Departementet fremmer i proposisjonen forslag om
en lov for Statens Innkrevingssentral.
Hvilken myndighet Statens innkrevingssentral (SI)
har under innkrevingen, beror på innholdet i den lov, forskrift,
instruks eller avtale som danner grunnlaget for innkreving av det
aktuelle kravet. SI kan i de aller fleste tilfeller forestå både
utenrettslig innkreving og tvangsinnfordring.
Med utenrettslig innkreving menes alle de skritt som
tas av enhver kreditor for å innkassere et krav, uten at det begjæres
tvangsinnfordringstiltak. Statens innkrevingssentrals myndighet
under den utenrettslige innkrevingen varierer fra det å ha full
kreditorposisjon, det vil si at innkrevingssentralen har overtatt eierskapet
til kravet, til å være ren inkassator på vegne av kreditor.
Med tvangsinnfordring menes alle de skritt som tas
for å stifte utleggspant eller å etablere utleggstrekk overfor skyldneren.
Dette er tiltak som vanlige kreditorer normalt ikke kan foreta uten
å gå gjennom de alminnelige namsmyndighetene. Konkursbegjæringer
ligger innenfor den alminnelige kreditorforvaltning, og er for så
vidt utenrettslig, men er også rettslige skritt framsatt for tingretten,
og de har sin egen tvangskarakter, basert på separat lovgivning.
Statens innkrevingssentral har særnamsmyndighet
for de fleste kravstyper den har innkrevingsansvaret for. Med særnamsmyndighet
menes myndighet til selv å stifte utleggspant eller etablere utleggstrekk.
For noen typer krav har Statens innkrevingssentral begrenset særnamsmyndighet
i den forstand at den bare kan etablere utleggstrekk, og i noen tilfeller
har innkrevingssentralen ingen særnamsmyndighet.
Ordningen med særnamsmyndighet har lange tradisjoner
i Norge. Særnamsmyndigheter er i dag skatteoppkreverne, skattekontorene,
Nav innkrevingssentral og Statens innkrevingssentral.
Dersom Statens innkrevingssentral har behov
for å ta utlegg utover det den selv har kompetanse til å beslutte,
kan den inngi begjæring om dette til namsmannen etter tvangsfullbyrdelseslovens
alminnelige regler.
I tillegg til innkrevingsoppgavene, utfører
Statens innkrevingssentral enkelte andre tjenester for statlige
oppdragsgivere.
Statens innkrevingssentral har utviklet et felles saksbehandlingssystem
(Statens Innkrevingssentral Alminnelig Namsmann - SIAN) som benyttes
av de alminnelige namsmenn ved tvangsfullbyrdelse, gjeldsordning
og andre sivile gjøremål. Dette systemet benyttes også av forliksrådene.
Statens innkrevingssentral innhenter og videreformidler opplysninger
om skyldneres inntekts- og formuesforhold til andre namsmyndigheter
gjennom SIAN.
Det er etablert en egen database hvor utleggsforretninger
fra alle namsmyndighetene i Norge skal registreres. Statens innkrevingssentral
har ansvaret for å formidle opplysninger til denne databasen. Pr.
i dag registreres utleggstrekk fra de alminnelige namsmenn, Statens
innkrevingssentral og skatteetaten i databasen. Databasen legger
til rette for at den enkelte namsmyndighet kan få kunnskap om utleggstrekk
øvrige namsmyndigheter har etablert overfor den enkelte skyldner.
Det videreformidles visse opplysninger fra utleggsdatabasen til
Løsøreregisteret for kredittopplysningsformål.
Statens innkrevingssentral fører det sentrale
bøteregisteret. Denne oppgaven vil bli overført til KRIPOS når den
nye politiregisterloven trer i kraft.
Statens innkrevingssentral driver i tillegg
politiets lønns- og økonomisystemer.
Utenom tvangsfullbyrdelsesloven og en hovedbestemmelse
i straffeprosessloven er de rettslige rammer for Statens innkrevingssentrals
sammensatte virksomhet i stor grad spredt på ulike regelverk, ut fra
de kravstyper og funksjoner som SI håndterer. Det har lenge vært
behov for en systematisering og samling av store deler av dette
regelverket.
Departementet foreslår å samle reglene om Statens
innkrevingssentrals utenrettslige innkreving i en egen lov om Statens
innkrevingssentral (SI-loven). Forholdet til forvaltningsloven og
inkassoloven avklares i loven. Videre foreslås det på enkelte områder å
utvide SIs adgang til å innhente opplysninger. Departementet foreslår
videre at reglene om materiell tvangsinnfordring reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven,
med henvisninger fra SI-loven.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, lederen
Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim, Knut Storberget og Dag Ole Teigen,
fra Fremskrittspartiet, Jørund Rytman, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen, fra
Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser
til at regjeringens forslag er nærmere omtalt i Prop. 127 L (2011–2012).
I det følgende innledes hvert kapittel nedenfor med et sammendrag
fra proposisjonen som gjengir departementets vurderinger. For omtale
av gjeldende rett, høringsnotatets forslag og høringsinstansenes
merknader, vises til omtalen i proposisjonen.
Statens innkrevingssentral ble opprettet i 1990 som
et forvaltningsorgan underlagt Justis- og politidepartementet. I
2001 ble det faglige og administrative ansvaret for SI overført
til Finansdepartementet.
Formålet med å opprette Statens innkrevingssentral
var å effektivisere og rasjonalisere innkrevingen av i første rekke
bøter, men også saksomkostninger, inndragninger, erstatninger og
oppreisning tilkjent i offentlige straffesaker. Tidligere hadde
politiet selv ansvaret for bøteinnkrevingen.
Siden 1990 har Statens innkrevingssentral fått innkrevingsoppgaver
fra stadig flere statlige oppdragsgivere. Dette er skjedd ved at
det i særlovgivningen om den enkelte kravstype er tatt inn bestemmelser
som legger innkrevingsansvaret til SI.
Statens innkrevingssentral hadde ved siste årsskifte
innkrevingsoppgaver på vegne av 14 departementer og 31 ulike statsetater.
For mange av organene krever SI inn flere ulike typer krav. I 2011
mottok SI om lag 1,4 millioner krav til innkreving, og innkrevde
totalt ca. 3,8 mrd. kroner. Til sammenligning utgjorde totalt innkrevd
beløp om lag 350 mill. kroner i 1990. I 2011 hadde SI om lag 368
ansatte.
Departementet sendte 7. juni 2010 på høring
et forslag til ny lov om Statens innkrevingssentral til 98 høringsinstanser.
Høringsfristen ble satt til 15. oktober 2010.
I proposisjonen under omtalen av de ulike delene av
lovforslaget er det redegjort for høringsinstansenes merknader.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, tar
omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener Prop. 127 L
(2011–2012) Lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven) er så mangelfullt
utredet at disse medlemmer ønsker å sende proposisjonen
tilbake til regjeringen for ny behandling før den sendes tilbake
til Stortinget.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Prop. 127 L (2011–2012) Lov om Statens innkrevingssentral
(SI-loven) sendes tilbake til regjering for grundigere behandling.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre mener det offentliges pengeoppkreverfunksjon
i mange tilfeller farer uforholdsmessig uvørent og kompromissløst
frem. Disse medlemmer viser til at dette er tatt
opp (i representantforslag fra Fremskrittspartiet) en rekke ganger
gjennom Dokument nr. 8:16 (2007–2008) om bedring av skattyters stilling
i tvistesaker, gjeldsproblemer, behandlet i Innst. S. nr. 141 (2007–2008), Dokument
nr. 8:95 (2006–2007) om å fjerne forskjellen mellom private og offentlige
kreditorer når det gjelder gebyr for forsinket betaling, behandlet
i Innst. S. nr. 70 (2007–2008). Disse medlemmer viser
også til tilsvarende utfordringer knyttet til skatteinnkrevingsfunksjonen
gjennom Dokument 8:17 S (2010–2011) om å bedre rettssikkerheten
for skattyter, behandlet i Innst. 213 S (2010–2011).
Disse medlemmer mener selvsagt
det er viktig at det offentlige får inn pengene de har krav på gjennom
pålagte skatter, avgifter, toll, gebyrer, bøter, osv. Men disse
medlemmer mener samtidig at en for kompromissløs og hårdhendt
innkreving, ofte av krav som er omstridte, strider mot rettsfølelsen. Dette
gjelder særlig når styrkeforholdet mellom partene er til de grader
ulikt, med staten som den store sterke part, med lover og forskrifter
skreddersydd etter sine behov, og tilsvarende svekkelse av debitors posisjon.
Disse medlemmer er derfor sterkt
skeptiske til sementering av praksisen rundt Statens innkrevingssentral
(SI), og mener utviklingen heller burde gått i retning av at SI
fulgte reglene i inkassoloven på lik linje med andre inkassoselskaper. Disse
medlemmer viser til at SI fakturerer ca. 1 037 000 krav og
beslutter omtrent 181 000 trekk i året ifølge årsmeldingen for 2011.
Det innebærer at bare 17,5 pst. av virksomheten dreier seg om tvangsfullbyrdelse
i tradisjonell forstand. Det resterende er fakturering, fordringsadministrasjon
og inkasso. På denne bakgrunn fremstår virksomheten som Norges største
inkassobyrå.
Disse medlemmer har også merket
seg at mange av høringsinstansene er dypt kritiske til lovforslaget
som er fremlagt. Disse medlemmer viser til at Oslo
namsfogdkontor i sitt høringsbrev av 7. november 2012 til finanskomiteen
mener at all namsfogdvirksomhet prinsipielt burde utøves av en uavhengig
etat. Disse medlemmer er av samme oppfatning. Oslo
namsfogdkontor uttaler videre:
«Dette dreier seg om rettsstatens prinsipper, maktbrukens
legitimitet og rammer, samt forholdet mellom stat, borgere og næringsliv.
Slike vurderinger er det få spor av i saksdokumentene. Det bør ikke være
slik at SI får utleggskompetanse bare fordi det er praktisk at de
sender ut fakturaer. Etter ordningen med direkte inndrivelse kan
i prinsippet enhver faktura være tvangsgrunnlag. Merk at forslaget
ikke avviser at SI som særnamsmann skal kunne benytte muligheten
for direkte inndrivelse med grunnlag i faktura, jf. tvfbl. § 7-2
bokstav f.
Det er derfor viktig at det er Stortinget
som tar stilling til hvilke krav som skal være tvangsgrunnlag for
utlegg, hvilke prioritetsmessige fordeler kravet skal ha og om SI
skal ha utleggskompetanse. Dette gjøres best ved at stortinget får
behandle kompetansespørsmål i forhold til den enkelte særlov.
SI
bør ikke gis generell hjemmel til tvangsinndrivelse av alle krav
Finansdepartementet måtte finne på å overlate til SI av praktiske
årsaker.»
Disse medlemmer er enige i dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener Prop. 127 L (2011–2012) Lov
om Statens innkrevingssentral (SI-loven) ikke er godt nok utredet
av regjeringen. Disse medlemmer er av den oppfatning
at det mangler vesentlige drøftinger, og at alternativer til loven enten
ikke er omtalt i det hele tatt eller omtalt på mangelfullt vis.
Disse medlemmer vil peke på at
det i dag ikke er en egen særlov for Statens innkrevingssentral (SI),
men SI styres gjennom andre lover og forskrifter. Det betyr at det
ikke vil få noen konsekvenser hverken for staten eller Statens innkrevingssentral om
saken utsettes og sendes tilbake til regjeringen for grundigere
behandling.
Disse medlemmer viser til at
alle som har bevilling til inkassovirksomhet har fått bevilling
fra Finanstilsynet. Dette gjelder ikke Statens innkrevingssentral,
selv om det ville være uproblematisk å få denne godkjenningen. På
samme måte er det i lovforslaget lagt opp til at regjeringen ønsker
at Statens innkrevingssentral ikke skal drives etter inkassoloven
når det gjelder innfordringsvirksomheten, men etter god inkassoskikk
med basis i forvaltningsloven. Disse medlemmer etterlyser
en bredere vurdering av dette, og viser til svært mange høringsuttalelser
til lovforslaget som belyser denne problemstillingen. Av hensyn
til skyldnerens rettsoppfatning og rettsikkerhet ville dette være
bedre ivaretatt gjennom inkassoloven, med enkelte unntak.
Disse medlemmer viser også til
at lovforslaget opprettholder og utvider Statens innkrevingssentrals
funksjon som særnamsmann. Det betyr at Statens innkrevingssentral
både skal og kan være inkassator, kreditors representant, dommer
og i en viss grad også klageinstans, med Finansdepartementet som
aller øverste instans. Namsmanns-funksjonen skal være objektiv og
ivareta begge parters interesser. Disse medlemmer er
ikke overbevist at denne målsettingen kan nås gjennom regjeringens forslag
og er bekymret for skyldneres rettssikkerhet. Disse medlemmer registrerer
at ordningen med særnamsmann ikke brukes i våre naboland, og savner en
vurdering om den alminnelige namsmann, med lokal tilhørighet, kunne
utført de samme oppgavene og med bedre resultat.
Disse medlemmer viser til at
store deler innfordringsvirksomheten til Statens innkrevingssentral
ikke skiller seg særlig fra den jobben 112 private inkassobyråer
og 350 kommunale inkassokontorer, kemnerne, utfører. På denne bakgrunn
finner disse medlemmer det underlig at lovforslaget ikke
drøfter om det finnes alternativer til dagens innfordringsvirksomhet
og hvilke oppgaver som kan konkurranseutsettes. Det er heller ikke
drøftet om man kan skille ut innfordringsvirksomheten som en egen
enhet. Disse medlemmer mener dette er en stor svakhet
med regjeringens forslag. Et skille mellom innfordringsoppgaver
og utviklingsoppgaver vil kunne føre til bedre resultater i begge
virksomheter, men også økt personvern og større rettssikkerhet for skyldnerne.
Disse medlemmer viser til at
lovforslaget åpner opp for at Statens innkrevingssentral får kompetanse
til å foreta tvangsdekning også for enkle pengekrav. Disse
medlemmer noterer med interesse høringsuttalelsen fra Namsmannen
i Oslo som uttaler til dette forslaget: «Å la kreditor selv tvangsrealisere
pant, kan sammenlignes med å unnlate domstolsbehandling i straffesaker
for effektivitetens skyld.» Disse medlemmer er heller
ikke i dette tilfellet overbevist av regjeringens argumentasjon.
Disse medlemmer viser til næringslivets påpekning
av at Statens innkrevingssentral tildeles innfordringsmessige fordeler
på bekostning av andres dekningsmuligheter. Lovforslaget til regjeringen
gir ikke en god begrunnelse for hvorfor statlige krav i ordinære
inkassosaker, utover inkasso ved tvangsfullbyrdelse, skal forfordeles
i konkurransen om debitors midler. Disse medlemmer påpeker at
dette ofte er fremtredende i den offentlige debatten og mener derfor
at regjeringen kunne fremført en begrunnelse for å oppretthold og
utvide en slik praksis.
Disse medlemmer noterer seg at
regjeringen mener utvidede fullmakter i lovforslaget vil gjøre det
enklere for Statens innkrevingssentral og Finansdepartementet.
Disse medlemmer viser til Namsfogden
i Oslo sin høringsuttalelse til finanskomiteen, som oppsummerer
lovforslaget slik:
«Dette dreier seg om rettsstatens prinsipper, maktbrukens
legitimitet, samt forholdet mellom stat, borgere og næringsliv.
Slike vurderinger er det få spor av i saksdokumentene».
Disse medlemmer deler denne oppfatningen
av lovforslaget.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en ny
sak om Statens innkrevingssentral hvor det inngår en bredere drøfting
av konsekvenser for personvern og rettssikkerhet av de forslag som
ønskes fremmet.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
i samme sak om hvordan Statens innkrevingssentral (SI) kan drive
sin virksomhet etter bestemmelsene i inkassoloven.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak komme tilbake
med en vurdering av fordeler og ulemper ved å skille ut SIs innfordringsenhet
som egen virksomhet.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak komme tilbake
med en vurdering av hvilke av dagens SI-innkrevingsoppdrag som kan
settes ut på anbud, og hvilke som SI bør beholde.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak om en vurdering
av om særnamsmannsordningen bør oppheves, og en vurdering av hvem
som skal utføre tvangsrealisasjoner.»
«Stortinget ber regjeringen i samme sak om en vurdering
av om forsinkelsesrenteloven også skal gjelde for krav som innfordres
av Statens innkrevingssentral, og en drøfting om det førende for
et rentekrav kan være grunnlaget for kravet og ikke hvem som er
inkassator.»
Den grunnleggende lovbestemmelsen om Statens
innkrevingssentrals innkrevingsvirksomhet følger i dag av straffeprosessloven
§ 456. Første ledd fastsetter at SI skal kreve inn bøter og andre
pengekrav som er tilkjent i offentlig straffesak, samt krav som
den etter annen lov eller departementsbeslutning er pålagt å innkreve.
Annet til sjette ledd inneholder dels bestemmelser av generell karakter
som gjelder ved innkreving av alle krav, og dels bestemmelser som
bare gjelder ved innkreving av bøter og andre krav tilkjent i offentlig
straffesak.
Hovedbestemmelsen om Statens innkrevingssentral
står i straffeprosessloven fordi innkrevingssentralen opprinnelig
ble opprettet for å kreve inn bøter og andre krav med utspring i
offentlige straffesaker.
Selv om det i utgangpunktet er tilstrekkelig
med departementsbeslutning, har Statens innkrevingssentral frem
til i dag i de fleste tilfeller blitt tildelt nye innkrevingsoppgaver
ved lov. Lovbestemmelser som legger innkrevingsoppgaver til SI,
finnes i dag i ca. 30 ulike særlover.
Videre gir skattebetalingsloven § 1-2 departementet
adgang til å bestemme at offentlige krav som har tvangsgrunnlag
kan innkreves etter reglene i skattebetalingsloven. Skattebetalingsloven
§ 2-7 gir departementet adgang til å bestemme at Statens innkrevingssentral
kan innkreve slike krav. Hvilke krav som innkreves i dag av SI etter
reglene i skattebetalingsloven, fremkommer av skattebetalingsforskriften
§ 1-2-2.
Statens innkrevingssentrals kompetanse under innkrevingen
reguleres av ulike formelle regler, avtaler og instrukser.
For bøter og andre krav tilkjent i offentlig
straffesak er den utenrettslige innkrevingen uttømmende regulert
i straffeprosessloven kapittel 32 og i påtaleinstruksen kapittel
30.
Ved utenrettslig innkreving av andre krav suppleres
straffeprosessloven av øvrig lovgivning og samarbeidsavtaler mellom
Statens innkrevingssentral og den enkelte oppdragsgiver. Samarbeidsavtalene
fastsetter nærmere hvilke kreditorbeføyelser oppdragsgiveren har
overlatt til SI. Gjennomgående har oppdragsgiver overlatt de fleste
kreditorbeføyelser til SI. For noen krav er det inntatt kompetansebegrensninger
som i hovedsak gjelder SIs adgang til å ettergi krav. I tilknytning
til hver samarbeidsavtale er det utformet en generell fullmakt og
en prosessfullmakt som gir SI myndighet til å opptre på oppdragsgivers vegne
under rettergang.
Statens innkrevingssentral har fastsatt en egen
instruks «Intern innkrevingsinstruks for Statens innkrevingssentral».
SI legger i praksis til grunn at med mindre annet er avtalt med
den enkelte oppdragsgiver, gjelder bestemmelsene i instruksen ved
håndteringen av det enkelte krav. Det er også fastsatt en intern
instruks om økonomistyringen og innkrevingen ved innkrevingssentralen.
I noen tilfeller har Statens innkrevingssentral
fått overført kravet fullt ut fra oppdragsgiveren. SI opptrer da
ikke bare på vegne av den opprinnelige kravshaveren, men krever
inn krav som statlig kreditor på egne vegne.
Statens innkrevingssentrals kompetanse under tvangsinnfordring
følger av særlovgivning som legger innkrevingsansvar til SI, og
av reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
Statens innkrevingssentral har etter hvert fått
en omfattende kontaktflate mot skyldnere, oppdragsgivere og andre
offentlige myndigheter. En virksomhet av det omfang og den karakter
som SI har i dag, bør ha klare og lett tilgjengelige rettslige rammer.
Rettsreglene som gjelder for Statens innkrevingssentral
er spredt i en rekke lover, forskrifter og instrukser. Dette fører
til at det kan være vanskelig å få en samlet oversikt over regelverket
som styrer SIs virksomhet. På noen områder kan det også fremstå som
uklart hvilke regler som gjelder. Det er for eksempel ikke avklart
om og i hvilken grad inkassoloven gjelder for SI. Videre er det
på enkelte punkter uklart i hvilken grad tvangsfullbyrdelseslovens
saksbehandlingsregler gjelder når SI utøver særnamsmyndighet. Det
er også behov for å regulere nærmere i hvilken grad taushetsbelagte
opplysninger som SI lovlig har innhentet i en sak, kan benyttes (gjenbrukes)
i en annen sak. Det samme gjelder adgangen til gjenbruk av slike
opplysninger mottatt fra de alminnelige namsmyndigheter.
Hovedbestemmelsen om Statens innkrevingssentral
står i dag i straffeprosessloven. Bøter og andre krav tilkjent i
straffesaker er et viktig innkrevingsområde for SI, men det utgjør
en synkende andel av kravene SI har ansvaret for å kreve inn. Det
fremstår dermed som lite naturlig at sentrale deler av grunnlaget
for SIs virksomhet er regulert i straffeprosessloven. Den lovmessige
avklaringen som behøves på de ulike områder for SIs virksomhet,
bør også skje utenfor straffeprosessloven.
Departementet ser det som hensiktsmessig at
det i størst mulig utstrekning gis generelle regler for Statens
innkrevingssentral. Et betydelig antall skyldnere kommer hvert år
i kontakt med SI, og de tiltak som der iverksettes, vil kunne få
stor betydning for den enkelte. Hensynet til skyldnernes rettssikkerhet
tilsier at det bør gis en mest mulig samlet regulering av SIs virksomhet.
Et samlet regelverk vil også klargjøre for oppdragsgivere og andre
brukere av reglene, hva som vil være konsekvensene av å overføre
nye innkrevingsoppgaver til innkrevingssentralen.
Et alternativ til å gi en egen lov om Statens
innkrevingssentral, er at bestemmelsene om SI i sin helhet inntas
i tvangsfullbyrdelsesloven. Det er på det rene at store deler av
denne loven vil gjelde når SI, i kraft av sin særnamsmyndighet,
tvangsinnfordrer krav som skyldneren ikke betaler frivillig. Departementet
ser det imidlertid ikke som naturlig at den utenrettslige innkrevingen
reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven. Tvangsfullbyrdelseslovens
regler er ikke utformet med tanke på utenrettslig innkreving, og
det vil innebære et brudd med systematikken i loven å ta inn særbestemmelser
om dette.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det gis en egen lov om Statens innkrevingssentral. Loven bør etter
departementets vurdering inneholde de sentrale reglene om SIs utenrettslige
innkrevingsvirksomhet, herunder regler om hvilke krav den skal ha innkrevingsansvaret
for og hvilke saksbehandlingsregler som gjelder under innkrevingen.
Departementet foreslår at reglene om Statens innkrevingssentrals
tvangsinnfordring skal reguleres i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel
2 ny del II. SIs spesielle rolle som særnamsmyndighet med ansvar for
innkrevingen av et etter hvert betydelig antall krav, taler for
en slik plassering. Kapittelet bør dermed inneholde bestemmelser
om SIs særnamsmyndighet. Samtidig bør det avklares hvilke av tvangsfullbyrdelseslovens
øvrige regler som skal gjelde når SI tvangsfullbyrder krav. Tvangsfullbyrdelsesloven bør
også inneholde bestemmelsene om i hvilken grad SI kan innhente og
benytte opplysninger til bruk under egen tvangsinnfordring.
Det vises til lovforslaget § 1 annet ledd. I
annet ledd første punktum foreslås en bestemmelse om at Statens
innkrevingssentrals utenrettslige innkreving skal skje i medhold
av den nye loven. I annet ledd annet punktum foreslås det at SIs
kompetanse til å tvangsfullbyrde krav følger av tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 2 ny del II.
En praksis om å tildele Statens innkrevingssentral
nye oppgaver ved lov, innebærer blant annet at avgjørelsene av hvilke
innkrevingsoppgaver som legges til SI får en grundig administrativ
og politisk behandling. En ulempe med denne fremgangsmåten er at
det kan være unødvendig tungvint å måtte gjennomføre lovendring
hver gang SIs innkrevingsoppgaver skal utvides. Slike utvidelser
har skjedd ofte, og det vil trolig fortsette. At oppgaver også kan
tildeles ved departementsbeslutning, innebærer at det er åpning
for en enklere beslutningsprosess i tilfeller der dette er hensiktsmessig.
Departementet går derfor inn for å videreføre ordningen
med at Statens innkrevingssentral skal kreve inn de krav den etter
lov eller departementets bestemmelse er pålagt å innkreve. Departementet foreslår
derfor at straffeprosessloven § 456 første ledd annet punktum oppheves
og at bestemmelsen om tildelig av innkrevingsoppgaver til SI videreføres i
den nye loven § 1 første ledd.
Det vises til lovutkastet § 1 første ledd og
forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 456 første ledd annet
punktum.
I og med at Statens innkrevingssentral er faglig og
administrativt underlagt Finansdepartementet, er det dette departementet
som vil ha myndighet til å vedta at nye innkrevingsoppgaver skal
legges til SI. De fleste krav som SI har innkreving av, tilhører
organer som er underlagt andre departementer enn Finansdepartementet.
Normalt vil initiativet til å benytte SI komme fra det departement
eller den underliggende etat som ivaretar kreditorfunksjonen for
kravet. Etter departementets oppfatning bør det ikke i loven oppstilles
noen absolutte begrensninger i hvilke krav SI skal kunne få i oppgave
å kreve inn. Spørsmålet om å overføre innkrevingsansvaret til SI
kan dermed avgjøres etter en konkret vurdering av hva som vil være
mest hensiktsmessig i det enkelte tilfelle.
Forslaget om å videreføre bestemmelsen i straffeprosessloven
§ 456 første ledd annet punktum i den nye loven, medfører ingen
endringer i forholdet mellom SIs og den enkelte oppdragsgiver. Det
forutsettes således at dette forholdet også i fremtiden reguleres
av samarbeidsavtaler mellom partene. Dette er en hensiktsmessig
ordning for å klargjøre hvilke oppgaver som forventes ivaretatt
av SI, og det kan også være aktuelt for kravshaveren å legge visse
føringer for hvordan oppgaven skal løses.
Flere høringsinstanser har understreket at det
er behov for en samlet oversikt over hvilke innkrevingsoppgaver
Statens innkrevingssentral til enhver tid har. Departementet er
enig i dette. Det finnes i dag bestemmelser om hvilke krav SI skal
innkreve i ca. 30 særlover. De fleste er utformet som bestemmelser om
tildeling av særnamsmyndighet når SI er pålagt å innkreve det aktuelle
kravet. Departementet gikk i høringen inn for å oppheve disse bestemmelsene
og gi en egen forskrift om hvilke krav SI skal innkreve. Under høringsrunden
har det kommet innvendinger fra Justis- og beredskapsdepartementet
mot å oppheve alle bestemmelsene. De skisserer at innfordringstildelingen
til SI beholdes i lovs form, i den lov som regulerer kravets grunnlag.
Særlig aktuelt er dette for krav som berører et vesentlig antall
privatpersoner, f. eks. bøtekrav, andre straffesakskrav og krav
etter vegtrafikkloven. Finansdepartementet er enig i at det kan
være hensiktsmessig, og har en informasjonsverdi, at overføringen
av sentrale deler av SIs innkreving også fremkommer på denne måten.
Departementet mener likevel dette ikke er nødvendig for alle krav
som skal innkreves av SI. En løsning der enkelte krav som berører
et vesentlig antall privatpersoner får en slik bestemmelse, er ikke
til hinder for en samlet oversikt over krav som innkreves av SI.
Også slike krav kan nevnes i en forskrift til § 1, med henvisning
til at SI innkrever kravene etter bestemmelser i andre lover.
Det vises til forskriftshjemmelen i lovutkastet
§ 1 tredje ledd. Departementet foreslo i høringsnotatet en egen
lovbestemmelse om at sakskostnader tilkjent i rettssaker om innkrevingen
av krav som omfattes av den nye loven, skal kreves inn av Statens
innkrevingssentral. Også denne bestemmelsen bør plasseres i forskriften.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har
merket seg at lovbestemmelser som legger innkrevingsoppgaver til Statens
innkrevingssentral (SI) finnes i 30 forskjellige særlover. Det er
hensiktsmessig at det gis en egen lov om SI. Hensynet til skyldnernes
rettsikkerhet tilsier også at det bør gis mest mulig samlet regulering av
SIs virksomhet. Reglene for SIs tvangsinnfordring bør reguleres
av tvangsfullbyrdelsesloven. Rollen som særnamsmyndighet med økende
antall krav, taler for dette.
Flertallet har også merket seg
at det har vært en bred høringsprosess etter høringsnotatet fra
departementet. Mange momenter fra høringen er tatt hensyn til ved
utformingen av lovutkastet. Det er ulike synspunkter når det gjelder
avveininger mellom hensyn til effektivitet, sikring av fordringer
for staten og andre hensyn. Enkelte høringsinstanser peker på, slik det
også skjedde i finanskomiteens høring 6. november 2012, at SI får
større fullmakter enn inkassoselskaper som driver inn gjeld for
private, og at skyldnere kan få svakere rettsvern når det gjelder
gjeld til offentlig sektor enn til private. Flertallet mener hensynet
til skyldnerens rettssikkerhet ved utenrettslig innkreving skal
ivaretas på en likeverdig måte uavhengig av om innkrevingen foretas
av SI eller av inkassoselskaper, og mener lovforslaget § 3 og anvendelse
av forvaltningsloven og forvaltningsrettslige prinsipper sikrer
dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre er negative til å gi en egen lov om Statens innkrevingssentral,
og viser til sine merknader i avsnitt 2.2. Disse medlemmer mener
man heller burde oppheve de særordninger som gjelder for SI, og
skille ut innkrevingssentralens innfordringsenhet i egen virksomhet
som blant annet er underlagt inkassoloven og personopplysningslovens
regler om innhenting av informasjon. Disse medlemmer mener
det er store rettssikkerhetsmessige og personvernmessige gevinster
å hente ved en enhetlig innfordringsprosess for både privat, statlig
og kommunal innfordringsvirksomhet.
Disse medlemmer vil også understreke
at de offentlige krav ikke er viktigere enn de private. Det er privat
sektor som driver landet.
Disse medlemmer mener videre
mange av innkrevingsoppdragene som i dag ligger under SI kan settes
ut på anbud, slik at også andre innkrevingsvirksomheter kan utføre
oppgavene.
Disse medlemmer merker seg også
svar 1 og 2 fra Finansdepartementet v/finansministeren til Stortingets
finanskomité/Fremskrittspartiets fraksjon der Finansdepartementet
på spørsmål om hvordan slik statlig innkrevingsvirksomhet er organisert
i andre land, blant annet med særnamsmyndighet, svarer at det ikke
har vært gjort undersøkelser for å kartlegge dette. Disse
medlemmer mener dette tyder på slett forarbeid. Disse
medlemmer viser også til Oslo namsfogdkontor sin høringsuttalelse
til finanskomiteen der det uttales: «Å la kreditor selv tvangsrealisere
pant, kan sammenlignes med å unnlate domstolsbehandling i straffesaker
for effektivitetens skyld.» Disse medlemmer mener
dette i et nøtteskall illustrerer det sterkt betenkelige ved å la statens
makt og hensyn til staten selv få alt for stor utstrekning, slik disse
medlemmer stadig ser tendenser til hos dagens regjering.
Disse medlemmer går imot lovforslaget
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om hvordan Statens innkrevingssentral (SI) kan drive
sin virksomhet etter bestemmelsene i inkassoloven. Regjeringen skal
også komme tilbake med sak om hvorledes SIs innfordringsenhet kan
skilles ut som egen virksomhet.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med sak om hvorledes innkrevingsoppdrag som i dag utføres av SI
kan settes ut på anbud, slik at andre innkrevingsvirksomheter også
har mulighet til å konkurrere om oppdragene.»
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en sak om hvordan innkrevingsfunksjoner på vegne av staten kan
bli mer fleksible og mindre truende kreditorer uten at det går vesentlig
ut over innfordringsevnen.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Statens innkrevingssentral er et offentlig forvaltingsorgan
som må være omfattet av et forvaltingsrettslig rammeverk. Det er
viktig at SI er underlagt saksbehandlingsregler som legger til rette
for at hver enkelt sak behandles på en betryggende måte og at hensynet
til skyldnerens rettssikkerhet ivaretas.
Forvaltningsloven er utformet med tanke på at den
skal passe i de fleste forvaltningssaker. Et hovedhensyn bak forvaltningslovens
regler er å sikre rettssikkerheten til private parter, når forvaltningen
behandler saker av inngripende betydning for disse. Loven har blant
annet regler om habilitet, veiledningsplikt, taushetsplikt, varsling,
partsinnsyn, klage og omgjøring. Lovens regler er på mange punkter
utslag av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, og suppleres
av ulovfestede regler om forsvarlighet og god forvaltningsskikk,
som stiller grunnleggende krav til forvaltningens saksbehandling.
Etter departementets syn er det naturlig at
forvaltningsloven på samme måte som i dag skal regulere SIs utenrettslige
innkrevingsvirksomhet. Departementet viderefører på denne bakgrunn
forslaget fra høringsnotatet om at forvaltningsloven skal regulere innkrevingssentralens
saksbehandling under det utenrettslige innkrevingsarbeidet. Departementet foreslår
en egen bestemmelse i loven om Statens innkrevingssentral som fastsetter
at forvaltningsloven gjelder. Dersom det skal gjøres unntak fra
loven, må dette fremgå av lov eller bestemmelser gitt i medhold av
lov.
Det vises til lovutkastet § 2 første ledd.
Spørsmålet om også inkassoloven skal gjelde
for Statens innkrevingssentral, behandles i kapittel 5 i proposisjonen.
Departementet foreslår der en bestemmelse om at SI skal opptre i
samsvar med god inkassoskikk. Denne bestemmelsen vil også stille krav
til SIs handlemåte under det utenrettslige innkrevingsarbeidet.
Forvaltningsloven kapittel IV–VI har regler
om enkeltvedtak. Disse vil i mange tilfeller ha begrenset betydning
når Statens innkrevingssentral utøver rollen som kreditor. Avgjørelser
som går ut på å iverksette innkreving er ikke enkeltvedtak i lovens
forstand. Det er for eksempel ikke behov for å fatte et nytt enkeltvedtak
for å påbegynne tvangsinnfordring, dersom et fastsatt krav ikke
blir betalt på ordinær måte. Det er da fastsettelsen som i tilfelle
utgjør enkeltvedtak etter forvaltningsloven, ikke den oppfølgende innkreving.
Det ville heller ikke være effektivt om innfordringstiltak kunne
påklages til overordnet organ etter forvaltningsloven. Ved tvangsinnfordring
er det i stedet klageregimet etter tvangsfullbyrdelsesloven (namsklage)
som ivaretar skyldnerens rettssikkerhet.
Departementet anser det ikke som hensiktsmessig
å gi detaljerte lovbestemmelser om utsendelse av fakturaer, betalingsoppfordringer
og purringer mv. Slike spørsmål er mer egnet for regulering i instruks og
i avtaler mellom Statens innkrevingssentral og den enkelte oppdragsgiver.
Departementet foreslår i proposisjonens kapittel 9
at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til å gi betalingsutsettelse
eller ettergi krav når hensynet til innfordringen tilsier det. Lempning
på innfordringsgrunnlag har et preg av kreditorautonomi i den forstand
at det er hensynet til kreditor selv, og ikke skyldneren, som er
styrende for avgjørelsen. Derfor kan det reises spørsmål om avgjørelser
i slike saker (både avslag og innvilgelser) er enkeltvedtak i forvaltningslovens
forstand. Departementet legger likevel til grunn at forvaltningslovens
regler om enkeltvedtak skal praktiseres i denne typen saker.
Forvaltningsloven § 25 har regler om begrunnelse
for enkeltvedtak. Det følger av første og annet ledd at det skal
vises til de regler og faktiske forhold vedtaket bygger på. Videre
følger det av tredje ledd at de hovedhensyn som har vært avgjørende
ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes. Avslag på søknader
om lempning på innfordringsmessig grunnlag vil normalt være begrunnet
i at fortsatt innfordring vil gi bedre dekning enn lempning. Dersom
det kreves at Statens innkrevingssentral gjør rede for de hovedhensyn
som har vært avgjørende for slike avgjørelser, vil den kunne måtte
gi ut informasjon av betydning for innfordringsstrategien. Åpenhet
om denne strategien kan svekke grunnlaget for videre innfordring,
fordi skyldneren kan tilpasse sin økonomiske situasjon med sikte
på å unndra aktiva fra dekning.
Departementet foreslår derfor at Statens innkrevingssentral
i saker om lempning på innfordringsmessig grunnlag, skal kunne begrense
begrunnelsen for vedtak som organet fatter etter loven, til bare
å omfatte opplysninger etter forvaltningsloven § 25 første og annet
ledd. Vilkåret for slik begrensning av begrunnelsesplikten vil være
at en full begrunnelse antas å kunne svekke muligheten for fremtidig
dekning av kravet.
Det vises til lovutkastet § 2 annet ledd.
Forvaltningsloven § 6 tredje ledd bestemmer
at når en overordnet er inhabil, kan avgjørelse heller ikke treffes
av en direkte underordnet. Det kan reises spørsmål om det bør gjøres
unntak fra denne bestemmelsen i loven om Statens innkrevingssentral.
Innkrevingssentralen vil kunne ha innkrevingsoppdrag mot overordnede
ansatte i egen organisasjon eller mot deres nærstående. De overordnede
selv vil ikke kunne foreta seg noe på SIs vegne i en slik sak. Spørsmålet
blir hvor langt dette bør gjøre alle underordnede inhabile, slik
at det må oppnevnes stedfortreder i medhold av forvaltningsloven
§ 9.
Departementet legger til grunn at såfremt det bare
dreier seg om ordinære, frivillige betalingsoppgjør uten tvist eller
alvorlige misligholdsreaksjoner, vil en underordnet likevel være
habil, jf. unntaket i forvaltningsloven § 6 fjerde ledd. Departementet
finner det på denne bakgrunn ikke nødvendig å regulere habilitetsspørsmålet
særskilt i loven om Statens innkrevingssentral. Innkrevingssaker
overfor ansatte i Finansdepartementet (SIs overordnede fagdepartement)
vil i tilfelle normalt ikke innebære inhabilitet for personalet
i SI.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil
peke på at et hovedhensyn bak forvaltningslovens regler er å ivareta rettssikkerheten
til private parter når forvaltningen behandler saker av inngripende
betydning for disse. Flertallet merker seg at forvaltningsloven
regulerer SIs utenomrettslige innkrevingsvirksomhet, og støtter
at forvaltningsloven også videre regulerer SI utenomrettslige innkrevingsvirksomhet.
Det er naturlig, som foreslått, at det er en egen bestemmelse som
sier at forvaltningsloven gjelder. SI skal også opptre i tråd med
god inkassoskikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for Statens innkrevingssentral.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Inkassoloven har regler om utenrettslig innkreving
av pengekrav som ikke blir betalt ved forfall. Det finnes i dag
ingen lovbestemmelse som eksplisitt regulerer om, og eventuelt i
hvilken utstrekning, inkassoloven gjelder for Statens innkrevingssentral.
Departementet går inn for at inkassoloven som sådan
ikke skal komme til anvendelse for Statens innkrevingssentral. Det
foreslås imidlertid en bestemmelse om at innkrevingssentralens innkreving skal
være i samsvar med god inkassoskikk.
Det finnes i dag ingen lovbestemmelse som eksplisitt
tar stilling til om, og eventuelt i hvilken utstrekning, inkassoloven
gjelder for Statens innkrevingssentral. Det er behov for å avklare
dette spørsmålet i den nye loven.
Selv om det prinsipielt sett ikke er noe til
hinder for at utenrettslig innkreving av offentlige krav omfattes
av inkassoloven, er det lang tradisjon for at slik innkreving i
stedet skjer innenfor rammene av forvaltningsrettslige regler. For
Statens innkrevingssentral har det vært slik siden den ble opprettet
i 1990. I praksis har SI ikke blitt ansett for å være omfattet av inkassoloven.
Loven gjelder heller ikke for de andre innkrevingsorganene som har
særnamsmyndighet, men som også driver utenrettslig innkreving. Det
er privat innkreving, som ikke er undergitt noe lovbestemt forvaltningsregime,
som har størst behov for alminnelig regulering gjennom inkassoloven.
Dersom inkassoloven gjøres gjeldende for Statens
innkrevingssentral, og dens virksomhet ansees som fremmedinkasso,
vil reglene om inkassobevilgning og fordringshaverens rett til gebyrmessig
erstatning komme til anvendelse. Departementet anser dette som lite
naturlig. Videre vil lovens kapittel V om forholdet mellom inkassator
og fordringshaveren få anvendelse. Dette forholdet er i dag regulert
i særskilte avtaler mellom SI og den enkelte oppdragsgiver, og departementet
foreslår å videreføre denne ordningen i den nye loven. Avtalene
legger til rette for at SI og oppdragsgiver kan innrette samarbeidet seg
imellom, herunder hvilke kreditorbeføyelser som skal overføres til
SI, på den måten som er mest hensiktsmessig i hvert enkelt tilfelle.
Departementet er på denne bakgrunn av den oppfatning
at inkassoloven som sådan ikke skal gjelde for Statens innkrevingssentral.
Departementet foreslår likevel, i samsvar med forslag fra Justis-
og beredskapsdepartementet, en bestemmelse om at SIs innkreving
skal være i samsvar med god inkassoskikk. Forslaget er en lovfesting
av et krav som SI allerede anser seg bundet av i dag.
Etter departementets oppfatning vil hensynet
til skyldnerens rettssikkerhet være tilstrekkelig ivaretatt selv
om inkassoloven ikke gjelder Statens innkrevingssentral.
For det første vil SI være omfattet av saksbehandlingsreglene
i forvaltningsloven og alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.
Det vises til redegjørelsen i proposisjonens avsnitt 4.4.1 vedrørende
dette.
Videre vil den foreslåtte bestemmelsen om at
SI må opptre i samsvar med «god inkassoskikk», beskytte skyldneren.
Bestemmelsen forbyr SI å benytte inkassometoder som utsetter skyldneren
for urimelig påtrykk, skade eller ulempe. Inkassolovens øvrige regler
er som nevnt i proposisjonens avsnitt 5.2.3 på mange områder en
presisering av hva som følger av «god inkassoskikk», og det kan
tenkes tilfeller hvor kravet til «god inkassoskikk» går lenger enn
det som følger av den enkelte bestemmelse i inkassoloven.
Ved brudd på kravet til «god inkassoskikk» vil
SI etter omstendighetene kunne pådra seg erstatningsansvar etter
alminnelige erstatningsrettslige regler. Det kan også bli spørsmål
om personlig ansvar for tjenesteforsømmelse mv. Som overordnet fagdepartement
bidrar Finansdepartementet gjennom sin etatsstyring til å sikre
kvaliteten på innkrevingsforvaltningen i SI. Dette er også et ansvar
for ledelsen i SI. I lys av alle disse momentene kan ikke departementet
se noe behov for ytterligere beskyttelse av skyldnerne gjennom generell
bruk av inkassoloven.
Det vises til lovutkastet § 3.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser
til at det i dag ikke finnes noen lovbestemmelse som eksplisitt
regulerer om inkassoloven gjelder for SI. Departementets vurdering
er at SI i praksis ikke har vært ansett omfattet av inkassoloven,
og at det er lang tradisjon for at innkrevingen i stedet skjer innenfor
rammene av forvaltningsrettslige regler. Departementet peker på
at dersom inkassoloven gjøres gjeldende for SI, og virksomheten
anses som fremmedinkasso, vil reglene om inkassobevilgning og fordringshaverens
rett til gebyrmessig erstatning komme til anvendelse. Departementet
peker også på andre forhold som gjør det lite naturlig at inkassoloven
som sådan skal komme til anvendelse for SI. Det foreslås at SIs
innkreving skal være i tråd med god inkassoskikk. Flertallet er
enig i disse vurderingene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI. Disse
medlemmer mener SI generelt sett burde drives etter regelverket i
inkassoloven på lik linje med andre aktører i dette markedet. SI
skal selvsagt være underlagt god inkassoskikk.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Statens innkrevingssentral har etter gjeldende rett
adgang til å motregne statlige krav mot tilgodekrav skyldneren har
på staten i medhold av ulovfestede regler. Når innkrevingssentralen
krever inn skatte- og avgiftskrav, er den gitt utvidet motregningsadgang
i tilgodeskatt og avgift mv.
Departementet ser at det kan reises spørsmål
om offentlige kreditorer bør gis et dekningsprivilegium gjennom
utvidet motregningsadgang som andre fordringshavere ikke har. Etter
departementets oppfatning bør Statens innkrevingssentral likevel
få den samme adgangen til å motregne i skyldnerens tilgodebeløp
på skatt og avgift som det skattemyndighetene har etter skattebetalingsloven
§ 13-1 første ledd. Motregning er en effektiv oppgjørs- og dekningsmåte
av stor praktisk betydning. Alternativet er mer tids- og kostnadskrevende
tvangsinnfordringstiltak for kreditor. Ved motregning påføres heller
ikke skyldneren ekstra kostnader, i form av rettsgebyr mv. slik
hovedregelen er når det gjennomføres tvangsinnfordring etter tvangsfullbyrdelsesloven.
I mange tilfeller vil det også være utilfredsstillende
og ev. støtende dersom en skylder mottar utbetalinger fra det offentlige
samtidig som han/hun unndrar seg oppgjør av forfalt gjeld til det
offentlige.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
utgangspunktet skal være at krav som innkreves gjennom Statens innkrevingssentral,
kan motregnes i tilgodebeløp på skatt eller avgift etter bestemmelsene om
dette i skattebetalingsloven § 13-1 første ledd. Forslaget innebærer
unntak fra gjensidighetsvilkåret som gjelder etter ulovfestede regler
når tilgodebeløpet som det motregnes i er felleskravet på skatt
(formues- og inntektsskatt og trygdeavgift) eller for mye innbetalt
arbeidsgiveravgift. Departementet mener at dette ikke innebærer
vesentlige og omfattende utvidelse av motregningsadgangen slik mange
høringsinstanser synes å legge til grunn. For de tilgodebeløp på skatt
og avgift som er rent statlige, f.eks. merverdiavgift til gode,
innebærer forslaget ingen utvidelse av motregningsadgangen. SI vil
i tillegg til den motregning som følger av lovforslaget også kunne
motregne etter ulovfestede regler dersom vilkårene foreligger.
Flere høringsinstanser har fremholdt at ikke
alle kravene som Statens innkrevingssentral har innkrevingsansvaret
for, bør omfattes av den utvidede motregningsadgangen. Departementet
slutter seg til dette, og foreslår at bare offentlige krav som tilkommer oppdragsgivere
skal omfattes av bestemmelsen. Med offentlige krav menes krav av
offentligrettslig karakter. Den utvidede motregningsadgangen vil
dermed ikke omfatte krav som er av privatrettslig art, for eksempel
husleiekrav som kreves inn på vegne av statlige organer.
Under høringen er det også reist spørsmål ved
om krav Statens innkrevingssentral krever inn på vegne av private
parter, skal omfattes av den utvidede motregningsadgangen. Per i
dag kan SI kreve inn erstatning mv., som tilfaller private i de
tilfeller kravet springer ut fra offentlig straffesak. Departementet foreslår
i kapittel 14 i proposisjonen at innkrevingsansvaret utvides til
også å gjelde erstatning tilkjent voldsofre i sivile saker. Etter
departementets oppfatning bør også slike krav omfattes av bestemmelsen om
motregningsadgang i loven om Statens innkrevingssentral. Departementet
viser i denne forbindelse til at krav på erstatning og oppreisning
for skader voldt ved straffbare handlinger er prioriterte krav etter
dekningsloven § 2-8. Dersom SI på et senere tidspunkt får ansvar
for å kreve inn andre krav på vegne av private parter, vil det ikke
foreligge motregningsadgang med mindre det gis egne regler om dette.
Det vises til lovutkastet § 4 første ledd. I
første punktum foreslås at det skal kunne gjennomføres motregning
til dekning av offentlige krav. Annet punktum gjelder motregning
til dekning av krav tilkjent i straffesaker og voldsofre i sivile
saker.
Det er et vilkår for motregning etter skattebetalingsloven
at skyldnerens krav mot det offentlige er gjenstand for beslag etter
dekningsloven §§ 2-4 til 2-7, jf. skattebetalingsloven § 13-3. Bestemmelsen
er blant annet til hinder for at det motregnes i krav som er nødvendig
for underhold av skyldneren og dennes husstand. Det samme bør etter
departementets vurdering gjelde når Statens innkrevingssentral gjennomfører
motregning etter den foreslåtte lovbestemmelsen. Dermed unngås det
at SIs relativt omfattende motregningsadgang svekker denne nødvendige
underholdsdekningen.
Det vises til lovutkastet § 4 annet ledd.
Den utvidede motregningsadgangen skal gjelde både
i og utenfor konkurs. Departementet foreslår en bestemmelse om at
adgangen til motregning i krav som tilkommer konkursboer og som
er gjenstand for fordeling etter reglene i skattebetalingsloven
kapittel 8, skal være begrenset til den andel av kravet som etter
fordelingsreglene tilkommer staten eller folketrygden.
Det vises til lovutkastet 4 tredje ledd.
Statens innkrevingssentral vil kunne ha flere
krav mot en og samme skyldner som kan motregnes mot skyldnerens
tilgodebeløp på skatt og avgift. Det oppstår da spørsmål om hvilket
krav som skal dekkes først. SI følger i dag den praksis at kravene
dekkes i den rekkefølgen som følger av prioritetsreglene i dekningsloven
§ 2-8. Departementet foreslår en bestemmelse som lovfester denne
praksisen. Dersom det foreligger flere krav med samme prioritet,
skal det eldste kravet dekkes først i samsvar med prinsippet i ulovfestede
regler.
Det vises til lovutkastet § 4 fjerde ledd.
Videre oppstår det et spørsmål om hvilken dekningsrekkefølge
som skal gjelde når det er flere enn Statens innkrevingssentral
som erklærer motregning i skyldnerens tilgodebeløp på skatt eller
avgift. Skattebetalingsforskriften § 13-6-1 har regler om dekningsrekkefølge.
Ikke alle kravene som SI har innkrevingsansvaret for, er i dag omfattet
av forskriftsbestemmelsen. Forskriften må derfor endres, og departementet
legger opp til en gjennomgang av dette før loven trer i kraft.
Departementet foreslår å lovfeste at motregningen
skal skje ved at Statens innkrevingssentral sender motregningserklæring
til skyldneren, i tillegg til pålegg om motregning til dennes skyldner.
Ved utsendelse av motregningserklæringen vil skyldneren bli orientert
om motregningen, og vil få adgang til å komme med innsigelser. Skyldneren
skal også varsles om fristen for å påklage motregningen.
Det vises til lovutkastet § 4 femte ledd.
Departementet foreslår at skyldneren skal kunne påklage
motregning etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16. Klageadgangen
skal på samme måte som etter skattebetalingsloven § 13-6, gjelde
all motregning som foretas i medhold av den foreslåtte bestemmelsen.
Dette innebærer at skyldneren kan klage både når Statens innkrevingssentral
gjennomfører motregning hvor gjensidighetsvilkåret i utgangspunktet
ikke er oppfylt, og ved motregning som også kan foretas på ulovfestet
grunnlag. Enkelte høringsinstanser har tatt opp at det kan bli et
visst omfang av slike klager, slik at forslaget vil ha økonomiske
og administrative konsekvenser for domstolene. Departementet mener
at erfaringene fra den tilsvarende ordningen i skattebetalingsloven
ikke gir grunnlag for å anta at omfanget av klager blir vesentlig.
Departementet foreslår videre at klagefristen skal være én måned
etter at skyldneren mottar motregningserklæringen.
Det vises til lovutkastet § 4 sjette ledd.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil
peke på at SI etter gjeldende rett kan motregne statlige krav mot
tilgodekrav skyldneren har på staten. Når det gjelder skatte- og
avgiftskrav, har SI en utvidet motregningsadgang som andre ikke
har. Motregning er en effektiv oppgjørs- og dekningsmetode. Flertallet har
merket seg at flere høringsinstanser har pekt på at ikke alle kravene
som SI har innkrevingsansvaret for bør omfattes av den utvidete
motregningsadgangen. Departementet har sluttet seg til dette, og
foreslår at bare offentlige krav som tilkommer oppdragsgivere skal omfattes
av bestemmelsen. Flertallet er enig i denne avgrensningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer viser for øvrig
til KS’ høringsbrev til finanskomiteen av 8. november 2012 der det
uttales:
«I forslaget er motregningsadgangen begrenset til
offentlige krav og «Offentlige krav» er definert som «offentligrettslige
krav». KS er usikker på om dette er en klar og tydelig nok avgrensing
i forhold til de private kravene som SI innfordrer, og som da ikke skal
ha utvidet dekningsadgang».
Disse medlemmer viser til at
samme innvending kom frem av presentasjonen til Norges kemner- og
kommuneøkonomers forbund (NKK) i finanskomiteens høring.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Dersom utenrettslige innkrevingstiltak ikke
fører frem, må det iverksettes tvangsinnfordring for å fremtvinge
betaling fra skyldneren. For de fleste kravstyper har Statens innkrevingssentral
i dag adgang til som særnamsmyndighet å beslutte utleggstrekk og
stifte utleggspant overfor skyldneren. Innkrevingssentralen kan
også drive inn kravene ved ordinær tvangsfullbyrding hos de alminnelige namsmyndighetene.
Departementet går i hovedsak inn for å videreføre
de materielle reglene om Statens innkrevingssentrals adgang til
å tvangsfullbyrde krav. Departementet foreslår å ta inn i tvangsfullbyrdelsesloven
en generell bestemmelse om at SI kan beslutte utleggstrekk og stifte
utleggspant for de krav den har til innkreving.
Departementet foreslår i tillegg at Statens
innkrevingssentral skal kunne gjennomføre tvangsdekning i enkle
pengekrav (bankinnskudd mv.) i de tilfellene den selv har tatt utleggspant
for kravet.
Det er lang tradisjon for at enkelte offentlige
kreditorer kan beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant for krav
som skyldneren ikke betaler frivillig. Særnamsmyndighetsordningen
legger til rette for en effektiv innkreving av offentlige krav og
reduserer i betydelig grad arbeidsbelastningen til de alminnelige namsmyndighetene.
På bakgrunn av erfaringene med Statens innkrevingssentral
ser departementet få betenkeligheter med at innkrevingssentralen
også i fremtiden skal ha særnamsmyndighet for krav den har innkrevingsansvar
for. Departementet anser det heller ikke som aktuelt å foreslå begrensninger
i den adgangen Statens innkrevingssentral i dag har til å beslutte
utleggstrekk og stifte utleggspant.
SI må ha særnamsmyndighet etter særskilt lovbestemmelse
for at den skal kunne beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant.
Dessuten må det foreligge tvangsgrunnlag for kravet og tvangsgrunnlaget
vil dessuten være «tvangskraftig». Lovforslaget som fremmes i denne
proposisjonen innebærer ingen endringer på dette punktet.
Som nevnt i avsnitt 6.2 i proposisjonen er en
stor andel av kravene som SI krever inn, tvangsgrunnlag for utlegg
etter bestemmelser i særlovgivningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-2 bokstav e. Lovgiver har i slike tilfeller etter en konkret
vurdering fastsatt at det skal kunne tas utlegg for kravet uten
at kreditor må gå veien om å få dom mv. for kravet etter lovens bestemmelser
om alminnelige tvangsgrunnlag. Denne typen lovbestemmelser vil også
i fremtiden være den praktisk viktigste formen for tvangsgrunnlag
når SI utøver særnamsmyndighet.
For krav som ikke er tvangsgrunnlag for utlegg etter
særskilt lovbestemmelse, må det foreligge annet tvangsgrunnlag for
at SI skal kunne utøve særnamsmyndighet. Eksempler på dette er de
alminnelige tvangsgrunnlagene etter § 4-1 og beslutninger om tvangsmulkt,
jf. § 7-2 bokstav d.
Flere høringsinstanser har uttalt at bestemmelsen i
§ 7-2 bokstav f om et skriftstykke som fordringshaveren har sendt
skyldneren som viser kravets grunnlag og omfang, ikke passer for
Statens innkrevingssentrals virksomhet. I prinsippet er et slikt
skriftstykke et mulig tvangsgrunnlag for SI, men i praksis har SI
sjelden benyttet seg av dette. Departementet legger som et utgangspunkt
til grunn at det også bør være slik i fremtiden.
I dag er hjemlene for Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet
spredt i de enkelte særlover som legger innkrevingsansvaret til
SI. Denne har med andre ord ikke automatisk myndighet til å etablere
utleggstrekk og stifte utleggspant når den får i oppgave å kreve
inn en kravtype. Departementet har vurdert om dette utgangspunktet
bør endres slik at SI har særnamsmyndighet med mindre noe annet
er særskilt bestemt.
Utlegg er inngripende tiltak, som vil kunne
få stor betydning for den enkelte skyldner. Hensynet til skyldneren
kan tale for å videreføre ordningen med at det i hvert enkelt tilfelle
skal måtte foretas en konkret vurdering av om det er nødvendig å
gi særnamsmyndighet til Statens innkrevingssentral. Denne fremgangsmåten
sikrer at tildelingen av særnamsmyndighet alltid er konkret basert
på om behovet er stort nok.
På den annen side er det slik at Statens innkrevingssentral
i dag har særnamsmyndighet for de aller fleste kravstyper den krever
inn. Den praktiske hovedregelen er således at når innkrevingsansvaret
legges til SI, gis den også myndighet til å stifte utlegg og beslutte
utleggstrekk ved tvangsinnfordring.
Videre er det slik at dagens lovtekniske løsning, der
SIs særnamsmyndighet følger av et etter hvert betydelig antall bestemmelser
i særlovgivningen, fører til at regelverket er mer uoversiktlig
enn om kompetansen er regulert på ett sted.
I en viss utstrekning åpner lovgivningen allerede i
dag for en samlet regulering av Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet.
Det følger av skattebetalingsloven § 2-7 at departementet i forskrift
kan bestemme at SI skal kreve inn nærmere bestemte krav som tilkommer
staten. Hjemmelen er benyttet til å fastsette at SI skal kreve inn
krav på vegne av en rekke statlige organer, jf. skattebetalingsforskriften
§ 1-2-2. Loven gir i slike tilfeller SI kompetanse til å beslutte
utleggstrekk og stifte utleggspant dersom panteretten kan gis rettsvern
ved registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson,
og utleggsforretning kan holdes på SIs kontor.
Departementet har etter en samlet vurdering kommet
til at utgangspunktet bør være at Statens innkrevingssentral skal
ha særnamsmyndighet for de krav den har innkrevingsansvar for. Departementet foreslår
å gi en generell hjemmel for SI til å beslutte utleggstrekk og stifte
utleggspant for krav den har til innfordring.
Det vises til forslag til ny bestemmelse § 2-14 første
ledd første punktum i tvangsfullbyrdelsesloven.
Dersom det i praksis viser seg at det er behov
for å begrense Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet, eksempelvis
at SI for enkelte krav bare bør ha adgang til å beslutte utleggstrekk,
eller at den ikke skal ha noen form for særnamsmyndighet, kan det
gis bestemmelser om dette. Departementet vil også i instruks kunne
begrense hvordan SI skal utøve særnamsmyndigheten.
Departementet foreslår for øvrig å videreføre
dagens begrensninger i Statens innkrevingssentrals adgang til å
beslutte utleggstrekk og stifte utleggspant. Det innebærer at SI
også i fremtiden bare vil ha myndighet til å stifte utleggspant
dersom panteretten kan gis rettsvern ved registrering i et register
eller ved underretning til en tredjeperson, og utleggsforretning kan
holdes på SIs kontor.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen
som i dag står i straffeprosessloven § 456 fjerde ledd om at Statens
innkrevingssentral kan tvangsfullbyrde krav gjennom de alminnelige
namsmyndighetene.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i § 2-14 femte
ledd i tvangsfullbyrdelsesloven.
Statens innkrevingssentral har i dag ikke adgang til
å gjennomføre tvangsdekning når den har stiftet utleggspant. Departementet
foreslo i høringsnotatet at SI skal få myndighet til også å fullbyrde
tvangsdekningen i enkle pengekrav, eksempelvis innestående på bankkonti.
Tvangsdekningen vil rent praktisk skje ved at SI pålegger den skyldneren
har en fordring mot, som regel en bank, å overføre beløpet som er
sikret med utleggspant.
En motforestilling mot å utvide særnamsmyndigheten
på denne måten er at det bare er de alminnelige namsmyndighetene
som har erfaring og kompetanse med slik tvangsdekning i dag. Flere
høringsinstanser har anført at det vil svekke skyldnerens rettssikkerhet dersom
Statens innkrevingssentral gis myndighet til å realisere utleggspantet
som den har stiftet. Det er også pekt på at de øvrige særnamsmyndigheter
ikke kan gjennomføre slik tvangsfullbyrding.
Etter en samlet vurdering er departementet likevel
av den oppfatning at SI bør få kompetanse til gjennomføre tvangsdekning
i enkle pengekrav.
SI skiller seg ut blant særnamsmyndighetene
i den forstand at den er ansvarlig for driften av de alminnelige
namsmyndighetenes saksbehandlingssystem. Den formelle runden med
å oversende det pantesikrede kravet til de alminnelige namsmyndighetene
for tvangsdekning, er i mange tilfeller unødvendig tids- og ressurskrevende.
En adgang for SI til selv å gjennomføre tvangsdekningen, vil medføre
rimeligere innkreving for skyldneren og mindre belastning på det
alminnelige namsmyndighetsapparatet.
En adgang til å gjennomføre tvangsdekning i
enkle pengekrav vil ikke innebære at SI får mulighet til å kreve
dekning i skyldnerens bankinnskudd mv. i større omfang enn i dag.
Dekningslovens bestemmelser om beslagsfrihet vil fortsatt sette
grenser for hvilke formuesgoder det kan tas utleggspant i. Andre kreditorers
mulighet til å oppnå tvangsdekning vil heller ikke bli forringet
av en slik adgang, ettersom spørsmålet om prioritetsrekkefølge de
ulike kreditorene imellom vil bero på når SI etablerte panterett
i kravet.
Hensynet til skyldneren og andre kreditorer
vil videre være ivaretatt ved at Statens innkrevingssentral er ansvarlig
for tap som voldes skyldneren og dem som har rettigheter i kravet,
dersom SI opptrer uaktsomt under innkrevingen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 10-10.
Under høringen har det ikke kommet uttalelser som
tilsier at forslaget vil medføre større administrative kostnader
eller problemer av annen art for den som skyldneren har et krav
mot, typisk en bank. Departementet legger derfor til grunn at slike
hensyn ikke er til hinder for at SIs kompetanse utvides.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at Statens
innkrevingssentral skal få myndighet til å gjennomføre tvangsdekning
i enkle pengekrav etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel
10 del III.
Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet
i at det kan reises spørsmål ved om Statens innkrevingssentral bør
ha adgang til å gjennomføre tvangsdekning også i de tilfeller hvor det
er de alminnelige namsmyndighetene som har gitt utlegg i kravet
etter begjæring fra SI. Når SI av en eller annen grunn ikke har
benyttet sin særnamsyndighet til å stifte utleggspant for kravet,
bør den etter departementets vurdering heller ikke kunne gjennomføre
tvangsdekningen. Forslaget foreslås derfor begrenset til tilfeller
hvor det er Statens innkrevingssentral selv som har tatt utlegg
for kravet.
Det vises til lovutkastet § 2-14 annet ledd.
Departementet er videre enig med Justis- og
beredskapsdepartementet i at Statens innkrevingssentral ikke bør
ha adgang til å kreve rettsgebyr fra skyldneren når den selv gjennomfører
tvangsdekning i enkle pengekrav. Det foreslås derfor en bestemmelse
om dette i lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr. Departementet
foreslår imidlertid ikke andre endringer i adgangen for SI til å
kreve rettsgebyr ved tvangsfullbyrdelse. En slik endring bør etter
departementets vurdering i tilfelle gjøres gjeldende for alle med
særnamsmyndighet. De økonomiske og administrative konsekvensene
av et slikt forslag må i tilfelle utredes nærmere.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i rettsgebyrloven
§ 14 sjette ledd annet punktum.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har
merket seg at departementet i hovedsak går inn for å videreføre
reglene om SIs adgang til å tvangsfullbyrde krav. Departementet
foreslo at SI skal få myndighet til å fullbyrde tvangsdekningen
i enkle pengekrav. Flere høringsinstanser har pekt på at det vil
svekke skyldnerens rettssikkerhet dersom SI gis myndighet til å
realisere utleggspantet som den har stiftet, og at øvrige særnamsmyndigheter
ikke kan gjennomføre slik tvangsfullbyrding. Departementet peker
på at oversendelse av kravet til alminnelige namsmyndigheter framstår
som unødvendig tids- og ressurskrevende.
Flertallet viser til at SI får
ikke mulighet til å kreve dekning i skyldneres bankinnskudd i større omfang
enn i dag. Dekningslovens bestemmelser om beslagsfrihet setter grenser
for hvilke formuesgoder det kan tas utleggspant i, og prioritetsrekkefølgen mellom
kreditorer vil bero på når SI etablerte panterett i kravet. Flertallet er
enig i at forslaget begrenses til tilfeller hvor det er SI selv
som har tatt utlegg for kravet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI. Disse
medlemmer har merket seg at flere høringsinstanser er sterkt
kritiske til forslaget og som ønsker å oppheve reglene som gir SI
særnamsmyndighet. Disse medlemmer viser til at dette
både gjelder kommersielle, sågar som offentlige høringsinstanser.
Norske Inkassobyråers Forening Foreningen uttaler:
«Særnamsmannsordningen, slik den er bygget opp innenfor
statlig og kommunal innfordringsvirksomhet, har et inkvisitorisk
preg og er i utgangspunktet et gufs fra fortiden. Norge er, så vidt
vites, det eneste landet i Skandinavia hvor særnamsfunksjonen for
offentlige krav opprettholdes.»
Oslo namsfogdkontor uttaler:
«I motsetning til særnamsmannen har den alminnelige
namsmann ingen økonomiske interesser i saken. Det gir tiltro og
respekt. Det er særlig viktig at namsmannen har realisasjonssakene
når det er flere kreditorer/panthavere/rettigheter i det samme formuesgodet.
Om flere organer behandler realisasjon av det samme formuesgode,
oppstår det rot og forviklinger. Å overlate generaloppgjør til en
kreditorrepresentant er særlig betenkelig.»
Disse medlemmer merker seg at
Finansdepartementet heller ikke kunne svare på om en slik ordning
var å finne i andre land, jf. svar på spørsmål 2 til finanskomiteen/Fremskrittspartiets
fraksjon.
Disse medlemmer viser til at
særnamsordningen har uheldige sider fordi særnamsmannen ofte ikke
tar hensyn til eksisterende krav mot debitor. Disse medlemmer har
følgelig fått tilbakemelding om at skyldner har mottatt lønnsslipp
med negativt beløp. Disse medlemmer viser i denne
anledning til svar på spørsmål 15 og 16 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets
fraksjon der Finansdepartementet opplyser at det er opprettet en
utleggsdatabase (UB) hos SI hvor opplysninger om utleggstrekk skal
registreres elektronisk og videreformidles til Løsøreregisteret.
Departementet opplyser at prosjektet med utvikling av utleggsdatabasen
nærmer seg ferdigstillelse. At departementet uttaler at alle namsmyndigheter
har plikt til å påse at skyldner har tilstrekkelige midler til livsopphold
ved beslutning om utleggstrekk, finner disse medlemmer ikke helt
betryggende. Debitor stiller i disse tilfellene svakt i forhold
til en mektig statlig kreditor.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
I dette kapittelet behandles spørsmålet om hvilke saksbehandlingsregler
som skal gjelde når Statens innkrevingssentral utøver særnamsmyndighet.
Departementet foreslår at tvangsfullbyrdelseslovens alminnelige
regler skal komme til anvendelse med enkelte unntak.
Departementet foreslår å ta inn bestemmelsene om
Statens innkrevingssentrals særnamsmyndighet i tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 2 som ny del II, jf. avsnitt 3.4.1 i proposisjonen. Forslaget
innebærer samtidig at tvangsfullbyrdelseslovens øvrige regler skal
gjelde SI som særnamsmyndighet så langt de passer. Det er på det
rene at mange av lovens bestemmelser allerede i dag kommer til anvendelse,
men på enkelte punkter innebærer forslaget en endring sammenlignet
med gjeldende rett.
Tradisjonelt har det vært antatt at tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 2 ikke gjelder for særnamsmyndigheter. Departementet er
imidlertid av den oppfatning at også disse bestemmelsene bør gis
anvendelse så langt de passer for Statens innkrevingssentral. Det følger
nå av skattebetalingsloven § 14-2 første punktum at tvangsfullbyrdelsesloven,
herunder §§ 2-5 og 2-6 om habilitet og taushetsplikt, gjelder for
skatteoppkreverne og skattekontorene når de utøver særnamsmyndighet.
Det samme bør etter departementets vurdering gjelde for SI.
Flere høringsinstanser har uttalt at bestemmelsene
i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 og § 7-7 ikke passer for Statens
innkrevingssentrals saksbehandling. Departementet viser i denne
forbindelse til redegjørelsen i proposisjonens avsnitt 8.2. Der
fremgår det at det er sikker rett at bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven
§§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-3 til 7-8 ikke kommer til anvendelse når
SI utøver særnamsmyndighet. Departementet går inn for å videreføre
dette, og foreslår derfor en egen bestemmelse om at disse reglene
ikke skal gjelde. Det er gitt et tilsvarende unntak for skatteoppkreverne
og skattekontorene i skattebetalingsloven § 14-2 annet punktum.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-14 tredje ledd.
Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet
i at det bør lovfestes at Statens innkrevingssentral, før utleggsforretning
avholdes, plikter å oppfordre skyldneren om å uttale seg om forhold
av betydning for om utlegg skal tas, og om valg av gjenstand for
utlegget. Departementet foreslår også at skyldneren skal varsles
før SI gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav.
Det vises til forslag til nye bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-14 fjerde ledd.
For å skape klarhet foreslår departementet en
bestemmelse om at klage over Statens innkrevingssentrals avgjørelser
og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen skal behandles av Rana tingrett.
Bestemmelsen er i samsvar med prinsippet om at det er den geografiske
distriktsinndelingen som avgjør hvilken tingrett som er stedlig
kompetent til å behandle angrep på namsmyndigheters avgjørelser.
Det vises til forslag til ny bestemmelse i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-15.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er
enig i departementets vurderinger når det gjelder forholdet til
tvangsfullbyrdelsesloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2, 3.2 og
7.2 og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Den klare hovedregelen er at rettmessig fastsatte krav
skal betales av skyldneren, enten det skjer frivillig eller gjennom
tvangsinnfordring. I enkelte tilfeller kan Statens innkrevingssentral
likevel gi utsettelse med betaling av kravene eller kravene kan
ettergis helt eller delvis. Uttrykket lempning brukes som en fellesbetegnelse
på disse ordningene.
Det kan sondres mellom lempning på innfordringsgrunnlag
og lempning på rimelighetsgrunnlag. Lempning som innfordringstiltak
innebærer at skyldneren innrømmes lempning fordi det tjener innkrevingen.
Lempning av rimelighetshensyn kan for det første begrunnes i skyldnerens
situasjon, for eksempel dødsfall, alvorlig og langvarig sykdom eller
andre forhold ved skyldneren selv. For det andre kan lempning av
rimelighet begrunnes i forhold ved det aktuelle kravet, for eksempel
at det er oppstått som følge av utilsiktede virkninger av den særlovgivningen
som det er fastsatt i medhold av.
Departementet foreslår at Statens innkrevingssentral
skal ha adgang til på innfordringsmessig grunnlag å inngå avtaler
om betalingsutsettelse, avdragsvis betaling og å ettergi krav på
nærmere vilkår.
Etter departementets syn er det et klart behov
for at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til å lempe krav
dersom det offentliges kreditorinteresser tilsier det. I likhet
med private kreditorer bør det offentlige ha mulighet til å innrette
seg slik at dekningsutsiktene bedres.
Departementet foreslår derfor at dagens adgang til
å innvilge avdragsvis betaling og betalingsutsettelse på innfordringsmessig
grunnlag videreføres i den nye loven. Departementet går inn for
at hovedvilkårene for lempning av hensyn til innfordringen, at avtale
om betalingsutsettelse eller avdragsvis betaling antas å gi bedre
dekning enn fortsatt innkreving, og at avtalen ikke må virke støtende
eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral, tas
inn i loven.
Statens innkrevingssentral følger i dag den
praksis at lempning ikke innvilges etter at det er iverksatt tvangsinnfordring.
Et absolutt vilkår om at lempning bare kan innvilges på det utenrettslige
innkrevingsstadiet, vil imidlertid kunne gi uheldige resultater
i enkelte tilfeller. Det bør derfor etter departementets vurdering
være adgang til lempning selv om tvangsinnfordring er iverksatt.
Det vises til forslag til bestemmelse i lovutkastet § 8
første ledd første punktum. Dagens bestemmelse i straffeprosessloven
§ 456 annet ledd første punktum foreslås opphevet.
Departementet går videre inn for at Statens
innkrevingssentral skal ha myndighet til å ettergi krav delvis dersom
de samme vilkårene er oppfylt. Departementet foreslår derfor en
bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen innebærer en
endring sammenlignet med gjeldende rett i den forstand at SI i dag
ikke har noen generell adgang til å sette ned krav på innfordringsmessig
grunnlag.
For enkelte av kravene SI innfordrer, er det
fastsatt egne bestemmelser om ettergivelse i særlovgivningen. Bestemmelsene
kan for eksempel legge myndigheten til å ettergi kravet til et særskilt
organ eller fastsette at ettergivelse skal kunne innvilges på andre
vilkår enn det som følger av bestemmelsene i SI-loven. I samarbeidsavtalene
mellom SI og den enkelte oppdragsgiver kan det også være nærmere
regulert om og i hvilken utstrekning SI kan sette ned krav på vegne
av oppdragsgiver. Etter departementets oppfatning bør utgangspunktet
være at slike bestemmelser i lov eller avtale har forrang fremfor
en ettergivelsesbestemmelse i SI-loven. Departementet foreslår derfor
at adgangen til å ettergi krav bare skal gjelde med mindre noe annet
er bestemt.
Det vises til lovutkastet § 8 første ledd annet punktum.
Det følger i dag av straffeprosessloven § 456
annet ledd annet punktum at avtaler om avdragsvis betaling av erstatning
og andre pengekrav tilkjent en fornærmet eller annen skadelidt i
offentlig straffesak, bare kan innvilges dersom den berettigede
samtykker. Departementet foreslår at dette kravet om samtykke skal
videreføres etter lempningsbestemmelsene i den nye loven om Statens
innkrevingssentral. Dagens bestemmelse i straffeprosessloven § 456
annet ledd annet punktum foreslås opphevet. Departementet går i
proposisjonens kapittel 14 inn for at SI skal kreve inn erstatningskrav
som voldsofre og deres etterlatte er tilkjent i sivile saker. Kravet
om samtykke fra den berettigede bør også gjelde ved lempning av
slike krav, og departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette.
Det vises til lovutkastet § 8 annet ledd og
forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 456 annet ledd annet
punktum.
Departementet foreslår videre at departementet skal
kunne fastsette nærmere regler om Statens innkrevingssentrals adgang
til å innvilge søknader om lempning.
Det vises til lovutkastet § 8 tredje ledd.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for
at Statens innkrevingssentral skulle gis en begrenset adgang til
å ettergi eller sette ned krav på rimelighetsgrunnlag. Etter en
samlet vurdering går departementet ikke inn for å videreføre dette
forslaget.
Den klare hovedregelen må være at krav som er rettmessig
fastsatt, skal betales av skyldneren. En liberal lempningspraksis
vil kunne svekke betalingsmoralen og kan gi uheldige signaler til
skyldnere som oppfyller sine forpliktelser til tross for at de er
i en vanskelig situasjon. Bestemmelser om lempning på rimelighetsgrunnlag
har tradisjonelt vært ment å fungere som sikkerhetsventiler for
tilfeller hvor det vil fremstå som særdeles urimelig å opprettholde
kravet.
Departementet legger videre til grunn at behovet for
bestemmelser om lempning av rimelighetsgrunner som følge av skyldnerens
økonomi er betydelig redusert etter gjeldsordningsloven som kom
i 1992. Formålet med gjeldsordningsloven er å gi personer med alvorlige
gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi.
Loven søker å legge til rette for at skyldneren skal komme til enighet
med alle eller så mange som mulig av sine kreditorer gjennom en
formalisert prosedyre hvor namsmyndighetene spiller en sentral rolle.
Statens innkrevingssentral har etter gjeldsordningsloven § 4-12
tredje ledd adgang til å godta et forslag til frivillig gjeldsordning. En
avtale om gjeldsordning kan dermed innebære at krav SI har ansvar
for, settes ned eller ettergis, selv om det ikke er åpning for det
i SI-loven eller i den særlovgivningen kravet er fastsatt i medhold
av.
Statens innkrevingssentral har etter hvert fått
ansvar for å kreve inn et betydelig antall ulike krav. I særlovgivningen
kan det i varierende grad være tatt inn bestemmelser som åpner for
lempning på rimelighetsgrunnlag. Hvor vid en eventuell slik lempningsadgang
skal være, vil måtte bero på en sammensatt vurdering av hensynet
til skyldneren på den ene siden og hensynet til hvor viktig det
er at kravet drives inn på den annen side. Dette taler etter departementets
vurdering for at spørsmålet om lempning på rimelighetsgrunnlag i
begrenset grad er egnet for generell regulering i SI-loven.
Departementet er på denne bakgrunn kommet til at
det i den nye loven ikke bør tas inn bestemmelser om lempning på
rimelighetsgrunnlag.
Som påpekt av flere høringsinstanser kan det
likevel være behov for at krav Statens innkrevingssentral har ansvar
for å kreve inn, skal kunne ettergis eller settes ned når rimelighetsgrunner
tilsier det. Forslaget i proposisjonen her er ikke til hinder for
at SI gjør dette i medhold av egne bestemmelser i særlovgivningen
og nærmere avtale med den enkelte oppdragsgiver.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for
at det ikke skal være adgang til å påklage avslag på søknader om
lempning. En rekke høringsinstanser er negative til dette forslaget.
Høringsinstansene viser blant annet til at klagerett er en viktig
rettssikkerhetsgaranti og et korrektiv til forvaltningen. Det er
også pekt på at en adgang til å påklage slike vedtak vil bidra til å
sikre innsyn og likebehandling. For flere av høringsinstansenes
del er innvendingene mot klageavskjæring likevel begrenset til å
gjelde saker om lempning på rimelighetsgrunnlag. Som nevnt i foregående avsnitt
går departementet inn for at det ikke skal gis egne regler om slik
lempning i loven om Statens innkrevingssentral.
Den foreslåtte bestemmelsen om lempning på innfordringsgrunnlag
er begrunnet i kreditors interesser. Det er kreditors vurdering
av hva som best vil tjene innkrevingen som er det sentrale for avgjørelsen
av om det skal lempes på dette grunnlaget. Dette innebærer at skyldnerens
rettssikkerhet i liten grad blir skadelidende dersom han eller hun
ikke gis adgang til å påklage slike vedtak. Det er gitt en tilsvarende
bestemmelse om unntak fra klagerett i skattebetalingsloven § 3-3
første ledd siste punktum.
Det må videre antas at en generell klageadgang
i saker om lempning på innfordringsmessig grunnlag vil medføre betydelig
merarbeid for forvaltningen, og en rekke grunnløse klager i det
øyemed å forsinke innfordringen.
Etter en avveining av ressurs- og rettssikkerhetshensyn,
foreslår departementet at det ikke skal være adgang til å påklage
avgjørelser om lempning etter bestemmelsen i loven om Statens innkrevingssentral.
Det vises til lovutkastet § 2 tredje ledd.
I særlovgivningen som fastsetter grunnlaget
for det enkelte kravet, kan det være fastsatt egne bestemmelser
om lempning. Departementet foreslår i proposisjonens avsnitt 9.5.1.1
at disse bestemmelsene som et utgangspunkt skal ha forrang fremfor
lempningsreglene i den nye loven. Lempningssaker som Statens innkrevingssentral
behandler etter disse reglene, vil etter omstendighetene kunne påklages
etter regler og avtaler som gjelder for dette. Bestemmelsen om avskjæring
av klagerett i SI-loven er ikke ment som en avskjæring av klagerett
i slike saker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig
i departementets vurderinger når det gjelder lemping.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer merker seg svar
på spørsmål 23 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon der
departementet uttaler at lempingsadgangen er utvidet i forhold til
tidligere:
«Departementet går videre inn for at Statens innkrevingssentral
skal ha myndighet til å delvis ettergi krav, og foreslår derfor
en bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen innebærer
en utvidet adgang til beta1ingslempningidet SI i dag ikke har noen
generel1adgang til å sette ned krav på innfordringsmessig grunnlag.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Statens innkrevingssentral behandler betydelige mengder
personopplysninger. Opplysninger mottas fra skyldneren selv og oppdragsgivere
som oversender krav til innkreving. I tillegg innhenter SI på eget
initiativ opplysninger fra ulike kilder til bruk i innkrevingsarbeidet.
Opplysninger innhentes og videreformidles også til andre namsmyndigheter
mv. Det er viktig at personopplysningene håndteres på en måte som
ivaretar hensynet til den opplysningene gjelder. SI må være underlagt
klare og lett tilgjengelige regler som stiller krav til behandlingen
av personopplysninger.
Departementet foreslår at personopplysningsloven
skal gjelde for Statens innkrevingssentral.
Personopplysningsloven er den sentrale loven om
behandling av personopplysninger. Loven inneholder blant annet generelle
regler om behandling av opplysninger, herunder krav om behandlingsgrunnlag,
informasjonssikkerhet og internkontroll, regler om rett til innsyn
og regler om melde- og konsesjonsplikt. Loven gjelder ved behandling
av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler
og annen behandling av personopplysninger som inngår eller skal
inngå i et personregister.
Statens innkrevingssentrals behandling av personopplysninger
er i utgangspunktet omfattet av personopplysningsloven. Det er imidlertid
fastsatt unntak som innebærer at loven i dag bare gjelder ved utenrettslig
innkreving, og bare for andre krav enn bøter mv. som er tilkjent
i offentlig straffesak.
Personopplysningsloven gjelder ikke for saker som
blir behandlet etter rettspleielovene, blant annet tvangsfullbyrdelsesloven
og straffeprosessloven, jf. personopplysningsforskriften § 1-3.
Dette innebærer at Statens innkrevingssentrals tvangsinnkreving
faller utenfor loven. Det samme gjelder utenrettslig innkreving
av bøter og andre krav tilkjent i offentlig straffesak som kreves
inn etter reglene i straffeprosessloven.
Det følger videre av personopplysningsloven
§ 5 at loven ikke gjelder for behandling av personopplysninger dersom
noe annet følger av en særskilt lov som regulerer behandlingsmåten.
I politiregisterloven er det gitt regler om politiets og påtalemyndighetens
behandling av personopplysninger. Denne loven er en spesiallov som
går foran reglene i personopplysningsloven. Spesialloven vil kunne
få anvendelse for Statens innkrevingssentral, fordi den etter påtaleinstruksen
§ 30-2 annet ledd er en del av påtalemyndigheten når den krever
inn bøter og andre krav tilkjent i straffesaker.
Dette innebærer at Statens innkrevingssentral
vil kunne være underlagt ulike regler om behandling av personopplysninger,
avhengig av hvilken type krav den har til innkreving.
Kravene som oversendes fra de ulike oppdragsgiverne
til Statens innkrevingssentral, registreres og kreves inn ved bruk
av ett og samme saksbehandlingssystem. Med mindre særlige grunner
tilsier noe annet, er det etter departementets vurdering mest hensiktsmessig
om SI er underlagt ett sett av regler om behandling av personopplysninger.
Med ett regelverk å forholde seg til, vil det blant annet være enklere
å utforme og praktisere enhetlige rutiner for innhenting, oppbevaring
og sletting mv. av opplysninger i tråd med de krav lovgivningen
oppstiller.
Statens innkrevingssentral fører i dag det sentrale bøteregisteret
for politiet, men denne oppgaven skal overføres til KRIPOS. SIs
ansvar på dette området vil dermed være begrenset til innkrevingen
av bøter og andre krav tilkjent i offentlig straffesak. Etter departementets
oppfatning bør SIs behandling av personopplysninger i den forbindelse
da reguleres av personopplysningsloven på samme måte som ved innkrevingen
av andre krav.
Endringen kan gjennomføres ved å oppheve påtaleinstruksens
bestemmelse om at Statens innkrevingssentral er en del av påtalemyndigheten.
SI ble gitt påtalemyndighet av hensyn til sammenhengen i strafferettspleien,
jf. kgl.res. 11. september 1992. Det uttales her at tilknytning
til påtalemyndigheten blant annet innebærer at Riksadvokaten kan
gi direktiver om innkrevingen, både generelt og i enkeltsaker. Videre
ble det ansett hensiktsmessig at statsadvokaten avgjør klager som
ikke skal behandles av tingretten etter tvangsfullbyrdelseslovens
regler. Begrunnelsen for at SI skal være påtalemyndighet, gjør seg
ikke gjeldende i like stor grad etter at det faglige og administrative
ansvaret for SI ble overført til Finansdepartementet. Påtalemyndighetens
behov for å styre innkrevingen kan ivaretas ved at det tas inn bestemmelser
om instruksjonsmyndighet mv. i samarbeidsavtale med SI. Samtidig
foreslås det klargjort at Statens innkrevingssentral er behandlingsansvarlig
for personopplysninger i forbindelse med ivaretakelse av oppgaver
etter SI-loven og oppgaver etter tvangsfullbyrdelsesloven. Det vises
til lovutkastet § 6.
Personopplysningsloven legger en rekke plikter på
den som er behandlingsansvarlig etter lovens § 2 nr. 4. Statens
innkrevingssentral skal som nevnt være behandlingsansvarlig for
personopplysninger den håndterer når den ved lov eller departementsbeslutning
er pålagt å utføre en oppgave. Dette innebærer blant annet at SI
skal sørge for at opplysningene behandles i samsvar med grunnkravene
i personopplysningsloven § 11, og dessuten skal oppfylle bestemmelsene
om informasjon om behandling av personopplysninger i lovens kapittel
3.
Statens innkrevingssentral behandler opplysninger
som er sensitive etter personopplysningsloven § 2 nr. 8, eksempelvis
opplysninger om at en skyldner er dømt for en straffbar handling.
Lovens utgangspunkt er at man må ha konsesjon for å behandle slike
opplysninger, jf. § 33 første ledd. Det følger imidlertid av § 33
fjerde ledd at organer for stat og kommune ikke har konsesjonsplikt
når behandlingen av opplysningene har hjemmel i lov. Datatilsynet
har i vedtak 19. april 2009 lagt til grunn at SI ikke har konsesjonsplikt
etter personopplysningsloven når innkrevingen har hjemmel i lov.
For å skape klarhet foreslår departementet likevel en bestemmelse
i SI-loven som fastslår dette konsesjonsfritaket.
Departementet foreslår også at det i forskrift
skal kunne fastsettes at SI er unntatt fra meldeplikt etter personopplysningsloven
§ 32. Et av hovedformålene med reglene om meldeplikt er at Datatilsynet
gjøres kjent med behandlingen av personopplysninger som den behandlingsansvarlige
planlegger å gjennomføre. For SIs del vil imidlertid behandlingen
av personopplysninger følge av de lov- eller forskriftsbestemmelser
som pålegger SI å foreta innkrevingen.
Det vises til lovutkastet § 6 annet og tredje
ledd.
Personvernhensyn talar sterkt for at den det
gjelder, må ha rett til innsyn i de til dels omfattende opplysningene
som Statens innkrevingssentral vil ha lagret om vedkommende. Ettersom
det foreslås at personopplysningsloven skal gjelde fullt ut for
SIs virksomhet, vil en slik innsynsrett følge av denne lovens § 18
annet ledd. Av informasjonshensyn går departementet likevel inn
for å gi en egen bestemmelse i SI-loven om innsynsrett. Bestemmelsen
er ikke ment å innebære noen begrensing i retten til innsyn som
følger av personopplysningsloven § 18.
Departementet foreslår at enhver skal kunne
kreve innsyn i de opplysninger som Statens innkrevingssentral har
elektronisk lagret om ham eller henne. Innsynsretten gjelder uavhengig
av hvilken kilde opplysningene kommer fra i utgangspunktet. Innsynsretten
er heller ikke betinget av at opplysningene er hentet inn som ledd
i tvangsfullbyrdelse eller at de er tilgjengelige for andre namsmyndigheter.
Dagens bestemmelse om innsynsrett i straffeprosessloven
§ 456 sjette ledd annet punktum foreslås opphevet.
Det vises til lovutkastet § 6 og forslaget om
å oppheve straffeprosessloven § 456 sjette ledd annet punktum.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig
i departementets vurderinger, og at personopplysningsloven skal
gjelde for SI.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer er skeptiske
til at SI unntas fra meldeplikt etter personopplysningsloven, og mener
således en bedre løsning ville vært om også SI hadde konsesjonsplikt
og meldeplikt til Datatilsynet. Disse medlemmer forutsetter
at dersom disse medlemmers forslag under avsnitt
3.2 blir vedtatt, vil dette være en naturlig konsekvens.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Statens innkrevingssentral innhenter opplysninger
om skyldnernes inntekts- og formuesforhold.
Opplysningene brukes for det første av SI selv når
den som særnamsmyndighet skal ta stilling til om det er grunnlag
for å beslutte utleggstrekk eller stifte utleggspant. For det andre
benytter de øvrige namsmyndighetene seg av opplysninger som SI innhenter.
Saksbehandlingssystemet for Statens innkrevingssentral og de alminnelige
namsmyndighetene (SIAN) fungerer slik at de alminnelige namsmyndigheter
får informasjon om skyldneres inntekts- og formuesforhold fra tredjeparter
via SI. Videreformidlingen skjer elektronisk uten at saksbehandlere
hos SI medvirker eller ser opplysningene før de oversendes i hvert
enkelt tilfelle. En konsekvens av at saksbehandlingssystemet er
innrettet på denne måten, er at de alminnelige namsmyndighetene
ikke har tilgang til opplysninger i større utstrekning enn det Statens innkrevingssentral
har hentet inn. Det legges også opp til at namsmyndighetene skal
kunne gå inn og se hvilke utleggsforretninger som er utført mot
en skyldner.
Statens innkrevingssentral kan innhente opplysninger
fra ulike kilder. Skyldneren selv har opplysningsplikt etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 5-9. SI innhenter i tillegg informasjon fra en rekke tredjeparter.
I mange tilfeller skjer dette ved at skyldnerens fødselsnummer eller
organisasjonsnummer «vaskes» mot databaser hos offentlige og private
institusjoner. Statens Innkrevingssentral foretar i dag «vask» mot Eiendomsregisteret,
Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret, Skipsregisteret, Borettsregisteret,
Motorvognregisteret, VPS-registeret, Enhetsregisteret, registre
hos Skatteetaten, Arbeids- og velferdsetatens stønadsregister, TONO
og GRAMOS medlemsregistre samt Statens landbruksforvaltnings database
over mottakere av produksjonstilskudd.
Som det fremgår av avsnitt 10.3 i proposisjonen er
bestemmelsene om adgang for Statens innkrevingssentral til å innhente
taushetsbelagt informasjon fra tredjeparter i dag spredt på en rekke
steder i særlovgivningen, forskriftsverket og i dispensasjonsvedtak.
Departementet foreslo i høringsnotatet en generell bestemmelse om
at SI kan innhente taushetsbelagte opplysninger fra offentlige og
private aktører. Bestemmelsen inneholdt etter sin ordlyd ingen skranker
i adgangen til å kreve opplysningene utlevert, utover at de må være
til bruk ved SIs tvangsfullbyrdelse.
Hensynet til en effektiv innkreving tilsier
at Statens innkrevingssentral bør ha vid adgang til å innhente informasjon
om skyldnerens inntekts- og formuesforhold. Samtidig taler personvernhensyn
for at SI ikke gis en videre adgang til å innhente informasjon enn
det er et begrunnet behov for. Departementet er derfor enig med
Justis- og beredskapsdepartementet som i sin høringsuttalelse gir
uttrykk for at det bør foretas en nærmere gjennomgang av hvilke
opplysninger SI skal kunne innhente.
For det første bør det etter departementets
mening vurderes om SI på noen punkter skal gis videre adgang til
å gjøre bruk av taushetsbelagte opplysninger som den allerede i
dag innhenter.
Namsmyndighetenes adgang til å innhente taushetsbelagte
opplysninger etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 forutsetter etter
lovens oppbygning at det foreligger en begjæring om utlegg fra en
saksøker. Det vil ikke foreligge noen slik begjæring når Statens innkrevingssentral
som særnamsmyndighet selv tar utlegg i skyldnerens formuesgoder.
Det kan derfor reises spørsmål ved om SI kan innhente informasjon i
medhold av denne bestemmelsen når den undersøker om skyldneren har
aktiva som gir grunnlag for å tvangsinnfordre et uoppgjort krav.
Reelt sett befinner SI seg likevel på dette tidspunktet i innkrevingsprosessen
på samme stadiet som de alminnelige namsmyndighetene når de undersøker
hvilke formuesgoder skyldneren har. Etter departementets vurdering
bør SI da ha tilsvarende adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger
på de vilkår som gjelder etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 til
bruk ved vurderingen av om det skal iverksettes tvangsinnfordring
av uoppgjort krav. Departementet foreslår derfor en bestemmelse
som klargjør dette i den nye loven. Bestemmelsen vil ikke gi SI
adgang til å innhente flere taushetsbelagte opplysninger enn det
den kan i dag, men regulerer hvilket tidspunkt opplysningene kan
hentes inn på.
Det vises til lovutkastet § 5 første ledd.
I medhold av ligningsloven § 3-13 nr. 2 bokstav i
kan Statens innkrevingssentral få opplysninger fra ligningsmyndighetene
i saker om utlegg og arrest. Opplysninger som innhentes etter denne
bestemmelsen kan på samme måte som etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-12 gi SI oversikt over formuesgoder skyldneren er eier av. Imidlertid
kan det også her reises spørsmål ved om bestemmelsen gjelder på
det stadiet i innkrevingsprosessen hvor kravet ikke er gjort opp
ved forfall, men før SI har tatt stilling til om det skal iverksettes
tvangsinnfordring.
I medhold av § 3-13 nr. 2 bokstav a kan SI innhente
ligningsopplysninger i saker om innkreving av skatte- og avgiftskrav.
Denne bestemmelsen gir SI adgang til å innhente opplysninger på
alle stadier i innkrevingsprosessen, herunder også når den undersøker
om skyldneren har formuesgoder som det kan tas utlegg i. Men det
er altså lagt begrensinger på hvilket formål opplysningene kan brukes
til.
Samlet sett kan de to bestemmelsene i ligningsloven
medføre at det gjelder uhensiktsmessige begrensninger i på hvilken
måte SI kan utnytte opplysninger på, i den forstand at den ene gir
adgang til bruk av opplysninger ved innkreving av alle typer krav,
men med tidsmessig skranke, mens den andre åpner for bruk av opplysninger
på alle stadier i innkrevingen, men bare av bestemte kravstyper.
Hensynet til en effektiv innkreving tilsier da etter departementets
oppfatning at opplysningene SI allerede har eller kan innhente,
skal kunne brukes ved innkrevingen av alle krav SI har i oppgave
å kreve inn.
Departementet foreslår derfor at det fastsettes
i den nye loven at SI kan innhente opplysninger etter ligningsloven
§ 3-13 nr. 2 bokstav a, og at disse kan brukes ved vurderingen av
om det skal iverksettes tvangsinnfordring av krav som skyldneren
ikke har betalt ved forfall. Etter departementets vurdering vil hensynet
til skyldnerens personvernhensyn ikke være til hinder for at det
gis en slik bestemmelse. Som nevnt i proposisjonens avsnitt 10.2
benytter SI det samme saksbehandlingssystemet ved innkreving av
alle kravene den har i oppgave å kreve inn.
Det vises til lovutkastet § 5 første ledd.
For det andre bør det etter departementets oppfatning
vurderes om Statens innkrevingssentral skal gis adgang til å innhente
flere opplysninger enn det den kan i dag.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 er det
et vilkår for å pålegge tredjepersoner opplysningsplikt at de er
i besittelse av formuesgoder som tilhører skyldneren. Det er ikke
tilstrekkelig at tredjepersonene har registrert opplysninger om
at skyldneren eier slike formuesgoder, eventuelt er i andres besittelse.
Navs innkrevingssentral kan i medhold av bidragsinnkrevingsloven
§ 21 annet ledd kreve at forsikringsselskaper gir opplysninger om
midler som tilhører den bidragspliktige. Etter departementets vurdering
bør Statens innkrevingssentral få en tilsvarende adgang til å pålegge
forsikringsselskaper å utlevere opplysninger om gjenstander som
skyldneren har forsikret hos dem. Opplysningene skal SI blant annet
kunne bruke ved vurdering av om det skal iverksettes tvangsinnfordring
av krav som skyldneren ikke betaler frivillig ved forfall.
Det vises til lovutkastet § 5 annet ledd.
Departementet foreslår en bestemmelse om at Statens
innkrevingssentral på tilsvarende måte skal kunne pålegge den som
fører Småbåtregisteret, å utlevere opplysninger om båter som en
skyldner har registrert der. Småbåtregisteret er i dag et frivillig
register over båter som ikke er registreringspliktig i skipsregisteret.
Registeret føres av Redningsselskapet etter avtale med Finansdepartementet.
Det vises til lovutkastet § 5 tredje ledd.
I høringsrunden er det reist spørsmål ved om
det skal være et vilkår for utlevering av taushetsbelagt informasjon
at SI må identifisere enkeltsaker som de etterspurte opplysningene
kan knyttes til, og om det må være en viss sannsynlighet for at
tredjeperson faktisk besitter den informasjonen som SI etterspør.
Departementet viser til at det som nevnt i avsnitt 11.2.1
i proposisjonen, vil bero på en tolkning av hver enkelt bestemmelse
hvilke taushetsbelagte opplysninger som kan innhentes og hvilke
vilkår som gjelder for informasjonsinnhentingen. Det fremgår av
redegjørelsen at det gjelder et vilkår om identifikasjon av enkeltsaker
og et krav om en viss sannsynlighet for at tredjeparten har relevant
informasjon når opplysninger hentes inn i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-12. Ved innhenting av opplysninger i medhold av andre bestemmelser
gjelder det på den annen side ikke et tilsvarende krav, eksempelvis
ved informasjon fra Skatteetaten i medhold av ligningsloven § 3-13
og folkeregisterloven § 14.
I loven om Statens innkrevingssentral foreslås det
enkelte nye bestemmelser om innhenting av taushetsbelagt informasjon.
Departementet legger til grunn at det skal gjelde et krav om identifikasjon
av enkeltsaker, og det må foreligge en viss sannsynlighet for at
tredjeparten har informasjon når SI henter inn opplysninger etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 til bruk ved vurderingen av om det
skal iverksettes tvangsinnfordring. Når opplysninger innhentes fra ligningsmyndighetene,
forsikringsselskaper og Småbåtregisteret, bør det etter departementets
vurdering ikke gjelde tilsvarende vilkår. I disse tilfellene er
det tale om innhenting av informasjon fra registre, ikke fra dem
som opplysningene angår. Behovet for å begrense adgangen til innhenting
foreligger da ikke på samme måte som for informasjon som innhentes
etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.
I høringen er det også tatt til orde for at
Statens innkrevingssentral skal sende gjenpart til den registrerte
når den innhenter informasjon om han eller henne fra tredjeparter.
Departementet foreslår i proposisjonens kapittel 10
at personopplysningsloven skal gjelde for Statens innkrevingssentral.
Lovens § 20 har regler om plikt til å sende informasjon til den
registrerte ved innsamling av personopplysninger. Etter departementets vurdering
bør denne bestemmelsen regulere om og i hvilket omfang SI skal varsle
skyldneren om informasjonsinnhentingen. Det følger av § 20 første
ledd at den behandlingsansvarlige skal informere den registrerte
om hvilke opplysninger som samles inn mv. så snart opplysningene
er innhentet. I annet ledd er det fastsatt unntak fra gjenpartsplikten
dersom innhentingen av opplysninger er uttrykkelig fastsatt ved lov.
Begrunnelsen for dette unntaket er at loven selv gir varsel om innhentingen
og at den registrerte dermed kan be om informasjonen i medhold av
personopplysningsloven.
Departementet legger på denne bakgrunn til grunn
at Statens innkrevingssentral ikke trenger å sende gjenpart til
den registrerte når den innhenter taushetsbelagte opplysninger i
medhold av de ulike lovbestemmelser om dette.
Statens innkrevingssentral kan i medhold av straffeprosessloven
§ 456 sjette ledd første punktum innhente og videreformidle opplysninger
til bruk ved andre namsmyndigheters tvangsfullbyrdelse. Bestemmelsen
utgjør det rettslige grunnlaget for at SI skal fylle rollen som
leverandør av informasjon til andre namsmyndigheter. Som det framgår
av proposisjonens avsnitt 10.2.2 omfatter videreformidlingsadgangen
både opplysninger som SI selv henter inn, og opplysninger som den
sitter med fra før.
Som følge av at de øvrige reglene om Statens
innkrevingssentral tas ut av straffeprosessloven, bør § 456 sjette
ledd første punktum oppheves. Departementet er enig med Justis-
og beredskapsdepartementet i at bestemmelsen bør videreføres i tvangsfullbyrdelsesloven.
Det vises til forslag til tvangsfullbyrdelsesloven ny
§ 2-16 og forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 456 sjette
ledd første punktum.
Flere høringsinstanser er opptatt av at det
i loven også bør reguleres når de alminnelige namsmyndigheter kan
anmode om informasjon. Det samme gjelder regulering av behandlingen
hos de alminnelige namsmenn av den informasjon som blir innhentet. Departementet
viser til at adgangen til å innhente informasjon etter f. eks. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-12 «er begrenset til identifiserte enkeltsaker», jf. avsnitt
11.2.1.2 i proposisjonen. Denne begrensningen gjelder også for den
alminnelige namsmann. De alminnelige namsmenn vil dermed ikke lovlig
kunne anmode Statens innkrevingssentral om å innhente informasjon
fra tredjemenn dersom dette vilkåret ikke er oppfylt. Dersom den
informasjon som innhentes av SI og som videreformidles er underlagt
regler om taushetsplikt, vil denne taushetsplikten også gjelde for
den alminnelige namsmann, jf. uttalelse i Ot. prp. nr. 66 (2004–2005)
s. 48.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at en effektiv innkreving tilsier at SI bør ha vid adgang til å
innhente informasjon om skyldnerens inntekts- og formuesforhold.
Samtidig taler personvernhensyn for at SI ikke gis videre adgang
til å innhente informasjon enn det er begrunnet behov for. Flertallet er
enig i den balansen som departementet har lagt seg på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Departementet er av den oppfatning at det bør
påløpe renter e.l. ved forsinket betaling av krav som Statens innkrevingssentral
har ansvaret for å kreve inn. Fravær av rentebestemmelser vil kunne
bidra til å svekke oppfyllelsespresset som påhviler debitor, og det
blir da vanskeligere for SI å utføre innkrevingsoppdraget.
Departementet viderefører derfor forslaget fra høringsnotatet
om en egen rentebestemmelse i loven om Statens innkrevingssentral
for kravstyper hvor det ikke i lov eller forskrift er fastsatt regler
om renter, gebyr eller lignende ved forsinket betaling. Når det
i særlovgivningen er fastsatt egne bestemmelser om renter mv., er
det fortsatt disse bestemmelsene som vil gjelde.
Flere høringsinstanser har hatt innvendinger
mot at renteplikten skal inntre fra det tidspunkt kravet overføres
til SI. Departementet er enig i at løsningen ikke er fullt ut hensiktsmessig.
Det foreslås derfor at renten først skal løpe fra 30 dager etter
at det er sendt varsel om at renter vil påløpe ved forsinket betaling. Renten
løper inntil betaling skjer. Skyldneren får dermed informasjon om
renteplikten som oppstår dersom kravet ikke innfris. Rentevarselet
kan sendes både av SI og det organet som kravet kommer fra, avhengig
av arbeidsdelingen mellom dem.
Det vises til lovutkastet § 7 første ledd.
Departementet foreslår videre at det i forskrift skal
kunne gis nærmere regler om renteberegningen, herunder at det skal
løpe rente etter en lavere sats enn det som følger av forsinkelsesrenteloven,
eller at det ikke skal løpe renter i det hele tatt.
Det vises til lovutkastet § 7 annet ledd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig
i departementets vurdering når det gjelder forsinkelsesrente.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer mener innføring
av renteplikt er positivt, men mener det førende for renteplikt
må være grunnlaget for kravet, ikke hvem man benytter som inkassator
eller namsmann. Disse medlemmer mener derfor plassering
av en slik bestemmelse i SI-loven vil være uheldig. Disse medlemmer mener
bruk av forsinkelsesrente må nedfelles i særlovene som regulerer
det enkelte krav, eller en generell bestemmelse som gjelder uavhengig om
man benytter SI til fakturering og innkreving. Disse medlemmer mener
den foreslåtte ordning virker konkurransevridende og i realiteten
skaper et skjult monopol, ettersom kreditor gis nye materielle rettigheter
de ikke ville fått ved å bruke privat inkassoselskap eller alminnelig
namsmann, slik Oslo namsfogdkontor påpeker i sitt høringsbrev til
finanskomiteen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som gir
lik forsinkelsesrente for offentlige krav som for andre krav slik
at konkurransevridning unngås.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Etter departementets vurdering bør det klargjøres i
hvilken grad Statens innkrevingssentral skal kunne opptre som partsrepresentant
for staten i saker for domstolene mv. under innkrevingen.
I samarbeidsavtalene med den enkelte oppdragsgiver
kan det være fastsatt nærmere bestemmelser om hvilken adgang SI
har til å opptre som partsrepresentant. Departementet går inn for
å videreføre denne ordningen som legger til rette for at SI og oppdragsgiveren
kan fordele myndigheten seg i mellom på den mest hensiktsmessige
måten i hvert enkelt tilfelle. Det er imidlertid behov for bestemmelser
om hvilken myndighet SI skal ha i de tilfellene der partsspørsmålet
ikke er nærmere regulert i samarbeidsavtale.
Departementet foreslår derfor at med mindre
det er avtalt noe annet, skal Statens innkrevingssentral ivareta
statens partsstilling (stedfortreder). Enkelte høringsinstanser
har tatt opp at det kan oppstå uklarhet om hvilke saker bestemmelsen
er ment å omfatte, slik bestemmelsen var formulert i høringsnotatet.
Etter en nærmere vurdering er departementet kommet til at det vil
være mer hensiktsmessig at SI gis en generell adgang til å ivareta
partsstillingen (stedfortreder) for de krav de har til innkreving.
Departementet vil i instruks kunne gi mer detaljerte regler for
hvilke saker og hvilke tilfeller bestemmelsen skal gjelde, jf. nedenfor.
Det vises til lovutkastet § 9 første ledd.
Statens innkrevingssentral vil treffe avgjørelser etter
den nye SI-loven som kan prøves for domstolene. Etter de alminnelige
reglene skal slike saker rettes mot staten og partsstillingen utøves
av departementet. Selv om det på årsbasis ikke vil være tale om et
stort antall saker, er det upraktisk at hovedregelen skal være at
det er departementet som opptrer som part. Departementets forslag
til lovutkastet § 9 første ledd innebærer derfor også at SI ivaretar
partsstillingen (stedfortreder) ved rettslig prøving av avgjørelser
etter den nye loven.
Det er ønskelig at departementet har mulighet
til å gi instruks om utøvelse av statens partstilling generelt og
i enkeltsaker, samt å ha mulighet til å kunne beslutte at SI ikke
skal ha stedfortrederstillingen i enkeltsaker eller grupper av saker.
Det vises til lovutkastet § 9 annet ledd.
Denne reguleringen angår ikke sivile rettstvister rettet
mot SI som kontraktspartner, arbeidsgiver, skadevolder mv. I slike
rettssaker gjelder de alminnelige sivilprosessuelle regler om søksmål
mot staten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er
enig i at det er hensiktsmessig, slik departementet foreslår, at
dersom det ikke er avtalt noe annet, skal SI ivareta statens partsstilling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer er enig i intensjonen
i avsnittet, men mener bestemmelsen bør ligge et annet sted enn
i SI-loven. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag som gjør
det mulig å be om bistand fra Statens innkrevingssentral som omfattes
av voldsoffererstatningsloven, også dersom kravet er idømt i en
sivil sak.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Etter departementets vurdering bør voldsofre
få hjelp til inndriving av idømt erstatning for personskade, uavhengig
av om erstatningskravet er fastsatt i straffesak eller i sivil sak.
For mange som har vært utsatt for en straffbar handling som har
krenket liv eller helse, vil det oppleves som urimelig byrdefullt
at de selv må stå for innkreving av erstatningen. Skadelidte som
er tilkjent erstatning i sivile saker vil allerede kunne ha forklart
seg om den skadevoldende handlingen tre ganger, først til politiet
og så til domstol i straffesaken, og deretter til domstol igjen
i erstatningssaken. Det er da særlig god grunn til å avlaste den
skadelidte i den etterfølgende innkrevingsprosessen.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
det bør være adgang til å be om bistand fra Statens innkrevingssentral
til å kreve inn erstatningskrav som omfattes av voldsoffererstatningsloven,
også dersom kravet er idømt i en sivil sak.
Det saklige virkeområdet for voldsoffererstatningsordningen
framgår av voldsoffererstatningsloven § 1. Det følger av hovedbestemmelsen
i § 1 første punktum at den som har lidt personskade som følge av
en straffbar handling som krenker livet, helsen eller friheten,
og dennes etterlatte, har rett til voldsoffererstatning. Slik erstatning
ytes likevel ikke for skader som omfattes av bilansvarslova.
Forslaget innebærer at erstatning for annet
enn personkrenkelser ikke kan kreves innfordret gjennom Statens
innkrevingssentral. Det kan tenkes mange ulikeartede krav i den
kategorien skader som faller utenfor ordningen, for eksempel erstatning
for tingsskade etter en henlagt straffesak. Den utvidede adgangen
til å få innkrevingsbistand vil videre ikke gjelde for andre skadelidte
enn den som er påført skaden og dennes etterlatte. For tredjepersoner
som har erstatningskrav som følge av den straffbare handlingen,
for eksempel en arbeidsgiver som har utbetalt lønn under skadelidtes
sykefravær, eller et forsikringsselskap som har krav på regress
etter skadeutbetaling til forsikret skadelidt, vil det normalt ikke oppleves
like belastende å inndrive kravet på ordinær måte gjennom de alminnelige
namsmyndighetene.
Som nevnt i avsnitt 3.4.2 i proposisjonen går
departementet inn for at det i medhold av loven om Statens innkrevingssentral
skal gis en egen forskrift om hvilke krav SI har ansvar for å kreve
inn. Bestemmelsen om innkreving av erstatning tilkjent i sivil sak bør
etter departementets vurdering gis i denne forskriften.
Komiteen er enig i
departementets vurdering av at for mange som har vært utsatt for
straffbar handling som har krenket liv eller helse, vil det oppleves
som urimelig byrdefullt at de selv må stå for innkreving av erstatningen. Komiteen er
enig med departementet i at det bør være adgang til å be om bistand
fra Statens innkrevingssentral til å kreve inn erstatningskrav som
omfattes av voldsoffererstatningsloven, også dersom kravet er idømt
i en sivil sak.
I forståelse med Justisdepartementet foreslår
departementet i samsvar med forslaget i høringsnotatet at bestemmelsen
om renter på bøter oppheves. Det anses i dag ikke hensiktsmessig
at det utvikles rutiner for innkreving av renter av bøter. Rentehjemmelen bør
derfor oppheves. For ordinære, mindre bøter vil forsinkelsesgebyrene
som påløper oftest overstige et alternativt rentekrav. Det vil da
bare være ved særlig store bøter at renter kan antas å få selvstendig
betydning som betalingspress. Store bøter, og ikke minst foretaksbøter,
vil imidlertid oftest bli betalt innenfor fristene.
Justisdepartementet tar etter det opplyste sikte
på å foreta nødvendige endringer av forskrift 9. august 1991 nr.
543 om renter og gebyr på bøter ved at reglene om renter tas ut
av forskriften.
Komiteen er enig i
at bestemmelsen om opphevelse av renter på bøter oppheves.
Forslaget om en egen lov for Statens innkrevingssentral
er i stor grad en videreføring og presisering av gjeldende rett
som i utgangspunktet ikke vil medføre økonomiske og administrative
konsekvenser. Arbeidet hos Statens innkrevingssentral, oppdragsgivere
og andre brukere av regelverket antas imidlertid å kunne skje på
en enklere og mer effektiv måte som følge av at de alminnelige reglene
om SI samles i én lov. Den eksakte effekten er imidlertid vanskelig
å tallfeste.
På enkelte punkter inneholder lovforslaget materielle
endringer som vil kunne påvirke dekningen av utestående krav. Forslagene
om utvidet motregningsadgang og adgang til tvangsdekning i enkle
pengekrav antas å kunne effektivisere innkrevingen noe og dermed
også gi en noe bedre dekning. Det samme gjelder den foreslåtte bestemmelsen
om forsinkelsesrente for kravstyper der det ikke allerede finnes
regler om dette. Effektene av de enkelte forslagene er vanskelige
å tallfeste, men departementet legger til grunn at lovforslaget
samlet sett ikke har omfattende økonomiske konsekvenser.
Departementet antar videre at forslaget om at voldsofre
som er tilkjent erstatning i sivile saker skal kunne kreve innkrevingsbistand
fra Statens innkrevingssentral, ikke vil ha store økonomiske eller
administrative konsekvenser for det offentlige. De fleste erstatningskrav
som springer ut av straffbare handlinger blir fremmet i forbindelse
med straffesaken. De fleste skadelidte vil dessuten få dekket sine
krav gjennom voldsoffererstatningsordningen eller gjennom forsikringsordninger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er
enig i at forslaget om egen lov om Statens innkrevingssentral i
stor grad er en videreføring og presisering av gjeldende rett som
ikke vil medføre vesentlig økonomiske og administrative konsekvenser.
Arbeidet vil kunne skje mer effektivt. Motregningsadgang og adgang
til tvangsdekning i enkle pengekrav kan effektivisere innkrevingen. Flertallet er
enig i departementets vurdering at samlet sett vil lovforslaget
ikke ha omfattende økonomiske konsekvenser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre ønsker ikke en egen SI-lov, men tar omtalen til
orientering.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, slutter
seg til regjeringens lovforslag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader under kapitlene ovenfor
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre:
Forslag 1
Prop. 127 L (2011–2012) Lov om Statens innkrevingssentral
(SI-loven) sendes tilbake til regjering for grundigere behandling.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en sak om hvordan Statens innkrevingssentral (SI)
kan drive sin virksomhet etter bestemmelsene i inkassoloven. Regjeringen
skal også komme tilbake med sak om hvorledes SIs innfordringsenhet
kan skilles ut som egen virksomhet.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget med sak om hvorledes innkrevingsoppdrag som i dag utføres
av SI kan settes ut på anbud, slik at andre innkrevingsvirksomheter
også har mulighet til å konkurrere om oppdragene.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget med en sak om hvordan innkrevingsfunksjoner på vegne
av staten kan bli mer fleksible og mindre truende kreditorer uten
at det går vesentlig ut over innfordringsevnen.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som gir
lik forsinkelsesrente for offentlige krav som for andre krav slik
at konkurransevridning unngås.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme forslag som gjør
det mulig å be om bistand fra Statens innkrevingssentral som omfattes
av voldsoffererstatningsloven, også dersom kravet er idømt i en
sivil sak.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen legge frem en ny
sak om Statens innkrevingssentral hvor det inngår en bredere drøfting
av konsekvenser for personvern og rettssikkerhet av de forslag som
ønskes fremmet.
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen komme tilbake til
Stortinget i samme sak om hvordan Statens innkrevingssentral (SI)
kan drive sin virksomhet etter bestemmelsene i inkassoloven.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen i samme sak komme tilbake
med en vurdering av fordeler og ulemper ved å skille ut SIs innfordringsenhet
som egen virksomhet.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen i samme sak komme tilbake
med en vurdering av hvilke av dagens SI-innkrevingsoppdrag som kan
settes ut på anbud, og hvilke som SI bør beholde.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen i samme sak om en vurdering
av om særnamsmannsordningen bør oppheves, og en vurdering av hvem
som skal utføre tvangsrealisasjoner.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen i samme sak om en vurdering
av om forsinkelsesrenteloven også skal gjelde for krav som innfordres
av Statens innkrevingssentral, og en drøfting om det førende for
et rentekrav kan være grunnlaget for kravet og ikke hvem som er
inkassator.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven)
§ 1 Lovens virkeområde
Statens innkrevingssentral innkrever de krav den i lov
eller av departementet er pålagt å innkreve.
Den utenrettslige innkrevingen foretas etter reglene i
loven her. Statens innkrevingssentrals kompetanse til å forestå
tvangsfullbyrdelse reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 2 del II.
Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke krav
Statens innkrevingssentral skal kreve inn.
§ 2 Forholdet til forvaltningsloven
Forvaltningsloven gjelder for Statens innkrevingssentral
med mindre noe annet følger av lov eller bestemmelse gitt i medhold
av lov.
Begrunnelse for vedtak etter § 8 første ledd kan begrenses
til å omfatte opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 25 første
og annet ledd, dersom begrunnelse utover dette etter forvaltningsloven
§ 25 tredje ledd antas å kunne svekke mulighetene for fremtidig
dekning av kravet.
Vedtak etter § 8 første ledd kan ikke påklages.
§ 3 Forholdet til inkassoloven
Inkassoloven gjelder ikke for Statens innkrevingssentral.
Dens innkreving skal være i samsvar med god inkassoskikk.
§ 4 Motregning
For offentlige krav som innkreves etter denne loven, kan
Statens innkrevingssentral gjennomføre motregning i skyldnerens
krav på til gode skatt eller avgift etter skattebetalingsloven §
13-1 første ledd. Det samme gjelder når innkrevingssentralen krever inn
erstatning og andre pengekrav tilkjent en fornærmet eller annen
skadelidt i offentlig straffesak, og ved innkreving av erstatning
mv. som i sivile saker er tilkjent en skadelidt eller dennes etterlatte
på grunn av en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet.
Bestemmelsene om beslagsfrihet i dekningsloven kapittel
2 gjelder tilsvarende, med unntak for motregning mellom samme typer
krav.
Motregningsadgangen i krav som tilkommer konkursboer og
som er gjenstand for fordeling etter skattebetalingsloven kapittel
8, er begrenset til den andel av kravet som etter fordelingsreglene
tilkommer staten eller folketrygden.
Når Statens innkrevingssentral gjennomfører motregning
til dekning av flere krav, dekkes kravene i den prioritetsrekkefølgen
som følger av dekningsloven § 2-8.
Motregning gjennomføres ved at Statens innkrevingssentral
underretter den som skal foreta utbetalingen om at beløpet skal
overføres til innkrevingssentralen. Samtidig gis skyldneren underretning
om motregningen. Det skal opplyses om klageadgangen etter sjette
ledd.
Motregning kan påklages etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 5-16. Motregningserklæringen kan ikke påklages senere enn en måned
etter at den ble mottatt.
§ 5 Innhenting av opplysninger og rett til
innsyn
Statens innkrevingssentral kan innhente opplysninger etter
tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 og ligningsloven § 3-13 bokstav
a og i.
Statens innkrevingssentral kan kreve at forsikringsselskaper
gir innkrevingssentralen opplysninger om forsikrede gjenstander
som tilhører en skyldner.
Statens innkrevingssentral kan kreve at Småbåtregisteret
gir innkrevingssentralen opplysninger om båter som tilhører en skyldner.
Enhver kan kreve innsyn hos Statens innkrevingssentral
i de opplysninger som er lagret elektronisk om vedkommende.
§ 6 Forholdet til personopplysningsloven
Personopplysningsloven gjelder for Statens innkrevingssentral
med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Statens innkrevingsentral
er behandlingsansvarlig for personopplysninger innhentet i forbindelse
med ivaretakelse av oppgaver etter denne lov og oppgaver etter tvangsfullbyrdelsesloven.
Statens innkrevingssentrals behandling av personopplysninger
under innkrevingen av krav etter denne loven er unntatt fra konsesjonsplikt
etter personopplysningsloven § 33.
Departementet kan gi forskrift om at Statens innkrevingssentrals
behandling av personopplysninger skal være unntatt fra meldeplikt
etter personopplysningsloven § 31.
§ 7 Renter ved forsinket betaling
For krav hvor det ikke i lov eller forskrift er bestemt
at det påløper rente, avgift, gebyr eller tilsvarende ved forsinket
betaling, påløper det forsinkelsesrente lik den til enhver tid gjeldende
rente fastsatt i forskrift med hjemmel i lov av 17. desember 1976 nr.
100 om renter ved forsinket betaling m.m. § 3 første ledd første
punktum.
Renten løper fra 30 dager etter at det er sendt skyldneren
skriftlig varsel om at rente vil påløpe ved forsinket betaling.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om beregning
av rente, herunder at det for enkelte kravstyper ikke skal løpe
rente eller løpe rente etter en lavere sats enn det som følger av
første ledd.
§ 8 Betalingslempning
Statens innkrevingssentral kan gi betalingsutsettelse og
inngå avtale om avdragsvis betaling dersom det antas å gi bedre
dekning enn fortsatt innfordring, og ikke vil virke støtende eller
være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen. Med mindre
annet er bestemt, kan innkrevingssentralen også nedsette kravet
dersom vilkårene i første og annet punktum foreligger.
Erstatningskrav og andre pengekrav som tilkommer en fornærmet,
skadelidt eller etterlatt kan bare lempes dersom den berettigede
samtykker.
Departementet fastsetter nærmere regler om Statens innkrevingssentrals
myndighet etter første og annet ledd.
§ 9 Partsrepresentasjon
Med mindre noe annet er bestemt, representerer Statens
innkrevingssentral staten i saker for domstolene og de alminnelige
namsmennene vedrørende krav de innfordrer.
Departementet kan gi instruks om Statens innkrevingssentrals
myndighet til å representere staten generelt og i enkeltsaker. Departementet
kan i enkeltsaker eller for grupper av saker beslutte at innkrevingssentralen
ikke skal representere staten.
§ 10 Ikraftsetting
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
§ 11 Endringer i andre lover
Med virkning fra den tid loven trer i kraft, gjøres følgende
endringer i andre lover:
1. I lov 14. desember 1917 nr. 17 om vassdragsregulering
gjøres følgende endring:
§ 25 annet ledd tredje og fjerde punktum oppheves.
2. I lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg
og elektrisk utstyr gjøres følgende endring:
§ 4 fjerde ledd oppheves.
3. I lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk gjøres
følgende endringer:
§ 38 annet ledd fjerde punktum skal lyde:
Krav som nevnt i paragrafen her innkreves av Statens
innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.
4. I lov 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt
væsker og gasser under trykk gjøres følgende endring:
§ 43 fjerde ledd oppheves.
5. I lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift gjøres
følgende endring:
§ 5 annet ledd skal lyde:
Krav som nevnt i første ledd samt renter innkreves
av Statens innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer
annet.
6. I lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp gjøres følgende
endring:
§ 8 annet ledd skal lyde:
Krav som nevnt i første ledd innkreves av Statens innkrevingssentral
med mindre departementet bestemmer annet.
7. I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten
i straffesaker gjøres følgende endringer:
§ 455 tredje ledd oppheves.
§ 456 skal lyde:
Bøter og andre pengekrav som er tilkjent i en offentlig
straffesak, innkreves av Statens Innkrevingssentral med
mindre departementet bestemmer annet. Det samme gjelder erstatning
og andre pengekrav som er tilkjent en fornærmet eller en annen skadelidt i
en offentlig straffesak, dersom den berettigete ønsker det.
Bot som ikke betales eller lar seg inndrive
ved lønnstrekk eller annen tvangsfullbyrding, skal fullbyrdes ved
soning av den subsidiære fengselsstraffen. Vedtak om soning treffes
av politiet.
Etter nærmere regler fastsatt av Justisdepartementet kan
bøtelagte pålegges å betale renter og gebyr på ubetalte bøter samt
eventuelle andre utgifter som påløper ved tvangsinndriving. Tilsvarende
regler kan fastsettes for ilagt inndragning. Dom eller forelegg
på bot eller inndragning er også tvangsgrunnlag for tilleggskrav
etter dette ledd.
8. I lov 17. desember 1982 nr. 86 om rettsgebyr gjøres
følgende endring:
§ 3 fjerde ledd skal lyde:
Krav som nevnt i første ledd innkreves av Statens innkrevingssentral
med mindre departementet bestemmer annet.
§ 14 sjette ledd nytt annet punktum skal lyde:
Det samme gjelder når Statens innkrevingssentral
gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-14 annet ledd.
Nåværende § 14 sjette ledd annet punktum blir nytt tredje
punktum.
9. I lov 20. juni 1986 nr. 35 om mesterbrev i håndverk
og annen næring gjøres følgende endring:
§ 1 a annet ledd oppheves.
10. I lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister
gjøres følgende endring:
§ 5 tredje ledd oppheves.
11. I lov 20. mai 1988 nr. 32 om militær disiplinærmyndighet
gjøres følgende endringer:
§ 40 tredje ledd annet punktum skal lyde:
Krav som nevnt i denne paragraf innkreves av Statens
innkrevingssentral med mindre departementet bestemmer annet.
12. I lov 16. juni 1989 nr. 54 om offisiell statistikk
og Statistisk Sentralbyrå gjøres følgende endring:
§ 2-3 annet ledd oppheves.
13. I lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming,
overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. gjøres følgende
endring:
§ 10-7 annet ledd annet til fjerde punktum oppheves.
14. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse gjøres
følgende endringer:
Ny del I i kapittel 2 med §§ 2-1 til 2-13
skal ha overskriften ”I. De alminnelige namsmyndighetene”.
Ny del II i kapittel 2 skal lyde:
II Statens innkrevingssentral
§ 2-14 Statens innkrevingssentrals namskompetanse
For de krav den har til innfordring og som det foreligger
tvangsgrunnlag for, kan Statens innkrevingssentral beslutte utleggstrekk
eller stifte utleggspant dersom panterett kan gis rettsvern ved
registrering i et register eller ved underretning til tredjeperson,
jf. panteloven kapittel 5, og utleggsforretningen kan holdes på
innkrevingssentralens kontor etter § 7-9 første ledd.
Når innkrevingssentralen selv har stiftet utleggspant i
enkle pengekrav, kan den gjennomføre tvangsdekning i kravet etter
reglene i kapittel 10 del III.
Bestemmelsene i §§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-3 til 7-8 gjelder
ikke for Statens innkrevingssentral når den utøver myndighet etter
første og annet ledd.
Før utleggsforretning etter første ledd finner sted, skal
saksøkte varsles med oppfordring om innen to uker å uttale seg om
forhold av betydning for om utlegg skal tas og om valg av gjenstand
for utlegget. Saksøkte skal i oppfordringen gjøres oppmerksom på hvilke
kostnader som er påløpt, på at ytterligere kostnader vil påløpe
om utlegg blir tatt, og på at utlegg kan unngås ved at kravet med
renter og kostnader betales innen fristen etter første punktum.
Det kan samtidig opplyses om tid og sted for avholdelse av utleggsforretning.
Første og annet punktum gjelder tilsvarende når innkrevingssentralen
gjennomfører tvangsdekning i enkle pengekrav etter annet ledd. Vil tvangsfullbyrdelsen
ellers bli vesentlig vanskeliggjort, kan meddelelse til saksøkte
unnlates.Statens innkrevingssentral kan begjære utlegg hos de alminnelige
namsmyndighetene for krav den har til innfordring og som det foreligger
tvangsgrunnlag for.
§ 2-15 Verneting ved klage
Klage etter § 5-16 over Statens innkrevingssentrals avgjørelser
og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen avgjøres av tingretten for
det distrikt der Statens innkrevingssentral ligger.
§ 2-16 Innhenting og videreformidling av
opplysninger
Statens innkrevingssentral kan uten hinder av taushetsplikt
innhente og utlevere opplysninger om skyldnerens inntekts- og formuesforhold
og om avholdte utleggsforretninger til bruk for andre namsmyndigheters
tvangsfullbyrdelse.
§ 2-17 Frister. Elektronisk kommunikasjon
§§ 2-7 og 2-13 gjelder tilsvarende for Statens innkrevingssentrals
tvangsfullbyrdelse.
15. I lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill
mv. gjøres følgende endringer:
§ 15 femte ledd oppheves. Sjette og syvende ledd
blir nytt femte og sjette ledd.
16. I lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting gjøres
følgende endringer:
§ 8-4 fjerde ledd skal lyde:
Krav som nevnt i tredje ledd innkreves av Statens innkrevingssentral
med mindre departementet bestemmer annet.
17. I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler gjøres
følgende endring:
§ 33 oppheves.
18. I lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten gjøres
følgende endringer:
§ 11 niende ledd oppheves.
19. I lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier mv.
gjøres følgende endring:
§ 14 d annet ledd oppheves.
20. I lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter gjøres
følgende endringer:
§ 41 a femte ledd oppheves. Sjette og syvende ledd blir
nytt femte og sjette ledd.
21. I lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap gjøres følgende
endringer:
§ 8-4 skal lyde:
Krav som nevnt i § 8-3 innkreves av Statens innkrevingssentral
med mindre departementet bestemmer annet.
22. I lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av
personopplysninger gjøres følgende endring:
§ 47 a annet ledd oppheves.
23. I lov 2. juni 2000 nr. 39 om apotek gjøres følgende
endring:
§ 9-4 oppheves.
24. I lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann
gjøres følgende endringer:
§ 60 a annet ledd tredje til femte punktum oppheves.
25. I lov 20. april 2001 nr. 13 om erstatning fra
staten for personskade voldt ved straffbar handling m.m. gjøres
følgende endring:
§ 17 annet ledd skal lyde:
Krav som nevnt i første ledd innkreves av Statens innkrevingssentral
med mindre departementet bestemmer annet.
26. I lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser gjøres
følgende endringer:
§ 7 fjerde ledd annet punktum oppheves.
27. I lov 14. juni 2002 nr. 20 om vern mot brann,
eksplosjon og ulykker med farlig stoff og om brannvesenets redningsoppgaver
gjøres følgende endringer:
§ 28 femte ledd og sjette ledd oppheves.
28. I lov 6. juni 2003 nr. 39 om burettslag gjøres
følgende endringer:
§ 6-16 fjerde ledd annet og tredje punktum oppheves.
29. I lov 3. juni 2005 nr. 37 om utdanningsstøtte
gjøres følgende endringer:
§ 12 skal lyde:
Krav som nevnt i § 11 innkreves av Statens innkrevingssentral
med mindre departementet bestemmer annet.
30. I lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving
av skattekrav gjøres følgende endring:
§ 2-7 første ledd skal lyde:
Departementet kan i forskrift bestemme at Statens
innkrevingssentral skal innkreve nærmere bestemte skatte- og avgiftskrav
og andre krav som tilkommer staten etter bestemmelse i SI-loven,
med unntak for krav som innkreves av skatteoppkreverne for kommunene.
31. I lov 16. juni 2006 nr. 20 om arbeids- og velferdsforvaltningen
gjøres følgende endringer:
§ 18 annet ledd annet punktum oppheves.
32. I lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet gjøres
følgende endringer:
§ 48 annet ledd oppheves. Tredje ledd blir nytt annet ledd.
§ 50 fjerde ledd oppheves. Femte ledd blir nytt fjerde ledd.
§ 57 første ledd annet punktum oppheves.
33. I lov 19. juni 2009 nr. 101 om erverv og utvinning av
mineralressurser gjøres følgende endringer:
§ 66 femte ledd oppheves. Sjette ledd blir nytt femte ledd.
§ 67 fjerde ledd oppheves. Femte ledd blir nytt fjerde ledd.
34. I lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon
til havs gjøres følgende endring:
§ 10-9 annet ledd tredje til femte punktum oppheves.
35. I lov 25. juni 2010 nr. 45 om kommunal beredskapsplikt,
sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret gjøres følgende endringer:
§ 11 annet ledd oppheves. Tredje ledd blir nytt annet ledd.
36. I lov 24. juni 2011 nr. 39 om elsertifikater
gjøres følgende endringer:
§ 26 annet ledd annet til fjerde punktum oppheves.
Oslo, i finanskomiteen, den 29. november 2012
Torgeir Micaelsen |
Gerd Janne Kristoffersen |
leder |
ordfører |