Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, merker seg at forslagsstillerne hadde
sju likelydende forslag i Representantforslag 95 S (2010–2011) om
å iverksette en handlingsplan mot jødehat i Norge, som ble debattert
i Stortinget 16. juni 2011.
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på menneskeverdet og arbeidet med å bekjempe enhver form for
diskriminering.
Komiteen deler forslagsstillernes
bekymring for en økende grad av antisemittisme i Norge. Mobbing
og diskriminering skjer på skolen og i hverdagen til folk, noe komiteen tar
sterkt avstand fra.
Komiteen peker på at vi vet mer
om jødehat i dag enn da Representantforslag 95 S (2010–2011) ble
behandlet, blant annet gjennom Det Mosaiske Trossamfunds undersøkelse
«Fortsatt aktivt jødisk liv i Norge?», med delprosjektet «Slik er
det å være jødisk barn og ungdom i Norge», og Holocaust-senterets
undersøkelse «Antisemittisme i Norge? Den norske befolknings holdninger
til jøder og andre minoriteter» (HL-studien). Komiteen ser
at HL-studien gir oss håndfaste tall og synspunkter for å forholde oss
til dagens befolknings holdninger til jøder og andre minoriteter.
HL-studien viser at det er behov for nye tiltak blant annet mot
negative holdninger til jøder i Norge.
Komiteen viser til at det strafferettslige
vernet mot hatkriminalitet har blitt skjerpet de siste årene.
Komiteen er tilfreds med at «Handlingsplan for
å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering» er forlenget,
og ikke utløper før i 2013. Komiteen mener at en
oppsummering og eventuell sluttevaluering av handlingsplanarbeidet
vil gi bedre grunnlag for vurderingen av hvordan det videre arbeidet
skal systematiseres, samt være et godt egnet tidspunkt for å vurdere målrettede
tiltak mot antisemittisme.
Komiteen viser videre til svarbrev
fra statsråden av 1. november 2012.
Komiteen vil fremheve skolen
som en viktig arena for å drive forebyggende arbeid innenfor dette
feltet. Det er allerede utarbeidet mye digitalt undervisningsmateriale
for skolen vedrørende jødisk religion, kultur og historie, samt stoff
om antisemittisme og rasisme. Komiteen støtter Kunnskapsdepartementet
og forslagsstillerne i at det er behov for ytterligere styrking
av kompetanse innenfor disse områdene i skolen – blant elevene,
men også blant lærerne. Komiteen viser til at det
i oppfølgingen av Eidsvåg-rapporten «Det kan skje igjen» må ses
nærmere på hva som ytterligere kan være aktuelt å gjøre i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er på lik linje med forslagsstillerne
skremt over at jødehatet lever i det norske samfunnet. Disse
medlemmer mener derfor at arbeidet mot denne formen for
intoleranse mot en folkegruppe som gjennom historien har gjennomlidd
trakassering, pogromer og industriell tilintetgjørelse, er viktig.
Disse medlemmer mener uenighet
med religiøse doktriner og praksis aldri rettferdiggjør vold mot
noen gruppering, men at når det gjelder jøder, er det spesielt viktig
å lære av historien og ha virkningsfulle tiltak som motvirker vold
og hatefulle ytringer.
Disse medlemmer mener man må
se at det jødehat som gir seg uttrykk i vår tid, har en forhistorie
man ikke har klart å belyse på en tilfredsstillende måte. Selv om
det tidligere er blitt lagt ned betydelig arbeid både av jøder som har
opplevd forfølgelse som fanger i nazistiske konsentrasjonsleirer
eller har mistet slektninger under holocaust, og av organisasjoner
som har kjempet mot antisemittisme for å føre dem som har påført
jøder grusomme lidelser til rettergang, synes ikke dette å ha vært
tilstrekkelig.
Disse medlemmer mener historieundervisningen
på en bedre måte skal formidle grundig dokumentasjon på hvilke forferdelige
tragedier jøder, også norske, har gjennomlevd som følge av det irrasjonelle
hatet som lever også i vår tid.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti i merknader til Representantforslag
95 S (2010–2011), jf. Innst. 406 S (2010–2011) påpekte en rekke
problematiske forhold knyttet til at Islamsk Råd Norge pleide kontakter
med en instans hvis uttalelser og oppfatninger er stikk i strid
med sentrale norske verdier og som legitimerer jødehat, slik lederen
i Det europeiske fatwarådet, Yusuf al-Qaradawi gjør, og som er grundig
dokumentert.
Disse medlemmer viste i behandlingen
og debatten av Innst. 406 S (2010–2011) til at Oslo kommune ved
Utdanningsetaten i 2011 fremla rapporten «Kartlegging av kunnskaper
og holdninger på området rasisme og antisemittisme». I denne rapporten
fremkom det at jødiske skoleelever i langt større grad enn elever
med annen tros- og livssynsbakgrunn utsettes for ubehagelige hendelser
2–3 ganger i måneden eller oftere på bakgrunn av religion, hele
33,3 pst. av de jødiske respondentene i undersøkelsen.
Disse medlemmer merker seg at
denne rapporten viser at gjennomsnittet av elevpopulasjonen i Oslo
som opplever tilsvarende som jødiske elever er 3,5 pst. Disse
medlemmer merker seg at stortingspartiene i debatten til Innst.
406 S (2010–2011), med unntak av Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, ikke tok innover seg de godt dokumenterte resultatene
i denne omfattende rapporten, og ikke ville tillegge den vekt når
vedtak ble fattet i saken.
Disse medlemmer mener det er
nedslående for jødiske skoleelever i Osloskolen spesielt, og det
norske samfunnet generelt, at man ikke vektla denne rapporten i
behandlingen av Innst. 406 S (2010–2011), da undersøkelsen var foretatt
på individnivå, og også når det gjelder en sårbar elevgruppe som
på grunn av de forholdene som fremholdes i rapporten, finner grunn
til å skjule sin jødiske identitet. Disse medlemmer mener
dette er uholdbart for et opplyst og liberalt demokrati som Norge. Disse
medlemmer finner derfor grunn til å understreke at ingen
skal måtte skamme seg over herkomst, religiøs, etnisk eller språklig
tilhørighet, seksuell legning eller andre forhold, og at alle mennesker
er like mye verdt.
Disse medlemmer mener derfor
bildet forslagsstillerne tegner i sitt forslag er verdt å granske
og sette i en historisk kontekst. Disse medlemmer mener
det norske samfunnet skylder den jødiske minoriteten, som en av
de mest sårbare av våre nasjonale minoriteter, bedre beskyttelse
og en mer tydelig stillingtagen fra nasjonale myndigheter i møtet
med jødehat, i alle dets former.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at en person som åpent har argumentert for at man skal være
kritisk til jødene, nylig er blitt foreslått tildelt en av Kongeriket
Norges høyeste sivile utmerkelser, Kongens fortjenestemedalje i
sølv. Selv om personer som gjør en fortjenestefull innsats for sitt land
og sine medmennesker fortjener anerkjennelse for sin innsats, fremstår
det i disse medlemmers øyne som paradoksalt at slike personer
advarer mot andre medborgere på grunn av deres religiøse/kulturelle
opphav. Disse medlemmer mener det ikke er vanskelig
å tolke en slik tildeling som både historieløs og apologetisk i
en tid der antisemittisme mer og mer fremstår som et sterkere uttrykk
i deler av opinionen. Disse medlemmer mener det var både
viktig og riktig at denne utmerkelsen ble slettet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener den sterkeste fysiske manifestasjonen
av dagens situasjon er at det eneste religiøse forsamlingslokalet
som omfattes av store sikkerhets- og kontrolltiltak, er Det Mosaiske
Trossamfundets synagoge i Oslo.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet finner,
på bakgrunn av disse forholdene, grunn til å støtte forslagsstillernes
forslag 1–6. Bakgrunnen for at disse medlemmer ikke støtter
forslag 7 i Representantforslag 145 S (2011–2012), er at vernet
mot hatefulle ytringer er blitt skjerpet de siste årene. Disse
medlemmer mener det skal være rom for et mangfold av ytringer
i det norske samfunnet, også de man ikke liker. Å forby meninger
fremstår i disse medlemmers øyne som en lite farbar
vei, og ytterliggående ytringer må møtes med en kraftfull motstand
i form av åpen og kunnskapsbasert debatt.
Disse medlemmer forutsetter at
fora som fremfører ytterliggående ytringer og som er av en slik
art at de kan følges av vold eller trusler om vold, fotfølges av
politiet. Disse medlemmer viser til at slike fora
eksisterer, og at manglende ettersyn og oppfølging kan få alvorlige konsekvenser,
også for sårbare grupper som er mål for slike ytringer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at HL-senteret i perioden august 2010–mai 2012 har gjennomført
en kvantitativ undersøkelse om den norske befolkningens holdninger
til jøder og andre minoriteter, og at det både i europeisk og norsk
sammenheng er en relativt liten utbredelse av antisemittiske forestillinger.
Enkelte antisemittiske forestillinger er imidlertid sterkere til stede
i den norske befolkningen, for eksempel at 19 pst. av respondentene
støtter påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske
interesser» og 26 pst. mener det er riktig at «jøder ser på seg
selv som bedre enn andre». Disse medlemmer ser på
kunnskap som et viktig middel for å bekjempe diskriminering og ønsker
derfor å fremme et forslag som vil være med på å bygge opp kunnskapen
omkring jøder.
Disse medlemmer vil peke på at
arbeidet for å motvirke mobbing må skje på et bredest mulig grunnlag.
Det er en del av oppdragelses- og dannelsesoppgaven som foresatte
og skole må samarbeide om. Skolen skal i tillegg bidra med kunnskapsbasert
tilnærming til alle de samfunnsområder der samfunnets kvalitet står
og faller med individenes evne til selvstendig tenkning, til å ta
informerte valg, og til å ta etisk forsvarlige valg. Grunnleggende
er det et spørsmål om hvilke omgangsformer som vi finner sosialt
akseptable i et opplyst og sivilisert samfunn.
Disse medlemmer viser til at
mange av forslagsstillernes anliggende formelt er dekket gjennom
de undervisningsplaner og andre aktiviteter som skjer i regi av
skoleverket. Likefullt kan det være grunn til å styrke de humanistiske fag
for å utvikle en sterkere bevissthet om etiske spørsmål. Skolen
bør ikke være så tilbakeholden med, på grunnlag av de universelle
menneskerettighetene og vår kristne og humanistiske kulturarv, å
formidle en større grad av normative holdninger, og å veilede om
hva som er rett og galt. I tillegg må elevenes konkrete adferd i
hverdagen være bygget på respekt for medelever og skolens voksenpersoner.
Ut fra slike grunnprinsipper vil et målbevisst
arbeid kunne redusere både mobbing og annen uakseptabel adferd i
den konkrete skolehverdag, men minst like viktig; å fremme livsholdninger som
er verdifulle senere i livet. Disse medlemmer har
begrenset tro på å regelfeste statlige initiativ mot forskjellige
ulike diskrimineringsgrunnlag, i den tro at dette kan gjøres uttømmende
eller en gang for alle. All mobbing er uakseptabel, uansett hvilke
forestillinger mobberen har.
Disse medlemmer har derimot tro
på at ansvarlige skoleeiere løpende kan tilpasse undervisningen
og annen oppfølging til de problemer som måtte oppstå med hensynsløs
adferd mot medelever, uansett påskudd. Kommunene, som de viktigste
skoleeiere, må følge utviklingen gjennom undersøkelser og løpende
monitorering av elevklimaet ved de skolene de har ansvar for, og
sammen med skoleledelsen sette inn tiltak av faglig, pedagogisk
eller disiplinær karakter for å bekjempe alle former for plaging
og hets.
I en slik sammenheng er det også vesentlig at kommunens
skoleadministrasjon og ledelsen på den enkelte skole holder seg
orientert om forskning og undersøkelser som gir løpende kunnskap om
hvilke grupper som til enhver tid kan være utsatt. Det er ikke mulig
å ha en bred tilnærming som beskrevet i det foregående, uten også
å behandle holocaust og jødeforfølgelsene dyptgående.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme et alternativt forslag:
«Alle skoleeiere bør oppfordres til jevnlig
å kartlegge forekomsten av uakseptabel adferd mot medelever ved
skolene de har ansvar for, og sammen med skolene utvikle tiltak
som bevisstgjør elevene ved å vektlegge denne delen av undervisningen,
og ved å stille enkeltelever som opptrer uakseptabelt, til personlig
ansvar.»