Miljøverndepartementet foreslår i proposisjonen lovendringer
som skal gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/35/EF
av 21. april 2004 om ansvar for miljøskade (miljøansvarsdirektivet)
i norsk rett. Miljøansvarsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen gjennom
EØS-komiteens beslutning 17/2009 av 5. februar 2009. Lovendringene
og proposisjonen her er utarbeidet i samarbeid med Olje- og energidepartementet.
Det er i proposisjonen gjort rede for bakgrunnen for
lovforslaget og lovens virkeområde.
Det foreslås i proposisjonen – forurensningsloven
§ 76 nytt femte ledd – en utvidet foreldelsesfrist på fem år for
erstatning for utgifter til forebyggende og avbøtende tiltak ved
betydelig miljøskade, samt at den absolutte foreldelsesfristen settes
til 30 år i slike saker.
Videre foreslås det i proposisjonen – forurensningsloven
ny § 84 – en lovfestet anmodningsrett for enhver som berøres – eller
ventes å berøres – av en betydelig skade på miljøet eller en overhengende
fare for slik skade. Anmodningsretten gjelder også for aktuelle
ikke-statlige organisasjoner. Det foreslås å benytte begrepet «fysisk eller
juridisk person som berøres eller ventes å bli berørt, eller som
har tilstrekkelig interesse i saken» i samtlige av lovene for angivelse
av kretsen som har adgang til å anmode myndighetene om å iverksette
tiltak, samt til å påklage myndighetenes avgjørelse og eventuelt
forfølge dette rettslig.
Departementet viser til at miljøansvarsdirektivet –
på enkelte punkter – er mer detaljert enn forurensningsloven, og
at dette nødvendiggjør enkelte utfyllende forskriftsbestemmelser
som foreslås inntatt i forurensningsforskriften.
Det vises videre til at de foreslåtte lovendringene vil
ha mindre betydning ettersom publikum allerede i dag står fritt
til å anmode myndighetene om å sørge for tiltak mot en miljøskade
eller fare for slik skade. Myndighetene vil også i dag vurdere slike
henvendelser i tråd med hva som følger av lovendringene. En forskjell
vil ligge i at de som berøres eller ventes å bli berørt, kan påklage
og prøve for retten også avgjørelser som går ut på at myndighetene
ikke foretar seg noe. Forlengelsen av foreldelsesfristen ventes
også å ha mindre betydning ettersom myndighetene allerede i dag følger
opp mulige krav og avbryter foreldelse med fristavbrytende søksmål.
Med de nye fristene vil myndighetene ha noe bedre tid til å avklare
saksforholdene før saken eventuelt må bringes inn for retten for
å avbryte foreldelsesfristen.
Når det gjelder foreldelse foreslås det i forurensningsloven
en presisering av femårsfristens utgangspunkt, og ordlyden endres
i samsvar med dette. Tilsvarende endringer foreslås i genteknologiloven
og vannressursloven. De foreslåtte justeringene vil innebære at
det vil komme tydeligere frem at der myndighetene har truffet vedtak
om tilbakebetaling, begynner foreldelsesfristen å løpe fra tidspunktet
for endelig vedtak. I vannressursloven presiseres det samtidig at
krav om refusjon alltid skal treffes ved enkeltvedtak.
Det vises til at en utvidet foreldelsesfrist
i de relevante lovene i større grad vil muliggjøre at forurenser
holdes økonomisk ansvarlig for forebygging og eventuelt avbøting
av miljøskader og gir dermed en samfunnsgevinst. Ut over dette antas
det at det i liten grad vil skje en endring av dagens praksis, og
at konsekvensene i forhold til dagens praksis vil være små.
Når det gjelder forslag om innføring av en anmodningsrett
i forurensningsloven ny § 84, genteknologiloven ny § 21 a og vannressursloven
§ 59, legges det til grunn at etablert praksis er at det tas kontakt
med myndighetene om overhengende fare for, eller en realisert, betydelig miljøskade.
Det antas at en formell klageadgang ikke vil føre til en nevneverdig
økning i antallet henvendelser til forvaltningen.
De foreslåtte endringene i lovverket som følge av
direktivet vil ifølge departementet i realiteten innebære liten
eller ingen endring av dagens praksis og vil ikke medføre særlig
økte økonomiske og administrative konsekvenser.