Jeg viser til brev fra arbeids- og sosialkomiteen av
16. april 2013 der komiteen i forbindelse med behandlingen av Dokument
8:87 S (2012 – 2013) Representantforslag om tiltak for mennesker
med nedsatt funksjonsevne, ber om vurderinger knyttet til tretten
forslag.
De konkrete forslagene som fremsettes av stortingsrepresentantene
Laila Dåvøy, Line Henriette Hjemdal, Kjell Ingolf Ropstad og Geir
Jørgen Bekkevold omhandler i hovedsak Helse- og omsorgsdepartementets
(HOD), Arbeidsdepartementets (AD), Kunnskapsdepartementets (KD) og
Finansdepartementets (FIN) ansvarsområder. Barne-, likestillings-
og inkluderingsdepartementet (BLD) koordinerer arbeidet med å fremme
likestilling og hindre diskriminering på ulike diskrimineringsgrunnlag,
herunder personer med nedsatt funksjonsevne.
Representantforslagene er delt opp i tretten konkrete
forslag og forslagene besvares etter en tilsvarende inndeling.
«Stortinget ber regjeringen
styrke rådgivningstjenesten til blivende foreldre som i forbindelse med
ultralydundersøkelse får vite at de venter barn med nedsatt funksjonsevne.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at informasjon
og genetisk veiledning til kvinner og par som får tilbud om fosterdiagnostikk
er viktig for å gi et bredest mulig beslutningsgrunnlag. Det er særlig
viktig å gi god og relevant informasjon om de valgene man kan bli
stilt overfor ved fosterdiagnostikk. Det skal sørges for at fagfolk som
skal veilede kvinner og par, har god kompetanse. For å møte behovet
for bedre kompetanse og kunnskap er det opprettet et eget masterprogram
i genetisk veiledning ved Universitet i Bergen.
«Stortinget ber regjeringen
sikre at alle barneavdelinger på sykehusene har fagpersoner som
innehar en rådgivningsfunksjon for familier som venter eller har
fått barn med nedsatt funksjonsevne.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at samme forslag
ble fremmet fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre i Innst. 240 S (2008–2009), jf Meld. S. 12 (2008-2009) En gledelig begivenhet. Forslaget fikk
ikke flertall i Stortinget.
Helse- og omsorgsministeren viser videre til
prioriteringsveileder Habilitering av barn og unge i spesialisthelsetjenesten
(HABU) – IS-1820, utgitt av Helsedirektoratet.
I denne prioriteringsveilederen går det bl.a.
fram at spesialisthelsetjenesten har viktige oppgaver knyttet til
opplæring, veileding og kompetanseoverføring til kommunene. Det
står videre at spesialisthelsetjenesten skal sørge for utredning
og ulike oppfølgingstiltak for pasienter med komplekse problemstillinger
der krav til kompetanse overstiger det kommunene innehar. HABU’s
oppgaver i er samarbeid med andre deler av spesialisthelsetjenesten
å bidra til diagnostikk, funksjonsutredning, behandling, igangsetting
av tiltak, oppfølging, informasjonsformidling, råd, veiledning og
opplæring. I tabellen der ulike problemstillinger er omtalt, er veiledning
og opplæring av foresatte, nærpersoner og personell i førstelinjetjenesten
nevnt som en av oppgavene som skal ivaretas.
«Stortinget ber regjeringen
evaluere ordningen med individuell plan og styrke den slik at intensjonen
med ordningen blir realisert.»
I forbindelse med lov om kommunale helse- og omsorgstjenester
er det fastsatt forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell
plan og koordinator. Helsedirektoratet er nå i gang med å utarbeide
veileder til forskriften når det gjelder individuell plan. Helse-
og omsorgsdepartementet mener at en veileder vil være det mest hensiktsmessige
virkemiddelet for å styrke ordningen med individuell plan.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag til lovendring som sikrer retten til brukerstyrt
personlig assistanse for mennesker med behov for praktisk og personlig
bistand. Forslaget må også sikre at brukerne får rett til valg av
arbeidsgivermodell.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at Stortinget,
i forbindelse med behandling av Prop. L 91 Lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester m. m., fattet følgende anmodningsvedtak:
Stortinget ber regjeringen utrede videre de økonomiske
og administrative konsekvensene og raskt komme tilbake til Stortinget
med et forslag om rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse
for brukere med stort behov innenfor den samme økonomiske rammen
som gjelder i dag.
I samsvar med Stortingets anmodningsvedtak har
Helse- og omsorgsdepartementet utarbeidet et høringsnotat med forslag
om rett til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) for personer med
varig og omfattende behov for praktisk bistand og opplæring etter
helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 annet ledd punkt 6 bokstav
b). Rettigheten er avgrenset for å oppfylle Stortingets vedtak om
å holde seg innenfor den samme økonomiske rammen som gjelder i dag.
Etter forslaget er det kommunene som vil ha
ansvaret for å oppfylle rettigheten. Det er derfor av sentral betydning
at kommunene får anledning til å uttale seg til forslaget.
Høringsfristen er satt til 1. august 2013 slik
at kommunene skal få anledning til å få en lokalpolitisk behandling
av forslaget.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å gi rett til individuelt tilpasset skolefritidstilbud
i hele utdanningsløpet for barn med nedsatt funksjonsevne.»
Kunnskapsdepartementet tolker representantenes
spørsmål til å gjelde elever på ungdomstrinnet og i videregående
opplæring.
Etter opplæringsloven § 13-7 har kommunen i dag
plikt til å tilby skolefritidsordning (SFO) før og etter skoletid
for 1. - 4. årstrinn og for barn med særskilte behov på 1. - 7.
årstrinn. Bestemmelsen sier også at funksjonshemmede barn skal gis
gode utviklingsvilkår. Elever som har plass i SFO og som på grunn
av funksjonshemming har behov for skyss, har etter opplæringsloven
§ 7-3 også rett til skyss til og fra SFO, uavhengig av avstanden
mellom hjemmet og SFO.
Kunnskapsministeren påpeker at SFO ikke er en del
av skolens pedagogiske virksomhet, men er å betrakte som et organisert
fritidstilbud. Særskilt tilrettelegging eller spesialundervisning
gis ikke. Ordningen er foreldrebetalt.
For årstrinnene 1 - 7 er SFO en av de viktigste sosialiseringsarenaene
for barn med nedsatt funksjonsevne, spesielt i de kommuner og bydeler
hvor det øvrige organiserte tilbudet fra kommune og frivillig sektor
er begrenset.
Rambøll gjennomførte på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet
i 2008 en kartlegging av fritidstilbudet for barn og unge med nedsatt funksjonsevne.
Måten de enkelte SFO har valgt å organisere tilbudet på avhenger
i stor grad av barnas typer av funksjonsnedsettelser, særlig i hvilken
grad barna med funksjonsnedsettelser blir integrert i det ordinære
tilbudet.
Kartleggingen fra 2008 peker på at flere kommuner
og fylkeskommuner tilbyr en «SFO – lignende» ordning i større eller
mindre omfang for elever på ungdomstrinnet og i videregående opplæring.
Denne ordningen kalles «Tilsyn i videregående opplæring» (TIV),
«Skoletilsynsordningen» (STO) eller lignende. Målsettingene for
slike tilsynsordninger er den samme som i SFO - omsorg og tilsyn
etter skolen og en sosialiseringsarena sammen med andre. Innholdet
og organiseringen av ordningen varierer fra skole til skole.
Ifølge kartleggingen anser alle foreldre, men særskilt
i grunnskolen, det som en styrke at barnet også har kontakt med
funksjonsfriske barn. Flere av foreldrene ønsker separate tiltak
etter grunnskolealder, da det oppleves at forskjellene mellom funksjonsfriske
barn og barn med funksjonsnedsettelser øker etter hvert som barna
blir eldre. Hvis barnet har en funksjonsnedsettelse som gjør at
det trenger egen assistent for å fungere i et integrert tilbud,
benytter barnet ofte mer tid med assistenten enn med de andre barna.
Det reelle samværet med andre barn kan derfor bli større i mer spesialiserte
grupper.
Kunnskapsministeren er enig i at det kan finnes et
behov for tilsyn for elever med funksjonsnedsettelser også ut over
7. trinn, men er usikker på om SFO er den rette måten å løse dette
på. For å kunne forbedre situasjonen for elever med funksjonsnedsettelser,
må både elevenes behov for sosialisering med jevnaldrende elever
og elevenes behov for tilsyn og assistanse ivaretas.
En eventuell endring av regelverket for å pålegge
kommunene å gi tilbud om SFO til denne gruppen etter 7. trinn vil
medføre utgiftsøkninger. Det vil derfor måtte behandles i den ordinære
budsjettprosessen.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å sikre at satsene for kommunal omsorgslønn øker.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at det
ikke foreligger nasjonale satser for kommunal omsorgslønn. Kommunen
innvilger omsorgslønn etter individuell og bred vurdering av omfanget av
omsorgen. Rundskriv I-42/98 om omsorgslønn er veiledende for kommunene
og anbefaler en timelønn tilsvarende «heimehjelparar». I dagens
praksis vil det gjerne bety timelønn for ufaglært tjenesteyter.
Helse- og omsorgsdepartementet har nettopp lagt
fram melding til Stortinget om morgendagens omsorg (Meld. St. 29
(2012–2013) Morgendagens omsorg). Der legges det fram et program
for en aktiv og fremtidsrettet pårørende politikk 2014 - 2020. Programmet
skal bidra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort og gi økt likestilling
og mer fleksibilitet.
Pårørende programmet skal synliggjøre, anerkjenne
og støtte pårørende med krevende omsorgsoppgaver, bedre samspillet
mellom den offentlige og den uformelle omsorgen, samt legge til
rette for å opprettholde pårørendeomsorgen på dagens nivå og gjøre
det enklere å kombinere yrkesaktivitet med omsorg.
Som en del av programmet for en aktiv og fremtidsrettet
pårørendepolitikk vil forbedringer av omsorgslønnsordningen bli
utredet. Målet er en forenklet stønadsordning, som er bedre integrert med
det offentlige tjenestetilbudet og har større grad av forutsigbarhet.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å gi mottakere av omsorgslønn rett til feriepenger.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at rett
til feriepenger er regulert i ferieloven og er knyttet til et arbeidstakerforhold.
Så langt Helse- og omsorgsdepartementet kjenner til, er de fleste
mottakere av omsorgslønn i et oppdragstakerforhold.
I Rundskriv I-42/98 om omsorgslønn sier departementet
at det er viktig å legge til rette for at den som mottar omsorgslønn
sikres ferie ved at kommunen tilbyr avlasting. For de som ikke har
rett til feriepenger kan kommunen la omsorgslønnen løpe som vanlig
i den tiden vedkommende får avlasting.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å gi rett til omsorgslønn i inntil 3 måneder etter
at et funksjonshemmet barn dør, samt rett til dagpenger.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at omsorgslønn
er knyttet til enkeltvedtak. Det er ikke noe i veien for at kommunen
etter en helhetlig vurdering eventuelt kan innvilge omsorgslønn
i en overgangsfase etter at et funksjonshemmet barn dør. Rett til
dagpenger er regulert i folketrygdloven. De som oppfyller kravene
om opptjening og arbeidstid, må registrere seg som arbeidssøkere.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å gi rett til pleiepenger når barnets helsetilstand gjør
at foreldrene ikke kan stå i arbeid, også når foreldrene ikke har
opptjente rettigheter til dette. Nivået på slik utbetaling bør settes
til 4,5 G per år.»
Arbeidsministeren viser til at pleiepenger fra folketrygden
skal kompensere for bortfall av arbeidsinnekt for yrkesaktive i
forbindelse med blant annet barns sykdom. Pleiepenger beregnes som
sykepenger. Vedkommende må ha vært i arbeid i minst fire uker før
fraværet fra arbeidet (opptjeningstid). Videre må vedkommende på grunn
av pleie av barnet ha tapt pensjonsgivende inntekt og vedkommende
må ha en minsteinntekt (sykepengegrunnlag) på minst 50 prosent av
grunnbeløpet(folketrygdloven §§ 9-2 til 9-4). Pleiepenger skal,
på samme måte som sykepenger, erstatte den inntekten som midlertidig
faktisk er falt bort og ytes med 100 prosent av grunnlaget (opp
til 6 G). Det er derfor ikke et garantert minstenivå på utbetalingen
som gir personer med lavt sykepengegrunnlag en høyere ytelse enn
den lønnen de faktisk har hatt.
Arbeidsdepartementet forstår forslaget slik
at det skal innføres en rett til pleiepenger uavhengig av om foreldrene
fyller kravene i dagens inngangsvilkår om forutgående arbeid (opptjeningstid)og inntektsgrunnlag.
Det vil si at det ikke oppstilles krav til arbeidstilknytning eller
krav til forutgående medlemskap i folketrygden. Slik rett vil oppstå
straks en får medlemskap i folketrygden. I tillegg forstås forslaget
slik at det heller ikke skal stilles de samme krav til sykdommens
alvorlighet, varighet eller tilknytning til behandling ved helseinstitusjon,
som folketrygdloven § 9-10 til § 9-11 i dag krever for rett til pleiepenger.
Det synes som om forslagstillerne mener at det eneste kriteriet
for rett til pleiepenger skal være at barnets helsetilstand gjør
at foreldrene ikke kan stå i arbeid.
Forslaget vil innebære en betydelig utvidelse
av retten til pleiepenger i forhold til dagens ordning. I tillegg
endres innretning fra å gjelde yrkesaktive (som mister arbeidsinntekt)
til å omfatte alle foreldre til syke barn bosatt i Norge uten hensyn til
opptjening i form av tidligere inntekt eller forutgående medlemskap
i folketrygden. Forslaget antas derfor å kunne få svært store budsjettmessige
konsekvenser. Dette er et mye mer vidtrekkende forslag enn som foreslått
av Kaasa-utvalget i deres utredning (NOU 17:2011 Når sant skal sies
om pårørende omsorg. Fra usynlig til verdsatt og inkludert).
Kaasa-utvalget foreslo blant annet en ny og
utvidet pleiepengeordning for yrkesaktive foreldre med inntil 50
prosent pleiepenger ved varig, alvorlig sykdom hos barn. Kostnadene
forbundet med et slikt forslag ble på usikkert grunnlag anslått
til mellom 487,5 mill. kroner og 4 275 mill. kroner (gitt 50 prosent
gradering, en gjennomsnittlig tidligere inntekt 375 000 kroner, antall
mottakere hhv. 2 600 og 22 800).
Arbeidsdepartementet legger til grunn at en eventuell
rett til 100 prosent pleiepenger i varig, alvorlige tilfeller, vil
medføre at utgiftene dobles. Kostnadene vil da kunne løpe mellom nærmere
en milliard kroner og 8,5 milliarder kroner.
Representantforslaget legger opp til at utbetalingen
til foreldrene som har opptjente rettigheter i dag fortsatt skal
baseres på eventuell tidligere inntekt. For foreldre som ikke har
hatt tidligere inntekt settes utbetalingen til 4,5 G per år, dvs. ca
370 000 kr pr år ut fra dagens G. Arbeidsdepartementet legger til
grunn at de som i dag har opptjent rett til pleiepenger basert på
inntekt, også skal være sikret minst 4,5 G per år i utbetalte pleiepenger.
Med et minstenivå på årlig utbetalte pleiepenger på
ca 370 000 kr pr år vil gjennomsnittlig utbetaling til mottakerne
av pleiepenger nødvendigvis bli høyere enn den gjennomsnittlige inntekten
på 375 000 som Kaasa-utvalget la til grunn i sine beregninger, all
den tid en del mottakere har hatt en forutgående inntekt på mellom 4,5 G
og 6 G. Innføring av en minsteinntekt på 4,5 G vil dermed i seg
selv gi økte kostnader sammenlignet med det Kaasa-utredningen legger
opp til.
Hvis en i tillegg tar med de tilfeller som i
dag ikke får innvilget pleiepenger på grunn av manglende opptjeningstid
eller for lavt inntektsgrunnlag slik representantforslaget legger
opp til, vil kostnadene kunne øke ytterligere. Arbeidsdepartementet
har ikke oversikt over hvor mange ikke-yrkesaktive foreldre som
vil komme inn under en slik ny ordning.
Representantforslaget synes også å legge til grunn
at det ikke skal være krav til sykdommens alvorlighet eller tilknytning
til sykehusbehandling, noe som vil kunne innebære at enda flere vil
kunne komme inn under pleiepengeordningen, med ytterligere eskalerende
utgifter.
Arbeidsministeren vil i tillegg bemerke at forslaget
ikke gir gode arbeidsinsentiver. Med en minstesikring på ca 370 000
kr per år – og uten krav til opptjeningstid eller inntektsgrunnlag
– vil det for mange foreldre ikke være særlig lønnsomt å arbeide,
eller å prøve å kombinere arbeid med pleieoppgaver. Dette vil kunne
få uheldige konsekvenser i likestillings- og innvandrerperspektiv.
Det er ofte kvinner som påtar seg pleieoppgaver i hjemmet, og det
kan være fare for at dette representantforslaget vil kunne få innlåsingseffekter.
Representantforslaget bryter med folketrygdlovens
struktur når det gjelder stønader til inntektssikring og minstenivå.
Uførepensjon og arbeidsavklaringspenger er livsoppholdsytelser som
beregnes på grunnlag av tidligere inntekt, men har, i motsetning
til sykepenger og pleiepenger, en årlig minsteytelse. Ved arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon vil mottakere kunne ha svakere tidligere tilknytning
til arbeidslivet med dårlig opptjeningsgrunnlag, og en minsteytelse
skal i disse tilfellene sikre en viss minsteinntekt. Sykepenger
og pleiepenger derimot gis som inntektskompensasjon til personer
med nær tilknytning til arbeid (jf kravet om opptjeningstid) og
ytelsen gis med 100 prosent kompensasjon av grunnlaget. Arbeidsavklaringspenger
har en årlig minsteytelse på 2 G, mens uførepensjon har en differensiert
minsteytelse på mellom 1,85 G–2 G avhengig av sivilstand og ektefelles
inntekt. Disse nivåene etter skatt er videreført i ny uføretrygd
i forbindelse med uførereformen(2,28 G for gifte/samboende og 2,48 G
for enslige).
Representantforslagets foreslåtte utbetalingsnivå
på 4,5 G går således langt utover det som er vanlig minsteytelse
ved stønader til livsopphold, og innebærer at denne persongruppen
vil få sterkere økonomisk minstebeskyttelse enn andre grupper som
er ute av arbeidslivet på grunn av egen helse. Det kan også medføre
et sterkt press på pleiepengeordningen fra personer som mottar arbeidsavklaringspenger
eller uførepensjon og som får eller har syke barn.
Arbeidsministeren mener representantforslaget vil
kunne få betydelige økonomiske konsekvenser. Det vil også kunne
ha uheldige virkninger for målet om arbeid heller enn å motta trygd.
Her er også viktige spørsmål vedrørende likestilling og opptjening
av rettigheter i folketrygden for innvandrere. Arbeidsministeren
vil på denne bakgrunn fraråde forslaget.
Det vises for øvrig til svar under spørsmål
11 vedrørende oppfølging av Kaasa-utvalget.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å indeksere grunnstønaden slik at den følger generell
lønns- og prisjustering.»
Formålet med grunnstønad er å gi økonomisk kompensasjon
til medlemmer for visse ekstrautgifter på grunn av varig sykdom,
skade eller lyte. Grunnstønaden justeres årlig, og den prosentvise
endringen fastsettes på grunnlag av forventet konsumprisutvikling
for det kommende år.
Stønaden skal kompensere for merutgifter. Den skal
ikke erstatte et inntektsbortfall, slik som for eksempel arbeidsavklaringspenger
og uførepensjon, som begge er inntektssikringsordninger med årlig
regulering i grunnbeløpet.
Etter arbeidsministerens syn er det riktig at
en stønad som skal dekke visse merutgifter skal justeres i tråd
med forventet konsumprisutvikling og ikke grunnbeløpet. Det er følgelig
ingen planer om å foreta endringer i dette.
«Stortinget ber regjeringen
legge fram en stortingsmelding om hvordan hjelpestønad, pleiepenger
og omsorgslønn kan slås sammen til en statlig ordning for å sikre
et enklest og best mulig regelverk, med utgangspunkt i NOU 2011:7
Kaasa-utvalget: Når sant skal sies om pårørende omsorg: Fra usynlig
til verdsatt og inkludert.»
Arbeidsministeren vil innledningsvis bemerke
at Kaasa-utvalget ikke har foreslått
å slå sammen hjelpestønad, pleiepenger og omsorgslønn til en statlig
ordning. Utvalget har foreslått følgende tre hovedgrep: 1) Utvidet
pleiepengeordning fra folketrygden med inntil 20-50 prosent pleiepenger
til yrkesaktive foreldre med barn under 18 år som har alvorlige
varige lidelser. 2) Ny og forsterket kommunal omsorgsstønad med nasjonale
satser. Den foreslåtte ordningen skal erstatte dagens hjelpestønad
fra folketrygden og den kommunale omsorgslønnen. 3) Lovfestet pårørendestøtte
i kommunene med tiltak som verdsetter og inkluderer de pårørende
og kvalitetssikrer tjenestene.
Arbeidsministerens vurdering av dette forslaget er
omforent med helse- og omsorgsministeren. Regjeringen har i Meld.
St. 29 (2012–2013) Morgendagens omsorg lagt frem et eget program for
en aktiv og framtidsrettet pårørendepolitikk 2014–2020. I tråd med
anbefalinger i Hagen-utvalgets og Kaasa-utvalgets utredninger vil regjeringen
utforme en politikk som skal bidra til at pårørende blir verdsatt
og synliggjort, og som gir økt likestilling og mer fleksibilitet.
Nevnte program omfatter tiltak som:
synliggjør, anerkjenner
og støtter pårørende som står i krevende omsorgsoppgaver
bedrer samspillet mellom den offentlige
og den uformelle omsorgen, og styrker kvaliteten på det samlede
tjenestetilbudet
legger til rette for å opprettholde pårørendeomsorgen
på dagens nivå, og gjør det enklere å kombinere yrkesaktivitet med
omsorg for barn og unge, voksne og eldre med alvorlig sykdom, funksjonsnedsettelse
eller psykiske og sosiale problemer.
I første fase av programperioden legges det
vekt på tiltak som støtter pårørende og styrker samspillet mellom
helse- og omsorgstjenestene og pårørende:
fleksible avlastningsordninger
pårørendestøtte, informasjon, opplæring
og veiledning
samspill og samarbeid
forbedring av omsorgslønnsordningen
forskning og utvikling
I neste fase av programmet utredes spørsmål
om endringer i de økonomiske kompensasjonsordningene og permisjonsbestemmelsene
i et samarbeid mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeidsdepartementet.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å lovfeste plikt for alle kommuner til å tilby
en fast koordinator for hver enkelt familie som har barn med nedsatt
funksjonsevne.»
Helse- og omsorgsministeren viser til at ved
innføringen av helse- og omsorgstjenesteloven ble krav til at kommunene
skal tilby koordinator flyttet fra forskrift til lov. Etter helse-
og omsorgstjenesteloven § 7-2 har kommunen i dag en lovpålagt plikt
til å tilby en koordinator til pasienter og brukere med behov for
langvarige og koordinerte tjenester. Koordinatorrollen innebærer
at koordinator skal være kontaktperson og ha hovedansvar for å følge
opp innspill fra pasient, bruker og pårørende. Koordinatoren skal
bidra til at pasienten eller brukeren får et sømløst helse- og omsorgstjenestetilbud.
Koordinatortjenesten skal avgrenses til pasienter og brukere med
behov for langvarige og koordinerte tjenester. Dette er i lovens
forarbeider (Prop. 91 L (2010-2011)) begrunnet i at en slik ordning raskt
kan føre til en unødvendig byråkratisering dersom den skal omfatte alle med behov for helse- og omsorgstjenester.
I dette representantforslaget foreslås en koordinator
som skal bistå hver enkelt familie som har barn med nedsatt funksjonsevne
i deres møte med det samlede tjenestetilbudet,
det være seg barnehage, skole, foreldreveiledning, samlivskurs,
Nav, etc. Til dette skal bemerkes at kommunene i dag har en generell
veiledningsplikt nedfelt både i forvaltningsloven og i særlovgivningen.
I tillegg er det etablert hjelpe- og veiledningsordninger som for
eksempel pasient- og brukerombud. Disse yter gratis bistand til pasienter
og brukere.
Representantene viser i sitt forslag til rapporten fra
NTNU 2012 og sier at ordningen med individuell plan ikke fungerer
etter intensjonen. Innføring av kommunal plikt til koordinator med utvidet
ansvar vil etter helse- og omsorgsministerens syn ikke være rett
løsning.
Helse- og omsorgsministeren viser til at et
tilsvarende forslag ble fremmet fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti i Innst. S. nr. 240 (2008–2009), jf St. meld.
nr.12 (2008-2009) En gledelig begivenhet. Forslaget fikk ikke flertall
i Stortinget.
«Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å sikre at private, ideelle aktører som bygger
boliger for utsatte grupper, etter avtale med kommunen, blir omfattet
av merverdiavgiftskompensasjonsordningen.»
Finansministeren viser til at formålet med den generelle
kompensasjonsordningen for kommunesektoren er å nøytralisere de
konkurransevridninger merverdiavgiften kan gi opphav til når en kommune
står overfor valget mellom å produsere avgiftspliktige tjenester
selv (uten avgift), eller å kjøpe tjenestene fra private virksomheter
(med avgift). Ordningen er finansiert av kommune ved trekk i de
statlige overføringene tilsvarende omfanget av ordningen da den ble
innført. Ordningen er dermed provenynøytral for staten. Den er ikke
en støtteordning.
Kompensasjonsordningen gjelder i hovedsak kommunene,
men for å motvirke nye konkurransevridninger som ordningen kan medføre,
er også enkelte private og ideelle virksomheter omfattet.
Spørsmålet omhandler private virksomheters rett
til kompensasjon ved oppføring av boliger til omsorgstrengende når
den private virksomheten kun står for oppføringen av boligene, og
det er kommune som yter omsorgstjenestene til beboerne.
I Høyesteretts dom 19. februar 2010 (Rt-2010-236)
om stiftelsen Utleieboliger i Alta, var spørsmålet om det forelå
rett til kompensasjon for en virksomhet som kun sto for rehabilitering og
utleie av omsorgsboliger, mens kommunen både sto for ytelsen av
omsorgstjenesten til beboerne og selve tildelingen av boligene.
Høyesterett kom til at det forelå rett til kompensasjon for stiftelsen
på bakgrunn av at kommunen og stiftelsen ble ansett å yte den lovpålagte
tjenesten i et samvirke. Avgiftsmyndighetene har lagt til grunn
den rettsoppfatning Høyesterett gir uttrykk for i denne dommen.
Avgiftsmyndighetene har imidlertid lagt til grunn
at privatpersoner som bygger sin egen bolig, enten alene eller i
fellesskap med flere (tingsrettslige sameier og borettslag), ikke
har krav på kompensasjon. I høyesteretts dom 2. februar 2013 fikk
staten medhold i at et sameie ikke har rett til kompensasjon. Dommen
er nærmere omtalt i finansministerens svar av 21. mars 2013 på spørsmål
nr. 989 fra stortingsrepresentanten Robert Eriksson.
Som det nærmere er redegjort for i finansministerens
svar på spørsmål nr. 989 er det bare «virksomheter» som kan gis merverdiavgiftskompensasjon,
ikke privatpersoner. Dette er i samsvar med det grunnleggende formålet
bak private virksomheters kompensasjonsrett. Ordningen skal kun
motvirke at private produsenter, i et marked med kommunen som kunde
eller konkurrent, ikke må ta høyere vederlag som følge av manglende
fradrag for merverdiavgift. Kompensasjonsordningen er ingen støtteordning.
Dette er også i samsvar med det grunnleggende prinsipp at merverdiavgiften
skal skattlegge det endelige innenlandske forbruk av varer og tjenester.
Selv om forslag nr 13 legger opp til at det
skal stilles konkrete krav til slike prosjekter, vil en utvidelse
som foreslått bryte med kompensasjonsordningens grunnleggende formål.
På denne bakgrunn vil finansministeren fraråde forslaget.