I denne meldingen drøftes utviklingstrekk og
utfordringer for norsk økonomi 50 år framover. I et slikt tidsperspektiv
er det naturlig å rette oppmerksomheten mot forhold som påvirker
den underliggende veksten i produktivitet og arbeidsstyrke. Samtidig
tilsier all erfaring at den økonomiske aktiviteten vil svinge rundt
det som i ettertid framstår som den langsiktige trenden. Det er
kostnader forbundet med slike svingninger. Økonomiske tilbakeslag
reduserer velferden, både for de husholdningene som rammes av arbeidsledighet
og for samfunnet som helhet. Det er dessuten erfaring for at arbeidsledigheten går
lettere opp enn ned, slik at det gjennomsnittlige nivået på ledigheten
øker med styrken og varigheten i svingningene. Usikkerheten som følger
av slike svingninger kan også gi lavere investeringer, og dermed
svekke økonomiens evne til å skape verdier over tid. Å redusere
økonomiske svingninger er derfor et viktig hensyn i den økonomiske
politikken.
Selv om svingninger i den økonomiske aktiviteten
erfaringsmessig opptrer med en viss regelmessighet, vet vi lite
i dag om hvilke økonomiske forstyrrelser vi kan møte i framtiden.
Det gir utfordringer for den økonomiske politikken. Samtidig er
det noen kilder til ustabilitet vi kan avdekke og forebygge mot.
I etterkrigstiden og fram til 1970-tallet var
de norske konjunkturbevegelsene forholdsvis små, og svingningene
hadde i stor grad rot i impulser fra våre handelspartnere. På 1970-tallet
var den økonomiske utviklingen preget av oppbyggingen av oljevirksomheten,
lønns- og prisspiraler og tidvis underskudd i utenriksøkonomien. Utover
på 1980-tallet avvek konjunkturutviklingen i Norge mer fra konjunkturutviklingen
ute. Dette hadde sammenheng både med utviklingen i kreditt- og valutamarkedene
og med at aktiviteten i økonomien ble mer påvirket av svingninger
i etterspørselen fra oljesektoren. Inflasjonen ble stabilisert,
men finans- og eiendomsmarkedene ble, som i andre land, kilder til ustabilitet.
Et særtrekk ved den økonomiske utviklingen i Norge
er oppbyggingen av petroleumsnæringen som over mange år har gitt
store ringvirkninger i norsk fastlandsøkonomi. Virkningene kommer både
fra en økende etterspørsel etter varer og tjenester til investeringer
og drift i næringen, og gjennom bruken av statens oljeinntekter.
Petroleumsressursene er begrenset, og næringen vil derfor etter
hvert avta i betydning. En slik nedbygging vil kunne kreve omstillinger
i norsk økonomi, samtidig som utfordringene i stabiliseringspolitikken
kan øke. Norsk leverandørnæring leverer i dag varer og tjenester også
til petroleumsvirksomhet i andre land. Dersom bortfall av etterspørsel
fra norsk sokkel erstattes av leveranser til utlandet, vil omstillingskostnadene
reduseres.
Når petroleumsnæringen etter hvert bygges ned, må
den i noen grad erstattes av annen lønnsom virksomhet på fastlandet.
Slike omstillinger kan bli krevende dersom kostnadsnivået i Norge fortsetter
å ligge høyt over nivået hos våre handelspartnere. Kinas inntreden
i verdensøkonomien har gitt Norge store gevinster i bytteforholdet
siden slutten av 1990-tallet, målt ved forholdet mellom eksportpriser
og importpriser. Denne bedringen i bytteforholdet har ført til en
sterk økning i Norges disponible inntekter og bidratt til å dempe
presset på lønnsomheten som følge av høye kostnader. Utfordringene
med et høyt kostnadsnivå kan imidlertid komme til syne dersom bytteforholdet
overfor utlandet svekkes.
Økt mobilitet av arbeidskraft over grensene
er et annet trekk ved den økte globaliseringen som har påvirket
norsk økonomi. Over halvparten av sysselsettingsveksten siden midten
av forrige tiår har kommet fra innvandring. Dette bidro til å forlenge
oppgangskonjunkturen i norsk økonomi i forkant av finanskrisen.
Med oppgang i norsk økonomi og nedgang i mange andre land har arbeidsinnvandringen
de siste årene i stor grad vært etterspørselsdrevet. I et lengre
perspektiv er imidlertid usikkerheten stor om omfanget av inn- og
utflytting av arbeidskraft mellom land. Dersom etterspørselen etter
arbeidskraft faller, vil innvandrere kunne reise ut igjen, men omfanget
av utvandring vil trolig avhenge av botid. En befolkningsvekst som avhenger
av konjunkturene, vil kunne forsterke svingninger i bl.a. boligmarkedet.
Mange økonomiske tilbakeslag har hatt rot i
finansmarkedene og finansielle ubalanser. Slike tilbakeslag kan
være dype og langvarige. Finansmarkedsreguleringen må motvirke medsyklisk atferd
som bidrar til å bygge opp ubalanser. Samtidig må det finansielle
systemet være robust nok til å stå imot forstyrrelser som kan komme
utenfra. Den kraftige oppgangen i boligpriser og husholdningenes
gjeld siden midten av 1990-tallet kan gi utfordringer både for den
finansielle stabiliteten og for økonomien for øvrig.
Den økonomiske politikken må ta hensyn til at både
norsk og internasjonal økonomi endrer seg over tid, at disse endringene
ikke fullt ut er forutsigbare og at vi til tider stilles overfor
hendelser som kan forrykke balansen i økonomien. Usikkerheten om
den framtidige økonomiske utviklingen innebærer at en ikke kan fastlegge
den økonomiske politikken i detalj en gang for alle.
Svingninger i den økonomiske utviklingen kan være
av ulik styrke og ha forskjellig opphav. De kan skyldes forhold
i vår egen økonomi, eller vi kan bli påført forstyrrelser utenfra.
Den økonomiske politikken kan bidra til en stabil utvikling i produksjon
og sysselsetting ved å bygge opp reserver og forme skatte- og stønadsordningene slik
at de kan virke som såkalte automatiske stabilisatorer. Erfaringer
fra finanskrisen viser at det også kan være behov for aktive tiltak,
og solide offentlige finanser bidrar til nødvendig handlingsrom.
Velfungerende arbeidsmarkeder, produktmarkeder, kreditt- og kapitalmarkeder og
en stabiliseringsrettet pengepolitikk er viktige støtdempere ved
midlertidige endringer i etterspørselen. En flytende kronekurs kan
være et viktig bidrag til å jevne ut svingninger i økonomien. Det
er også viktig med solide banker, gode reguleringer og et godt tilsyn
i finansmarkedene.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader i innstillingens kapittel 1.2.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til fellesmerknader fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre i kap. 1.2 i denne innstilling.
Dette medlem vil spesielt peke
på at utfordringen for Norge på mellomlang sikt er å løse de to
store utfordringene; demografi (eldrebølge) og oljeavhengighet.
Utfordringen er å løse de problemene vi ser knyttet til en økt kostnadsvekst
over offentlige budsjetter på grunn av flere eldre og samtidig en
fallende produktivitetsvekst. Dersom det ikke tas avgjørende og viktige
grep nå, etterlater vi oss en stor regning og en enda større utfordring
til kommende generasjoner. Dette medlem mener at
vi har en gyllen mulighet til å forme hvordan norsk økonomi skal
se ut om 20–30 år.
Dette medlem vil derfor peke
på følgende utfordringer og muligheter for Norge til å sikre en stabil
og bærekraftig utvikling på mellomlang sikt og for å ta Norge inn
i den kunnskapsøkonomien vi skal leve av i framtiden:
Dette medlem mener
at samfunnets evne til å opprettholde høy verdiskaping og et høyt
velferdsnivå betinges av høy yrkesdeltagelse og av at norsk arbeidskraft
opprettholder en høy produktivitet. Dette medlem mener
det er en stor utfordring på både kort og mellomlang sikt at det
norske lønns- og kostnadsnivået i dag er langt over snittet av våre
viktigste eksportmarkeder. Dette medlem registrerer
at den norske produktivitetsveksten viser tegn til utflating. For
bedriftenes evne til høy verdiskaping, hensynet til lav arbeidsledighet
og høy yrkesdeltagelse bør arbeidslivet være tilpasset arbeidsgivernes
og arbeidstagernes behov. Med større grad av fleksibilitet i arbeidshverdagen kan
det bety at flere får anledning til å jobbe heltid. Dette
medlem mener ny teknologi muliggjør effektiv bruk av hjemmekontor
og mulighet for å arbeide på vei til og fra jobb. Dette har for
mange arbeidstakere muliggjort økt fleksibilitet med økt styring
av egen arbeidstid med mindre arbeidstid på kontoret og mer arbeid
fra hjemmet. Dette medlem mener dagens arbeidsmiljølov
ikke er tilstrekkelig tilpasset et moderne arbeidsliv, med økt fokus
på leveranser og kvalitet i utført arbeid, og mindre fokus på hvor og
når arbeidet utføres. Dette medlem mener derfor det
er behov for en gjennomgang og oppmyking av arbeidstidskapitlet
i arbeidsmiljøloven og viser i så måte til Dokument 8:65 S (2012–2013)
Representantforslag fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande
og Borghild Tenden om et moderne, trygt og fleksibelt arbeidsliv
– forslag om endringer i arbeidsmiljøloven m.m., hvor det presenteres
en rekke forslag for å sikre økt og nødvendig fleksibilitet både
for arbeidstakere og arbeidsgivere.
Dette medlem er bekymret
for hvorvidt vi evner å utvikle og tiltrekke oss rett kompetanse for
framtidas behov. Kommunene sliter allerede med å få tak i sykepleiere,
det mangler flere tusen ingeniører i kunnskapsnæringene, bygg- og anleggsbransjen
mangler fagarbeidere og vi får ikke tak i kvalifisert arbeidskraft
til industribygging i de nordligste fylkene. Dette medlem påpeker
at problemet ikke bare er mangel på arbeidskraft i seg selv. Problemet
er å ha en arbeidsstyrke som er kontinuerlig tilpasset de oppgavene
samfunnet og næringslivet må løse, noe som er et økende problem
i flere vestlige økonomier. Samtidig er økende arbeidsledighet parallelt
med økende antall ubesatte stillinger allerede en realitet i USA.
I Norge ser vi bare de tidlige tegnene til en slik utvikling. Vi
har fortsatt tid til å gjøre noe med det: Vi kan utdanne flere mennesker
riktig og vi kan skape et arbeidsliv som kontinuerlig fokuserer
på ny læring. Det er ikke nok bare å utvide kapasiteten på egne utdanninginstitusjoner.
Vi må tiltrekke og beholde dem vi trenger utenfra, gjennom å gjøre Norge
til et attraktivt sted hvor flinke folk fra hele verden ønsker å
ta utdanning, forske og jobbe. Dette medlem mener
derfor at vi må få til en helhetlig politikk for hvordan vi kan
sikre oss kompetanse i norsk arbeidsliv og tiltrekke oss de beste
hodene fra utlandet. Dette medlem viser til Dokument
8:41 S (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Trine Skei Grande og Borghild Tenden om å effektivisere arbeidsinnvandringen
til Norge gjennom enklere regler, bedre rutiner og raskere saksbehandling, hvor
det foreslås en rekke forslag for nettopp å møte denne utfordringen.
Dette medlem støtter
regjeringens vurdering av behovet for et utdanningssystem av god kvalitet
fra barnehage til universitet, og viser til at dette er en forutsetning
for Norges omstillingsevne og konkurransekraft fremover. Dette medlem understreker
samtidig at det er flere utfordringer knyttet til kvaliteten i utdanningssystemet
hvor regjeringens politikk har vist seg utilstrekkelig. Barnehagereformen
har ført til full barnehagedekning, men ikke økt kvalitet i barnehagene.
Resultatene fra internasjonale undersøkelser viser at den norske
skolen ikke holder tilstrekkelig kvalitet for å opprettholde et særnorsk
kostnadsnivå fremover. Dette medlem mener også at
regjeringens satsing på høyere utdanning, særlig innen utdanninger næringslivet
etterspør, er utilstrekkelig. Dette medlem mener
et godt utdanningssystem er en forutsetning for økt velstand, høy
produktivitet og velferdsstatens bærekraft. Dette medlem mener
derfor det er behov for å styrke kvaliteten i barnehagene, økt kunnskap
i skolen og sterkere innsats for utdanningen ved landets universitet og
høyskoler.
Dette medlem viser i så måte
til Dokument 8:59 S (2012–2013) Representantforslag fra stortingsrepresentantene
Tord Lien, Svein Harberg, Dagrun Eriksen og Trine Skei Grande om studiekvalitet
i høyere utdanning.
Dette medlem mener
at en av vår tids største utfordringer er å sikre velferdsstatens
bærekraft. Forskningspolitikken må derfor skape verdier for samfunnet.
Og vi må snu trenden som viser at norsk næringsliv taper innovasjonsevne
i forhold til konkurrentlandene, spesielt våre naboland. Dette
medlem mener det er behov for en mer offensiv tilnærming
til forskning i privat sektor enn hva regjeringen legger til rette
for. Dette medlem mener intensivert og målrettet forskning,
innovasjon og kommersialisering i næringsliv er en forutsetning
for næringslivets omstillingsevne og konkurransekraft.
Dette medlem registrerer at spesialiseringen
i norsk næringsliv øker mer enn i konkurrentlandene og gjør oss
sårbare for konjunkturendringer og markedssvikt. Norge har en høyt
utdannet og arbeidsvillig befolkning. Samtidig er Norges satsing
på næringsrettet forskning langt svakere enn i andre land. Problemet
er at vi er dyrest uten å være best. Dette medlem mener
bedriftene må stimuleres til nyskaping og innovasjon og at samspillet
mellom forskningsinstitusjoner må styrkes.
Dette medlem mener
offentlig sektor er utsatt, med økende utgifter og liten evne til
innovasjon og nytenkning. Disse medlemmer mener private og offentlige
nærings-doktorgrader (nærings-PhD) er en billig og effektiv måte
å sikre innovasjon på i offentlig og privat sektor. Dette medlem understreker
at det er store samfunnsgevinster på en effektivisering i offentlig
sektor. En effektivisering tilsvarende en prosent gir en innsparing
på 10,5 mrd. kroner, nok til å bygge det nye nasjonalmuseet to ganger. Dette
medlem mener innsparing i offentlig sektor er et bidrag
til økt velferd. Tilsvarende vil en forsterkning av satsingen på
nærings-PhD øke innovasjonsevnen og produktiviteten i næringslivet,
noe som igjen skaper bærekraftige arbeidsplasser og vekst.
Dette medlem understreker at
Norge i fremtiden vil bli mer avhengig av verdiskapingen som genereres
utenfor petroleumsindustrien. Dette medlem mener
vi må investere i et konkurransekraftig næringsliv for å opprettholde vår
høye levestandard. Økt forskning og utvikling i privat sektor er
en forutsetning for å skape verdier. Vår evne til verdiskaping blir
mer konkurranseutsatt og mer avhengig av kompetansen i hver enkelt
bedrift. Forsknings- og innovasjonsaktiviteten i norsk næringsliv
henger i dag etter andre industriland.
Dette medlem mener Skattefunn
har vist seg effektivt for å mobilisere til økt forskning og utvikling
i næringslivet. Dette medlem mener satsingen på ordningen
må økes for å styrke bedriftenes innovasjonsevne.
Dette medlem mener offentlig
sektor og mange bedrifter mangler kompetanse og kapasitet for egen
innovasjon. Store deler av forskningen i Norge utføres av de uavhengige forskningsinstituttene.
Når offentlig sektor og private samarbeider med forskningsinstitutter
og deltar i brukerstyrte programmer gjennom Forskningsrådet, blir
de mer innovative. Men langsiktig forskning for fremtidig omstilling
kan ikke finansieres som oppdragsforskning. Dette medlem mener
regjeringens lave basisfinansiering av de beste og mest produktive
forskningsmiljøene gjør at samfunnet ikke får utnyttet disse fagmiljøene
og forskningsressursene godt nok.
Dette medlem mener
at den viktigste oppgaven for norsk næringspolitikk skal være å
bidra til å fremme en kunnskapsøkonomi der kompetanse og forskning
er drivkrefter for omstilling, og samtidig være en pådriver for
innovasjon i næringsliv og offentlig forvaltning. Dette medlem mener
regjeringens næringslivspolitikk har bidratt til å sementere eksisterende næringsstruktur.
I 2013 bruker regjeringen over 6 mrd. kroner
på næringsutvikling gjennom Innovasjon Norge. Dette tilsvarer en
økning på om lag 2 mrd. kroner siden 2005. Likevel har regjeringens
næringslivspolitikk i beskjeden grad bidratt til å skape vekstbedrifter
innen nye næringer. Dette medlem mener næringspolitikken
må legge til rette for gode ideer innen utradisjonelle næringer
slik at vi får flere vekstbedrifter med internasjonalt potensial. Dette
medlem mener derfor det er nødvendig å tilpasse de statlige
tilskuddsordningene inn mot vekstnæringer samtidig som private bør
inviteres til å satse egne penger på nyskaping.
Dette medlem er kjent med at
antallet vekstbedrifter i Norge er høyt sammenlignet med andre land
i Norden. De fleste vekstbedrifter er imidlertid enklere tjenestebedrifter
drevet frem av innenlandsk etterspørsel av importerte varer eller
tjenester. Dette medlem mener det skapes for få kunnskapsintensive
vekstbedrifter med internasjonalt eksportpotensial. Dette medlem mener
derfor Innovasjon Norges rolle må endres slik at virkemiddelapparatet
legger grunnlag for bedrifter som kan lykkes i internasjonale markeder
og fremvoksende teknologiområder.
Dette medlem mener derfor at
de landsdekkende etablerertilskuddene må styrkes for å øke tilgangen
til kapital for de nye bedriftene med størst potensial.
Dette medlem mener det er bekymringsverdig at
norske investorer er lite villige til å investere i norske bedrifter
i tidlig fase. Det peker mot at risikoen er for stor i forhold til
forventet gevinst. Dette fører til at norsk næringsliv blir stadig
mer avhengig av statlige tilskuddsordninger. Dette medlem mener
at private investorer bør inviteres til å bidra mer til å skape
arbeidsplasser og viser til at Venstre flere ganger – senest i forbindelse
med behandlingen av statsbudsjettet for 2013 – har fremmet forslag
om et generelt skattefradrag for investeringer i nystartede bedrifter (KapitalFunn).
Dette medlem mener at nystartede
bedrifter har behov for kompetent kapital i perioden før ideer kommersialiseres
og at mangelen på risikovillig kapital begrenser vekstevnen og mangfoldet
i økonomien. Dette medlem mener at det er avgjørende
viktig å øke satsingen på kapitalvirkemidler i tidlig fase, både
gjennom generell næringspolitikk som skatteinsentiver og gjennom
mer spissede virkemidler. Dette medlem mener derfor
at det statlige investeringsselskapet Investinor bør endres etter
modell av risikokapitaldelen av svenske Almi Företagspartner, hvor
80 pst. av de omtrent 100 bedriftene som Almi investerer i årlig,
blir videresolgt til private investorer.