I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen foreta
en helhetlig gjennomgang av arbeidsmiljøloven og fremme forslag
som gjør arbeidsmiljøloven mer tidsriktig, enklere, mer fleksibel
og som i størst mulig grad likebehandler alle virksomheter og ansettelsesforhold.
2. Stortinget ber regjeringen sette i gang et arbeid med
sikte på å fremme forslag om endringer i lovreglene for å likestille
midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven.
3. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer
i arbeidsmiljøloven § 14-9 slik at det gis en generell adgang til
midlertidige ansettelser i inntil 12 måneder, men at maksimal varighet samtidig
reduseres fra dagens 4 til 2 år (§ 14-9 femte ledd) og at det presiseres
i loven at arbeidsgiver ikke kan bytte ut en arbeidstaker ved å
ansette en ny arbeidstaker for å utføre det samme arbeidet etter
midlertidighetens utløp.
4. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forenkle
og endre arbeidsmiljøloven § 10-5 slik at reglene om gjennomsnittsberegning
av arbeidstid gjøres mer brukervennlige, i større grad åpner for
individuelle avtaler som sikrer lokalt tilpassede løsninger og i
størst mulig grad likestiller virksomheter med og uten tariffavtale.
5. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å oppheve
arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd om at fagforeninger med såkalt
innstillingsrett etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven kan inngå
tariffavtaler som fraviker enkelte øvrige bestemmelser i arbeidsmiljøloven.
6. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om klargjøring
av arbeidsmiljølovens bestemmelser om hva som menes med «uavhengig
stilling» (som unntas fra arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid/overtid
m.m.).
7. Stortinget ber regjeringen definere nattarbeid til arbeid
mellom kl. 00.00 og kl. 06.00 og fremme forslag til endringer i
arbeidsmiljøloven i tråd med dette.
8. Stortinget ber regjeringen fremme forslag til endring
i arbeidsmiljøloven som i større grad åpner for at arbeidsgiver
og arbeidstaker kan avtale søndagsarbeid som er tilpasset lokale
ønsker og behov.
9. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å styrke
arbeidsmiljøloven slik at varslers rettigheter lovfestes i arbeidsmiljøloven.
10. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om opprettelse
av en varslingsenhet under Arbeidstilsynet. Enheten bør være et
varslingssted som mottar og registrerer varslingssaker. Enheten
bør ha som mål å komme i en dialogsituasjon med involverte parter,
men bør også utstyres med myndighet til å gripe inn i virksomheter,
sørge for oppklaring rundt de forholdene det varsles om og med sanksjonsmuligheter
overfor arbeidsgiver. Stortinget ber regjeringen evaluere enheten
etter to år for å se om enheten fungerer etter intensjonen.
11. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å lovfeste
rettigheter knyttet til permittering.
12. Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å gjøre
IA-avtalens positive virkemidler, som for eksempel tilretteleggingstilskudd,
tilskudd til bedriftshelsetjeneste og fast kontaktperson i arbeidslivssentrene,
gjeldende for alle virksomheter og alle arbeidstakere uavhengig
av om disse har inngått tariffavtale.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
av forslaget.
Komiteen ba i brev av 11. april 2013 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 15. mai 2013 ligger
vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari
Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert
Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Frøydis
Elisabeth Sund, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til at det i Representantforslag
65 S (2012–2013) fremmes forslag til omfattende endringer i arbeidsmiljøloven.
Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven
har vært grundig diskutert i de siste årene, blant annet i forbindelse
med Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar
for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø
og sikkerheit (Arbeidslivsmeldingen), jf. Innst. 333 S (2011–2012),
og komiteen viser til sine respektive partiers merknader
og forslag i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at et grunnleggende prinsipp
i Norge er at arbeidslivet reguleres både gjennom lover og kollektive
avtaler. Dette gjelder også i våre naboland, i EU og i FN gjennom
ILO. Flertallet viser til at forslagsstillerne på
flere punkt går inn for å fjerne muligheten for regulering gjennom
avtaler. Flertallet mener dette er i utakt med den
lange tradisjonen for trepartssamarbeid i norsk arbeidsliv. Flertallet anser
at de foreslåtte endringene ville virke ugunstig både for arbeidstakere
og arbeidsgivere.
Flertallet mener dagens arbeidsmiljølov
gir en god balanse mellom hensynet til vern av arbeidstakere og
hensynet til virksomhetenes behov. Dagens lov er et resultat av
avveininger av en rekke hensyn som berører arbeidsgiverne, arbeidstakerne
og samfunnet som helhet.
Flertallet vil vise til at man
i Norge, på samme måte som i arbeidslivet, for å balansere styrkeforholdene
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver har etablert markedsreguleringsordninger
for å sikre matprodusenter og fiskere høyere priser og dermed en bedre
balanse mellom kjøper og produsent enn hva som ellers ville ha vært
tilfellet. Dette gjenspeiler den norske tradisjonen med å sikre
jevnbyrdighet mellom lønnstakere og yrkesgrupper imellom.
Flertallet understreker at vernet
av kollektive rettigheter som ligger til grunn for reguleringene
i arbeidslivet, bidrar til å fremme et organisert arbeidsliv. Flertallet peker
også på at et organisert arbeidsliv og sterkt vern av arbeidstakerne
har sikret mer jevnbyrdighet og at arbeidstakerne har en jobb som
gir en inntekt de kan leve av i Norge, og et arbeidsmiljø de kan
leve med i mange år.
Flertallet viser til at det sterke
og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden
i norsk arbeidsliv har fungert godt, og at partssamarbeidet lokalt
og nasjonalt er en grunnplanke i den norske samfunnsmodellen. Flertallet understreker
at tariffavtaler bidrar til å balansere styrkeforholdene mellom
arbeidstaker og arbeidsgiver og at dette er avgjørende for fordeling
av ressurser og makt, både i bedriftene og i samfunnet som sådant. Tariffavtaler
forutsetter at tillitsvalgte i den enkelte virksomhet kan opptre
på vegne av de personene tariffavtalene omfatter. Dagens regulering
av arbeidslivet gir mye fleksibilitet nettopp fordi den bygger på regulering
gjennom både lov og avtaler.
Flertallet viser til at det er
skapt over 330 000 arbeidsplasser i Norge siden 2005, etter år med
lav stigning i sysselsettingen. Flertallet ser ingen motsetning
mellom dagens bestemmelser i arbeidsmiljøloven og god næringsutvikling
og jobbskaping.
Flertallet viser til Meld. St.
29 (2010–2011) Arbeidslivsmeldingen som gir en bred beskrivelse
av tilstanden i norsk arbeidsliv. Arbeidslivet er i hovedsak velorganisert,
men i deler av arbeidslivet forekommer det sosial dumping. Flertallet viser
også til de tre handlingsplanene mot sosial dumping som regjeringen
har fremmet og at det er behov for tiltak for å sikre lovlige norske
lønns- og arbeidsforhold fremover. Høy organisasjonsgrad i arbeidslivet
er også meget viktig for å bekjempe sosial dumping og undergraving
av enkeltyrkesgruppers vilkår og status.
Flertallet stiller seg derfor
undrende til påstanden om at en kan se et svært endret arbeidsliv
der flertallet av arbeidstakere og bedrifter skulle være tjent med
et svakere regelverk og mindre vekt på kollektive løsninger. Flertallet finner
grunn til å minne om at det store flertallet av arbeidstakere, som
sykepleiere, helsefagarbeidere, ansatte i gruver og i sjøfarten,
bussjåfører, lærere, butikkmedarbeidere, kontoransatte, barnevernspedagoger,
assistenter og pedagoger i barnehagene, kundebehandlere, samt rengjøringspersonell
ikke har et arbeid som kan håndteres via iPad og når som helst på
døgnet. Slik vil det heller ikke bli.
Flertallet viser til at de fleste
er fast ansatt, har skriftlig arbeidsavtale, to av tre arbeidstakere jobber
vanlig dagtid og har ikke fleksitid. Et flertall av arbeidstakerne
er organiserte og omfattet av tariffavtale. Det faktum at arbeidslivet
er mangfoldig og variert betyr at utfordringene knyttet til arbeidsmiljø og
arbeidsforhold kan være forskjellige i ulike deler av arbeidslivet,
i ulike bransjer og yrker, samt i små og store virksomheter. Den
viktigste kunnskapen om arbeidsmiljøet og arbeidsforholdene finnes
på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsmiljøreguleringen legger til
rette for at arbeidsmiljøproblem nettopp kan løses på lokalt nivå,
tilpasset størrelsen på virksomheten, risikobildet og kompleksiteten. Flertallet oppfatter
at arbeidsmiljøloven er moderne og tidsriktig.
Flertallet mener derfor det ikke
er behov for en helhetlig gjennomgang av arbeidsmiljøloven og vil
avvise forslaget.
Flertallet viser til at stillingsvernet
og regler om midlertidig ansettelse for de statsansatte reguleres
av tjenestemannsloven og ikke av arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven
gir generelt et noe sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven.
Dette er balansert ved en noe lempeligere adgang til midlertidig
ansettelse i staten. Forskjellen i adgang til midlertidig ansettelse
i staten og i privat sektor har lang tradisjon og litt ulik begrunnelse. Flertallet viser
til at regjeringen arbeider for at flest mulig også innen offentlig
sektor skal ansettes fast og at Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet og Arbeidsdepartementet derfor er i gang med
en systematisk gjennomgang av praksis og bruk av midlertidig ansettelse
i staten, særlig i helsesektoren og i universitets- og høyskolesektoren. Flertallet støtter
regjeringen i dette arbeidet og avviser forslaget.
Flertallet viser til viktigheten
av arbeidet for å sikre at fast ansettelse er hovedregelen i norsk
arbeidsliv. Flertallet mener det etter gjeldende
regelverk er tilstrekkelig anledning til å benytte midlertidig arbeidskraft,
så lenge virksomheten har et midlertidig arbeidskraftbehov. Flertallet mener
en liberalisering tilsvarende representantforslaget om generell
adgang til å ansette midlertidig i inntil 12 måneder, vil åpne for
langt flere midlertidige ansettelser. En slik omfattende åpning
av adgangen til midlertidig ansettelse vil gi manglende forutsigbarhet
for arbeid og inntekt for langt flere enn i dag. Flertallet vil
påpeke at bemanningsselskapenes størrelse og innslag i norsk arbeidsliv
har vokst de seneste årene. Flertallet finner en
slik utvikling uheldig da dette undergraver hovedregelen om fast og
direkte ansettelse. Flertallet viser til Handlingsplanene
mot sosial dumping og tiltakene i vikarpakken vedtatt i forbindelse
med Stortingets behandling av Prop. 74 L (2011–2012) Endringer i
arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv. (likebehandling ved
utleie av arbeidstakere og tiltak i den forbindelse mv.), jf. Innst.
S. nr. 326 L (2011–2012).
Flertallet viser til at det sterke
lovkravet til faste ansettelser medvirker til at midlertidig ansatte får
fast arbeid. Norge unngår på denne måten et todelt arbeidsmarked
med en stor andel sysselsatte som aldri får fast ansettelse, slik
situasjonen er i en del andre europeiske land.
Flertallet viser til at det ikke
er dokumentert at økt adgang til midlertidig ansettelse generelt
er et godt virkemiddel for å få flere i arbeid. Flertallet vil
avvise antakelsen om at en mer liberal adgang til midlertidige ansettelser
vil bedre situasjonen for utsatte grupper, og mener at forslag som
vil gi færre faste jobber er feil vei å gå.
Flertallet viser til at reglene
om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere flere
ulike hensyn. Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid
som ikke påfører dem eller deres familie unødvendige helsemessige
eller sosiale belastninger. Et annet og svært viktig hensyn er at
arbeidstakerne skal kunne stå i arbeidslivet helt frem til pensjonsalderen. Flertallet viser
til at arbeidstidsreglene skal sikre nødvendig fleksibilitet for
arbeidsgivere og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale forhold og
behov, og mener dagens lovverk gir nødvendig fleksibilitet og vern.
Flertallet viser til at regelverket
gir flere muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene
og at det sondres mellom unntak som kan avtales med den enkelte,
lokalt eller omfattende avvik som forutsetter avtale med sentrale
fagorganisasjoner. Flertallet påpeker at i tillegg
kan Arbeidstilsynet gi dispensasjoner på en rekke områder. Rammene
for arbeidstid gjelder heller ikke for ledere og arbeidstakere i
særlig uavhengige stillinger.
Flertallet viser til at kritikken
fra forslagsstillerne knytter seg til kravet om at store og vidtgående unntak
fra arbeidsmiljølovens normalrammer for arbeidstid må avtales mellom
partene på sentralt nivå. Flertallet mener det er
gode grunner til at nettopp de mer omfattende unntakene, hvor man
for eksempel jobber svært lange perioder for deretter å ha sammenhengende
friperioder, ikke skal kunne avtales lokalt. Flertallet viser
til at kravet om avtale med arbeidstakerorganisasjonene sentralt
er bevisst laget slik for å sikre at lokalt tillitsvalgte eller
enkeltarbeidstakere ikke skal kunne presses til avtaler som bryter
med hovedhensynene, og at en kollektivt kan sikre at et mer helhetlig
perspektiv ivaretas. Regelverket tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne
tilstrekkelig innflytelse, balanse i styrkeforholdet mellom partene,
og å sikre legitimitet for de ordningene som etableres. Flertallet vil
vise til at de fleste søknader om andre organiseringer av arbeidstiden blir
godkjent og mener det viser at ordningen i hovedsak fungerer godt.
Flertallet understreker at maktforholdet
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ikke er likeverdig, det er svært
få arbeidstakere som alene kan kreve, og få gjennomslag for, vern
som er i strid med arbeidsgivers ønske. Kollektive rettigheter gir
mer balanserte styrkeforhold. Derfor er de største unntakene fra normal
arbeidstid nettopp forbeholdt bedrifter der arbeidsgiver og arbeidstakere
har en tariffavtale, og dermed en organisasjon å støtte seg på.
Fjerner man disse beskyttelsesmekanismene, vil arbeidstakerne kunne
bli vesentlig mer utsatt for maktbruk fra arbeidsgiver.
Flertallet vil også peke på at
adgangen til å gjøre avtaler på lokalt nivå ikke er en adgang til
å gjøre avtaler bare for medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner.
Det er i praksis nok at en husforening med to personer inngår en
enkel avtale med arbeidsgiver.
Flertallet viser til at gjennom
å gi adgang til å avtale unntak fra de generelle arbeidstidsrammene, og
i tillegg stille krav til hvordan slike unntak kan gjennomføres,
gir dagens arbeidstidsregelverk mulighet for tilpasning til forholdene
på den enkelte arbeidsplass. Flertallet mener derfor
det er feil at dagens regelverk ikke er fleksibelt eller sikrer
arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon og vil derfor
avvise forslaget.
Flertallet viser til utfordringene
knyttet til arbeidstid for såkalte særlig uavhengige arbeidstakere. Flertallet viser
til at Arbeidsdepartementet, på bakgrunn av merknader fra komiteen
i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 29 (2010–2011) Arbeidslivsmeldingen,
har satt i gang en prosess for gjennomgang av praksis. Partene i
arbeidslivet har kommet med innspill. Flertallet viser
til at Arbeidsdepartementet nå utlyser et utredningsoppdrag for
å beskrive praktiseringen og omfanget av bruken av unntaksbestemmelsen
i arbeidsmiljøloven for arbeidstakere i særlig uavhengig stilling. Flertallet vil
derfor avvente dette arbeidet før en tar stilling til endringer
av bestemmelsen.
Flertallet viser til at arbeidslivsforskning
tilsier at nattarbeid bør begrenses på grunn av økt risiko for helseskader. Flertallet mener
derfor det er nødvendig med restriksjoner mot unødig arbeid om natten.
Slike restriksjoner sørger for å bedre folkehelsen, forhindre sykdom
hos den enkelte arbeidstaker og begrense offentlige kostnader ved
sykdom og behandling.
Flertallet viser til at forbudet
mot søndagsarbeid først og fremst er begrunnet i hensynet til arbeidstakeres
sosiale og velferdsmessige behov. Felles hvile- og helgedager er
ansett å ivareta en samfunnsinteresse ved at det muliggjør aktiviteter
som skaper en følelse av fellesskap og kollektiv tilhørighet i samfunnet.
Arbeid på søndag er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det
nødvendig. I virksomhet som er bundet av tariffavtale åpner arbeidsmiljøloven
for at arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte kan inngå skriftlig
avtale om arbeid på søndag dersom det foreligger et særlig og tidsavgrenset
behov for det.
Flertallet er opptatt av at varslervernet
skal være sterkt og at lovverket fungerer etter hensikten. Flertallet viser
til at varslerparagrafen skal evalueres og at Arbeidsdepartementet
har satt i gang dette arbeidet og opprettet et eksternt evalueringsprosjekt av
varslingsreglene i arbeidsmiljøloven. Prosjektets sluttrapport vil
foreligge innen utgangen av året. Evalueringen vil følges opp av
Arbeidsdepartementet. Spørsmålet om behovet for en varslerenhet
under Arbeidstilsynet eller andre ordninger som kan vise seg nødvendig
for å sikre tilstrekkelig vern, vil måtte avklares som en naturlig
del av evalueringen. Flertallet ser frem til resultatet
av evalueringene.
Flertallet viser til at regelverk
og praksis ved permittering ble drøftet i Meld. St. 29 (2010–2011) Arbeidslivsmeldingen
og at det er ulike behov for permittering i ulike deler av arbeidslivet. Flertallet viser
til at dette er et regelverk som egner seg godt for regulering gjennom
avtaler. Flertallet understreker også at uorganiserte
arbeidstakere er sikret et godt vern ved permittering gjennom de
sedvanerettslige reglene som er utviklet i arbeidslivet og gjennom
rettspraksis.
Flertallet viser til forslaget
om at IA-avtalens virkemidler må gjøres tilgjengelige også for virksomheter
uten tariffavtale. Flertallet viser til at dette
er tilfellet i dag og at IA-avtalens virkemidler er tilgjengelige
for alle forutsatt at virksomheten inngår en IA-avtale med Nav Arbeidslivssenter. Flertallet viser
til at IA-avtalen er et godt eksempel på viktigheten i trepartssamarbeidet
i norsk arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke behovet for
et arbeidsliv som er både trygt og fleksibelt. Selv om norsk arbeidsliv
i all hovedsak er bra, er det samtidig flere utfordringer knyttet
til, for eksempel, den internasjonale konkurransesituasjonen, manglende
inkludering av en del grupper i arbeidslivet og den kommende eldrebølgen. Disse
medlemmer ønsker derfor forsiktige endringer i dagens arbeidsmiljølov. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til sine respektive partiers
merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St.
29 (2010–2011), jf. Innst. 333 S (2011–2012).
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:65 S (2012–2013) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Borghild Tenden
om et moderne, trygt og fleksibelt arbeidsliv – forslag om endringer
i arbeidsmiljøloven m.m. – bifalles ikke.
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev
av 11. april 2013, der det bes en vurdering av ovennevnte representantforslag.
Forslagsstillerne fremmer forslag om omfattende endringer
i arbeidsmiljøloven.
Regjeringen mener dagens arbeidsmiljølov gir
en god balanse mellom hensynet til vern av arbeidstakere og hensynet
til virksomhetenes behov. Dagens lov er et resultat av avveininger
av en rekke hensyn som berører arbeidsgiverne, arbeidstakerne og
samfunnet som helhet.
Arbeidsmiljøloven har vært grundig diskutert
i de siste årene. Stortinget behandlet i fjor Meld. St. 29 (2010-2011)
Arbeidslivsmeldingen, jf. Innst. 333 S. (2011-2012). Meldingen gir
en bred beskrivelse av tilstanden i norsk arbeidsliv. Arbeidslivet
er i hovedsak velorganisert. De fleste er fast ansatt, har skriftlig arbeidsavtale,
to av tre arbeidstakere jobber vanlig dagtid og har ikke fleksitid,
og et flertall av arbeidstakerne er organiserte og omfattet av tariffavtale.
Arbeidslivet er også mangfoldig og variert. Det betyr at utfordringene
knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsforhold, kan være forskjellige
i ulike deler av arbeidslivet, i ulike bransjer og yrke, i små og
store virksomheter. Den viktigste kunnskapen om arbeidsmiljøet og
arbeidsforholdene finnes på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsmiljøreguleringen
legger til rette for at arbeidsmiljøproblem nettopp kan løses på
lokalt nivå, tilpasset størrelsen på virksomheten, risikobildet og
kompleksiteten.
Det sterke og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstaker-
og arbeidsgiversiden i norsk arbeidsliv er viktig. Partssamarbeidet
lokalt og nasjonalt er en grunnplanke i den norske samfunnsmodellen.
Tariffavtaler bidrar til å balansere styrkeforholdene mellom arbeidstaker
og arbeidsgiver. Tariffavtaler forutsetter tillitsvalgte på den
enkelte virksomhet som kan opptre på vegne av de personene tariffavtalene
omfatter. Trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og offentlige
myndigheter fungerer i stor grad godt og legger grunnlaget for et
velfungerende arbeidsliv og velferdssamfunn. Dagens regulering av arbeidslivet
gir mye fleksibilitet nettopp fordi den bygger på regulering gjennom
både lov og avtaler.
Reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skal tjene
og balansere flere ulike hensyn. Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne
en arbeidstid som ikke påfører dem eller deres familie unødvendige
helsemessige eller sosiale belastninger, samt at arbeidstakerne skal
kunne stå i arbeidslivet helt frem til pensjonsalderen. Videre skal
arbeidstidsreglene sikre nødvendig fleksibilitet for arbeidsgivere
og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale forhold og behov.
Regelverket gir flere muligheter for unntak
fra de generelle arbeidstidsreglene. Noen unntak kan gjøres etter
avtale med den enkelte arbeidstaker, flere gjennom lokale avtaler,
mens det gjennom avtaler med de sentrale fagorganisasjonene kan
avtales meget omfattende avvik. I tillegg kan Arbeidstilsynet gi
dispensasjoner på en rekke områder. Rammene for arbeidstid gjelder
heller ikke for ledere og arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger.
Noe av kritikken fra forslagstillerne knytter
seg til kravet om at store og vidtgående unntak fra arbeidsmiljølovens
normalrammer for arbeidstid må avtales mellom partene på sentralt
nivå. Jeg viser imidlertid til at det er gode grunner til at nettopp
de mer omfattende unntakene, hvor man for eksempel jobber svært
lange perioder for deretter å ha sammenhengende friperioder, ikke
skal kunne avtales lokalt. Kravet om avtale med arbeidstakerorganisasjonene sentralt
sikrer at lokalt tillitsvalgte ikke skal kunne presses til omfattende
avtaler og sørger samtidig for at et mer helhetlig perspektiv ivaretas.
Jeg vil også peke på at adgangen til å gjøre
avtaler på lokalt nivå ikke er en adgang til å gjøre avtaler bare
for medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner. Det er i praksis nok
at en husforening med to personer inngår en enkel avtale med arbeidsgiver.
Gjennom å gi adgang til å avtale unntak fra
de generelle arbeidstidsrammene, og i tillegg stille krav til hvordan
slike unntak kan gjennomføres, gir dagens arbeidstidsregelverk mulighet
for tilpasning til forholdene på den enkelte arbeidsplass. Det blir
derfor feil å antyde at dagens regelverk ikke er fleksibelt eller
sikrer arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon. Regelverket
tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig innflytelse,
balanse i styrkeforholdet mellom partene, og å sikre legitimitet for
de ordningene som etableres.
Et grunnleggende prinsipp i Norge er at arbeidslivet
reguleres både gjennom lover og kollektive avtaler. Dette gjelder
også i våre naboland, i EU og i FN gjennom ILO. Forslagsstillerne
går på flere punkt inn for å fjerne muligheten for regulering gjennom
avtaler. Dette er etter mitt syn i utakt med internasjonal regulering
og den lange tradisjonen for trepartssamarbeid i norsk arbeidsliv.
Det vil etter min vurdering virke ugunstig både for arbeidstakere
og arbeidsgivere.
Når det gjelder utfordringene knyttet til arbeidstid
for såkalte særlig uavhengige arbeidstakere, ønsker regjeringen
å se nærmere på det. Arbeidsdepartementet har på bakgrunn av merknader
fra komiteen i forbindelse med behandlingen av arbeidslivsmeldingen,
satt i gang en prosess for gjennomgang av praksis. Partene i arbeidslivet
har kommet med innspill. Departementet utlyser nå et utredningsoppdrag for
å beskrive praktiseringen og omfanget av bruken av unntaksbestemmelsen
i arbeidsmiljøloven for arbeidstakere i særlig uavhengig stilling.
Regjeringen vil arbeide videre for å sikre at
fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er allerede
etter gjeldende regelverk anledning til å benytte midlertidig arbeidskraft,
så lenge virksomheten har et midlertidig arbeidskraftbehov. En liberalisering
tilsvarende representantforslaget om generell adgang til å ansette
midlertidig i inntil 12 måneder, vil åpne for langt flere midlertidige
ansettelser. En slik omfattende åpning av adgangen til midlertidig ansettelse
vil gi manglende forutsigbarhet for arbeid og inntekt for langt
flere enn i dag. Ikke minst for utsatte grupper. Dette er feil vei
å gå.
Stillingsvernet og regler om midlertidig ansettelse
for de statsansattes reguleres av tjenestemannsloven, og ikke av
arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven er under Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementets ansvarsområde. Tjenestemannsloven gir generelt
et noe sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven. Motsatsen til
dette er en noe lempeligere adgang til midlertidig ansettelse i
staten. Forskjellen i adgang til midlertidig ansettelse i staten
og i privat sektor har lang tradisjon og litt ulik begrunnelse.
En eventuell evaluering av regelsettene kan derfor ikke vurderes
særskilt for midlertidig ansettelse. Hele stillingsvernet må i tilfelle
vurderes. Regjeringen er opptatt av at flest mulig også innen offentlig
sektor skal ansettes fast. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
og Arbeidsdepartementet er i gang med en systematisk gjennomgang
av praksis og bruk av midlertidig ansettelse i staten, særlig i
helsesektoren og i universitets- og høyskolesektoren.
Arbeidsdepartementet har satt i gang et eksternt evalueringsprosjekt
av varslingsreglene i arbeidsmiljøloven. Prosjektets sluttrapport
vil foreligge innen utgangen av året. Evalueringen vil følges opp
av departementet.
Regelverk og praksis ved permittering ble drøftet i
Arbeidslivsmeldingen. Det er ulike behov for permittering i ulike
deler av arbeidslivet. Dette er derfor et regelverk som egner seg
godt for regulering gjennom avtaler. Uorganiserte arbeidstakere
er også sikret et godt vern ved permittering gjennom de sedvanerettslige
reglene som er utviklet i arbeidslivet og gjennom rettspraksis.
Forslagsstillerne tar til slutt opp at IA-avtalens virkemidler
må gjøres tilgjengelige også for virksomheter uten tariffavtale.
Dette forslaget mener jeg kan bero på en misforståelse. IA-avtalens
virkemidler er tilgjengelige for alle forutsatt at virksomheten inngår
en IA-avtale med NAV Arbeidslivssenter. IA-avtalen er etter min
vurdering et godt eksempel på bredden og tyngden i trepartssamarbeidet
i norsk arbeidsliv.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 4. juni 2013
Robert Eriksson |
Frøydis Elisabeth Sund |
leder |
ordfører |