Brev fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet v/statsråden til arbeids- og sosialkomiteen, datert 8. mai 2013

Svar på dokument 8:87 S (2012 - 2013) - Representantforslag om tiltak for mennesker med nedsatt funksjonsevne

Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen av 16. april 2013 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument 8:87 S (2012 – 2013) Representantforslag om tiltak for mennesker med nedsatt funksjonsevne, ber om vurderinger knyttet til tretten forslag.

De konkrete forslagene som fremsettes av stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Line Henriette Hjemdal, Kjell Ingolf Ropstad og Geir Jørgen Bekkevold omhandler i hovedsak Helse- og omsorgsdepartementets (HOD), Arbeidsdepartementets (AD), Kunnskapsdepartementets (KD) og Finansdepartementets (FIN) ansvarsområder. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) koordinerer arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering på ulike diskrimineringsgrunnlag, herunder personer med nedsatt funksjonsevne.

Representantforslagene er delt opp i tretten konkrete forslag og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.

Forslag 1:

«Stortinget ber regjeringen styrke rådgivningstjenesten til blivende foreldre som i forbindelse med ultralydundersøkelse får vite at de venter barn med nedsatt funksjonsevne.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at informasjon og genetisk veiledning til kvinner og par som får tilbud om fosterdiagnostikk er viktig for å gi et bredest mulig beslutningsgrunnlag. Det er særlig viktig å gi god og relevant informasjon om de valgene man kan bli stilt overfor ved fosterdiagnostikk. Det skal sørges for at fagfolk som skal veilede kvinner og par, har god kompetanse. For å møte behovet for bedre kompetanse og kunnskap er det opprettet et eget masterprogram i genetisk veiledning ved Universitet i Bergen.

Forslag 2:

«Stortinget ber regjeringen sikre at alle barneavdelinger på sykehusene har fagpersoner som innehar en rådgivningsfunksjon for familier som venter eller har fått barn med nedsatt funksjonsevne.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at samme forslag ble fremmet fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i Innst. 240 S (2008–2009), jf Meld. S. 12 (2008-2009) En gledelig begivenhet. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget.

Helse- og omsorgsministeren viser videre til prioriteringsveileder Habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten (HABU) – IS-1820, utgitt av Helsedirektoratet.

I denne prioriteringsveilederen går det bl.a. fram at spesialisthelsetjenesten har viktige oppgaver knyttet til opplæring, veileding og kompetanseoverføring til kommunene. Det står videre at spesialisthelsetjenesten skal sørge for utredning og ulike oppfølgingstiltak for pasienter med komplekse problemstillinger der krav til kompetanse overstiger det kommunene innehar. HABU’s oppgaver i er samarbeid med andre deler av spesialisthelsetjenesten å bidra til diagnostikk, funksjonsutredning, behandling, igangsetting av tiltak, oppfølging, informasjonsformidling, råd, veiledning og opplæring. I tabellen der ulike problemstillinger er omtalt, er veiledning og opplæring av foresatte, nærpersoner og personell i førstelinjetjenesten nevnt som en av oppgavene som skal ivaretas.

Forslag 3:

«Stortinget ber regjeringen evaluere ordningen med individuell plan og styrke den slik at intensjonen med ordningen blir realisert.»

I forbindelse med lov om kommunale helse- og omsorgstjenester er det fastsatt forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator. Helsedirektoratet er nå i gang med å utarbeide veileder til forskriften når det gjelder individuell plan. Helse- og omsorgsdepartementet mener at en veileder vil være det mest hensiktsmessige virkemiddelet for å styrke ordningen med individuell plan.

Forslag 4:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendring som sikrer retten til brukerstyrt personlig assistanse for mennesker med behov for praktisk og personlig bistand. Forslaget må også sikre at brukerne får rett til valg av arbeidsgivermodell.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at Stortinget, i forbindelse med behandling av Prop. L 91 Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m. m., fattet følgende anmodningsvedtak:

Stortinget ber regjeringen utrede videre de økonomiske og administrative konsekvensene og raskt komme tilbake til Stortinget med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse for brukere med stort behov innenfor den samme økonomiske rammen som gjelder i dag.

I samsvar med Stortingets anmodningsvedtak har Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet et høringsnotat med forslag om rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for personer med varig og omfattende behov for praktisk bistand og opplæring etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 annet ledd punkt 6 bokstav b). Rettigheten er avgrenset for å oppfylle Stortingets vedtak om å holde seg innenfor den samme økonomiske rammen som gjelder i dag.

Etter forslaget er det kommunene som vil ha ansvaret for å oppfylle rettigheten. Det er derfor av sentral betydning at kommunene får anledning til å uttale seg til forslaget.

Høringsfristen er satt til 1. august 2013 slik at kommunene skal få anledning til å få en lokalpolitisk behandling av forslaget.

Forslag 5:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi rett til individuelt tilpasset skolefritidstilbud i hele utdanningsløpet for barn med nedsatt funksjonsevne.»

Kunnskapsdepartementet tolker representantenes spørsmål til å gjelde elever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring.

Etter opplæringsloven § 13-7 har kommunen i dag plikt til å tilby skolefritidsordning (SFO) før og etter skoletid for 1. - 4. årstrinn og for barn med særskilte behov på 1. - 7. årstrinn. Bestemmelsen sier også at funksjonshemmede barn skal gis gode utviklingsvilkår. Elever som har plass i SFO og som på grunn av funksjonshemming har behov for skyss, har etter opplæringsloven § 7-3 også rett til skyss til og fra SFO, uavhengig av avstanden mellom hjemmet og SFO.

Kunnskapsministeren påpeker at SFO ikke er en del av skolens pedagogiske virksomhet, men er å betrakte som et organisert fritidstilbud. Særskilt tilrettelegging eller spesialundervisning gis ikke. Ordningen er foreldrebetalt.

For årstrinnene 1 - 7 er SFO en av de viktigste sosialiseringsarenaene for barn med nedsatt funksjonsevne, spesielt i de kommuner og bydeler hvor det øvrige organiserte tilbudet fra kommune og frivillig sektor er begrenset.

Rambøll gjennomførte på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet i 2008 en kartlegging av fritidstilbudet for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Måten de enkelte SFO har valgt å organisere tilbudet på avhenger i stor grad av barnas typer av funksjonsnedsettelser, særlig i hvilken grad barna med funksjonsnedsettelser blir integrert i det ordinære tilbudet.

Kartleggingen fra 2008 peker på at flere kommuner og fylkeskommuner tilbyr en «SFO – lignende» ordning i større eller mindre omfang for elever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Denne ordningen kalles «Tilsyn i videregående opplæring» (TIV), «Skoletilsynsordningen» (STO) eller lignende. Målsettingene for slike tilsynsordninger er den samme som i SFO - omsorg og tilsyn etter skolen og en sosialiseringsarena sammen med andre. Innholdet og organiseringen av ordningen varierer fra skole til skole.

Ifølge kartleggingen anser alle foreldre, men særskilt i grunnskolen, det som en styrke at barnet også har kontakt med funksjonsfriske barn. Flere av foreldrene ønsker separate tiltak etter grunnskolealder, da det oppleves at forskjellene mellom funksjonsfriske barn og barn med funksjonsnedsettelser øker etter hvert som barna blir eldre. Hvis barnet har en funksjonsnedsettelse som gjør at det trenger egen assistent for å fungere i et integrert tilbud, benytter barnet ofte mer tid med assistenten enn med de andre barna. Det reelle samværet med andre barn kan derfor bli større i mer spesialiserte grupper.

Kunnskapsministeren er enig i at det kan finnes et behov for tilsyn for elever med funksjonsnedsettelser også ut over 7. trinn, men er usikker på om SFO er den rette måten å løse dette på. For å kunne forbedre situasjonen for elever med funksjonsnedsettelser, må både elevenes behov for sosialisering med jevnaldrende elever og elevenes behov for tilsyn og assistanse ivaretas.

En eventuell endring av regelverket for å pålegge kommunene å gi tilbud om SFO til denne gruppen etter 7. trinn vil medføre utgiftsøkninger. Det vil derfor måtte behandles i den ordinære budsjettprosessen.

Forslag 6:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å sikre at satsene for kommunal omsorgslønn øker.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at det ikke foreligger nasjonale satser for kommunal omsorgslønn. Kommunen innvilger omsorgslønn etter individuell og bred vurdering av omfanget av omsorgen. Rundskriv I-42/98 om omsorgslønn er veiledende for kommunene og anbefaler en timelønn tilsvarende «heimehjelparar». I dagens praksis vil det gjerne bety timelønn for ufaglært tjenesteyter.

Helse- og omsorgsdepartementet har nettopp lagt fram melding til Stortinget om morgendagens omsorg (Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg). Der legges det fram et program for en aktiv og fremtidsrettet pårørende politikk 2014 - 2020. Programmet skal bidra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort og gi økt likestilling og mer fleksibilitet.

Pårørende programmet skal synliggjøre, anerkjenne og støtte pårørende med krevende omsorgsoppgaver, bedre samspillet mellom den offentlige og den uformelle omsorgen, samt legge til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen på dagens nivå og gjøre det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg.

Som en del av programmet for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk vil forbedringer av omsorgslønnsordningen bli utredet. Målet er en forenklet stønadsordning, som er bedre integrert med det offentlige tjenestetilbudet og har større grad av forutsigbarhet.

Forslag 7:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi mottakere av omsorgslønn rett til feriepenger.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at rett til feriepenger er regulert i ferieloven og er knyttet til et arbeidstakerforhold. Så langt Helse- og omsorgsdepartementet kjenner til, er de fleste mottakere av omsorgslønn i et oppdragstakerforhold.

I Rundskriv I-42/98 om omsorgslønn sier departementet at det er viktig å legge til rette for at den som mottar omsorgslønn sikres ferie ved at kommunen tilbyr avlasting. For de som ikke har rett til feriepenger kan kommunen la omsorgslønnen løpe som vanlig i den tiden vedkommende får avlasting.

Forslag 8:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi rett til omsorgslønn i inntil 3 måneder etter at et funksjonshemmet barn dør, samt rett til dagpenger.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at omsorgslønn er knyttet til enkeltvedtak. Det er ikke noe i veien for at kommunen etter en helhetlig vurdering eventuelt kan innvilge omsorgslønn i en overgangsfase etter at et funksjonshemmet barn dør. Rett til dagpenger er regulert i folketrygdloven. De som oppfyller kravene om opptjening og arbeidstid, må registrere seg som arbeidssøkere.

Forslag 9:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gi rett til pleiepenger når barnets helsetilstand gjør at foreldrene ikke kan stå i arbeid, også når foreldrene ikke har opptjente rettigheter til dette. Nivået på slik utbetaling bør settes til 4,5 G per år.»

Arbeidsministeren viser til at pleiepenger fra folketrygden skal kompensere for bortfall av arbeidsinnekt for yrkesaktive i forbindelse med blant annet barns sykdom. Pleiepenger beregnes som sykepenger. Vedkommende må ha vært i arbeid i minst fire uker før fraværet fra arbeidet (opptjeningstid). Videre må vedkommende på grunn av pleie av barnet ha tapt pensjonsgivende inntekt og vedkommende må ha en minsteinntekt (sykepengegrunnlag) på minst 50 prosent av grunnbeløpet(folketrygdloven §§ 9-2 til 9-4). Pleiepenger skal, på samme måte som sykepenger, erstatte den inntekten som midlertidig faktisk er falt bort og ytes med 100 prosent av grunnlaget (opp til 6 G). Det er derfor ikke et garantert minstenivå på utbetalingen som gir personer med lavt sykepengegrunnlag en høyere ytelse enn den lønnen de faktisk har hatt.

Arbeidsdepartementet forstår forslaget slik at det skal innføres en rett til pleiepenger uavhengig av om foreldrene fyller kravene i dagens inngangsvilkår om forutgående arbeid (opptjeningstid)og inntektsgrunnlag. Det vil si at det ikke oppstilles krav til arbeidstilknytning eller krav til forutgående medlemskap i folketrygden. Slik rett vil oppstå straks en får medlemskap i folketrygden. I tillegg forstås forslaget slik at det heller ikke skal stilles de samme krav til sykdommens alvorlighet, varighet eller tilknytning til behandling ved helseinstitusjon, som folketrygdloven § 9-10 til § 9-11 i dag krever for rett til pleiepenger. Det synes som om forslagstillerne mener at det eneste kriteriet for rett til pleiepenger skal være at barnets helsetilstand gjør at foreldrene ikke kan stå i arbeid.

Forslaget vil innebære en betydelig utvidelse av retten til pleiepenger i forhold til dagens ordning. I tillegg endres innretning fra å gjelde yrkesaktive (som mister arbeidsinntekt) til å omfatte alle foreldre til syke barn bosatt i Norge uten hensyn til opptjening i form av tidligere inntekt eller forutgående medlemskap i folketrygden. Forslaget antas derfor å kunne få svært store budsjettmessige konsekvenser. Dette er et mye mer vidtrekkende forslag enn som foreslått av Kaasa-utvalget i deres utredning (NOU 17:2011 Når sant skal sies om pårørende omsorg. Fra usynlig til verdsatt og inkludert).

Kaasa-utvalget foreslo blant annet en ny og utvidet pleiepengeordning for yrkesaktive foreldre med inntil 50 prosent pleiepenger ved varig, alvorlig sykdom hos barn. Kostnadene forbundet med et slikt forslag ble på usikkert grunnlag anslått til mellom 487,5 mill. kroner og 4 275 mill. kroner (gitt 50 prosent gradering, en gjennomsnittlig tidligere inntekt 375 000 kroner, antall mottakere hhv. 2 600 og 22 800).

Arbeidsdepartementet legger til grunn at en eventuell rett til 100 prosent pleiepenger i varig, alvorlige tilfeller, vil medføre at utgiftene dobles. Kostnadene vil da kunne løpe mellom nærmere en milliard kroner og 8,5 milliarder kroner.

Representantforslaget legger opp til at utbetalingen til foreldrene som har opptjente rettigheter i dag fortsatt skal baseres på eventuell tidligere inntekt. For foreldre som ikke har hatt tidligere inntekt settes utbetalingen til 4,5 G per år, dvs. ca 370 000 kr pr år ut fra dagens G. Arbeidsdepartementet legger til grunn at de som i dag har opptjent rett til pleiepenger basert på inntekt, også skal være sikret minst 4,5 G per år i utbetalte pleiepenger.

Med et minstenivå på årlig utbetalte pleiepenger på ca 370 000 kr pr år vil gjennomsnittlig utbetaling til mottakerne av pleiepenger nødvendigvis bli høyere enn den gjennomsnittlige inntekten på 375 000 som Kaasa-utvalget la til grunn i sine beregninger, all den tid en del mottakere har hatt en forutgående inntekt på mellom 4,5 G og 6 G. Innføring av en minsteinntekt på 4,5 G vil dermed i seg selv gi økte kostnader sammenlignet med det Kaasa-utredningen legger opp til.

Hvis en i tillegg tar med de tilfeller som i dag ikke får innvilget pleiepenger på grunn av manglende opptjeningstid eller for lavt inntektsgrunnlag slik representantforslaget legger opp til, vil kostnadene kunne øke ytterligere. Arbeidsdepartementet har ikke oversikt over hvor mange ikke-yrkesaktive foreldre som vil komme inn under en slik ny ordning.

Representantforslaget synes også å legge til grunn at det ikke skal være krav til sykdommens alvorlighet eller tilknytning til sykehusbehandling, noe som vil kunne innebære at enda flere vil kunne komme inn under pleiepengeordningen, med ytterligere eskalerende utgifter.

Arbeidsministeren vil i tillegg bemerke at forslaget ikke gir gode arbeidsinsentiver. Med en minstesikring på ca 370 000 kr per år – og uten krav til opptjeningstid eller inntektsgrunnlag – vil det for mange foreldre ikke være særlig lønnsomt å arbeide, eller å prøve å kombinere arbeid med pleieoppgaver. Dette vil kunne få uheldige konsekvenser i likestillings- og innvandrerperspektiv. Det er ofte kvinner som påtar seg pleieoppgaver i hjemmet, og det kan være fare for at dette representantforslaget vil kunne få innlåsingseffekter.

Representantforslaget bryter med folketrygdlovens struktur når det gjelder stønader til inntektssikring og minstenivå. Uførepensjon og arbeidsavklaringspenger er livsoppholdsytelser som beregnes på grunnlag av tidligere inntekt, men har, i motsetning til sykepenger og pleiepenger, en årlig minsteytelse. Ved arbeidsavklaringspenger og uførepensjon vil mottakere kunne ha svakere tidligere tilknytning til arbeidslivet med dårlig opptjeningsgrunnlag, og en minsteytelse skal i disse tilfellene sikre en viss minsteinntekt. Sykepenger og pleiepenger derimot gis som inntektskompensasjon til personer med nær tilknytning til arbeid (jf kravet om opptjeningstid) og ytelsen gis med 100 prosent kompensasjon av grunnlaget. Arbeidsavklaringspenger har en årlig minsteytelse på 2 G, mens uførepensjon har en differensiert minsteytelse på mellom 1,85 G–2 G avhengig av sivilstand og ektefelles inntekt. Disse nivåene etter skatt er videreført i ny uføretrygd i forbindelse med uførereformen(2,28 G for gifte/samboende og 2,48 G for enslige).

Representantforslagets foreslåtte utbetalingsnivå på 4,5 G går således langt utover det som er vanlig minsteytelse ved stønader til livsopphold, og innebærer at denne persongruppen vil få sterkere økonomisk minstebeskyttelse enn andre grupper som er ute av arbeidslivet på grunn av egen helse. Det kan også medføre et sterkt press på pleiepengeordningen fra personer som mottar arbeidsavklaringspenger eller uførepensjon og som får eller har syke barn.

Arbeidsministeren mener representantforslaget vil kunne få betydelige økonomiske konsekvenser. Det vil også kunne ha uheldige virkninger for målet om arbeid heller enn å motta trygd. Her er også viktige spørsmål vedrørende likestilling og opptjening av rettigheter i folketrygden for innvandrere. Arbeidsministeren vil på denne bakgrunn fraråde forslaget.

Det vises for øvrig til svar under spørsmål 11 vedrørende oppfølging av Kaasa-utvalget.

Forslag 10:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å indeksere grunnstønaden slik at den følger generell lønns- og prisjustering.»

Formålet med grunnstønad er å gi økonomisk kompensasjon til medlemmer for visse ekstrautgifter på grunn av varig sykdom, skade eller lyte. Grunnstønaden justeres årlig, og den prosentvise endringen fastsettes på grunnlag av forventet konsumprisutvikling for det kommende år.

Stønaden skal kompensere for merutgifter. Den skal ikke erstatte et inntektsbortfall, slik som for eksempel arbeidsavklaringspenger og uførepensjon, som begge er inntektssikringsordninger med årlig regulering i grunnbeløpet.

Etter arbeidsministerens syn er det riktig at en stønad som skal dekke visse merutgifter skal justeres i tråd med forventet konsumprisutvikling og ikke grunnbeløpet. Det er følgelig ingen planer om å foreta endringer i dette.

Forslag 11:

«Stortinget ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om hvordan hjelpestønad, pleiepenger og omsorgslønn kan slås sammen til en statlig ordning for å sikre et enklest og best mulig regelverk, med utgangspunkt i NOU 2011:7 Kaasa-utvalget: Når sant skal sies om pårørende omsorg: Fra usynlig til verdsatt og inkludert.»

Arbeidsministeren vil innledningsvis bemerke at Kaasa-utvalget ikke har foreslått å slå sammen hjelpestønad, pleiepenger og omsorgslønn til en statlig ordning. Utvalget har foreslått følgende tre hovedgrep: 1) Utvidet pleiepengeordning fra folketrygden med inntil 20-50 prosent pleiepenger til yrkesaktive foreldre med barn under 18 år som har alvorlige varige lidelser. 2) Ny og forsterket kommunal omsorgsstønad med nasjonale satser. Den foreslåtte ordningen skal erstatte dagens hjelpestønad fra folketrygden og den kommunale omsorgslønnen. 3) Lovfestet pårørendestøtte i kommunene med tiltak som verdsetter og inkluderer de pårørende og kvalitetssikrer tjenestene.

Arbeidsministerens vurdering av dette forslaget er omforent med helse- og omsorgsministeren. Regjeringen har i Meld. St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg lagt frem et eget program for en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020. I tråd med anbefalinger i Hagen-utvalgets og Kaasa-utvalgets utredninger vil regjeringen utforme en politikk som skal bidra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort, og som gir økt likestilling og mer fleksibilitet. Nevnte program omfatter tiltak som:

• synliggjør, anerkjenner og støtter pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver

• bedrer samspillet mellom den offentlige og den uformelle omsorgen, og styrker kvaliteten på det samlede tjenestetilbudet

• legger til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen på dagens nivå, og gjør det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg for barn og unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelse eller psykiske og sosiale problemer.

I første fase av programperioden legges det vekt på tiltak som støtter pårørende og styrker samspillet mellom helse- og omsorgstjenestene og pårørende:

• fleksible avlastningsordninger

• pårørendestøtte, informasjon, opplæring og veiledning

• samspill og samarbeid

• forbedring av omsorgslønnsordningen

• forskning og utvikling

I neste fase av programmet utredes spørsmål om endringer i de økonomiske kompensasjonsordningene og permisjonsbestemmelsene i et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeidsdepartementet.

Forslag 12:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å lovfeste plikt for alle kommuner til å tilby en fast koordinator for hver enkelt familie som har barn med nedsatt funksjonsevne.»

Helse- og omsorgsministeren viser til at ved innføringen av helse- og omsorgstjenesteloven ble krav til at kommunene skal tilby koordinator flyttet fra forskrift til lov. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 har kommunen i dag en lovpålagt plikt til å tilby en koordinator til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Koordinatorrollen innebærer at koordinator skal være kontaktperson og ha hovedansvar for å følge opp innspill fra pasient, bruker og pårørende. Koordinatoren skal bidra til at pasienten eller brukeren får et sømløst helse- og omsorgstjenestetilbud. Koordinatortjenesten skal avgrenses til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Dette er i lovens forarbeider (Prop. 91 L (2010-2011)) begrunnet i at en slik ordning raskt kan føre til en unødvendig byråkratisering dersom den skal omfatte alle med behov for helse- og omsorgstjenester.

I dette representantforslaget foreslås en koordinator som skal bistå hver enkelt familie som har barn med nedsatt funksjonsevne i deres møte med det samlede tjenestetilbudet, det være seg barnehage, skole, foreldreveiledning, samlivskurs, Nav, etc. Til dette skal bemerkes at kommunene i dag har en generell veiledningsplikt nedfelt både i forvaltningsloven og i særlovgivningen. I tillegg er det etablert hjelpe- og veiledningsordninger som for eksempel pasient- og brukerombud. Disse yter gratis bistand til pasienter og brukere.

Representantene viser i sitt forslag til rapporten fra NTNU 2012 og sier at ordningen med individuell plan ikke fungerer etter intensjonen. Innføring av kommunal plikt til koordinator med utvidet ansvar vil etter helse- og omsorgsministerens syn ikke være rett løsning.

Helse- og omsorgsministeren viser til at et tilsvarende forslag ble fremmet fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i Innst. S. nr. 240 (2008–2009), jf St. meld. nr.12 (2008-2009) En gledelig begivenhet. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget.

Forslag 13:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å sikre at private, ideelle aktører som bygger boliger for utsatte grupper, etter avtale med kommunen, blir omfattet av merverdiavgiftskompensasjonsordningen.»

Finansministeren viser til at formålet med den generelle kompensasjonsordningen for kommunesektoren er å nøytralisere de konkurransevridninger merverdiavgiften kan gi opphav til når en kommune står overfor valget mellom å produsere avgiftspliktige tjenester selv (uten avgift), eller å kjøpe tjenestene fra private virksomheter (med avgift). Ordningen er finansiert av kommune ved trekk i de statlige overføringene tilsvarende omfanget av ordningen da den ble innført. Ordningen er dermed provenynøytral for staten. Den er ikke en støtteordning.

Kompensasjonsordningen gjelder i hovedsak kommunene, men for å motvirke nye konkurransevridninger som ordningen kan medføre, er også enkelte private og ideelle virksomheter omfattet.

Spørsmålet omhandler private virksomheters rett til kompensasjon ved oppføring av boliger til omsorgstrengende når den private virksomheten kun står for oppføringen av boligene, og det er kommune som yter omsorgstjenestene til beboerne.

I Høyesteretts dom 19. februar 2010 (Rt-2010-236) om stiftelsen Utleieboliger i Alta, var spørsmålet om det forelå rett til kompensasjon for en virksomhet som kun sto for rehabilitering og utleie av omsorgsboliger, mens kommunen både sto for ytelsen av omsorgstjenesten til beboerne og selve tildelingen av boligene. Høyesterett kom til at det forelå rett til kompensasjon for stiftelsen på bakgrunn av at kommunen og stiftelsen ble ansett å yte den lovpålagte tjenesten i et samvirke. Avgiftsmyndighetene har lagt til grunn den rettsoppfatning Høyesterett gir uttrykk for i denne dommen.

Avgiftsmyndighetene har imidlertid lagt til grunn at privatpersoner som bygger sin egen bolig, enten alene eller i fellesskap med flere (tingsrettslige sameier og borettslag), ikke har krav på kompensasjon. I høyesteretts dom 2. februar 2013 fikk staten medhold i at et sameie ikke har rett til kompensasjon. Dommen er nærmere omtalt i finansministerens svar av 21. mars 2013 på spørsmål nr. 989 fra stortingsrepresentanten Robert Eriksson.

Som det nærmere er redegjort for i finansministerens svar på spørsmål nr. 989 er det bare «virksomheter» som kan gis merverdiavgiftskompensasjon, ikke privatpersoner. Dette er i samsvar med det grunnleggende formålet bak private virksomheters kompensasjonsrett. Ordningen skal kun motvirke at private produsenter, i et marked med kommunen som kunde eller konkurrent, ikke må ta høyere vederlag som følge av manglende fradrag for merverdiavgift. Kompensasjonsordningen er ingen støtteordning. Dette er også i samsvar med det grunnleggende prinsipp at merverdiavgiften skal skattlegge det endelige innenlandske forbruk av varer og tjenester.

Selv om forslag nr 13 legger opp til at det skal stilles konkrete krav til slike prosjekter, vil en utvidelse som foreslått bryte med kompensasjonsordningens grunnleggende formål. På denne bakgrunn vil finansministeren fraråde forslaget.