Den klare hovedregelen er at rettmessig fastsatte krav
skal betales av skyldneren, enten det skjer frivillig eller gjennom
tvangsinnfordring. I enkelte tilfeller kan Statens innkrevingssentral
likevel gi utsettelse med betaling av kravene eller kravene kan
ettergis helt eller delvis. Uttrykket lempning brukes som en fellesbetegnelse
på disse ordningene.
Det kan sondres mellom lempning på innfordringsgrunnlag
og lempning på rimelighetsgrunnlag. Lempning som innfordringstiltak
innebærer at skyldneren innrømmes lempning fordi det tjener innkrevingen.
Lempning av rimelighetshensyn kan for det første begrunnes i skyldnerens
situasjon, for eksempel dødsfall, alvorlig og langvarig sykdom eller
andre forhold ved skyldneren selv. For det andre kan lempning av
rimelighet begrunnes i forhold ved det aktuelle kravet, for eksempel
at det er oppstått som følge av utilsiktede virkninger av den særlovgivningen
som det er fastsatt i medhold av.
Departementet foreslår at Statens innkrevingssentral
skal ha adgang til på innfordringsmessig grunnlag å inngå avtaler
om betalingsutsettelse, avdragsvis betaling og å ettergi krav på
nærmere vilkår.
Etter departementets syn er det et klart behov
for at Statens innkrevingssentral skal ha adgang til å lempe krav
dersom det offentliges kreditorinteresser tilsier det. I likhet
med private kreditorer bør det offentlige ha mulighet til å innrette
seg slik at dekningsutsiktene bedres.
Departementet foreslår derfor at dagens adgang til
å innvilge avdragsvis betaling og betalingsutsettelse på innfordringsmessig
grunnlag videreføres i den nye loven. Departementet går inn for
at hovedvilkårene for lempning av hensyn til innfordringen, at avtale
om betalingsutsettelse eller avdragsvis betaling antas å gi bedre
dekning enn fortsatt innkreving, og at avtalen ikke må virke støtende
eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral, tas
inn i loven.
Statens innkrevingssentral følger i dag den
praksis at lempning ikke innvilges etter at det er iverksatt tvangsinnfordring.
Et absolutt vilkår om at lempning bare kan innvilges på det utenrettslige
innkrevingsstadiet, vil imidlertid kunne gi uheldige resultater
i enkelte tilfeller. Det bør derfor etter departementets vurdering
være adgang til lempning selv om tvangsinnfordring er iverksatt.
Det vises til forslag til bestemmelse i lovutkastet § 8
første ledd første punktum. Dagens bestemmelse i straffeprosessloven
§ 456 annet ledd første punktum foreslås opphevet.
Departementet går videre inn for at Statens
innkrevingssentral skal ha myndighet til å ettergi krav delvis dersom
de samme vilkårene er oppfylt. Departementet foreslår derfor en
bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen innebærer en
endring sammenlignet med gjeldende rett i den forstand at SI i dag
ikke har noen generell adgang til å sette ned krav på innfordringsmessig
grunnlag.
For enkelte av kravene SI innfordrer, er det
fastsatt egne bestemmelser om ettergivelse i særlovgivningen. Bestemmelsene
kan for eksempel legge myndigheten til å ettergi kravet til et særskilt
organ eller fastsette at ettergivelse skal kunne innvilges på andre
vilkår enn det som følger av bestemmelsene i SI-loven. I samarbeidsavtalene
mellom SI og den enkelte oppdragsgiver kan det også være nærmere
regulert om og i hvilken utstrekning SI kan sette ned krav på vegne
av oppdragsgiver. Etter departementets oppfatning bør utgangspunktet
være at slike bestemmelser i lov eller avtale har forrang fremfor
en ettergivelsesbestemmelse i SI-loven. Departementet foreslår derfor
at adgangen til å ettergi krav bare skal gjelde med mindre noe annet
er bestemt.
Det vises til lovutkastet § 8 første ledd annet punktum.
Det følger i dag av straffeprosessloven § 456
annet ledd annet punktum at avtaler om avdragsvis betaling av erstatning
og andre pengekrav tilkjent en fornærmet eller annen skadelidt i
offentlig straffesak, bare kan innvilges dersom den berettigede
samtykker. Departementet foreslår at dette kravet om samtykke skal
videreføres etter lempningsbestemmelsene i den nye loven om Statens
innkrevingssentral. Dagens bestemmelse i straffeprosessloven § 456
annet ledd annet punktum foreslås opphevet. Departementet går i
proposisjonens kapittel 14 inn for at SI skal kreve inn erstatningskrav
som voldsofre og deres etterlatte er tilkjent i sivile saker. Kravet
om samtykke fra den berettigede bør også gjelde ved lempning av
slike krav, og departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette.
Det vises til lovutkastet § 8 annet ledd og
forslaget om å oppheve straffeprosessloven § 456 annet ledd annet
punktum.
Departementet foreslår videre at departementet skal
kunne fastsette nærmere regler om Statens innkrevingssentrals adgang
til å innvilge søknader om lempning.
Det vises til lovutkastet § 8 tredje ledd.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for
at Statens innkrevingssentral skulle gis en begrenset adgang til
å ettergi eller sette ned krav på rimelighetsgrunnlag. Etter en
samlet vurdering går departementet ikke inn for å videreføre dette
forslaget.
Den klare hovedregelen må være at krav som er rettmessig
fastsatt, skal betales av skyldneren. En liberal lempningspraksis
vil kunne svekke betalingsmoralen og kan gi uheldige signaler til
skyldnere som oppfyller sine forpliktelser til tross for at de er
i en vanskelig situasjon. Bestemmelser om lempning på rimelighetsgrunnlag
har tradisjonelt vært ment å fungere som sikkerhetsventiler for
tilfeller hvor det vil fremstå som særdeles urimelig å opprettholde
kravet.
Departementet legger videre til grunn at behovet for
bestemmelser om lempning av rimelighetsgrunner som følge av skyldnerens
økonomi er betydelig redusert etter gjeldsordningsloven som kom
i 1992. Formålet med gjeldsordningsloven er å gi personer med alvorlige
gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi.
Loven søker å legge til rette for at skyldneren skal komme til enighet
med alle eller så mange som mulig av sine kreditorer gjennom en
formalisert prosedyre hvor namsmyndighetene spiller en sentral rolle.
Statens innkrevingssentral har etter gjeldsordningsloven § 4-12
tredje ledd adgang til å godta et forslag til frivillig gjeldsordning. En
avtale om gjeldsordning kan dermed innebære at krav SI har ansvar
for, settes ned eller ettergis, selv om det ikke er åpning for det
i SI-loven eller i den særlovgivningen kravet er fastsatt i medhold
av.
Statens innkrevingssentral har etter hvert fått
ansvar for å kreve inn et betydelig antall ulike krav. I særlovgivningen
kan det i varierende grad være tatt inn bestemmelser som åpner for
lempning på rimelighetsgrunnlag. Hvor vid en eventuell slik lempningsadgang
skal være, vil måtte bero på en sammensatt vurdering av hensynet
til skyldneren på den ene siden og hensynet til hvor viktig det
er at kravet drives inn på den annen side. Dette taler etter departementets
vurdering for at spørsmålet om lempning på rimelighetsgrunnlag i
begrenset grad er egnet for generell regulering i SI-loven.
Departementet er på denne bakgrunn kommet til at
det i den nye loven ikke bør tas inn bestemmelser om lempning på
rimelighetsgrunnlag.
Som påpekt av flere høringsinstanser kan det
likevel være behov for at krav Statens innkrevingssentral har ansvar
for å kreve inn, skal kunne ettergis eller settes ned når rimelighetsgrunner
tilsier det. Forslaget i proposisjonen her er ikke til hinder for
at SI gjør dette i medhold av egne bestemmelser i særlovgivningen
og nærmere avtale med den enkelte oppdragsgiver.
Departementet gikk i høringsnotatet inn for
at det ikke skal være adgang til å påklage avslag på søknader om
lempning. En rekke høringsinstanser er negative til dette forslaget.
Høringsinstansene viser blant annet til at klagerett er en viktig
rettssikkerhetsgaranti og et korrektiv til forvaltningen. Det er
også pekt på at en adgang til å påklage slike vedtak vil bidra til å
sikre innsyn og likebehandling. For flere av høringsinstansenes
del er innvendingene mot klageavskjæring likevel begrenset til å
gjelde saker om lempning på rimelighetsgrunnlag. Som nevnt i foregående avsnitt
går departementet inn for at det ikke skal gis egne regler om slik
lempning i loven om Statens innkrevingssentral.
Den foreslåtte bestemmelsen om lempning på innfordringsgrunnlag
er begrunnet i kreditors interesser. Det er kreditors vurdering
av hva som best vil tjene innkrevingen som er det sentrale for avgjørelsen
av om det skal lempes på dette grunnlaget. Dette innebærer at skyldnerens
rettssikkerhet i liten grad blir skadelidende dersom han eller hun
ikke gis adgang til å påklage slike vedtak. Det er gitt en tilsvarende
bestemmelse om unntak fra klagerett i skattebetalingsloven § 3-3
første ledd siste punktum.
Det må videre antas at en generell klageadgang
i saker om lempning på innfordringsmessig grunnlag vil medføre betydelig
merarbeid for forvaltningen, og en rekke grunnløse klager i det
øyemed å forsinke innfordringen.
Etter en avveining av ressurs- og rettssikkerhetshensyn,
foreslår departementet at det ikke skal være adgang til å påklage
avgjørelser om lempning etter bestemmelsen i loven om Statens innkrevingssentral.
Det vises til lovutkastet § 2 tredje ledd.
I særlovgivningen som fastsetter grunnlaget
for det enkelte kravet, kan det være fastsatt egne bestemmelser
om lempning. Departementet foreslår i proposisjonens avsnitt 9.5.1.1
at disse bestemmelsene som et utgangspunkt skal ha forrang fremfor
lempningsreglene i den nye loven. Lempningssaker som Statens innkrevingssentral
behandler etter disse reglene, vil etter omstendighetene kunne påklages
etter regler og avtaler som gjelder for dette. Bestemmelsen om avskjæring
av klagerett i SI-loven er ikke ment som en avskjæring av klagerett
i slike saker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, er enig
i departementets vurderinger når det gjelder lemping.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre viser til sine merknader i avsnitt 2.2 og 3.2
og går imot regjeringens forslag til egen lov for SI.
Disse medlemmer merker seg svar
på spørsmål 23 fra finanskomiteen/Fremskrittspartiets fraksjon der
departementet uttaler at lempingsadgangen er utvidet i forhold til
tidligere:
«Departementet går videre inn for at Statens innkrevingssentral
skal ha myndighet til å delvis ettergi krav, og foreslår derfor
en bestemmelse om dette i den nye loven. Bestemmelsen innebærer
en utvidet adgang til beta1ingslempningidet SI i dag ikke har noen
generel1adgang til å sette ned krav på innfordringsmessig grunnlag.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til sine generelle merknader
og forslag i avsnitt 2.2.