Forslag til lov om endringer i lov 8. april
1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova) har til formål å styrke
barneperspektivet i foreldretvister etter barneloven. Forslagene
retter seg mot tilfeller der foreldre som ikke bor sammen, er så uenige
om foreldreansvar, fast bosted og samvær at sak bringes inn for
domstolen. Formålet med forslagene til endringer i barneloven er
å styrke barns rettssikkerhet og deltakelse i foreldretvister. Formålet
er videre å gi barn bedre beskyttelse i tilfeller der de risikerer
å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre
måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller
fare.
I denne proposisjonen bruker departementet begrepet
«foreldretvister» i stedet for «barnefordelingssaker» som benyttes
i dagligtale og juridisk teori. Det nye begrepet understreker for det
første foreldrenes eierskap til konflikten. For det andre markerer
dette at barn ikke er noe som er til fordeling.
Sentralt for alle barn som står i foreldretvister
etter barneloven er forslag om å styrke barnas muligheter for deltakelse
i slike saker. Det fremmes også flere forslag som til sammen vil
øke rettssikkerheten til de utsatte barna. Forslag til endringer
og presiseringer i saksbehandlingsreglene for domstolene og i reglene
om samvær med tilsyn skal bidra til at barnets beste ivaretas bedre
i alle foreldretvister der barn risikerer å bli utsatt for vold,
seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter
den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Bedre beskyttelse
av barn mot fysisk og psykisk vold (inkludert neglisjering og emosjonell
trakassering), seksuelle overgrep og det å være vitne til vold var
et viktig utgangspunkt for forslagene.
Departementets lovforslag er tuftet på hensynene
til likebehandling av og likeverd mellom foreldre. Likebehandling
og likeverd betyr imidlertid ikke at normen kan eller bør være resultatlikhet
mellom foreldre i saker om barna. Barneloven og FNs barnekonvensjon
forutsetter at barnets beste skal legges til grunn. Lovforslaget
styrker barneperspektivet i barneloven samtidig som det ivaretar
hensynene til likebehandling og likeverd. Gode oppvekstsvilkår for
barn er viktig for at alle barn skal ha like muligheter for deltakelse
i samfunnet, både i barne- og ungdomsårene og i voksenlivet. Vi har
i de senere årene fått økt kunnskap om de alvorlige konsekvensene
dårlige oppvekstsvilkår kan ha for barn, både psykologisk, psykososialt og
fysiologisk, samt samfunnsmessig. Kunnskap og forskning viser en
sterk sammenheng mellom livsbelastninger i barndommen i form av
vold/det å være vitne til vold og fysiske og psykiske lidelser i
voksen alder.
Proposisjonen er et viktig skritt for å øke
beskyttelsen av de utsatte barna i foreldretvister etter barneloven.
Mange av disse barna har eller kan ha behov for bistand av barnevernstjenesten.
Departementet foreslår å endre barneloven for
å presisere at også barn under syv år som er i stand til å danne
seg egne synspunkter, skal få mulighet til å uttale seg før det
tas avgjørelser om personlige forhold for barnet. Forslaget vil
bidra til at domstolen i større grad sørger for at også yngre barn
får si sin mening i saker om foreldreansvar, bosted og samvær. Det
foreslås også å presisere at barn skal få si sin mening om alle relevante
spørsmål saken reiser og at barnets mening skal vektlegges i samsvar
med alder og modenhet. Det er en forutsetning for å kunne delta
og uttrykke sine synspunkter at barnet får tilstrekkelig og relevant
informasjon, og departementet foreslår at dette tydeliggjøres i
barneloven. I tillegg foreslår departementet en lovfesting av at
barn skal informeres om resultatet av saken, og at dommeren får
ansvaret for at det skjer. Se lovutkastet til endringer i barneloven
§§ 31 og 61 første ledd nr. 4.
Det foreslås ingen materielle lovendringer for når
domstolen skal/bør avgjøre at det ikke skal være samvær. Det er
likevel slik at departementets forslag og merknader i proposisjonen
samlet sett vil bidra til å senke terskelen for når domstolen skal/bør
fastsette at det ikke skal være samvær, og departementet har derfor
valgt å omtale dette i proposisjonen selv om det ikke fremmes et
konkret lovforslag. Departementet forutsetter at domstolen i større
grad skal avgjøre samværssaker ut fra forholdene her-og-nå, og at
barnets subjektive opplevelser skal tillegges større vekt. Det forutsettes
videre at det ikke skal fastsettes samvær mot barnets vilje, heller
ikke med tilsyn, før barnets og familiens situasjon er tilstrekkelig belyst.
I tilfeller der domstolene legger til grunn
at det er fare for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep
og/eller det er fare for retraumatisering av barnet, skal domstolen
etter gjeldende rett ikke fastsette samvær, heller ikke med tilsyn. Enkelte
ganger kan det være mer uklart hvorvidt det har forekommet eller
er risiko for vold eller seksuelle overgrep. Departementets forslag
og merknader innebærer at domstolen i enda større grad skal sikre
at foreldretvister der det er påstander om at barn risikerer å bli
utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter
som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare,
belyses bredt før det tas en avgjørelse om samvær.
Etter det departementet kjenner til, fastsetter domstolen
forholdsvis sjelden andre vilkår enn tilsyn. Departementet foreslår
en presisering i barneloven som tydeliggjør at det i avtale/dom også
kan settes vilkår som gjelder krav til foreldrene om aktiviteter
og tiltak for å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid.
Dette kan for eksempel gjelde vilkår om ruskontroll, behandling
for rusproblemer og sinnemestringskurs. Se lovutkastet med forslag
til endringer i barneloven § 43 tredje ledd.
Domstolen har adgang til å pålegge det offentlige
å oppnevne en tilsynsperson ved samvær. Departementet foreslår en
tilføyelse i barneloven om at hovedformålene i slike tilfeller skal
være henholdsvis beskyttelse og støtte, og at dette blir bestemmende
for et nivåinndelt tilsyn:
Beskyttet tilsyn,
der forelder/barn overvåkes under samværet.
Støttet tilsyn, der det er forsvarlig med
mer fleksible løsninger.
Beskyttet tilsyn vil være mest omfattende, og
innebærer at barnet og samværsforelder overvåkes under hele samværet.
Dette er mest aktuelt i saker der det har vært problematikk knyttet
til vold, rus og psykiske lidelser som kan påvirke foreldrefunksjonene
(herunder personlighetsforstyrrelser), men der forholdene likevel
er slik at det er til barnets beste med samvær.
Støttet tilsyn er et mindre omfattende tiltak,
og kan fastsettes der det ikke er behov for overvåking under hele
samværet. Støttet tilsyn vil særlig være aktuelt i saker der foreldrene
har så store problemer med å samarbeide at dette svekker foreldrefunksjonene.
Hovedforskjellen mellom gjeldende ordning og den
foreslåtte ordningen er at tilsynet blir nivåinndelt og at barnets
behov i større grad avgjør hva slags tilsyn som skal pålegges, videre at
timeantallet øker ved støttet tilsyn, hhv. 32 timer ved støttet
tilsyn og 16 ved beskyttet tilsyn. Domstolen avgjør hvor mange timer
tilsyn det er behov for i den enkelte sak.
Departementet foreslår at det innføres et nytt vilkår
om at barnets behov må tilsi samvær med tilsyn for at domstolen
skal kunne gi pålegg om dette. Forslaget er ment å forplikte domstolen
til å gjøre en mer konkret vurdering av hvorvidt tilsyn er et egnet
virkemiddel for å oppnå formålet om beskyttelse/støtte. Det generelle
vilkåret om barnets beste i barneloven vil fortsatt gjelde. Samtidig
opprettholdes vilkåret etter gjeldende barnelov om at det må foreligge
«særlege høve» for at retten kan fastsette samvær under tilsyn med
offentlig oppnevnt tilsynsperson.
Det foreslås at den kommunale barnevernstjenesten
får ansvar for oppnevning av tilsynsperson og oppfølging ved beskyttet
tilsyn, mens Bufetat beholder/får ansvaret ved støttet tilsyn.
Det foreslås endringer i barnelovens regler
om prosess og saksbehandling som skal sikre at barnets beste ivaretas
bedre i foreldretvister der barn risikerer å bli utsatt for vold,
seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter
den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. Forslagene
gjelder:
Mekling: Departementet
foreslår en presisering av at dommeren under saksforberedelsen bare skal
mekle der saken er egnet for det, jf. barneloven § 61 første ledd
nr. 1.
Sakkyndig: Departementet foreslår en presisering
av at det bør oppnevnes en sakkyndig etter barneloven § 61 første
ledd nr. 3 i saker der det er risiko for at forelder har problematikk
knyttet til vold, rus eller psykiske helsetilstander som kan påvirke
foreldrefunksjonene (herunder personlighetsforstyrrelser).
Departementet foreslår at staten skal dekke
kostnadene til sakkyndig utredning etter barneloven § 61 første
ledd nr. 3, jf. § 61 andre ledd.
Representant/advokat for barnet: Departementet foreslår
en presisering av at bestemmelsen i barneloven § 61 første ledd
nr. 5 om representant for barnet, kan være aktuell å bruke i saker
der det er risiko for at barnet kan bli utsatt for vold, seksuelle
overgrep eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske
eller psykiske helsen for skade eller fare, og der det er usikkert om
barnets interesser blir tilstrekkelig ivaretatt under domstolsprosessen.
Fritak for taushetsplikt for barnevernstjenesten: Departementet
foreslår å lovfeste et fritak i en ny § 61 a i barneloven for ansatte
i barnevernstjenesten som avgir vitneforklaringer i foreldretvister
etter barneloven i saker for domstolen.
Foreløpig avgjørelse: Departementet foreslår
en endring i barneloven § 60 som innebærer at retten plikter å treffe
foreløpig avgjørelse der en av partene krever det og det er en risiko
for at barnet kan bli utsatt for vold eller bli behandlet på andre
måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller
fare. I dag er det opp til domstolen å vurdere om den skal treffe
en foreløpig avgjørelse i den enkelte sak.
Tvangsbot: Manglende oppfyllelse av fastsatt samvær
kan normalt tvangsfullbyrdes ved tvangsbot overfor bostedsforelderen.
Departementet foreslår en presisering i barneloven § 65 andre ledd
som skal sikre at samvær ikke tvangsfullbyrdes når det foreligger
«umulighet», herunder risiko for at barnet kan bli utsatt for vold
eller bli behandlet på annen måte som utsetter den fysiske eller
psykiske helsen for skade eller fare.
Departementet mener at det foreligger tilstrekkelig
kunnskap, forskning og erfaring som tilsier at det er behov for
lovendringer og andre tiltak for å styrke barneperspektivet i foreldretvister
etter barneloven. Noen høringsinstanser etterlyser mer forskning
på dette området. Departementet understreker at nødvendige lovendringer
ikke bør utsettes i påvente av ytterligere forskning.
Departementet mener det er behov for å endre
reglene i barneloven om prosess og saksbehandling for å sikre at
domstolene ivaretar de særlige behovene i foreldretvister med vold-
og overgrepsproblematikk. Det synes i praksis å være utfordringer
knyttet til å få disse sakene godt nok belyst, videre utfordringer
knyttet til valg av virkemidler under saksbehandlingen. Dette gjelder
blant annet spørsmålet om saken er egnet for mekling, om det bør
oppnevnes tradisjonell sakkyndig til å utrede saken og om det bør oppnevnes
en representant for barnet. I saker med vold- og overgrepsproblematikk
er det viktig å sikre at barnet ikke blir utsatt for skade eller fare,
og bruken av foreløpig avgjørelse er ofte et egnet virkemiddel.
Saker der et barn risikerer å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep
eller bli behandlet på andre måter som utsetter den fysiske eller
psykiske helsen for skade eller fare byr på faglige utfordringer,
og forholdet mellom de ulike regelverkene på området og til dels
overlappende ansvarsområder for offentlige instanser, oppleves av
mange som vanskelig.
Ordningen med offentlig oppnevnt tilsynsperson var
ved etableringen ment å være snever. Bruken har imidlertid økt år
for år etter at den ble innført i 2007, og mye tyder på at tilsyn
nå brukes i større omfang enn det som var forutsatt ved etableringen.
Departementet har de siste årene gjennom forvaltningskontrollen
på dette området fått innsikt i praksis og avdekket behov for endringer.
Det ble på denne bakgrunn foretatt en bred gjennomgang i departementet
av ordningens ulike sider.
Departementet ser at det er behov for å se nærmere
på forholdet mellom barneloven og barnevernloven. Mange høringsinstanser
ønsker dette.
Det offentliges inngrep overfor foreldre og
barn er i hovedsak regulert i barnevernloven. Barneloven er i hovedsak
en privatrettslig lov og regulerer forholdet mellom private. Etter
barneloven har barnet og den forelder som ikke bor sammen med barnet
rett til samvær. Dersom samvær ikke er til barnets beste, skal domstolen fastsette
at det ikke skal være samvær. Samværsretten kan videre innskrenkes
ved at det avtales eller fastsettes vilkår, herunder samvær med
tilsyn.
Departementet har i denne proposisjonen valgt
å følge opp forslaget om fritak for taushetsplikt for ansatte i
kommunal barnevernstjeneste ved behandling av foreldretvister etter
barneloven i saker for domstolen. Departementet vil imidlertid se
nærmere på øvrige forslag om barnevernstjenestens rolle og spørsmålet
om rett/plikt for dommere til å melde fra til barnevernstjenesten
ved mistanke om omsorgssvikt. Dette bør skje i forbindelse med en
gjennomgang av forholdet mellom barneloven og barnevernloven.
Departementet fastholder forslaget om å endre bestemmelsene
om barns deltakelse slik det er foreslått i høringsnotatet.
Departementet foreslo å synliggjøre at også
yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal
gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i en sak som
berører ham eller henne. Departementet foreslo videre en presisering
slik at samvær også blir nevnt som eksempel på et personlig forhold
som barnet skal få anledning til å uttale seg om. Departementet foreslo
også at det presiseres at barnet skal høres om foreldreansvaret.
De foreslåtte endringene vil bidra til en bedre
oppfyllelse av Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen og være
i tråd med generelle kommentarer og merknader til Norges rapporter fra
FNs barnekomité.
Departementet finner videre at det på bakgrunn av
den praksis i domstolene som er avdekket er behov for en presisering
i barneloven § 31 andre ledd, om at barn yngre enn syv år som er
i stand til å danne seg egne synspunkter skal gis anledning til
å uttale seg før det tas en avgjørelse som berører ham eller henne.
I tillegg foreslås det å presisere i bestemmelsen at barna skal
informeres før høringen.
Enkelte høringsinstanser er uenige i forslaget
om å presisere at også barn under syv år skal gi sine synspunkter
i saker etter barneloven, og mener bestemmelsen vil legge utilbørlig
press på de yngste barna om å uttale seg. Departementet vil presisere
at barnet må gis tilstrekkelig informasjon om at det ikke behøver
å uttale seg. Det å gi uttrykk for sine synspunkter er et valg barnet
har, ikke en forpliktelse.
Departementet er enig med de høringsinstansene som
påpeker viktigheten av at de som snakker med barna har nødvendig
kompetanse på området. Dette gjelder særlig samtaler med de aller yngste
barna og samtaler om vold og overgrep, som er spesielt utfordrende.
Departementet understreker viktigheten av at
det benyttes egnede sakkyndige for innhenting av barnets mening
i saker der det er behov for det.
Departementet vil understreke viktigheten av
at barns rett til deltakelse og å gi uttrykk for sine synspunkter
blir gjennomført for alle barn. Det må tilrettelegges for at barn
med nedsatt funksjonsevne og barn som ikke snakker norsk gis mulighet
til å gi uttrykk for sine synspunkter på lik linje med andre.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om å endre barneloven § 31 andre ledd, slik at også samvær og foreldreansvar
angis som eksempler på personlige forhold barnet skal få anledning
til å uttale seg om.
Innhenting av barnets synspunkter og tilstrekkelig
vektlegging av barnets mening er viktige bidrag for å sikre forsvarlig
behandling av foreldretvister etter barneloven. I foreldretvister
etter barneloven er det nødvendig å lytte til barnets stemme for
å få innsikt i hva som kan skape mest mulig trygghet, stabilitet
og forutsigbarhet for barnet. Det følger av barnekonvensjonen artikkel
12 at barnet skal høres om «alle forhold som vedrører barnet», hvilket
innebærer at barn må gis mulighet til å gi sine synspunkter på alle spørsmålene
saken reiser som vedrører barnet, herunder samvær. Når barn ikke
får gi sine synspunkter på alle forhold saken gjelder, kan det bidra
til at saker ikke blir godt nok opplyste og innebære en fare for
avgjørelser/forlik som ikke er til barnets beste. Departementet
presiserer at det ikke er i tråd med barnekonvensjonen kun å høre
barn om fast bosted, dersom domstolenes avgjørelse også omhandler
samvær.
På denne bakgrunn foreslår departementet derfor en
presisering i barneloven § 31 andre ledd første punktum, slik at
samvær også blir nevnt som eksempel på et personlig forhold som
barnet skal få anledning til å uttale seg om. Formålet er å tydeliggjøre
gjeldende rett. Departementet foreslår også at det presiseres at
barnet skal høres om foreldreansvaret.
Departementet ønsker på bakgrunn av høringen å
fremme et forslag i barneloven § 31 andre ledd om at barnets mening
i avgjørelser om personlige forhold skal tillegges vekt i samsvar
med alder og modenhet.
Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren
(dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av
saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er
fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen.
Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten
plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4.
Det følger av barneloven § 43 første ledd tredje punktum
at det ikke skal være samvær når dette ikke er til barnets beste.
Det foreligger lite praksis knyttet til barneloven § 43 første ledd
tredje punktum. Høyesterett uttaler at det skal «ganske tungtveiende
grunner» til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn.
Departementet legger til grunn at formuleringen «ganske
tungtveiende grunner» er egnet til å belyse det generelle utgangspunktet
om at barn og foreldre har en samværsrett, forankret i menneskerettighetene.
Det avgjørende vilkåret/hensynet skal imidlertid være barnets beste.
Det følger av barneloven § 48 at avgjørelser
om foreldreansvar, bosted og samvær og saksbehandlingen av slike
saker skal «først og fremst rette seg etter det som er best for
barnet». Ved avgjørelser skal det tas hensyn til at barnet «ikkje må
bli utsett for vald eller på anna måte bli handsama slik at den
fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare»,
jf. barneloven § 48 andre ledd. Hensynet til å beskytte barn mot vold,
overgrep, psykisk mishandling og det å være vitne til vold må dermed
få avgjørende betydning i foreldretvister etter barneloven. Departementet
er enig i at den omstendighet at barnet klart motsetter seg å ha
samvær med forelder, normalt må anses som en «ganske tungtveiende grunn».
I høringsnotatet 21. juni 2012 uttalte departementet
at teoretiske antakelser om «at det er bra for barn å kjenne sitt
opphav», må anvendes med stor varsomhet i samværssaker med alvorlig problematikk
fordi barnets konkrete behov skal være avgjørende.
Etter departementets syn bør «antakelser basert på
et biologisk prinsipp» ikke legges til grunn ved anvendelsen av
barnelovens regler om samvær, og domstolen må sikre at saken utredes
slik at barnets beste og barnets behov kartlegges – og at barnets
mening om situasjonen her og nå tillegges tilstrekkelig vekt i avgjørelsen.
Nedenfor har departementet merknader til noen særlige
situasjoner hvor samvær ikke skal/bør fastsettes.
Fiktiv identitet, sperret adresse og relokalisering er
blant de tiltak som kan settes inn for å beskytte personer som er
utsatt for alvorlige trusler.
Departementet tydeliggjør med dette at det i
tilfeller der en forelder har utsatt bostedsforelder og/eller barnet
for slike trusler at det er iverksatt beskyttelsestiltak, ikke bør
fastsettes samvær.
I saker der domstolene etter en bevisvurdering legger
til grunn at barnet har vært utsatt for eller vitne til alvorlige
forhold som vold og overgrep og det er fare for gjentakelse eller
retraumatisering av barnet, må gjeldende rett forstås slik at det ikke
skal fastsettes samvær, heller ikke med tilsyn.
Departementet finner det klart at barnets menneskerettslige
vern mot beskyttelse i tilfeller hvor det foreligger risiko for
bortføring bør gå foran barnets og forelders rett til samvær. Vilkår for
samvær vil ikke være tilstrekkelig til å eliminere risiko for bortføring,
og departementet mener at en offentlig oppnevnt tilsynsperson verken
skal eller kan være noen garantist for barnets sikkerhet. Skjerming
av barnet bør være løsningen i saker der det foreligger risiko for bortføring.
Departementet mener det kan være behov for en innstramming
av praksis på dette punkt.
Departementet opprettholder også anbefalingen fra
høringsnotatet om at barn som for tiden ikke ønsker samvær, ikke
skal pålegges dette før saken er tilstrekkelig utredet og barnets
og familiens situasjon er tilfredsstillende klarlagt. Det er viktig
at bakgrunnen for barnets vegring undersøkes.
Det var bred støtte til departementets føringer
i høringsnotatet om at barn ikke skal tvinges til samvær.
Barns motvilje mot samvær må lede til at domstolen
sørger for at saken utredes grundig. Departementet mener at eventuelt
samvær ikke bør fastsettes før domstolen har sikret at saken er tilstrekkelig
utredet når det gjelder årsakene til at barnet vegrer seg, primært
ved sakkyndig utredning og samtaler med barnet.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
og foreslår at ordene «vilkår for gjennomføringa av samværsretten»
erstattes med «vilkår for samvær».
Domstolen skal fastsette at det ikke skal være samvær
der samvær ikke er til barnets beste, og domstolen bør dermed ha
en vid adgang til «det mindre», det vil si å stille vilkår for samvær.
Departementet klargjør med dette at domstolen kan stille vilkår
som ikke bare direkte er knyttet til praktiske forhold ved gjennomføring
av samværet, men også vilkår for å styrke foreldrefunksjoner og
foreldresamarbeid slik at det sikres at samværet er til barnets
beste. Slike vilkår kan gjelde bl.a. ruskontroll.
Departementet viser til at det vil være domstolen som
må vurdere og ta stilling til hvilke typer vilkår som det er adgang
til og ønskelig å stille etter loven på bakgrunn av omstendighetene
i den enkelte sak.
Departementet er enig i at der det i saker for domstolen
er satt vilkår med tanke på atferdsendring, må domstolens belysning
av saken og avgjørelsens innhold ta hensyn til dette. Det er spesielt
viktig å ta dette i betraktning før ordinært samvær eventuelt fastsettes
etter en periode med samvær på bestemte vilkår.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om innføring av et nytt vilkår om at barnets behov må tilsi samvær
under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson for at domstolen
skal kunne pålegge dette.
Departementet viser til at domstolens praksis tilsier
at det er behov for å styrke barneperspektivet.
Departementets forslag om å endre loven, for
derigjennom å bidra til en justering av rettspraksis, gjelder tilføyelsen
av et nytt materielt vilkår som skal gjelde i tillegg til det generelle
vilkåret barnets beste. Forslaget vil dermed ha en rettslig funksjon.
Departementet finner bred støtte i høringen
for at vilkåret vil innebære at barneperspektivet styrkes i saker
der det gis pålegg om samvær med tilsyn. Det nye vilkåret innebærer
at domstolen må gjøre en mer konkret vurdering av barnets behov
her-og-nå for henholdsvis beskyttelse eller støtte. Vilkåret innebærer
at domstolen må vurdere om tilsyn er egnet til å oppnå beskyttelse av
eller støtte for barnet. Innføring av et vilkår om barnets behov
vil gi større sikkerhet for at det er det spesifikke barnets behov
som blir gjenstand for domstolens vurdering.
Departementet legger til grunn at forslaget
om innføring av et materielt vilkår om barnets behov vil lede til
at barn i større grad høres om samvær og om tilsyn.
Der barnet tidligere har hatt samvær, må barnets opplevelse
av samværet få stor betydning. Departementet mener at det må legges
et mer kortsiktig perspektiv til grunn når domstolen skal avgjøre
om det for tiden er til barnets beste med samvær.
Departementet understreker at forslaget om vilkåret
barnets behov ikke er ment å erstatte vilkåret barnets beste i de
aktuelle sakene. Vilkåret om at samvær først og fremst skal rette seg
etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48 første ledd,
vil fortsatt gjelde som et selvstendig vilkår også for anvendelsen
av barnelovens bestemmelse om samvær med tilsyn. Dersom innføring
av vilkåret barnets behov i den nevnte bestemmelsen også leder til
at barneperspektivet generelt styrkes i foreldretvister etter barneloven
og at flere barn høres i samværssaker, er dette i så fall en positiv
effekt av forslaget.
Det vil være opp til domstolen, innenfor de
rammer som foreligger, å ta stilling til antall timer etter en vurdering
av forholdene og behovene i den enkelte sak. Domstolens vurderinger
av barnets behov for samvær/tilsyn må knyttes opp til formålet med
tilsyn og dermed hvilken form for tilsyn som bør fastsettes.
Departementet mener at der barnet har behov
for beskyttelse, vil for omfattende samvær kunne bli en belastning
for barnet. Det understrekes at antall timer, henholdsvis 16 timer
ved beskyttet tilsyn og 32 timer med støttet tilsyn (som foreslås
regulert i forskrift, som i dag) er det maksimale antall timer som
kan fastsettes for ett år i en sak. Departementet viser til at det
blir domstolen som, innenfor taket, avgjør hvor mange timer tilsyn
det er behov for.
Departementet viser til at det var hensikten
med forslaget i høringsnotatet at vilkårene skal være kumulative,
det vil si at begge vilkår må være oppfylt for at domstolen skal
kunne pålegge det offentlige å oppnevne tilsynsperson, dvs. både «særlege
høve» og «omsynet til barnet sine behov». Tilsyn i regi av det offentlige
er inngripende overfor forelder, og også overfor barnet. Dette er
hovedbegrunnelsen for at det stilles vilkår om «særlege høve», og
at vilkåret foreslås videreført. Departementet har også tatt i betraktning
at dersom vilkåret «særlege høve» eventuelt skulle tas ut av loven,
ville dette kunne få uønskede konsekvenser for praktiseringen av bestemmelsen,
noe som ikke er utredet.
Dersom det er tilstrekkelig at privat tilsyn
iverksettes for at formålene med tilsynet oppnås og dette er til
barnets beste, bør dette benyttes fremfor offentlig oppnevnt tilsynsperson.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at beskyttelse er ett av to hovedformål med tilsynsordningen
i barneloven. Beskyttelsen skal gi vern, men også skape en følelse
av trygghet, både fysisk og psykisk. Videre vil tilstedeværelsen
av en tilsynsperson, tilsynspersonens observasjoner og rapporteringsplikten
sikre at barnets opplevelse av å bli beskyttet, og eventuelle opplevelse
av ikke å bli beskyttet, videreformidles. Beskyttet tilsyn vil være
den mest omfattende form for tilsyn og forutsetter at barnet og
samværsforelder overvåkes under hele samværet.
Beskyttet tilsyn er aktuelt i familier der det
har vært noe problematikk knyttet til vold, rus eller psykiske lidelser,
men der samvær til tross for dette vil være til barnets beste. Enkelte høringsinstanser
er skeptiske til innføring av beskyttet tilsyn av frykt for at slikt
tilsyn kan fungere som en «sovepute» for domstolen til å fastsette
samvær med tilsyn i tilfeller der domstolen heller skal/bør fastsette
at det ikke skal være samvær.
Forslagene i denne proposisjonen har som formål
å styrke barneperspektivet og sikre at saker om blant annet samvær
blir bedre belyst.
Det er et formål med lovendringene å senke terskelen
for å nekte samvær helt.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at et annet hovedformål med tilsyn skal være veiledning til samværsforelder
og/eller støtte til samværsforelderen og barnet ved samvær. Støttet
tilsyn vil være særlig aktuelt i tilfeller der det er vedvarende
konflikt mellom foreldre og ved kontaktetablering mellom barnet og
samværsforelder. Denne form for tilsyn vil være et mindre omfattende
tilsyn, som kan anvendes i saker der det ikke foreligger et behov
for overvåking under hele samværet. Støttet tilsyn gir dermed rom
for mer fleksible løsninger.
Det er en forutsetning at tilsynspersonen er
i tett dialog med samværsforelder og barnet. Dette gjelder også
dersom samvær dels kan skje uten tilsynsperson til stede. Tanken
med støttet tilsyn er at det vil kunne skje en gradvis overgang
til samvær med privat tilsyn eller samvær uten tilsyn dersom dette
er til barnets beste.
Departementet understreker at støttet tilsyn
ikke skal benyttes der barnet har behov for beskyttelse. Barnets
behov og barnets beste skal være styrende også når domstolen fastsetter
støttet tilsyn.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at dommeren under saksforberedelsen bare skal mekle i saker som
er egnet for det, § 61 nr. 1 første punktum.
Da saksbehandlingsreglene ble innført i 2004
ble det i forarbeidene til loven gjort rede for at ikke alle saker
egner seg for mekling.
Katrin Kochs evaluering (2008) viser at det
mekles i saker som ikke er egnet for det.
Departementet mener det kommer klart fram av både
ovennevnte undersøkelse og høringsuttalelser at det i dag mekles
i saker som ikke er egnet for det, videre at verdifull tid går med
i forsøk på å oppnå forlik i saker som likevel ender med hovedforhandling.
Dette tilsier etter departementets mening at
det er behov for å tydeliggjøre i lovteksten at ikke alle saker
egner seg for mekling. En endring i lovteksten der det fremgår tydelig
at det skal vurderes om saken er egnet for mekling, vil etter departementets
mening kunne føre til større bevissthet om at ikke alle saker skal
mekles. Etter departementets vurdering vil forslaget føre til at
flere saker blir grundigere belyst, til barnets beste.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om å tydeliggjøre at det bør oppnevnes sakkyndig etter barneloven
§ 61 første ledd nr. 3 i saker der det blant annet er påstander
som gjelder vold, overgrep, rus og psykiske lidelser, og der saken
ikke er tilstrekkelig opplyst på annen måte.
Departementet mener det er spesielt viktig at sakkyndige
bistår dommeren med å få opplyst saken i de tilfeller det fremmes
påstander om vold, seksuelle overgrep, rus eller psykiske lidelser,
der heller ikke saken på annen måte er tilstrekkelig opplyst. Departementet
opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om presiseringer
i ordlyden i barneloven § 61 første ledd nr. 3. Dette forslaget
må sees i sammenheng med forslag om at staten skal dekke utgifter
til sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3.
Dagens regler der partene selv er ansvarlige
for å dekke kostnadene ved sakkyndig bistand etter barneloven § 61
første ledd nr. 3, kan innebære en fare for dreining bort fra bruk
av tradisjonell sakkyndig, også i saker der det er behov for grundigere
utredning. I saker der sakkyndig bistand etter § 61 første ledd
nr. 3 ikke dekkes under ordningen om fri rettshjelp, kan det i praksis være
fare for at dommeren i sin vurdering tar hensyn til partenes betalingsevne
og således lar denne veie tyngre enn utredningsbehovet i saken.
Det er viktig at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig
for å sikre avgjørelser til barnets beste, noe som også kan forhindre
unødige gjentatte søksmål. Forslaget om at staten skal dekke utgiftene
også etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 har som konsekvens
at hensynet til partenes økonomi ikke vil få betydning for behandling
av sakene.
Etter departementets vurdering bør staten dekke kostnadene
til sakkyndig bistand etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 i
alle barnelovssaker der det «trengs». En eventuell ny regel bør, som
i dag, gjelde uavhengig av om retten oppnevner sakkyndig på begjæring
av en eller begge parter eller av eget tiltak, se forslag til § 61
andre ledd første punktum.
Departementet viste i høringsnotatet til at bestemmelsen
om å oppnevne en representant for barnet kan være aktuell å bruke
i saker med volds- og overgrepsproblematikk der det er usikkert
om barnets interesser blir tilstrekkelig ivaretatt under rettsprosessen
eller det er særlige behov hos barnet som tilsier dette.
Departementet opprettholder forslaget om å tydeliggjøre
i lovteksten når det kan oppnevnes en advokat eller annen representant
for barnet, forslagets § 61 første ledd nr. 5.
Flere høringsinstanser mener denne ordningen
er lite brukt, og det stilles spørsmål ved om endringen vil føre
til økt bruk av en egen representant for barna.
Departementet mener det ikke er formålstjenlig å
gjøre bestemmelsen om til en pliktbestemmelse som skal gjelde i
alle saker som går til hovedforhandling.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om at ansatte i barnevernstjenesten ikke skal ha lovbestemt taushetsplikt
når de skal avgi vitneforklaring eller uttale seg i foreldretvister
etter barneloven. Ansatte i barnevernstjenesten kan ha opplysninger
om barnet og familien som kan være av vesentlig betydning for å
belyse saker etter barneloven om fordeling av foreldreansvar, fast
bosted og samvær. Barnevernstjenestens viktigste oppgave i en foreldretvist
vil således være å bidra til sakens opplysning ut fra deres kjennskap
til barnet og familien. En vitneforklaring fra barnevernstjenesten
vil nettopp ivareta dette formålet. Departementet understreker at
forslaget innebærer en lovfesting i tråd med gjeldende praksis.
Departementet mener oppgaven som vitne kan forenkles og tydeliggjøres
ved å lovfeste at ansatte i barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt kan
uttale seg til retten i en foreldretvist.
I høringsnotatet ble det foreslått at fritak
skal gis når dette er til barnets beste. Flere høringsinstanser
har uttalt at dette vilkåret er unødvendig, all den tid all saksbehandling
skal være til barnets beste. Departementet foreslår at vilkåret
utgår, og viser til at den generelle regelen i barneloven er at
all saksbehandlingen skal være til barnets beste, jf. barneloven
§ 48.
Departementet går inn for at bestemmelsen, som sier
at barnevernstjenesten uhindret av taushetsplikt kan gi opplysninger
til domstolen i foreldretvister etter barneloven, knyttes til saksbehandlingsreglene
og plasseres i en ny § 61 a i barneloven.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om å endre bestemmelsen om foreløpig avgjørelse i § 60 første ledd
i barneloven. Departementet foreslo i høringsnotatet å endre bestemmelsen
og presisere at det skal tas foreløpig avgjørelse i saker der det
er risiko for vold eller overgrep, dersom en av partene krever det.
Departementet finner at det er behov for å sikre at
retten vurderer risikoen for at barnet blir utsatt for vold og/eller
seksuelle overgrep når det er påstander om dette. Det fremgår av
barneloven § 48 andre ledd at retten ved avgjørelser etter barneloven
skal ta særlig hensyn til at barnet ikke må utsettes for vold eller
annen risiko for skade på sin fysiske og psykiske helse. Når det fremmes
påstander om vold og/eller seksuelle overgrep, er det derfor et
overordnet hensyn å undersøke påstandene på en betryggende måte. Dersom
det foreligger slik risiko, vil retten være forpliktet til å realitetsbehandle
begjæringen. Dette gjelder uavhengig av om sak er reist.
Departementet viser også til barnekonvensjonens
utgangspunkt om at staten har det overordnede ansvaret for å beskytte
barn og unge mot «alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller
misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller
utnytting, herunder seksuelt misbruk».
Departementet foreslår at det innføres en plikt for
retten til å treffe foreløpig avgjørelse der «det er ein risiko
for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik
at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for fare eller skade».
Retten har et selvstendig ansvar for sakens
opplysning. Det er opp til retten å vurdere bevisene og ta stilling
til om det foreligger en risiko for vold eller overgrep. Bevisvurderingen
må ta utgangspunkt i de opplysninger som finnes. Utgangspunktet
for bevisvurderingen vil ofte være partenes forklaringer. Det følger
av § 31 at barn som er store nok til å danne seg egne synspunkter
som utgangspunkt skal høres, og at barnets synspunkter skal tillegges
vekt i samsvar med alder og modenhet.
Etter departementets syn vil det i behandlingen av
foreløpige avgjørelser med påstander om vold og/eller seksuelle
overgrep være nødvendig å praktisere et beviskrav der det foretas
en avveining av hva som lar seg bringe på det rene i saken og hva
som står på spill. Å bli anklaget for vold og/eller seksuelle overgrep
vil være belastende for den det gjelder, og en foreløpig avgjørelse som
legger dette faktum til grunn og eksempelvis fastsetter at det ikke
skal være samvær mellom barn og forelder for en viss tid, vil kunne oppleves
negativt. På den annen side er vold og/eller seksuelle overgrep
mot barn så skadelig at barnet har krav på umiddelbar beskyttelse.
Beviskrav og -vurderinger må ikke være for strenge
i tilfeller hvor det foreligger en risiko for vold og/eller seksuelle
overgrep, og domstolen skal ta stilling til hvorvidt det skal fattes
en foreløpig avgjørelse.
Departementet opprettholder intensjonen i høringsnotatets
forslag om bedre beskyttelse av barn mot blant annet vold og seksuelle
overgrep, og foreslår en endring i barneloven § 65 andre ledd. I
forslaget til lovendring går det fram at det ikke skal fastsettes
tvangsbot der det foreligger umulighet, herunder der barn risikerer
å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på
andre måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade
eller fare. Begrunnelsen for forslaget er å tydeliggjøre at barnets
rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk fare og skade veier
tyngre enn voksnes rett til samvær. Det er derfor nødvendig med
en presisering i barneloven slik at retten ikke treffer pålegg for
å fremtvinge en samværsrett som innebærer at barn risikerer å bli
utsatt for vold, seksuelle overgrep eller bli behandlet på andre
måter som utsetter den fysiske eller psykiske helsen for skade eller
fare.
Departementet fastholder forslaget fra høringsnotatet
om at det klargjøres i loven at domstolen har en plikt til å bestemme
formål/tilsynsform og fastsette nødvendige bestemmelser om iverksetting.
Dette vil legge til rette for mer effektiv gjennomføring av pålegg,
noe som normalt vil være forventet av foreldrene og barnet, og i mange
tilfeller også forutsatt av domstolen.
Departementet fastholder videre forslaget fra høringsnotatet
om at hovedformålene skal være henholdsvis beskyttelse og støtte,
og at dette blir utgangspunkt for et nivåinndelt tilsyn. Det foreslås
at de to formene for tilsyn nedfelles i loven slik at domstolen
ikke står fritt til å bestemme hvilke former for tilsyn som kan pålegges.
Det nærmere innholdet i de to hovedformene for tilsyn kan reguleres
i forskrift dersom det er behov for dette.
Departementet mener videre at domstolen i pålegget
skal fastsette de mest sentrale og nødvendige bestemmelser for iverksetting.
Det vil i alle saker være behov for å fastsette varighet og antall
timer, forslaget § 43a andre ledd. Departementet foreslo i høringen
at domstolen også skulle fastsette tid og sted, men har kommet til
at dette ikke bør følges opp i lovforslaget. Det er likevel slik
at domstolen kan fastsette ytterligere bestemmelser ved behov. Domstolen
skal rådføre seg med oppnevnende myndighet før pålegget gis. Domstolen
bør som hovedregel overlate til oppnevnende myndighet å utpeke en
bestemt tilsynsperson.
Departementet understreker at foreldre ikke
kan inngå en avtale som utløser en plikt for det offentlige til
å oppnevne en tilsynsperson.
Foreldre kan fortsatt inngå avtaler om privat
tilsyn.
Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet en
tilføyelse i barnelovens bestemmelse om samvær med tilsyn slik at
det fremgår av ordlyden at pålegg kan gis i dom, eller i foreløpig avgjørelse
i kjennelse etter barneloven § 60. Departementet foreslår videre
at pålegg kan nedfelles i rettsforlik.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at det innføres en begrunnelsesplikt ved pålegg. I forarbeidene
forutsettes at formålet med samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson
og tilsynspersonens oppgaver angis i pålegget. Erfaringer viser
at dette i liten grad følges opp tilfredsstillende i praksis. Dette
har blant annet sammenheng med at det i dag heller ikke gjelder
formkrav. Departementet vil gjennom forslaget blant annet sikre
at domstolene sørger for at sakene belyses godt, og samtidig sikre
at påleggene gir grunnlag for rask iverksetting. Formkrav og krav
om begrunnelse, som innebærer mulighet for reell innsikt i rettspraksis, innebærer
også at viktige rettssikkerhetsgarantier kan oppfylles.
Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet
om at pålegg om tilsyn normalt ikke bør ha en varighet utover ett
år.
Departementet foreslår at domstolen skal fastsette
tilsynets varighet.
Tilsyn må anses som et inngrep i samværsretten, og
inngrepet bør ikke fastholdes i lengre tid enn formålet med tilsynet
og behovene i saken tilsier. Departementet ønsker en endring i praksis
dit hen at det legges et mer kortsiktig perspektiv til grunn når
domstolen skal avgjøre om det for tiden er til barnets beste med
samvær.
Departementets syn er at et pålegg om samvær med
tilsyn primært bør være midlertidig og kortvarig, og ikke ha varighet
utover ett år. Departementet ser at det unntaksvis kan være behov
for at samvær med tilsyn fastsettes med varighet ut over ett år.
Det foreslås imidlertid ikke at loven angir en maksimumsvarighet.
Forslaget om at tilsynets varighet skal angis i pålegget vil innebære
den endring at domstolen må gjøre en konkret vurdering av varighetsbehovet.
Departementet fastholder forslaget om at domstolen
skal rådføre seg med oppnevnende myndighet om hvorvidt pålegget
og bestemmelsene vil la seg gjennomføre i praksis. På denne måten sikres
en effektiv iverksetting av pålegg.
Departementet opprettholder forslaget om at
den kommunale barnevernstjenesten skal oppnevne tilsynsperson og
følge opp saken ved beskyttet tilsyn, og at Bufetat skal oppnevne
og følge opp ved støttet tilsyn.
Domstolen skal etter forslaget fastsette formål med
og formen for tilsyn i pålegg, og det vil da følge av loven hvorvidt
kommunen ved barnevernstjenesten eller Bufetat skal oppnevne tilsynsperson.
Forslaget vil gi en mer fleksibel tilsynsordning der formålet med
tilsynet og behovene for oppfølging blir avgjørende for hvilken
etat som får ansvar for saken.
Departementet mener at barnevernstjenesten med
sin faglige kompetanse og kunnskap er best egnet til å oppnevne
tilsynsperson der domstolen pålegger beskyttet tilsyn.
Den kommunale barnevernstjenesten kan oppnevne
en tilsynsperson blant egne ansatte, eller oppnevne en ekstern tilsynsperson.
Den barnevernstjenesten oppnevner vil utføre sitt oppdrag på vegne
av barnevernstjenesten.
Forslaget om et delt ansvar for oppnevning må ses
i sammenheng med forslaget om at saker om samvær under tilsyn av
offentlig oppnevnt tilsynsperson skal følges opp tettere fra det
offentliges side. Det er barnevernstjenesten som har spisskompetanse
på oppfølging av barn og foreldre i familier der en eller begge
foreldre har problematikk knyttet til vold, seksuelle overgrep,
rus eller psykiske lidelser.
Etter forslaget vil Bufetat beholde/få ansvaret for
å oppnevne tilsynsperson der domstolen pålegger støttet tilsyn.
Departementet legger avgjørende vekt på at familievernstjenesten
er en spesialtjeneste med familierelaterte problemer som sitt fagfelt.
Familievernskontorene skal gi et tilbud om behandling og rådgivning
der det foreligger vansker, konflikt eller kriser i familien, og familievernskontorene
foretar også mekling.
Departementet understreker at det er behovet
for henholdsvis barnevernstjenestens og familievernstjenestens fagkompetanse
som har vært avgjørende for at departementet foreslår et delt ansvar
for oppnevning og oppfølging, og således et nivåinndelt tilsyn (jf.
beskyttet og støttet tilsyn).
Oppnevnende myndighet må legge opp til et likeverdig
tilbud til barn og foreldre med innvandrerbakgrunn og i nødvendig
utstrekning legge til rette for bruk av tolk i sammenheng med tilsynssamværet.
Forslaget om å innføre vandelskrav for tilsynspersoner
omfatter innføring av et krav om politiattest i samsvar med det
krav som stilles til de som skal ansettes i barnevernstjenesten,
jf. barnevernloven § 6-10 første ledd. Formålet med innføring av
en adgang til å kreve politiattest er å beskytte barnet mot blant
annet vold og overgrep fra tilsynspersonen.
Etter departementets vurdering er det ikke grunnlag
for å stille ytterligere krav etter barneloven enn det som gjelder
for en barneomsorgsattest etter barnevernloven. Det er rimelig å stille
samme krav til vandel som det som i dag gjelder for ansettelse eller
oppnevning av tilsynspersoner i barnevernstjenesten etter barnevernloven.
Formålet med gjennomføringen av tilsynet vil være
ulikt for de to tilsynsformene. For samvær med beskyttet tilsyn
vil det uansett være grunn til å kreve en barneomsorgsattest forut
for oppnevningen. Når det gjelder støttet tilsyn underlagt familievernstjenesten,
vil det også kunne være situasjoner der tilsynspersonen er alene med
barnet. Å kreve politiattest i alle saker, også for støttet tilsyn,
vil innebære mindre bruk av skjønnsmessige vurderinger.
Departementet foreslår etter en samlet vurdering at
den myndigheten som skal oppnevne tilsynsperson, enten det er barnevernstjenesten
i kommunen eller Bufetat/familievernstjenesten, skal innhente politiattest
(barneomsorgsattest), forut for oppnevningen. Departementet foreslår en
bestemmelse om dette tatt inn i en ny § 43 a i barneloven. I tillegg
åpnes det for at forskriften kan omfatte nærmere bestemmelser om
blant annet politiattest.
Departementet foreslår at hjemmelen for å fastsette
forskrift med bestemmelser om oppnevning av tilsynsperson, utøving
av tilsyn og godtgjøring videreføres. Det foreslås at rapporteringsplikt
skal være hovedregelen, og dette vil bli regulert i forskrift. Tilsynspersonens
rapporteringsplikt vil kunne sikre bedre oppfølging av tilsynssaken
i kommunal barnevernstjeneste/Bufetat, og kan for øvrig sikre at
familien kan følges opp på andre måter i det offentlige hjelpeapparatet
dersom det er behov for det.
Tilsynspersonens rapport skal sendes til oppnevnende
myndighet som også har oppfølgingsansvaret.
Dersom tilsynspersonens erfaringer fra utøving av
tilsyn er at samvær ikke er til barnets beste, må dette formidles
til bostedsforelder via kommunal barneverntjeneste/Bufetat som har
ansvar for oppnevning og oppfølging i tilsynssaken.
For å styrke rettssikkerheten for barna foreslår departementet
i tråd med høringsnotatet at henholdsvis kommunal barnevernstjeneste
og Bufetat får et lovhjemlet ansvar for oppfølging.
Departementets lovforslag tar sikte på å sikre familiene
mer helhetlig bistand og oppfølging, særlig med tanke på best mulig
ivaretakelse av barnet i foreldretvister.