Jeg viser til brev 8. mai 2013 fra familie-
og kulturkomiteen med spørsmål om genetisk morskap og behovet for
at barnet skal kunne få kunnskap om biologisk far dersom tidsfristen
i § 6 ikke gjeninnføres.
Kvinnen som føder regnes etter norsk rett som barnets
mor, jf. barneloven § 2. Dette korresponderer også med bioteknologilovens
bestemmelser om hvem som gis tilbud om assistert befruktning. Eggdonasjon
er ikke tillatt i Norge, jf. bioteknologiloven § 2-15. Som følge
av dette, er det etter norsk rett bare en type morskap. Barneloven
og bioteknologiloven gir en innbyrdes sammenheng i det norske lovverket.
Prinsippet om at kvinnen som føder er barnets mor, gjelder også
når barnet har blitt til med egg donert fra en annen kvinne. Surrogatmødre
har etter norsk rett det juridiske morskapet fra barnets fødsel.
En eventuell overføring av morskapet må skje etter at barnet er
født, etter reglene i adopsjonsloven.
Departementet anser forslaget om en offentlig plikt
til å klargjøre juridisk morskap i forslag til § 5 nytt tredje ledd,
til langt på vei å være en parallell til den offentlige plikten
til fastsettelse av farskap etter § 5 første ledd. Forslaget om
klarlegging av morskap innebærer i seg selv en juridisk nyvinning
og er en vesentlig endring av gjeldende rett. En offentlig plikt
til å klarlegge morskap vil kunne motvirke at barn tas med til Norge
uten samtykke fra den opprinnelige moren.
Å utvide plikten til det offentlige til også
å omfatte den genetiske moren er ikke utredet, ble ikke foreslått
av Farskapsutvalget og har heller ikke vært på høring. Ingen av
høringsinstansene har i sine høringsuttalelser påpekt behovet for
en slik utvidet plikt.
Departementet har ikke vurdert å utvide utvalgets
forslag på dette området. Prinsippet om at kvinnen som føder barnet
regnes som barnets mor legges til grunn for etablering av morskap av
de fleste land i verden. Så vidt departementet kjenner til, er det
bare land som har ordninger med kommersiell surrogati som fraviker
fra dette prinsippet. Farskapsutvalget innhentet i forbindelse med
sitt arbeid og sine forslag en juridisk betenkning av dr. juris
Karl Harald Søvig: Barnekonvensjonen art. 7 Barns rett til å kjenne sitt
opphav og knytte rettslige bånd til primære omsorgspersoner. Betenkningen
er inntatt som vedlegg til utredningen NOU 2009: 5 Farskap og annen
morskap.
Forslag til ny § 6 a gjelder barnets rett
til å reise sak. Denne bestemmelsen har sammenheng med barnets adgang
til å reise sak, og blir ikke berørt av fristene som foreslås gjeninnført
for mor, far og påstått far i § 6.
På bakgrunn av uttalelser fra en rekke høringsinstanser,
foreslår departementet å videreføre barnets rett til å reise sak
om endring av farskap uten tidsbegrensning. Farskapsutvalgets forslag
om også å tidsbegrense barnets rett til å reise endringssak blir
dermed ikke fulgt opp. Forslaget til ny § 6 a om barnets rett til
å få kunnskap om sin biologiske far, får dermed vesentlig mindre betydning
enn i Farskapsutvalgets opprinnelige forslag.
Den foreslåtte bestemmelsen vil likevel være viktig
i de tilfeller hvor et voksent barn ønsker å få kunnskap om sin
genetiske opprinnelse, uten å måtte reise sak med påstand om at
det juridiske farskapet skal endres. Forslaget til ny bestemmelse
kan et stykke på vei sammenliknes med ordningen for adopsjon og
assistert befruktning, der barn over 18 år kan få opplysninger om
sin biologiske far uten at det juridiske farskapet endres.
I saker som reises etter den foreslåtte § 6
a kan det imidlertid ikke utelukkes at resultater fra DNA-analysen
vil kunne innebære at andre enn barnet får opplysninger som fører
til at de reiser sak om endring av farskap etter § 6 forslag til nytt
andre eller tredje ledd.