Siden midten av 1800-tallet har verdiskapingen per
innbygger i Norge blitt mer enn tjuedoblet. Utviklingen i arbeidsinnsats
og beholdningen av maskiner, bygninger og annen realkapital har spilt
en viktig rolle i denne historien. Det viktigste bidraget til velstandsveksten
er likevel at vi har lært oss å gjøre nye ting og å gjøre tingene
på nye måter. Rik tilgang til naturressurser har også spilt en viktig
rolle.
Norge har nå et høyere inntektsnivå enn de aller fleste
andre land. Medregnet petroleumsvirksomheten er verdiskapingen per
innbygger om lag 20 pst. høyere enn i USA. Også hvis vi bare ser
på verdiskapingen i Fastlands-Norge, ligger vi høyt. Arbeidsinnsatsen
per innbygger er lavere i Norge enn i USA og EU. Vi får imidlertid mer
igjen for hver arbeidet time. Det er dels fordi vår produktivitet
er relativt høy, og dels fordi vi får gode priser på det vi selger
til andre land.
De siste tiårene har andelen av befolkningen
som er i yrkesaktiv alder, økt. Det har bidratt positivt til veksten
i norsk økonomi. I tillegg har økt yrkesaktivitet blant kvinner
trukket verdiskapingen opp. Norske kvinners yrkesdeltakelse er nå internasjonalt
sett på et høyt nivå, og potensialet for ytterligere oppgang kan
være begrenset. Samtidig vil endringer i alderssammensetningen i
befolkningen isolert sett trekke i retning av lavere arbeidsinnsats
i årene som kommer. Det kan derfor bli mer krevende å øke arbeidsinnsatsen framover.
I tillegg til at Norge sparer i utlandet, har
også de samlede investeringene i realkapital vært forholdsvis høye
sammenliknet med i andre vestlige land. Mens sparing i utlandet
bidrar til nasjonalinntekten i form av høyere netto rente- og utbyttebetalinger,
bidrar investeringer i realkapital innenlands gjennom å øke verdiskapingen.
Utskifting eller videreutvikling av realkapital kan også være nødvendig
for å kunne ta i bruk ny teknologi.
Vår evne til å ta i bruk og utnytte de nye mulighetene
teknologien skaper, har avgjørende betydning for den økonomiske
veksten på lang sikt. Fortsatt høy økonomisk vekst fordrer høyt
nivå på humankapitalen og gode insentiver til innovasjon og omstilling,
slik at vi kan fortsette å bedre anvendelsen av arbeidskraft, kapital
og naturressurser.
Næringer basert på naturressurser kan gi inntekter
ut over normal avlønning av arbeidskraft og realkapital, såkalt
grunnrente. Siden tidlig på 1970-tallet har oppbyggingen av oljevirksomheten
gitt Norge en stor og lønnsom ressursbasert næring. Næringen har
bidratt til betydelig aktivitet også i fastlandsøkonomien. Ressursene på
norsk sokkel tilhører den norske stat, og det er derfor viktig at
en stor del av inntektene fra aktiviteten på norsk sokkel tilfaller
fellesskapet. Petroleumsskattesystemet og Statens direkte økonomiske
engasjement på norsk sokkel er de viktigste virkemidlene for dette.
Selv om verdien av pensjonsfondet og de gjenværende
petroleumsreservene er betydelige, er de beskjedne sammenliknet
med inntektene som skapes i fastlandsøkonomien. Selv små endringer
i produktivitet eller antall arbeidstimer per innbygger vil derfor
bety langt mer for vår inntekt og materielle levestandard enn store
endringer i de samlede petroleumsinntektene. Utviklingen i fastlandsøkonomien
er dermed helt avgjørende for utviklingen i verdiskaping og inntekt.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader i innstillingens kapittel 1.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser på utvikling
av produktivitet som en av hovedutfordringene for Norge framover. Norge
har opplevd en sterk velferdsvekst de siste årene mye grunnet råvareutvinning
(olje og gass) og en svært gunstig utvikling i bytteforholdet med
utlandet. Høy velferd forutsetter, som også framgår av perspektivmeldingen,
høy produktivitet av hele arbeidsstyrken. Det å utvikle produktiviteten
i den norske arbeidsstyrken er etter disse medlemmers mening
det viktigste og helt avgjørende fundamentet for å sikre bærekraften
i den framtidige velferd.
Disse medlemmer er derfor overrasket
over hvor lite fokus mange av de fundamentale utfordringene vi står
overfor, har fått i perspektivmeldingen. Den norske produktivitetsveksten har
falt markert siden 2005 og er ikke lenger høyere enn hos våre handelspartnere.
Norsk lønnsvekst har utviklet seg uavhengig av produktivitetsvekst
og også markert sterkere enn hos våre handelspartnere. Todelingsutfordringene
i norsk økonomi er en viktig del av dette bildet og disse
medlemmer mener det er overraskende at det i en melding
som skal analysere norsk økonomi i et langsiktig perspektiv, ikke
vies større oppmerksomhet.
Disse medlemmer viser til fig.
1.5 i meldingen som viser inndekningsbehov i offentlige finanser
ved endring av noen sentrale forutsetninger. Endringer i privat
produktivitet påvirker ikke inndekningsbehovet nevneverdig. I lys
av at utviklingen i produktivitet for øvrig ses på som sentral for
velferden, er dette egnet til å overraske. Utfordringen ser ut til
å være at økt produktivitetsvekst i privat sektor vil skyve flere ut
av norske konkurranseutsatte arbeidsplasser og over i offentlige
jobber eller på former for offentlige ytelser. Gevinst i privat
sektor blir dermed til belastning i offentlig sektor. Disse medlemmer viser
til at det under høringen 3. april 2013 ble antydet at Norge med
et kostnadsnivå 70 pst. over våre konkurrentland kunne være i ferd
med å utvikle et «permanent for høyt kostnadsnivå». De private,
konkurranseutsatte arbeidsplassene som skal kunne overleve med et slikt
kostnadsnivå må være svært produktive, alternativet er utflytting
eller nedleggelse.
Det er etter disse medlemmers mening
en stor mangel ved perspektivmeldingen at den ikke analyserer disse
sammenhengene. Velferd og produktivitet dreier seg om hvordan vi
– totalt sett – bruker hele arbeidskraftressursen i Norge. Hva er
da konsekvensene av at vi ikke har egnede indikatorer for produktivitet
innen offentlig sektor på samme måte som vi har i privat sektor?
De siste 15 årene er det lagt frem en lang rekke offentlige utredninger
som påviser et betydelig potensial for mer effektiv drift i offentlig sektor.
Flere av disse har lagt «best practice» til grunn og påvist et betydelig
forbedringspotensial. Regjeringen Stoltenberg II har gjort svært
lite for å følge opp disse rapportene. Konsekvensen er tap av velferd. Disse
medlemmer mener at dette er utfordringer som burde få langt
større oppmerksomhet og framsetter følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede gode indikatorer
for produktivitetsvekst i offentlig sektor og presentere konklusjonene
for Stortinget på egnet måte.»