Etter gjeldende rett er det ikke noe generelt
krav i regnskapsloven om at det skal rapporteres om samfunnsansvar.
Av regnskapsloven § 3-3 a niende til tolvte
ledd følger at foretak som ikke er små, skal gi opplysninger i årsberetningen
om arbeidsmiljøet, om tilstanden i virksomheten når det gjelder likestilling,
om tiltak for å fremme formål i diskrimineringslovgivningen, samt
om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning
på det ytre miljø. Det gjelder tilsvarende krav for små foretak
etter regnskapsloven § 3-3 fjerde til syvende ledd.
St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar
i en global økonomi ble lagt fram 23. januar 2009. Meldingen drøftet
bl.a. bedrifters ansvar for å påvirke samfunnsutviklingen utover
lønnsom verdiskapning, og virkemidler for å skape økt bevissthet
om samfunnsansvar både i privat og offentlig virksomhet. Det ble
gitt uttrykk for at det er utfordrende å identifisere juridiske
virkemidler som kan bidra direkte til økt bevissthet om samfunnsansvar
i næringslivet. Det ble samtidig vist til at oppmerksomhet og press
fra opinionen og forbrukere, samt intern bevisstgjøring blant arbeidstakere
og ledelsen i det enkelte selskap, trolig vil kunne ha positiv effekt.
Juridiske virkemidler kan derfor brukes for å tilrettelegge for
offentlig søkelys på selskapets virksomhet.
På denne bakgrunn ble det i meldingen varslet høring
av et utkast til lovregler med krav om at de største regnskapspliktige
foretakene skal opplyse om hvilke etiske retningslinjer eller standarder
for samfunnsansvar de følger og hva selskapet har gjort i regnskapsåret
for å følge opp sitt samfunnsansvar.
Finansdepartementet oppnevnte 19. februar 2010
en arbeidsgruppe til å utrede krav til rapportering om samfunnsansvar.
Arbeidsgruppen ble sammensatt med medlemmer fra Finansdepartementet,
Utenriksdepartementet, Miljøverndepartementet, Barne-, likestillings- og
inkluderingsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Arbeidsdepartementet.
Arbeidsgruppens rapport ble overlevert til Finansdepartementet
13. oktober 2010 og sendt på høring 26. oktober 2010 med frist 28. januar 2011.
Internasjonal utvikling, arbeidsgruppens forslag og
høringsinstansenes syn er omtalt i proposisjonen.
Myndighetene forventer at norske bedrifter utviser
samfunnsansvar som en integrert del av virksomheten. Det vises bl.a.
til St.meld. nr. 10 (2008–2009), Næringslivets samfunnsansvar i en
global økonomi, og Stortingets behandling av denne meldingen, jf.
omtale i kap. 2.2.1 i proposisjonen.
Sentralt i et slikt samfunnsansvar ligger relasjonen
mellom bedriftene og den bredere, samfunnsmessige interessentgruppen
som direkte eller indirekte berøres av virksomheten som drives,
og de beslutninger bedriftene ellers treffer som ledd i virksomhetsutøvelsen.
Departementet slutter seg til at det ikke er tilstrekkelig
bare å bygge på frivillighet for å stimulere en ønsket utvikling
på området. Et lovfestet rapporteringskrav vil bidra til økt åpenhet
og økt offentlig søkelys på virksomhetene. Departementet er enig
i at dette, som anført av HSH, kan gi risiko for negativ omtale.
På den annen side vil det kunne være nyttig for bedrifter som oppfattes
å være i utakt med aksepterte standarder og normer for samfunnsansvarlig
virksomhetsutøvelse å motta korrektiver fra omverdenen. Departementet
mener at næringslivet, også forretningsmessig, vil være tjent med
et slikt samspill, og at dette kan bidra til å etablere og vedlikeholde
bedriftenes omdømme og samfunnsmessige legitimitet også på lengre sikt.
Noen høringsinstanser ønsker å gå lenger enn den
rapporteringsplikten arbeidsgruppen har foreslått. Departementet
har forståelse for et ønske om å supplere en rapporteringsplikt
med krav om at foretakene minst må forholde seg til grunnleggende
samfunnsansvarsprinsipper. Departementet legger imidlertid til grunn
at samfunnsansvarlig virksomhetsutøvelse primært omfatter det bedriftene
gjør på frivillig basis. Bedriftene skal selv prioritere og organisere
sine innsatsområder og sin frivillige innsats.
Det vil kunne komme nye regler om foretaks samfunnsansvar
i EU. Det er usikkert om og når slike regler eventuelt blir foreslått
og vedtatt, men de vil i så fall være EØS-relevante. Departementet
vil derfor foreslå rapporteringsplikt som angitt nå, og eventuelt
fremme nytt forslag for Stortinget dersom nye EØS-regler skulle gjøre
dette nødvendig.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at
et rapporteringskrav som foreslått av arbeidsgruppen innføres.
Selv om det ikke foreslås lovfesting av krav
til foretakenes arbeid med samfunnsansvar, vil det i et rapporteringskrav
som foreslått ligge en implisitt forventning fra myndighetene om
at norske bedrifter skal integrere samfunnsansvar i virksomheten.
Et rapporteringskrav skal bidra til at bedriftene bygger opp kunnskap
om hvilket samspill det er mellom virksomheten som drives og de
samfunn det opereres i, herunder hvem eller hva som direkte eller
indirekte berøres av bedriftens aktiviteter og beslutninger. For
å kunne rapportere på en god måte bør bedriftene etablere systemer
og rutiner for å identifisere forskjellige interessentgrupper, og
prioritere og organisere innsatsen på samfunnsansvarsområdet. Det
vises i den forbindelse til erfaringene fra Danmark, som kan tyde
på at det lignende rapporteringskravet der har motivert flere bedrifter til
å arbeide med samfunnsansvar etter at kravet ble innført.
Noen høringsinstanser har som nevnt tatt til
orde for at plikten til å rapportere om samfunnsansvaret bør legges
på foretaket som sådant istedenfor på styret. Opplysningskravet
skal legge til rette for at det etableres og kommuniseres prinsipper og
styringssignaler som fastsetter hvordan foretaket skal ledes og
organiseres slik at samfunnsansvaret blir fulgt opp i virksomheten
som helhet og av den enkelte ansatte. Departementet mener at styret
vil være nærmest til å redegjøre for dette, og at det å legge rapporteringsplikten på
foretaket som sådant i større grad vil kunne bidra til at ansvaret
for denne rapporteringen blir mindre klart. Rapporteringen vil etter
departementets oppfatning også lett kunne bli mindre relevant for
regnskapsbrukerne dersom det ikke er de som har den endelige beslutningsmyndighet
som står ansvarlig for opplysningene som gis. Ansvarliggjøring av
styret er også viktig for å motvirke praksisen der redegjørelsen
for samfunnsansvar blir et dokument utarbeidet av selskapets informasjonsavdeling,
og med liten forankring i selskapets reelle virksomhet. Departementet
går på den bakgrunn inn for at rapporteringsplikten pålegges styret,
og foreslår at dette presiseres i regnskapsloven § 3-5.
Hvem som skal ha plikt til å rapportere, hva
det skal rapporteres om, nærmere om krav til innholdet i rapporteringen,
særlig om rapportering om forhold i leverandørkjeder, om avgivelse
av rapportering om samfunnsansvar, revisjon og forholdet til eksisterende
årsberetningskrav er omtalt i proposisjonens kapittel 2.
Departementet viser til at lovforslaget er utformet
slik at foretakene selv skal kunne velge om og i hvilken utstrekning
det skal arbeides med samfunnsansvar. Selv om det uttrykkes forventninger
om at norske foretak utviser samfunnsansvar, vil foretaket kunne
velge ikke å ha retningslinjer mv. som angitt, for eksempel dersom
foretaket anser at kostnadene overstiger nytten.
Arbeid med samfunnsansvar vil medføre faktiske
økonomiske og administrative konsekvenser for de foretakene som
velger dette.
En rapporteringsplikt vil kunne øke kostnadene. Departementet
antar at merkostnadene ved rapportering vil være begrenset. I kost-/nyttevurderingen
har departementet også vektlagt at et lovpålagt rapporteringskrav
vil bidra til å synliggjøre det positive arbeidet bedriftene faktisk
utfører.
Ved evalueringen i Danmark i mai 2010 fant konsulentfirmaet
Rambøll at foretakene løpende brukte fra DKK 6 500 til 32 700 årlig
på selve rapporteringsarbeidet etter at lovkravet ble innført. I
tillegg kommer engangskostnader knyttet til frivillig å etablere
politikker for samfunnsansvar, i Danmark estimert til DKK 0,8 til
5,7 mill. på virksomhetsnivå. Rambøll estimerte i Danmark en populasjon
på ca. 1 100 omfattede foretak. Av de ca. 1 100 omfattede virksomhetene
ble det funnet at ca. 260 ikke hadde politikker for samfunnsansvar
da lovkravet ble innført. Basert på intervjuer fant Rambøll at 184
av disse virksomhetene frivillig hadde begynt å arbeide med samfunnsansvar som
følge av lovkravet. På det grunnlag estimerte Rambøll at engangskostnader
på samfunnsnivå utgjorde DKK 150 til 1 051 mill., knyttet til foretakenes
arbeid med frivillig å etablere politikker for samfunnsansvar.
Kostnadene som ble estimert i Danmark var større
enn de som ble anslått da lovforslaget ble framlagt. Departementet
antar at tallene som har framkommet i den danske undersøkelsen,
justert for inflasjon og norsk kostnadsnivå, kan antas å være et
rimelig estimat for de løpende kostnadene store norske foretak vil
få som følge av rapporteringskravet. Det foreslåtte kravet vil i
så fall innebære årlige løpende kostnader på ca. NOK 7 000 til 35 000
på virksomhetsnivå. Engangskostnader knyttet til frivillig å etablere
retningslinjer mv. («policy») for samfunnsansvar, justert for inflasjon
og kostnadsnivå, vil tilsvarende utgjøre fra ca. NOK 860 000 til
6,1 mill. på virksomhetsnivå. I Norge er det ifølge tall fra regnskapsregisteret
og Oslo Børs en samlet populasjon på i underkant av 450 foretak
som er store i regnskapslovens forstand. Dette innebærer at engangskostnadene
på samfunnsnivå i Norge vil utgjøre fra ca. NOK 64,6 til 460 mill. dersom
en legger til grunn en lik andel (i underkant av 17 pst.) foretak
med omstillingskostnader knyttet til (frivillig) å etablere retningslinjer mv.
for samfunnsansvar i Norge og Danmark.
Etter departementets oppfatning vil det være naturlig
å evaluere nytten og kostnadene knyttet til kravet til rapportering
om samfunnsansvar etter at kravet har virket i noe tid.
Forslaget vil ikke innebære vesentlige økonomiske
eller administrative konsekvenser for det offentlige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at det er en etablert forventning fra norske myndigheter om at norske
bedrifter utviser samfunnsansvar som en integrert del av sin virksomhet,
og mener det er utelukkende positivt at det nå etableres et lovfestet
rapporteringskrav om samfunnsansvar. Bedrifter som opptrer på en sosial
og miljømessig ansvarlig måte vil kunne styrke sin markedsposisjon
og konkurransekraft både ute og hjemme. Flertallet mener
at et krav til rapportering om samfunnsansvar vil bidra til å øke
bedriftenes bevissthet og oppfølging på dette området, samt være
et insentiv til at bedriftene integrerer samfunnsansvar i sin daglige
drift.
Flertallet mener rapportering
av samfunnsansvar også vil bidra til økt åpenhet og økt offentlig
søkelys på virksomhetene. Flertallet slutter seg
til departementets vurdering om at det vil kunne være nyttig for
bedrifter som oppfattes å være i utakt med aksepterte standarder
og normer for samfunnsansvarlig virksomhetsutøvelse å motta korrektiver
fra omverdenen. Næringslivet, også forretningsmessig, vil være tjent
med et slikt samspill, og rapporteringskrav på samfunnsansvar kan
bidra til å etablere og øke og vedlikeholde bedriftenes omdømme
og samfunnsmessige legitimitet også på lengre sikt.
Flertallet merker seg at noen
høringsinstanser ønsker å gå lenger enn den rapporteringsplikten arbeidsgruppen
har foreslått, og har forståelse for ønsket om å supplere en rapporteringsplikt med
krav om at foretakene minst må forholde seg til grunnleggende samfunnsansvarsprinsipper. Flertallet mener
imidlertid i likhet med departementet at det ikke er urimelig at
bedriftene selv skal prioritere og organisere sine innsatsområder
og sin frivillige innsats. Flertallet understreker
imidlertid at selv om det ikke foreslås lovfesting av krav til foretakenes
arbeid med samfunnsansvar, vil det i et rapporteringskrav ligge
en implisitt forventning fra myndighetene om at norske bedrifter
skal integrere samfunnsansvar i virksomheten. Flertallet viser
i den forbindelse til erfaringene fra Danmark, som kan tyde på at
det lignende rapporteringskravet der har motivert flere bedrifter
til å arbeide med samfunnsansvar etter at kravet ble innført.
Flertallet mener det er viktig
at ansvaret for rapportering av samfunnsansvar legges til styret i
bedriftene, slik at det er den endelige beslutningsmyndighet som
står ansvarlig for opplysningene som gis. Ansvarliggjøring av styret er
også viktig for å motvirke en mulig praksis der redegjørelsen for
samfunnsansvar blir et dokument utarbeidet av selskapets informasjonsavdeling,
med liten forankring i selskapets reelle virksomhet.
Flertallet mener at alle bedrifter
skal utvise samfunnsansvar, men slutter seg til de avgrensninger
i rapporteringsplikten som forslaget angir. Flertallet er
samtidig av den oppfatning at avgrensningsspørsmålet bør inngå som
en naturlig del av den varslede evalueringen av ordningen, og at
man i spørsmålet om utvidelse av rapporteringsplikten må se hen
til den internasjonale regelutviklingen på området, som fortsatt er
på et tidlig stadium.
Flertallet legger til grunn at
norske bedrifter bør ha et bevisst forhold til problemstillinger som
berører eller er en følge av deres virksomhet, og som ligger innenfor
deres innflytelsessfære. Flertallet mener følgelig
at det er viktig at selskapene ikke bare avgrenser sitt samfunnsansvar
til egen virksomhet, men at de også tar et visst ansvar for virksomheten
hos leverandører og andre virksomheter de samarbeider med. Dette
kan for eksempel omfatte å bidra til anstendige arbeidsforhold og
ivaretakelse av miljøhensyn ved aktiv påvirkning gjennom verdikjeden. Flertallet viser
til at det foreslåtte kravet til rapportering av samfunnsansvar
innebærer at det skal rapporteres om retningslinjer, prinsipper,
standarder og prosedyrer foretaket benytter for å integrere hensynet
til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold,
det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier,
i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Flertallet understreker
og slutter seg til departementets konklusjon om at dette innebærer
at det også må opplyses om slike retningslinjer, prinsipper, standarder
og prosedyrer som omhandler forhold i leverandørkjeder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samfunnsansvar slik det diskuteres
både i stortingsmeldingen og i proposisjonen er hensyn som foretakene
tar og standarder de fastsetter og etterlever utover det som lover
og forskrifter fastsetter. Disse medlemmer merker
seg at regjeringen i proposisjonen beregner at mange norske foretak
allerede er svært godt i gang med arbeidet. Fra og med 2010 er allerede
børsnoterte selskaper pålagt å redegjøre for eventuelle «retningslinjer
for etikk og samfunnsansvar». Departementet antyder i proposisjonen
at erfaringen fra Danmark tilsier at opp mot 75 pst. av de 450 foretakene
som vil omfattes av dette lovforslaget, allerede arbeider med samfunnsansvar.
Dette tilsier stor varsomhet med bruk av lov. Disse medlemmer mener
det vil være bedre å jobbe med generelle motivasjonstiltak og informasjon
opp mot de bedrifter som ennå ikke har kommet i gang.
Disse medlemmer merker seg at
bransjeorganisasjonene allerede er godt i gang med å informere og
bevisstgjøre bedriftene. I St.meld. nr. 10 (2008–2009) har regjeringen
listet opp en rekke tiltak som allerede er i gang. Det er et godt alternativ
til lovfesting å følge opp og stimulere disse ytterligere.
Disse medlemmer mener at utfordringen ikke
er å få norske selskaper til å ta samfunnsansvar på alvor, men hvordan
man best stimulerer til at dette blir målrettet, utviklende og føles nyttig
for foretakene. Lovkrav om rapportering kan da fungere mer mot sin
hensikt enn å stimulere til ytterligere fokus. En lov skaper en
minimumsstandard og presser bedriftene inn i en bestemt systematikk,
men den stimulerer ikke til å gå lenger eller å bevisstgjøre seg
ytterligere. Regjeringens egne anslag for kostnader illustrerer
dette dilemmaet. Etableringskostnadene anslås av regjeringen å kunne
komme til å ligge mellom NOK 860 000 og NOK 6,1 mill. for det enkelte
foretak, mens de løpende, årlige kostnadene for bedriftene blir
anslått til ca. NOK 7 000 til 35 000. Disse medlemmer ser
disse anslagene som et uttrykk for en svært statisk betraktning
av utfordringen fra regjeringens side. Skal samfunnsansvar virkelig
bli en integrert del av et foretaks virksomhet, ser disse
medlemmer det som en forutsetning at styret etablerer selskapets
verdigrunnlag og utformer retningslinjer for etikk og samfunnsansvar
i samsvar med dette. Oppfølgingsrutiner må samtidig etableres slik
at selskapet sikrer seg at dette etterleves. Da vil de løpende kostnadene
være høyere enn departementets anslag. Når så mange selskaper allerede
er i gang med dette arbeidet og sannsynligvis har påtatt seg langt
større kostnader enn regjeringen forutsetter ut fra egne forretningsmessige
interesser, bør ikke lovfesting være det verktøy man griper til. Disse
medlemmer savner en grundig nytte-/kostnadsanalyse av lovforslaget.
Disse medlemmer mener at samfunnsansvar og
hvilke utfordringer som må fokuseres, vil påvirkes av den løpende
samfunnsutvikling og vil være avhengig av hvilke markeder, land
og produkter hvert enkelt foretak håndterer. Dette er komplisert,
og det illustreres ved at regjeringens forslag er detaljert og ifølge
NHOs brev til komiteen medføre at selskapene kan komme til å få
hele 36 punkter å rapportere på. I et slikt lys framstår regjeringens
beregning av selskapenes løpende kostnader som en grov undervurdering dersom
rapporteringen skal bli mer enn en proforma-sak for selskap og styre. Disse
medlemmer ser også en stor fare i at selskapene blir mer
opptatt av å rapportere opp mot regjeringens foreslåtte rapporteringspunkter
enn kontinuerlig å følge med på og tilpasse samfunnsansvaret til nye
utfordringer som samfunnsutviklingen gir dem.
Disse medlemmer ser det dermed
som unødvendig å lovfeste en rapportering om samfunnsansvar og går
imot forslagene til regnskapsloven § 3-3 b nytt fjerde ledd, nye
§ 3-3 c og endringen i § 3-5 tredje ledd og revisorloven § 5-1 første
ledd nytt tredje punktum og § 5-6 fjerde ledd nr. 4 nytt annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
årsregnskap og årsberetning først og fremst skal vise bedriftens
økonomiske utvikling og finansielle stilling, og formålet er å gi
korrekt finansiell informasjon om selskapet. Disse medlemmer vil
advare mot rapporteringskrav som vanner ut dette formålet. Disse medlemmer viser
til Fremskrittspartiets merknader i St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi, behandlet i Stortingets utenrikskomité,
og som er bakgrunnen for Prop. 48 L (2012–2013).
Disse medlemmer mener mye av
det tankegods som ligger til grunn for ideen om bedriftenes samfunnsansvar,
eller «Corporate Social Responsibility» (CSR), er vanskelig å definere,
og det er ofte uklart hvor grensene går mellom det å være ansvarlig
og det å være uansvarlig. Det betyr selvsagt ikke at disse
medlemmer mener bedriftene skal unngå å følge lover og regler
og opptre ansvarlig i markedet. Det er imidlertid disse medlemmers oppfatning
at CSR ofte bygger på en feilaktig forestilling om at bedriftene
ikke viser samfunnsansvar dersom de bare søker økonomisk profitt,
og at de derfor også må vise sosialt ansvar og bidra positivt til
miljøet. I St.meld. nr. 10 (2008–2009) slår blant annet regjeringen
fast at den forventer at norske bedrifter internasjonalt bidrar
til bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil understreke
at konseptet bærekraftig utvikling er blitt kritisert fra flere
hold for med hensikt å være vagt samt vanskelig å definere. Konseptet
bærekraftig utvikling brukes ofte for å forsvare statlige intervensjoner
i markedet, herunder mer byråkrati, reguleringer, kartellisering
og proteksjonisme. Disse medlemmer mener bærekraftig
utvikling ikke må bli et hinder for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon
ved å frata u-landene mulighetene til utvikling.
Disse medlemmer mener videre
at CSR kan bidra til kostbare og konkurransevridende reguleringer
for næringslivet samt hemme global fattigdomsreduksjon ved at bedriftene
blir pålagt å betale arbeiderne høyere lønninger og dermed kan ansette
færre mennesker.
Disse medlemmer vil understreke
at det både er og må være en grunnleggende forskjell mellom næringslivets
og myndighetenes samfunnsansvar. Myndighetene og politikerne er ansvarlige
overfor velgerne, mens bedriftene, så lenge de opererer innenfor
lovlige juridiske rammer, i utgangspunktet er ansvarlige overfor
aksjonærer, kunder og forretningsforbindelser. Næringslivets samfunnsansvar
innebærer først og fremst å gjøre det næringslivet kan best; å bidra
til verdiskaping og økonomisk vekst gjennom å selge sine produkter
på det frie, åpne markedet. Derigjennom skaper næringslivet arbeidsplasser
og velstand. Disse medlemmer vil derfor ta avstand
fra en forståelse av bedriftenes samfunnsansvar hvor det legges
til grunn at kapitalismen og globaliseringen ikke tjener samfunnet.
Disse medlemmer viser til departementets svar
på spørsmål 3 fra Fremskrittspartiets fraksjon i finanskomiteen
om uttrykket «integrere hensyn» i forslaget til ny § 3-3 c første
punktum i regnskapsloven. Departementet forsøker å begrunne innføringen
av en slik regel med en komitémerknad fra Innst. S. nr. 200 (2008–2009). Disse
medlemmer vil presisere at utenrikskomiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet stod inne på siterte merknad, men at merknaden ikke
sier noe om regulering, hvilket Fremskrittspartiets medlemmer heller
ikke ønsket.
Disse medlemmer viser videre
også til at administrative byrder for næringslivet i forbindelse med
rapporteringskrav i dag beløper seg til om lag 54 mrd. kroner. Disse
medlemmer minner om at næringsminister Trond Giske har satt seg
fore å redusere disse kostnadene med 10 mrd. kroner innen utgangen
av 2015, og i denne forbindelse har lansert nettsiden enklereregler.no. Disse
medlemmer mener de foreslåtte nye rapporteringskrav tyder
på at de ulike departementer ikke spiller på lag.
Relatert til rapporteringsbyrder viser disse medlemmer til
departementets svar på spørsmål 3 fra Fremskrittspartiets fraksjon
i finanskomiteen, der det spørres om et foretak vil ha oppfylt rapporteringsplikten
ved å oppgi følgende:
«Foretaket har ikke retningslinjer, prinsipper, prosedyrer
og standarder som nevnt i regnskapsloven § 3-3 c.»
Departementet opplyser at dette vil være tilstrekkelig,
og disse medlemmer vil minne om dette dersom forslaget
blir vedtatt i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
på oppfølging av samfunnsansvar som en viktig del av større foretaks
virksomhet og viser til Høyres merknader i St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en global økonomi.