Brundtland-kommisjonen definerte i 1987 bærekraftig
utvikling som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å
ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstilt
sine behov». Definisjonen har senere blitt konkretisert som et krav
om at hver generasjon må etterlate seg en samlet formue, inklusive miljø-
og naturkapital, som er så stor at kommende generasjoner kan unngå
nedgang i levestandarden.
Dagens forbruks- og produksjonsmønstre er samlet
sett ikke bærekraftige. Strategier for å gjøre utviklingen bærekraftig,
ofte omtalt som grønn vekst, legger til grunn at økonomiske beslutninger
i større grad må ivareta miljøhensyn siden feil ikke alltid kan
rettes opp.
Gjennom FN har verdenssamfunnet samlet seg om
at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er internasjonal
fattigdom, reduksjon i naturmangfoldet, menneskeskapte klimaendringer
og spredning av miljøgifter. Den første utfordringen er diskutert
i kapittel 2, de øvrige tre drøftes i dette kapitlet.
De fleste industriland har kommet langt med
å løse nasjonale og regionale miljøproblemer. Derimot har verdenssamfunnet
ikke løst de store globale problemene, som bare kan løses gjennom
bredt internasjonalt samarbeid. Av disse står klimaproblemet i en
særstilling.
Verdens utslipp av klimagasser har økt sterkt gjennom
flere tiår. Så langt har industrilandene bidratt mest til den økte
konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Veksten framover ventes
å komme i utviklingsland og framvoksende økonomier. FNs klimapanel
har anslått at temperaturøkningen kan bli om lag 2°C rundt 2050
og hele 3–6°C innen 2100 dersom det ikke gjennomføres betydelige
tiltak mot utslipp av klimagasser. En slik temperaturøkning kan
få store samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. Havnivåstigning
vil gjøre lavtliggende områder sårbare for oversvømmelser. I tillegg
vil faren for ekstreme værhendelser øke.
Klimaproblemet er globalt, og ensidige tiltak
i bare ett land eller område løser ikke problemet. Ensidige tiltak
kan i verste fall føre til flytting av produksjon og økte utslipp
i andre land. Internasjonalt samarbeid er derfor avgjørende, men
samtidig krevende. I regi av FN forhandles det om en internasjonal
klimaavtale som har som mål å begrense økningen i den globale middeltemperaturen
til under to grader sammenliknet med førindustrielt nivå. For å
nå dette målet må verdens samlede utslipp av klimagasser, ifølge
FNs klimapanel, reduseres med 50–85 pst. fram mot 2050, sammenliknet
med nivået i 2000. Så store utslippskutt vil kun være mulig hvis
alle store land reduserer utslippene betydelig. Det vil bl.a. kreve
økt produksjon av fornybar energi, mer energieffektivisering, mindre
bruk av fossil energi og stans i avskogingen.
For at en slik utvikling skal være realistisk,
må utslipp av klimagasser prises. Når utslipp koster, vil produksjon
og forbruk omstilles i bærekraftig retning. Ny teknologi er en nødvendig
del av løsningen, og pris på utslipp er spesielt viktig for at ny
teknologi skal bli tatt i bruk. Det vil i tillegg være behov for
andre tiltak, bl.a. reguleringer, standarder og støtte. Kvotesystemer
er etablert eller under etablering i flere land og regioner. Dersom
slike systemer utvides til å omfatte flere land og sektorer, og
de kobles sammen, kan de på sikt bidra til at det dannes én pris
på store deler av de globale utslippene av klimagasser. Ambisiøse
klimamål vil ikke kunne nås uten en høy pris som omfatter store
deler av verdens utslipp av klimagasser. Det haster med å komme
i gang. Jo lengre tid det tar før tilstrekkelige tiltak er på plass,
desto kraftigere tiltak vil bli nødvendige. Det skyldes at det stadig
investeres i energianlegg og annen infrastruktur med lang levetid
og store utslipp.
Norge fører en aktiv nasjonal klimapolitikk
og bruker et bredt sett med virkemidler for å redusere de nasjonale
utslippene. Rundt 80 pst. av de norske utslippene er underlagt økonomiske virkemidler
som CO2-avgift eller kvoteplikt. Norges
befolkning og norsk økonomi anslås å vokse betydelig i årene framover,
noe som isolert sett øker utslippene av klimagasser. Likevel anslås
de samlede utslippene av klimagasser, med dagens virkemiddelbruk,
å ligge om lag stabilt fram mot 2020 for deretter å avta noe fram
mot 2030. Det betyr at karbonintensiteten i økonomien vår fortsetter
å falle. Utslippene anslås lavere enn i Nasjonalbudsjettet 2011.
I Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk ble det varslet en
rekke nye tiltak for å redusere de nasjonale utslippene av klimagasser.
Effekten av disse tiltakene er ikke innarbeidet i anslagene, men
kommer i tillegg.
Naturen er grunnlag for produksjon av varer
og tjenester som er viktig for velferd og livskvalitet. Global befolkningsvekst
og økende forbruk per innbygger kan drive fram tap av naturmangfold når
de samfunnsøkonomiske kostnadene ved bruken av naturressurser ikke
er godt nok tatt hensyn til. For å redusere tapet av naturmangfold og
arter må man få til begrensninger i overfiske, utslipp av giftige
stoffer, menneskeskapte klimaendringer og avskoging, særlig i tropiske
områder.
Kjemikalier brukes til å forbedre produkter
og tjenester. Samtidig kan produksjon og bruk av kjemiske stoffer
gi alvorlige helse- og miljømessige skader, bl.a. ved å forårsake
sykdom og skade forplantningsevne og arvestoff. En del av utslippene
spres via luft- og havstrømmer over store områder og utgjør derfor
også et internasjonalt problem. For å minimere skadene må slike utslipp
begrenses.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at dagens
globale forbruks- og produksjonsmønster ikke er bærekraftig. Klimautfordringen
sammen med et økende tap av biologisk mangfold representerer en
alvorlig trussel mot vårt eget livsgrunnlag, og flertallet vil
understreke viktigheten av at Norge fortsetter å ha en aktiv pådriverrolle
i arbeidet med å få på plass et internasjonalt og forpliktende avtaleverk
under bærekraftkonvensjonen.
Flertallet mener den grunnleggende
utfordringen i klimapolitikken, så vel som på andre miljøområder,
er at det er for billig å forurense og for lite lønnsomt å opptre
miljøvennlig. Klimautfordringen er global. Skal verden lykkes med
å redusere utslippene i tråd med togradersmålet, må en størst mulig
del av de globale utslippene av CO2 underlegges
en felles pris på klimagassutslipp gjennom internasjonalt omsettelige
utslippsrettigheter eller andre egnede prismekanismer.
Flertallet viser til at det gjennom
flere år har vært en fastlåst situasjon i de globale klimaforhandlingene.
Det gjør nasjonale og regionale initiativer enda viktigere. Flertallet viser
til at selv om klimaproblemet bare kan løses gjennom bred internasjonal
samhandling, så bestemmes mye av den konkrete politikken likevel
nasjonalt. Det enkelte land har et ansvar for å føre en aktiv nasjonal
politikk for å redusere utslippene av klimagasser. Flertallet peker
på at det har vært bred politisk enighet i Norge om at vi skal ta
et slikt ansvar. Gjennom mange år har Norge derfor vært blant de
landene i verden som har brukt de sterkeste klimapolitiske virkemidlene. Flertallet viser
i denne sammenheng til det brede politiske forliket i Stortinget
fra 2008 (klimaforliket), jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008), hvor
mål og prinsipper i norsk klimapolitikk er forankret, og videre
til Innst. 390 S (2011–2012) hvor det varsles en rekke nye tiltak
for å redusere de nasjonale klimagassutslippene.
Flertallet viser til at Norge
er tilsluttet konvensjonen om biologisk mangfold, og har merket
seg at alle medlemslandene i konvensjonen i 2010 ble enige om en
ny, tiårig strategisk plan for å stanse tapet av biologisk mangfold.
OECD har pekt på at prising av økosystemtjenester er et av de mest
effektive virkemidlene for å få til en slik utvikling. Flertallet viser
i denne sammenheng til at regjeringen i 2011 satte ned et ekspertutvalg
som i løpet av august 2013 skal levere en NOU hvor temaene økonomi,
biologisk mangfold og økosystemtjenester blir belyst.
Flertallet viser til Innst. 390
S (2011–2012) hvor et flertall slår fast at «Norge skal fram til 2020
påta seg en forpliktelse om å kutte de globale utslippene av klimagasser
tilsvarende 30 pst. av Norges utslipp i 1990». Det er videre slått fast
at Norge skal være karbonnøytralt i 2050.
Flertallet viser til de tiltak
og virkemidler som et bredt flertall i Stortinget har sluttet seg
til gjennom behandlingen av stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk.
Bevaring av naturmangfold og kampen mot klimatrusselen
er nært knyttet sammen.
Det er behov for å videreutvikle og iverksette strategier
og tiltak for en langsiktig utviklingsbane mot et lavutslippssamfunn.
Å følge opp klimamålene er avgjørende for å unngå farlige klimaendringer
som vil svekke miljø og livsgrunnlag i store deler av verden og
dermed også redusere mulighetene for en bærekraftig utvikling av
det norske velferdssamfunnet.
Flertallet har merket seg meldingens
påvisning av at redusert avskoging i utviklingsland og økt tilvekst
i skog i industriland vil kunne redusere klimagassutslippene raskt
og til en lav kostnad. Klimameldingen (Meld. St. 21 (2011–2012))
understreker at regjeringen vil føre en aktiv skogpolitikk gjennom
tiltak som øker skogens karbonlager. I klimameldingen heter det
at skogressursene er en viktig kilde til fornybar energi og til
produksjon av trematerialer som erstatning for klimabelastende materialer,
og at en derfor må understøtte skogens rolle som fornybar ressurs
gjennom forskning, verdiskaping og en langsiktig bærekraftig forvaltning
av skogen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Venstre, viser til meldingens
påpekning av faren for at global befolkningsvekst og økende forbruk
kan drive fram tap av naturmangfold når de samfunnsøkonomiske kostnadene
ikke er godt nok tatt hensyn til. I Stortingets behandling av landbruks-
og matmeldingen (Meld St. 9 (2011–2012)) heter det om dette at «for
å sikre framtidige generasjoners tilgang til god og trygg mat, energi
og virke fra skogen må landbruket drives på en miljømessig bærekraftig
måte. Dette flertallet understreker at ressursene
må utnyttes i tråd med deres tåleevne og i et positivt samspill
med naturen». Regjeringens mål er at matproduksjonen skal øke i
takt med befolkningsutviklingen, anslått til 20 pst. i løpet av
de neste 20 årene. Dette flertallet understreker
i lys av målsettingen om en styrket og bærekraftig matproduksjon,
behovet for et styrket jordvern. Nedbyggingen av dyrket mark er
nær halvert under den rød-grønne regjeringen, men fortsatt er nedbyggingen
større enn regjeringens jordvernmål tilsier. Regjeringen må derfor
følge opp landbruks- og matmeldingens ambisjoner for sterkt jordvern, herunder
forslaget om at jordvernhensynet skal klargjøres og forsterkes i
statlige planretningslinjer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at verden står overfor en rekke alvorlige utfordringer.
Stor befolkningsvekst, sykdom, fattigdom, energitilgang, knappe naturressurser
og miljøutfordringer krever alle oppmerksomhet og tiltak. Dessverre
har verden ikke ressurser til å løse alle utfordringene samtidig.
Det er da essensielt at man som samfunn søker å danne et realistisk
bilde av årsaker, risiko, konsekvenser og kostnader. Kun på den måten
kan man allokere samfunnets ressurser, slik at de bidrar til mest
mulig nytte for flest mulig mennesker.
I denne sammenhengen skiller den politiske klimadebatten
seg ut. Disse medlemmer har lenge etterlyst en mer
nyansert klimadebatt. Problemstillingen som FNs klimapanel retter oppmerksomheten
mot kan være alvorlig. Klimapanelet har en rekke scenarier om temperaturutvikling
på kloden, hvor de mest alvorlige antyder en temperaturstigning
på rundt 6 grader. Det gir grunnlag for bekymring og varsomhet. Andre
scenarier, som for eksempel nye tall fra det britiske meteorologiske
institutt, gir derimot svært moderate temperaturøkninger.
Disse medlemmer mener at Stortinget
i langt større grad bør bruke «gulrot fremfor pisk» for å legge
til rette for miljøvennlig atferd. Disse medlemmer mener
den enkelte forbruker har et ansvar for, og en mulighet til, å gjennomføre fornuftige
miljøtiltak gjennom bevisste valg. Disse medlemmer er
overbevist om at folk flest ønsker å velge miljøvennlige produkter, men
at rasjonelle mennesker veier den antatte miljøfordelen opp mot
kostnader og mulige ulemper.
Disse medlemmer mener norsk næringsliv og
industri må stimuleres til å videreutvikle seg i Norge. Næringslivet
har vist stort ansvar i å utvikle ny teknologi og ligge i forkant
med å implementere gode løsninger. Disse medlemmer er
derfor opptatt av at norsk industri ikke pålegges strengere miljøkrav
enn sine konkurrenter i andre land, da disse medlemmer er
bekymret for at dette kan føre til nedleggelse og utflagging av
bedrifter. Det er etter disse medlemmers syn gledelig
at regjeringen endelig har innsett dette og skriver at «ensidige
tiltak i verste fall kan føre til flytting av produksjon og økte
utslipp i andre land».
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at perspektivmeldingen peker på miljø-
og klimautfordringene som en av de store framtidige utfordringene. Disse
medlemmer er enig i at klimautfordringene først og fremst
er globale, men er overrasket over at regjeringen så bombastisk
slår fast at «Ensidige tiltak i bare ett land eller område løser
ikke problemet. Ensidige tiltak kan i verste fall føre til flytting
av produksjon og økte utslipp i andre land». Disse medlemmer er
enig med regjeringen i at internasjonalt samarbeid og internasjonale
avtaler er avgjørende viktige for å møte miljø- og klimautfordringene,
men at nasjonale tiltak også er viktige. I realiteten desavuerer
regjeringen det klimaforliket Stortinget har inngått med sin avstandtaken
fra nasjonale tiltak i perspektivmeldingen.
Disse medlemmer vil omstille
Norge til et klimavennlig samfunn, samtidig som vi opprettholder
en velfungerende og sikker energiforsyning. Skal vi løse de internasjonale klimautfordringene,
kreves det at rike land som Norge tar en lederrolle i arbeidet med
å vise fattigere land at det er mulig å kombinere lave utslipp med
et høyt velstands- og velferdsnivå. Norge har store muligheter til
å legge om energibruken, ta i bruk ny miljøteknologi i energiforsyningen
og industrien samtidig som dette kan bidra til å skape nye bedrifter
og arbeidsplasser. I tillegg må vi fokusere på virkemidler som tar
ut energieffektiviseringspotensialet, få på plass mer fornybar energi
og sørge for en mer robust energiinfrastruktur.
Disse medlemmer viser til at
vi sommeren 2012 passerte en milepæl som er et alvorlig varsko for
jordens klima; konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren
ble registrert til over 400 ppm i Arktis. Det er flere år siden
vi passerte terskelen på 350 ppm, som av flere forskerne regnes
som det nivået vi bør ned på for å unngå en klimaeffekt med store
negative konsekvenser for jordens økosystemer.
Disse medlemmer mener klimatrusselen
er den største utfordringen menneskeheten står overfor i dag. Ikke
bare truer havstigning, tørke og ekstremvær natur og miljø, det
truer også den globale økonomien. IMF-sjef Christine Lagarde har
kalt klimakrisen «by far the greatest economic challenge of the
21st century». Disse medlemmer mener derfor det er
urovekkende at regjeringen ikke har inkludert klimatrusselen i diskusjonen
om fremtiden til norsk økonomi og offentlige finanser.
Disse medlemmer er enig i at
en riktig CO2-prising internasjonalt
er et ønsket tiltak for å redusere verdens samlede klimagassutslipp,
men det er langt fra det eneste. Dette medlem er derfor uenig med
regjeringen som setter likhetstegn mellom oppnåelse av togradersmålet
og innføring av global CO2-pris. I EU,
USA, Kina og flere andre land gjennomføres det nå stadig strengere
reguleringer som i praksis får mye av den samme effekten som en
CO2-avgift eller CO2-pris.
Dette gjelder bl.a. nye utslippskrav, skjerpede krav til drivstoffeffektivitet,
kvoter for kjøp av fornybar energi og krav til energieffektivisering.
Norge må derfor ikke sitte passivt på sidelinjen i påvente av en
global CO2-pris, men aktivt søke lederskap
sammen med resten av Europa i det nødvendige energiomstillingsarbeidet.
Disse medlemmer er også enig
med regjeringen i at ny teknologi og fremvekst av alternative energikilder
vil legge press på priser og lønnsomhet i petroleumsnæringen. Men
det er ikke spesielt framtidsrettet av regjeringen å hevde at dette
først vil kunne skje «en gang i fremtiden». Disse medlemmer viser
til at Europa akkurat nå gjennomfører et grønt energiskifte. Den
viktigste driveren i denne omstillingen er store kostnadsreduksjoner
innen fornybar energi. I 2012 utgjorde fornybare energikilder nesten
70 pst. av all ny produksjonskapasitet i EU. I Tyskland – lokomotivet
til den europeiske energiomstillingen – har fornybarandelen i elektrisitetsforbruket
økt fra 10 pst. i 2005 til 23 pst. i 2012. Tysklands mål er minst
35 pst. fornybar innen 2020 og minst 80 pst. innen 2050.
Disse medlemmer stiller seg undrende
til hvorfor regjeringen ikke ett eneste sted i meldingen nevner
fremveksten av solenergi. Drevet frem av en kostnadsreduksjon som
kan sammenlignes med den som har funnet sted på IKT-feltet de siste
tiårene, er solenergi nå en storaktør i den globale energisektoren.
Av all nyinstallert kraft i Europa i 2012 var solenergi – for andre
året på rad – den aller viktigste energikilden, med vind og gass
på de neste plassene. Ifølge en analyse gjort av UBS kan så mye
som 18 pst. av elforbruket i Tyskland, Italia og Spania komme fra solcellepanel,
og det helt uten subsidier.
Disse medlemmer mener det er
en stor svakhet at regjeringen ikke adresserer den disruptive effekten
rask utbygging av fornybar energi representerer. Kraftsektoren i
Europa gjennomgår nå store strukturelle endringer med sterke implikasjoner
for den fossile delen av energisektoren. Den viktigste forklaringen
er at sol og vind fjerner pristoppene som tidligere har sikret gasskraftverkenes
marginer. Disse medlemmer er forundret over at regjeringen
ignorerer denne utviklingen. Fornybarutbygging i Europa truer også
norske gassinteresser. Realiteten er at det vil være svært begrenset
rom for norsk gass i EU-landenes strømproduksjon dersom klimapolitikken
i disse landene lykkes.
Disse medlemmer er enig med regjeringen
i at dersom togradersmålet skal nås, må store deler av verdens kjente
fossile energiressurser forbli urørt. Spørsmålet er hvordan Norge
er posisjonert dersom man skal følge IEAs råd om ikke å utvinne
to-tredeler av fossilreservene. Disse medlemmer viser
til HSBC-analysen «Oil & Carbon revisited, Value at risk from
'unburnable' reserves» (2013). Denne analysen tar for seg hvordan
europeiske olje- og gasselskaper vil påvirkes i en verden hvor klimatrusselen
møtes og en betydelig del av de fossile energireservene blir liggende
i bakken. Av de undersøkte selskapene har Statoil – på grunn av
stor andel høykostnadsprosjekter i sin portefølje – den høyeste
eksponeringen mot potensielt «ubrennbare» reserver. Dette kan få
store konsekvenser for norsk økonomi og norske borgeres velferd
på sikt og burde etter disse medlemmers syn vært
adressert tungt i perspektivmeldingen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen utarbeide en analyse som
tar for seg den finansielle risikoen for Norge knyttet til ‘ubrennbare’
karboner.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem en oversikt over
forventet gasseksport dersom Europa lykkes med sin klimapolitikk
og energiomstilling.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at regjeringen i perspektivmeldingen
synes å ha gått bort fra målsettingen i klimaforliket i 2008 om
å redusere utslippene i Norge med 15–17 mill. tonn CO2 ekvivalenter innen 2020, jf. referansebanen
slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007 når skog er inkludert.
I perspektivmeldingen nevnes ikke denne målsettingen med et ord.
Regjeringen refererer utelukkende til målsettingen om at Norge innen
2020 skal ta ansvar for å redusere utslippene tilsvarende 30 pst.
av egne utslipp i 1990, noe dette medlem finner svært
oppsiktsvekkende. Dette medlem viser til de tekniske
framskrivningene i meldingen, hvor det anslås at utslippene av klimagasser,
gitt uendret virkemiddelbruk, kommer til å ligge relativt stabilt
fram mot 2020, for deretter å avta noe i 2030. Som forklaring på
dette viser regjeringen til at utslippene fra petroleumsvirksomheten
ventes å øke noen år framover for deretter å avta fram mot 2030.
Bindingen i skog anslås å avta noe, men likevel vil opptak av CO2 i skog binde 2/5 av utslippene av klimagasser
fra norsk territorium framover. Dette medlem vil
påpeke at regjeringen på denne måten synes å styre den nasjonale
klimapolitikken i retning av at Norges forpliktelser om utslippsreduksjoner
frem mot 2020 nærmest utelukkende skal innfris ved hjelp av kvotehandel. Dette
medlem viser til at regjeringen i meldingen peker på Meld.
St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk, hvor det ble varslet nye
tiltak for å redusere de nasjonale utslippene av klimagasser. Effekten
av disse tiltakene er imidlertid ikke innarbeidet i de tekniske framskrivningene
i meldingen, men kommer i tillegg. Dette medlem viser
til at tiltakene i Meld. St. 21 (2011–2012) ble vedtatt i Stortinget 11. juni
2012 i Innst. 390 S (2011–2012) og er å regne som gjeldende politikk
og dagens virkemiddelbruk. Dette medlem mener det
er grunn til å sette spørsmålstegn ved bakgrunnen for at disse tiltakene
fortsatt ikke er innarbeidet i de tekniske framskrivningene.