I Norge er inntektene jevnere fordelt enn i
mange andre land. Forskjellene er også små når vi ser på utdanning,
helse, bolig og andre velferdsgoder. Veksten i velstand og utviklingen
av et felles sosialt sikkerhetsnett har betydd mye for å jevne ut levekår
og redusere fattigdom og økonomisk utrygghet i Norge. Små økonomiske
forskjeller må ses i sammenheng med høy sysselsetting, lav ledighet
og en sammenpresset lønnsstruktur. Like muligheter mellom mennesker
fremmes ved betydelig offentlig satsing på bl.a. barnehage, skole
og høyere utdanning. Skattesystemet og overføringsordningene bidrar
til at nettoinntektene er jevnere fordelt enn markedsinntektene.
Gratis eller offentlig subsidierte tjenester bidrar til ytterligere
å jevne ut konsummuligheter sammenliknet med en situasjon der slike
tjenester må kjøpes i private markeder. Universelle inntektssikringsordninger og
det brede tilbudet av offentlige tjenester reduserer risiko ved
sykdom, uførhet og tap av arbeid. I Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen
beskrives regjeringens politikk for å skape og opprettholde jevn
fordeling. I meldingen understreker regjeringen at den vil videreføre
den norske velferdsmodellen med de elementene som er beskrevet over.
Norge har ikke fattigdom i verdensmålestokk. Likevel
kan det være vanskelig å ha klart mindre enn de fleste andre av
landets innbyggere. Inntektsnivå og helse, levealder, utdanning
og familiesituasjon ser ut til å påvirke hverandre gjensidig. Det
understreker hvor viktig det er å ta vare på det lille mindretallet
som faller utenfor.
Det er ingen entydig sammenheng mellom økonomisk
utvikling og fordeling. Både inntektsnivå og inntektsfordeling er
resultatet av et samspill mellom økonomiske, sosiale og institusjonelle forhold.
Flere land, herunder USA, har de siste 20 årene opplevd betydelig
oppgang i gjennomsnittsinntekten for landet som helhet, samtidig som
store grupper ikke har fått del i den økte velstanden. Norge er
blant de landene som har klart å kombinere god økonomisk vekst og
jevn inntektsfordeling. Mens gjelds- og finanskrisen trolig har
bidratt til å øke forskjellene i mange land, har inntektsfordelingen
i Norge vært relativt stabil i denne perioden. En viktig forklaring er
at ledigheten i Norge har holdt seg lav, mens den har økt kraftig
i mange andre land. Det illustrerer hvor viktig bred deltakelse
i arbeidslivet er for å holde inntektsforskjellene nede.
Forskjellene går også i mindre grad i arv i
Norge enn i mange andre land. Dette må ses i sammenheng med mange
av de samme faktorene som bidrar til jevn fordeling. Blant annet
bidrar gratis skole og rimelig tilgang til høyere utdanning til likere
muligheter.
Både mellom land og innenfor det enkelte land er
det stor samvariasjon mellom inntektsnivå og ulike mål for livskvalitet.
Den enkeltes livskvalitet avhenger likevel ikke bare av materiell
levestandard. Familie og sosiale relasjoner, helse, tilknytning
til arbeidslivet, utdanning, miljø, kultur, trygghet og demokratiske
rettigheter er også viktige faktorer. Både i Norge og i andre land
samles det inn omfattende statistikk for å belyse ulike sider ved
livskvalitet. Norge kommer jevnt over godt ut når slik statistikk sammenliknes
mellom land.
Det vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Norge er kjennetegnet ved høy verdiskaping kombinert
med stor grad av omfordeling. Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er et
politisk mål å sikre jevn fordeling, både fordi det er viktig for
enkeltmennesker og fordi små økonomiske forskjeller og tilgang på
grunnleggende velferdsgoder skaper et bedre samfunn for oss alle.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser i denne sammenheng til Stortingets
behandling av Meld. St. 30 (2010–2011) Fordelingsmeldingen hvor regjeringspartiene
uttrykte følgende:
«(…) et samfunn uten store forskjeller mellom grupper
og generasjoner skaper bedre vilkår for å utvikle et mer rettferdig
og solidarisk samfunn. Godene må deles mer rettferdig. De som har mest
og tjener mest må bidra mer til fellesskapet enn de med lav inntekt
og liten eller ingen formue. Sosial likhet styrker tilliten og solidariteten et
godt samfunn er bygget på.»
I Norge var inntektsforskjellene økende i perioden
fra midten av 1980-tallet frem til midten av 2000-tallet. Fra 2006
har tendensen med økende ulikhet stoppet opp eller snudd. Flertallet peker
på at dette henger sammen med skattereformen av 2006 som styrket
omfordelingen gjennom skattesystemet. Innføring av skatt på aksjeutbytte
har gjort det vanskeligere å slippe unna en progressiv inntektsbeskatning
gjennom å omdefinere lønn til kapitalinntekt. Omleggingen av formuesskatten
har medført at denne skatten i langt større grad beregnes ut fra
reell rikdom, mens økte bunnfradrag har betydd at de med små formuer
ikke lenger betaler formuesskatt. Til sammen betaler de rikeste
i Norge nå langt mer skatt enn de gjorde i 2005.
Norge har nå de laveste forskjellene i Europa,
og færre fattige barn enn de aller fleste land det er naturlig å
sammenligne seg med. Andelen personer i befolkningen som tilhører
en lavinntektshusholdning, har gått noe ned de siste årene. Men
det er fortsatt for mange i denne gruppen i Norge. Mange sliter
fortsatt med å få endene til å møtes. Ifølge SSB hadde 351 000 personer
vedvarende lavinntekt i perioden 2009–2011. 74 000 av dem er barn
som lever i lavinntektsfamilier. Unge voksne utgjør en økende andel
av de med vedvarende lavinntekt. Mange i denne gruppen er innvandrere
eller barn av innvandrere.
Regjeringens mål er å bekjempe fattigdom og
redusere forskjeller, fordi et samfunn med små forskjeller er et
godt samfunn for alle. Visjonen er et samfunn uten fattigdom. På
samme måte som vi har en nullvisjon for dødsulykker i trafikken, kan
vi ikke ha noen mindre ambisiøs visjon for fattigdom, selv om det
er et vanskelig mål å nå.
Velferdsstaten bidrar til en jevnere fordeling
av samfunnets ressurser gjennom lik tilgang til viktige velferdsgoder.
I diskusjonen om ulikhet og fordeling er det derfor viktig å ta
med seg virkningene av fellesfinansierte tjenester.
Flertallet mener vi må bekjempe
fattigdom og redusere forskjeller med tre metoder samtidig:
Videreføring av arbeidslinjen,
slik at flere kan leve av å jobbe.
Utvikle velferdsstaten. Flertallet vil
bevare og utvikle universelle ordninger som bidrar til at alle får
like muligheter, gode barnehager og skoler, et trygt helsevesen
og et sterkt barnevern.
Økt inkludering.
Flertallet peker på at det er
et mål i fordelingspolitikken å forhindre vedvarende fattigdom. Andelen
med vedvarende lavinntekt har vært stabil de siste årene, men sammensetningen
av gruppen har endret seg. Flertallet er tilfreds med
at opptrapping av minstepensjonen gjør at langt færre eldre har
lavinntekt. Flertallet vil understreke at det fortsatt
er for mange barn som vokser opp i familier der foreldrene har dårlig råd.
En viktig årsak til dette, ikke minst i mange innvandrergrupper,
er en kombinasjon av lav, og gjerne bare én, inntekt og mange barn.
Lønnet arbeid gjennom yrkesaktivitet blant foreldre er derfor den
viktigste forutsetningen for å motvirke fattigdom blant barn og
bedre barnas oppvekstsvilkår. De absolutt viktigste bidragene for
å skape like muligheter og små forskjeller i Norge er høy sysselsetting,
sterke fellesskapsløsninger innen barnehage, skole og helse, inntektssikring
ved sykdom og uførhet, og stor grad av omfordeling gjennom skatter
og inntektssikringsordninger.
Flertallet påpeker at det også
er nødvendig med målrettede tiltak. Regjeringen har økt de laveste
trygdene til 2 G, og sørger for at de følger lønnsutviklingen i
samfunnet. Bostøtten er utvidet til å gjelde flere grupper, og stønadsbeløpet er
økt. Kvalifiseringsprogrammet som skal hjelpe folk som står langt
unna arbeidslivet over i jobb og aktivitet, er innført, og en betydelig styrking
er varslet gjennom Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk.
Bolig inngår som en viktig faktor i OECDs indikatorer
for livskvalitet, som er referert i meldingen. Det vises til at
Norge kommer godt ut sammenlignet med andre land i OECD når det gjelder
boforhold. Flertallet mener det er avgjørende for
innbyggernes livskvalitet at vi kan sikre gode boforhold til en
overkommelig kostnad for flere i samfunnet. I denne sammenheng er
boligsosiale tiltak gjennom bostøtteordningen og Husbankens andre
ordninger viktig, men for de fleste, spesielt unge, som skal inn
på boligmarkedet, er det den sterke prisøkningen på nye og brukte
boliger som er hovedutfordringen. Bostøtteordningen, som sist år
ble gitt til 128 000 husstander, er svært viktig i fattigdomsbekjempelsen.
I boligmeldingen, Meld. St. 17 (2012–2013), som
ble lagt fram i mars 2013, varsler regjeringen en ny nasjonal strategi
for det boligsosiale arbeidet. Flertallet imøteser
dette arbeidet. Samtidig understrekes det at flere boliger til kostnader
som husstander med vanlig inntekt kan betjene er viktig i arbeidet
for å unngå at flere blir avhengig av boligsosiale tiltak. Husbanken vil
fortsatt være et viktig virkemiddel i det boligsosiale arbeidet,
og flertallet er tilfreds med at lånerammene er økt
og at startlånordningen er med på å gi mange unge tilgang til boligmarkedet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til enstemmig merknad
fra finanskomiteen i innstillingen om Kristelig Folkepartis representantforslag
om utvikling av nye indikatorer for samfunnsutviklingen (Dokument
nr. 8:108 (2008–2009)), hvor regjeringen ble bedt om å «rapportere
tilbake om framdrift i dette arbeidet i forbindelse med fremleggingen
av nasjonalbudsjettet for 2010». Disse medlemmer viser også
til enstemmig merknad fra finanskomiteen i Innst. 2 S (2010–2011),
der komiteen ga uttrykk for at den satte pris på at regjeringen
i nasjonalbudsjettet 2011 ga en god gjennomgang av ulike sider ved
utarbeidelsen av slike indikatorer. Disse medlemmer viser
til at komiteen understreket at «det er behov for å arbeide videre med
konkret utvikling av nye indikatorer basert på den beste tilgjengelige
forskning og erfaring, slik at resultater av dette arbeidet kan
legges frem innen rimelig tid».
Disse medlemmer satte stor pris
på at finansministeren i sitt svar 15. mai i år på spørsmål fra stortingsrepresentant
Dagfinn Høybråten skrev at han «i forbindelse med perspektivmeldingen, som
legges frem vinteren 2013, vil komme tilbake med et mer konkret
opplegg vedrørende indikatorer for livskvalitet». Disse medlemmer ble
derfor skuffet over at regjeringen i meldingen, til tross for å
gi en god oversikt over ulike lands og institusjoners arbeid med
slike indikatorer, ikke presenterte et sett med indikatorer som
norske myndigheter vil bruke. Disse medlemmer mener
Norge burde være i front internasjonalt når det gjelder utviklingen
av nye indikatorer for samfunnsutviklingen, slik at også Norge om
kort tid kan publisere slike indikatorer til beste for norsk politikkutvikling
og demokrati.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet påpeker
at det ikke er mulig å omfordele seg til velferd og velstand, og
at forutsetningen for eventuell omfordeling er at det skapes vekst
og verdier. Disse medlemmer ønsker et samfunn hvor
hver enkelt får mulighet til å utvikle og bruke sine kunnskaper
og sitt talent. Et slikt samfunn vil fostre fornøyde borgere som
i samspill skaper økonomisk vekst. Mennesker motiveres av ulike
faktorer. Enkelte vil anse trygghet i vid forstand som avgjørende, andre
vil foretrekke fleksibilitet, og atter andre vil fremheve økonomisk
kompensasjon som det viktigste. Mennesker vil også prioritere ulikt
på ulike stadier i livet.
Disse medlemmer mener mennesker
med kunnskap, talent og kreativitet driver samfunnet fremover, og
at deres innsats bør belønnes også økonomisk. Det er naturlig at
mennesker som finner nye gode løsninger på samfunnets utfordringer
og som skaper arbeidsplasser, får en økonomisk kompensasjon for
dette. Dette uavhengig av om slik kompensasjon var drivkraften bak
det som ble skapt. Disse medlemmer mener derfor at
samfunnsstyringen i størst mulig grad bør fokusere på å «bake en større
kake» istedenfor å dele opp den som allerede er bakt. Disse
medlemmer vil minne om at fremtiden ikke kan vedtas, men
at den tvert imot må skapes. Den beste og sikreste formen for permanent
bekjempelse av fattigdom er at folk klarer seg økonomisk ved hjelp
av inntekten fra eget arbeid. Det må derfor alltid lønne seg å arbeide. Disse
medlemmer vil også påpeke at statlige subsidier fra skattebetalernes
lommer aldri kan erstatte ekte privat risikokapital når det gjelder
å skape fremtidens arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at
perspektivmeldingen bruker gini-koeffisenten som et mål på hvor
vellykket politikken er, til tross for at gini-koeffisenten kun
handler om statistisk spredning. Disse medlemmer mener
at man bør være forsiktig med å bruke koeffisenten som politisk
styringsparameter, og viser til at Norge for eksempel kunne ha fått
en «bedre» score dersom de rikeste og mest ressurssterke menneskene
flyttet fra landet. Disse medlemmer vil videre vise
til at Norge ville ha fått en «bra» gini-koeffisent på 0 dersom
hele befolkningen hadde hatt like lav inntekt, for eksempel én dollar
per dag. Disse medlemmer mener en relativt flat lønnsstruktur
kan være en styrke for norsk arbeidsliv, men deler ikke flertallets
syn om at stadig større økonomisk likhet skal være et mål i seg
selv.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til felles merknad fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre i kap. 1.2 i denne innstilling hvor det framgår at disse
partiene etterlyser en sterkere politisk vilje til å bekjempe fattigdom
generelt, og fattigdom blant barn og i barnefamilier spesielt.
Dette medlem er skuffet over
at regjeringen, til tross for gjentatte løfter og selvkritikk, ikke tar
kamp mot fattigdom mer alvorlig. I stedet uttrykkes det overraskende
stor tilfredshet med tingenes tilstand. Det er nærliggende å konkludere
med at det er viktigere for regjeringen og regjeringspartiene å
bekjempe rikdom enn å bekjempe fattigdom. I så måte har regjeringen
på sett og vis lyktes gjennom å ha gjort det mindre lønnsomt å eie,
drive og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser. Etter dette
medlems syn må det unektelig være et paradoks for en regjering
som lovet å avskaffe fattigdommen, at det etter over sju års regjeringstid
har blitt flere fattige barn i Norge. Ifølge Nav-rapporten «Fattigdom
og levekår i Norge – status 2012» er antallet barn som lever i lavinntektsfamilier
mer enn 102 000. I perioden fra 2008 til 2010 tilhørte 74 300 barn
i Norge husholdninger som hadde vedvarende lav inntekt. Det er 6 500
flere enn da denne regjeringen overtok makten i 2005.
Dette medlem mener det er behov
for et bredt spekter av virkemidler for å nå målene om færre fattige
barn i Norge. Ikke minst gjelder dette reell vilje til omfordeling
mellom fattige og rike. Mens regjeringspartiene mener at det bare
er skattesystemet som skal løse alle utfordringer knyttet til omfordeling,
er dette medlem villig til også å foreta en reell
omfordeling også på andre områder. Derfor har Venstre foreslått
differensiert barnetrygd og differensiert oppholdsbetaling i barnehage
og SFO. De rikeste og mest velstående får litt mindre barnetrygd
og må betale noen få hundre kroner mer i måneden til barnehage og
SFO, mens de fattigste får mer i barnetrygd og betaler mindre eller
ingenting knyttet til opphold i barnehage og SFO.
Dette medlem viser til Venstres
alternative statsbudsjett for 2013 hvor det som følge av forslag
til endringer i skattesystemet, forslag om en betydelig opptrapping
av sosialhjelpssatsene og forslag til gradert oppholdsbetaling i
barnehage og SFO og omlegging av barnetrygden gjøres et betydelig
løft i reell omfordeling og bekjempelse av fattigdom. Som følge
av dette kan fattige familier få rundt 2 000 kroner mer per måned
å rutte med, hvilket for mange kan være helt avgjørende for en langt
bedre hverdag og et langt skritt bort fra fattigdom.