denne
proposisjonen innebærer ingen endringer på dette punktet.
Som nevnt i avsnitt 6.2 i proposisjonen er en
stor andel av kravene som SI krever inn, tvangsgrunnlag for utlegg
etter bestemmelser i særlovgivningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-2 bokstav e. Lovgiver har i slike tilfeller etter en konkret
vurdering fastsatt at det skal kunne tas utlegg for kravet uten
at kreditor må gå veien om å få dom mv. for kravet etter lovens bestemmelser
om alminnelige tvangsgrunnlag. Denne typen lovbestemmelser vil også
i fremtiden være den praktisk viktigste formen for tvangsgrunnlag
når SI utøver særnamsmyndighet.
For krav som ikke er tvangsgrunnlag for utlegg etter
særskilt lovbestemmelse, må det foreligge annet tvangsgrunnlag for
at SI skal kunne utøve særnamsmyndighet. Eksempler på dette er de
alminnelige tvangsgrunnlagene etter § 4-1 og beslutninger om tvangsmulkt,
jf. § 7-2 bokstav d.
Flere høringsinstanser har uttalt at bestemmelsen i
§ 7-2 bokstav f om et skriftstykke som fordringshaveren har sendt
skyldneren som viser kravets grunnlag og omfang, ikke passer for
Statens innkrevingssentrals virksomhet. I prinsippet er et slikt
skriftstykke et mulig tvangsgrunnlag for SI, men i praksis har SI
sjelden benyttet seg av dette. Departementet legger som et utgangspunkt
til grunn at det også bør være slik i fremtiden.
I dag er hjemlene for Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet
spredt i de enkelte særlover som legger innkrevingsansvaret til
SI. Denne har med andre ord ikke automatisk myndighet til å etablere
utleggstrekk og stifte utleggspant når den får i oppgave å kreve
inn en kravtype. Departementet har vurdert om dette utgangspunktet
bør endres slik at SI har særnamsmyndighet med mindre noe annet
er særskilt bestemt.
Utlegg er inngripende tiltak, som vil kunne
få stor betydning for den enkelte skyldner. Hensynet til skyldneren
kan tale for å videreføre ordningen med at det i hvert enkelt tilfelle
skal måtte foretas en konkret vurdering av om det er nødvendig å
gi særnamsmyndighet til Statens innkrevingssentral. Denne fremgangsmåten
sikrer at tildelingen av særnamsmyndighet alltid er konkret basert
på om behovet er stort nok.
På den annen side er det slik at Statens innkrevingssentral
i dag har særnamsmyndighet for de aller fleste kravstyper den krever
inn. Den praktiske hovedregelen er således at når innkrevingsansvaret
legges til SI, gis den også myndighet til å stifte utlegg og beslutte
utleggstrekk ved tvangsinnfordring.
Videre er det slik at dagens lovtekniske løsning, der
SIs særnamsmyndighet følger av et etter hvert betydelig antall bestemmelser
i særlovgivningen, fører til at regelverket er mer uoversiktlig
enn om kompetansen er regulert på ett sted.
I en viss utstrekning åpner lovgivningen allerede i
dag for en samlet regulering av Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet.
Det følger av skattebetalingsloven § 2-7 at departementet i forskrift
kan bestemme at SI skal kreve inn nærmere bestemte krav som tilkommer
staten. Hjemmelen er benyttet til å fastsette at SI skal kreve inn
krav på vegne av en rekke statlige organer, jf. skattebetalingsforskriften
§ 1-2-2. Loven gir i slike tilfeller SI kompetanse til å beslutte
utleggstrekk og stifte utleggspant dersom panteretten kan gis rettsvern
ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson,
og utleggsforretning kan holdes på SIs kontor.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet
til at utgangspunktet bør være at Statens innkrevingssentral skal
ha særnamsmyndighet for de krav den har innkrevingsansvar for. Departementet foreslår
å gi en generell hjemmel for SI til å beslutte utleggstrekk og stifte
utleggspant for krav den har til innfordring.
Det vises til forslag til ny bestemmelse § 2-14 første
ledd første punktum i tvangsfullbyrdelsesloven.
Dersom det i praksis viser seg at det er behov
for å begrense Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet, eksempelvis
at SI for enkelte krav bare bør ha adgang til å beslutte utleggstrekk,
eller at den ikke skal ha noen form for særnamsmyndighet, kan det
gis bestemmelser om dette. Departementet vil også i instruks kunne
begrense hvordan SI skal utøve særnamsmyndigheten.
Departementet foreslår for øvrig å videreføre
dagens begrensninger i Statens innkrevingssentrals adgang til å
beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant. Det innebærer at SI
også i fremtiden bare vil ha myndighet til å stifte utleggspant
dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register
eller ved underretning til en tredjeperson, og utleggsforretning kan
holdes på SIs kontor.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen
som i dag står i straffeprosessloven § 456 fjerde ledd om at Statens
innkrevingssentral kan tvangsfullbyrde krav gjennom de alminnelige
namsmyndighetene.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i § 2-14 femte
ledd i tvangsfullbyrdelsesloven.
Statens innkrevingssentral har i dag ikke adgang til
å gjennomføre tvangsdekning når den har stiftet utleggspant. Departementet
foreslo i høringsnotatet at SI skal få myndighet til også å fullbyrde
tvangsdekningen i enkle pengekrav, eksempelvis innestående på bankkonti.
Tvangsdekningen vil rent praktisk skje ved at SI pålegger den skyldneren
har en fordring mot, som regel en bank, å overføre beløpet som er
sikret med utleggspant.
En motforestilling mot å utvide særnamsmyndigheten
på denne måten er at det bare er de alminnelige namsmyndighetene
som har erfaring og kompetanse med slik tvangsdekning i dag. Flere
høringsinstanser har anført at det vil svekke skyldnerens rettssikkerhet dersom
Statens innkrevingssentral gis myndighet til å realisere utleggspantet
som den har stiftet. Det er også pekt på at de øvrige særnamsmyndigheter
ikke kan gjennomføre slik tvangsfullbyrding.
Etter en samlet vurdering er departementet likevel
av den oppfatning at SI bør få kompetanse til gjennomføre tvangsdekning
i enkle pengekrav.
SI skiller seg ut blant særnamsmyndighetene
i den forstand at den er ansvarlig for driften av de alminnelige
namsmyndighetenes saksbehandlingssystem. Den formelle runden med
å oversende det pantesikrede kravet til de alminnelige namsmyndighetene
for tvangsdekning, er i mange tilfeller unødvendig tids- og ressurskrevende.
En adgang for SI til selv å gjennomføre tvangsdekningen, vil medføre
rimeligere innkreving for skyldneren og mindre belastning på det
alminnelige namsmyndighetsapparatet.
En adgang til å gjennomføre tvangsdekning i
enkle pengekrav vil ikke innebære at SI får mulighet til å kreve
dekning i skyldnerens bankinnskudd mv. i større omfang enn i dag.
Dekningslovens bestemmelser om beslagsfrihet vil fortsatt sette
grenser for hvilke formuesgoder det kan tas utleggspant i. Andre kreditorers
mulighet til å oppnå tvangsdekning vil heller ikke bli forringet
av en slik adgang, ettersom spørsmålet om prioritetsrekkefølge de
ulike kreditorene imellom vil bero på når SI etablerte panterett
i kravet.
Hensynet til skyldneren og andre kreditorer
vil videre være ivaretatt ved at Statens innkrevingssentral er ansvarlig
for tap som voldes skyldneren og dem som har rettigheter i kravet,
dersom SI opptrer uaktsomt under innkrevingen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 10-10.
Under høringen har det ikke kommet uttalelser som
tilsier at forslaget vil medføre større administrative kostnader
eller problemer av annen art for den som skyldneren har et krav
mot, typisk en bank. Departementet legger derfor til grunn at slike
hensyn ikke er til hinder for at SIs kompetanse utvides.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at Statens
innkrevingssentral skal få myndighet til å gjennomføre tvangsdekning
i enkle pengekrav etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel
10 del III.
Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet
i at det kan reises spørsmål ved om Statens innkrevingssentral bør
ha adgang til å gjennomføre tvangsdekning også i de tilfeller hvor det
er de alminnelige namsmyndighetene som har gitt utlegg i kravet
etter begjæring fra SI. Når SI av en eller annen grunn ikke har
benyttet sin særnamsyndighet til å stifte utleggspant for kravet,
bør den etter departementets vurdering heller ikke kunne gjennomføre
tvangsdekningen. Forslaget foreslås derfor begrenset til tilfeller
hvor det er Statens innkrevingssentral selv som har tatt utlegg
for kravet.
Det vises til lovutkastet § 2-14 annet ledd.
Departementet er videre enig med Justis- og
beredskapsdepartementet i at Statens innkrevingssentral ikke bør
ha adgang til å kreve rettsgebyr fra skyldneren når den selv gjennomfører
tvangsdekning i enkle pengekrav. Det foreslås derfor en bestemmelse
om dette i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. Departementet
foreslår imidlertid ikke andre endringer i adgangen for SI til å
kreve rettsgebyr ved tvangsfullbyrdelse. En slik endring bør etter
departementets vurdering i tilfelle gjøres gjeldende for alle med
særnamsmyndighet. De økonomiske og administrative konsekvensene
av et slikt forslag må i tilfelle utredes nærmere.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i rettsgebyrloven
§ 14 sjette ledd annet punktum.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har
merket seg at departementet i hovedsak går inn for å videreføre
reglene om SIs adgang til å tvangsfullbyrde krav. Departementet
foreslo at SI skal få myndighet til å fullbyrde tvangsdekningen
i enkle pengekrav. Flere høringsinstanser har pekt på at det vil
svekke skyldnerens rettssikkerhet dersom SI gis myndighet til å
realisere utleggspantet som den har stiftet, og at øvrige særnamsmyndigheter
ikke kan gjennomføre slik tvangsfullbyrding. Departementet peker
på at oversendelse av kravet til alminnelige namsmyndigheter framstår
som unødvendig tids- og ressurskrevende.
Flertallet viser til at SI får
ikke mulighet til å kreve dekning i skyldneres bankinnskudd i større omfang
enn i dag. Dekningslovens bestemmelser om beslagsfrihet setter grenser
for hvilke formuesgoder det kan tas utleggspant i, og prioritetsrekkefølgen mellom
kreditorer vil bero på når SI etablerte panterett i kravet. Flertallet er
enig i at forslaget begrenses til tilfeller hvor det er SI selv
som har tatt utlegg for kravet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI. Disse
medlemmer har merket seg at flere høringsinstanser er sterkt
kritiske til forslaget og som ønsker å oppheve reglene som gir SI
særnamsmyndighet. Disse medlemmer viser til at dette
både gjelder kommersielle, sågar som offentlige høringsinstanser.
Norske Inkassobyråers Forening Foreningen uttaler:
«Særnamsmannsordningen, slik den er bygget opp innenfor
statlig og kommunal innfordringsvirksomhet, har et inkvisitorisk
preg og er i utgangspunktet et gufs fra fortiden. Norge er, så vidt
vites, det eneste landet i Skandinavia hvor særnamsfunksjonen for
offentlige krav opprettholdes.»
Oslo namsfogdkontor uttaler:
«I motsetning til særnamsmannen har den alminnelige
namsmann ingen økonomiske interesser i saken. Det gir tiltro og
respekt. Det er særlig viktig at namsmannen har realisasjonssakene
når det er flere kreditorer/panthavere/rettigheter i det samme formuesgodet.
Om flere organer behandler realisasjon av det samme formuesgode,
oppstår det rot og forviklinger. Å overlate generaloppgjør til en
kreditorrepresentant er særlig betenkelig.»
Disse medlemmer merker seg at
Finansdepartementet heller ikke kunne svare på om en slik ordning
var å finne i andre land, jf. svar på spørsmål 2 til finanskomiteen/Fremskrittspartiets
fraksjon.
Disse medlemmer viser til at
særnamsordningen har uheldige sider fordi særnamsmannen ofte ikke
tar hensyn til eksisterende krav mot debitor. Disse medlemmer har
følgelig fått tilbakemelding om at skyldner har mottatt lønnsslipp
med negativt beløp. Disse medlemmer viser i denne
anledning til svar på spørsmål 15 og 16 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets
fraksjon der Finansdepartementet opplyser at det er opprettet en
utleggsdatabase (UB) hos SI hvor opplysninger om utleggstrekk skal
registreres elektronisk og videreformidles til Løsøreregisteret.
Departementet opplyser at prosjektet med utvikling av utleggsdatabasen
nærmer seg ferdigstillelse. At departementet uttaler at alle namsmyndigheter
har plikt til å påse at skyldner har tilstrekkelige midler til livsopphold
ved beslutning om utleggstrekk, finner disse medlemmer ikke helt
betryggende. Debitor stiller i disse tilfellene svakt i forhold
til en mektig statlig kreditor.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.