I meldinga blir det vist til at regjeringa vil
ta heile Noreg i bruk. Regjeringa vil halda fram med å byggje landet
for komande generasjonar. Det blir peikt på at ein aktiv distrikts-
og regionalpolitikk har skapt eit Noreg regjeringa er stolte av.
Regjeringa skal utvikle næringslivet og velferdstilbodet også i
framtida, og politikken må foredlast vidare for å møte dei utfordringane
som ventar. Det blir i meldinga vist til at utfordringar endrar
seg, men at ein viktig visjon ligg fast: det gode liv i heile landet.
Det blir i meldinga peikt på at regjeringa vil
oppretthalde hovudtrekka i busetnadsmønsteret. Regjeringa vil nytte
dei menneskelege og naturgjevne ressursane i heile landet for størst
mogleg nasjonal verdiskaping, sikre likeverdige levekår og gje alle
reell fridom til å busetje seg der dei vil.
Det blir i meldinga vist til at distrikts- og
regionalpolitikken tek sikte på å påverke utviklingstrekka og dei
sterke drivkreftene i samfunnet. Demografiske strukturar, flyttetendensar,
næringsstruktur og næringsutvikling påverkar utviklinga. Det same
gjer større krav i samfunnet om utdanning og kompetanse. På toppen
av dette kjem kva preferansar folk har både sosialt og geografisk
når dei skal forme liva sine.
I dag er ein vitne til djuptgåande endringar
i næringsliv, arbeidsliv og demografi. Desse endringane vil prege
utviklinga i heile landet og leggje føringar for korleis det blir
å leve i det norske samfunnet i framtida. Slik sett er måla for
distrikts- og regionalpolitikken ambisiøse og djerve. Det blir i
meldinga peikt på at ein må handle no for ikkje å hamne i irreversible
regionale ubalansar på lengre sikt, til ugunst for folk både i sentrale
strok og i distrikta.
Det blir i meldinga peikt på at distrikts- og
regionalpolitikken har vore ein suksess gjennom 50 år. Når ein samanliknar
det som skjer i Noreg med utviklinga i andre land ser ein at Noreg
har gode levekår over heile landet og relativt små forskjellar mellom
regionane. Næringslivet tek del i den globale arbeidsdelinga, og
det går godt i store delar av landet. Dei siste åra er også nedgangen
i folketalet i mange distriktskommunar snudd til vekst. Kompetansearbeidsplassutvalet
slo fast at ei balansert regional utvikling er ein føresetnad for
ei størst mogleg nasjonalinntekt. Nasjonalinntekta legg grunnlaget
for det framtidige velferdssamfunnet. Distrikts- og regionalpolitikken
er difor til det beste for landet.
Meldinga til Stortinget er innretta mot ei kunnskapsbasert
verdiskaping og velfungerande regionale arbeidsmarknader. Ein må
leggje til rette for ei balansert regional utvikling med ein politikk
og verkemiddel, som er tilpassa lokale fortrinn og utfordringar.
Det blir i meldinga vist til at Noreg i dag
har ei relativt balansert utvikling i folketalet. Inntil for få
år sidan var utviklinga eit nullsumspel, der vekst i folketalet
i sentrale strok førte til nedgang i mindre sentrale strok. Slik
er det ikkje i dag. Samla sett har ein i dag den beste folketalsutviklinga
i Distrikts-Noreg på over 30 år. Hovudårsaka er innvandringa, som bidreg
til at alle fylka har vekst i folketalet. 118 fleire kommunar hadde
vekst i folketalet i 2011 enn i 2006.
Men det er store skilnader mellom kommunane, og
framleis er det mange distriktskommunar som slit med nedgang i folketalet
og med å oppretthalde det offentlege og private tenestetilbodet.
Mykje sentralisering skjer i samband med val
av studiestad.
Flyttemønsteret viser at det er behov for å
føre vidare ein spreidd utdanningsstruktur og utvikle gode regionale
utdanningstilbod.
Den sterke veksten i folketalet i storbyane
fører til press på bustadbygging, transport og offentlege tenester.
Vi må difor ha ein sterkare vekst i bustadbygginga. Pressproblema
i storbyregionane kan vi motverke gjennom å styrkje små og store
arbeidsmarknader i heile landet.
Det blir i meldinga peikt på at kompetansearbeidsplassane
er skeivt fordelte. Kompetansearbeidsplassutvalet konkluderte med
at ei vidare sentralisering av kompetansearbeidsplassar kan gje
store samfunnsøkonomiske kostnader fordi andre tilgjengelege ressursar
ikkje blir nytta fullt ut. Humankapitalen er i dag den aller viktigaste
kjelda til velstand og økonomisk vekst. Det blir i meldinga peikt
på at ei høg grad av sysselsetjing i heile landet difor er avgjerande
for å sikre framtidig velstand og velferd. Deltakinga i arbeidslivet
er høg i Noreg samanlikna med andre land, men manglande evne til
å omstille arbeidskrafta gjer at unødig mange personar somme stader hamnar
utanfor arbeidslivet etter nedleggingar og nedbemanningar. Manglande
kompetanse og låg økonomisk aktivitet i eit område kan føre til
at folk blir utstøytte frå arbeidslivet med passivitet som resultat.
Noreg er eit høgkostland, og det er først og fremst verksemder som
genererer høg verdiskaping per hovud, det er lønsamt å lokalisere
i dei rike landa i framtida. Både næringslivet og offentleg sektor
i heile landet må difor bli meir kunnskapsbaserte.
I meldinga blir det peikt på at ein ser ei framvaksande
todeling i næringslivet i Noreg. På den eine sida har ein den delen
som konkurrerer globalt, og som er direkte eller indirekte kopla
til dei sterke næringane innan petroleum, sjømat og sjøtransport.
Dei områda som har den største eksporten av varer og tenester per
sysselsett, finn ein langs kysten, med Sunnmøre i fremste rekkje.
Finansiering, engineering og FoU er eksempel på tenester knytte
til desse næringane, og de finn ein oftast i universitetsbyane.
På den andre sida har ein regionar med meir
tradisjonelle næringar som ikkje på same måten tek del i den sterke
nasjonale veksten. Det er mange slike i mindre arbeidsmarknader
i Innlandet, i den indre delen av Sørlandet, inne i fjordområda
på Vestlandet og i mange delar av Trøndelag og Nord-Noreg.
Det blir i meldinga peikt på at spreidd busetnad er
ein sentral del av den norske eigenarten, men mindre arbeidsmarknader
har andre føresetnader for vekst og utvikling enn større. Regjeringa
legg difor opp til ein framleis kraftfull innsats retta mot mindre arbeidsmarknader.
Arbeid med attraktive lokalsamfunn, utbygging av breiband og samferdsel,
differensiert innsats for næringsutvikling, fleksibel utdanning
og tilrettelegging for fjernarbeid er alle innsatsområde som er
særleg viktige for mindre arbeidsmarknader. Som grunnlag for å vurdere
initiativ vil departementet også kartleggje eksisterande arbeid
i fylka med mobilisering, rådgjeving og tilrettelegging for etter-
og vidareutdanning blant folk og verksemder.
Det blir i meldinga peikt på at Lokalsamfunn, kommunar
og dei regionale arbeidsmarknadene må vere attraktive for at måla
om busetjing og verdiskaping skal bli nådd i heile landet.
Kommunesektoren er hovudkanalen når det gjeld å
sikre likeverdige velferdstilbod i heile landet. Det er brei politisk
semje om at kommunane skal tilby likeverdige tenester.
Regjeringa vil halde fram med å prioritere kommuneøkonomien
og føre vidare dei regionalpolitiske tilskota i inntektssystemet.
Mange kommunar i dei mindre arbeidsmarknadene
ligg i område der det også er store, verneverdige naturområde. Regjeringa
vil jobbe på lag med kommunane for å vidareføre arbeidet med å førebyggje konflikt
og sikre berekraftig forvalting av ressursar i desse kommunane.
Store delar av det mest globaliserte og eksportorienterte
næringslivet i landet finn ein i relativt små byregionar.
Investeringar i samferdsel gjer at mindre arbeidsmarknader
kan koplast saman, og at folk i bygder og på tettstader får større
valfridom når det gjeld arbeid. Regjeringa vil følgje opp perspektivet
om kopling av arbeidsmarknader i framtidige prosessar med Nasjonal
transportplan.
Mange små og mellomstore byar har institusjonar
for høgare utdanning, sjukehus og ulike typar statlege verksemder.
Regjeringa legg vekt på at organiseringa av statlege verksemder
skal sikre folk i alle delar av landet god tilgang på tenester,
ei jamnare regional fordeling av statlege arbeidsplassar og oppbygging
og vidareutvikling av profesjonelle fagmiljø også utanom dei større
pressområda.
Departementet ynskjer å leggje til rette for
ei positiv utvikling i små og mellomstore byar. Men ingen byar og
byregionar er like, og kvar region må analyserast for seg. Eit mål
må vere å knyte næringslivet i sentra og omlanda betre saman, slik
at større delar av regionen kan ta del i dynamikken i næringslivet.
Departementet har difor sett av 7,5 mill. kroner
i statsbudsjettet for 2013 til å starte eit utviklingsprogram som
skal styrkje små og mellomstore byar som regional utviklingskraft.
Det blir i meldinga peikt på at den sterke veksten i
hovudstadsregionen og i andre storbyregionar fører med seg særskilde
utfordringar. Pressproblema må løysast på to måtar. På den eine
sida må offentlege planar ta høgd for den sterke veksten som er
varsla dei komande åra. Veksten får følgjer for mellom anna infrastruktur,
bustadmarknader, levekår, tenestetilbod og integrering. Dette er
spørsmål som er teke opp i eksisterande og komande meldingar til
Stortinget om integreringspolitikken, bustadpolitikken og Nasjonal
transportplan. Regjeringa har også bedt Oslo og Akershus om å samarbeide
om å utvikle ein samla areal- og transportplan for hovudstadsregionen.
Det går fram av meldinga at regjeringa på den
andre sida vil føre ein politikk som sikrar ei meir balansert utvikling
i Noreg. Det blir i meldinga peikt på at ein også må sikre at unge
som veks opp i dag finn det attraktivt å bu og arbeide i område
med viktige næringar også utanfor storbyområda. Det krev ein offensiv
distrikts- og regionalpolitikk som kan spreie veksten til små og
større arbeidsmarknader i heile landet.
Regjeringa vil føre ein offensiv og regionalt
differensiert politikk for å nå dei distrikts- og regionalpolitiske
måla.
Gjeninnføringa av den differensierte arbeidsgjevaravgifta
i 2007 er ein sentral del av den offensive distriktspolitikken regjeringa
fører. EU skal vedta nye retningslinjer for regionalstøtte i 2013.
Regjeringa vil arbeide for å føre ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift
vidare. Regjeringa vil òg føre vidare dagens kompensasjonsordningar.
Det blir i meldinga peikt på at ein viktig del
av handlingsrommet for distrikts- og regionalpolitikken er høvet
til å gje investeringsstøtte til bedrifter i distrikta. Regjeringa
har i dei komande forhandlingane med ESA som mål å oppnå eit best
mogleg resultat for nytt verkeområde for investeringsstøtte frå
2014.
Den offentlege innsatsen må tilpassast utfordringane
og potensiala i den einskilde regionen. Difor har fylkeskommunane
fått eit distrikts- og regionalpolitisk oppdrag frå departementet
og dei disponerer nærare 80 pst. av midlane til distrikts- og regionalpolitikk
over budsjettet til departementet. Regjeringa vil framleis dimensjonere
midlane for å treffe landsdelar og område med særskilde utfordringar.
I meldingas kapittel 1.2.2 blir følgjande føresetnader/tiltak
oppsummert:
Attraktive lokalsamfunn
Den digitale allemannsretten
Differensiert næringspolitikk
Tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms
Fjellområda
Statleg lokaliseringspolitikk
I meldingas kapittel 1.3 blir det gitt ei utgreiing om
distrikts- og regionalpolitikken gjennom 50 år.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Øyvind Halleraker og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, viser til at regjeringen i Meld. St. 13 (2012–2013)
Ta heile Noreg i bruk understreker at regjeringen vil opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Meldingen understreker at dette
er en forutsetning for at vi kan utnytte de menneskelige og naturgitte
ressursene i hele landet og derigjennom sikre en størst mulig nasjonal
verdiskaping, sikre likeverdige levekår og gi alle reell frihet
til å bosette seg der de vil.
Komiteen slutter seg til perspektivet
i meldingen som er innrettet mot en kunnskapsbasert verdiskaping
og velfungerende regionale arbeidsmarkeder, og mot at man må legge
til rette for en balansert regional utvikling med en politikk og
virkemidler som er tilpasset lokale fortrinn og utfordringer.
Komiteen vil understreke betydningen
av å se distrikts- og regionalpolitikken i sammenheng med andre
politikkområder. Komiteen viser i den forbindelse
til at regjeringen nylig har lagt fram ny Nasjonal transportplan,
jf. Meld. St. 26 (2012–2013), og en stortingsmelding om boligpolitikk,
jf. Meld. St. 17 (2012–2013). Samferdsel- og boligpolitikk er to
av mange politikkområder som har svært stor betydning for distrikts-
og regionalpolitikken.
Komiteen vil understreke distrikts-
og regionalpolitikken som et politikkområde med mange aktører og
interessenter. Videre er utfordringene ofte svært sammensatte og
dessuten ulike i forskjellige deler av landet. Helhetlig tilnærming,
og lokal og regional tilpasning og differensiering av politikken
er viktige stikkord. Komiteen vil peke på at distrikts- og
regionalpolitikken handler om velferd og verdiskaping der folk bor. Komiteen slutter
seg til ambisjonene i meldingen om å føre en offensiv og regionalt
differensiert politikk for å nå de distrikts- og regionalpolitiske
målene.
Komiteen viser til at det har
blitt holdt åpen høring på Stortinget i forbindelse med behandlingen av
stortingsmeldingen, der følgende organisasjoner deltok: Opplysningsrådet
for veitrafikken, Det norske skogselskap, Frivillighet Norge, Norges
Bondelag og Forskningsrådet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
tilføye at det politiske målet om å opprettholde hovedtrekkene i
bosettingsmønsteret har lange tradisjoner i norsk politikk, mens
det i praksis gjøres lite for å oppfylle dette målet. Verken regjeringen
eller Stortinget kan vedta hvor folk skal bo, noe daværende kommunal-
og regionalminister Åslaug Haga bekreftet i sitt svar på spørsmål
i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 15:130 (2006–2007).
Som situasjonen i dag fortoner seg, mener disse medlemmer at
norsk distriktspolitikk ikke har fungert etter forutsetningene og
dermed må anses som feilslått. Disse medlemmer mener
at veien videre for distriktsutvikling er å satse på byer og regionsentre
som katalysatorer for utviklingen, i erkjennelse av at det er byer
og regionsentre som skaper grunnlaget for befolkningen i distriktene.
Disse medlemmer vil vise til
regjeringens lite vellykkete forsøk på å legitimere sin distriktspolitikk
gjennom utredningsprosjektet «Sentraliseringens pris». Der ble det
lagt et premiss for forskerne at det bare skulle være de negative
virkningene av sentraliseringen som skulle undersøkes. Forskernes konklusjon
ble likevel denne:
«Oppsummert gir ikke analysen grunnlag for å konkludere
sterkt med at sentralisering gjennomgående har negative effekter
verken for individer, regioner eller nasjonen som helhet».
Studier viser en klar sammenheng mellom urbanisering
og økt produktivitet, blant annet fordi storbyer gjør det mulig
med økt spesialisering av arbeidskraften og derved bedre utnyttelse
av de samlete arbeidskraftressurser. Det vises i den forbindelse til
Finansdepartementets svar på Fremskrittspartiets spørsmål nr. 35
til perspektivmeldingen 2013 (Meld. St. 12 (2012–2013)), der det
kommer frem at urbanisering kan gi markeder med flere aktører og
dermed bidra til mer konkurranse på produktmarkedene, samt gi grunnlag
for å høste stordriftsfordeler.
Disse medlemmer mener at markedet
vil regulere den geografiske spredningen av arbeidsplasser. Dagens
bosettingsmønster er i betydelig grad et resultat av hvordan markedet
fungerte i tidligere tider. Eksport av sjømat har i flere hundre
år sørget for en spredt bosetting langs kysten, mens fremveksten av
byene langs sørlandskysten i stor grad skyldes gode tider for handelsflåten
under seilskutetiden.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at markedet og folks frie valg også i fremtiden skal styre bosettingen
i Norge. For øvrig vises det til Fremskrittspartiets kommentarer
angående bosettingsmønsteret i Innst. S. nr. 56 (2006–2007) til
St.meld. nr. 21 (2005–2006) «Hjarte for heile landet».
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at målet med den økonomiske politikken må være å videreutvikle det
norske velferdssamfunnet, arbeid til alle, å øke verdiskapingen,
å få til en rettferdig fordeling og å stimulere til en langsiktig
og bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil peke
på at det er viktig å legge til rette for at den enkelte får reell
frihet til å bosette seg der han eller hun ønsker. Målet er å ta
vare på hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utløse verdiskapingspotensialet
i alle deler av landet. Innsatsen for å fremme regionalpolitiske
mål skal også medvirke til å styrke konkurranseevnen i forhold til
andre land.
Disse medlemmer vil fremheve
at Norge er et land med store variasjoner og rikt mangfold. Gjennom
distriktspolitikken er det viktig å ta vare på og videreutvikle
dette mangfoldet. Disse medlemmer viser til at Høyres
hovedstrategi i regional- og distriktspolitikken er å
prioritere virkemiddel
som kan medvirke til å styrke evnen til innovasjon og nyetablering
i alle deler av landet, med vekt på å nå potensielle gründere og
entreprenører
delegere og desentralisere mer ansvar og
flere oppgaver til underliggende nivå
styrke infrastrukturen for å gjøre større
deler av landet mer tilgjengelig
styrke vekstkraften der den er, og samtidig
sikre grunnlaget for gode levekår i alle deler av landet
Disse medlemmer vil videre vise
til at vi må ha virksomheter i alle deler av landet for å sikre
den samlede verdiskapingen i nasjonen. Råvareuttak og primærproduksjon
i distriktene er grunnlag for store deler av verdiskapingen i landet
vårt, og det er potensial for mye mer. Tro på egne krefter er viktig
for å utløse nyskaping og vekstkraft. Disse medlemmer vil
peke på at staten ikke bygger landet, derimot er det statens oppgave
å føre en politikk som legger til rette for at enkeltmennesker,
virksomheter og institusjoner kan virke og skape verdier for seg
selv og for samfunnet. Disse medlemmer støtter og
vil fremheve viktigheten av å sette individet i sentrum. Dette må
også gjelde i distriktspolitikken. Hver og en av oss må gis muligheten
til å velge på selvstendig grunnlag hvor vi vil bo og arbeide. Det
må legges til rette slik at den enkelte har reell frihet til å bosette seg
der hun eller han ønsker.
Disse medlemmer vil fremheve
viktigheten av at politiske avgjørelser blir tatt så nær den det
gjelder som mulig. Derfor ønsker disse medlemmer å
delegere mer myndighet nedover i statsforvaltningen og desentralisere
mer ansvar og flere oppgaver til kommunesektoren. Disse medlemmer vil
fremheve at de som er nærmest utfordringene alltid har vært, og
er, dyktigst til å finne de gode løsningene. Disse medlemmer mener
det er behov for nye ideer og bedre løsninger på dette feltet, og
ønsker en helhetlig kommunereform for å styrke norske kommuners
robusthet.
Disse medlemmer viser til at
konkurranse nasjonalt er med på å stimulere til skapervilje og virketrang
hos den enkelte, og samtidig er en forutsetning for at norske bedrifter
skal ha konkurranseevne internasjonalt. Konkurranse virker skjerpende
og er en viktig drivkraft for å få til utvikling og endring. Disse
medlemmer legger vekt på at gjennom en sterkere målretting
av virkemidlene vil det kompenseres for svikt i markedet og medvirke
til at alle deler av landet kan få en positiv utvikling og likeverdige vilkår
for å delta i konkurransen. Disse medlemmer vil presisere
at hovedansvaret for verdiskapningen i Norge allikevel ligger hos
enkeltmennesket, i den enkelte bedrift og i den enkelte region.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
god distriktspolitikk skal gjøre det mulig å bo, arbeide, drive
konkurransedyktig næringsliv og ha likeverdige tjenestetilbud i
hele landet. Dette medlem peker på at Distrikts-Norge
har sammensatte utfordringer som må løses med differensiert distriktspolitikk,
basert på regionale fortrinn og med sterk regional styring og samordning.
Dette medlem viser til at det
er mange politikkområder som til sammen utgjør en god distriktspolitikk.
Blant annet er kommunenes rammevilkår, infrastrukturutbygging, boligbygging
og kommunikasjonsløsninger svært viktige elementer i en god distriktspolitikk. Dette
medlem vil trekke frem at det også er avgjørende med arbeidsplasser
i distriktene for å styrke bosettingen her.
Dette medlem støtter i all hovedsak
hovedlinjene i stortingsmeldingen, men mener en mer fremoverlent
politikk både hva gjelder boligbygging, arbeidsplasser og infrastruktur
kunne tjent distriktene ved at både innbyggertallet og verdiskapningen
i distriktene hadde økt.
Dette medlem legger til grunn
at politiske beslutninger skal tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå.
For at dette skal være mulig forutsetter det at maktfordelingen
og finansieringen er slik at kommunene har nok virkemidler til å
ivareta sine oppgaver.
Dette medlem viser til at Norge
er et langstrakt land med mange ulike kommuner og fylker, med ulike
utfordringer. Dette medlem ønsker å legge til rette
for et levende folkestyre lokalt og regionalt, der de folkevalgte
kan utnytte sine lokale og regionale fortrinn til det beste for
innbyggerne, næringslivet og samfunnet ellers. Et velfungerende
lokaldemokrati er viktig, og dette medlem mener det
er avgjørende at staten i hovedsak styrer gjennom rammer slik at
den lokale og regionale handlefriheten øker og lokaldemokratiet
styrkes.
Det blir i meldinga vist til at Noreg skil seg
ut i europeisk målestokk ved at mykje av landarealet er fjell og
vidder, og ved at det ofte er store avstandar arbeidsmarknadene
imellom. Samstundes er folketettleiken låg og tilgjenget til både
kommunikasjonar og dei store europeiske marknadene er avgrensa.
Noreg, Sverige, Finland og særleg Island, har særs
få innbyggjarar i ein europeisk samanheng. Sjølvsagt er det monalege
regionale variasjonar også her.
Det blir i meldinga vist til at det mot dette
bakteppet er lett å forstå at distriktsdimensjonen i distrikts- og
regionalpolitikken i desse landa historisk har handla om å kompensere
for ulemper knytte til mellom anna låg folketettleik og store avstandar
til større marknader. I ein europeisk samanheng er dette relevant
ved at EU har låg folketettleik som eit særskilt kriterium for regionalstøtte.
Det viktigaste grunnlaget for regionalpolitikken elles
i Europa er knytt til inntektsutjamning (konvergens) mellom land
og regionar som følgje av store skilnader i økonomiske utvikling.
Regionalpolitikken utgjer meir enn ein tredel av EUs budsjett og
er sentral for å nå måla om vekst og sysselsetjing.
Norske regionar – i meldinga i tydinga fylke
og landsdelar – klarer seg i stor grad betre enn tilsvarande regionar
i Europa. Arbeidsløysa er gjennomgåande lågare, sysselsetjinga er
høgare og verdiskapinga og kjøpekrafta per innbyggjar er større.
I tillegg har vi dei siste åra hatt ein auke i folketalet i det
meste av landet.
I Europa, utanom Noreg, er det i hovudsak dei tettbygde
regionane med korte avstandar til dei største europeiske marknadene
som klarer seg best. Noreg skil seg frå denne tendensen ved at det
i stort har vore positiv utvikling òg i dei delane av landet som
har lågast folketal og minst tilgang til kommunikasjonar og større
marknader. I tillegg er det mindre skilnader mellom fylka og landsdelane
i Noreg enn i mange andre land i Europa.
Noreg er blant dei landa som har lågast fattigdomsrisiko,
og i tillegg er det relativt liten skilnad mellom regionane i landet
(her: landsdelar). Dette illustrerer at ein i Noreg har klart å
oppretthalde ei balansert fordeling og utvikling på dette geografiske
nivået.
Saman med utvidinga av EØS-området i 2004 dannar
situasjonsskildringa i meldingas kap. 2.1.2 bakteppe for den store
innvandringa til Noreg dei seinare åra. Det blir i meldinga peikt
på at innvandringa har kome heile landet til gode og har i hovudsak
vore relatert til arbeid.
I mange tilfelle er det store skilnader mellom land
og regionar i Europa når ein vurderer ulike indikatorar på samfunnsutviklinga.
Noreg står fram som eit paradoks ved at utviklinga her i det store
og heile er svært god, sjølv om vi skårar lågt på fleire av dei faktorane
som utviklingsteoriane gjerne nyttar som forklaring. Storleik, folketettleik,
avstandar og tilgjenge er alt nemnt. Noreg ligg heller ikkje på
topp når det gjeld faktorar som FoU-investeringar eller innovasjon
i næringslivet. Trass i dette har vi altså ei særs god utvikling
i landet sett under eitt, samstundes som dei regionale skilnadene
er små og utviklinga relativt balansert.
Dei nordiske landa er kjenneteikna ved å vere små,
opne og egalitære økonomiar som har klart å kombinere vekst og stabilitet
med små skilnader, høg levestandard og stor grad av både sosial
og politisk tillit. Landa har sjenerøse og universelle velferdssystem,
og det er lange tradisjonar for eit nært og omfattande trepartssamarbeid
mellom styresmaktene og organisasjonane i arbeidslivet. Det har
vore peika på at nettopp dette nære trepartssamarbeidet mellom anna
er ei av årsakene til den relativt balanserte økonomiske utviklinga
vi har hatt i Norden sidan 1970-talet – ein periode der fleire andre
europeiske land har hatt større utfordringar med å kome fram til
felles løysingar, og der det er blitt større økonomiske skilnader.
I meldinga blir det halde fram at utviklinga
soleis er eit resultat av ein vilja politikk. Distrikts- og regionalpolitikken
i heile etterkrigstida har blant anna vore tufta på eit mål om god
regional balanse. Etableringa av Distriktenes Utbyggingsfond og
industriutbygginga, den regionalt differensierte investeringsavgifta
og arbeidsgjevaravgifta, bedriftsutviklingstilskotet og kommunale
næringsfond er alle døme på verkemiddel i så måte. Samstundes blir
det i meldinga peikt på at ein i Noreg har klart å forvalte oljerikdommen
godt, i tillegg at ein dei siste tjue åra har nytt godt av eit stadig
betre byteforhold mellom eksport og import.
I sum viser dette at det slett ikkje er nokon
motsetnad mellom det å vere lokalisert i randsona av Europa, og
det å oppnå vekst i ein globalisert verdsøkonomi. Like fullt finn
vi regionale skilnader også i Noreg. Det blir i meldinga peikt på
at ein føresetnad for høgast mogleg nasjonal verdiskaping i framtida
nettopp er ei balansert regional utvikling – ikkje berre mellom
fylke og landsdelar, men òg mellom sentrale og mindre sentrale område
– som sikrar at ressursane i heile landet blir tekne i bruk på ein
optimal måte.
Det blir i meldinga vist til at Noreg i internasjonal
samanheng er eitt av dei landa som har lukkast best i å omsetje
naturressursar til økonomisk og sosial utvikling og større velferd
for innbyggjarane. Inntektene og forvaltninga av petroleumsformuen
har vore viktig i den samanhengen. Over tid er det likevel utviklinga
i økonomien på fastlandet som har hatt mest å seie for den totale
verdiskapinga og inntekta i Noreg. Det er soleis menneska – og vår
felles arbeidsinnsats – som er den klart viktigaste kjelda til vår
nasjonale formue og høge levestandard. Utrekningar syner at nasjonalformuen
per innbyggjar blei fordobla frå 1985 til 2008. I hovudsak skuldast
dette auka humankapital.
Det blir i meldinga peikt på at sidan arbeidskrafta er
hovudgrunnlaget for vår felles velferd, er det naudsynt med høg
sysselsetjing og produktivitet i heile landet. Difor må verkemidla
vere tilpassa ulike regionale føresetnader.
Dei siste åra har det vore ein formidabel auke
i folketalet i Noreg. I 2011 var auken større enn nokon gong før
i talet på menneske (65 565 personar), og ifølgje Statistisk sentralbyrå
må ein attende til 1920 for å finne ein større vekst i prosent.
Alle fylka har hatt ein auke i folketalet kvart
år dei siste fire åra (2008–2011). Ein ser ei positiv utvikling
òg når vi ser på utviklinga i ulike regiontypar og i det distriktspolitiske
verkeområdet. Men det er framleis mange kommunar som har utfordringar knytte
til nedgang i folketalet. Desse kommunane finn ein i all hovudsak
i det distriktspolitiske verkeområdet. I 2011 hadde 117 av 428 kommunar
nedgang i folketalet. Samstundes ville folkeveksten vore klart lågare
– i alle delar av landet – dersom fordelinga mellom inn- og utvandring
sidan 2004 hadde gått i null. Dei siste åra har nettoinnvandringa
stått for om lag 70 pst. av veksten i folketalet i Noreg. Innvandringa
er den av dei demografiske komponentane som i størst grad har vore
geografisk balansert dei siste åra, med relativt små forskjellar
i rate per innbyggjar mellom landsdelane og mellom sentrale og mindre sentrale
strok. Dette står i motsetjing til kva som er tilfellet for fødselstala
og den innanlandske flyttinga, der utviklinga, i grove trekk, vedvarande
har vore betre i dei største enn i dei minste arbeidsmarknadene.
Figur 2.7 på s. 24 i meldinga illustrerer alderssamansetnaden
i ulike delar av landet i 1971 og 2012. Figuren syner at det er
relativt langt fleire barn og unge vaksne som bur i dei største
arbeidsmarknadene i dag samanlikna med 1971. Samstundes er delen
eldre blitt relativt større i dei minste arbeidsmarknadene. Ein
konsekvens av denne utviklinga er at det i dag veks opp færre barn
med røter i desse områda. Dette vil ha innverknad på framtidas flyttemønster.
Alderssamansetnaden i befolkninga har mykje
å seie for kva offentlege tenester det er behov for i lokalsamfunna.
Også næringslivet vil merke endringane, då desse vil påverke føresetnadene
for rekruttering av arbeidskraft med relevant kompetanse.
Det blir i meldinga peikt på at ei høgt utdanna
befolkning er ein føresetnad for ei berekraftig økonomisk utvikling
i eit moderne kunnskapssamfunn.
Noreg er blant dei landa i OECD som har flest menneske
med høgare utdanning, og stadig fleire investerer i slik kompetanse.
Som følgje av denne utviklinga har delen av befolkninga i alderen
16 år eller meir med høgare utdanning auka frå drygt 7 pst. i 1970
til drygt 28 pst. i 2011.
Det er monalege skilnader mellom ulike regiontypar
i landet når det gjeld kven som har høgare utdanning. I 2011 hadde
drygt 37 pst. av befolkninga i Osloregionen høgare utdanning, mot
drygt 17 pst. i dei spreiddbygde områda. Det er noko større skilnader
mellom dei største og dei minste arbeidsmarknadsregionane i dag
enn for 40 år sidan, men veksten i dei ulike områda har vore relativt
jamn.
Kompetansearbeidsplassutvalet peikar på at den kraftige
auken i delen av befolkninga med høgare utdanning både er ein konsekvens
av ønskt politikk og av strukturelle endringar i økonomi og arbeidsmarknad.
Etter den andre verdskrigen skjedde det ei vesentleg utbygging av
utdanningstilbodet på alle nivå, der geografisk og institusjonell
spreiing var ein viktig føresetnad. I dei seinare åra er det satsa
meir på etter- og vidareutdanning, og studiefinansieringa er betra.
Vel så viktig er likevel endringane i næringsstruktur, som har ført
til at behovet for personar med høgare utdanning har auka kraftig.
Det siste er blitt forsterka av at ein parallelt har hatt ein formidabel auke
i yrkesdeltakinga til kvinner.
Dei same faktorane som er skildra ovanfor, forklarer
på mange måtar også dei regionale skilnadene i utdanningsnivået.
Ulik næringsstruktur fører til ulikt behov for utdanning. Arbeidsmarknaden
er større og breiare for folk med høg utdanning i byane. Samstundes
ligg dei fleste utdanningsinstitusjonane i byområde. Ulik grad av
utdanningstilbøyelegheit forklarer òg noko av skilnadene. Utdanningstilbøyelegheita
er svakt aukande jo større arbeidsmarknaden er, men Kompetansearbeidsplassutvalet
syner at dette i hovudsak er tilfellet for den mannlege delen av befolkninga.
Det blir i meldinga vist til at parallelt med
utdanningseksplosjonen er vi blitt meir produktive, og vi har gått
igjennom ei omfattande omstilling av næringslivet frå primærnæringar
og industri til tenestenæringar. Til dømes er delen sysselsett i
primærnæringane endra frå om lag 41 pst. av alle sysselsette i 1930,
til om lag 3 pst. i 2012. I same periode har delen sysselsett i
tertiærnæringane auka frå om lag 36 pst. til om lag 80 pst.
I samband med omstillinga av økonomien er det vanleg
å tale om utviklinga av ein kunnskapsøkonomi, der humankapitalen
blir stadig viktigare for økonomisk vekst.
Dei fleste OECD-landa har dei siste tiåra vore
i ein stor omstillingsprosess frå primær- og sekundærnæringar til
tertiærnæringar. Tal frå OECD viser at det i dag i hovudsak er mindre
skilnader i næringsstruktur mellom landsdelane i Noreg enn i OECD-landa
elles. Samstundes er det like fullt store skilnader i Noreg når
vi samanliknar regiontypar med utgangspunkt i storleiken på det
største senteret i regionen (sentralitet), og ikkje berre samanliknar
landsdelane.
Dei siste tiåra har sysselsetjinga auka sterkt
i dei tenesteytande næringane, medan det har vore ein nedgang i
primærnæringane. Dette er tilfellet i både dei største og i dei
minste arbeidsmarknadsregionane. Som følgje av dei store variasjonane
i næringsstrukturen har sysselsetjinga difor auka mest i større byområde
og noko mindre i regiontypar med mindre befolkning. I grove trekk
finn ein denne trenden òg om ein ser på utviklinga dei siste åra,
sjølv om tala blir noko modifiserte av den store arbeidsinnvandringa
til landet.
Tal frå Statistisk sentralbyrå syner at det
frå 2008 til 2011 har vore ein vekst i sysselsetjinga på 37 000 personar.
Ser ein nærare på tala, syner dei samstundes at auken i talet på
sysselsette arbeidsinnvandrarar har vore på drygt 66 000 personar,
medan det har vore ein nedgang i sysselsette elles på om lag 29 000 personar.
Arbeidsinnvandringa har kome heile landet og alle næringane til
gode. I mange tilfelle er det innvandringa som gjer at ein har hatt
vekst i sysselsetjinga i ein del næringar (til dømes overnatting
og servering) dei siste åra, i andre tilfelle modererer innvandringa
nedgangen (til dømes primærnæringane).
For mellom anna å kaste lys over den regionale arbeidsdelinga
har Menon Business Economics, på oppdrag frå departementet, gjennomført
ein regional analyse av korleis norsk vare- og tenesteeksport (utanom
utilverka olje og gass) fordelte seg regionalt i 2009.
I absolutte tal er eksporten størst der det
bur flest menneske, det vil seie i dei største arbeidsmarknadene
på Aust- og Vestlandet. Hovudbiletet er likevel at ein ser ei todeling
av landet mellom dei eksporttunge områda – særleg langs kysten frå
Telemark til Møre og Romsdal – og resten av landet. Mykje av den
omfattande tenesteeksporten frå Osloregionen er nettopp knytt til
dei store næringsklyngjene i dette området. Vidare ser ein at det
jamt over er dei minste arbeidsmarknadene som sett under eitt har
mest eksport per sysselsett. Her er det særleg Vestlandet som trekkjer
opp snittet.
Kva forklarer desse variasjonane i eksportgrad? Ein
av hovudkonklusjonane til Menon er at lokaliseringa av naturressursane
framleis har mykje å seie, og at næringsstrukturen forklarer mykje,
men òg at eksport avlar eksport. Vi finn eksportretta verksemder
innan dei fleste næringane, men utanom eksporten av utilverka olje
og gass er eksportgraden, ikkje uventa, høgast innan maritim og
offshore leverandørindustri, kraftkrevjande industri og sjømatnæringa. Eksportretta
bedrifter er i stort kjenneteikna av høg produktivitet og god lønsemd.
Sterke klynger forsterkar den positive utviklinga. Jo meir spesialisert
næringslivet er i ein region, desto høgare er eksportgraden. Jo
større bedrifta er, desto meir eksporterer ho, og jo meir FoU det
er i bedrifta, desto meir eksporterer ho.
Ein konsekvens av utdanningseksplosjonen, dei store
omstillingane av norsk næringsliv og utviklinga av ein kunnskapsøkonomi,
er at mykje av veksten i næringslivet i dag skjer i kompetanseintensive
næringar. Kompetanseintensive næringar og behovet for personar med
høgare utdanning veks i takt og er innbyrdes avhengige. Dette er
bakgrunnen for at regjeringa sette ned eit utval – Kompetansearbeidsplassutvalet
– som mellom anna fekk i oppdrag å analysere korleis skiftet i retning
av eit meir kunnskapsbasert arbeidsliv har påverka utviklinga i
sysselsetjinga i ulike delar av landet. (NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser
– drivkraft for vekst i hele landet.)
Kompetansearbeidsplassutvalet presenterer tal som
dokumenterer at dei kompetanseintensive næringane har hatt ein større
vekst – både i prosent og i talet på arbeidsplassar – enn dei mindre
kompetanseintensive næringane i perioden 1999–2009. Dei siste åra
i denne perioden var det rett nok ein noko større vekst i dei mindre
kompetanseintensive næringane.
Veksten i talet på sysselsette i dei kompetanseintensive
næringane har vore relativt balansert mellom dei ulike regiontypane.
Det har òg vore ei viss utjamning dei siste åra i perioden.
Dette er likevel berre ein del av biletet, og
reflekterer utviklinga i næringsstrukturen. Dei kompetanseintensive
arbeidsplassane er overrepresenterte i tertiærnæringane, det vil
seie næringar som i prosent har hatt ein kraftig vekst i heile landet.
Døme på slike næringar er finansiell tenesteyting, telekom og IKT, FoU,
og andre informasjons-, konsulent- og rådgjevingstenester. Det er
i dei største arbeidsmarknadene desse næringane utgjer den største
delen av sysselsetjinga.
Ei av hovudårsakene til at det er ei overvekt
av unge vaksne i regionar med store senter, er at unge flyttar frå
mindre til større stader for å ta utdanning, og at dei blir verande
etter å ha fullført utdanninga fordi sjansen for å få relevant arbeid
der er større. Så lenge kompetansearbeidsplassane utgjer ein mindre del
av alle arbeidsplassane i mindre sentrale enn i meir sentrale område,
samstundes som tendensen til å ta utdanning er mykje jamnare regionalt
enn utdanningsnivået i regionane, må dei sentrale stroka måtte absorbere
mange av dei ferdig utdanna. Dette kan igjen vere ein sjølvforsterkande
prosess.
Kompetansearbeidsplassutvalet peikar på at dei store
og fundamentale omstillingstendensane i næringslivet dei siste tiåra
i det store og heile har vore svært vellukka, men at ei bakside
kan vere at ein i nokre tilfelle omstiller til arbeidspassivitet.
Sjølv om Noreg, samanlikna med dei fleste landa i Europa, har ein
svært høg grad av sysselsetjing, syner statistikken at vi finn monalege
skilnader òg internt i Noreg. Desse skilnadene er likevel i liten
grad relatert til storleiken på arbeidsmarknaden. Tvert imot har
sysselsetjingsgraden samla sett vore høgare i dei minste arbeidsmarknadene
enn i dei største dei siste åra. Desse skilnadene er likevel moderate,
og kan nok til dels forklarast med at studentar og innvandrarar
utgjer ein større del av befolkninga i dei største arbeidsmarknadene.
Det er på Vestlandet at ein finn dei største
samanhengande områda med særleg høg sysselsetjing, medan sysselsetjinga
er vesentleg lågare i einskilde geografiske lommer i Nord-Noreg,
Austlandet og Sørlandet. Størsteparten av den tapte arbeidsinnsatsen
er knytt til uføretrygding.
Det er stor variasjon i sysselsetjingsgrad både mellom
fylka og mellom kommunane i fylka. Eit fellestrekk er at ein i nær
alle fylka finn kommunar i begge endar av sysselsetjingsskalaen.
Det er fleire moglege årsaker til at det er
regionale skilnader i graden av sysselsetjing. Skilnadene kan til
dømes kome av at det er reelle variasjonar i sjukdomsførekomst og/eller
forvaltningspraksis, ulik grad av sårbarheit, omstillingstakt og
variasjonar i dei lokale arbeidsmarknadene, demografiske variasjonar
og kulturelle smitteeffektar. Kompetansearbeidsplassutvalet taler
om at vekst avlar vekst, men òg om at fråvær avlar fråvær. Ei anna
årsak til at somme stader har utfordringar med mange personar utanfor
arbeidslivet, kan vere at det er ubalanse mellom kompetansen til
den ledige, lokale arbeidsstyrken og dei behova bedriftene i området
har. I slike situasjonar kan det vere relativt stor arbeidsløyse
samstundes som bedriftene rapporterer om problem med å rekruttere
nok arbeidskraft.
Tal frå Nav syner at 12,5 pst. av bedriftene
på landsbasis våren 2012 har mislukkast med å rekruttere arbeidskraft,
eller måtte tilsetje personar med lågare eller annan kompetanse
enn dei søkte etter. For om lag 80 pst. av desse bedriftene var
mangelen på kvalifisert arbeidskraft årsaka til rekrutteringsproblema. Dette
er eit fellestrekk for bedrifter i heile landet og i dei fleste
næringane. Tala frå Nav syner likevel at det er klare regionale
skilnader når det gjeld i kva grad bedriftene melder om rekrutteringsproblem,
men skilnadene mellom regiontypane er mindre enn mellom landsdelane.
Det er på Vestlandet og i Nord-Noreg at bedriftene melder om størst
rekrutteringsproblem. Slik har det vore i fleire år. Av einskildfylka hadde
Finnmark dei største rekrutteringsproblema våren 2012.
Det er i åra framover òg grunn til å vente at
demografiske trendar kan påverke føresetnadene for rekruttering
av arbeidskraft. Alderssamansetnaden varierer mellom dei ulike regiontypane
i landet. Ein konsekvens av at dei mindre sentrale områda har ein større
del av befolkninga over arbeidsfør alder, er at forsørgingsbøra
generelt er større i desse områda. Figur 2.15 i meldinga syner utviklinga
i forsørgingsbøra i ulike regiontypar frå 1981 og fram til i dag,
i tillegg til prognosen for utviklinga fram til 2040. Ein ser at
hovudtrenden er lik i alle områda: Små barnekull i mellomkrigstida
har resultert i at talet på eldre, samanlikna med resten av befolkninga,
kontinuerleg har gått ned frå byrjinga av 1990-åra og fram til i
dag. Men etter kvart som dei store barnekulla som følgde i kjølvatnet
av den andre verdskrigen blir pensjonistar, vil eldredelen stige
markert i alle delar av landet i åra framover. Endringane vil likevel
bli størst i dei meir sentrale delane av landet, som i dag har den yngste
befolkninga.
I 1981 var det på landsbasis om lag 4,5 personar i
arbeidsfør alder per person i pensjonsalder. Fram til 2040 er det
venta at det tilsvarande talet vil falle til 2,9, men det vil variere
frå om lag 3,5 personar i Osloregionen til om lag 2 personar i dei
spreiddbygde områda. Dette fører med seg utfordringar som mellom
anna må løysast i distrikts- og regionalpolitikken. Nøkkelen er
å sikre riktig kompetanse i alle delar av landet.
Det blir i meldinga peikt på at det lenge har
vore tverrpolitisk semje om at det å oppretthalde hovudtrekka i
busetnadsmønsteret er særs viktig, fordi spreidd busetnad er ein
sentral del av den norske eigenarten. Tunge demografiske trendar,
med netto utflytting og nedgang i fødselstala i distrikta, har gjort dette
til ei stor utfordring dei siste tiåra. Mykje av utfordringa har
bakgrunn i endringar i næringsutvikling, med sterke strukturendringar
i primærnæringane og etter kvart industrien.
Utviklinga dei seinare åra har likevel vore
betre enn på svært lenge. Kommunane i dei minste arbeidsmarknadene
i landet har no samla sett hatt ein auke i folketalet fleire år
på rad. I perioden Statistisk sentralbyrå har tal på kommunenivå,
har det ikkje nokon gong vore fleire kommunar med auke i folketalet enn
i dei siste tre åra (korrigert for talet på kommunar som har eksistert
– frå 744 i 1951 til 428 i dag). Hovudårsaka til dette er stor innflytting
frå utlandet til alle delar av landet. I mange kommunar er utfordringa
no å sikre rekrutteringa til næringslivet og offentleg sektor, og
å sikre inkludering av tilflyttarane, til dømes gjennom å skaffe
attraktive bustader.
Likevel er det framleis område som ikkje har vekst.
Dette er særleg område som i liten grad er kopla til veksten i til
dømes olje- og gassindustrien og havbruksnæringa. Mange av desse
områda har i tillegg ei aldrande befolkning og/eller mange i arbeidsfør
alder som har hamna utanfor arbeidsmarknaden. Dette kan på sikt
gje store utfordringar med å oppretthalda busetnaden og dermed føre
til uttynning av alt små og sårbare miljø. Kommunane blir difor
avhengige av tilflytting for å sikre arbeidskraft til både privat
og offentleg sektor.
Det blir i meldinga peikt på at dei klassiske
distriktsproblema med fråflytting og mangel på arbeidsplassar framleis
er aktuelle, men på klart færre stader enn for berre nokre år sidan.
Ulike utfordringar i ulike distriktsområde gjer det endå meir naudsynt
med ein differensiert politikk for å møte utfordringar og fortrinn
i distriktsområda.
Komiteen viser til
at høyest mulig nasjonal verdiskaping i framtida forutsetter at
ressursene i hele landet blir tatt i bruk på en optimal måte.
Komiteen vil peke på at det i
sin tur forutsetter en balansert regional utvikling – mellom fylker
og landsdeler, men også mellom sentrale og mindre sentrale områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at en
stor del av den folketallsveksten vi har hatt i Norge de siste årene,
kommer fra innvandring. I mange tilfeller er det innvandringen som
gjør at man har hatt vekst i sysselsettingen i en del næringer de
siste årene, for eksempel innen overnatting og servering. I andre
tilfeller har arbeidsinnvandring moderert nedgangen i antall sysselsatte,
for eksempel i primærnæringene.
Komiteen viser til at det i meldingen
blir pekt på at demografiske trender kan påvirke både forutsetningene
for å rekruttere arbeidskraft og den såkalte forsørgerbyrden. I
meldingen blir det vist til at det i 1981 var om lag 4,5 personer
i arbeidsfør alder per person i pensjonsalder. Fram til 2040 er
det ventet at tallet vil falle til 2,9, men at det vil variere fra
om lag 3,5 i Osloregionen til om lag to personer i de mest spredtbygde
områdene.
Komiteen vil peke på at dette
fører med seg ulike utfordringer både i sentrale og mindre sentrale områder.
Komiteen vil peke på at det lenge
har vært bred politisk enighet om at det er svært viktig å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Utviklingen de senere årene
har vært bedre enn på svært lenge når vi ser på antallet kommuner
med folketallsvekst. De klassiske distriktsproblemene med fraflytting
og mangel på arbeidsplasser er fortsatt aktuelle – men på klart
færre steder enn for noen få år siden. Det er fortsatt områder som
ikke har vekst.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, er enig i det som fremgår av meldingen
når det påpekes at ulike utfordringer i ulike regioner gjør det
enda mer nødvendig med en differensiert politikk for å møte utfordringer
og fortrinn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at innvandrere primært synes å ville bosette seg i områder
som allerede er tett befolket. Der er det lettere å finne andre
fra samme land eller med en lik kulturell bakgrunn. Følgen av dette
er et sterkt økende press på infrastruktur og tjenester i byer.
Disse medlemmer har merket seg
at reiselivsnæringen har gitt uttrykk for bekymring for utsiktene
til serverings- og overnattingssteder utenfor pressområdene. Kombinasjonen
av dårligere økonomiske kår i mange land, høye norske priser og
et veinett som etter europeisk målestokk må kunne betegnes som svært
dårlig, gjør at mange enten nedprioriterer ferieturer eller velger
billigere og lettere tilgjengelige feriemål. Mange turister, enten
de kommer med egen bil eller er på busstur, vil oppleve de store utgiftene
forbundet med veibommer som sjokkartet. Dermed taper Norge arbeidsplasser
som er helt eller delvis avhengig av turisme.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at behovet og mulighetene
for personbevegelser på tvers av landegrensene øker som følge av
økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre
og tettere samhandling mellom land. Ulike kulturer kommer i kontakt
med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaringer utveksles raskere
og mer omfattende enn tidligere. Disse medlemmer mener økt
arbeidsinnvandring er et viktig bidrag for å ta denne utviklingen
på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen.
Arbeidsmarkedet vil trolig være preget av økende
migrasjon av arbeidstagere og tjenesteytere i årene fremover, men
også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land. Det å ha
en bevisst og helhetlig politikk som sikrer en bærekraftig arbeidsinnvandring,
er en av de største politiske utfordringene i årene fremover. Kunnskap
og kompetanse, sammen med mangfold i arbeidsstyrken, er avgjørende
for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt
og internasjonalt arbeids- og næringsliv.
For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskapning
gjennom en levende kunnskapsøkonomi mener disse medlemmer at
Norge må føre en politikk som gjør landet i stand til å hevde seg
internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av arbeidsinnvandring for Distrikts-Norge. Mange kommuner
ville sett befolkningsnedgang, hadde det ikke vært for arbeidsinnvandringen.
Derfor mener disse medlemmer det er svært viktig
å sørge for en vekstfremmende arbeidsinnvandring. Samtidig må det
føres en politikk som sørger for at den kompetansen arbeidsinnvandrerne
bringer med seg til distriktene benyttes på en mest mulig hensiktsmessig
måte.
Norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse
for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede
internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter
til å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.
Disse medlemmer mener at i et
globalisert arbeidsmarked må hovedmålet for arbeidsinnvandringspolitikken
være å legge til rette for at bedrifter og virksomheter kan rekruttere
arbeidskraft fra utlandet på en enkel og effektiv måte når de måtte
ha behov for det. Samtidig bør rammer og tiltak utformes slik at
de gevinstene som følger av arbeidsinnvandring, kan realiseres på
en balansert måte for arbeidsgiver, individ og samfunn. Hver enkelt
arbeidsinnvandrer skal sikres gode forhold i arbeid og samfunnsliv
for øvrig. At det er arbeid å få, og at det lønnes godt, er helt
avgjørende for om arbeidstagere i andre land vurderer det som aktuelt
å søke arbeid i Norge.
Disse medlemmer viser til at
individuelle faktorer som familieforhold, personlige nettverk, jobbmuligheter
og muligheter for økt livskvalitet har betydning for migrasjonsstrømmene.
Vektleggingen av ulike hensyn varierer etter personlige preferanser og
økonomiske, geografiske, sosiale og kulturelle kjennetegn. For eksempel
viser undersøkelser at ønsket om høyere inntekt og bedre arbeidsvilkår
er viktigere motivasjonsgrunner for migrasjon blant borgere i de
nye medlemslandene i EU enn blant borgere i de gamle medlemslandene.
Disse medlemmer viser til at
før finanskrisen bidro arbeidstagere fra andre land med helt nødvendig
arbeidskraft i Norge i bl.a. bygge- og verftsnæringene og innen
flere servicebransjer. Uten denne ekstra tilgjengelige arbeidskraften
ville veksten i norsk økonomi ha bremset opp. Samtidig ser man at flere
av disse arbeidsinnvandrerne har slått rot i Norge, og familiene
har flyttet etter. Da er det viktig at man får anledning til å lære
språket skikkelig, enten gjennom arbeid eller kurs. Språkopplæring
er i dag både en rett og en plikt for en rekke innvandrere. Dette
bør også bli en rettighet for arbeidsinnvandrere fra EØS-land på
ledighet i Norge, og arbeidsledighet bør ikke ekskludere en fra
å ta del i språktrening. Slik opplæring vil gi arbeidssøkende innvandrere
ytterligere kvalifikasjoner, og kan bidra til at de raskere kommer
inn i arbeidslivet dersom de skulle falle utenfor.
Disse medlemmer vil understreke
at det er behov for flere tiltak som mer målrettet vil tiltrekke spesiell
kompetanse til Norge. Det er ingen selvfølge at den kompetente arbeidskraften
søker seg til Norge. Norge betaler relativt lave lønninger for akademikere,
spesialister og forskere. Det er viktig å markedsføre Norge for
utenlandsk arbeidskraft. Selv om Norge er et attraktivt land for
dem med lave kvalifikasjoner, søker de høykvalifiserte seg gjerne
dit hvor de får bedre betalt for kompetansen. Disse medlemmer viser
til at den sammenpressede lønnsstrukturen i Norge gjør landet lite
attraktivt for de velutdannede. Denne problemstillingen må tas på
alvor dersom Norge i fremtiden skal kunne vedlikeholde og videreutvikle
velferdssamfunnet Norge til å bli en kunnskapsnasjon.
I dag er det slik at Norge taper denne konkurransen
i forhold til land som USA, Canada og Storbritannia, til tross for
at Norge årlig kåres til verdens beste land å bo i. Disse
medlemmer viser til at Norge har en spesialistkvote for
å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er
på 5 000 personer. Det er et tankekors at en i 2009 kun rekrutterte
rundt 1 700 spesialister. Norge er i ferd med å tape den internasjonale
konkurransen om kvalifisert arbeidskraft. Dette er urovekkende,
særlig i en tid hvor behovet for arbeidskraft i Norge er stort.
Disse medlemmer mener at bedrifter
bør kunne forhåndsgodkjennes slik at faglærte/spesialister kan påbegynne
arbeidet sitt der, mens Utlendingsdirektoratet (UDI) saksbehandler
søknaden. Det bør innføres et hurtigsporsystem for forhåndsgodkjente bedrifter.
I dagens forskrift er det regulert hvem som kvalifiseres som spesialist
for å falle innenfor ordningen. Disse medlemmer mener
derfor at det i større grad bør overlates til arbeidsgiverne/bedriften selv
å bedømme hvorvidt en arbeidstager har den rette kompetansen. Det
vil fjerne byråkrati og frigjøre ressurser til behandling av mer
kompliserte saker.
Disse medlemmer vil fremheve
at saksbehandlingstiden og byråkratiet som møter mennesker som vil
jobbe i Norge og bedriftene som trenger arbeidskraft utenfra, er
uholdbar. Fra bedrifter meldes det om saksbehandlingstider på opptil
seks måneder for arbeidstagere fra ikke-EU-land. Dette er en klar ulempe
for norske bedrifter som er avhengige av utenlandsk kompetanse.
I tillegg er det for mange av de utenlandske arbeidstagerne som
kommer hit som spesialister, svært tidkrevende å få tildelt personnummer.
Personnummer er en forutsetning for å åpne bankkonto, noe som igjen
er et viktig element i det å kunne få utbetalt lønn. Videre får
man ikke tildelt fastlege uten personnummer, og svært utfordrende blir
det å skaffe forsikring, mobiltelefon etc. Disse medlemmer vil
derfor endre/forenkle prosessen med å søke om, og få tildelt, personnummer
for arbeidsinnvandrere.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at bare fem pst. av innvandrerne som søker seg til EU-landene
har høyere utdannelse eller er faglærte, mot over 50 pst. av dem
som får oppholdstillatelse i USA. Disse medlemmer ønsker
i tillegg til vurdering av endringene i dagens system en helhetlig endring
av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene EU
og USA har gjort seg på feltet. Disse medlemmer ønsker
derfor å vurdere innføringen av et såkalt «Blått kort» lik EU-landene,
etter modell fra det amerikanske «Green Card».
Regjeringa vil
- styrkje kapasitet
og kompetanse i kommunane for å ta vare på eldsjeler og lokalt engasjement
i det lokale samfunnsutviklingsarbeidet
- styrkje det langsiktige arbeidet med
lokal samfunns- og næringsutvikling gjennom å stimulere til meir
samarbeid mellom regionale og lokale aktørar
framleis prioritere kommuneøkonomien og
føre vidare dei regionalpolitiske ordningane i det kommunale inntektssystemet
Det blir i meldinga vist til at dei distrikts-
og regionalpolitiske utfordringane på fleire måtar er annleis no
enn før.
Det er i område med små arbeidsmarknader og
få sysselsette i vekstnæringane ein i hovudsak finn att distriktsproblema,
det vil seie i delar av Nord-Noreg, i indre fjordstrok og i innlandet
i Sør-Noreg. I mange av desse områda er det i tillegg ei aldrande
befolkning og/eller mange i arbeidsfør alder som har hamna utanfor
arbeidsmarknaden.
Distrikta har mange som flyttar ut, og mange
som flyttar inn. Å inkludere fleire av dei som kjem for å arbeide,
anten dei kjem frå utlandet eller ikkje, er ei kjelde til vekst
i folketalet.
Kva som gjer at folk vel å flytte til og bli
buande ein plass, er i stor grad subjektivt. Somme føresetnader
er grunnleggjande: Tilgang på arbeid, gode tenester, kultur- og
fritidstilbod, tilfredsstillande infrastruktur og eit inkluderande
og ope samfunn er viktige trekk i attraktive lokalsamfunn. Innsatsen
for næringsutvikling og attraktive lokalsamfunn er difor like viktig
som før.
Det blir i meldinga vist til at det er folk
som skaper attraktive stader. Engasjerte innbyggjarar og eldsjeler
kan utgjere ein viktig forskjell i utviklinga av lokalsamfunnet.
Ein nasjonal og lokal politikk for lokal samfunnsutvikling må stimulere
og treffe desse menneska og sikre at dei har rammevilkår som utløyser
engasjementet i handling og gjennomføringskraft.
At folk får tillit og rom til å utforme og setje
i verk idear, har positive ringverknader.
Det blir i meldinga peikt på at frivillig sektor
er viktig for demokratiet, for tilbodet til innbyggjarane og som
samfunnsutviklar. For mange norske kommunar er frivillig innsats
avgjerande for kommunale aktivitetar. Det blir skapt mange verdiar
på grunnlag av frivillig innsats. Gode lokalsamfunn og nærmiljø er
tufta på eit godt samspel mellom kommunane og frivillige organisasjonar.
Frivillige organisasjonar skaper arenaer for samhald i nærmiljøet.
Deltaking i frivillige lag og organisasjonar gjev erfaringar som byggjer
demokrati og skaper likeverdige borgarar.
Kommunen må evne å vere ein arenabyggjar og samarbeidspartnar
for frivillig sektor, næringslivet og innbyggjarane. Partnarskapen
kan skape nye løysingar og gje resultat som det ikkje ville vore
mogleg å oppnå utan samarbeid.
Det kan verke som om kommunesektoren har eit uutnytta
potensial for å arbeide meir utoverretta og strategisk overfor frivillig
sektor.
Kommunane kan gje økonomisk støtte i form av tilskot
eller betaling for tenester. Det er viktig at kommunane held fram
med å stille lokale eller anlegg til disposisjon for lokalt foreiningsliv,
idretts- og kulturaktivitetar, og i den grad det er hensiktsmessig involverer
frivillig sektor i arbeidet med kommunale planar eller ulike partnarskapsprosjekt.
Det blir i meldinga peikt på at eit levande
og desentralisert demokrati der mange deltek er grunnleggjande for
å kunne møte utfordringane i samfunnet på ein god måte. Eit godt
grunnlag for eit levande folkestyre er nærleik, likeverd og korte
avstandar mellom dei som gjer vedtak, og dei som vedtaka gjeld. Dette
byggjer tillit og sosial kapital og er med på å skape trygge og
levande lokalsamfunn.
Med kommunar og fylkeskommunar som ramme gjev
lokaldemokratiet innbyggjarane høve til å delta og engasjere seg
i det offentlege livet. Kommunen syter for gode retta mot fellesskap
og individ og er med på å ta vare på den lokale fellesskapen sine
interesser mot omverda. Lokalkunnskap bidreg til godt tilpassa løysingar
og effektiv tenesteproduksjon.
Regjeringa meiner at velfungerande, trygge og identitetsskapande
lokalsamfunn med eit reelt folkestyre er avgjerande for attraktive
lokalsamfunn og eit godt velferdssamfunn.
Kommunane har ansvar for tenestetilbod, forvaltningsoppgåver
og samfunns- og næringsutvikling. For å møte endringar og utfordringar
må kommunane ta ei aktiv leiarrolle. Sjølv om lokal samfunnsutvikling
ikkje er ei lovpålagd oppgåve, meiner departementet at kommuneleiinga
må leggje vekt på arbeidet med lokal samfunnsutvikling. Både den
politiske og den administrative leiinga må engasjere seg og setje
av kapasitet til å drive utviklingsarbeid.
Ein kommune som tek ei leiarrolle i samfunnsutviklinga,
legg til rette for at eldsjeler får høve til å skape og gjennomføre
utviklingstiltak. Det kan handle om å skape møtearenaer og å opprette
og halde ved like partnarskap og avtalar. Det kan òg handle om å gjennomføre
politiske prosessar og setje i verk tiltak som støttar opp om innsatsen
til eldsjelene. Ei langsiktig positiv utvikling føreset at kommunen
er i stand til å evaluere, lære og endre arbeidsform når dette viser
seg naudsynt eller føremålstenleg. Samstundes er små fagmiljø, som
er avhengige av eldsjeler, sårbare. Rekruttering av kompetanse er
ein kritisk faktor i kommunane.
Kommunar som er gode til å utvikle lokalsamfunnet
har auge for kva potensial som finst både i og utanfor lokalsamfunnet.
For dei er vegen kort frå idear, mål og intensjonar til avgjerder
og handling. I det daglege er det viktig at kommunen har ei open
og positiv haldning til ulike initiativ og tiltak. Gjennomføring
krev god organisering.
Plan- og bygningslova er ein viktig reiskap
for å leie utviklinga i den retninga ein ynskjer. Program og tiltak
som skal styrkje den lokale samfunnsutviklinga, må vere heilskaplege
og setjast i verk på tvers av sektorar og politikkområde. Alle kommunar
skal utarbeide ein kommuneplan med ein eigen samfunnsdel. Denne
planen skal konkretisere måla og visjonane for utviklinga i kommunen.
Ein godt forankra samfunnsdel kan gje trygge og langsiktige linjer
i kommuneplanlegginga.
Gjennom nærleiken til innbyggjarane og næringslivet
har kommunane lokalkunnskap som gjev gode føresetnader for å vere
ein viktig aktør i det lokale nærings- og samfunnsutviklingsarbeidet.
For å kunne utføre oppgåva som førstelinje må kommunane ha god tilvisingskompetanse,
og arbeide systematisk med gründerar. God dialog og godt samarbeid med
Innovasjon Noreg, fylkeskommunane og fylkesmennene er naudsynt.
Det blir i meldinga vist til at målet med dei
kommunale og regionale næringsfonda er at dei skal medverke til
å utvikle og leggje til rette for lokalt næringsliv og lokalsamfunn.
Kommunane kan med fonda gje støtte til bedrifter innanfor reglane
for bagatellmessig støtte og gruppeunntaka. Næringsfonda er eit
verkemiddel med rom for å forme innsatsen i tråd med lokale utfordringar
og behov.
Rambøll konkluderer med at næringsfondsmidlane
særleg har medverka til å styrkje, sikre eller etablere arbeidsplassar
og til å styrkje eller ta vare på overlevingsevna til lokale verksemder
og entreprenørar ofte i form av å utvikle vidare etablerte verksemder.
Midlane har hatt særleg verdi for små og mindre sentrale kommunar
der sysselsetjinga er konsentrert i industri-, forretnings- eller
besøksnæringa. Fonda har òg særleg verdi for å styrkje kommunane og
regionråda i rolla som pådrivar for lokal nærings- og samfunnsutvikling.
Evalueringa stadfestar at kommunane har ei viktig rolle i å utvikle
arbeidsplassar og attraktive lokalsamfunn.
Evalueringa konkluderer med at det ikkje er grunnlag
for å hevde at éi organisering av arbeidet med lokal nærings- og
samfunnsutvikling gjev meir effekt enn ei anna. Dette er i tråd
med funn frå fleire andre studiar, til dømes evalueringa av langtidseffektar
av omstillingsarbeid. Vidare viser evalueringa at kommunane kan
bli betre til å vise næringsaktørane til dei rette statlege tilskotsforvaltarane.
Kommunane kan òg bli betre på å rettleie i utvikling av forretningsplanar
og på andre fagfelt som er relevante for entreprenørskap.
Det blir i meldinga vist til at det trengst
ei tydeleg ansvarsdeling mellom aktørane i verkemiddelapparatet
for å oppnå gode resultat av bruken av kommunale og regionale næringsfond.
Resultata av fondsbruken er best der det er
inngått samarbeidsavtalar mellom til dømes kommunen og Innovasjon
Noreg. Avtalar mellom Innovasjon Noreg, fylkeskommunane, regionråd
og kommunar medverkar til å klargjere rollene til dei ulike aktørane og
ansvarsdelinga mellom dei. Departementet meiner slike avtalar kan
klargjere korleis dei ulike aktørane best kan påverke og utløyse
utviklingspotensialet.
Departementet har ei fireårig bulystsatsing (2010–2013)
som skal støtte opp om lokale, regionale og nasjonale utviklingsprosjekt
som fremjar bulyst. Prosjekta varierer både i innhald og i korleis
dei er innretta. Fylkeskommunane har i tillegg prosjektmidlar til
å støtte utviklingsprosjekt i eige fylke.
Konkrete prosjekt utløyser lokalt engasjement, noko
det er mykje av, og som er naudsynt for å utvikle attraktive lokalsamfunn.
Det blir vist til i meldinga at både kommunar, fylkeskommunar, fylkesmannen
og departement støttar gode prosjekt. Utfordringa er at prosjekta
kan bli for kortsiktige, at gjennomføringa blir personavhengig,
og at lærdom frå prosjektet ikkje blir vidareforedla i kommunane.
Slike lokale utviklingsprosjekt er avhengige av god forankring,
særleg i kommuneleiinga, men òg i kommunen sitt langsiktige planverk.
Det blir i meldinga peikt på at fylkeskommunane si
rolle som rettleiar og samordnar for kommuneplanlegging styrkt med
ei ny plan- og bygningslov. Særleg dei mindre kommunane er avhengige
av at fylkeskommunane har kompetanse og er pådrivarar for utviklingsarbeidet
i kommunane.
Gjennom LUK-satsinga (Lokal samfunnsutvikling
i kommunane (LUK)) blir utviklingskompetansen til kommunane styrkt
gjennom kurs og vidareutdanning. Kompetansen blir utvikla i samarbeid
med høgskular, universitet og andre aktørar knytte til gjennomføring
av konkrete tiltak i kommunane. Som ein del av dette utviklar mange
fylkeskommunar og kommunar arbeidet med planstrategi og samfunnsdelen
i kommuneplanen. Dette er viktige verktøy for å utvikle attraktive
regionar og kommunar.
Dei fylkeskommunane som får til ei god samhandling,
og organiserer verksemda etter det, er dei som i størst grad lukkast
i arbeidet. Så langt syner evalueringa at LUK i mange tilfelle har
medverka til å styrkje samhandlinga mellom fylkeskommunane og kommunane.
Kompetansesenter for distriktsutvikling (Distriktssenteret)
blei etablert i 2008. Distriktssenteret skal medverke til å koordinere
og målrette utviklingsinnsats gjennom samarbeid, nettverksbygging og
arenaer for å dele kunnskap og spreie erfaringar på tvers av kommunar
og fylke. Den mest sentrale rolla består i å samle inn og formidle
kunnskap. Senteret skal også rettleie kommunar, lag, foreiningar
og eldsjeler. Gjennom å samle inn kunnskap gjer Distriktssenteret
det lettare for aktørane å dele erfaringar og lære av kvarandre.
Distriktssenteret blir stadig betre kjent og
meir nytta av brukarane. Brukarundersøkinga frå hausten 2011 synte
at brukarane er godt nøgde med den rådgjevinga dei har fått, kompetansen
til dei tilsette og servicen Distriktssenteret yter.
For å nytte potensialet som ligg i godt utviklingsarbeid
i distriktskommunar, som på grunn av manglande kapasitet ikkje set
lokalt utviklingsarbeid på dagsordenen, opprettar departementet
eit målretta utviklingstiltak frå og med 2013. Kommunane i målgruppa
(kommunar med færre enn 2 000 innbyggjarar som ligg i sone III og
IV i det distriktspolitiske verkeområde) er oppmoda om å arbeide
saman med større eller omkringliggjande kommunar. Skreddarsaum,
med utgangspunkt i potensialet i den einskilde kommunen, blir ein
viktig del av programmet. Tiltaket skal vere femårig, og kommunane
får tett oppfølging av fylkeskommunane og Distriktssenteret.
Det blir i meldinga vist til at for kommunar
med avgrensa kapasitet og kompetanse kan samarbeid med nabokommunane
vere ein nøkkel til å styrkje den lokale samfunnsutviklinga. Interkommunalt samarbeid
kan vere nyttig både innanfor arealforvaltninga, den generelle naturressursforvaltninga,
det næringsretta arbeidet og for å utvikle infrastrukturen og betre
tenestetilbodet i eit større område.
Kapasitet og kompetanse til kommunal planlegging
er ei stor utfordring for mange små kommunar.
Ei undersøking viser at interkommunalt plansamarbeid
ikkje er veldig utbreidd, men at dei kommunane som har innført det,
er godt tilfredse med denne måten å arbeide på.
Kommunal- og regionaldepartementet har, saman
med Miljøverndepartementet og KS, teke initiativ til å sjå på korleis
interkommunalt plansamarbeid kan auke kapasiteten og kompetansen
i mindre distriktskommunar.
Etter år med nedgang i folketalet har mange
distriktskommunar opplevd betre økonomiske tider, ledige jobbar
og tilflytting. Auka tilflytting skal i teorien gje auka aktivitet
på bustadmarknaden. For mange kommunar er det likevel ei utfordring
å finne gode og attraktive bustader til innflyttarar. Det kan vere mange
grunnar til at bustadmarknaden ikkje fungerer som ynskjeleg, slik
at folk har problem med å skaffe seg ein eigna bustad. Dersom folk
ikkje får seg ein plass å bu, kan det lokale næringslivet og kommunane
som treng arbeidskraft, få problem. Det kan hindre vekst og utvikling
i distriktskommunane.
Om lag halvparten av kommunane i landet har små,
usikre eller stagnerande bustadmarknader. Dette er i stor grad distriktskommunar,
som er kjenneteikna av mellom anna få tilgjengelege bustader, manglande
variasjon i bustadtype og liten aktivitet i bustadbygginga. Det
kan vere mangel på eigna bustader både i eige- og leigemarknaden.
Det vert i meldinga peikt på nokre hinder for utviklinga i slike
bustadmarknader.
Utfordringane i bustadmarknaden gjer at det
kan vere eit problem å skaffe seg ein eigna bustad i ulike situasjonar.
Det gjeld mellom anna unge og arbeidsinnvandrarar, som kan ha behov
for å leige bustad, og barnefamiliar, som ikkje får kjøpt dei tomme
bustadene som finst. I tillegg gjeld det eldre som har behov for
enkle og praktiske bustader.
Det blir i meldinga peikt på at kommunen har
ei sentral rolle når det gjeld å ta tak i bustadutfordringane. Mange
kommunar og andre lokale aktørar er initiativrike og prøver ut ulike
tiltak. Samstundes ligg det mange stader eit stort potensial i å
jobbe meir heilskapleg med utfordringane og å samarbeide betre med
private aktørar.
Erfaringane dei siste åra har vist ei rekkje
døme på korleis kommunane kan jobbe meir aktivt på bustadmarknaden
i distrikta, slik som
å stimulere til bruk
av tomme bustader
å byggje omsorgsbustader og sentrumsnære
seniorbustader, som frigjer eldre bustader til barnefamiliar
å leggje til rette økonomisk og praktisk
for utbyggjarar, mellom anna gjennom attraktive eller rimelege tomter
og prioritert handsaming av søknader om bustadbygging
å utvikle gode rutinar for forvaltning
og gjennomstrøyming i kommunale bustader
å styrkje samhandlinga om bustadplanlegginga og
bustadarbeidet i kommunen
å utvikle prøvebustader for dei som vil
prøve ut livet i kommunen
å involvere det lokale næringslivet og
aktive innbyggjarar
å nytte startlånordninga for bustadetablerarar
å nytte grunnlånet til bygging av kommunale
utleigebustader
I somme kommunar blir diskusjonen om attraktive
areal for bustadetablering sterkt kopla til avgrensingar og premissar
for arealbruken i området (topografiske og geologiske utfordringar,
nasjonale føringar når det gjeld jordvern, strandsoneforvaltning
og naturmangfald). Kapasitet, kompetanse og samhandlinga mellom
ulike sektorstyresmakter er ein avgjerande faktor for å lette planprosessane.
Av dei om lag 185 000 landbrukseigedomane i landet
er 33 000 utan fast busetnad. Mange av desse eigedomane ligg i distriktskommunar.
Som ei oppfølging av Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken
har regjeringa teke fleire viktige grep for å stimulere til auka
omsetnad av landbrukseigedomar utan busetnad, og meir aktiv bruk
av mindre eigedomar til busetjing. Som eit ledd i dette er nedre grense
for priskontroll på konsesjonspliktige landbrukseigedomar med bustadhus
lyfta frå 1,5 til 2,5 mill. kroner.
Gjennom endring av regelen om deling i jordlova vil
det bli enklare å dele frå romslege tomter, tun og bustadhus, samstundes
som produktivt jord- og skogbruksareal kan bli selt til landbrukseigedomar
med aktiv drift. Vidare vil regjeringa innskrenke odelskrinsen og
oppheve reglane om odelsfrigjering av landbrukseigedom.
Samla sett inneber desse grepa auka potensial
for å nytte landbrukseigedomar som ressurs både for busetjing og
verdiskaping.
Det blir i meldinga peikt på at for å lukkast
med å etablere bustader i distrikta treng kommunane mange samarbeidsaktørar.
Særleg viktig her er innbyggjarane sjølve, det lokale næringslivet
og fylkeskommunane. Staten er òg ein samarbeidsaktør gjennom Husbanken,
fylkesmennene og Distriktssenteret, mellom anna gjennom å spreie
kunnskap om korleis kommunane kan arbeide.
For å støtte kommunane i arbeidet har departementet
lansert ei treårig satsing. Gjennom satsinga skal kommunane og andre
involverte få utvikle ny kunnskap og stimulere til fleire og ulike
typar bustader. Som ein viktig del av satsinga er det etablert ei ny
ordning med tilskot til prosjekt som er med på å auke bustadmassen.
Husbanken skal dokumentere erfaringane og sikre
at andre kommunar kan dra nytte av dei.
Det var 82 distriktskommunar som søkte om å
få ta del i satsinga på bustadetablering. Det inneber at mange fleire
enn dei tolv kommunane som er med i prosjektet, kjenner seg att
i desse utfordringane og ynskjer å utvikle nye arbeidsformer.
Staten har fleire finansielle verkemiddel som
kan stimulere til bustadutvikling i distrikta. Både tilskot til
utleigebustader og tilskot til omsorgsbustader gjev kommunane handlingsrom
i utviklinga av bustadtilbodet. Startlån og grunnlån medverkar til
å gjere bustadinvesteringar moglege. Distriktskommunar nyttar startlån
relativt sett meir enn andre kommunar. I område med låg verdi på
omsette bustader er det meir vanleg både med startlån og at startlånet
utgjer ein høgare del av bustadverdien.
Grunnlånet skal medverke til å sikre naudsynt bustadforsyning
i distrikta. Mange av kommunane manglar utleigebustader. Det vil
vere med på å auke bustadforsyninga dersom ein kan ta ledige bustader
i bruk til utleige. Grunnlånet kan i dag gå til oppføring eller
utbetring av bustader, men det er berre mogleg å få grunnlån til
kjøp av bustader når det skal vere utleigebustader for prioriterte
grupper. Ein utilsikta konsekvens av denne avgrensinga er at private
aktørar som vil kjøpe og utbetre bustader for å leige dei ut til arbeidstakarar
og andre innflyttarar, ikkje kan få grunnlån til dette føremålet.
Regjeringa vil tilpasse regelverket slik at det ikkje hindrar at
ein kan få grunnlån til eit føremål som er viktig i samband med bustadforsyning
i distrikta.
Det blir i meldinga peikt på at distriktskommunar treng
folk til å skape liv og kraft i lokalsamfunna, og verksemder treng
stabile og kompetente arbeidstakarar. I tillegg til norske tilflyttarar
gjeld det flyktningar, familiesameinte og arbeidsinnvandrarar.
Det blir i meldinga peikt på at innvandrarar
representerer potensial for kommunar som ynskjer å halde på eller
auke folketalet og for verksemder som treng arbeidskraft. Regjeringa
la i 2012 fram Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk
– mangfold og fellesskap. Ein hovudbodskap i meldinga var at alle
innbyggjarar i Noreg har plikter og rettar.
Ein studie NIBR har laga på oppdrag frå IMDi
og Distriktssenteret, viser at mange innvandrarar opplever at dei
ikkje får brukt kompetansen dei har med seg frå opphavslandet.
Dersom ein lokalt ynskjer at innvandrarar skal
bli buande, må det skapast tilhøyrsle til staden. Både lokalt næringsliv,
einskildindivid, frivillige organisasjonar og kommunane speler ei
viktig rolle for å lukkast med dette. Språk er ei nøkkelutfordring.
Arbeidsinnvandrarar og familiane deira har ikkje rett på gratis
norskopplæring slik flyktningar har. Språkopplæring på arbeidsplassen
kan difor vere eit viktig tiltak for å betre føresetnadene for å
få kontakt med lokalbefolkninga og for å slå røter i lokalsamfunnet.
Lokale, regionale og nasjonale styresmakter
kan gje tilskot til gode løysingar til språkopplæring for arbeidsinnvandrarar.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kommunal-
og regionaldepartementet vil samarbeide med relevante aktørar for å
finne ut korleis eit nettbasert tilbod for å møte behovet for norskopplæring
på ein betre måte kan utviklast. Kommunal- og regionaldepartementet
vil òg ta initiativ til ein dialog med fylkeskommunane om korleis
dei kan bidra til betre integrering og språkopplæring.
Bustadspørsmålet er ei anna hovudutfordring
i integrerings- og inkluderingsarbeidet. Innvandrarar er som dei
fleste nordmenn. Dei vil gjerne eige bustaden framfor å leige han.
Mange innvandrarar har problem med å få banklån
på grunn av krav om sikkerheit og eigenkapital. Innvandrarar har
liten kjennskap til startlån, bustøtte og anna tilrettelegging for
bustadkjøp frå Husbanken. Kommunane kan redusere barrierane ved
å gje betre og meir målretta informasjon om desse ordningane og
gjennom å leggje til rette for bustadkjøp på anna måte.
NIBR presenterer i rapporten fleire lærestykke
til inspirasjon for ei meir heilskapleg satsing på inkludering.
Rapporten peikar på at kommunar som lukkast med inkludering, evnar
å arbeide på tvers av sektorar mot felles mål. Ei felles rådgjevingsteneste
for alle tilflyttarar, anten det er nordmenn, flyktningar, arbeidsinnvandrarar
eller familiesameinte, er eit døme på ein slik måte å jobbe på.
Departementet meiner at ei felles og godt koordinert rådgjevingsteneste
kan vere eit viktig tilskot til ein meir effektiv politikk for å
påverke lokal samfunnsutvikling og folketalsutvikling i distriktskommunar
på ein positiv måte.
Det blir i meldinga vist til at den demografiske utviklinga,
og større forventningar frå innbyggjarane og statlege styresmakter
til dei kommunale tenestene, gjer at kravet til kompetanse i kommunane
blir større. Dei store barnekulla fødde etter den andre verdskrigen
blir snart pensjonistar. Kommunane må difor greie å trekkje til
seg relevant og nok kompetanse. Dette krev eit aktivt og systematisk
kompetanseutviklingsarbeid i kommunane, gjerne i samarbeid med andre
kommunar, offentlege og private aktørar.
I programmet Saman om ein betre kommune, starta
i 2011, er kompetanse og rekruttering eitt av fire tema. Målet er
å styrkje kommunane si evne til strategisk kompetanseplanlegging
og å realisere kompetanse- og rekrutteringstiltak som er tilpassa dei
forventningane innbyggjarane og dei utfordringane kommunen har.
Deltakarkommunane får tilgang til eit ressursmiljø
og ein fagleg fellesskap med andre kommunar, og kommunane får økonomisk
støtte til å gjennomføre prosjektarbeidet. For å delta må kommunane
sikre ei god lokal forankring av arbeidet blant folkevalde, administrative
leiarar og medarbeidarar og tillitsvalde.
I første pulje, frå 2011, er det elleve kommunar og
eitt regionråd (seks kommunar) som jobbar med kompetanse og rekruttering.
Hausten 2012 blei nye kommunar tekne opp i programmet.
Søknadane viser ei dreiing over mot tema som omdøme, kompetanse
og rekruttering.
Med dei store utfordringane kommunane har med
tanke på den demografiske utviklinga og behovet for arbeidskraft,
er det naudsynt også å nytte ressursane betre og gjere kommunane
betre førebudd på dei endringane som kjem. Regjeringa skal våren 2013
leggje fram ein strategi for innovasjon i kommunesektoren. Fornying
og innovasjon vil framleis vere kommunen sitt ansvar, men staten
kan medverke til å leggje til rette for innovasjon, nytenking og effektivisering
i sektoren.
I mange fylke er det dei siste åra utvikla og
sett i gang regionale traineeprogram for å rekruttere og halde på
unge vaksne med høg utdanning. Det er gode indikasjonar på at traineeprogram
er målretta og effektive som rekrutteringsverkemiddel.
Gjennom MERKUR-programmet legg departementet
til rette for å styrkje stillinga til distriktsbutikken. Programmet
skal styrkje daglegvaretenesta, men òg leggje til rette for ulike
tilleggstenester, som kan styrkje butikkdrifta og gje innbyggjarane
eit betre tenestetilbod.
Dei siste åra er det etablert eigne ordningar
for investeringsstøtte til daglegvarebutikkar i distrikta. Departementet
ser at det no er behov for justeringar. Ein rapport frå Institutt
for bransjeanalyse syner at mange daglegvarebutikkar i distrikta
har svært svak økonomi og står i fare for å måtte leggje ned. For
å oppretthalde eit viktig tenestetilbod i mindre bygder styrkjer
departementet ordninga, slik at om lag 200 fleire butikkar kan få
støtte til naudsynt opprusting og modernisering.
Det er òg etablert ei eiga ordning for drivstoffanlegg
som eit ledd i å utvikle eit heilskapleg tenestetilbod.
I takt med større velstand og meir fritid aukar
talet på og bruken av fritidsbustader i norske kommunar. Meir bruk
av hyttene og andre fritidsbustader, nye måtar å bruke fritida på
og nye typar fritidsinteresser kan utfordre vertskapsrolla og samstundes skape
potensial for utvikling av lokalsamfunna.
Hytta har tradisjonelt vore ein del av fritidssfæren
der rekreasjon har vore viktig. Dagens moderne fritidsbustader har
ei utforming og eit bruksmønster som stiller større krav til standard
og dermed ei økonomisk investering som gjer fenomenet interessant også
i samanheng med næringsøkonomi og sysselsetjing. Ein medviten hyttepolitikk
i kommunane har potensial til å påverke samfunnsutviklinga lokalt
på fleire måtar.
Hyttebygging og bruk av hyttene kan stimulere lokal
omsetjing og sysselsetjing i næringar som bygg og anlegg, tenester,
handel, reiseliv og opplevingar.
Det blir i meldinga vist til at det for kommunane er
viktig å liggje framfor utviklinga med planarbeid og tilrettelegging
for hytteutbygging og lokal verdiskaping. Tydelege regionale og
kommunale planar og strategiar gjer det meir føreseieleg for utbyggjarinteresser.
Eit ope og inkluderande førearbeid er viktig for å redusere potensielle
konfliktar mellom anna knytt til arealbruk mellom utbygging og naturmangfald
og mellom lokalbefolkninga og hytteeigarane. Planlegging kan òg
vere med på å styrkje potensialet for det lokale næringslivet, mellom
anna til å vere konkurransedyktig når det gjeld leveransar av varer og
tenester.
Ved å leggje til rette for fjernarbeid kan kommunane
stimulere til meir bruk av hytta, og dermed påverke den lokale verdiskapinga.
Utbygging av breiband og mobildekning i område med hytter blir viktig
for å sikre fleksible hyttekontorløysingar.
Det blir i meldinga peikt på at det i kommunar der
fritidsbustader er viktige, kan vere lurt å leggje til rette for
møteplassar og samarbeid mellom dei fastbuande og brukarane av fritidsbustadane.
Det finst fleire døme på at det er vilje blant deltidsinnbyggjarar
til å delta i lokalsamfunnet. Gjennom ei meir systematisk tilnærming
til å avdekkje kva typar tenestetilbod hytteeigarane ynskjer, og
som lokalt næringsliv kan levere, ligg også eit potensial for verdiskaping.
For hyttekommunane handlar utfordringa når det gjeld
deltidsinnbyggjarar, også om samanhengen mellom forventningar om
eit godt tenestetilbod og kva handlingsrom kommunen har for å møte
forventningar og forpliktingar. Per i dag er det kanskje på plansida
og særleg når det gjeld byggjesakshandsaming trykket er størst på
tenestesida. Det er likevel grunn til å tru at trykket også vil
kome på andre kommunale basistenester i framtida om utviklinga held fram
i same takt.
Per i dag seier eit fleirtal av hyttekommunane
at dei opplever tenesteytinga til fritidsbefolkninga som lite utfordrande.
Fylkesmannen kan i fordelinga av skjønsmidlar til kommunane ta omsyn
til kommunar som har relativt høge kostnader med mange fritidsbustader.
I meldinga framgår at kommunesektoren betyr meir
i mindre arbeidsmarknader enn i større. Sektoren yter tenester som
er viktige for næringsliv og folk, etterspør varer og tenester og
er ein stor arbeidsgjevar. Kommunane etterspør arbeidskraft med
ulik kompetanse og medverkar til å gjere arbeidsmarknaden breiare.
Det blir i meldinga peikt på at kombinasjonen
av generalistkommunesystemet, ein stor kommunal sektor, ein finmaska
kommunestruktur og eit utjamnande inntektssystem har gjort at kommunesektoren i
avgjerande grad er med på å oppretthalde busetnadsmønsteret i landet.
Generalistkommunesystemet inneber at alle kommunar,
uavhengig av storleik, busetnadsstruktur og demografi, er pålagde
dei same oppgåvene gjennom lov. Det same finansieringssystemet gjeld
for alle. Systemet har lagt til rette for at innbyggjarane i alle
delar av landet har god tilgang til eit offentleg tenestetilbod
og har likeverdige høve til å delta i og påverke avgjerder som vedkjem
kvardagen deira, jf. Meld. St. 12 (2011–2012) Stat og kommune styring og
samspel.
Det er eit etablert prinsipp at offentlege oppgåver bør
liggje på det lågast moglege effektive forvaltningsnivået. Kommunane
har difor i dag ein brei og tung oppgåveportefølje, med ansvar for
sentrale velferds- og forvaltningsoppgåver.
Distriktskommunar er gjerne kjenneteikna av
at dei har eit spreidd busetnadsmønster, store areal og store avstandar.
For at innbyggjarane skal få tilgang til dei kommunale tenestene,
er det difor naudsynt med fleire mindre tenesteeiningar. Kommunar
med spreidd busetnadsmønster treng difor fleire tilsette, noko som
fører til større utgifter for kommunen. Slike og andre kostnadsskilnader
mellom kommunane blir i prinsippet utjamna fullt ut i inntektssystemet.
Det er til dels store skilnader i inntekter
mellom kommunane. Dette kjem av stor variasjon i skatteinngangen,
som berre delvis blir utjamna. Kommunar med høge utgiftskorrigerte
inntekter har betre føresetnader for å gje eit godt tenestetilbod.
Størstedelen av dei kommunale arbeidsplassane følgjer
av busetnadsmønsteret og tenesteytinga. Talet på kommunar betyr
såleis mindre. Ein kan likevel tenkje seg at mange og små kommunar
kan gje fleire arbeidsplassar knytte til administrasjon, og at slike arbeidsplassar
kan gje ein breiare arbeidsmarknad i mange lokalsamfunn. Dei regionalpolitisk
grunngjevne tilskota i inntektssystemet gjev òg grunnlag for betre
tenestetilbod og fleire arbeidsplassar i distriktskommunar.
Det overordna føremålet med inntektssystemet
er å utjamne føresetnadene for at kommunane skal kunne gje eit likeverdig
tenestetilbod til innbyggjarane sine. Ved fordelinga av rammetilskotet
blir det teke omsyn til strukturelle ulikskapar i kostnadene kommunane
har (utgiftsutjamning) og ulikskapar i skatteinntektene (inntektsutjamning).
Utjamninga av dei økonomiske føresetnadane kan seiast å utgjere
den breie regionalpolitikken i inntektssystemet. Inntektssystemet
inneheld også tilskot som er grunngjevne ut frå distrikts- og regionalpolitiske
mål. Det er Nord-Noreg-tilskotet, småkommunetilskotet, distriktstilskot
Sør-Noreg, veksttilskotet og storbytilskotet. Tilskota har ein samla
verdi på 3,2 mrd. kroner, som svarer til 2,8 pst. av det samla rammetilskotet
til kommunane for 2013. I tillegg ligg det inne om lag 450 mill.
kroner i skjønstilskotet, som kompensasjon for auka arbeidsgjevaravgift.
Det blir i meldinga gitt ei utgreiing om dei ulike tilskota.
Det blir i meldinga peikt på at ein sterk kommunesektor
ikkje berre gjev gode tenester til folk i heile landet. Han er òg
ein stabiliserande faktor i mange kommunar og lokalsamfunn. Kommunesektoren
utgjer ein større del av sysselsetjinga jo mindre arbeidsmarknaden
er. Den totale offentlege tenesteytinga er derimot jamnare fordelt
sidan statleg sysselsetjing er klart høgare i dei største arbeidsmarknadene.
Det er ulike årsaker til at kommunal sektor
er størst i dei minste kommunane. For det første krev kommunesektoren
i desse områda fleire arbeidstakarar grunna mange og små einingar.
For det andre vil graden av kommunal sysselsetjing vere høg dersom aktiviteten
i den private og statlige sektoren er låg. For mange kommunar har
inntektssystemet generelt, og regionaltilskota spesielt, gjort det
mogleg å oppretthalde kommunal sysselsetjing og ha eit godt tenestetilbod
trass i svikt i privat sektor og nedgang i folketalet. Skilnader
i kommunal sysselsetjing i ulike kommunetypar kan òg vere påverka
av ulik grad av utsetjing av tenester til private. Særleg i Oslo
blir ein del kommunale oppgåver utførte av private, noko som gjev
færre kommunalt tilsette.
I Distrikts-Noreg er kommunesektoren viktig
for å skape ein breiare og meir variert arbeidsmarknad, særleg for
personar med høgare utdanning. Ein større del av befolkninga i dei
største arbeidsmarknadene har universitets- og høgskuleutdanning.
Det er òg tilfellet for dei tilsette i kommunal sektor, men her
er skilnadene mindre.
Samhandlingsreforma tredde i kraft 1. januar 2012.
Samhandlingsreforma skal medverke til at innbyggjarane får fleire
og betre helsetenester lokalt.
Det blir i meldinga vist til at samhandlingsreforma
vil medverke til å spreie kompetansearbeidsplassar. Kommunane får
gjennom tiltaka i reforma insentiv til å rekruttere helsepersonell
og annan nøkkelkompetanse. Det er innført økonomiske insentivordningar
for å stimulere kommunane til å satse meir på førebygging og å styrkje
helse- og omsorgstilbodet. Det er innført kommunal betaling for
utskrivingsklare pasientar og kommunal medfinansiering for somatiske
innleggingar. Det er overført 5,6 mrd. kroner til kommunane til
desse oppgåvene. Det tas sikte på å innføre ein plikt for kommunane
til å ha eit omgåande-hjelp-døgntilbod frå 2016, og det er etablert
ei finansieringsordning for å fase dette inn over fire år. Dette
vil krevje ein styrkt medisinsk og helsefagleg kompetanse i kommunane.
Eit anna døme er at det blir etablert lokalmedisinske senter med
fleirfaglege tilbod, som rehabilitering, legetenester og psykisk helsetilbod,
ofte som interkommunalt samarbeid. Desentraliserte spesialisthelsetenester,
som til dømes dialyse, røntgen og behandling av KOLS, kan òg, i samarbeid
med helseføretak, inngå i desse sentra. Som ei overgangsordning
blir det gjeve statlege tilskot for å stimulere til ei slik etablering.
Skal kommunane lukkast med desse oppgåvene, må
dei leggje til rette for gode fagmiljø for å rekruttere og halde
på kompetanse.
Både fleire oppgåver innan helse- og omsorgstenester
og den nye folkehelselova inneber at kommunane må leggje større
vekt på helseperspektivet i kommuneplanlegginga. For å betre kompetansen
i langsiktig og strategisk samfunnsplanlegging på folkehelsefeltet
på lokalt og regionalt nivå er det etablert eit opplærings- og utdanningsprogram
i regi av KS på oppdrag frå Helsedirektoratet. Programperioden går over
fire år, og skal vare ut 2015. Regjeringa vil leggje fram ein stortingsmelding
om folkehelse våren 2013.
Samhandlingsreforma får følgjer langt utover helsesektoren.
Ho vil gjere sitt til å endre kommunane si rolle og styrkje lokale
og regionale samarbeidsstrukturar.
Regjeringa la i 2012 fram Meld. St. 9 (2012–2013)
Én innbygger – én journal. Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren.
Meir bruk av elektronisk kommunikasjon mellom kommunale tenester
og spesialisthelsetenesta vil også gjere det enklare for helsepersonell
i distrikta å få til god samhandling og få tilgang på informasjon.
Komiteen mener attraktive
lokalsamfunn og lokal utviklingskraft er viktige forutsetninger
for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål om bosetting og verdiskaping. Komiteen støtter
opp om meldingens understreking av samspillet mellom lokalt engasjement,
frivillig sektor, næringslivet og kommunen i det lokale samfunnsutviklingsarbeidet.
Komiteen vil understreke at det
har vært bred politisk enighet om at kommunene skal tilby likeverdige
tjenester i hele landet. En god og forutsigbar kommuneøkonomi gir
mulighet for et bedre tjenestetilbud til innbyggerne. Komiteen ønsker
en fortsatt prioritering av kommuneøkonomien og en videreføring
av de regionale ordningene i det kommunale inntektssystemet.
Komiteen viser til at det i meldingen
påpekes at det er i områder med små arbeidsmarkeder og få sysselsatte
i vekstnæringene at vi i hovedsak finner distriktsproblemene. Det
pekes videre i meldingen på noen grunnleggende forutsetninger for
at folk velger å flytte til og bli boende en plass: Tilgang på arbeid, bolig,
gode tjenester, kultur- og fritidstilbud, tilfredsstillende infrastruktur
og et inkluderende og åpent samfunn er viktige trekk i attraktive
lokalsamfunn.
Komiteen mener at nærhet og likeverd
mellom de som fatter vedtak og de som vedtakene gjelder, er et godt
grunnlag for levende folkestyre og trygge og levende lokalsamfunn.
Komiteen peker på at lokale ildsjeler,
frivillig sektor og et levende lokaldemokrati alle er viktige bestanddeler
og aktører i attraktive lokalsamfunn.
Komiteen vil understreke frivillig
sektors viktige rolle for demokratiet, for tilbudet til innbyggerne og
som samfunnsutvikler.
Komiteen viser til at Frivillighet
Norge under Stortingets høring av meldingen 15. april 2013 framhevet
de frivillige organisasjonene som viktige nærmiljøskapere: Organisasjonene
tilbyr kulturopplæring og -tilbud, bygger folkehelse, forebygger
sykdom, driver omsorgs- og behandlingstilbud og bidrar med beredskap
og trygghet. Organisasjonene tilbyr barn, unge, voksne og gamle
meningsfulle aktiviteter og møteplasser, og er viktige som kanaler
til deltakelse i samfunnet og demokratiet. Komiteen deler denne
beskrivelsen.
Komiteen viser videre til at
Frivillighet Norge etterlyste konkrete tiltak for å styrke kapasitet
og kompetanse i kommunene for å ta vare på ildsjeler og lokalt engasjement. Komiteen deler
ambisjonen og mener at det kanskje viktigste, konkrete tiltaket staten
kan tilby i denne sammenheng, er en god og forutsigbar kommuneøkonomi. Komiteen mener den
nasjonale politikken for lokal samfunnsutvikling først og fremst
skal sikre at kommunene har kapasitet og kompetanse til å ta vare
på ildsjeler og lokalt engasjement i samfunnsutviklingsarbeidet.
Meldingen slår fast at kapasiteten og kompetansen skal styrkes. Komiteen viser
også til at meldingen påpeker at kommunen må være en arenabygger
og samarbeidspartner for frivillig sektor, næringslivet og innbyggerne. Komiteen mener
samarbeidsplattformen utarbeidet av Frivillighet Norge og KS kan
være et godt eksempel på en samarbeidsplattform, men mener det må
være opp til de lokale myndigheter og organisasjoner selv å velge
de løsninger og samarbeidsformer som utnytter lokale forutsetninger
best.
Komiteen vil spesielt påpeke
det meldingen tar opp omkring boligmangel som kan bremse utviklingen
i mange distriktskommuner. Mange distriktskommuner med folketallsvekst
har en utfordring i å finne gode og attraktive boliger til innflyttere.
Det kan hindre ytterligere vekst og utvikling i distriktskommuner
og næringsliv som trenger arbeidskraft.
Komiteen viser til at det i meldingen
trekkes fram flere eksempler på hvordan kommuner kan jobbe mer aktivt
på boligmarkedet for å få fram flere og mer varierte boliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
henviser videre til Meld. St. 17 (2012–2013) Byggje – bu – leve,
der regjeringen legger opp til økt boligbygging gjennom blant annet
raskere saksbehandlingstid, samordning av planlegging i pressområdene,
gjennomgang av innsigelsesinstituttet med mer.
Flertallet vil dessuten også
peke på eiendomspolitikken i landbruket. I dag er svært mange landbrukseiendommer
uten fast bosetting. I Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken
har regjeringen tatt flere grep for å stimulere til økt omsetning
av landbrukseiendommer uten bosetting. Flertallet viser
til at forslag om å innskrenke odelskretsen og oppheve reglene om
odelsfrigjøring ved kjøp av odelseiendom som tilleggsjord er fulgt
opp gjennom lovforslag i Prop. 128 L (2012–2013).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skeptiske til kravene om universell utforming og energieffektivitet
(Tek 10 – Tek 15) når det gjelder nye boliger. Disse kravene vil
virke sterkt fordyrende, noe som er spesielt uheldig i en tid hvor
det er bygget altfor få nye boliger i forhold til behovet. Særlig
vil dette ramme unge mennesker i distriktene.
Komiteen vil understreke at den
demografiske utviklingen og større forventninger fra innbyggerne og
statlige myndigheter til de kommunale tjenestene, gjør at krav til
kompetanse i kommunene blir større. Rekruttering av relevant og
nok kompetanse er derfor en kritisk faktor i kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, støtter understrekingen i meldingen
av den betydning landets kommuner har i å opprettholde bosettingsmønsteret. Flertallet viser
til at distriktskommuner ofte er kjennetegnet av at de har spredt bosetting
og store arealer og avstander. For at innbyggerne skal få tilgang
til de kommunale tjenestene er det derfor nødvendig med flere mindre
tjenesteenheter. Kommuner med spredt bosettingsmønster trenger derfor
flere ansatte, noe som fører til større utgifter for kommunen. Flertallet viser
til at slike og andre kostnadsforskjeller i prinsippet blir utjevnet fullt
ut i inntektssystemet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at inntektssystemet for kommunene ble endret i 2009 og
2011, på bakgrunn av utredninger fra Sørheimutvalget og Inntektssystemutvalget,
jf. NOU 2005:18. Dette flertallet peker på at det
er til dels store variasjoner mellom kommunene i skatt per innbygger,
og at forskjeller i inntektsnivå påvirker mulighetene kommunene
har til å gi tjenester til sine innbyggere. For å sikre en jevnere
fordeling av inntekter og større forutsigbarhet for kommunene har
regjeringen redusert andelen av kommunesektorens inntekter som kommer
fra skatt fra 50 til 40 pst. Den kommunale selskapsskatten er avviklet,
og for kommunene er graden av skatteutjevning økt fra 55 til 60
pst. Dette gjør at også næringssvake kommuner blir i stand til å
legge til rette for ny næringsvirksomhet og økt verdiskapning. Dette
flertallet mener en reversering av disse tiltakene ville
være meget uheldig, da det ville øke forskjellene mellom skattesterke
og skattesvake kommuner og derigjennom endre forutsetningene deres
for å kunne yte gode tjenester til sine innbyggere. Det ville også
gjøre det vanskeligere for skattesvake kommuner i hele landet å
være pådrivere og tilretteleggere for næringsutvikling og verdiskaping.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, understreker viktigheten av
at inntektssystemet bidrar til å utjevne forutsetningene for at
kommunene skal kunne gi et likeverdig tjenestetilbud til innbyggerne
sine. Ved siden av inntekts- og utgiftsutjamning inneholder inntektssystemet
også tilskudd som er begrunnet ut fra distrikts- og regionalpolitiske
mål: Nord-Norge-tilskuddet, småkommunetilskuddet, distriktstilskudd
Sør-Norge, veksttilskuddet og storbytilskuddet. Flertallet vil
fremheve inntektssystemet som en sentral del av distrikts- og regionalpolitikken.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at Bolystordningen, som forvaltes av Kommunal- og regionaldepartementet
i samarbeid med fylkeskommunene, skal legge til rette for at kommuner
innenfor det distriktspolitiske virkeområdet skal bli mer attraktive
å bo i og flytte til. I 2013 er det bevilget 35 mill. kroner på
kap. 552 post 72 til Bolyst. Etter søknad kan det tildeles støtte
til lokale, regionale og nasjonale pilotprosjekter, som skal fremme
attraktive lokalsamfunn både for næringslivet og befolkningen. Bl.a.
tildeles det midler til prosjekter som skal legge til rette for
integrering av innvandrere og tilflyttere, stedsutvikling og ungdomsprosjekter. Dette
flertallet viser til at antall søknader om tilskudd fra
Bolystordningen har økt betydelig fra 2012 til 2013. Mens det i
2012 ble søkt om støtte på til sammen 114 mill. kroner, ble det
før søknadsfristens utløp i 2013 søkt om støtte på til sammen 173
mill. kroner. Dette flertallet viser til at regjeringen
i revidert nasjonalbudsjett, Prop. 149 S (2012–2013), foreslo å
øke bevilgningen over kap. 552, post 72 med 20 mill. kroner, slik
at total ramme til Bolyst blir 55 mill. kroner i 2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også vise til
kommunens rolle som næringsutvikler. Kommunenes lokalkunnskap og
nærhet til innbyggerne og næringslivet gir dem gode forutsetninger
i denne rollen. Ofte er kommunen de som først møter virksomheter
og gründere. Flertallet vil understreke betydningen av
god dialog og godt samarbeid med Innovasjon Norge, fylkeskommunene
og fylkesmennene.
Flertallet vil vise til kommunale
og regionale næringsfond som viktige virkemidler i næringsutvikling,
som gir rom for å forme innsatsen i tråd med lokale utfordringer
og behov. En evaluering av ordningen viser at resultatene av fondsbruken
er best der det er inngått samarbeidsavtaler mellom for eksempel kommunen
og Innovasjon Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
siktemålet om mer robuste regioner og kommuner, men vil presisere
at regioner er noe annet enn fylkeskommuner. Disse medlemmer anser
fylkeskommunen for å være en administrativ konstruksjon som kan
være lite hensiktsmessig for regional utvikling. Disse medlemmer mener
imidlertid tiltakene som er foreslått i Meld. St. 13 (2012–2013)
er for snevre og neppe vil være tilstrekkelige til å oppfylle de
fastsatte mål. Disse medlemmer mener at det riktige
virkemidlet for å oppnå mer robuste kommuner er sammenslåing av
kommuner.
Disse medlemmer vil også vise
til at kommuner med fordel kunne overta mange av fylkeskommunens
oppgaver og at fylkeskommunen må anses som et unødvendig forvaltningsledd.
Beregninger har vist at det arbeider 2 630 mennesker i administrative
stillinger i landets fylkeskommuner. Mange av disse arbeidstakerne
må anses for å være godt kvalifisert for stillinger i kommuner,
som med nedleggelse av fylkeskommunene vil bli tilført nye oppgaver,
mens andre vil kunne dekke behovet for arbeidskraft i privat sektor.
Disse medlemmer mener utviklingen
i kommuneøkonomien tilsier at det er behov for reformer. For tiden
står 47 kommuner på den såkalte ROBEK-listen, noe som innskrenker
disse kommunenes økonomiske spillerom og evne til å oppfylle sine oppgaver
når det gjelder tjenester til befolkningen. Disse medlemmer mener
at statlige tilskudd til kommunene bør baseres på et objektivt differensiert innbyggertilskudd
og et opplegg med behovsstyrt statlig finansiering ved en del tjenester.
Videre mener disse medlemmer at det må gis åpning
for fritt skattøre og at selskapsskatten tilbakeføres til kommunene.
For øvrig vil disse medlemmer ta
avstand fra hyllesten av fylkeskommunen som næringsutvikler, som
fremgår av meldingen. Disse medlemmer mener at det
ikke foreligger noe empirisk grunnlag som kan berettige en slik
hyllest.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til utfordringene i boligmarkedet.
En bolig er mer enn stedet vi bor, det er hjemmet vårt. Derfor er
det viktig å legge til rette for at alle har et sted å bo, at det
er mulig å bo der i landet man ønsker, at det bygges nok boliger
og at folk flest får råd til å bo i boligene.
Vi blir stadig flere nordmenn. Det bygges for
tiden ca. 10 000 boliger for lite hvert år. I tillegg er det en
intern flytting i Norge i retning av tettstedene. Det er derfor
flere som vil ha bolig enn det er boliger i markedet, og da presses
prisene opp. Prisen på eneboliger er firedoblet de siste 20 årene,
og prisen på leiligheter er syvdoblet. Dette gjør det utfordrende, spesielt
for unge førstegangsetablerende, å komme inn på boligmarkedet.
Disse medlemmer viser til at
boligmarkedet styres av tilbud og etterspørsel. Etterspørselen er
i dag svært stor i enkelte områder, og disse medlemmer har
derfor fremmet flere konkrete tiltak for å hjelpe på tilbudssiden. Disse
medlemmer mener det viktigste politiske tiltaket er å sørge
for at det bygges nok boliger. Her er rammevilkårene for byggenæringen
viktig, fordi den bokstavelig talt produserer dine og mine hjem.
Mangel på godkjente arealplaner, lite helhetlig planlegging, statlige
innsigelser, samt størrelsen på kommunenes tomtereserver og flaskehalser
i byggesaksbehandlingen har lenge begrenset boligbyggingen i store
deler av Norge. Disse medlemmer mener det er behov
for nye ideer og bedre løsninger i boligpolitikken.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at fire av fem eier sin egen bolig i Norge, noe som er den høyeste
eierandelen i Norden, og blant de høyeste i verden. Høyre ønsker
å bygge opp under eierlinjen og «selveierdemokratiet», fordi det
at folk flest eier bolig bidrar til høy velstand for et bredt lag av
befolkningen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Representantforslag 8:130 S (2011–2012) om en ny bolig- og byutviklingspolitikk
for bærekraft og livskvalitet, der Kristelig Folkeparti fremmet
en rekke forslag for å styrke boligbyggingen i Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker
en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunesektoren.
Endringer skal sikre og stimulere til en positiv utvikling i kommunenes
inntekter. Målet er å bygge opp under det lokale selvstyret ved
at kommunene får beholde en andel av selskapsskatten og en større
del av egne skatteinntekter. Vekstkommunenes utfordringer må ivaretas
bedre.
Disse medlemmer viser til at
da inntektssystemet ble behandlet i 2009, tok Høyre flere initiativ
for at det skulle sikres bred politisk enighet om inntektssystemet
for kommunesektoren for å sikre et mer forutsigbart, enkelt og rettferdig
inntektssystem. Dessverre valgte regjeringen å vedta et system som kun
fikk helhetlig støtte fra de rød-grønne regjeringspartiene. Det
har ført til at dagens modell for fordeling opprettholder et avhengighetsforhold
mellom stat og kommune, noe disse medlemmer ønsker å
endre.
Disse medlemmer mener at det
i dag legges for lite vekt på hva kommunen og dens innbyggere skaper.
For disse medlemmer er det viktig å vri inntektssystemet
over fra å være et system for statlige politiske føringer over til
et system som legger til rette for, og belønner innovasjon, vekst
og kreativitet. Samtidig er det viktig å fremheve verdien av at
kommunenes inntekter har lokal forankring. Målet om at en andel
av lokale skatteinntekter skal tilfalle lokalsamfunnet er basert
på ønsket om å styrke koblingen mellom de som betaler skatten, de
lokale beslutningstagerne, og brukerne av tjenestene.
Disse medlemmer ønsker bære-
og livskraftige kommuner som skaper varme lokalsamfunn – ikke tomme
skall som styres av staten. For disse medlemmer er
de gode lokalsamfunnene og tjenestetilbud med kvalitet viktigst.
Skal det lokale selvstyret fungere, må regjeringen være en tilrettelegger,
og ikke en grensesetter. Det betyr at når kommuner klarer å skape
verdier, bør de ha noe igjen for dette, derfor ønsker disse
medlemmer at kommunene skal finansieres av en større del
av egne skatteinntekter, og få beholde en andel av selskapsskatten.
Mindre statlig overføringsavhengighet og høy lokal finansiering
av kommunale tjenester vil bidra til å styrke det lokale selvstyret
og bidra til økt effektivitet i tjenesteproduksjonen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
at staten, gjennom overføringene til kommunene, må sikre kommunalt
handlingsrom, og ta høyde for de ulike utfordringene som finnes både
mellom og innenfor landsdeler. Inntektssystemet må i større grad
også ta høyde for distriktskommuner med stor vekst i folketallet
og tilsvarende utfordringer. Dette medlem mener det
er helt sentralt at alle skal få tilbud om grunnleggende tjenester med
god kvalitet, uavhengig av om man bor i distriktet eller i byen.
Dette medlem mener videre at
sterke og slagkraftige regioner er en viktig forutsetning for utvikling
alle steder i landet, basert på lokale og regionale fortrinn. Dette
medlem vil ha en reell regionreform som sikrer dette.
Dette medlem mener en del oppgaver
er mest hensiktsmessig å legge til regionalt nivå. Dette
medlem ønsker større og mer slagkraftige regioner enn dagens
fylkeskommuner. Det regionale nivået må styres av et direkte folkevalgt
organ for å sikre reelt demokrati.
Dette medlem mener større regioner
enn dagens fylkeskommuner vil åpne for at flere oppgaver kan løses
regionalt. Det forutsetter at Stortinget og departementene gir fra
seg makt til regionforsamlingene.
Dette medlem peker på at de geografiske forholdene
i Norge er slik at regionene vil måtte bli av ulik størrelse. Regionnivået
må være direkte folkevalgt styrt for å sikre reelt demokrati. Den
regionale statsforvaltningen må ha ansvar for kontroll- og tilsynsoppgaver
og rettledning. Utøvende styring og politiske skjønnsmessige vurderinger
må overføres til det folkevalgte regionale nivået. Dette
medlem mener det fremtidige regionnivået må få hovedansvaret
for helhetlig regional utvikling. En vellykket distrikts- og regionalpolitikk
forutsetter at det tas utgangspunkt i egne regionale forutsetninger
og behov. Dette medlem mener videre at statlig politikk
må samordnes på regionalt nivå. Regionalisering av statlig virksomhet
bør i størst mulig grad samsvare med de folkevalgt styrte regionene.
Dette medlem trekker frem at
sentrale oppgaver for det regionale nivå vil være videregående opplæring,
regional høyere utdanning og forskning, innovasjon og næringsutvikling,
samferdsel, kultur, oppgaver innen helse, miljø og landbruk, samt
sektoroverskridende og kommuneoverskridende planlegging.
Dette medlem mener flere av virkemidlene som
i dag forvaltes av staten, må overføres til regionene. Transport-
og infrastrukturtiltak, personrettede og næringsrettede virkemidler
må sees mer i sammenheng. Dette er alle oppgaver som krever politiske
prioriteringer, som bør sees i sammenheng og som er for omfattende
til at den enkelte kommune kan ivareta ansvaret. Dette medlem mener
et politisk styrt regionnivå dermed vil være et nødvendig redskap
for å legge makt og beslutninger nærmest mulig dem det gjelder.
Regjeringa vil
følgje opp perspektivet
om kopling av arbeidsmarknader i framtidige prosessar med Nasjonal transportplan
vurdere bruk av tilskot også i åra framover
for å stimulere til utbygging av breiband med høg kapasitet i små
marknader
Det blir i meldinga peikt på at eit godt transportsystem
rundt om i landet er naudsynt for å nå dei distrikts- og regionalpolitiske
måla om fridom til busetjing og likeverdige levekår.
Transporttilbodet kan både vere eit gode i seg sjølv,
og ei teneste som gjev tilgang til andre gode og tenester. Eit påliteleg
transporttilbod er naudsynt for næringslivet, for verdiskaping og
for å utnytte dei menneskelege og naturbaserte ressursane som finst
i landet.
I meldinga legg departementet særleg vekt på kva
verknad transportsystemet har for regionale arbeidsmarknader som
grunnlag for busetnad og regional utvikling. I den samanhengen er
det spesielt avstandsreduksjonar på vegsystemet som er viktig. Den heilskaplege
transportpolitikken kjem i Nasjonal transportplan (NTP) for 2014–2023,
og der vil også andre aspekt enn persontransporten bli lagde vekt
på.
Det blir i meldinga peikt på at fysisk og digital
infrastruktur, kompetansetilgang, omstillingsevne og bransjebredde
er viktige faktorar for å trekkje til seg nyetableringar og arbeidstakarar
med høgare utdanning. Tilgangen aukar med storleiken på arbeidsmarknaden.
Kompetansearbeidsplassutvalet meiner difor det er avgjerande å leggje
til rette for kopling av arbeidsmarknader (regionforstørring) og
utvikling av robuste arbeidsmarknader.
Med eit høgare utdanningsnivå, eit meir spesialisert
arbeidsliv og fleire hushald med to arbeidstakarar, er eit variert
tilbod av arbeidsplassar ein viktig føresetnad for næringsutvikling
og stabil vekst i folketalet. Regionar med variert næringsstruktur
er mindre sårbare i nedgangstider. Busette i desse regionane har
fleire arbeidsplassar å velje mellom, og næringslivet har betre
tilgang til kompetanse. Transportinvesteringar kan binde saman folk
og arbeidsmarknader og gje regionar større tyngd og rekkjevidd.
Slik kan kopling av arbeidsmarknader motverke sentraliseringstendensane
i landet vårt.
Endringar i nærings- og arbeidsliv skaper nye transportbehov.
Innovasjonar og endringar i transportsektoren dei siste tiåra har
medverka til at transportkostnader utgjer ein stadig mindre del
av dei totale produksjonskostnadane for den einskilde verksemda.
Lang avstand til eksportmarknadene gjer likevel at norsk næringsliv
har høgare transportkostnader enn konkurrentane i utlandet. Kombinert
med eit generelt høgt kostnadsnivå medverkar dette til at norsk
eksportverksemd i stor grad fokuserer på kunnskapsintensive eller
unike produkt der pris speler ei relativt mindre rolle.
Påliteleg og trygg transport i alle delar av
landet er viktig. Godstransporten både inn og ut av landet aukar
i omfang, og gode transportårer er naudsynt. I tillegg er kopling
av arbeidsmarknader der det finst potensial for det viktig.
Det blir i meldinga peikt på at transportinvesteringar
i mange tilfelle er eit naudsynt, men ikkje tilstrekkeleg, vilkår
for vekst. Ein veg, ei jernbanelinje, eit ferjesamband eller ein
kortbaneflyplass skaper i seg sjølv ingenting, men blir først viktige
når dei bind noko saman. Kva dette noko er, varierer med kvar i landet
vi er, og kva for potensial som finst der. Det er difor naudsynt
at transportpolitikken tek omsyn til lokale og regionale variasjonar
i næringsliv, arbeidsmarknader og busetnad.
Det er potensial for å kople arbeidsmarknader mange
stader i landet. For å følgje opp tilrådinga frå kompetansearbeidsplassutvalet
om å kople arbeidsmarknader har Transportøkonomisk institutt, på
oppdrag frå departementet, undersøkt dette potensialet.
Analysen frå Transportøkonomisk institutt syner i
stort at Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane har det største potensialet
for kopling av arbeidsmarknader.
Felles for dei områda som ifølgje analysen har størst
potensial for kopling av arbeidsmarknader, er at veginvesteringar
gjev klare reduksjonar i reisetid til tilstrekkeleg mange arbeidsplassar
slik at grunnlaget for vekst blir monaleg styrkt. Utslaget er sterkast i
fjordområde der ferjesamband blir skifta ut med bruer eller tunnelar.
Analysen syner at fleire sentrale område har
lågt potensial for ytterlegare vekst som følgje av kopling av arbeidsmarknader.
Hovudårsaka er at dei alt har god tilgang på arbeidsplassar innanfor
attraktive pendlingsavstandar.
Det er også nokre dalføre og innlandsområde som
har lågt potensial for kopling av arbeidsmarknader. Dei låge utslaga
i desse tilfella kjem av at områda etter ei oppgradering av vegnettet
framleis vil liggje for langt unna eit større tilbod av arbeidsplassar.
Transportøkonomisk institutt har laga ein metode for
å måle verknader av slike koplingar av arbeidsmarknader. Potensial
for kopling av arbeidsmarknader er eit døme på ei meirnytte av investeringar
som i liten grad blir synleggjord i dag. For å vurdere det reelle
potensialet for regionforstørring må ein gjere nærare vurderingar
og ta høgd for ulike næringsstrukturar og kompetansebehov i regionane.
Det såkalla Hagen-utvalet (NOU 2012:16) har greidd ut om rammeverket
for samfunnsøkonomiske analysar, der mellom anna ringverknader av
samferdselsprosjekt blir drøfta. Utvalet tilrår at dei samfunnsøkonomiske analysane
i særskilde tilfelle kan utvidast med ei drøfting av denne type
verknader, men då som ein supplerande analyse og ikkje som ein del
av nytte-kostberekningar.
Også område med små arbeidsmarknader og lite potensial
for regionforstørring kan ha nytte av at tilstøytande arbeidsmarknader
blir større. Større økonomisk aktivitet og større tenestetilbod
kan dermed kome nærare også den mindre arbeidsmarknaden. Men ein
slik effekt kjem ikkje av seg sjølv. Difor er mange av verkemidla
i distrikts- og regionalpolitikken, som til dømes differensiert
arbeidsgjevaravgift og midlar til regional utvikling, innretta mot
nettopp å treffe dei områda som er ein del av mindre arbeidsmarknader.
Til grunn for analysen til Transportøkonomisk institutt
ligg ein idé om kritiske tersklar. Dette er relevant med tanke på
prioritering av veginvesteringar ut frå målet om regionforstørring
og gjeld både pendlingsavstand og storleik på arbeidsmarknadane.
Det blir i meldingas kap. 4.1.3 gitt ei nærare
utgreiing om denne tematikken.
Det blir i meldinga peikt på at transportpolitikken er
viktig for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål. Her er kopling
av arbeidsmarknader ein viktig strategi saman med ein påliteleg
og trygg transport i alle delar av landet.
Samferdselsdepartementet vil følgje opp perspektivet
om kopling av arbeidsmarknader i framtidige prosessar med Nasjonal
transportplan. Samferdselsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet
vil samarbeide om å utvikle metodar og verktøy for å vurdere i kva
grad ei investering bidreg til kopling av arbeidsmarknader.
Det blir i meldinga peikt på at eit godt utbygd breiband,
telefoni og annan digital infrastruktur er sentrale føresetnader
for å sikre tilgang til tenester og moglegheit for full samfunnsdeltaking
og bulyst i heile landet.
Mobildekninga i Noreg er god, men det er framleis
område utan dekning, og som difor svekkjar grunnlaget for næringsverksemd
og busetnad. Regjering vil fortsett bidra til å auke mobildekninga.
Velfungerande konkurranse i telebransjen er naudsynt for å sikre
best mogleg mobildekning. Regjeringa er vidare positiv til spleiselaga
som finst mellom teleselskapa og lokale myndigheiter for å etablere
nye basestasjonar, inklusive bruk av regionale utviklingsmidlar.
For breiband har også dekninga blitt betre, men det er naudsynt
med medviten politikk for å sikre at alle delar av landet får tilgang
til tilstrekkeleg kapasitet, slik at vi unngår for store geografiske
skilnader i tilgang på breiband. I tida framover treng også næringslivet
tilgang til ein digital infrastruktur med stadig større kapasitet.
Breiband er ein type infrastruktur som ofte vil vere like naudsynt
som veg, telefoni og straum.
Internett er eit fleksibelt, raskt og kostnadseffektivt
system for å frakte digitalt innhald og tenester. Tenester på Internett
har erstatta fysiske tenester som posttenester og andre tenester
som før kravde personleg frammøte. I tillegg har Internett lagt
til rette for ei rekkje nye og meir avanserte tenester.
Undersøkingar frå Statistisk sentralbyrå syner
at 86 pst. av befolkninga i Noreg bruker Internett kvar dag eller
nesten kvar dag. Alder er den viktigaste forklaringsvariabelen for
digital deltaking. Det er små geografiske skilnader i bruken.
Talet på brukarar av Internett har auka dei
siste åra, og Internett blir brukt både oftare og til fleire føremål
enn tidligare. Nexia hevdar at denne utviklinga vil halde fram i
åra som kjem sjølv om det finst hindringar.
Det er videotenester som er årsaka til den største auken
i etterspurnaden etter kapasitet. Det vil bli meir bruk av skyteneste
(det vil seie prosessering og lagring av data via Internett) til
å lagre bilete, dokument og film både i arbeidslivet og heime. Verksemder
både i privat og offentleg sektor vil trenge høgare kapasitet for
å kunne ta i bruk videomøte og andre former for staduavhengig kommunikasjon.
Kravet om eit robust og stabilt nett med høg
kvalitet er òg ein viktig faktor i andre samanhengar. Dette gjeld
for tenester som krev kontinuerleg samband, som til dømes fjernstyring
og overvaking av anlegg, nye e-helsetenester og oppgåver knytte
til beredskap og tryggleik. Også det at stadig fleire samfunnstenester
føreset nettbruk, og at stadig fleire nyttar Internett, aukar behovet
for stabile og sikre nett som er oppe heile tida.
Tilbodet av breiband har vore i sterk vekst
dei siste åra. Kapasiteten har dobla seg kvart anna år, men det
er stor skilnad i kapasitet og talet på tilbydarar mellom dei største
og dei minste arbeidsmarknadene.
Dekningsundersøkinga for 2012 syner at det er god
dekning av lågare breibandskapasitet over heile landet.
For høgare kapasitetar er det større geografiske skilnader.
Det er ulike årsaker til at det er i dei større
arbeidsmarknadene ein nyt godt av tilbod om dei høgaste kapasitetane.
I desse områda har det vore mogleg å få høg breibandskapasitet med
låge kostnader gjennom det eksisterande kabel-tv-nettet. På grunn
av små avstandar mellom hushalda er det òg billegare å byggje ut
fibernett, og det er ofte kortare avstand til sentralane i det koparbaserte
nettet, slik at det er mogleg å levere breiband med stor kapasitet
over telelinjene.
I dei minste arbeidsmarknadene er det mindre konkurranse
om kundane, og mange føretak finn det ikkje lønsamt å byggje eit
breiband som er godt nok, og som dekkjer behovet til alle hushalda.
Større marknader har fleire tilbydarar, som ofte tilbyr den høgast
moglege kapasiteten for å vinne konkurransen om kundane.
Innhaldsleverandørane tilpassar seg den kapasiteten
brukarane har, og nye tenester blir utvikla, noko som krev stadig
større bandbreidd. Samstundes jobbar tilbydarane kontinuerleg med
å gjere tenestene enklare tilgjengelege på mobilplattformer. Det
har over tid konsekvensar for nettbrukarar som ikkje får tilgang
til den auka kapasiteten. Denne utviklinga går fort og krev aktive
verkemiddel for å motverke at vi framover ser eit tydelegare geografisk
klasseskilje mellom ulike delar av landet.
Regjeringa vil halde fram arbeidet med å sikre tilgang
til breiband med tilstrekkeleg kapasitet til å møte framtidige behov
i skule, helse, næringsliv og private hushald i heile landet. Regjeringa
vil leggje fram ei melding om IKT-politikken, leggje til rette for
utbygging av mobilt breiband og vurdere bruk av tilskot også i åra
framover for å stimulere til spreiing av breiband med høg kapasitet
i små marknader. Noreg ligg over gjennomsnittet i Europa både når
det gjeld tilbod og bruk av breiband. Det bør leggjast til rette
for at Noreg skal ha sikre og robuste breibandsnett av god kvalitet.
Marknadsbasert utbygging vil framleis være hovudelementet i breibandspolitikken. Offentlege
styresmakter vil leggje til rette for konkurranse, og har ei viktig
rolle i å syte for kostnadseffektiv utbygging av breiband over heile
landet.
Som nemnt ovanfor er det i Noreg god dekning på
kapasitetar opp til 4/0,5 Mbit/s. Dette kjem av både teknologisk
utvikling, marknadsstyrt utbygging, offentleg tilrettelegging og
tilskot og lokalt dugnadsarbeid. Stortinget har sidan 2006 løyvd
over 1 mrd. kroner i tilskot til utbygging av breiband. Om lag 750
mill. kroner er løyvde over Kommunal- og regionaldepartement sitt
budsjett og overført til fylkeskommunane. Desse midlane har vore
øyremerkte til utbygging av breiband innanfor det distriktspolitiske
verkeområdet. Resultatet av innsatsen i fylkeskommunane blei hausten
2012 kartlagt og vurdert av konsulentselskapet Nexia. Kartlegginga
syner at tilskota har medverka til mindre skilnader i breibandsdekninga
mellom kommunane. Rapporten syner at fylkeskommunane så langt har
nytta 485 mill. kroner av tilskota til gjennomførte breibandsprosjekt,
og at dei har utløyst totalt 1,1 mrd. kroner i breibandsinvesteringar
etter medfinansiering frå andre private og offentlege aktørar.
Bruk av kapasitet varierer mykje mellom enkeltindivid
og verksemder, og bruk og behov heng saman med tilbod av tenester.
Eit interessant mål er likevel medianverdien for kapasitet blant
breibandsabonnentane. Medianverdien er i rask vekst.
Av dekningsundersøkinga ser vi at tilbodet av høge
kapasitetar har auka raskt dei siste åra. Nytta av høghastigheitsbreiband
er enno låg fordi få spør etter kapasitetar frå 20 Mbit/s og oppover,
men behovet for kapasitet er i vekst. Eit sentralt spørsmål er korleis
tilbodet vil utvikle seg i små marknader. Det er ikkje lett å svare
på. Den teknologiske utviklinga går raskt. Tidlegare var faste linjer
den einaste måten å få fram breiband med høg kapasitet på, men innan
både mobilteknologi og satellittsamband går utviklinga mot stadig
høgare kapasitetar raskt. I denne samanhengen er utlysinga av ledige
radiofrekvensar ein viktig faktor. Når auksjonen av dei ledige frekvensane
etter slokking av det analoge kringkastingsnettet er gjennomført,
ligg det til rette for at teleaktørane kan tilby eit langt betre
tilbod av mobilt breiband, også i område med små marknader og store
avstandar.
Det blir i meldinga peikt på at ei viktig utfordring i
tida framover likevel ligg i å betre dekningsgraden for dei minste
arbeidsmarknadene. Ein offensiv distrikts- og regionalpolitikk krev
gode vilkår for å stimulere bulyst og næringsetableringar og gje
gode teneste- og underhaldningstilbod over heile landet. Då vil
også breiband med tilstrekkeleg kapasitet og til same pris som i
dei store arbeidsmarknadene vere ein faktor. I somme område vil
det krevje så høge investeringar i infrastruktur at kommersielle
aktørar ikkje finn det lønsamt å byggje ut, uavhengig om det gjeld mobilt
eller fast breiband. Utviklinga innan satellittbreiband gjev stadig
høgare kapasitetar, men satellittskugge blir eit problem nokre stader.
Satellittbreiband kan heller ikkje nyttast til all nettaktivitet,
verken privat eller i næringslivet, på grunn av forseinka overføring.
Kommunal- og regionaldepartementet vil difor,
i samarbeid med Samferdselsdepartementet og Fornyings-, administrasjons-
og kyrkjedepartementet, vurdere bruk av tilskot også i åra framover
for å stimulere til utbygging av breiband med høg kapasitet i små
marknader. Det blir peikt på i meldinga at det er viktig at offentlege
tilskot ikkje seinkar eller reduserer investeringar hjå andre aktørar,
men tvert om sikrar utbygging av breiband som elles ikkje hadde
blitt realisert. Moglege tilskot må difor berre rettast mot område
der det ikkje vil kome eit tilstrekkeleg marknadsbasert tilbod.
Tilskota bør òg vere teknologinøytrale. Slike prosjekt vil ikkje
berre utløyse utbygging i dei minste marknadene, men kan òg stimulere
til ei raskare fornying av breibandsnettet i område mellom utkantane
og dei større arbeidsmarknadene. Tilskot til breiband blir gjevne
av kommunar og fylkeskommunar, og det er viktig å sikre at slike
tilskot er i samsvar med reglane for offentleg støtte.
Komiteen vil fremheve
at et godt transportsystem rundt om i landet er nødvendig for å
nå de distriktspolitiske målene om likeverdige levekår og frihet
til å bosette seg der man vil. Et pålitelig transporttilbud er nødvendig
for næringslivet, for verdiskaping og for å utnytte de menneskelige
og naturbaserte ressursene som finnes i landet.
Komiteen støtter meldingens vektlegging
av virkningen transportsystemet har for regionale arbeidsmarkeder
som grunnlag for bosetting og regional utvikling. Komiteen er
enig i at det er potensial for å koble arbeidsmarkeder sammen mange
steder i landet. Komiteen merker seg at Samferdselsdepartementet
og Kommunal- og regionaldepartementet vil samarbeide om å utvikle
metoder og verktøy for å vurdere i hvilken grad en investering bidrar
til kobling av arbeidsmarkeder.
Komiteen viser videre til at
regjeringens helhetlige transportpolitikk er omtalt i Nasjonal transportplan
(NTP) for 2014–2023. Komiteen viser videre til de
respektive partiers merknader i innstillingen til stortingsmeldingen
om Nasjonal transportplan, Meld. St. 26 (2012–2013), som er ventet
avgitt 11. juni 2013.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen har lagt fram en nasjonal transportplan
der det legges opp til en økning på om lag 167 mrd. kroner (inkl. kompensasjon
for mva.) i planperioden, sammenlignet med en videreføring av nivået
i saldert budsjett 2013. Det gir en samlet planramme på 508 mrd.
kroner. Flertallet støtter regjeringens mål om å
bedre framkommeligheten og redusere avstandskostnadene for å styrke
konkurransekraften i næringslivet og for å bidra til å opprettholde
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. I distriktene er det beregnet
sparte transportkostnader på veg på om lag 47 mrd. kroner. De bedriftsøkonomiske
transportkostnadene for næringslivet som følge av vei- og jernbaneinvesteringene er
beregnet til å bli redusert med vel 78 mrd. kroner. Flertallet peker
på at dette vil bety økt konkurransekraft og større muligheter for
å etablere lønnsomme arbeidsplasser og sikre bosettingen i hele
landet. Flertallet støtter opp om regjeringens differensierte
transportpolitikk som legger opp til at veksten i persontransporten
i byene skal tas med kollektiv, sykkel og gange, mens vei og luftfart
er viktigst i distriktene. Det settes av 26 mrd. kroner til en særskilt innsats
for å løse transportutfordringene i storbyene. De byene som strekker
seg lengst i forhandlingene med staten om nye bymiljøavtaler vil
få den største andelen av disse pengene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at en god og hensiktsmessig infrastruktur er et vesentlig virkemiddel
når det gjelder styrking av distriktene. Derfor finner disse medlemmer det
påfallende at det i løpet av de siste åtte årene ikke er blitt satset
vesentlig sterkere på den nasjonale infrastrukturen, særlig europaveier
og riksveier. Næringslivet er avhengig av god leveringsdyktighet,
noe som blant annet er avhengig av rask og effektiv transport av
gods. Norske europaveier og riksveier oppfyller langt fra de normer
som kreves for effektiv transport.
Bedre veier vil være særlig viktig for næringslivet
i distriktene og sikringen av lokale arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil påpeke at
regjeringen fremhever at næringslivet trenger et pålitelig transporttilbud
for å stimulere verdiskaping og for å utnytte de menneskelige og
naturbaserte ressursene som finnes i landet. Koblingen av arbeidsmarkeder
kan være et viktig grep, både for å gjøre mindre arbeidsmarkeder
større og for å spre vekst fra sentrale til mindre sentrale områder
og slik sørge for en mer balansert regional utvikling. Regjeringen
vil følge opp perspektivet med fremtidige prosesser i forbindelse med
NTP.
Disse medlemmer mener at bredbånd
er en annen type infrastruktur som ofte kan være like nødvendig
som et pålitelig transporttilbud for å sikre tilgang til tjenester
og mulighet for full samfunnsdeltakelse over hele landet. Et godt
utbygd bredbånd, men også telefoni og annen digital infrastruktur,
er derfor sentralt for å sikre likeverdige levekår i hele landet. Regjeringen
vurderer bruk av tilskudd også i årene fremover for å stimulere
til utbygging av bredbånd med høy kapasitet i små markeder.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil ha en moderne, pålitelig og
robust jernbane med god konkurranseevne overfor andre transportmidler.
Det er viktig at jernbanen drives effektivt, med produktivitetsmålinger og
dokumentasjon både på vedlikehold og investeringer. Disse
medlemmer noterer seg at regjeringen ikke ønsker å gjennomføre
nødvendig modernisering, hensiktsmessig organisering og finansiering
av Jernbaneverket.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at fremtidens velferdssamfunn er avhengig av de prioriteringene
som gjøres i dag. Disse medlemmer mener at infrastruktur
er et viktig virkemiddel for å sikre vekst og velferd for fremtidige
generasjoner. Disse medlemmer viser til at Norge, med
lange avstander og spredt bosetting, er avhengig av et godt utbygd
veinett med høy standard. Disse medlemmer viser til
at riksveiene er viktige veier i Norge både i og mellom regionene
og for å binde landsdeler sammen. Disse medlemmer vil
i den sammenheng særlig fremheve europaveiene.
Disse medlemmer viser til Høyres
alternative transportplan (HTP) og mener at staten må ta en langt
større andel av investeringene ved helt essensiell kollektivutbygging
i de største norske storbyområdene. Hvis vi overlater finansieringsbyrden
til fylkene alene, risikerer vi at fremtidig fremkommelighet i byområdene
blir svært dårlig. Disse medlemmer viser til at finansieringsutfordringene
er et reelt problem.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at det dessverre, i store deler av landet, er et dårlig utbygget
og vedlikeholdt fylkesveinett. Dette medlem viser
også til at regjeringen selv erkjenner dette på side 115 i Nasjonal transportplan,
der det står: «Det har oppstått et betydelig forfall på fylkesveinettet.»
Dette medlem viser til at Statens
vegvesen har dokumentert at det vil koste opp mot 75 mrd. kroner
å fjerne forfallet på fylkesveiene. Dette medlem viser
til at regjeringen i forbindelse med Meld. St. 26 (2012–2013) Nasjonal
transportplan (NTP) 2014–2023 har foreslått en økning på 10 mrd.
kroner i rammeoverføringene til fylkene, som i all hovedsak først
skal komme om fem år – i siste del av planperioden. Samtidig fjernes
ordningen med rentekompensasjon for transporttiltak. Dette
medlem understreker at dette ikke vil være tilstrekkelig
for å løse de svært prekære behovene for utbedring av fylkesveinettet.
Dette medlem etterlyser en styrket
statlig innsats for utbedring av fylkesveinettet, og viser til sine
merknader om dette i innstillingen til Meld. St. 26 (2012–2013)
Nasjonal transportplan 2014–2023, som er ventet avgitt 11. juni
2013.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at by
og land har et skjebnefellesskap og en gjensidig avhengighet av hverandre.
Velfungerende bykjerner bidrar til utvikling for hele regioner,
samtidig som sterke distrikter også er et viktig grunnlag for regionens
totale konkurransedyktighet. Flertallet mener en
godt fungerende infrastruktur bidrar til at det er enklere å utnytte
distriktenes fortrinn, og legger grunnlag for vekst og velferd i
hele landet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Statens vegvesens E39-rapport: Delprosjekt samfunn, Victor Normans
SNF-analyse av E39 og SNF Arbeidsnotat 33/12, som viser at det er
store mernytte-gevinster å hente ved en sammenkobling av ulike bo-
og arbeidsregioner. Disse medlemmer ser at en slik
sammenkopling gir regioner større robusthet som gir grunnlag for
en vesentlig større vekst. I dag tar det over 20 timer å kjøre E39
fra Kristiansand til Trondheim. Turen inkluderer blant annet syv
ferjestrekninger. I fremtiden kan det bli mulig å få dette til uten
ferjer, og redusere reisetiden med opp mot ni timer. En slik sammenbinding
vil kunne gi Vestlandet en helt ny hverdag. Det vil hele landet
tjene på. Ferjefri E39 vil bety at vekstkraften fra byene langs
kysten når lenger ut og knyttes sammen, og mobiliteten i arbeidskraften
vil øke. Dette er et av de viktigste distriktspolitiske grepene
man kan ta. Samtidig vil det for de som lever med denne begrensningen
hver dag, bety en helt ny hverdag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at regjeringen denne våren har lagt fram en egen stortingsmelding om
IKT og verdiskaping, jf. Meld. St. 23 (2012–2013) Digital agenda
for Norge. Videre la regjeringen i 2012 fram et digitaliseringsprogram
som omfatter IKT i offentlig sektor spesielt. IKT-sektoren er i
seg selv en viktig og voksende sektor med høy verdiskaping. Enda
viktigere er det hvordan IKT kan bidra til innovasjon, effektivisering,
forenkling og bedre samordning både i forvaltningen og i næringslivet, og
slik legge grunnlaget for økt verdiskaping og bedre tjenester i
hele landet. IKT berører alle sektorer i samfunnet. En samordnet
og helhetlig IKT-politikk er derfor helt nødvendig. Flertallet understreker at
IKT-politikken skal legge til rette for, og støtte opp om, verdiskaping
og digital omstilling innen viktige områder og sektorer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til det store uutnyttede potensialet
for norsk næringsliv som finnes for innovasjon, økt produktivitet,
forbedret konkurransekraft og muligheter til økt verdiskaping ved
riktig fremtidig bruk og organisering av IKT i det offentlige, ikke
minst ved samarbeidet på tvers av forvaltningsområder og forvaltningsnivåer. Disse
medlemmer peker i den sammenheng på at produktivitetsøkningen
i norsk næringsliv er fallende og at den er særlig sterkt fallende
i offentlig sektor. I tillegg er Norge i OECD-sammenheng bare gjennomsnittlig når
det gjelder innovasjon og svakere enn gjennomsnittet, når det gjelder
IKT-innovasjon. Disse medlemmer mener derfor regjeringen
burde vært langt mer offensiv på hvordan en samordnet IKT-politikk
i det offentlige kunne utløst effektivitetsgevinster i offentlig
forvaltning og gitt positive ringvirkninger for næringslivet ellers. Disse
medlemmer viser til at særlig Riksrevisjonen har pekt på samordning
av forvaltningsnivåenes bruk av IKT-systemer som det tiltaket som
vil ha mest virkning for å effektivisere offentlig sektor. Disse
medlemmer mener at for å oppnå en slik effektivitetsvirkning
for offentlig sektor vil det være nødvendig å se på hvordan IKT-teknologi
kan benyttes til endring og effektivisering av forvaltningen, ikke
minst i den sektorovergripende samhandlingen mellom forvaltningsområder
og nivåer. Disse medlemmer mener at dette er en problematikk
som er helt nødvendig å løse hvis vi skal opprettholde dagens velferdssamfunn
samtidig som vi ser fallende produktivitetsøkning og sviktende innovasjon
i Norge, og en stadig økende offentlig sektor i en tid hvor det
private næringslivet sliter med sviktende konkurransekraft bl.a. som
følge av et kostnadsnivå som er 70 pst. høyere enn hos våre handelspartnere
i Europa.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at IKT er en essensiell del i arbeidet for en mer effektiv forvaltning. Dette medlem mener
det er behov for bedre koordinering mellom statlige etater, mellom
stat og kommuner, og kommunene imellom ved utvikling og implementering
av nye IKT-løsninger, for å sikre at systemene «snakker sammen»,
og for å forhindre at det utvikles systemer med overlappende funksjonalitet. Dette medlem ønsker
en reell samling av det politiske og administrative ansvaret for
alle store, statlige IKT-prosjekter i ett departement, for å sikre
bedre samkjøring av prosjektene. Dette medlem mener
det bør være føringer for overordnede veivalg, for eksempel felles
applikasjoner på tvers av statlige enheter og sentralisering av
databaser og forvaltning. Det bør også gjøres vurderinger av potensialet
for å samkjøre store prosjekter som har overlappende funksjonsområder
eller bruke standardiserte verktøy fremfor skreddersøm.
Dette medlem mener det bør være
bedre styring av det enkelte prosjekt. Det må etableres insentiver
for kostnadseffektive løsninger som er rimelige å forvalte. Departementet
som gis ansvar for overordnet IKT-styring bør inngå i prosjektorganisasjonen
med et eierperspektiv og være en pådriver for at midlene brukes
optimalt.
Videre mener dette medlem at
det må stilles mer gjennomgående krav om at det skal gjennomføres
kost-nytte-analyser ved initiering av et prosjekt, slik at kostnader
og kompleksitet i prosjektene kan begrenses. Det bør også være føringer
for gjennomføring av prosjekter når det gjelder prioritering av krav,
standardisering, anskaffelse og gevinstrealisering. Dette
medlem viser til sine merknader i Innst. 180 S (2012–2013).
Komiteen understreker
at et godt utbygd bredbånd, telefoni og annen digital infrastruktur
er sentrale forutsetninger for å sikre tilgang til tjenester og mulighet
for full samfunnsdeltakelse og bolyst i hele landet.
Komiteen støtter meldingens signaler
om fortsatt å bidra til å øke mobildekning og bredbånd med tilstrekkelig
kapasitet. Det er god dekning av lavere bredbåndskapasiteter i hele
landet, mens det for høyere kapasiteter er større geografiske forskjeller. Komiteen merker
seg at regjeringen også i årene som kommer vil vurdere bruk av tilskudd
for å stimulere til spredning av bredbånd med høy kapasitet i små markeder.
Det er viktig at offentlige tilskudd ikke reduserer investeringer
fra andre aktører, men sikrer utbygging av bredbånd som ellers ikke
ville blitt realisert. Mulige tilskudd må derfor bare rettes mot
områder der det ikke vil komme tilstrekkelig markedsbaserte tilbud.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til revidert nasjonalbudsjett, Prop. 149 S (2012–2013), der
regjeringen foreslår å øke støtten til utbygging av bredbånd med
53,2 mill. kroner til 150 mill. kroner for 2013 som ledd i arbeidet
med å sikre at alle husstander i Norge skal ha et bredbåndstilbud
av grunnleggende god kvalitet.
Flertallet viser til at det i
NOU 2013:2 Hindre for digital verdiskaping ble vist til at flere
aktører påpekte manglende nasjonal regulering av graving som en
betydelig barriere for utbygging av bredbånd. Flertallet viser
til at samferdselsministeren har greid ut om departementets arbeid
med forskrift om saksbehandling og ansvar ved legging og flytting
av ledninger over, under og langs vei (ledningsforskriften) i et
brev til transport- og kommunikasjonskomiteen datert 24. februar
2013. Flertallet ser fram til at ledningsforskriften
med veileder kommer på plass raskt.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
i denne sammenheng peke på at en ny nasjonal graveforskrift ennå
ikke er på plass, noe disse medlemmer mener er uheldig.
Det vises i denne sammenheng til representantforslag fra Høyre om
bredbåndsutbygging, Dokument 8:88 S (2012–2013). I representantforslaget
vises det til NOU 2:2013 Hindre for digital verdiskaping som oppsummerte
situasjonen slik:
«De siste årene har mange aktører påpekt at manglende
nasjonal regulering for graving har vært en betydelig barriere for
utbygging. Samferdselsdepartementet presenterte i november 2012
en evaluering av ulike løsninger for en nasjonal graveforskrift. Evalueringens
anbefalinger går i retning av mer effektiv graving i landets kommuner.
(...) Regjeringen må sørge for å få på plass den nasjonale graveforskriften
og dessuten sikre enkel tilgang til master for utbygging av både
faste og trådløse nettverk.»
Det vises videre til at det i representantforslaget ble
lagt vekt på at usikkerhet knyttet til såkalt microtrenching må
fjernes. Microtrenching er en betegnelse på en billig metode for
å legge bredbånd i forbindelse med blant annet veiarbeid. I NOU
2:2013 Hindre for digital verdiskaping fremkom følgende:
«Det er likevel spørsmål knyttet til hvorvidt regelverket
åpner eller blokkerer for såkalt microtrenching, noe som ville gjort
bredbåndsutbygging vesentlig rimeligere. Et uklart og differensiert
regelverk er etter Digitalutvalgets mening en viktig barriere for
bredbåndsutbyggingen.»
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at gode kommunikasjonsløsninger, som reduserer avstandsulempene,
er viktig for en positiv utvikling i hele landet. Dette medlem mener
staten har et ansvar for å finansiere utbygging der det ikke er
sterkt nok marked til at det er forretningsmessig lønnsomt. Det
må også stilles strenge krav til at for eksempel telefon/mobilnett/Internett
skal fungere i krisesituasjoner, blant annet ved å kreve tilstrekkelig
batterikapasitet på basestasjonene.
Dette medlem vil trekke frem
interessante arbeidsplasser som et av de aller viktigste virkemidlene
for å styrke bosettingen i distriktet. Personer med høyere utdanning
må kunne finne relevante arbeidsplasser også i distriktet. Høyere
utdanning skal ikke bety at man «må» velge å bosette seg i tettsteder eller
byer.
Dette medlem peker på at kommunikasjonsteknologien
åpner for mer fleksibilitet, det samme gjør økt bygging av samferdselsprosjekter
som korter ned avstander. Dette medlem mener det
er behov for at statlige arbeidsplasser skal flyttes ut, og opprettes,
i distriktet. Byer og tettsteder vil være «motorer» for regional
utvikling, og en satsing på disse vil også komme distriktene rundt
til gode. Dette medlem mener det må legges til rette
for at pendlere skal få gode reisevilkår. I tillegg til et godt utbygd
kollektivtilbud er pendlerfradraget et viktig distriktspolitisk
virkemiddel. På denne måten kan arbeidstakerne finne det lønnsomt
å bo ute i distriktet og pendle inn til større tettsteder.
Dette medlem viser til at det
er en sammenheng mellom vekst og offentlig/privat pengebruk. Dette
medlem peker på at staten er en sterk utbygger i Norge.
Det er derfor viktig også i et distriktspolitisk perspektiv å sørge
for at de statlige satsingene blir gjort i de områdene man ønsker
utvikling.
Regjeringa vil
føre vidare den geografisk
differensierte arbeidsgjevaravgifta og dagens kompensasjonsordningar
føre vidare eit stort verkeområde for investeringsstøtte
vurdere forenklingar i det distriktspolitiske
verkeområdet og alternative måtar å fordele dei distrikts- og regionalpolitiske
verkemidla på
Reglane for samhandel med andre land finst i
ei rad ulike avtalar. WTO, EØS-avtalen og bilaterale handelsavtalar
gjennom EFTA-samarbeidet er døme på slike. Det blir i meldinga peikt
på at den viktigaste er EØS-avtalen frå 1994. Noregs samband med
Europa er handsama i Meld. St. 5 (2012–2013) EØS-avtalen og Norges
øvrige avtaler med EU.
I Meld. St. 5 (2012–2013) er regjeringa oppteken av
at Noreg skal bruke det handlingsrommet som ligg i EØS-avtalen,
og vere tidleg ute, ha klare prioriteringar og drive aktiv påverknad
for å fremje norske interesser. Regjeringa vil også aktivt bruke
handlingsrommet i samband med implementering av regelverk, og vurdere
EØS-relevans så tidleg som mogleg. Dette er viktig for å unngå presedensverknader
ein ikkje ynskjer. Det er viktig at det saklege verkeområdet i EØS-avtalen
ikkje blir utvida i strid med nasjonalt definerte interesser.
Regelverket for offentleg støtte legg dei ytre rammene
for bruk av dei offentlege verkemidla retta mot næringslivet.
Innanfor regionalpolitikken arbeider norske
styresmakter på to ulike måtar for å sikre interessene til private
og offentlege verksemder. Den eine måten gjeld utforminga av regelverket
for offentleg støtte, der regjeringa ynskjer å utnytte handlingsrommet som
ligg innanfor EØS-regelverket for å sikre nasjonale interesser.
Den andre måten er å gjere det mogleg for norske aktørar å samarbeide
over landegrensene i regionalpolitiske program.
I prinsippet er det ikkje lov å gje offentleg
støtte til bedrifter, men det finst ei rekkje unntak frå dette generelle
prinsippet. Regionalpolitisk grunngjeven støtte er eit viktig unntak.
Det blir i meldinga peikt på at det regelverket som
i dag eksisterer for regionalstøtte, gjev Noreg eit klart avgrensa,
men viktig handlingsrom. Det er ikkje minst ei følgje av eit langsiktig
politisk arbeid for å fremje norske interesser ved å gjeninnføre
differensiert arbeidsgjevaravgift. Regelverket gjev dermed eit handlingsrom
som gjer det mogleg å oppretthalde eit høgt ambisjonsnivå i distriktspolitikken.
Regelverket blir avtalt for sju år om gongen. Gjeldande
reglar for regionalstøtte gjeld ut 2013. EU-kommisjonen arbeider
no med å revidere desse reglane. Etter planen skal EU-kommisjonen
vedta retningslinjene før sommaren 2013. Deretter skal EFTAs overvakingsorgan,
ESA, vedta reglane for dei tre EØS-landa i EFTA. Regjeringa følgjer
desse prosessane tett, for å sikre eit godt handlingsrom for ein aktiv
distrikts- og regionalpolitikk. Etter at regelverket er vedteke,
vil notifisering og forhandlingar med ESA finne stad. Departementet
ventar at eit nytt verkeområde for investeringsstøtte er klart hausten 2013.
Det same gjeld avgrensinga av ordninga med differensiert arbeidsgjevaravgift.
Regjeringa meiner at differensiert arbeidsgjevaravgift
er det viktigaste distriktspolitiske verkemidlet. Ordninga er treffsikker
og effektiv for å nå målet om auka sysselsetjing og busetnad i landsdelar
og område med særskilde utfordringar.
EØS-reglane gjev i første rekkje avgrensingar knytte
til den geografiske storleiken på verkeområdet for differensiert
arbeidsgjevaravgift. Regelverket er utforma slik at område med særs
låg folketettleik kan få driftsstøtte (til dømes redusert arbeidsgjevaravgift)
for å hindre eller redusere nedgang i folketalet. Slike område er
definerte som landsdelar (NUTS II-nivå) med mindre enn åtte innbyggjarar
per km2 og nedgang i folketalet. I tillegg kan det geografiske verkeområdet
omfatte tilstøytande område dersom dei tilfredsstiller dei same
kriteria. Meir enn 16 pst. av befolkninga bur i dag innanfor det
området som er omfatta av redusert avgift (folketal per 1. januar 2012).
Regjeringa arbeider aktivt for at dei kriteria
som er nemnde ovanfor, skal førast vidare i det nye regelverket
som skal gjelde frå 2014. Regjeringa er godt nøgd med at Kommisjonen
tar sikte på å vidareføre kriteria som ligg i regelverket i dag,
og som er grunnlaget for det eksisterande geografiske verkeområdet. Regjeringa
vil arbeide aktivt for at kriteria blir vidareførte og vil ha som
mål å sikre eit best mogleg resultat i forhandlingane med ESA om
den differensierte arbeidsgjevaravgifta frå 2014.
Det blir i meldinga vist til at arbeidsgjevaravgifta blei
innført i 1967, og den geografiske graderinga i 1975. Etter pålegg
frå ESA måtte Noreg leggje om den graderte arbeidsgivaravgifta frå
1. januar 2004. Avgifta skulle aukast gradvis til ho var lik over
heile landet. Det blei samstundes etablert alternative verkemiddel
som kompensasjon til dei områda som var råka. Desse kompenserande
verkemidla kunne Noreg føre vidare utan at det kom i strid med EØS-avtalen,
og dei blei finansierte direkte over statsbudsjettet. Mellom anna
blei satsane innanfor frisummen i sonene II til IV (bagatellmessig
støtte) førte vidare, ein ny budsjettpost for næringsretta utviklingstiltak (kap.
551, post 61) blei oppretta, og offentleg sektor blei kompensert
gjennom ulike budsjettpostar. Omlegginga var provenynøytral, det
vil seie at midla som blei ført tilbake til distrikta, svarte til
den auka avgifta. Stortinget slutta seg til prinsippet om provenynøytralitet.
Det blir i meldinga peikt på at dette er eit viktig prinsipp som
medverkar til gode rammevilkår for næringslivet i distriktskommunar
og kompenserer for lange avstandar til marknaden.
Dersom geografien i dagens differensierte arbeidsgivaravgift
blir ført vidare, vil regjeringa også føre vidare dei alternative
verkemidla. Regjeringa legg til grunn at ordninga skal vere om lag
provenynøytral, og at utgangspunktet for vurdering av nivået skal
vere satsane før omlegginga i 2004. Om forhandlingane med ESA fører
til at det geografiske området blir endra frå 2014, blir også slike
endringar tekne med i utrekninga av provenynøytraliteten.
Kompensasjonsmidlar løyvde over kap. 551, post
61 blir nytta i eit nært samarbeid mellom næringslivet, kommunane
og fylkeskommunane. Midlane, som fram til no er løyvde over departementet sitt
budsjett, har medverka til auka innsats til infrastrukturtiltak,
verdiskaping, marknadsføring og profilering. Fleire kommunar har
valt å setje av midlane til samferdselsprosjekt, hamneutbygging
og kulturhus. I tillegg har mange fylkeskommunar gjort store investeringar
i breiband og utbygging av mobilnettet. Dette er prosjekt som ikkje
ville ha blitt realiserte utan desse midlane.
I meldinga blir det peikt på at ein viktig del
av handlingsrommet for regionalpolitikken er høvet til å gje investeringsstøtte
til bedrifter i distrikta. Det er etter regelverket i dag mogleg
å gje slik støtte i fylke (NUTS III-nivå) med færre enn 12,5 innbyggjarar per
km2. Det er også opna for ein viss fleksibilitet i utforminga av
verkeområdet slik at sterke regionar/kommunar i fylke som tilfredstiller
kriteriet kan bli bytte ut med svake regionar/kommunar i fylke som ikkje
tilfredsstiller kriteriet. Ein slik fleksibilitet i avgrensinga
av verkeområdet er avgjerande for å kunne møte dei distriktspolitiske
utfordringane ved å gje støtte der behova er størst.
Regjeringa arbeider aktivt for at desse kriteria skal
førast vidare i det nye regelverket. Det er målet til regjeringa
i forhandlingane med ESA å oppnå eit best mogleg resultat for nytt
verkeområde for investeringsstøtte frå 2014.
Det geografiske verkeområdet for investeringsstøtte
dannar i stor grad ramma for det distriktspolitiske verkeområdet.
Dagens geografiske verkeområde for dei distriktspolitiske verkemidla
er delt i tre soner. Sone III og IV svarer til verkeområdet for
distriktsretta investeringsstøtte og omfattar til saman 285 kommunar.
Sone II er verkeområde for tilretteleggjande tiltak. Sone II omfattar
20 kommunar og 2,5 pst. av folketalet. Sone I er den delen av landet som
ligg utanfor verkeområdet. Sone I omfattar 124 kommunar og litt
over 71 pst. av folketalet.
Verkeområde og soner er område med særlege utfordringar.
Dei samla utfordringane er definerte ved distriktsindeksen. Distriktsindeksen
er sett saman av indikatorar som speglar geografi, demografi, arbeidsmarknad
og levekår. Kvar indikator er vekta. Det er viktig at sonene dekkjer
samanhengjande område. Sonene kan difor innehalde kommunar med noko
ulikt nivå på distriktsindeksen. Departementet vil bruke dei same
kriteria og indikatorane ved utrekninga av ein ny distriktsindeks.
Det geografiske verkeområdet (sone II–IV) blir nytta
til fordeling av dei distriktspolitiske verkemidla som blir løyvde
til fylkeskommunane over budsjettet til departementet. Fordelinga
er basert på talet på innbyggjarar i kvar sone, og der kvar sone
har ei bestemt vekt.
Med eit nytt verkeområde for investeringsstøtte og
ny utrekning av distriktsindeksen kan det skje endringar i soneinndelinga
og dermed i fordelinga av distrikts- og regionalpolitiske verkemiddel.
Departementet vil nytte høvet til å vurdere forenklingar i det distriktspolitiske
verkeområdet og alternative måtar å fordele dei årlege midlane til
fylkeskommunane på. I dag ligg prinsippa for fordelinga fast i sju
år. Dette sikrar ein langsiktig innsats i dei einskilde områda, men
kan òg gje lite fleksibilitet til å fange opp endringar i løpet
av perioden.
Departementet ynskjer framleis å kanalisere
mest ressursar til landsdelar og område med særskilde utfordringar.
Samla sett skal fordelinga av midlane gje ein klar distriktsprofil.
Departementet kjem attende med ein nærare omtale av eventuelle endringar
i budsjettet for 2014.
I St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn slo
regjeringa fast at fylkeskommunane skal vere dei sentrale regionale
utviklingsaktørane. Gjennom forvaltningsreforma fekk fylkeskommunane
nye oppgåver og verkemiddel for å styrkje arbeidet med regional
utvikling.
Det blir i meldinga vist til at føremålet med
arbeidet for regional utvikling er å fremje ei heilskapleg og vilja
samfunnsutvikling i eigen region. Korleis kvar einskild fylkeskommune
vel å leggje til rette for regional utvikling, varierer med dei
konkrete utfordringane i regionen.
Med utgangspunkt i at ulike regionale utfordringar
og potensial krev regional tilpassing, blei hovuddelen av dei distrikts-
og regionalpolitiske verkemidla i programkategori 13.50 overført
til fylkeskommunane i 2003. På nasjonalt nivå er målet med løyvinga at
summen av det regionale utviklingsarbeidet til fylkeskommunane skal
gje ei balansert nasjonal utvikling som medverkar til å nå dei distrikts-
og regionalpolitiske måla.
I meldinga blir det vist til at for å bidra
til dei overordna måla for distrikts- og regionalpolitikken er midlane
frå departementet i hovudsak retta mot område og landsdelar med
særlege utfordringar. Innsatsen er vidare retta inn mot auka verdiskaping,
sysselsetjing, eit internasjonalt konkurransedyktig næringsliv,
gode lokale og regionale rammevilkår for næringslivet og kompetanseheving
i befolkninga, og det å utvikle attraktive regionale og lokale senter
for innbyggjarane og næringslivet. Desse midla utgjer den distrikts-
og regionalpolitiske ekstrainnsatsen.
Innanfor det distriktspolitiske verkeområdet
har fylkeskommunane fått i oppdrag å finansiere tilskot, lån og
garantiar til bedrifter og entreprenørar gjennom Innovasjon Noreg.
Oppdraget går vidare ut på å løyve midlar til kommunale grunnlagsinvesteringar for
næringsverksemd som til dømes kaier og vassverk. Der marknaden ikkje
er stor nok for kommersielle aktørar, har fylkeskommunane fått midlar
til utbygging av breiband og mobildekning. Departementet har òg
lagt til rette for at fylkeskommunane skal kunne bidra til å utvikle
kompetansetiltak utanfor større byregionar, og for finansiering
av tiltak for lokal samfunnsutvikling. Fylkeskommunane får òg midlar
til kommunale og regionale næringsfond.
Det blir i meldinga peikt på at for å sikre
effektiv bruk av midlane må fylkeskommunane ha eit relativt stort
handlingsrom både når det gjeld kva føremål som kan støttast og
kor i fylket innanfor verkeområdet midlane kan nyttast. Midlar kan
nyttast utanfor verkeområdet når dette ikkje bryt med notifiserte
vilkår, dersom tiltaket gjev positive resultat for næringsliv eller
befolkning innanfor verkeområdet. Det må vere konsensus i den regionale
partnarskapen dersom midlane skal ha eit anna geografisk nedslagsfelt
enn det distriktspolitiske verkeområdet.
Alle fylkeskommunane får midlar til regional
utvikling over programkategori 13.50, også dei som har få eller
ingen kommunar innanfor verkeområdet i det heile.
Det er ein del av det regionalpolitiske oppdraget å
ta initiativ til samarbeid mellom sektorinnsatsar og eigne innsatsar.
Fylkeskommunane har òg som oppgåve å hjelpe kommunane i arbeidet
med næringsutvikling, samfunnsutvikling og attraktivitet. Næringsutvikling
blir i meldinga peikt på som ein sentral del av det regionale utviklingsarbeidet,
og departementet er oppteke av at fylkeskommunane støttar opp om entreprenørskaps-
og innovasjonsarbeidet i næringslivet, til dømes gjennom styring
og medfinansiering av regionale forskingsfond og statlege program
for innovasjon. Som oppdragsgjevarar for Innovasjon Noreg kan dei
finansiere etablerartilskot og inkubatorstipend, og løyve midlar
til omstilling i heile landet. Det blir i meldinga peikt på at innanfor
regional utvikling har fylkeskommunane ei viktig oppgåve i å støtte
utviklingsarbeid over landegrensene gjennom Interreg.
I St.meld. nr. 25 (2008–2009) Lokal vekstkraft og
framtidstru streka regjeringa under at det var naudsynt å styrkje
den regionale utviklingsrolla til fylkeskommunane med få eller ingen
kommunar innanfor verkeområdet, og å gjere dei betre i stand til
å møte regionale utfordringar. Dette blei følgt opp i budsjettet
for 2010 då botnplanken blei auka frå 2 mill. kroner til 3 mill.
kroner.
Alle fylkeskommunane har fått eit oppdrag knytt til
dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla. Oppdraget varierer
mellom fylka. Rolla fylkeskommunane har som regionale utviklingsaktørar
er vidare enn dette oppdraget, og er nærare omtalt i Meld. St. 12
(2011–2012) Stat og kommune – styring og samspel.
Samfunnet er prega av eit mangfald av verdiar
og kryssande interesser.
Regjeringa legg vekt på at fylkeskommunane skal
vere med på å utvikle ei felles forståing for arbeidet med regional
utvikling, gjennom partnarskap, samarbeid og samhandling med aktuelle
aktørar. Viktige samarbeidsaktørar for fylkeskommunane er Innovasjon
Noreg, fylkesmannen, kommunane, næringslivet, frivillige organisasjonar,
Sametinget og andre offentlege aktørar.
Det blir i meldinga vist til at plan- og bygningslova
er ein viktig reiskap for fylkeskommunane i innsatsen for å styre
utviklinga i den retninga dei ynskjer. Lova legg til rette for eit
langsiktig og heilskapleg arbeid, på tvers av sektorar og politikkområde.
Fylkeskommunane har ansvar for å koordinere dette arbeidet.
Samarbeidet om å utvikle regionale planar og strategiar
må vere basert på ei felles forståing av dei ulike rollene til aktørane.
Fylkeskommunane og kommunane er eigne politiske forvaltningsnivå, medan
regionale statlege aktørar arbeider etter retningslinjer frå overordna
styresmakter. Det er viktig at dei statlege aktørane klargjer og
nyttar dei handlingsromma som finst for regional tilpassing av innsatsen
på sine område. Her har fylkesmannen eit særleg ansvar for å bidra
til å samordne regional stat.
I meldinga blir det vist til at internasjonalt
samarbeid på tvers av landegrenser er viktig for å løyse felles
utfordringar, og for å medverke til læring, kompetanseutvikling,
erfaringsutveksling, nettverksbygging og politikkutvikling. Det
internasjonale samarbeidet, til dømes gjennom EU-programmet Interreg, kan
vere ei god tilnærming. Noreg deltek i tolv Interreg-program i perioden
2007–2013.
Innsatsen frå fylkeskommunane i dette arbeidet er
viktig, særleg i det grenseregionale samarbeidet med dei nordiske
nabolanda våre. Dei regionale utfordringane varierer og dei einskilde
programma har difor ulik tematisk vekt. Så langt i perioden har
norske aktørar delteke i om lag 450 prosjekt. Fylkeskommunane har
i inneverande periode engasjert seg sterkt i ei rekkje prosjekt
som regional utviklingsaktør i samverknad med kommunar, næringsliv
og organisasjonar. Prosjekta har, gjennom samarbeid med andre land
og regionar, sett spor etter seg.
Noreg har delteke i Interreg sidan 1995. Arbeidet med
å utvikle nye program for perioden 2014–2020 er i gang. Departementet
har lagt opp til eit nært samarbeid og dialog med fylkeskommunane.
Komiteen vil framheve
den differensierte arbeidsgiveravgiften som et særlig viktig distriktspolitisk
virkemiddel som kompenserer næringslivet for noen av ulempene med
lav folketetthet og lange avstander. Ordningen er treffsikker og
effektiv for å nå målet om økt sysselsetting og bosetting i landsdeler og
områder med særskilte utfordringer.
Komiteen har merket seg at regelverket
for offentlig støtte er til revidering i EU og at gjeldende regler
for regionalstøtte gjelder ut 2013. Komiteen støtter
opp om regjeringens arbeid for å videreføre ordningen med differensiert
arbeidsgiveravgift og for et stort geografisk virkeområde for investeringsstøtte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, støtter
opp om fylkeskommunene som de sentrale regionale utviklingsaktørene. Flertallet understreker
at arbeidet skal skje gjennom partnerskap, samarbeid og samhandling
med aktuelle aktører som Innovasjon Norge, Fylkesmannen, kommunene,
næringslivet, frivillige organisasjoner, Sametinget og andre offentlige aktører.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at fylkeskommunene har en sentral rolle som pådriver og
initiativtaker for å møte utfordringer som er knyttet til den regionale
utviklingen. Dette flertallet peker på at det er
store forskjeller i utfordringer og potensial i ulike deler av landet,
noe som krever regional tilpasning. Dette flertallet støtter
derfor at størsteparten av Kommunal- og regionaldepartementets midler til
distrikts- og regionalutvikling går til fylkeskommunene. Dette
flertallet viser også til de overordnede målene for distrikts-
og regionalpolitikken og støtter at midlene til fylkeskommunens
distrikts- og regionalpolitiske oppdrag i hovedsak er rettet mot det
distriktspolitiske virkeområdet. Også fylkeskommuner med få eller
ingen kommuner innenfor virkeområdet får midler til regional utvikling.
Midlene kan brukes for å utløse det regionale verdiskapingspotensialet
og for å utvikle attraktive regioner og sentra for folk og næringsliv
i alle deler av landet.
Dette flertallet viser til at
fylkeskommunene gjennom forvaltningsreformen fikk nye oppgaver og
virkemidler for å styrke arbeidet med regional utvikling. Dette
flertallet mener fylkeskommunenes viktige rolle i distrikts-
og regionalpolitikken er et eksempel som viser behovet for et regionalt
forvaltningsnivå mellom kommune og stat.
Regjeringa vil
føre ein offensiv
innsats for verdiskaping og sysselsetjing i heile landet
sikre gode rammevilkår for dei ressursbaserte næringane
at verkemiddelaktørane i større grad skal
arbeide proaktivt, særleg i dei områda der utfordringane er størst
at verkemiddelaktørane sitt distriktspolitiske oppdrag
skal gå fram endå tydelegare overfor norske og utanlandske gründerar
og investorar
vidareutvikle den landsomfattande infrastrukturen
for innovasjon og nyskaping
etablere ein internettportal der all gründerrelevant
informasjon er samla
Produksjonen av varer og tenester skjer i ei
stadig meir konkurranseutsett og global arbeidsdeling. Stordrift
og nisjeproduksjon lever side om side, og produksjonen kan skje
på ulike stader.
Fleire år med høgare lønsvekst i Noreg enn hjå handelspartnarane
våre har vore med på å gje eit høgt kostnadsnivå. I tillegg har
krona gjennomgåande styrkt seg dei siste åra.
Noreg har likevel ein gunstig næringsstruktur
i ei tid der råvareprisane har gått opp. Spesielt næringar som leverer
til petroleumssektoren, har hatt ei god utvikling.
Låge renter og god inntektsvekst har medverka til
større etterspurnad i hushalda. Dette bidreg igjen til veksten i
tenestenæringane, som står sterkast der marknadene er størst – det
vil seie i byane.
Ein ser no konturane av ei todeling av næringslivet
fordi den tradisjonelle industrien, reiselivet i distrikta og primærnæringane
har problem med kostnadsnivået.
Den globale arbeidsdelinga gjer at den internasjonale
konkurransen blir større. Det legg i neste omgang press på norsk
næringsliv for kontinuerleg forbetring. Høge løningar i Noreg samanlikna
med andre land gjer at norsk næringsliv må konkurrere gjennom å
vere raske til å omstille seg og ha eit stort innslag av kompetanse,
nyskaping og kvalitet. Dette fører igjen til at det er stort press
på og behov for å omstille seg til eit meir kunnskapsbasert og internasjonalt
orientert næringsliv.
Trass i finanskrisa har det vore ei god utvikling
i norsk økonomi dei seinaste fem åra. Det har vore vekst i den private
sysselsetjinga i alle storbyregionane. Tenestenæringane er dominerande
i dei store byane, og har hatt sterk vekst dei siste tiåra. Det
er også god vekst i det private næringslivet i store delar av Distrikts-Noreg.
Mykje av veksten kjem av at det har vore ei
positiv utvikling i det eksportretta, ressursbaserte næringslivet.
Dersom ein visualiserer utviklinga, kan vi sjå
ein mosaikk med sterke og svake område side om side. Dette er eit
bilete vi finn i alle delar av landet.
Næringsstrukturen forklarer likevel ikkje alle
variasjonane mellom ulike regionar. Det er klare klyngjetendensar
i eksportintensitet, og nokre område har verksemder som har lukkast
betre enn andre stader med å kople seg på dei næringane der Noreg
står sterkt globalt. Eksport avlar eksport, og jo meir spesialisert
eit næringsliv er, desto større eksport har det. Eldsjeler og gründerar
kan òg ha stor innverknad på utviklinga i mindre arbeidsmarknader.
Det er mange ulike faktorar som avgjer kva for entreprenørskaps-
og innovasjonsaktivitet ein får. I meldinga blir det peikt på at
gründerane og verksemdene er viktigast av alt. Offentlege tiltak
bidreg på ulikt vis. Stabile og gode rammevilkår for eit mest mogleg
konkurransedyktig næringsliv er truleg det viktigaste, som kronekurs,
rentenivå, skatte- og avgiftsregime, lover og reglar, tilgang til
marknader og tilrettelegging av regelverk og offentlege tenester. Det
same gjeld infrastruktur for transport og mjuk infrastruktur for
utdanning og forsking.
Den direkte næringsretta innsatsen består av
ei rad ulike tiltak. Over statsbudsjettet blir det gjeve næringsstøtte
på fleire ulike måtar, med eit totalt omfang på om lag 22,2 mrd.
kroner i 2012.
I tillegg får næringslivet skattelette på ulike måtar.
Den mest omfattande ordninga er den differensierte arbeidsgjevaravgifta,
som utgjorde 7,1 mrd. kroner i redusert proveny i 2012.
Busetnad og verdiskaping i Distrikts-Noreg har
i stor grad teke utgangspunkt i nytting av naturressursane. Distrikta
har framleis mange av fortrinna sine knytte til nærleik til naturressursane
og historisk kunnskap om korleis dei effektivt kan nyttast. Landbruks-
og matpolitikken, fiskeri- og havbrukspolitikken, olje- og energipolitikken
og politikk for marine næringar, reiselivet og mineralnæringa tek
alle utgangpunkt i nytting av naturressursane og er sentrale for
å nå måla om busetjing og verdiskaping i distrikts- og regionalpolitikken.
Verdiskaping basert på natur- og kulturarven er omtalt i kapittel
8.1.3 i meldinga.
I Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken
legg regjeringa til grunn fire overordna mål: mattryggleik, landbruk
over heile landet, auka verdiskaping og berekraftig landbruk. For
å nå målet om landbruk i heile landet ynskjer regjeringa å setje
i verk ein meir regionalt tilpassa landbruks- og matpolitikk. Dette
skal skje gjennom ein tydelegare distriktsprofil i dei nasjonale
ordningane, oppretting av regionale bygdeutviklingsprogram som forsterkar
regionaliseringa av utviklings- og investeringsverkemidla og ein
meir områderetta innsats. Frå eit sysselsetjingsperspektiv er landbrukspolitikken
særleg viktig for utviklinga i mindre arbeidsmarknader med ein stor
del sysselsette i landbruket og mindre aktivitet i andre næringar.
Verdikjedene i landbruket er blant dei mest
komplette i norsk næringsliv, og omfattar alt frå produksjon av
innsatsvarer og næringsmiddelindustri til forsking og forbrukarar.
For å få til innovasjon og verdiskaping regionalt er det viktig
med god samhandling mellom forvaltninga, næringslivet og kunnskaps-
og forskingsmiljøa. Landbruket er eit døme på ein sektor der ein
desentralisert struktur med forskings- og kompetansemiljø bidreg
til kunnskapsbasert utvikling og innovasjon i næringa (jf. kap.
6.3.4 i meldinga).
Landbruks- og matmeldinga peikar på at det er eit
stort potensial for å vidareutvikle bygdenæringar med utgangspunkt
i bredda av landbruksressursane. I landbruks- og matpolitikken er
det både sentrale og regionale verkemiddel for å stimulere til løftet
for bygdenæringane, mellom anna gjennom å prioritere investeringsmidlar
innanfor dei fylkesvise Bygdeutviklingsmidlane. På nasjonalt nivå
er Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv sentralt.
Den nasjonale strategien Inn på tunet er kvalitetssikra
og tilrettelagde velferdstenester med garden som arena og skal følgjast
opp med ein eigen handlingsplan i 2013.
Regjeringa har ein visjon om at Noreg skal vere den
fremste sjømatnasjonen i verda. Regjeringa legg i vårsesjonen 2013
fram ei melding til Stortinget om dette.
Akvakultur er eit av dei matområda som veks raskast
i verda og i det komande tiåret er det berekna at den totale produksjonen
frå fiske og havbruk vil vere større enn produksjonen av storfe,
svin og fjørfe. Veksten i havbruket medverkar til ny sysselsetjing
og busetjing langs den lange kysten vår. Fiske og havbruk var i
2011 den næringa som sysselsette flest menneske i område med spreidd
busetnad.
Arbeidet til regjeringa for dei maritime næringane
er greidd ut om i strategien Stø kurs (2007). Målet er at Noreg
skal vere ein verdsleiande maritim nasjon. Å styrkje maritim kompetanse
gjennom utdanning, forsking og innovasjon er sentralt her. Regjeringa
vil leggje fram ein oppdatert maritim strategi våren 2013.
Målretta satsing på sterke næringsklyngjer og kompetansemiljø
gjev potensial for vekst, verdiskaping og sysselsetjing i maritime
næringar i mange lokalsamfunn langs kysten. Totalt sysselset dei
maritime næringane om lag 100 000 personar i Noreg. Mange av verksemdene
er lokaliserte utanfor dei store byregionane.
Regjeringa la i 2011 fram petroleumsmeldinga Meld.
St. 28 (2010–2011) En næring for framtida. Petroleumsverksemda på
norsk sokkel har skapt arbeidsplassar over heile landet. Når nye,
lønsame funn i framtida blir gjorde på norsk sokkel, vil Olje- og energidepartementet
følgje opp utbyggingsplanane med sikte på å fremje lønsam produksjon
av ressursane og samtidig sikre at det lokale og regionale næringslivet
får høve til å delta som konkurransedyktige leverandørar til petroleumsverksemda.
Analysar viser at internasjonalisering har vore viktig
for næringsutviklinga og sysselsetjinga i distrikta. Norwegian Oil
and Gas Partners (INTSOK) er eitt av verkemidla til Olje- og energidepartementet for
å auke internasjonaliseringa av næringa, og blir finansiert delvis
av Olje- og energidepartementet og delvis av næringa sjølv.
Utbygging og drift av energianlegg som er baserte
på fornybare energikjelder, er ei viktig verksemd i distrikta. Utbygging
av vasskraft og vindkraft gjev eit viktig bidrag til grunneigarar
og kommunar. Meir bruk av skogråstoff til bioenergi og leveranse
av biovarme er eit grunnlag for næringsutvikling og verdiskaping.
Med innføring av elsertifikatmarknaden blir aktiviteten i Distrikts-Noreg
i stor grad stimulert fram mot 2020.
For å gjere norsk energinæring endå meir slagkraftig
internasjonalt, har Olje- og energidepartementet, Nærings- og handelsdepartementet
og Utanriksdepartementet gått saman med norskbaserte bedrifter som
arbeider med fornybare energikjelder som vasskraft, vindkraft, og
solenergi og etablert foreininga Norwegian Renewable Energy Partners (INTPOW),
etter mønster av INTSOK.
Dei planlagde nettinvesteringane i åra framover skapar
grunnlag for større aktivitet i leverandørindustrien.
I arbeidet med prosjektet Ørskog-Sogndal har Statnett
hatt som strategi å dele opp delar av prosjektet i fleire pakker
for å kunne leggje til rette for lokale leverandørar. Både norske
og internasjonale aktørar har fått kontraktar i prosjektet. Olje-
og energidepartementet ser positivt på denne utviklinga.
Reiselivsstrategien til regjeringa Destinasjon Norge
(2012) har som mål å få ei meir produktiv næring, fleire heilårsarbeidsplassar
og fleire unike reiselivsprodukt. Strategien varslar ei større omlegging
av struktur og oppgåvefordeling i destinasjonsselskapa i Noreg.
Saman med fylkeskommunane og kommunesektoren vil Nærings- og handelsdepartementet
setje i gang eit prosjekt som skal profesjonalisere og effektivisere
reisemålsselskapa i Noreg.
Regjeringa vil leggje fram ein strategi for
mineralnæringa der hovudmålet er ei verdiskapande og lønsam næring
med god vekstkraft. Bakgrunnen for strategien er ein større global
etterspurnad etter mineral og metall.
Det blir i meldinga peikt på at kulturnæringane speler
ei stadig viktigare rolle i økonomien, mellom anna på grunn av den
generelle velstandsauken som har gjort etterspurnaden etter kultur
større og gjeve grunnlag for eit mangfald av ulike kulturføretak.
Regjeringa vil våren 2013 leggje fram ein ny handlingsplan om næringsverksemd
i kulturnæringane.
Kultur speler også ei viktig rolle i distrikts-
og regionalpolitikken. Kommunar, byar og regionar over heile landet
nyttar kultur som ein del av arbeidet med å utvikle attraktive lokalsamfunn
for innbyggjarar, besøkjande og næringslivet.
Norsk økonomi har både historisk og i vår tid
i hovudsak vore tufta på nytting av verdifulle naturressursar. Eit
overordna mål har vore å sikre dei store verdiane for fellesskapen
gjennom eigarskap, konsesjonsreglar og skattereglar. Desse ordningane
er blant dei eldste distriktspolitiske verkemidla som har vore nytta
i Noreg, og dei har medverka til vekst og utvikling i lokalsamfunn
og distrikt.
For dei landbaserte naturressursane er fellesskapen
representert både ved stat, fylkeskommune og kommune. Vasskraftutbygging
er eit døme på at ein har søkt å sikre delar av verdiskapinga i
dei kommunane og lokalsamfunna der ressursane finst.
Næringsinnretninga i distrikts- og regionalpolitikken
er eit grep for å tenkje langsiktig, og som skal verke langsiktig.
Innsatsen er i all hovudsak næringsnøytral. Den bedriftsretta innsatsen
skal vere retta inn mot landsdelar og område med særlege utfordringar.
Desse områda er definerte som det distriktspolitiske verkeområdet.
Den bedriftsretta innsatsen per sysselsett over budsjettet til Kommunal-
og regionaldepartementet er langt større i mindre arbeidsmarknader
enn i større. Innsatsen skal særleg vere innretta mot kapitalbehov,
kompetanse, nettverk, entreprenørskap og innovasjon og prioriterer
spesielle grupper som små og mellomstore bedrifter, kvinner, unge og
innvandrarar. Innsatsen må tilpassast både dei nasjonale og dei
langt meir omfattande sektoravgrensa tiltaka.
Utfordringane i arbeids- og næringslivet varierer mykje
både i og mellom fylka. Det krev ein regionalt tilpassa næringspolitikk.
Det blir i meldinga peikt på at fylkeskommunen skal
vere den leiande aktøren når det gjeld å gjennomføre ei slik differensiering
av politikken. Det meste av midlane frå departementet til næringsutvikling
blir kanalisert gjennom fylkeskommunane.
Regjeringa har lagt nokre føringar for arbeidsdelinga
mellom aktørane regionalt i bruken av regionale utviklingsmidlar.
Fylkeskommunane har ansvar for det strategiske arbeidet med næringspolitiske
verkemiddel. Både det strategiske arbeidet og iverksetjing av tiltak
i kvart einskilt fylke skal skje gjennom samhandling med Innovasjon
Noreg, SIVA, Forskingsrådet, fylkesmannen, Sametinget, kommunar
og andre private og offentlege aktørar. Ved forvaltningsreforma
fekk fylkeskommunane 49 pst. eigarskap i Innovasjon Noreg, og dei
regionale forskingsfonda blei oppretta.
Nærings- og handelsdepartementet la i Meld.
St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst fram nye mål for Innovasjon
Noreg og SIVA. Innovasjon Noreg skal utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønsam næringsutvikling og utløyse regionane sine næringsmessige
moglegheiter. Innovasjon Noreg skal bidra til fleire gode gründerar,
fleire vekstkraftige føretak og fleire innovative næringsmiljø.
SIVA er, gjennom sin eigedoms- og innovasjonsverksemd,
staten sitt verkemiddel for tilretteleggjande eigarskap og utvikling
av bedrifter og nærings- og kunnskapsmiljø i heile landet. SIVA
har eit særleg ansvar for å fremje vekstkrafta i distrikta.
Noregs forskingsråd skal arbeide for å fremje innovasjon
i næringsliv og offentleg sektor i heile landet. Forskingsrådet
har ei eiga avdeling for regional forsking og innovasjon med 13
regionale representantar som dekkjer heile landet. Forskingsrådet
er nyleg evaluert med positive vurderingar.
Fylkeskommunane kan gje støtte til prosjekt,
i hovudsak innanfor det distriktspolitiske verkeområdet, for at
regionar og lokalsamfunn skal bli meir attraktive å bo i og flytte
til. Dei kan òg finansiere tilrettelegging av gode rammer for næringslivet
og for kompetanseheving. Fylkeskommunane skal ikkje gje støtte til
investerings- og utviklingsprosjekt til einskilde verksemder eller
etablerarar. Tilskot, lån, garantiar og eigenkapital til slike formål
skal forvaltast av Innovasjon Noreg.
Departementet ventar at fylkeskommunane, kommunane
og dei nasjonale verkemiddelaktørane har ei føremålstenleg arbeidsdeling
og samordning i tilfelle der dei i prinsippet kan støtte same type
tiltak. Desse premissane er lagde til grunn for arbeidsdelinga når
fleire aktørar støttar same type tiltak, jf. St.prp. nr. 51 (2002–2003)
Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv:
Tiltaket må vere
brukarvennleg (éi dør inn).
Det må vere effektivitet i styringa (unngå
duplisering av ressursar og kompetanse eller profesjonalisering/habilitetsspørsmål).
Ein må ha oversyn over tiltak og aktørar
for å unngå overetablering i regionane (konkurransevriding).
Det blir i meldinga peikt på at for at fylkeskommunane
skal kunne ta tak i lokale utfordringar og fortrinn, er det naudsynt
med stor fleksibilitet i nyttinga av dei distrikts- og regionalpolitiske
verkemidla. Fylkeskommunane har difor relativt stor fridom når det gjeld
å prioritere bruken av dei midlane som blir overførte frå departementet.
Midlane frå departementet skal nyttast innanfor ramma
av nasjonale føringar og i tråd med regionale planar og strategiar.
Forvaltning på alle nivå skal skje i samsvar med det statlege økonomiregelverket
og konkurransereglane i EØS-området.
Verkemiddelaktørane skal tilpasse arbeidsforma og
samansetjinga av program og tenester til behova på staden og i samhøve
med fastlagde mål. Samstundes skal dei stille strenge krav til dei
einskilde prosjekta som får støtte. Sjå nærare omtale i meldinga.
I Meld. St. 22 (2011–2012) presenterte regjeringa åtte kriterium
for god verkemiddelbruk som skal vere rettleiande for verkemiddel
som blir lagde til Innovasjon Noreg og SIVA.
Eigarane og oppdragsgjevarane til Innovasjon Noreg
har nyleg utarbeidd eit felles forslag til eit nytt mål- og resultatstyringssystem
for selskapet. Måleparametrane skal bidra til å betre styringsinformasjonen
og avgjerdsgrunnlaget. Eit tilsvarande system vil bli utvikla for
SIVA.
Det blir i meldinga vist til at fylkeskommunane kan
leggje strategiske føringar for midlane som mellom andre Innovasjon
Noreg forvaltar for dei. Fylkeskommunane kan òg fastleggje fleire
mål- og resultatkrav til forvaltninga av midlane, innanfor ramma
av disponible budsjettrammer og fastlagd målstruktur. Departementet
legg til grunn at både føringar og mål- og resultatkrav blir drøfta
og forankra i den regionale partnarskapen.
Også departementet løyver midlar til satsingar
og program i Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet. Strategiske
føringar, proaktivt arbeid og mål- og resultatkrav til slike tiltak
blir fastlagde i styringsdialogen mellom departementet og selskapa
og i program, statsbudsjett og oppdragsbrev. Fylkeskommunane kan
delta i slike nasjonale satsingar.
Innovasjon Noreg og SIVA skal kommunisere sitt
distriktspolitiske oppdrag endå tydelegare til gründerar og verksemder.
Det blir i meldinga peikt på at dei bedriftsretta verkemidla
over departementet sitt budsjett skal treffe verksemder i ulike
utviklingsfasar. Ein del av innsatsen er retta inn mot oppstarten
av føretaka, til dømes etablerartilskot og investeringstilskot (Innovasjon
Noreg) og infrastruktur gjennom inkubatorar og næringshagar (SIVA).
Gjennom undersøkingar om kundeeffektar og evalueringar
får departementet kunnskap om korleis dei ulike ordningane verkar.
Høgare sysselsetjing står sentralt i distriktspolitikken, og kundeeffektundersøkingane
til Innovasjon Noreg tyder på at det er vesentlege skilnader i kostnaden
per sikra eller skapt arbeidsplass.
Det blir i meldinga vist til at den private
kapitalmarknaden er den viktigaste finansieringskjelda for næringslivet
og at den speler ei nøkkelrolle for verdiskaping. Kapital blir kanalisert
inn i lønsame prosjekt, og risikoen knytt til prosjekta blir fordelt
på dei aktørane som har best evne og vilje til å bere han. Finansieringsbehov,
risiko med vidare varierer mellom bedrifter avhengig av utviklingsfase,
storleik, type prosjekt og utvikling i lønsemd.
Bedrifter i mindre arbeidsmarknader har færre bankar
og finansinstitusjonar å velje mellom, noko som gjev mindre konkurranse.
Gjeldsfinansiering blir òg nytta i mindre grad her.
Utan offentleg innsats ville det vore vanskelegare å
få lån i distriktsområde der panteverdiane er låge. Den offentlege
støtta skal verke utløysande for det einskilde prosjektet, men samstundes
vere lågast mogleg for slik å nytte midlane best mogleg.
Det blir i meldinga peikt på at offentlege låne-
og tilskotsordningar skal medverke til å utløyse bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønsame prosjekt. Den offentlege innsatsen stimulerer til meir privat
finansiering. Låne- og tilskotsordningane blir brukte til å delfinansiere
utbyggings-, omstillings-, utviklings- og nyetableringsprosjekt
som det er vanskeleg å finne tilstrekkeleg risikovilje til i den
private kreditt- og finansmarknaden.
I særleg næringssvake område kan Innovasjon Noreg
finansiere verksemder med utelukkande ein lokal eller regional marknad,
eller akseptere større risiko, særleg der andrehandsverdien av fast
eigedom er låg.
I delar av landet og i fleire bransjar er det
mangel på privat kapital og industriell eigarskap. Investeringar
i eigedom kan binde opp kapital for eigarane. Dette gjer at risikoen
kan auke og at det blir vanskelegare å utvikle bedrifta. Statlege
SIVA Eiendom Holding AS driv kommersiell eigedomsverksemd over heile
landet og investerer i industri- og innovasjonsparkar. Føretaka
kan då bruke kapitalen sin og kapasiteten i leiinga til eiga strategisk
utvikling, anten det gjeld produkt, produksjon, marknad eller kompetanse.
Investinor er eit statleg eigd investeringsselskap som
skal oppnå avkastning i marknaden for investeringane sine. Investinor
fekk som oppfølging av Meld. St. 13 (2010–2011) Aktivt eierskap
– norsk statlig eierskap i en global økonomi over statsbudsjettet
for 2012 tilført 1,5 mrd. kroner i ny eigenkapital, slik at selskapet
framleis kan bidra til at det veks fram nye internasjonalt konkurransedyktige
bedrifter.
I Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy for vekst
– om Innovasjon Norge og SIVA SF varsla regjeringa at det skal opprettast
inntil seks nye landsdekkjande såkornfond. Såkornfonda skal investere
kapital og kompetanse i nye innovative og internasjonalt konkurransedyktige
bedrifter.
Kompetansen til forvaltarane og potensialet
for å utvikle nye, kompetente forvaltningsmiljø vil vere avgjerande
for satsingsområda og korleis fonda blir forvalta. Det er eit mål
å etablere fond i alle landsdelar. Fonda må godkjennast av EFTAs
overvakingsorgan, ESA, det må veljast ut forvaltarar og privat kapital
må hentast inn før fonda er operative. Det første fondet skal etter
planen vere operativt første halvår 2014.
Uavhengig av storleik, næring og sentralitet
har innovative verksemder ei meir positiv utvikling enn ikkje-innovative
verksemder.
I ein kunnskapsbasert økonomi har større byar
og folketunge arbeidsmarknadsregionar ifølgje teorien betre føresetnader
for innovasjon. Sjå nærare omtale i meldinga.
I gjennomsnitt er det meir innovasjon i store
regionar enn i små, men meir påfallande er det at variasjonen innanfor
gruppene er så stor. Mange av dei mest innovative regionale næringsmiljøa
finn vi i småbyområda.
Dei regionale skilnadene når det gjeld innovative bedrifter,
er mindre enn føresetnadene for innovasjon skulle indikere. Skilnader
i innovasjon er større mellom næringar enn mellom fylke.
Med ulike føresetnader for innovasjon kan eitt
og same verkemiddel ha ulik effekt i ulike bransjar og ulike geografiske
område. For å stimulere til auka innovasjon i ulike arbeidsmarknader
må dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla utformast og dimensjonerast
ulikt.
Evalueringa av Innovasjon Noreg tilrådde ei
ytterlegare prioritering av prosjekt med innovasjon på nasjonalt
og internasjonalt nivå. Med eit krav om større innovasjonshøgde
er det mange bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønsame prosjekt som
ikkje vil kunne få finansiering frå Innovasjon Noreg. Bedrifter
i mindre arbeidsmarknader er dei som blir hardast ramma. Fordelinga
av midlar frå departementet er lagt opp til å treffe område og landsdelar
med særlege utfordringar.
Ein rapport frå Oxford viser at det er mogleg
å auke innovasjonshøgda i prosjekta ved at verkemiddelapparatet
arbeider meir proaktivt med føretaka. Men potensialet er avgrensa
på kort sikt, og det er stor fylkesvis variasjon som følgje av ulik
næringsstruktur. Utfordringa for verkemiddelapparatet er at det
må til meir ressursar, kapasitet og kompetanse for at ein slik strategi
skal gje gode resultat.
Distriktskontora til Innovasjon Noreg har allereie starta
ein prosess med utvikling av arbeidsformene sine i retning av meir
proaktivitet og mobilisering. Innovasjon Noreg vil i større grad
enn tidlegare dra inn ulik kompetanse i kundedialogen. I praksis
fører dette òg til ei dreiing frå ei prosjektretta til ei meir bedriftsretta
arbeidsform.
Departementet vil byggje opp under dette arbeidet,
og meiner at dette skal vere ein naturleg og integrert del av tenestene
og programma til verkemiddelaktørane finansierte over budsjettet
til departementet. Dette må òg bli sett i samanheng med samarbeidet
med kommunane og deira førstelinjeteneste mot næringslivet (jf.
kap. 3.1.6). Departementet og fylkeskommunane vil i 2013–2014 bidra
til å gjennomføre eit prosjekt som skal utvikle arbeidsformene og
innhaldet i dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla.
Det finst vekstkraftige verksemder over heile landet.
Regionar, bransjar og bedrifter som er eksportretta har det største
potensialet for vekst i framtida.
Departementet ser positivt på at ein større
del av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla går til arbeidet
for å gjere norske gründerar og bedrifter meir internasjonale. Målet
er at fleire verksemder skal byggje opp ein internasjonal marknadskompetanse
og bli internasjonalt konkurransedyktige. Mål om internasjonalisering
må balanserast mot andre omsyn i det distrikts- og regionalpolitiske
oppdraget.
Svært få bedrifter og entreprenørar utviklar
seg berre med eigne ressursar. Mykje av utviklingsarbeidet skjer
i samarbeid og dialog med krevjande leverandørar og kundar. I aukande
grad vil det vere behov for å kombinere forskings- og erfaringsbasert
kunnskap i bedriftsutviklinga.
Dei seinare åra har det vore ei aukande merksemd
nasjonalt og internasjonalt på kva flyt av kunnskap og utviklinga
av strategiske samarbeid har å seie.
I boka Et kunnskapsbasert Norge blir olje og gass,
sjømat og skipsfart (inklusiv leverandørar av varer og tenester)
løfta fram som dei sterkaste internasjonale klyngjene i Noreg. Her
er det eit tett samspel mellom utdanning, forsking og innovasjon,
det såkalla kunnskapstrianglet. Næringsklyngjene har ofte eit regionalt
tyngdepunkt, med forgreiningar nasjonalt og internasjonalt.
Mange av dei større og mindre norske næringsklyngjene
har vakse mykje dei siste åra og hevdar seg godt i ein global marknad.
Større regionar med eit meir variert næringsliv har større potensial
for koplingar og samarbeid mellom ulike verksemder, gjerne frå ulike
bransjar. I regionar med store avstandar og lite variert næringsliv
er det ei større utfordring å skape nettverk og samarbeid.
For å leggje til rette for samarbeid og flyt
av kompetanse og kunnskap er det dei siste åra etablert landsdekkjande
innovasjonsnettverk – ein infrastruktur for kompetanseutvikling,
nettverksbygging, entreprenørskap og innovasjon – i regi av Innovasjon Noreg,
SIVA og Forskingsrådet. Fleire departement og fylkeskommunar er
med på å finansiere denne infrastrukturen, som er tilpassa utfordringane
i kvar region.
Sentrale delar av nettverket for innovasjon
er lokaliserte i nærleiken av universitet og høgskular.
Til saman er det i dag god regional balanse
i innovasjonsnettverka. Departementet har dei siste åra styrkt satsinga
på innovasjonsinfrastrukturen. Eit nytt tiårig næringshageprogram
blei sett i gang i 2011. Frå 2012 er inkubatorprogramma slått saman til
ei ny felles satsing. VRI-programmet er halvvegs i programperioden.
Alle programma blir evaluert fortløpande, og resultata er så langt
positive. Regjeringa vil difor kome attende med forslag om ei vidare utvikling
av innovasjonsnettverka.
Kunnskap basert på forsking blir i meldinga
peikt på som ei sentral kjelde til økonomisk vekst. Meir kunnskap
i privat sektor er naudsynt for å konkurrere med aktørar frå andre
land og for å absorbere FoU-resultat frå internasjonale og nasjonale
aktørar. Noreg har ein godt utbygd infrastruktur for forsking og kunnskapsoppbygging.
Den relativt omfattande instituttsektoren i
Noreg har mykje å seie for utvikling og bruk av kunnskap i alle
delar av landet. Institutta er ulike når det gjeld storleik, fagleg
profil og internasjonalisering. Samhandlinga med andre FoU-institusjonar
er viktig for kunnskapsflyt og god arbeidsdeling. Dette gjeld spesielt
for dei mindre institutta utanfor dei største byregionane. Samstundes
blir fagleg spesialisering stadig viktigare. Basisfinansieringssystemet
for forskingsinstitutta er evaluert i 2012. Vurderinga til regjeringa kjem
i den komande forskingsmeldinga.
Næringslivet i Noreg investerer relativt lite
i FoU samanlikna med mange andre vesteuropeiske land. Næringsstrukturen
er ei viktig forklaring på det.
Departementet meiner det er naudsynt at fleire bedrifter
investerer i FoU. Differensiert innsats er viktig for å gjere FoU
relevant for dei regionale innovasjonsprosessane.
Dei regionale forskingsfonda blei oppretta januar 2009,
og skal styrkje regional forsking og innovasjon. Følgjeevalueringa
av fonda viser at ordninga er godt forankra regionalt og sentralt
og har utløyst omfattande aktivitet.
Bedriftene vil hente den forskinga som er mest relevant
og som har høg kvalitet. Det vil i mange samanhengar innebere internasjonalt
samarbeid. Bedrifter som har vore med i EUs 7. rammeprogram (2008–2014)
er i stor grad lokaliserte rundt storbyane. I mange fylke er det
svært få bedrifter som deltek. Spørsmålet om norsk deltaking i EUs
8. rammeprogram, Horisont 2020, vil bli lagt fram for Stortinget
i ein eigen proposisjon.
Dei regionale forskingsfonda og den regionale innsatsen
frå Forskingsrådet gjennom VRI og regionale representantar er viktig
for å stimulere bedrifter til å jobbe meir systematisk med å utvikle
ny kunnskap. Departementet vil sjå nærare på korleis den regionale
organisasjonen til verkemiddelapparatet kan styrkje innsatsen for
å mobilisere bedrifter til internasjonalt FoU-arbeid.
Eldsjeler, entreprenørar og innovatørar blir
i meldinga peikt på som viktige for nasjonal verdiskaping i framtida
gjennom at dei skapar nye bedrifter og arbeidsplassar. Ein underskog
av bedrifter må heile tida dyrkast fram til erstatning for dei som
blir lagde ned. Det er potensial for entreprenørskap i heile landet,
men potensialet varierer mellom regionane.
Det blir etablert om lag 50 000 nye verksemder
i Noreg kvart år. Dei aller fleste er verksemder med få eller ingen
tilsette, og det er få vekstetablerarar.
Det er regionale variasjonar i etableringsfrekvens.
Om lag 25 pst. av entreprenørane er kvinner. Også her er det store
regionale skilnader.
Etableringsfrekvensen varierer mykje mellom næringar.
Med store skilnader i næringsstruktur er dette ei viktig årsak til
dei regionale skilnadene i etableringsfrekvens. Samstundes er det
variasjonar mellom område med same folketal.
Om lag halvparten av dei nyetablerte føretaka blir
borte i løpet av tre år. Det inneber at område med høg etableringsfrekvens
også har høg frekvens når det gjeld avgang.
Departementet sette i 2011 ned eit råd av gründerar
som blei bedt om å føreslå tiltak for å gjere situasjonen lettare
for nyetablerarar. Rapporten var ferdig i 2012 og inneheld ei rekkje
forslag, sjå boks 6.4 i meldinga.
Departementet gjev i dag økonomisk støtte til
entreprenørskap både direkte og via fylkeskommunane til Innovasjon
Noreg, SIVA og Ungt Entreprenørskap.
Gründerrådet føreslo mellom anna å etablere
ein internettportal der all gründerrelevant informasjon er samla.
Departementet har i statsbudsjettet for 2013 løyvd midlar til dette.
Innovasjon Noreg har fått i oppdrag å utvikle ei ny nettbasert teneste,
i nært samarbeid med Altinn.
Nærings- og handelsdepartementet har òg styrkt og
laga ei ny innretning av den landsdekkjande ordninga med etablerartilskot
som Innovasjon Noreg forvaltar.
På oppdrag frå Kommunal- og regionaldepartementet
etablerte Innovasjon Noreg i 2011 ei eiga mentorordning for unge
etablerarar (under 35 år). Sidan oppstarten har om lag 300 etablerarar
fått dette tilbodet.
I Handlingsplanen for meir entreprenørskap blant
kvinner (2008) har regjeringa som mål at kvinnedelen skal vere på
40 pst. Den kvinneretta innsatsen har gjeve gode resultat – talet
på kvinneretta prosjekt har auka sterkt.
Innvandrarar har stadig meir å seie for utviklinga i
folketalet. Departementet oppmodar fylka til å ta omsyn til desse
sterke utviklingstrendane i planlegginga av det regionale utviklingsarbeidet.
Det er òg sett i verk prøveprosjekt for fleirkulturelle verdiskaparar
i Innovasjon Noreg. I tillegg vil departementet medverke til å utvikle
eit nettbasert norskkurs for innvandrarar.
I 2009 lanserte Kunnskapsdepartementet, Nærings-
og handelsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet ein
handlingsplan for entreprenørskap i utdanninga (2009–2014). Midtvegsevalueringa
av planen viser at planen er godt følgd opp, og at dei aktuelle
tiltaka er gjennomførte, mellom anna gjennom nye studieplassar i
entreprenørskap og innovasjon og etterutdanning av lærarar i entreprenørskap.
Ein nettstad for digitale verkemiddel vil bli etablert i løpet av
2013.
Ungt Entreprenørskap er ein viktig aktør for
arbeidet med entreprenørskap i utdanninga og tilbyr ulike program
frå grunnskule til høgare utdanning. Ungt Entreprenørskap arbeider
også med program som styrkjer samhandlinga mellom nærings- og arbeidslivet
og skulane og dermed gjev kunnskap om og engasjement for lokalsamfunnet
tidleg i utdanningsløpet. Regjeringa har nær firedobla løyvingane til
Ungt Entreprenørskap – frå 7 mill. kroner i 2005 til 26 mill. kroner
i 2012.
Komiteen støtter opp om meldingens
mål for den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen for næringsutvikling
og verdiskaping.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen for næringsutvikling
og verdiskaping kommer i tillegg til den nasjonale næringspolitikken.
Utfordringene og potensialene for næringsutvikling varierer fra
sted til sted. Flertallet understreker derfor at
en regionalt differensiert innsats er nødvendig for å få størst
mulig verdiskaping ut av de offentlige midlene til næringsutvikling.
Flertallet vil peke på at ressursbaserte
næringer er viktige i Distrikts-Norge. Bosetting og verdiskaping
har i stor grad tatt utgangspunkt i utnyttelse av naturressurser.
Landbruks- og matpolitikken, fiskeri- og havbrukspolitikken, olje-
og energipolitikken og politikken for marine næringer, reiselivet
og mineralnæringen tar alle utgangspunkt i utnyttelse av naturressursene. Flertallet mener
politikken på disse områdene er sentral for å nå målene om bosetting
og verdiskaping i distrikts- og regionalpolitikken. Flertallet
vil i den sammenheng vise til blant annet Meld St. 22 (2012–2013)
Verdens fremste sjømatnasjon, regjeringens strategi for mineralnæringen (framlagt
13. mars 2013), regjeringens reiselivsstrategi (framlagt 11. april
2012) og regjeringens tiltakspakke for skog- og treindustrien som
ble presentert 29. april 2013.
Flertallet mener landbruks- og
skogpolitikken har en særlig viktig betydning i mange distriktskommuner. Flertallet viser
til Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen
til bords, der regjeringen tar til orde for en mer regionalt tilpasset
landbruks- og matpolitikk og for at den landbaserte matproduksjonen
skal øke i takt med befolkningsutviklingen. Flertallet mener
en differensiert landbrukspolitikk er avgjørende for å nå dette
målet og for å opprettholde bosetting i hele landet.
Flertallet viser videre til at
skognæringene er blant våre viktigste distriktsnæringer. Sektoren
står overfor store utfordringer som krever en aktiv politikk. Flertallet viser
i den forbindelse til at regjeringen har lansert en tiltakspakke
for skog- og treindustrien på til sammen 250 mill. kroner. I tillegg foreslås
kapitalen i Investinor utvidet med 500 mill. kroner som øremerkes
skog- og trenæringene.
Flertallet viser til at utfordringene
i mindre arbeidsmarkeder er annerledes enn i større. Det har blant
annet med næringsstruktur, små miljøer og store avstander å gjøre. Flertallet mener
derfor at det er nødvendig med en ekstrainnsats i områder med særskilte
utfordringer, utover de generelle landsdekkende virkemidlene. Flertallet mener
videre at den offentlige innsatsen må tilpasses de regionale forutsetningene,
og at fylkeskommunene skal være den ledende aktøren i gjennomføringen
av en slik differensiert distrikts- og regionalpolitikk. Flertallet understreker
at både det strategiske arbeidet og iverksetting av tiltak i hvert
enkelt fylke skal skje gjennom samhandling med Innovasjon Norge,
SIVA, Forskningsrådet, Fylkesmannen, Sametinget, kommuner og andre
private og offentlige aktører. Flertallet understreker
betydningen av god samhandling og en godt fungerende arbeidsdeling
mellom aktørene. Fleksibilitet og frihet i prioriteringen av de midlene
som blir overført fra Kommunal- og regionaldepartementet til fylkeskommunene,
er en forutsetning for å kunne ta tak i lokale utfordringer og fortrinn.
Flertallet viser til det private
kapitalmarkedet som den viktigste finansieringskilden for næringslivet.
Bedrifter i mindre arbeidsmarkeder har færre banker og finansieringsinstitusjoner
å velge mellom, noe som gir mindre konkurranse. Flertallet peker på
at uten offentlig innsats ville det være vanskelig å få lån i distriktsområder
der panteverdiene er lave. Flertallet understreker
videre at offentlige låne- og tilskuddsordninger skal medvirke til
å utløse bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter og
viser til at selv små midler kan virke utløsende for annen finansiering. Flertallet understreker
at i særlig næringssvake områder kan Innovasjon Norge finansiere
virksomheter med utelukkende et lokalt eller regionalt marked, eller
akseptere større risiko, særlig der andrehåndsverdien av fast eiendom
er lav.
Flertallet vil peke på betydningen
av god flyt av kunnskap og ideer mellom virksomheter og mellom FoU-institusjoner
og næringslivet. Nettverk, klynger og strategiske samarbeidsallianser
gir grunnlag for næringsutvikling, verdiskaping, entreprenørskap
og innovasjon over hele landet. Flertallet viser
til at det de siste årene er etablert landsdekkende innovasjonsnettverk
i regi av Innovasjon Norge, SIVA og Forskningsrådet, der flere departementer
og fylkeskommuner er med på finansieringen. Flertallet viser
til at satsingen på innovasjonsinfrastrukturen er styrket de siste
årene, blant annet med et nytt tiårig næringshageprogram fra 2011.
Flertallet vil peke på at Norge
gjennom universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har en godt
utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsoppbygging. Flertallet viser
til at de regionale forskningsfondene ble opprettet i 2009. I meldingen
blir det vist til at følgeevalueringen av fondene viser at ordningen
er godt forankret regionalt og sentralt og at de har utløst omfattende
aktivitet. Flertallet vil peke på at de regionale
forskningsfondene og den regionale innsatsen fra Forskningsrådet
er viktig for å stimulere bedrifter til å jobbe mer systematisk
med å utvikle ny kunnskap.
Flertallet viser videre til at
regjeringen 5. mai 2013 la fram forslag til en vekstpakke med skattetiltak
for næringslivet. Flertallet viser til at regjeringen
med virkning fra 2014 vil gjennomføre tiltak som bedrer konkurransekraften,
øker lønnsomheten og styrker investeringene i fastlandsbedriftene.
Tiltakene er fullt finansiert, slik at skattenivået holdes uendret. Flertallet viser
videre til at regjeringen samtidig foreslo forbedringer i petroleumsskattesystemet. Flertallet viser
til at skattetiltak for fastlandsbedriftene omtales i revidert nasjonalbudsjett for
2013, mens regjeringen har varslet at forslag til lovendringer mv.
vil bli fremmet i statsbudsjettet til høsten med virkning fra 2014. Flertallet viser
til at skatteendringene for fastlandsøkonomien understøttes av endringer
i petroleumsskattesystemet. Regjeringen foreslår at satsen i friinntekten
reduseres fra 7,5 til 5,5 pst. for sokkelinvesteringer som påløper
fra og med 5. mai 2013. Den samlede friinntekten reduseres dermed
fra 30 til 22 pst. regnet nominelt over friinntektsperioden. Endringen
fører til at oljeselskapene bærer en større del av kostnadene ved
investeringene selv, noe som vil bidra til økt kostnadsbevissthet
i oljesektoren.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i all hovedsak ha en dreining av virkemiddelapparatet bort fra rene
tilskuddsordninger og over til ordninger basert på insentiver gjennom
lettelser i skatter og avgifter. Det er ikke tvil om at det er bedriftene
selv som har de aller beste forutsetninger for å kunne vurdere hvilke
behov en har, knyttet til nytenkning og innovasjon. Det er også
fullt ut mulig, dersom en har økonomi til det, å kunne hente inn
råd og praktisk hjelp i det private markedet knyttet til omstillingsprosesser,
ekspansjon, markedsundersøkelser osv. I disse tilfellene vil det
være mer nyttig med gode skattefradragsordninger fremfor å måtte
gå gjennom en rekke søknadsprosesser og møter for å få bistand fra
det offentlige virkemiddelapparatet.
Så lenge skatte- og avgiftsregimet opprettholdes i
dagens form, er disse medlemmer opptatt av at virkemiddelapparatet
innrettes på en best mulig måte for å ivareta næringspolitiske hensyn
fremfor distriktspolitiske hensyn. Det som må være retningsgivende
for virkemiddelapparatet må alltid være ideens mulighet til å kunne
lykkes frem mot en mulighet for å kunne kommersialiseres, og ikke
andre utenforliggende hensyn som bostedsadresse, kjønn, alder etc.
I tillegg er disse medlemmer opptatt av at en må
få mindre detaljstyring av virkemidlene og mer generell målstyring
og resultatoppfølging. Dissemedlemmer vil
også påpeke viktigheten av at det offentlige virkemiddelapparatet
ikke skal operere innenfor områder der en allerede har et velfungerende
marked. Dette gjelder særlig i tilfeller der staten opptrer som
långiver og særlig innenfor lavrisikomarkedet.
Disse medlemmer forutsetter at
Innovasjon Norge blir mindre byråkratisk og mer næringsrettet, samt
at Innovasjon Norge konsentrerer seg om virksomheter som ikke er
i direkte konkurranse med ordninger som tilbys av andre finans-
og næringsaktører. Disse medlemmer er opptatt av
at Innovasjon Norge skal ha mer fokus på rådgivning og tilrettelegging
for bedriftsetablering av norske virksomheter i utlandet i fremtiden.
I denne sammenheng ser disse medlemmer for seg en
evaluering av Innovasjon Norges utenlandske virksomhet, herunder
utekontorene, med hensyn til målstyring og resultatoppfølging. Disse
medlemmer forutsetter at de støtte- og tilskuddsordninger
Innovasjon Norge forvalter, gjøres generelle og landsdekkende.
I forbindelse med Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy
for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, ble det lagt opp til
at Bygdeutviklingsmidlene (BU-ordningen) i fremtiden skal forvaltes
av Innovasjon Norge.
Disse medlemmer vil at BU-ordningen trappes
ned fordi den ivaretar distriktspolitiske hensyn, og ikke næringspolitiske. Disse
medlemmer mener at det er viktig å satse på bedriftsutvikling
og innovasjon over hele landet, men da ut fra det prinsipp at ordningene
gjøres generelle og uavhengige av kommune- og fylkesgrenser. Dagens
BU-midler er i stor grad å anse som tilskudd til landbrukssektoren
eller virksomheter knyttet opp imot denne. Gjenværende midler fra
ordningen ønsker disse medlemmer å innlemme i Innovasjon
Norges generelle ordninger.
SIVA SF eier og driver 44 næringsparker, er medeier
i 25 kunnskaps- og forskningsparker, 54 næringshager, 31 inkubatorer
(6 mat og natur og 25 FoU) og 19 industri-inkubatorer og har i tillegg
oppfølgingsansvar for 12 NCE (Norwegian Centres of Expertise).
Disse medlemmer er opptatt av
at SIVA har klare og tydelige mål samt en tydeligere rolle som industritilrettelegger
og -utvikler.
Disse medlemmer er opptatt av
at Norge fremstår som et attraktivt sted å lokalisere virksomhet,
herunder at utenlandskeide selskaper på lik linje med norskeide
selskaper skal kunne benytte seg av de ordninger som de ulike virkemiddelaktørene
i Norge har, såfremt de etablerer, registrerer seg og har økonomisk
aktivitet i Norge.
Disse medlemmer er av den formening
at for Norge kan utenlandske direkteinvesteringer bety både arbeidsplasser,
økt kompetanse og bedre tilgang til utenlandske markeder.
I Innovasjonsmeldingen, Meld. St. 22 (2011–2012),
ble det lagt opp til å opprette inntil seks nye såkornfond over
tid. Disse medlemmer forutsetter at disse fondene
skal organiseres på bedriftsrettet måte, at de blir landsdekkende
og skal ivareta nærings- og innovasjonshensyn. Disse medlemmer forutsetter
videre at fondsstyrene blir sammensatt av eksterne medlemmer med
relevant kompetanse, uten direkte tilknytning til den offentlige forvaltning.
I forbindelse med regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett
for 2012, Prop. 111 S (2011–2012), ble det lagt opp til opprettelse
og oppkapitalisering av to nye såkornfond i løpet av 2012. Disse
medlemmer stiller seg positive til dette, men forutsatte at
ett av disse såkornfondene ble øremerket for virksomheter som befinner
seg i det som omtales som «pollenfasen». Dette vil si en veldig
tidlig fase av utviklingen der det er svært vanskelig å fremskaffe
privat kapital og behovet for rådgivning vil være stort. Det er
også grunn til å tro at et slikt fond vil måtte ha et større tapsfond
enn det som er utgangspunktet for de andre fondene. Disse seks såkornfondene
som en legger opp til å etablere, skal lokaliseres til alle landsdeler.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at man må være mer opptatt av å etablere disse fondene i områder
med nødvendig kompetanse og med et næringsliv og private som er
villig til å gå inn med tilstrekkelig kapital for å «matche» den
statlige kapitalen i fondene. Det er videre viktig å legge opp til
at man rundt de forskjellige klyngene man har klart å bygge opp
i Norge og som er av internasjonal betydning, sikres muligheter
til nettopp å fremskaffe fondskapital slik at en vil kunne få den
«spin off-effekten» man ønsker rundt nyetableringer og knoppskyting
ut fra disse miljøene. Disse medlemmer mener at disse
forutsetningene er viktigere enn at man sprer fondene mest mulig
ut ifra geografiske hensyn.
Disse medlemmer viser til at
det allerede ett år før Innovasjonsmeldingen, Meld. St. 22 (2011–2012),
ble fremlagt, var klart at de landsdekkende såkornfondene var i
ferd med å gå tomme og at regjeringen var klar over situasjonen
uten å ville gjøre noe med den.
Disse medlemmer viser til at
det i april 2011 ble sendt ut en pressemelding fra regjeringen om
at man ville etablere nye fond, et budskap som ble gjentatt i eierskapsmeldingen,
Meld. St. 13 (2010–2011) i juni 2011.
Disse medlemmer viser til at
det er helt nødvendig at den nye såkornordningen også er i stand
til å tiltrekke seg privat kapital. Med den høye risikoen for investorer
som finnes i nye innovative og internasjonalt rettede bedrifter,
er det av avgjørende betydning at såkornordningen utformes slik
at den kan tiltrekke seg privat kapital og kompetanse.
Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB)
handlet det offentlige varer og tjenester for nesten 398 mrd. kroner
i 2011, eller rundt 14,5 pst av BNP. Stats- og kommuneforvaltningens
innkjøp utgjorde nesten 80 pst av de samlede innkjøpene i offentlig
sektor i 2011. Innkjøpene i statsforvaltningen er beregnet til drøyt
168 mrd. kroner i 2011, og de statlige helseforetakene, universiteter
samt høgskoler, Forsvaret, Statens vegvesen og Jernbaneverket er
blant virksomhetene med de største innkjøpene. Kommuneforvaltningens
innkjøp anslås til drøyt 145 mrd. kroner i 2011.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig å stimulere til økt innovasjon i offentlige innkjøp.
Utstrakt bruk av offentlige anskaffelser av varer og tjenester kan
være med å skape og utvikle ny næringsvirksomhet både lokalt og
regionalt.
I denne sammenheng vil disse medlemmer bemerke
at det vil kunne være et insitament for lokalt næringsliv å samarbeide
da de sammen kan sikre seg kontrakter med det offentlige de ikke
ville vurdere å legge inn anbud på og enda mindre sikre seg kontrakter
om de sto alene. Dette i sin tur kan gi synergieffekter for bedriftene
gjennom innovasjon og produktutvikling.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vinteren 2013 har lagt frem en strategi for økt innovasjonseffekt
av offentlige anskaffelser. Disse medlemmer hadde
helst sett at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon
eller stortingsmelding slik at disse strategiene hadde blitt forankret
i Stortinget. Disse medlemmer vil bemerke at ved
et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli
tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet
for bedrifter som har avtaler med eller planlegger å inngå langtidsavtaler
med det offentlige.
Disse medlemmer er opptatt av
at offentlige næringsrettede støtte- og tilskuddsordninger ikke skal
komme i strid med EØS-avtalens regler om forbud mot statsstøtte. Disse
medlemmer mener at det offentlige virkemiddelapparatet ikke
skal bidra til konkurransevridning, hvor mottakere av offentlige støtte-,
tilskudds- eller låneordninger får konkurransefordeler i forhold
til de næringsaktører eller virksomheter som ikke mottar slike midler,
uavhengig av i hvilken fase næringsvirksomheten befinner seg.
Norges geologiske undersøkelser (NGU) estimerer
at Norge har mineralforekomster i størrelsesorden anslagsvis 1 500
mrd. kroner, noe avhengig av verdensmarkedsprisene for ressursen.
Næringen sysselsetter ca. 5 500 personer og omsetter for ca. 11
mrd. kroner og eksporterer for ca. 6,6 mrd. kroner i året. Dette
er tall som med de rette rammebetingelser og forutsigbarhet kan
økes betraktelig.
Disse medlemmer er klar over
at bergindustrien er en næring som både krever fagkunnskap og store
investeringer.
Disse medlemmer merker seg at
det fireårige programmet (2011–2015) med geofysiske målinger fra
fly og helikopter i Nord-Norge ble foreslått videreført i statsbudsjettet
for 2013 innenfor en årlig budsjettramme på 25 mill. kroner. Programmet
inngår i satsingen «Nye byggesteiner i nord». Videre ble det foreslått
bevilget ytterligere 10 mill. kroner slik at NGU i 2013 også kan
starte kartlegging av mineralressurser i Sør-Norge.
Disse medlemmer konstaterer at
dette er kartlegging som er viktig for framtidig verdiskaping innen
mineralnæringen her i landet. Disse medlemmer ser
positivt på at det bevilges midler til kartleggingsprogrammet Mineralressurser
i Nord-Norge (MINN), men ser at dette med fordel også kan gjelde
resten av Norge hvor det er et potensial.
Disse medlemmer er lite imponerte
over kartleggingsgraden av geologien i Fastlands-Norge. Mens våre
naboland Sverige og Finland har en kartleggingsgrad på henholdsvis
90 og 100 pst., har Norge en kartleggingsgrad i overkant av 20 pst. Disse medlemmer skulle
gjerne sett at denne fremdriften hadde blitt intensivert.
Disse medlemmer mener at også
Svalbard bør inkluderes i kartleggingsprosjektet i Nord-Norge. Disse
medlemmer er av den formening at det i utvidelsen av det
pågående kartleggingsprosjektet bør utarbeides plan for kartlegging
for mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen vinteren/våren 2013 la frem en egen strategi for mineralnæringen.
Disse medlemmer hadde helst sett
at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller
stortingsmelding slik at denne strategien hadde blitt forankret
i Stortinget.
Disse medlemmer vil bemerke at
ved et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne
bli tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og
forutsigbarhet for bedrifter som har planer om å etablere seg eller
utvikle sin virksomhet innen norsk bergindustri.
Disse medlemmer er av den formening
at ansvar for kartlegging av mineralforekomster samt konsekvensutredning
av om undersøkelser eller utvinning kan tillates, bør skje på nasjonalt
nivå. Den konkrete tillatelse for undersøkelser eller utvinning bør
skje så lokalt som mulig.
Disse medlemmer er av den formening
at kommunene bør gis insitament for regulering og tilrettelegging
for etablering og utvikling av bergindustri, gjennom at hele eller
deler av den årlige avgiften for undersøkelsesrett og utvinningsrett
tilfaller den kommunen som har de areal- og miljømessige utfordringene
knyttet til undersøkelser og utvinning.
Norsk næringsliv består i all hovedsak av små
og mellomstore bedrifter (SMB) som har kommet til som en følge av
at en gründer har stor tro og pågangsmot for å kunne realisere sin
idé og skape nye arbeidsplasser, og derigjennom økt verdiskaping
og sysselsetting. Dette er ofte bedrifter som har et aktivt eierskap
der også eier er nødt til å bidra i produksjonen for at bedriften
skal kunne gå med overskudd. Det er nettopp denne typen bedrifter
som virkelig rammes av et skjemavelde og krav til innrapporteringer
som er så stort at det truer bedriftenes eksistens.
Disse medlemmer mener at de små
og mellomstore bedriftene i dette landet er så viktige at man ønsker
utarbeidet en egen stortingsmelding om dette feltet for nettopp
å kunne diskutere hvordan Stortinget kan bidra til å gjøre hverdagen
enklere for denne typen bedrifter. I tillegg til dette har en samlet
opposisjon fremmet en rekke forskjellige forslag gjennom hele 2012
for nettopp å bidra til at SMB-bedriftene skal få en betydelig bedre
og enklere hverdag. Det er her arbeidsplassene i hovedsak skapes
og derigjennom de verdier som skal kunne brukes til å sikre velferden.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Fremskrittspartiets representantforslag om at det
skal utarbeides en stortingsmelding om rammevilkår for små og mellomstore
bedrifter, jf. Dokument 8:50 S (2009–2010). Disse medlemmer viser
til at regjeringen vinteren 2012 la frem en egen strategi for små
og mellomstore bedrifter.
Disse medlemmer hadde helst sett
at denne saken hadde blitt fremlagt som en egen proposisjon eller
stortingsmelding slik at denne strategien hadde blitt forankret
i Stortinget. Disse medlemmer vil bemerke at ved
et fremtidig regjeringsskifte vil regjeringens strategi kunne bli
tilsidesatt, noe som ikke er med på å sikre langsiktighet og forutsigbarhet
for små og mellomstore bedrifter som har planer om å etablere seg
eller utvikle sin virksomhet innen norsk næringsliv.
Disse medlemmer er av den formening
at kommunene bør gis insitament for regulering og tilrettelegging
for etablering og utvikling av næringsvirksomhet, gjennom at en
større del av selskapsskatten tilfaller kommunen hvor næringsvirksomheten
er lokalisert.
Selv om Norge har kommet seg relativt godt gjennom
den pågående finanskrisen som nå rammer våre viktigste handelspartnere
med stor styrke, er det et faktum at denne krisen også påvirker
norsk næringsliv negativt selv om dette skjer i langt mindre omfang
enn det som er tilfellet i EU og USA. Tilbakemeldinger fra næringslivet
viser pessimisme hva gjelder troen på vekst i bedriftenes omsetning
og økonomisk vekst. Dette gjelder særlig for den eksportrettede
delen av norsk næringsliv, og til tross for at Norge er i en helt
annen situasjon enn andre europeiske land grunnet våre naturgitte
forhold med stor olje- og gassaktivitet og store fond bygget opp
over tid, noe som gjør det lettere å iverksette tiltak dersom det
skulle være nødvendig.
Det er imidlertid et faktum at nasjonens viktigste verktøy
for å møte de fremtidige økonomiske utfordringene er bedriftene
selv. Dette innebærer at deres konkurranseevne vil være helt avgjørende
for hvordan de vil kunne møte morgendagens utfordringer.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til Fremskrittspartiets representantforslag om at det
utarbeides en stortingsmelding om industriens rammebetingelser,
jf. Dokument 8:101 S (2011–2012) samt representantforslag om rammevilkår
for norsk skogbruk og treforedlingsindustri, jf. Dokument 8:93 S
(2012–2013).
Siden 1949 er antallet gårdsbruk redusert fra 213 000
til 44 700 i 2012, noe som innebærer at i perioden 1949–2002 er
gjennomsnittlig 8 bruk lagt ned hver dag. I perioden 1999–2008 er
antall gårdsbruk blitt redusert med nesten 7 bruk hver eneste dag.
Det totale jordbruksarealet i drift er likevel stort sett uendret,
fordi jorda på de nedlagte brukene blir tilleggsjord på de gjenværende.
Gjennomsnittsarealet per bruk er blitt firedoblet i perioden 1949–2012
fra 50 dekar til 220 dekar.
Disse medlemmer vil også vise
til at sysselsettingen i jordbruket er kraftig redusert: I 1950
var over 20 pst. sysselsatt i jordbruk – i 2009 var andelen ca.
2,0 pst, jordbrukets andel av BNP er i dag ca. 0,5 pst.
Disse medlemmer mener landbruksnæringens
rammebetingelser preges av mange andre hensyn enn det rent næringsmessige
ved at nærings- og distriktspolitikk blandes sammen. Den politiske
styringen medfører sterkt begrenset næringsfrihet for den enkelte
bonde gjennom et omfattende regelverk og stort byråkrati som er
satt til å forvalte dette. Eksempler er jordloven, konsesjonsloven
og odelsloven.
Videre vil disse medlemmer vise
til at landbruket er skjermet mot internasjonal konkurranse gjennom
høye tollmurer og et kvotesystem for import. Dette er et system
som er utviklet over år, men som nå kan stå for fall grunnet forhandlinger
om større grad av handel også med landbruksvarer gjennom Verdens
Handelsorganisasjon (WTO). Utviklingen bærer bud om en gradvis økt
konkurranse for norske landbruksvarer.
Disse medlemmer mener utviklingen
av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske kriterier må
ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Det må
straks gjøres noe med det jordbrukspolitiske styringssystemet og
det juridiske grunnlaget for jordbrukspolitikken som i stor grad ble
utformet i mellomkrigstiden under helt andre forhold. Resultatet
av mer enn 70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser
at politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene
knyttet til bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Videre har jordbrukspolitikken
medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye
priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene.
Alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom
konsesjonsbegrensninger, administrative priser, produksjonskvoter
og selektive støtteordninger, har vært ødeleggende for primærprodusentene. Skal
en utvikle en konkurransedyktig og robust norsk landbruksproduksjon,
må det skje en omlegging der deregulering, avbyråkratisering og
konkurranse settes i høysetet.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger innlemmes
i distriktspolitikken. Politikken der landbruket har ansvar for
bosetting i distriktene har vært mislykket. Landbrukspolitikken
har bidratt til å utarme distriktene og gjort dem mindre i stand
til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til
å forsterke sentraliseringseffekten. Konkurranseutsatt virksomhet
i distriktene kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale
konkurransen. I den kampen må den i tillegg til egne kostnader bære
en andel av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens
dyreste. Den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser
i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for
få alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud.
Disse medlemmer mener bestemt
at det eksisterende jordbruksavtalesystemet, hvor produsentene legger
opp sin virksomhet basert på støtte- og reguleringsordninger, må
erstattes av et oversiktlig konkurransesystem. Konkurranse er den
viktigste drivkraften for utvikling. Lover som begrenser eiendomsomsetning,
inkludert bo- og drivepliktsbestemmelser i odels- og konsesjonslovgivningen,
må fjernes. Alle former for produksjons- og markedsreguleringer
som begrenser eller hindrer konkurransen må avvikles. Produksjonskvoter
og begrensninger i husdyrproduksjonen bør avskaffes og det bør åpnes
for fri etablering i alle produksjoner.
Når det gjelder eiendomsrett, viser disse medlemmer til
Fremskrittspartiets grunnlovsforslag om opphevelse av Grunnloven
§ 107 (Odels- og Aasædesretten), jf. Dokument 12:17 (2011–2012), samt
representantforslag om oppheving av bestemmelser om prisfastsetting
av konsesjonspliktige landbrukseiendommer, jf. Dokument 8:18 S (2010–2011).
Når det gjelder næringsfrihet viser disse
medlemmer til Fremskrittspartiets representantforslag om
oppsigelse av hovedavtalen for jordbruket, jf. Dokument 8:118 S
(2009–2010).
Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser
at det i 2010 var 118 629 skogeiendommer i Norge. Av disse var om
lag 26 887 skogeiendommer omfattet av kravet om boplikt. Ifølge
NORSKOG er det færre enn 300 av skogeiendommene som er av en slik
størrelse at de forsvarer ett årsverk.
Disse medlemmer er av den formening
at dagens boplikt som er pålagt skogbruket, er til hinder for å
skape lønnsom næringsvirksomhet.
St. meld. nr. 17 (1998–1999) Verdiskaping og miljø
– muligheter i skogsektoren (Skogmeldingen) ble fremlagt vinteren
1998 og behandlet i Stortinget våren 1999. I forbindelse med Meld.
St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken Velkommen til bords,
ble skog- og trenæringen etter disse medlemmers mening nedvurdert
og nedprioritert i forhold til de distriktspolitiske hensyn og hensyn
til landbasert matproduksjon. Media har den siste tiden rettet oppmerksomheten
mot rammevilkårene for skogbruk og treforedlingsindustrien i Norge.
Disse medlemmer er opptatt av
at skal rammevilkårene for treforedlingsindustrien bedres, må det
legges til rette for lønnsomhet i hele verdikjeden– alt fra uttak
av råproduktet til foredlingsleddet. Disse medlemmer vil
i denne sammenheng også vise til Fremskrittspartiets representantforslag
om å beskatte inntekt fra skogforvaltning som kapitalinntekt, jf.
Dokument 8:20 S (2010–2011).
Disse medlemmer er opptatt av
å sikre at grunneier skal ha faktisk og juridisk rådighet over egen
eiendom. Disse medlemmer vil videre i størst mulig
grad legge til rette for at grunneier på best mulig måte skal kunne
styrke sitt næringsgrunnlag med basis i egne ressurser.
Disse medlemmer er av den formening
at å oppheve boplikten vil være med på å utvikle en sunn eiendomsstruktur
samt være med og legge til rette for eierskap av større areal og
en mer aktiv forvaltning.
Når det gjelder eiendomsrett, viser disse medlemmer til
Fremskrittspartiets representantforslag om å oppheve konsesjonskravet
for skogeiendommer, jf. Dokument 8:106 S (2011–2012) samt representantforslag
om å oppheve boplikt for skogeiendommer, jf. Dokument 8:107 S (2011–2012). Disse
medlemmer mener det er på høy tid at en får på plass en
ny og oppdatert stortingsmelding som tar for seg rammevilkårene
for hele verdikjeden innen skogbruks- og trefordelingsindustrien.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
næringspolitikk er viktig. Et lønnsomt næringsliv skaper arbeidsplasser,
inntekter og muligheter for bosetting. De viktigste utfordringene
for den generelle næringspolitikken er
stagnerende konkurranseevne
i deler av norsk næringsliv
et lite norsk eiermiljø og en merkbar kapitaltørke
manglende satsing på innovasjon, spesielt
næringsrettet forskning
Disse medlemmer viser til at
utfordringene som den stagnerende konkurranseevnen forårsaker, ofte
kommer til syne særlig i distriktene. For eksempel er norsk skogsindustri
nå på vei under kritisk størrelse. Med den rød-grønne regjeringen
er antallet arbeidsplasser i skogsindustrien redusert med ca. 40 pst.
I samme periode har sysselsettingen vært stabil i Sverige. Om Sødra
Cell stenger vil arbeidsplassene være mer enn halvert under rød-grønt
styre, fra 8 000 til 3 000. For skogsindustrien, som for annen industri,
er generelle næringspolitiske virkemidler helt sentrale. Disse
medlemmer viser til at fundamentet for vårt velferdssamfunn
er den daglige verdiskapingen i alle landets små og større bedrifter. Det
norske velferdssamfunnet er tuftet på prinsippet om at man må skape
før man kan dele. Derfor er det viktig å arbeide for at norsk næringsliv
kan skape gode verdier og trygge arbeidsplasser. Disse medlemmer viser
til at Høyres hovedprioriteringer på denne bakgrunn er
bedre skatte- og
avgiftspolitikk, forenklinger i skjemaveldet og investeringer i
infrastruktur
å styrke norske eiermiljø ved å gjøre det
mer attraktivt å investere i norske bedrifter
å styre offentlige midler mot tiltakene
som har sterkest innovasjonseffekt
Disse medlemmer viser til at
formuesskatten innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning
i Norge er svært høy for enkelte typer kapital, den fører til skattemotiverte
kapitalplasseringer ved at ulike typer kapital forskjellsbehandles,
og den svekker norsk eierskap. Disse medlemmer vil også
lette belastningen ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter
ved å fjerne arveavgiften.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at landbruket har en sterk tilknytning til tradisjonelle Høyre-verdier,
som respekt for privat eiendomsrett, frihet til å drive næringsvirksomhet
samt vern om kultur og natur. Høyre vil arbeide for å styrke eiendomsretten
og for å gi bønder og skogbrukere større frihet til å forvalte egen
eiendom. Høyres mål er et mer lønnsomt og fremtidsrettet jordbruk
og skogbruk i hele landet og å stimulere til økt matproduksjon.
Norsk landbruk kjennetegnes av en miljømessig bærekraftig produksjon
og trygg mat. Sammen med en rask befolkningsvekst – vi er trolig flere
enn 6 millioner nordmenn i 2030, er det behov for økt matproduksjon
i årene som kommer. Samtidig synker antallet bønder. Det har blitt
6 000 færre bruk under den rød-grønne regjeringen. Disse medlemmer mener
staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike
tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag.
Bonden er en selvstendig næringsdrivende, og trenger best mulige
vilkår for å skape egne inntektsmuligheter. I Høyres alternative
budsjett reduserer vi skattene for bønder. Samlet vil disse skatteforslagene føre
til en kraftig økning i landbrukets investeringsevne og økt lønnsomhet
i landbruket. Summen av skatteforslagene er ca. 800 mill. kroner. Disse medlemmer viser
til at en forskningsrapport fra NILF viser positive effekter av
Høyres landbrukspolitikk på lang sikt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at regjeringen nylig la frem den såkalte sjømatmeldingen. Sjømatmeldingen
reverserer deler av den rød-grønne politikken, og bringer på mange
måter norske fiskere tilbake til 2005, da Høyre gikk ut av regjering.
Etter 8 år er feilen fra den såkalte strukturfrysen rettet opp,
og regjeringen har nå landet på en meglingsordning for prisfastsettelse
tilsvarende den Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen foreslo.
Regjeringens førjulsforsøk på å stramme inn leveringsplikten er
ikke fulgt opp i sjømatmeldingen. Isteden skal det nå nedsettes
et offentlig utvalg. Disse medlemmer viser til at
Høyre ønsker å bringe norsk fiskerinæring videre. Vi vil
endre kvoteåret slik
at det starter 1. september, for å oppnå større fleksibilitet og
tilpasning til markedets ønske om fersk fisk året rundt
ha en strukturordning for flåten i lukket
gruppe under 11 meter
ha en prøveordning for samfiske i åpen
gruppe
endre regelverket slik at generasjonsskifter
kan skje på en mer ubyråkratisk måte
Ved gjennomgang av leveringsforpliktelsene
må det tas sikte på å gi industri og flåte større fleksibilitet
i utnyttelsen av fiskeråstoffet, for slik lettere å oppfylle formålet
med forskrift om fartøy med torsketråltillatelse. Da kan det være
aktuelt å la industrien leie ut deler av kvotene med leveringsforpliktelser
til kystfartøy, samtidig som slumpfiskordningen utvides.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at arbeidsplassene i den maritime næringen er spredt over hele
landet og sysselsetter over 100 000 mennesker, hvorav 25 000 er
sjøfolk. Halvparten av disse er offiserer. Høyres mål er en levedyktig
skipsfartsnæring som både bidrar til verdiskaping langs kysten og
gir livsgrunnlag for bedrifter i leverandør- og utstyrsindustrien.
Det viktigste er å gi skipsfarten rammebetingelser som gjør det
attraktivt å være lokalisert i Norge. Den maritime næringen er i
stadig større grad kunnskapsbasert. Det er en enorm teknologiutvikling
i skipsfarten. For eksempel bygges det stadig flere spesialskip
der teknologi som dynamisk posisjonering gir nye muligheter. Utviklingen
gjør at det også stilles stadig strengere krav til helse, miljø og
sikkerhet. Kravet om kompetanse blir merkbart både for sjøfolk,
rederier og utdanningsinstitusjoner. Kompetanseheving blir nøkkelen
for å sikre en fremtid for skipsfarten, og Høyre vil legge til rette
for at maritim utdanning skal lønne seg og at kvaliteten på maritim
utdanning heves.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at reiselivsnæringen er
en stor og viktig næring som bidrar med mange fremtidsrettede arbeidsplasser
over hele landet. For mange familieeide hoteller i distriktene er
det viktig å få bort særnorske skatter på norsk kapital. Disse
medlemmer viser til at Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker
å redusere formuesskatten.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen nylig la
frem en mineralstrategi. Store mineralressurser i norske fjell,
samt et verdensmarked for mineraler som bare øker, legger grunnlaget
for at mineralnæringen kan bli Norges neste store kunnskapsklynge
etter energi, maritim og sjømat. Disse medlemmer mener
næringens utfordring under den sittende regjering er at det i praksis
ikke gis grønt lys for nye mineralprosjekter. Det står bergindustriprosjekter
«på vent» rundt om i landet, slik som Nussir og Sydvaranger Gruve. Disse
medlemmer vil derfor hevde at statsråd Trond Giske tar munnen
for full når han lover tidenes skattejakt. Det skapes også betydelige
usikkerheter når det kommer motstridende signaler fra de ulike regjeringspartiene.
Som en konsekvens av at Trond Giske sa et prinsipielt ja til sjødeponi,
før Bård Vegard Solhjell sa et de facto nei neste dag, ble gruveaksjen
Nordic Mining filleristet. Disse medlemmer er skuffet
over at mineralstrategien ikke tar tak i de uavklarte forholdene
knyttet til myndighetsutøvelsen på forskjellige forvaltningsnivåer
og urfolks rettigheter, noe Høyre foreslo i Stortinget allerede
i 2010.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at den norske petroluemsnæringen
er en kunnskapsintensiv virksomhet som er av det ypperste i verden,
uansett næring. Selv om ressursgrunnlaget i form av olje og gass
er en forutsetning for petroleumsvirksomheten, er næringen i stor
grad basert på kunnskap og kompetanse: kunnskap og kompetanse til
å påvise ressursene og kunnskap og kompetanse til å utvinne den
og levere den til markedet.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av denne næringen for bosetting og aktivitet både på
Vestlandet og kanskje spesielt i nord.
Samtidig vil disse medlemmer understreke at
olje- og gassaktiviteten utenfor kysten må følges opp med strenge
krav til beredskap, helse, miljø og sikkerhet. Det er viktig å holde
et daglig høyt fokus på disse områdene i alle operasjoner. Norge
ligger langt fremme både forvaltningsmessig og når det gjelder industriens
fokus og evne til å møte risikobildet, men dette arbeidet må være
en kontinuerlig forbedringsprosess fra alle parter.
Disse medlemmer mener Nord-Norge
er mulighetenes landsdel. Landsdelen er svært rikt utrustet med
naturressurser og andre forhold som kan gi landsdelen en langt større
verdiskaping og befolkningsvekst enn i dag. Fylkene Nordland, Troms
og Finnmark danner en region med mange spennende særtrekk og ikke
minst store muligheter for å videreutvikle blant annet kompetansebasert
næringsliv.
Disse medlemmer vet at det i
årene som kommer vil skje mye i nord. Petroleumsaktiviteten i Barentshavet
er så vidt kommet i gang. Det har de siste årene blitt gjort flere
lovende funn i åpnet område i Barentshavet, blant annet Skrugard
og Havis. Ressurskartleggingen blant annet i det sørøstlige Barentshavet
viser at det potensielt kan være store olje- og gassressurser der.
Om 8–10 år kan det være 4–5 000 mennesker i sving for å drifte aktiviteten
i Barentshavet.
Disse medlemmer viser til at
det i Norskehavet er planer for investering på rundt 90–100 mrd. kroner
i forbindelse med den planlagte utbyggingen av Aasta Hansteen-feltet.
Så langt har Helgeland få ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten.
Det kan endre seg med utbyggingen av Aasta Hansteen og andre felt
i det nordlige Norskehavet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at en fremtidig åpning av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen
for petroleumsvirksomhet kan legge grunnlaget for ny næringsvirksomhet
og flere arbeidsplasser i denne delen av Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre på lang sikt mener fylkeskommunene bør legges ned,
og at fylkeskommunene ikke skal ha en rolle i næringsutviklingen. Disse
medlemmer viser til at Høyres næringspolitikk fokuserer
på tiltak som kommer næringslivet i hele landet direkte til gode.
Målrettede og lokalt styrte offentlige støtteordninger kan ha en
funksjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre er enige
i at det private kapitalmarkedet er den viktigste finansieringskilden
for næringslivet, og at den spiller en nøkkelrolle for verdiskapingen. Disse
medlemmer viser til at hvem som eier bedriftene ikke er
uten betydning for hvilken politikk som må føres for ikke å tappe
disse bedriftene for verdier. Eiers rolle i norsk verdiskaping er
en underkjent faktor i den norske velferdsstaten. Høyre mener formuesskatten diskriminerer
norsk eierskap. Disse medlemmer viser til at privat
eierskap er størst i nord og vest. I vestlandsfylkene Sogn og Fjordane
og Møre og Romsdal samt i hele Nord-Norge representerer det private
eierskapet mer enn 70 pst. av næringslivets verdiskaping i fylket.
Det private eierskapet er svært viktig i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative budsjett for 2013 bevilger 500 mill. kroner til
såkornfond ut over regjeringens opplegg.
Disse medlemmer viser til at
flere av endringene som ble foreslått i Meld. St. 22 (2011–2012) Verktøy
for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA, har Høyre tatt til orde
for tidligere. Disse medlemmer viser til at Høyre
mener at det også er uheldige sider ved innretningen av såkornfondene.
Dagens såkornfondmodell har hatt som utilsiktet konsekvens at fondene
til dels unngår tidligfaseselskaper og risiko. Det er en begrenset
tidsramme på såkornfondene, og det kan gi en altfor kort investeringshorisont.
Det er i stortingsmeldingen fortsatt noe uklart hvordan
staten kan bidra til å styrke kommersialisering av forskning og
ideer. En slik satsing er viktig for å kunne etablere flere internasjonalt
konkurransedyktige vekstselskaper fremover. For eksempel er virkemidlene
for inkubasjon og tidligfasekapital ikke styrket. I dag er det slik
at enkelte gründerselskaper betaler eksterne rådgivere for å skrive
søknader om støtte, og regjeringen har lovet forenkling. Det er tvilsomt
at foreslåtte forenklinger vil løse dette, og Høyre vil følge med
og sørge for at det blir en faktisk forbedring. Disse medlemmer viser
til at Høyre og Fremskrittspartiet i løpet av behandlingen foreslo å
styrke Skattefunn-ordningen, men at dette ble nedstemt av regjeringspartiene.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at satsing på næringsklynger er i tråd med den politikk Høyre
gikk i spissen for fra tidlig 2000-tall.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at forenkling, forbedrede investeringsmuligheter og styrket
egenkapital er viktige virkemidler i en gründerpolitikk. Disse
medlemmer viser til at Høyre ønsker å redusere næringslivets
kostnader ved administrative byrder med 25 pst. Vi har foreslått
et investeringsfond for enkeltpersonforetak og vi mener skattelettelser
i kombinasjon med fjerning av formuesskatten er viktig for å forbedre
bedriftenes egenkapital. Særlig gjelder dette for yngre bedrifter
som kan ha en høy papirverdi, men står uten muligheter til å betjene
en høy formuesskatt.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti peker
på at verdiskaping er grunnlaget for velferden, og at politikernes
hovedoppgave er å legge til rette for gode og forutsigbare rammevilkår for
å opprettholde og styrke verdiskapingen i samfunnet. Høy verdiskaping
gir trygge arbeidsplasser og overskudd til fordeling til viktige
fellesskapsgoder.
Dette medlem viser til at Kristelig
Folkeparti ønsker et skattesystem som ikke ødelegger for entreprenørskap,
innovasjon og vekst i næringslivet. Dette medlem viser
til at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har foreslått å fjerne
arveavgiften og formuesskatten på arbeidende kapital.
Dette medlem ønsker et velfungerende
arbeidsmarked som balanserer hensynet til fleksibilitet i næringslivet
og rettigheter for arbeidstakerne. Det er nødvendig med virksom
konkurranse i næringslivet for å få en god utnyttelse av ressursene
i samfunnet og for å sikre mangfold og variasjon i næringslivet.
Dette medlem viser til at en
aktiv næringspolitikk er avgjørende for å skape verdier, arbeidsplasser
og god bosetting i landet. Dette medlem peker på
at Norge drar stor fordel av å ha en sterk og innbringende oljenæring
som gir muligheter til å styrke statsbudsjettet hvert år.
Samtidig er dette medlem urolig
for situasjonen i innlandsnæringer som ikke er innenfor nedslagsfeltet
til ringvirkningene fra oljenæringen. Konkurranseevnen til fastlandsindustrien
har lenge vært stagnerende, og en sterk krone, økte lønnskostnader og
stadig mindre konkurransedyktige skattebetingelser svekker eksportrettede
bedrifters evne til å konkurrere.
Dette medlem viser til at blant
annet skognæringen og skogindustrien har slitt de siste årene, og
at antallet ansatte i skogindustrien er redusert med omtrent 40
pst. under denne regjeringen.
Dette medlem mener det er avgjørende
at norsk næringsliv opprettholder konkurransekraften, og viser til
Representantforslag 71 S (2012–2013) om tiltak for å styrke norsk
industri, der Kristelig Folkeparti ber regjeringen foreta en gjennomgang
av norsk industris rammevilkår, herunder avskrivningsreglene, og
fremme forslag om tiltak som skal sikre at norske bedrifter opprettholder
konkurransekraften.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker
et aktivt landbruk i alle deler av landet. Dette er avgjørende for
å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og et levende
kulturlandskap. En forutsetning for rekruttering er at jordbruket
gir en inntekt å leve av. Derfor er det viktig for dette medlem
at forskjellene i inntekt mellom bønder og sammenliknbare yrkesgrupper
reduseres.
Dette medlem viser til at det
i Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen til bords (landbruks- og matmeldingen),
ble lagt stor vekt på at inntekt er det viktigste virkemiddelet
for å nå de landbrukspolitiske målene. Dette medlem er
enig i dette. Videre registrerer dette medlem at
yrkesutøvere i jordbruket i gjennomsnitt har hatt om lag samme kronemessige
inntektsutvikling som andre grupper i samfunnet de siste årene,
men likevel ligger inntektsnivået langt lavere enn hos andre yrkesgrupper.
For å nå de landbrukspolitiske målene og sikre rekruttering til
yrket vil dette medlem presisere at det må legges
rammevilkår for næringen som gir bønder, som selvstendig næringsdrivende,
muligheter til vesentlig å redusere inntektsforskjellene til andre
grupper.
For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis merknader til landbruksmeldingen i Innst.
S. 234 (2011–2012).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at regjeringen før jul 2012 foreslo å skjerpe leveringsplikten
betydelig. Dette medlem merker seg at regjeringen
i Meld. St. 22 (2012–2013) Verdens fremste sjømatnasjon har gått tilbake
på dette, og nå nedsetter et utvalg for å utrede dette. Dette
medlem viser til at regjeringen med det har kommet med flere
ulike signaler til næringen. Dette medlem understreker
at dette utløser en uheldig usikkerhet for en næring som danner
grunnlag for bosetting i en rekke kystkommuner.
For øvrig viser dette medlem til
Kristelig Folkepartis merknader i innstillingen til sjømatmeldingen,
Meld. St. 22 (2012–2013).
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
understreke den svært viktige posisjonen den maritime næringen har
både hva gjelder sysselsetting og verdiskapning langs kysten i Norge. Dette
medlem viser til at næringen sysselsetter over 100 000 personer
og skaper verdier for omtrent 150 mrd. kroner i året. Verdiskapingen
i næringen har vokst med over 130 pst. fra 2000 til 2010. Dette medlem mener
rederiene og deres eiere er motoren i den norske maritime klyngen.
Samtidig har sjøfolkene en avgjørende funksjon som bærere av praktisk kunnskap,
ikke bare om bord i skipene, men også på land.
Dette medlem viser til at norsk
maritim næring er en svært konkurranseutsatt næring, som er avhengig
av konkurransedyktige rammevilkår for fremdeles å være lokalisert
i Norge. Dette medlem mener det er behov for å styrke
konkurransekraften til den maritime næringen.
Dette medlem peker på at Norge
fremdeles holder fast på den særnorske formuesskatten. Dette medlem mener
formuesskatten er en næringsfiendtlig skatt, som hemmer verdiskapning,
konkurransekraft og sysselsetting. Dette medlem mener formuesskatten
på arbeidende kapital bør fjernes, og viser til Innst. 3 S (2012–2013)
der Kristelig Folkeparti fremmet dette for Stortinget.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag, Dokument 8:74 S (2012–2013) om
avvikling av arveavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter,
der Kristelig Folkeparti foreslår å innføre en rett til arveavgiftsavskrivelse
over 10 år ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. Hvis bedriften
avvikles innenfor en tiårsperiode, skal det svares en arveavgift
som er redusert med en tidel for hvert år bedriften har vært drevet
videre.
Dette medlem viser til at den
norske maritime næringen er unik ved at den kan tilby et komplett maritimt
miljø med aktører innen alle sektorer av næringen. Dette gir enorme
fortrinn i konkurransen med et stadig sterkere maritimt miljø utenfor
Norge, som for eksempel i Kina. Dette medlem viser
til at det i hovedsak er omstillingsevne og innovasjon som har kjennetegnet
den norske maritime klyngen.
Dette medlem vil videre peke
på behovet for å styrke den maritime utdanningen. Dette medlem viser
til at det, på grunn av den enorme veksten i maritim sektor, nå
er mangel på arbeidskraft med maritim utdannelse, og sektoren har
derfor utfordringer med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning
og spesialisert kompetanse. I tillegg er det gang på gang påvist
at utdannelsen er lite helhetlig, lite standardisert og til dels
utdatert.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag, Dokument 8:57 S (2012–2013), der
det foreslås en rekke tiltak for å styrke den maritime utdanningen.
Dette medlem mener nærskipsfarten
må styrkes. For å styrke norsk nærskipsfart er det nødvendig å forbedre
nærskipsfartsflåtens rammebetingelser, gjøre norsk eierskap attraktivt,
og sikre konkurransekraft innen Europa.
Dette medlem mener sjøtransporten
kan løse viktige utfordringer innen samferdselssektoren. Analyser
fra Transportøkonomisk institutt viser at en reduksjon i avgiftsnivået
for sjøtransport er et viktig tiltak for å stimulere til økt overføring
av transport fra land til sjø.
Dette medlem mener det trengs
en helhetlig gjennomgang av avgiftspolitikken i sjøtransporten for
å bedre og forenkle rammebetingelsene for nærskipstransporten.
Dette medlem viser til Kristelig
Folkepartis representantforslag, Dokument 8:73 S (2012–2013), der
det foreslås en rekke tiltak for å styrke nærskipsfarten i Norge.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at om lag 80 pst. av norske bedrifter har under fem ansatte.
Disse bidrar med avgjørende verdiskaping for landet, og det er viktig med
gode rammebetingelser som gir denne typen virksomheter muligheter
til å overleve og vokse. Dette medlem peker på at
småbedriftene er en viktig kilde til omstilling og nyskaping i norsk
næringsliv. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti
i sitt alternative statsbudsjett foreslo å stimulere til innovasjon
og utvikling ved å styrke Forskningsrådets ordninger, BIA (Brukerstyrt
innovasjonsarena) og Skattefunn.
Dette medlem viser til at familieeide
bedrifter har en særlig utfordring ved generasjonsskifter. Dette
medlem vil fjerne arveavgiften dersom neste generasjon driver
bedriften videre.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
det er nødvendig å gi gründere gode vilkår for å starte egen virksomhet. Dette medlem mener
det skal være enkelt å starte og drive egen virksomhet. Økt satsing
på utdanning, forskning og utvikling er nødvendig for et næringsliv som
skal bære kostnader for kommende generasjoner. Dette medlem mener
også det er viktig å innføre bedre sosiale rettigheter for dem som
starter egen bedrift, og for selvstendig næringsdrivende. Syketrygd
og gode løsninger for omsorg for egne barn er for dårlig ivaretatt
for selvstendig næringsdrivende sammenlignet med arbeidstakere.
Dette medlem mener det er behov
for et enklere Norge med mindre skjemavelde og mindre byråkrati. Dette
medlem understreker viktigheten av å avskaffe unødige lover
og regler, og forenkle rapportering. Dette medlem mener
det må være et mål å minske de administrative kostnadene som har
oppstått på grunn av regler og skjemavelde, varig og med minst 25
pst.
Dette medlem viser til at norsk
næringsliv bruker 54 mrd. kroner på rapportering som følge av norske
regler og skjemabelastning. Det innebærer at for hver prosent rapporteringsbyrden
reduseres, frigjøres 540 mill. kroner til gründervirksomhet og videreutvikling
av norske bedrifter, noe som er bra både for bedriftene og for muligheten
til å skape flere arbeidsplasser og dermed få flere i arbeid. Dette medlem mener
ingen skal være nødt til å oppgi den samme opplysningen til det
offentlige flere ganger.
Regjeringa vil
føre vidare ein spreidd
struktur for høgare utdanning
leggje til rette for godt samarbeid mellom
utdanningsinstitusjonar, næringsliv og fylkeskommunar om regionalt
tilpassa utdanningstilbod
identifisere barrierane for etter- og vidareutdanning
i små og mellomstore bedrifter med sikte på framtidige tiltak
leggje til rette for eit godt system for
desentralisert og fleksibel utdanning
føre vidare arbeidet med å redusere fråfall
i vidaregåande opplæring
Det blir i meldinga peikt på at det fleire stader
i landet er ei utfordring å rekruttere nok kompetent arbeidskraft.
For folk som tek høgare utdanning har mobiliteten ofte samanheng
med val av studiestad og overgangen til den første jobben. Det kan
vere krevjande å flytte for dei som har etablert familie, særleg om
det er to i hushaldet som er i arbeid. Det er difor to problemstillingar
her – éi knytt til rekruttering av unge menneske til regionen og
éi knytt til vidare kvalifisering av dei som alt bur og arbeider
der. Desse blir stadig viktigare i små arbeidsmarknader ettersom stadig
fleire unge veks opp i større byområde.
Kravet om stadig større produktivitet og innovasjon
i både offentleg og privat sektor gjer det heilt avgjerande å ha
tilsette med rett kompetanse. Kompetanse er både erfaringsbasert
og utdanningsbasert. Det blir i meldinga peikt på at tilgang på
dyktige fagfolk er svært viktig i alle typar verksemder. Mykje av konkurranseevna
i Noreg er knytt til prosessinnovasjonar. Her har ein lukkast godt.
Fagopplæring er her viktig. Det same er opplæring som kan bidra
til å skape større produktivitet.
Utdanningsinstitusjonane får ein regional meirverdi
når dei leverer kandidatar med kunnskap som er relevant for det
lokale arbeidslivet i regionen. På smalare kompetanseområde kan
det vere ei utfordring å byggje opp sterke undervisnings- og FoU-miljø.
Kompetansearbeidsplassutvalet peika på behovet for samarbeid mellom
utdanningsinstitusjonane og ulike aktørar for å mobilisere dei menneskelege ressursane
og bidra til kunnskapsutvikling for arbeidsmarknaden. I fleire innovasjonsprogram,
som NCE og Forskingsløft i nord, er ein viktig aktivitet nettopp
å etablere samarbeid mellom bedrifter, klyngjer og ulike utdanningsmiljø.
Det finst fleire gode døme på at slikt samarbeid har ført til skreddarsydde kurs
og utdanningar heilt i tråd med kva ulike bransjar og bedrifter
treng.
Det er ein monaleg skilnad i utdanningsnivået
i ulike regiontypar i Noreg. Regionale skilnader i næringsstruktur
fører til ulikt behov for type utdanning og kompetanse. Behovet
for kompetanse veks i alle typar næringar, og dei fleste nye kompetansearbeidsplassane
kjem i eksisterande næringar som er i ferd med å omstille seg. Kompetansearbeidsplassar
utgjer ein større del av alle arbeidsplassar i storbyregionar enn
dei gjer i andre regiontypar.
I meldinga blir det vist til at omstilling og
evne til innovasjon i verksemdene vil vere sentralt for at både det
offentlege og næringslivet skal fungere best mogleg, ikkje minst
på stader med omstillingsutfordringar og raske strukturendringar.
Etter- og vidareutdanning er viktig for tilgangen til
relevant kompetanse i heile landet. Å stimulere vaksne til vidareutdanning
er særleg viktig i område der ein slit med å rekruttere til ledige
stillingar.
Ei undersøking gjord av NIFU syner at det er
store variasjonar i kor mykje private og offentlege verksemder investerer
i kurs, opplæring og formell vidareutdanning for sine tilsette.
Det er også tydelege geografiske variasjonar i kompetanseinvesteringane.
Arbeidstakarar med høg formell utdanning er
dei som i størst grad tek vidareutdanning. Det gjeld særskilt tilsette
i offentleg sektor.
Kommunal- og regionaldepartementet vil starte eit
arbeid for å få kunnskap om omfang og bruk av ordningar som stimulerer
til kompetanseutvikling i bedrifter i det distriktspolitiske verkeområdet,
og forklaringar på variasjonane når det gjeld investeringar i kompetanse
frå næringslivet si side. Departementet vil òg hente inn kunnskap
om kva tilbod mindre verksemder har for å få hjelp til å avklare
kompetansebehov. Dette arbeidet skal ein mellom anna sjå i samanheng
med arbeidet med nasjonale og regionale kompetansestrategiar, som
OECD skal setje i gang i Noreg og som Kunnskapsdepartementet har
ansvaret for å koordinere.
Det blir i meldinga vist til at tilbodet av
desentraliserte og fleksible utdanningar gjer det mogleg å styrkje
den formelle kompetansen sin, uavhengig av om ein bur i nærleiken
av ein studiestad eller ikkje. Ein kan skilje mellom to ulike behov
for desentralisert og fleksibel utdanning. På den eine sida har
vi personar som på eige initiativ og ut frå eigne interesser søkjer
meir utdanning. Denne gruppa vil ha nytte av nettbasert fjernundervisning,
gjerne kombinert med studentsamlingar på campus eller andre stader.
På den andre sida treng mange private og offentlege
verksemder å utvikle kompetansen i eigen arbeidsstokk. Her kan det
vere nyttig å organisere spesielle løysingar tilpassa det behovet
verksemdene har, og arbeidstilhøva til dei tilsette.
Fleksible utdanningstilbod på Internett er ei framtidsretta
løysing. Om lag 6 pst. av studentane studerer i dag utanfor campus.
Fleire institusjonar, og då særleg høgskular, har på eige initiativ,
og med hjelp frå Noregsuniversitetet, utvikla eit stort nettbasert
undervisningstilbod. Gjennom eCampus-satsinga til Kunnskapsdepartementet
er målet å byggje ut ein felles IKT-arkitektur i UoH-sektoren som
skal leggje til rette for nettstøtta og fleksibel utdanning i stor
skala.
Kommunal- og regionaldepartementet legg vekt på
at fylkeskommunane som regionale utviklingsaktørar kan medverke
til utvikling og oppstart av nettbaserte og desentraliserte undervisningsløysingar
i samarbeid med lokalt arbeidsliv og utdanningsinstitusjonar.
I meldinga blir det peikt på at det er naudsynt med
gode koplingar mellom behovet for kompetanse i arbeidslivet på den
eine sida og tilboda om utdanning på den andre. Vidare er det viktig
å stimulere til kompetanseheving i arbeidsstokken. Det blir i meldinga
vist til at fylkeskommunen, kunnskapsinstitusjonar, det regionale
næringslivet, arbeids- og velferdsetaten (Nav) og Innovasjon Noreg
er viktige aktørar i den samanhengen.
Det er store variasjonar rundt om i landet i
korleis dette skjer. Departementet har vore i kontakt med fleire
av fylkeskommunane, og oppfattar at det finst funksjonar som kan
vere nyttige å ha lokalt og regionalt. Sjå døme i meldinga. Det
er ulike måtar å organisere desse funksjonane på.
Departementet vil hente inn meir kunnskap om korleis
aktørane på regionalt nivå samarbeider om å kople tilbod og etterspurnad
av kompetanse, mobilisering til utdanning i arbeidslivet og i befolkninga, og
tilrettelegging for desentralisert utdanning.
Universitet og høgskular blir i meldinga peikt
på som viktige senter i dei regionale og nasjonale kompetansemiljøa
og forsyner offentleg og privat verksemd med utdanna arbeidskraft.
Dei regionale høgskulane har vore avgjerande for auken i utdanningsnivået
i heile landet.
Ei av årsakene til overvekta av unge vaksne
i dei største arbeidsmarknadsregionane er flytting i samband med
utdanning. Det er i dag berre små regionale skilnader i kor mykje
folk utdannar seg.
Fleire undersøkingar av flyttemønsteret til
studentar før og etter avslutta utdanning tilseier at ein spreidd
utdanningsstruktur er særs viktig for regional tilgang på høgare
utdanna arbeidskraft, og avgjerande for den regionale balansen.
Tilhøvet mellom lokal rekruttering til studium
i ein region og avsetjing til arbeidsmarknaden i same region seier
noko om regionen importerer eller eksporterer arbeidskraft med høgare
utdanning. Ei utgreiing frå Statistisk sentralbyrå viser at nesten
60 pst. av studentane blir buande og finn sin første jobb i den
same arbeidsmarknaden som høgskulen eller universitetet dei har
gått på ligg i.
I meldinga blir det vist til at viktige eksport-
og næringsklyngjer er avhengige av god tilgang på kvalifisert arbeidskraft
for å sikre vidare vekst og utvikling.
Det blir vidare i meldinga vist til at det er
viktig med samarbeid regionalt mellom lokale og regionale styremakter,
utdanningsmiljø og næringsliv for å sikre utvikling av utdanningstilbod
tilpassa den regionale arbeidsmarknaden. Det finst i dag fleire
ulike samarbeidsarenaer for dette.
Med utgangspunkt i budsjettmidla frå Kommunal-
og regionaldepartementet organiserer fylkeskommunane regionale partnarskap
for regional utvikling. Fylkeskommunane har samstundes ansvar for
vidaregåande opplæring og fagskuleutdanninga. Universitet og høgskular
har, på oppdrag frå Kunnskapsdepartementet, etablert Råd for samarbeid
med arbeidslivet (RSA-råda).
Som ledd i arbeidet med å utvikle eit meir kompetansedyktig
næringsliv har Kommunal- og regionaldepartementet avsett 20 mill.
kroner på budsjettet for 2013 til næringsretta kompetansebygging.
Det at mange fullførar vidaregåande opplæring er
særs viktig for å ta vare på dei menneskelege ressursane i samfunnet
på ein best mogleg måte. Utfordringa med høgt frafall er høgt prioritert
politisk og Kunnskapsdepartementet har gjort fleire analysar av årsakene.
Element som er trekte fram for å forklare høgt fråfall, er mellom
anna mangel på læreplassar, svakt grunnlag frå grunnskulen, utdanningsnivået
til foreldra og avstand til lærestaden.
Mange tiltak er allereie sette i gang. Kunnskapsdepartementet
sitt treårige prosjekt Ny GIV starta i 2010 og er retta mot å auke
gjennomføringa av vidaregåande opplæring. Prosjektet legg grunnlaget
for ein forsterka innsats regionalt. Fleire fylkeskommunar melder
at Ny GIV alt har ført til tettare samarbeid med kommunane om overgangen
mellom grunnskule og vidaregåande skule.
Mange vidaregåande skular har alt god kontakt og
samarbeider med bedrifter og arbeidsliv i lokalmiljøet. I mange
mindre arbeidsmarknader vil vidaregåande skule vere ein kompetansebase,
spesielt innan yrkesretta fagutdanning. Skulen kan her vere ein
viktig utviklingsaktør i lokalmiljøet gjennom å samarbeide med det
lokale næringslivet.
Kunnskapsdepartementet og alle hovudsamanslutningane
i arbeidslivet har underteikna ein samfunnskontrakt for å sikre
fleire læreplassar. Det er eit mål å auke talet på læreplassar med
20 pst. i 2015 samanlikna med 2011, og å auke talet på vaksne som
tek fagbrev. I kvart fylke skal det vere kontakt mellom fylkeskommunen
som skuleeigar og lokalt arbeidsliv om oppfølginga av kontrakten
på fylkesnivå. Partane skal møtast kvart år for å vurdere kor langt
dei har kome i å nå målet.
Komiteen støtter opp
om meldingens mål for kompetanseheving i arbeidsmarkedet. Komiteen vil
særlig framheve nødvendigheten av å videreføre en spredt struktur
for høyere utdanning og behovet for å legge til rette for godt samarbeid
mellom utdanningsinstitusjoner, næringsliv og fylkeskommuner om
regionalt tilpassede utdanningstilbud.
Komiteen vil peke på at en spredt
utdanningsstruktur er svært viktig for regional tilgang på høyere utdannet
arbeidskraft, og avgjørende for den regionale balansen. En utredning
fra Statistisk sentralbyrå viser at nesten 60 pst. av studentene
blir boende og finner sin første jobb i det samme arbeidsmarkedet som
høgskolen eller universitetet de har gått på, ligger i.
Komiteen viser til at tilbudet
av desentraliserte og fleksible utdanninger gjør det mulig å styrke
sin formelle kompetanse, uavhengig av hvor man bor.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på betydningen av å sikre utvikling av utdanningstilbud tilpasset
det regionale arbeidsmarkedet. Flertallet viser til
at Kommunal- og regionaldepartementet har avsatt 20 mill. kroner
for 2013 til næringsrettet kompetansebygging. Midlene skal brukes
til godt tilpassede, praksisnære og næringsrettede tilbud i fagskole,
høyere utdanning og/eller etter- og videreutdanning. Næringslivet
må bidra med ressurser sammen med andre regionale aktører, noe som
også kan bidra til å sikre god forankring og etterspørsel etter
tilbudet i næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at økonomisk krise i Europa
raskt også kan bli alvorlig for norsk næringsliv, og særlig for
konkurranseutsatte bedrifter og arbeidsplasser. Siden Norge har
et høyere kostnadsnivå enn mange konkurrentland, er det kun gjennom
høyere kvalitet og mer innovative produkter og tjenester at Norge
kan styrke sin konkurransekraft. Det er derfor viktig at det satses
ambisiøst på å utvikle ny kunnskap gjennom forskning og utvikling,
og at resultatene av forskningen vektlegges.
Disse medlemmer mener at regjeringens forskningspolitikk
ikke legger nok vekt på disse forholdene. Disse medlemmer viser
til at Norge ligger lavest i Norden når det gjelder forskningsinnsats
både i pst. av BNP og pr. innbygger, og er bekymret for at regjeringen
ikke synes å mene alvor med målsettingen om at 3 pst. av BNP skal
gå til forskning.
Disse medlemmer mener det er
behov for en sterkere satsing på forskning og utvikling gjennom
vekt på kvalitet, internasjonalisering, sterkere samarbeid mellom
akademia og bedrifter, økt vekt på kommersialisering av forskningsresultater
og økt satsing på forskning og innovasjon i næringslivet. Det er
kvalitet og innovasjon som legger grunnlag for vekst og velstand
i Norge, ikke distriktspolitiske tiltak.
I et lite land i verdens utkant er det ikke
naturlig å tro at vi kan ha verdensledende forskningsmiljøer innen
alle forskningsdisipliner. Disse medlemmer mener
derfor at norsk forskningspolitikk bør prioritere områder der vi
har kompetansefortrinn, næringsstrukturelle fortrinn, naturgitte
fortrinn eller en kombinasjon av disse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det betyr at disse medlemmer ønsker å prioritere
områder som olje og gass, maritim/offshore og marin, samt bioteknologisk
forskning. (jf. resultatene fra «Et kunnskapsbasert Norge», av Torger
Reve og Amir Sasson).
Et samfunns forutsetninger for å klare å gjøre forskningsresultater
om til innovasjon er mange, og det finnes kompliserte sammenhenger.
Noen felles kjennetegn for de samfunn, industrier og forskningsmiljøer
som lykkes, finnes det imidlertid. Slike kjennetegn er kompetente
forskningsmiljøer med god mottakskapasitet i industrien i form av
høyt utdannet arbeidskraft og tilgang på risikovillig kapital. Dessverre
kommersialiseres for få av nyvinningene i Norge. Årsakene til dette
er sammensatt, men manglende koordinering av det statlige virkemiddelapparatet
er én av dem. Det tenkes i for stor grad lokalt og regionalt, noe
som går ut over kvalitet og levedyktig innovasjon.
Norsk nærings- og arbeidsliv er kompetansedrevet.
Det krever at vi har utdanningsinstitusjoner som setter kvalitet
i høysetet. Disse medlemmer vil vise til Stjernøutvalgets
forslag om strukturen i høyere utdanning. Konklusjonene fra dette
utvalget var at for å få høyere kvalitet på undervisning og forskning, må
man gå i retning av mer samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon
i sektoren. Evalueringer viser at det er viktig å utvikle meir profilerte
og robuste fagmiljø.
Hos Samordna opptak er antallet studier nær
doblet de ti siste årene, fra 713 i 2001 til 1 321 i 2013. Dette
er et enormt antall for et så lite land som Norge. I tillegg har
vi en svært spredt og fragmentert struktur i UH-sektoren. Eksempelvis
er det 39 institusjoner som tilbyr økonomisk-administrative fag,
28 skoler tilbyr sykepleierutdanning, 17 tilbyr sosiologi og 19 tilbyr
lærerutdanninger. For et land med en befolkning tilsvarende St.
Petersburgs synes det unaturlig med et så høyt antall skoler og
studieretninger. Mye kan tyde på at norske universiteter og forskningsmiljøer
er for lokale. Man må derfor se på strukturen på universitets- og
høyskolesektoren. Kvalitet i tilbudet til studentene skal tillegges
avgjørende vekt.
Videre vil disse medlemmer vise
til Norges forskningsråds evalueringer, som slår fast at det regionale
fokuset og den regionale ressursallokeringen i norsk forskning er
for dominerende og medfører at miljøer som ikke når kritisk masse
allikevel blir opprettholdt.
Disse medlemmer mener en større
andel av forskningsmidlene bør allokeres innenfor rammen av en større
og bredere nasjonal konkurransearena. Nasjonal forskningspolitikk
må ha som hovedmålsetting at størst mulig del av norske forskningsmidler går
til miljøer som leverer internasjonalt relevant forskning og er
kvalifiserte til å delta i internasjonalt forskningssamarbeid.
Disse medlemmer vil derfor legge
ned de regionale forskningsfondene og heller styrke Norges forskningsråds
nasjonale konkurransearenaer.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det norske utdanningssystemet
ikke er godt nok tilpasset en virkelighet der arbeidstakerne må
ha mulighet til kompetanseheving gjennom hele yrkeslivet. Både offentlig
og privat sektor er i stor grad avhengig av at de ansatte kan heve
sin kompetanse. Disse medlemmer konstaterer at det
ikke er noen selvfølge at høyere utdanningsinstitusjoner i Norge
vil påta seg å tilrettelegge for desentraliserte utdanningstilbud.
Samtidig er det en realitet at deler av Distrikts-Norge har et utdanningsetterslep
og opplever at regioner med høyere utdanningsnivå har et klart konkurransefortrinn. En
mer solid kunnskapsbase i norsk arbeidsliv er viktig for å sikre
norsk konkurransekraft i fremtiden. Disse medlemmer mener
målet må være et norsk utdanningssystem som på alle nivåer kan dekke
behovet for livslang læring for hele befolkningen, hele livet, i
hele landet.
Disse medlemmer viser til at
den digitale verden er i stadig utvikling, og at ny teknologi gir
nye muligheter for distanseundervisning og utdanningsløsninger som
var utenkelig for bare noen få år siden. Disse medlemmer mener
høyere utdanning ikke har maktet å ta ut det potensial som ligger
i IKT-baserte utdanningsløsninger. Selv om mange utdanningssteder
opp gjennom årene har utviklet sine egne løsninger for å ta i bruk
digitale læremidler som et tilbud til elever og studenter som ikke
følger ordinært utdanningsløp, er det en stor utfordring at slike
løsninger ofte ikke fungerer sammen med tilsvarende fra andre institusjoner.
Disse medlemmer mener universitets-
og høyskolesektoren må ta et større ansvar for at norske arbeidstakere
skal få hevet sin kompetanse der man arbeider og bor. Disse
medlemmer har med stor interesse merket seg de muligheter
interaktiv forelesning i sann tid gir for å bruke de beste lærerkreftene til
å forelese for enkeltstudenter og studentgrupper over hele landet.
Dette gir mulighet for å gi både ordinær grunnutdanning og etter-
og videreutdanning til arbeidstagere der de bor, slik man bl.a.
har sett Høgskolen i Telemark drive grunnskolelærerutdanning i Sør-Varanger
kommune.
Disse medlemmer mener en strategi
for et mer fleksibelt og desentralisert utdanningstilbud, støttet
av moderne teknologiløsninger, er et viktig utdanningspolitisk spørsmål
for kompetansenasjonen Norge. Behovet for kvalifiserte medarbeidere
er stort både i offentlig og privat sektor over hele landet, og et
desentralisert tilbud er et viktig bidrag til verdiskaping og trygge
arbeidsplasser også i distriktene. Disse medlemmer viser
til stortingsdebatten om Innst. 174 S (2012–2013), om Høyres representantforslag
om et mer fleksibelt og desentralisert utdanningstilbud, jf. Representantforslag
4 S (2012–2013), der kunnskapsministeren påpekte følgende:
«Vi har en strategi, og den kommer til å bli ytterligere
omtalt i meldingen som kommunal- og regionalministeren skal legge
fram.»
Det er derfor med stor skuffelse disse
medlemmer registrerer at fleksibel og desentralisert utdanning
som et ledd i kompetansebygging i distriktene bare er omtalt i generelle
vendinger og ikke peker på klare strategier for nytenkning og bruk
av de digitale muligheter som i dag er tilgjengelige.
Regjeringa vil
fremje ein politikk
som møter utfordringane og potensiala i små arbeidsmarknader
jobbe på lag med kommunane for å førebyggje konfliktar
og sikre ei berekraftig forvaltning av verdifulle naturområde utanfor
verneområde
føre vidare tiltakssona for Finnmark og
Nord-Troms med om lag same samla innsats som i dag
utvikle ein spesiell innsats for å betre
kompetanse og nettverk, entreprenørskap og innovasjon i næringslivet
i fjellområda
Mange område som består av mindre tettstader og
som har spreidd busetnad, vil sjølv etter eventuelle investeringar
i infrastruktur vere ein del av ein mindre arbeidsmarknad. Det blir
i meldinga peikt på at slike område utgjer ein særeigen og viktig
del av det norske busetnadsmønsteret og har stor eigenverdi. Det
er eit viktig trekk ved det norske samfunnet, som regjeringa ynskjer
å oppretthalde. Det trengst difor ein særskild og aktiv innsats
for å stimulere til vekst og utvikling i dei små arbeidsmarknadane,
og verkemidla må ofte vere annleis enn for større arbeidsmarknadsregionar.
Alle små arbeidsmarknader er i dag innanfor det distriktspolitiske
verkeområdet.
Rekordmange kommunar i landet har hatt ein auke
i folketalet dei siste åra. Nær heile auken i talet på kommunar
med vekst kjem av betre utvikling i det distriktspolitiske verkeområdet.
Kommunane i dei største arbeidsmarknadene har i stor grad hatt vekst
i folketalet i heile tiårsperioden. Utviklinga har blitt betre i
alle regiontypar, men det er særleg i dei små arbeidsmarknadene
i verkeområdet at vi finn område som framleis har nedgang i folketalet.
Det blir i meldinga gitt ei samla omtale av
innsats retta mot breiband, rammevilkår, næringsutvikling, utdanning
og fjernarbeid.
Omtala omhandlar attraktive lokalsamfunn, og
er i hovudsak omtala andre steder i meldinga.
Mange av dei mindre arbeidsmarknadene ligg i område
med viktige natur- og kulturminneverdiar. Regjeringa vil jobbe på
lag med kommunane for å førebyggje konfliktar og sikre ei berekraftig
forvaltning av ressursane, og gjennom dette leggje til rette for
næringsutvikling som både drar nytte av, og tek nødvendig omsyn
til naturmangfald, kulturminne og dei lokale landskapskvalitetane.
Dei mest verdifulle områda er verna i medhald
av reglane i kapittel V i naturmangfaldlova. Dette gjeld nasjonalparkar,
landskapsvernområde og naturreservat. Dei einskilde verneområda
har eigne forskrifter som regulerer verksemd og bruk som er til
skade for verneverdiane. Det er utarbeidd forvaltningsplanar for
dei fleste av nasjonalparkane og dei andre store verneområda. Naturmangfaldlova,
den einskilde verneforskrifta og forvaltningsplanen legg ramma for tiltak
og bruk innanfor verneområda. Nasjonalpark- og verneområdestyra
er tillagt forvaltningsmyndigheit for nasjonalparkane og dei andre
store verneområda.
Det blir i meldinga vist til at kommunal planlegging
og forvaltning som tek utgangspunkt i lokal kunnskap og tradisjon
er viktig for å forvalte unike verdiar, og for å få til ei god samordning
av aktivitetar.
Størsteparten av arealet i Noreg er ikkje verna
etter naturmangfaldlova kapittel V og blir forvalta etter reglane
i plan- og bygningslova og etter lovverk for dei ulike sektorane.
Utanfor verneområda ligg det òg naturområde som kan ha store verdiar.
Her gjeld òg føresegna i kapittel II i naturmangfaldlova som gjer greie
for kva for vurderingar ein er pliktig til å gjere der avgjerder
får følgjer for naturmangfaldet.
Det er kommunane som er planstyresmakt. Fylkeskommunane
har ansvar for å rettleie kommunane i planarbeidet. Fylkesmennene
har saman med Direktoratet for naturforvaltning eit særskilt ansvar
for å rettleie, hjelpe og lære opp kommunane i bruken av naturmangfaldlova.
Ordinær revisjon av kommuneplanen skjer vanlegvis
éin gong kvar valperiode. Kommunale ynskje skal balanserast mot
nasjonale og vesentlege regionale interesser. Utfordringane er særs
ulike i ulike delar av landet. Presset på areala varierer. Potensialet for
å få til verdiskaping er ulikt. Dette taler for at ein bør utvikle
og føre vidare ei regional problemforståing, tilpassa dei regionale
og lokale ressursane og utfordringane.
For å unngå motsegner og konflikt er det særs
vesentleg at kommunane, fylkesmenn og fylkeskommunar så tidleg som
råd legg til rette for dialog mellom partane.
Motsegnsinstituttet er naudsynt for å ta omsyn
til nasjonale og regionale interesser, men det er behov for betre
praksis. Regjeringa vil difor gå gjennom fordelinga av ansvar og
rutinar i dei involverte departementa og motsegnsorgana for å gjere
ei heilskapeleg vurdering av om praksisen er i tråd med intensjonen
i lova. KS skal vere involvert i prosessen. Regjeringa tek sikte
på å gjere arbeidet ferdig før sommaren 2013.
Det er viktig for regjeringa å støtte opp om
lokale og regionale tiltak som mellom anna bidrar til at potensialet
for næringsutvikling knytt til verneområda og randsona til disse,
blir nytta og utvikla på ein berekraftig måte.
Det kan oppstå interessemotsetnader mellom å
ta omsyn til naturmangfaldet og næringsutvikling. Departementet
ynskjer å få meir kunnskap om korleis ein kan førebyggje eventuelle
konfliktar i slike tilfelle, og vil få utarbeidd ei utgreiing om
lokal og regional praksis i samband med lokal næringsutvikling, lokalt
sjølvstyre og omsynet til naturmangfaldet.
I meldinga blir det peikt på at det er eit unytta
potensial for verdiskaping basert på natur- og kulturminne. Dette
er eit fortrinn kommunar og småsamfunn må dra nytte av i næringsutviklinga.
Særleg kan nasjonalparkar, verneområde og kulturhistoriske miljø
spele ei stor rolle som attraksjonar i reiselivssamanheng. Ved utvikling
og tilrettelegging må ein ta omsyn slik at ikkje natur- og kulturverdiane
som er grunnlaget for verdiskapinga, blir skada eller øydelagt.
Kommunane har til dømes gjennom deltaking i nasjonalpark- og verneområdestyra
no ein god moglegheit til å sjå vernet i ein heilskapleg samanheng med
bruk og næringsutvikling elles i kommunen.
Nasjonalparksenter og andre naturinformasjonssenter
er viktige formidlingskanalar for å nå allmenta. Det er eit mål
at nasjonalparksenter og andre naturinformasjonssenter skal utviklast
vidare og bli betre på formidling, og gje dei ei tydeligare rolle
i lokal utvikling.
33 norske kommunar har fått status som nasjonalparkkommunar,
og 5 tettstader har status som nasjonalparklandsbyar. Ordninga er
mellom anna etablert for å gjere nasjonalparkane meir kjende og
styrkje verdiskapinga i lokalsamfunna.
Det er viktig for regjeringa å støtte opp om
lokale og regionale tiltak, og det er behov for ein meir samordna
og målretta innsats for auka verdiskaping med basis i natur- og
kulturarv. Det er difor Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet
gjennomfører Verdiskapingsprogrammet for naturarven.
Erfaringane frå dette programmet, Verdiskapingsprogrammet
på kulturminneområdet samt liknande program viser at det er mogleg
å utvikle samarbeidet på lokalt og regionalt nivå der ein evnar
å nytte dei mange potensiala som landskapet og natur- og kulturarven
gjev.
Det er sett ned ei arbeidsgruppe på tvers av
departementa som skal utarbeide eit forslag til ein nasjonal strategi
for ein meir samordna og målretta innsats for verdiskaping basert
på natur- og kulturarven. Noreg har slutta seg til Den europeiske
landskapskonvensjonen. Miljøverndepartementet koordinerer arbeidet
med konvensjonen og det er nedsett ei Landskapsgruppe der fleire
relevante departement og direktorat deltek.
I reiselivsstrategien Destinasjon Noreg legg
regjeringa til rette for ei betre utnytting av natur- og kulturarven
i reiselivssamanheng. Dette kan skje gjennom å utvikle vidare nasjonalpark-
og naturinformasjonssenter, utarbeide ein merkevare- og kommunikasjonsstrategi
for nasjonalparkane, verdiskaping i verdsarvområdane, utvikle vidare
prosjektet Kultur- og naturreisa, og forbetre reiselivsprodukt. Samspelet
mellom kultur og reiseliv blir spesielt følgt opp i regjeringa sin
handlingsplan for kultur og næring.
Det blir i meldinga vist til at omstilling er
naudsynt for dynamikken i arbeidsmarknadene, og også ein del av
ei naturleg utvikling. Samstundes er omstilling særleg krevjande
for mindre arbeidsmarknader og kan innebere store kostnader for
lokalsamfunn og enkeltindivid.
Det blir i meldinga vist til at den norske økonomien
i stor grad har lukkast med ei effektiv omstilling, dersom vi ser
på utviklinga i arbeidsløyse og yrkesdeltaking.
Ei god omstilling handlar om å ta i bruk eksisterande
ressursar, anten det er arbeidskraft, kompetanse eller naturgjevne
ressursar, for å skape nye verksemder og nye arbeidsplassar. Det
er relativt store regionale skilnader i graden av sysselsetjing
og det er fleire andre moglege årsaker til desse regionale skilnadene
enn mindre vellukka omstillingsprosessar.
Trøndelag Forskning og Utvikling har evaluert langtidseffektar
av ulike omstillingsprogram. Det overordna målet med desse programma
er å bidra til betre nærings- og samfunnsutvikling i område med svært
negativ utvikling. Evalueringa har sett på effektar på nærings-
og samfunnsutvikling i ti utvalde kommunar/regionar fem–åtte år
etter programslutt. Evna til næringsutvikling er gjennomgåande styrkt og
det er blitt ein betre kultur for nyskaping i regionen. Tiltaka
har i dei fleste tilfella gjeve positive effektar på sysselsetjinga,
men effekten har variert i dei ulike områda.
Sjansane for at ei omstilling blir vellukka
når ei krise oppstår er størst dersom kommunen og næringslivet har
satsa på eit langsiktig utviklings- og nyskapingsarbeid. Tilgang
på rett kompetanse og andre ressursar i lokalsamfunnet er avgjerande
for å få fram nye næringsmiljø etter ein omstillingsprosess. Det
er òg viktig at omstillings- og nyskapingsarbeidet har brei lokal
og regional forankring, slik at ein sikrar forståing av situasjonen
og forpliktande eigarskap til prosessen. Både private og offentlege
aktørar på tvers av forvaltningsnivå bør vere med på eit felles løft.
Det går fram av meldinga at mindre arbeidsmarknader
er meir sårbare for endringar i nærings- og arbeidslivet enn større.
Generelt vil det òg vere enklare å lukkast med omstillingsprosessar
i større arbeidsmarknader.
Departementet gjev i dag tilskot til lokalt
omstillingsarbeid mellom anna gjennom dei distrikts- og regionalpolitiske
utviklingsmidlane som fylkeskommunane forvaltar. Midlane blir mellom
anna fordelte ut frå skjøn og ut frå omsyn til omstillingsutfordringar
i dei ulike fylka. I fordelinga av desse skjønsmidlane får departementet
innspel frå fylkeskommunane om omstillingsbehovet i den einskilde
kommunen.
Innovasjon Noreg er eit nasjonalt kompetansesenter
for lokalt omstillingsarbeid.
Arbeids- og velferdsetaten (Nav) har eit særleg ansvar
ved masseoppseiingar.
Frå tid til anna oppstår kriser i lokalsamfunna, som
er av eit slikt omfang at det er naudsynt med ein ekstrainnsats
frå staten utover dei ordinære utviklingsmidlane. Omfanget av krisa
heng saman med storleiken på arbeidsmarknaden. Også i desse tilfella legg
departementet til grunn aktiv medverknad frå regionale og lokale
styresmakter for å sikre ei brei lokal og regional forankring til
prosessen. Regjeringa presenterte i St.meld. nr. 21 (2005–2006)
Hjarte for heile landet kriterium for når det kan vere aktuelt for staten
å gå inn med ein ekstraordinær innsats.
Jo meir spesialisert næringslivet er i ein region
og jo større bedriftene er, desto meir eksport. Det blir i meldinga
peikt på at det viser at regional spesialisering kan gje grunnlag
for eksportbasert vekst, og det gjeld òg i mindre arbeidsmarknader.
Men Menon peikar òg på at desse regionane er mest utsette dersom
eksporten går ned. Regionar med låg eksport er også sårbare for
auka internasjonal konkurranse ettersom globalisering og økonomisk
integrasjon fører til at næringar som tidlegare var skjerma og næringar som
konkurrerer med import blir meir konkurranseutsette. Det blir i
meldinga pekt på Meløy kommune som eit døme.
Hjørnesteinsverksemda blir mindre viktig når graden
av sårbarheit studerast på regionalt nivå. Telemarksforsking visar
at næringsstrukturen då er viktigaste forklaringsfaktor.
Nordnorsk næringsliv er prega av positiv utvikling
og optimisme. Samstundes kjem todelinga av norsk næringsliv tydeleg
til syne i denne landsdelen.
Nytting av geologiske ressursar på land og i
havet, energi, og nye næringar baserte på marine og landbaserte
ressursar og reiseliv blir stadig viktigare. Fiskeri har vore ein
berebjelke i nord, men strukturendringar i flåteleddet og fiskeindustrien
er òg ei viktig forklaring på nedgang i folketalet og sysselsetjinga
i kystkommunar. Olje, gass og havbruk står fram som dei nye vekstnæringane.
Det er òg forventningar til mineralnæringa i nord. Desse ressursbaserte
næringane er sterkt regulerte og treng løyve, kvotar eller konsesjonar
frå nasjonale styresmakter for å kunne nyttast.
Det generelle bilete er at Nord-Noreg er ein landsdel
i positiv utvikling. Skilnadene i levekår mellom nord og sør er
klart reduserte dei siste tiåra. Det er likevel store regionale
variasjonar i utviklingstrekka i landsdelen.
Nord-Noreg har eit senter- og busetnadsmønster som
er prega av at ein relativt stor del av innbyggjarane er busette
i små bu- og arbeidsmarknadsregionar. Ein langvarig nedgang i folketalet
er snudd til vekst i dei tre fylka i landsdelen dei siste åra. Innvandring
står for mesteparten av veksten, men landsdelen har òg eit positivt
fødselsoverskot.
Særleg langs kysten er det likevel mange småsamfunn
som har utfordringar når det gjeld å oppretthalde busetnaden, utvikle
næringslivet og byggje kapasitet og kompetanse til lokalt utviklingsarbeid.
Dei geografiske avstandane mellom arbeidsmarknadene i landsdelen
er i hovudsak store, noko som gjer at ei kopling av arbeidsmarknader
berre er realistisk i nokre få område.
Kombinasjonen av store geografiske avstandar og
små verksemder gjer samarbeid mellom verksemdene og mellom verksemder
og kunnskapsinstitusjonar krevjande. FoU-aktiviteten i Nord-Noreg
er låg, spesielt i næringslivet. Universitets- og høgskulesektoren
står for brorparten av FoU-aktiviteten i nord.
Sjømat, reiseliv og kraftkrevjande industri
er viktige eksportnæringar. Det samla bilete for arbeidsmarknaden
syner at sysselsetjinga er høg, og at det mange stader er stor mangel
på arbeidskraft. Næringslivet i fleire sektorar ventar vekst i produksjonsnivået
og i sysselsetjinga, i tillegg til større investeringar i tida framover.
Det trengst kompetent arbeidskraft både med fagutdanning
og med høgare utdanning. Samstundes er utdanningsnivået i Nord-Noreg
lågare enn i resten av landet.
I 2011 pendla om lag 5 000 personar til landsdelen
frå Sør-Noreg. Også utanlandsk arbeidskraft speler ei viktig rolle
når det gjeld å dekkje sysselsetjingsbehovet i nord. Det blir peikt
på i meldinga at ei utfordring for landsdelen er å få desse personane
til å busetje seg fast slik at arbeidskrafta blir meir stabil og
lokalsamfunna mindre sårbare.
Politikken for nordområda har regjeringa presentert
i Meld. St. 7 (2011–2012) Nordområdene. Visjoner og virkemidler.
Eit overordna mål er å leggje til rette for større verdiskaping
i nordområda. Dette må skje på ein måte som tek omsyn til miljø,
klima og urfolk. Politikken handlar om eit breitt sett av tema; kunnskap,
folkerett, tryggleik, samarbeid, miljø, havforvaltning, tryggleik
på sjøen, fiskeri og havbruk, petroleumsverksemd og næringsutvikling.
På bakgrunn av desse temaene har regjeringa lagt til grunn 15 strategiske
prioriteringar. Sektorpolitikken speler difor ei avgjerande rolle
for større verdiskaping i nord. Regjeringa vil bidra til å byggje
eit meir kunnskapsbasert næringsliv i nord.
Departementet rettar den distrikts- og regionalpolitiske
innsatsen i Nord-Noreg mot næringsutvikling og verdiskaping på fastlandet.
Utviklinga i nord blir påverka av sektorpolitikk, makroøkonomisk
politikk og internasjonale konjunkturar. I den distrikts- og regionalpolitiske
innsatsen har regjeringa peikt på strategiske satsingar, og ei sterk
prioritering av regionale utviklingsmidlar til fylkeskommunane.
Føresetnader for auka verdiskaping er kunnskapsinfrastruktur, tilgang
på arbeidskraft, eit konkurransedyktig næringsliv, ein fungerande
infrastruktur og eit kommunalt nivå som har ressursar og kompetanse
til å handtere store og små vekstprosessar.
Departementet støttar opp om innsatsen for å styrkje
lokal samfunns- og næringsutvikling. Nord-Noreg er ein vekstregion
i framtida, og då må det lokale og regionale nivået påverke, vere
aktive og leggje til rette for vekst og utvikling i lokalt næringsliv og
for å skape og oppretthalde attraktive lokalsamfunn. Fylkeskommunane
speler ei viktig rolle i å løyse utfordringane små kommunar har
med å leggje til rette for store industri- og utbyggingsprosjekt.
Bruken av FoU i næringslivet og innovasjons-
og nyskapingsevna er lågare i Nord-Noreg enn gjennomsnittet for
landet. Det blir i meldinga peikt på at ein innsats for å rekruttere
kompetent arbeidskraft og for kompetanseheving og innovasjon difor
er naudsynt. Det trengst eit tettare samspel mellom arbeidstakarar,
næringsaktørane og kompetansemiljø i landsdelen.
Mykje av rekrutteringa av arbeidskraft til Nord-Noreg
skjer gjennom utdanningsinstitusjonane i landsdelen. Demografiske
analysar syner at institusjonane for høgare utdanning i landsdelen
samla sett kan få store utfordringar når det gjeld å rekruttere studentar
og tilsette. Eit tett samarbeid mellom institusjonane vil vere viktig
for å ta vare på og utvikle sterke og attraktive fagmiljø. Her er
den nasjonale SAK-strategien for høgare utdanningsinstitusjonar eit
viktig verkemiddel. Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) legg
grunnlag for å utvikle eit felles strategisk og praktisk samarbeid
om utvikling, innovasjon og verdiskaping på regionalt nivå. Samarbeidsorgana
er særleg viktige i ein landsdel med store geografiske avstandar
og mange små verksemder.
Store avstandar og mange små arbeidsmarknader gjer
fleksibel utdanning til ein viktig reiskap for å gjere utdanningstilbodet
tilgjengeleg for befolkninga i landsdelen. For å styrkje det fleksible
utdanningstilbodet i landsdelen ytterlegare, er institusjonane i nord
prioriterte det første året (2012) av eCampus–programmet.
Kommunal- og regionaldepartementet har gjennom
fleire år lagt til rette for ei offensiv kunnskapsbasert næringsutvikling
i landsdelen. Det er mellom anna lagt vekt på å styrkje næringslivet
og høgskule- og forskingsmiljøa gjennom eit meir forpliktande samarbeid.
Frå 2009 har departementet sett av eigne midlar til satsinga Forskingsløft
i nord i regi av Forskingsrådet. Departementet legg opp til å føre
vidare Forskingsløft i nord i tre nye år frå 2014. Departementet
legg i siste fase av satsinga vekt på å auke orienteringa mot næringslivet
gjennom nettverk og samarbeid mellom FoU-miljøa og næringslivet.
Dei regionale forskingsfonda, Forskingsløft
i nord og VRI-programmet gjer saman ein brei innsats for å møte
dei utfordringane landsdelen har med låg bruk av FoU. Innovasjonsnettverka
i regi av Innovasjon Noreg, SIVA og Forskingsrådet skal leggje til rette
for samarbeid og flyt av kompetanse og kunnskap.
Talet på etableringar av føretak i Nord-Noreg
er om lag som i landet elles. For å stimulere ungdom til å etablere
seg med eigne føretak, løyver departementet midlar for å leggje
til rette for at dei skal skaffe seg kunnskap, erfaringar og nettverk,
særleg innanfor dei naturlege fortrinna i landsdelen: arktisk teknologi
og reiseliv. Ungt Entreprenørskap samarbeider med grunn- og vidaregåande
skule og lokalt arbeids- og næringsliv, medan Ung gründer i regi
av Innovasjon Noreg rettar seg mot målgruppa 18–35 år.
Som oppfølging av den oppdaterte forvaltningsplanen
for Barentshavet og havområda utanfor Lofoten, jf. Meld. St. 10
(2010–2011) blir det gjennomført to kunnskapsinnhentingar om høvesvis
verknadene av petroleumsverksemd i det nordaustlege Norskehavet
og verknadene av ei større satsing på verdiskaping som til dømes
reiseliv og verksemd relatert til fiskeri. Sammenstillingsrapporten
frå kunnskapsinnhentinga om petroleumsverksemd blei lagd fram i Svolvær
23. november 2012.
For kunnskapsinnhentinga om reiseliv, fiskeri
og anna næringsliv blei det i 2012 løyvd 30 mill. kroner over Nærings-
og handelsdepartementet sitt budsjett til eit toårig prosjekt.
Det blir i meldinga vist til at utbreiinga av
petroleumsnæringa nordover har skapt ringverknader i Trøndelag og
Nord-Noreg. Den auka tilgangen til interessante leiteområde som
regjeringa har lagt opp til gjennom forvaltningsplanen for Barentshavet
og havområda utanfor Lofoten, jf. Meld. St. 10 (2010–2011), og det
nylege funnet av Skrugard/Havis vil medverke til nye feltutbyggingar.
Det blir i meldinga peikt på at fysisk etablering av leverandørbedrifter
i regionen vil medverke til auka sysselsetjing, kompetanse og oppbygging
av faglege nettverk. Dette legg grunnlaget for å kunne byggje opp
ein petroleumsindustri i Nord-Noreg.
Statnett, Statkraft og Innovasjon Noreg har
sett i gang prosjektet LeverandørUtvikling til Energisatsing i Nord
(LUEN). Gjennom prosjektet ynskjer selskapa å syte for at leverandørindustrien
i Nord-Noreg skal kunne tilby tenestene sine til energisektoren.
Det er venta at det blir sett i gang store utbyggingsprosjekt
innan olje og gass, energi og bygg og anlegg i nord. For at næringslivet
i nord skal kunne ta oppdrag i samband med utbyggingar løyvde Kommunal-
og regionaldepartementet i 2008 midlar til satsinga Arktisk teknologi
(ARKTEK) i regi av Forskingsrådet.
Regjeringa har vedteke å opprette eit forskings- og
kompetansesenter for petroleumsverksemd i nordområda og Arktis.
Forskingsrådet har fått i oppdrag å få senteret etablert i løpet
av 2013.
Den auka globale etterspurnaden etter malm,
metall og mineral gjev auka moglegheiter for næringsutvikling og
nye arbeidsplassar i nordområda. Både Finnmark og Nordland er blant
våre fremste mineralfylke målt i årsverk. For å auke kunnskapen
om mineralressursane i Nord-Noreg og for å leggje til rette for
auka aktivitet i mineralnæringa har regjeringa både i 2011 og 2012
løyvd 25 mill. kroner til eit kartleggingsprogram for Nord-Noreg.
Programmet blir ført vidare både i 2013 og 2014 slik at den samla
økonomiske ramma for satsinga vil utgjere 100 mill. kroner.
Den nasjonale reiselivsstrategien frå 2012 peikar på
vesentlege mål for reiselivsnæringa og legg eit godt grunnlag for
vidare utvikling i næringa. NordNorsk Reiseliv AS blei etablert
i 2009. Staten har bidrege med ei løyving på 50 mill. kroner, som
skulle nyttast til å profilere og marknadsføre landsdelen i utlandet.
Talet på overnattingsdøgn i Nord-Noreg har i perioden 2007–2011
auka med tolv pst., mot ein nedgang i landet elles. For å oppretthalde
denne turismen, må reiselivsføretaka vere attraktive og konkurransedyktige.
Departementet har difor løyvd fylkesovergripande midlar for å heve
kompetansen i små reiselivsføretak i landsdelen i regi av Innovasjon Noreg.
Enklare ordningar for visum, og ein sterkare
økonomi på russisk side kan vere eit grunnlag for auka turisme mellom
Nord-Noreg og Nordvest-Russland.
Landbruks- og matdepartementet har styrkt satsinga
på arktisk landbruk. I statsbudsjettet for 2013 er det løyvd tre
mill. kroner til ei satsing på arktisk landbruk. Vidare er løyvinga
til Sametinget til næringsføremål auka frå 2 til 4 mill. kroner
i 2013, som eit ledd i satsinga på arktisk landbruk.
Rombasert infrastruktur har stor og aukande
tyding for å ta i vare viktige samfunnsfunksjonar i nordområda.
Gjennom ein langsiktig kompetanseoppbygging har fagmiljøa i Nord-Noreg
teke ein leiande nasjonal posisjon når det gjeld forsking, teknologiutvikling,
tenesteutvikling og -leveransar, samt etablering og drift av relevant
infrastruktur.
Gjennom Barentssamarbeidet får ei lang rekkje norsk-russiske
samarbeidsprosjekt støtte kvart år. Barentssekretariatet har på
20 år støtta om lag 3 500 prosjekt mellom Noreg og Nordvest-Russland.
Folk-til-folk-samarbeidet har høg prioritet og er viktig for samarbeidet
over grensa. I Nordområdemeldinga (Meld. St. 7 (2011–2012)) varsla
regjeringa at ho vil leggje større vekt på tiltak som kan styrkje
den økonomiske samhandlinga for å betre grunnlaget for sysselsetjing
og busetnad.
Den auka skipstrafikken i området kan gje positive
ringverknader på norsk side gjennom behov for hamne- og servicetenester.
Utvikling av det norsk-russiske næringssamarbeidet
og økonomisk samarbeid generelt står sentralt i nordområdearbeidet.
Ei norsk-russisk arbeidsgruppe for regionalt og grensenært samarbeid
tek i vare det regionale og bilaterale samarbeidet med Russland.
Her er dei tre nordlegaste fylkeskommunane aktive deltakarar.
Fylkeskommunane i Nord-Noreg deltek også i Interreg-programma
Nord og Nordleg Periferi, i Naboskapsprogrammet ENPI mot Russland
og i det nordiske samarbeidet på Nordkalotten og i Kvarken. Programma
finansierer prosjekt, som bidreg til utvikling og samarbeid mellom
dei fire nabolanda i nord. Både offentlege styresmakter, private
verksemder og organisasjonar kan delta.
Departementet har nyleg fått utført ein studie
av korleis den arktiske dimensjonen kan bli gjennomgangstema i den
neste generasjonen Interreg-program i nord, og kanskje i særleg
grad for Nordleg Periferi-programmet. Noreg fokuserer gjennom utanrikspolitikken
og fleire sektorpolitikkområde sterkt på områda i nord.
Tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms blei oppretta
våren 1990, på bakgrunn av ei negativ utvikling i folketal og næringsliv
på slutten av 1980-talet. Målet med tiltakssona er å medverke til
å gjere området attraktivt for busetjing, arbeid og næringsverksemd.
Ordningane i tiltakssona utgjorde i 2012 om
lag 3,2 mrd. kroner. Dei viktigaste ordningane er fritak frå arbeidsgjevaravgift,
redusert personskatt, inga eller låg elavgift, sletting av studielån
og særskilde tillegg i barnetrygda. I tillegg kjem ein styrka kommuneøkonomi.
Kommunane i tiltakssona får ein høgare sats i småkommunetilskotet
og i Nord-Noreg- og Namdalstilskotet.
Departementet fekk Norut Alta til å gå igjennom tiltakssona
og rapporten var ferdig i 2012. Analysen viser at utfordringane
når det gjeld sysselsetjing og folketalsutvikling framleis er store,
men det er store regionale variasjonar.
Finnmark og Nord-Troms er og har vore svært avhengige
av naturressursane. Fiskeria har vore ein berebjelke, men både på
slutten av 1980-talet og seinare har det vore store kriser i næringa,
særleg i fiskeindustrien. Om lag 60 pst. av sysselsetjinga i fiskeindustrien
har forsvunne det siste tiåret. Samstundes har det vore ein sterk
vekst i sysselsetjinga knytt til andre ressursnæringar, som oppdrett
og mineralnæringar, i tillegg til vekst i offentleg sektor og anna
næring. Sjølv om arbeidsløysa har gått attende, har kyst- og innlandskommunane
framleis høgare tal på ledige enn snittet i landet og i landsdelen.
Samanlikna med Helgeland og Midtre Hålogaland går det samla sett relativt
bra i sona, og det er store potensial knytte til mellom anna nytting
av naturressursar. Den positive utviklinga er likevel lite robust.
Mangelen på kompetent arbeidskraft blir i meldinga
peikt på som ei hovudutfordring i sona i dag. Heile 36 pst. av verksemdene
har tilsett personar utan den etterspurde kompetansen. Den positive
utviklinga og optimismen i dei ressursbaserte næringane tilseier
at utviklinga med mangel på arbeidskraft vil halde fram.
Utviklinga i Finnmark og Nord-Troms blir påverka
av langt fleire faktorar enn verkemidla i sona. Tilgjengelege ressursar
– både finansielle ressursar (kapital), naturressursar og kompetansen
i befolkninga – er viktig. Historiske tilhøve spelar òg inn. Ulike tilhøve
utanfor sona har vel så mykje å seie. Dette kan være marknadene
for eksportprodukt (fiskeprisar og gassprisar, importreglar i viktige
marknader og andre reguleringar o.a.), den generelle konjunktursituasjonen
både nasjonalt og internasjonalt, rentenivå og så vidare.
Utfordringane knytte til store geografiske avstandar
og lågt folketal gjer sona spesiell. Det blir i meldinga peikt på
at innsatsen difor må vere annleis enn i område med større bu- og
arbeidsmarknader, store verksemder og sterkare nærings- og kompetansemiljø.
Gjennomgangen av tiltakssona viser at sona har hatt ein modifiserande
effekt på lågkonjunkturar.
Regjeringa meiner det framleis er behov for
verkemidla i tiltakssona for Finnmark og Nord-Troms. Tiltakssona
skal vere framtidsretta. Regjeringa vil at måla for sona og den
samla innsatsen blir ført vidare om lag som i dag. Gjennomgangen
av tiltakssona har peikt på at dei personretta verkemidla har størst
effekt på rekruttering og stabilisering av busetnad. Regjeringa
vurderer at ei betring av ordninga for nedskriving av studielån
kan vere eit bidrag til å møte kompetansebehovet i sona. Regjeringa
vil vurdere eventuelle endringar i tiltaka i dei årlege budsjetta.
Dei samisk-norske kjerneområda i Nord-Noreg (STN-områda)
er dei mest spreiddbygde områda i landsdelen.
Dei samisk-norske områda har hatt større utfordringar
med nedgang i folketalet enn dei andre områda nord for Saltfjellet
dei siste åra.
Sjølv om den innanlandske flyttebalansen varierer,
har den langvarige trenden vore negativ i fleire tiår. Stor innvandring
dei seinare åra har likevel medverka til at utviklinga er betre
også i STN-området, og det er sjølvsagt også store variasjonar innan
dei samiske områda.
Primærnæringane er framleis dei viktigaste næringane
for sysselsetjinga i dei samiske kjerneområda. Desse næringane har
likevel vore i nedgang det siste tiåret, samstundes som talet på
sysselsette i tenestenæringane har auka. Dette er ei utvikling som utfordrar
det samiske samfunnet fordi mykje av språket og tradisjonar er knytt
til primærnæringane. For Sametinget har det difor vore viktig å
satse på kulturnæringar, både med tanke på sysselsetjing fordi dette er
viktige kompetansearbeidsplassar, og fordi kulturnæringane i seg
sjølve gjev eit stort potensial for å praktisere samisk språk, tradisjonar
og kulturuttrykk.
I meldinga blir det vist til at sjølv om større
innvandring frå utlandet er positivt for utviklinga i folketalet
i dei samiske områda, følgjer det også utfordringar med innvandringa.
Med større innvandring blir det tilsvarande fleire utan kunnskap
om og kompetanse i samisk språk, kultur og samfunn.
Samisk tamreindrift er heilt sentralt for busetnad og
identitet i mange samiske område og har eit stort potensial for
større verdiskaping. Landbruks- og matdepartementet vil fremje næringsverksemd
basert på eksisterande ressursar i reindrifta. Næringa blir invitert
til eit samarbeid om næringsutvikling basert på reiseliv og program
for mellom anna læringsbaserte tenester. Landbruks- og matdepartementet
vil at dei potensiala som reindrifta har til aktiv medverknad og
innverknad gjennom reindriftslova av 2007, skal nyttast fullt ut.
Tilhøve i næringa og i samfunnet elles dannar grunnlaget
for ei berekraftig reindrift. Landbruks- og matdepartementet vil
leggje til rette for ein god dialog mellom reindrifta og andre samfunnsinteresser
i dei ulike reinbeiteområda. Tilgang på beiteareal og eit reintal
som er tilpassa beitegrunnlaget gjev økologisk berekraft, og er
heilt avgjerande for at næringa også skal vere økonomisk og kulturelt
berekraftig. Regjeringa vil byggje reindriftspolitikken på ei tredelt
målsetjing om økologisk, økonomisk og kulturell berekraft, der økologisk
berekraft står sentralt. I område med for høgt reintal må reintalet
reduserast.
Det blir i meldinga peikt på at fjellområda
i Sør-Noreg er ein sentral del av det distriktspolitiske verkeområdet
og blir dermed omfatta av dei særskilde distriktspolitiske ordningane.
Dei naturgjevne tilhøva med lange distansar, klimatiske, naturmessige
og topografiske tilhøve saman med store verna område gjev fjellområda
ein del særeigne utfordringar og potensial for utvikling.
Departementet fekk i 2010 laga ei utgreiing
om fjellområda i Sør-Noreg som viser at dei har dei same utfordringane
som andre distriktsområde i Sør-Noreg.
Departementet har motteke innspel frå Fjellregionsamarbeidet
og har også halde rådslag om fjellområda. Fjellregionsamarbeidet
har, i sitt innspel, framheva verdien av kunnskap og kompetanse
for å utvikle fjellområda.
Departementet legg stor vekt på at dei distrikts- og
regionalpolitiske verkemidla skal gå til å støtte lokale og regionale
initiativ. Viktige føringar for utvikling i fjellområda blir fastsette
innanfor ulike sektorar. Særleg gjeld dette innanfor landbrukspolitikken,
miljøvernpolitikken og samferdselspolitikken.
Fjellområda har mange område med viktige natur-
og kulturverdiar, som er verna eller handsama på andre måtar ut
frå nasjonale og internasjonale naturvernomsyn. Vern er eit viktig
verkemiddel for å sikre natur- og kulturverdiane. I nokre tilfelle
kan vern gjere det meir krevjande å arbeide med næringsutvikling.
I andre tilfelle kan vernestatusen gje grunnlag for nytenking og
nye moglegheiter, mellom anna knytt til utvikling av reiselivet.
Fjellområda har utfordringar, men også store
potensial i samspelet mellom natur og kultur. For å nytte desse
potensiala er det naudsynt med busetnad knytt til fjellområda. Det
blir i meldinga vist til at det er viktig å utvikle nye og eksisterande
verksemder som nyttar ressursane på ein berekraftig måte. Natur- og
kulturressursane er viktige for næringsutvikling, men òg for trivsel
og identitet.
Få og små senter og eit spreidd busetnadsmønster gjev
få arbeidsplassar med grunnlag i kompetansebaserte næringar. Det
blir i meldinga peikt på at det framover blir viktig å fremje samarbeid
og nettverksbygging mellom aktørar i næringslivet og forvaltninga.
Fjellandbruket produserer råvarer av unik kvalitet,
som også gjev moglegheiter for utvikling av andre varer og tenester,
til dømes innan mat- og reiselivsområdet. Det blir i meldinga peikt
på at ein må få fram og støtte opp under lokale initiativ og sikre
samarbeid mellom næringsmiljø, forsking og forvaltning. I landbruks-
og matmeldinga (Meld. St. 9 (2011–2012)) slo regjeringa fast kor
viktig landbruk og landbruksrelatert verksemd er for utviklinga
i fjellområda og i randsonene til verneområda.
Bygdeutviklingsmidlane (BU-midlane) er tradisjonelt
det viktigaste økonomiske verkemidlet for å stimulere næringsutvikling
i landbruket. Som ledd i ei områderetta satsing i mellom anna fjellområda
vil Landbruks- og matdepartementet leggje til rette for lokal forvaltning
av BU-midlar.
I tillegg til dei ordinære distriktspolitiske
verkemidla er det fleire nasjonale verdiskapingsprogram, strategiar
og handlingsplanar som også kan nyttast i fjellområda. Verdiskapingsprogrammet
for naturarven, det nye Verdiskapingsprogrammet for lokale og regionale
parkar, bulystsatsinga og MERKUR-programmet er nokre døme. Innanfor
dei landbrukspolitiske verkemidla er særleg Utviklingsprogrammet
for lokalmat og grønt reiseliv relevant.
Kommunal- og regionaldepartementet sett i verk ein
spesiell innsats for å styrkje grunnlaget for næringsutvikling og
verdiskaping i fjellområda. Det er sett av 10 mill. kroner i tilskot
til fylkeskommunane i 2013. Satsinga skal etter planen vare i fem
år.
Med mange like utfordringar på tvers av fylke, regionar
og kommunar er det behov for å byggje nettverk som kan stimulere
til meir samarbeid og kunnskapsutvikling over fylkesgrensene. Mange
fylke har vedteke regionale planar som klargjer tilhøve mellom bruk
og vern av fjellområda.
Departementet legg vekt på eit godt samarbeid mellom
fylkeskommunar, kommunar, fylkesmennene og andre aktørar om utfordringar
og moglegheiter i fjellområda, til dømes i oppfølging av planar
og handlingsprogram. Som ledd i den nye satsinga vil departementet
mellom anna setje i gang ei utgreiing for å få eit oversyn over
ressursgrunnlaget og dei nasjonale interessene som ligg i fjellområda.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter opp om regjeringens
mål for politikken for områder med særlige utfordringer og potensial.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, peker på at mindre arbeidsmarkeder
har andre forutsetninger for vekst og utvikling enn større. Dette
flertallet mener derfor at arbeid med attraktive lokalsamfunn,
utbygging av bredbånd, differensiert innsats for næringsutvikling,
fleksibel utdanning og tilrettelegging for fjernarbeid er særlig
viktige innsatsområder for mindre arbeidsmarkeder.
Dette flertallet støtter videre
strategien i meldingen om å jobbe på lag med kommunene for å forebygge
konflikter og sikre en bærekraftig forvaltning av verdifulle naturområder.
Dette flertallet viser til at
fjellområdene i Sør-Norge er en del av det distriktspolitiske virkeområdet
med en del særegne utfordringer og muligheter, blant annet knyttet
til det å balansere bruk og vern av viktige natur- og kulturverdier.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener det er viktig å videreføre tiltakssonen for Finnmark og Nord-Troms med
om lag samme samlede innsats som i dag.
Regjeringa vil
arbeide for ei jamnare
regional fordeling av statlege arbeidsplassar
vidareutvikle ein statleg tenesteproduksjon,
som i størst mogleg grad sikrar folk i alle delar av landet god
tilgang på statlege tenester
at lokaliseringa av statlege arbeidsplassar
skal medverke til å byggje opp profesjonelle fagmiljø også utanom
dei større pressområda i landet
Ei rekkje omstillings- og fristillingsprosessar
dei seinare tiåra har ført til ei endring i kva som er omfatta av
statleg sektor.
Statlege arbeidsplassar er ikkje jamt geografisk fordelte.
I høve til alle sysselsette er det fleire statstilsette desto meir
sentralt området er.
I sum har det dei siste tiåra skjedd ei sentralisering
av statlege arbeidsplassar. Det har likevel vore vekst i talet på
statlege arbeidsplassar i alle delar av landet dei siste ti åra,
med unntak av dei mest spreiddbygde områda. Talet på tilsette i
statsforvaltninga har auka med snautt 14 500 tilsette i perioden 2006–2011,
noko som svarer til ein samla vekst på over 12 pst. Regjeringa har
til samanlikning sidan 2005 gjort vedtak om at om lag 700–800 statlege
arbeidsplassar skal lokaliserast utanfor Oslo. Dette talet er irekna
Forsvaret. Talet er irekna lokalisering av både nye verksemder og
flytting av verksemder ut av Oslo.
Utviklinga i staten dei siste åra samanlikna
med utviklinga i sysselsetjinga totalt, syner ein relativt lik vekst
i statlege arbeidsplassar for alle regiontypane med unntak av dei
mest spreiddbygde områda. Samstundes har utviklinga i sysselsetjinga
totalt vore positiv også i spreiddbygde område. Talet på statstilsette
er her så lågt at det har relativt lite å seie for utviklinga i
sysselsetjinga i desse områda. I Osloregionen har veksten i same
periode vore om lag som snittet for heile landet. I prosent var
veksten likevel større i fleire andre storbyregionar, og størst
i Tromsø.
Den relative veksten i statlege arbeidsplassar
har vore nokolunde jamn dei siste åra. Den ujamne fordelinga mellom
regiontypar er ikkje blitt endra.
Auken i statlege arbeidsplassar i storbyregionar og
mellomstore byregionar kan først og fremst forklarast med veksten
i universitets- og høgskulesektoren. I tillegg har fleire store
etatar, mellom anna politiet og skatteetaten, gjennomført omorganiseringar som
har ført til færre, større og meir sentralt lokaliserte einingar.
Det blir i meldinga peikt på at ei moglegheit
for å tenkje alternativt om lokalisering er å skilje mellom tenester
som krev nærleik til brukarane, og administrative eller faglege
funksjonar. Slike staduavhengige oppgåver kan lokaliserast utanfor
dei store byområda og dermed medverke til å spreie statlege arbeidsplassar.
Det krev auka merksemd om korleis handlingsrommet kan nyttast.
Teknologien gjev større rom for å lokalisere
tenesteverksemder kvar som helst i landet. Somme tenester fordrar
framleis geografisk nærleik til mottakaren, som politi eller høgskular
og universitet. Men utviklinga av digitaliserte tenester har gjort
stadig fleire verksemder uavhengige av geografisk nærleik til tenestemottakarane.
Samstundes har dei også blitt lettare tilgjengelege for publikum
gjennom digitale løysingar. Departementet meiner det bør vere eit
mål å vidareføre og utvikle ei desentralisert organisering av statleg
verksemd også i tilfelle der oppgåveløysinga er endra.
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) har
undersøkt oppfatningar om desentralisert organisering i ulike statlege
etatar. Informantane i undersøkinga såg utfordringar knytte til
mellom anna robuste fagmiljø og kommunikasjon internt i verksemda
for å kompensere for avstand.
Det blir i meldinga vist til at ei desentralisert
organisering samstundes kan ha fordelar for verksemda. Fjernarbeid
kan vere ei løysing for å halde på ei desentralisert organisering
eller for ei meir systematisk utlokalisering av arbeidsplassar innanfor
ei verksemd.
Ein kan òg vurdere lokaliseringa av statlege verksemder
ut frå eit individperspektiv med tanke på potensialet for fjernarbeid.
Det er opp til den einskilde statlege verksemda å leggje til rette
for at arbeidstakarane kan jobbe utanfor arbeidsstaden, i hovudsak gjennom
bruk av heimekontor. Ved hjelp av moderne teknologi kan arbeidsgjevaren
som alternativ leggje til rette for kontorfellesskap for arbeidstakarane,
til dømes gjennom samlokalisering med anna offentleg eller privat
verksemd. Dette kan vere eit godt alternativ til permanent heimekontor.
Her kan samarbeid med kommunen vere relevant. Kommunal- og regionaldepartementet
vil i samarbeid med Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet
vurdere behov for tiltak for auka bruk av fjernarbeid i statlege verksemder.
Dei siste tiåra er ein del staduavhengige oppgåver
flytta ut av Oslo-regionen. Det har skjedd ut frå både faglege og
regionalpolitiske vurderingar. Asplan Viak har på oppdrag frå departementet
undersøkt rekrutteringa til nyetablerte eller relokaliserte einingar
i ordinær drift i arbeidsmarknader av ulik storleik. I alle dei
undersøkte regiontypane har verksemdene rekruttert den kompetansen
dei har behov for, men i dei mindre regionane opplever verksemdene
større utskifting av medarbeidarane. Utgreiinga syner også at dei
undersøkte verksemdene i alle regiontypar i stor grad har rekruttert
arbeidskraft frå regionen dei er flytta til eller blei etablerte
i.
Utgreiinga syner òg at det er mogleg å etablere høgkompetente
verksemder på stader som til dømes Sogndal og Leikanger. Sjansen
for god rekruttering er best der lokaliseringa forsterkar eksisterande
kompetansemiljø. Utgreiinga seier ikkje noko om overgangsutfordringane
ei flytting kan skape når berre eit fåtal medarbeidarar flytter
med verksemda, men den syner få problem med rekruttering av kompetanse
til nyetableringar eller til eksisterande verksemder.
Dei statlege arbeidsplassane i dei undersøkte verksemdene
har i hovudsak kome i tillegg til arbeidsplassane som var der før,
og har difor i liten grad fortrengt andre. Asplan Viak peikar også
på at presset på den lokale arbeidsmarknaden synest å vere ei kortvarig
utfordring. Utvidinga av tilbodet av arbeidsplassar gjennom etableringa
av dei statlege verksemdene kan gjere det lettare å rekruttere personar
også til andre verksemder. Utgreiinga indikerer òg at statlege verksemder
som rekrutterer arbeidskraft utanfor den lokale arbeidsmarknaden
medverkar positivt til arbeidsmarknaden fordi det tilfører nye typar
kompetanse.
Retningslinjer for lokalisering av statlege
arbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon gjeld for institusjonar
som ligg direkte under staten, slik som statlege forvaltningsorgan,
etatar og forvaltningsverksemder. Retningslinjene er grunnlag for
regjeringa sitt arbeid med å spreie statlege arbeidsplassar. Dei
fastset mål for lokaliseringspolitikken og lokaliserings- og avvegingskriterium
og utgreiingskrav i samband med lokalisering av statlege arbeidsplassar og
statleg tenesteproduksjon.
Det er ikkje nyetableringar eller omorganiseringar
som har hatt størst innverknad på den geografiske fordelinga av
statlege arbeidsplassar. Endringane skjer i all hovudsak gjennom
vekst eller nedbygging i eksisterande verksemder. Dette skjer gjennom
årlege budsjetta og sektorvise avgjerder om utvikling av verksemdene.
Det er difor viktig at desse avgjerdene er i tråd med og stør opp
under politikken for lokalisering av statlege arbeidsplassar.
Mange avgjerder som påverkar statleg lokalisering
i sum, blir tekne i etatane utan politisk handsaming i departement
eller regjering. Det er viktig at regjeringa har verktøy i lokaliseringspolitikken
som fangar opp utvidingar i eksisterande verksemder. Det må skje
ved at også lokaliseringspolitikken som eit tverrsektorielt mål
blir teken vare på i styringa av underliggjande etatar. Hovudprinsippa
for styring av underliggande verksemder er at departementa skal styre
etter mål og resultat og ikkje etter aktivitetar og talet på tilsette
i ulike delar av verksemda. Dette krev særskild merksemd frå regjeringa
og departementa for å sikre oppfølging av mål som går på tvers av
sektorane. Regjeringa vil ha større merksemd om stegvise endringar
i staduavhengige oppgåver og arbeidsplassar i eksisterande verksemder
for å nå dei lokaliseringspolitiske måla.
Departementa har difor eit viktig ansvar for
å sikre at underliggjande verksemder medverkar til å nå måla for
lokaliseringspolitikken gjennom ei geografisk lokalisering av oppgåver
og arbeidsplassar, både når det gjeld nye einingar, og når det gjeld
stegvise endringar. Det er særleg viktig at departementa sikrar at
underliggjande verksemder er merksame på korleis utviklinga i lokalisering
av staduavhengige oppgåver kan vere med på å byggje opp profesjonelle fagmiljø
også utanom dei større pressområda. Dette må vere ein integrert
del av arbeidet med å utvikle organiseringa av verksemda, tilpassa
skilnader mellom sektorane i eksisterande lokaliseringsmønster og oppgåver.
Målet er at lokaliseringspolitikken i aukande grad skal vurderast
i samband med den stegvise utviklinga av staduavhengige oppgåver
i eksisterande verksemder, på linje med andre omsyn. Departementa
følgjer opp arbeidet i styringsdialogen, medan Kommunal- og regionaldepartementet
vil formidle erfaringar og kunnskap om ulike løysingar for lokalisering
av staduavhengige oppgåver.
Ved konkret lokalisering av statlege verksemder er
det viktig at den stør opp under utviklinga av attraktive byar og
stader, ikkje påverkar miljøet negativt og medverkar til å redusere
miljøutslepp, jf. rikspolitiske retningslinjer for areal- og transportplanlegging.
Komiteen viser til
meldingens mål for statlig lokaliseringspolitikk. Komiteen mener
det er viktig å arbeide for en jevnere regional fordeling av statlige
arbeidsplasser. Statlig tjenesteproduksjon må videreutvikles på
en måte som i størst mulig grad sikrer folk i alle deler av landet
god tilgang på statlige tjenester. Komiteen støtter
at lokaliseringen av statlige arbeidsplasser skal medvirke til å
bygge opp profesjonelle fagmiljøer også utenom de større pressområdene
i landet.
Nye tiltak i stortingsmeldinga som har økonomiske
konsekvensar blir dekte innanfor gjeldande budsjettrammer. Tiltaka
er alt omtalt i departementet sin budsjettproposisjon for 2013.
Dersom geografien i dagens differensierte arbeidsgivaravgift
blir vidareført, vil regjeringa også vidareføre dei alternative
verkemidla. Regjeringa legg til grunn at ordninga skal vere om lag
provenynøytral og at utgangspunktet for vurdering av nivået skal
vere slik satsane var før omlegginga i 2004. Om forhandlingane med
ESA fører til at det geografiske området blir endra frå 2014, vil
også slike endringar bli tekne med i utrekninga av provenynøytraliteten. Forslag
til løyvingar for å imøtekomme dei økonomiske konsekvensane av eventuelt
endra verkeområde eller endra satsar for arbeidsgjevaravgift vil
bli fremja som ein del av den ordinære budsjettprosessen. I samband
med dei årlege budsjettprosessane kan det òg vere aktuelt å gjere
mindre justeringar på innretninga av kompensasjonsmidlane.
Dei ulike tiltaka i meldinga har samla sett
små administrative konsekvensar og blir dekte innanfor gjeldande
budsjettrammer.
Komiteen viser til
meldingen og har for øvrig ingen merknader.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Meld. St. 13 (2012–2013) – om Ta heile
Noreg i bruk – Distrikts- og regionalpolitikken – vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 4. juni 2013.
Aksel Hagen |
Heidi Greni |
leder |
ordfører |