Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Irene Johansen, Torstein Rudihagen, Tor-Arne
Strøm og Eirin Sund, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Oskar
J. Grimstad og Henning Skumsvoll, fra Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel
og Siri A. Meling, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Egeland,
fra Senterpartiet, lederen Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti,
Kjell Ingolf Ropstad,mener at
kulturminner er viktige kilder til kunnskap, opplevelse og et bindeledd
mellom tidsepoker som har stor verdi for samfunnet. Kulturminner
har ikke bare en egenverdi, men representerer også miljømessige,
kulturelle, sosiale og økonomiske verdier som har betydning for
menneskenes identitet, trivsel og selvforståelse.
Komiteen vil derfor understreke
viktigheten av å føre en politikk som ivaretar kulturminnene i Norge
til beste for fellesskapet og fremtidige generasjoner. Kulturarven
forteller om utviklingen i samfunnet frem til i dag, og den er med
på å prege beslutninger for fremtiden. Både historiske bygninger,
bymiljøer, arkeologiske spor og landskaper er kulturminner. Alle
kulturminner og kulturmiljøer inngår som elementer i samfunnets
kollektive hukommelse.
Komiteen peker på at kulturminner
gir muligheter til å forstå at mennesket inngår i en større sammenheng.
Denne tilhørigheten og tryggheten i egen kultur er viktig også for
å kunne møte andres kultur med respekt. Norge har alltid fått betydelige
impulser utenfra. I møte med fremmede kulturuttrykk har folk til
alle tider latt seg inspirere av dem og gitt dem en lokal fortolkning.
I en verden der ulike land og kulturer er brakt tettere sammen,
blir kulturarven enda viktigere for kulturell selvforståelse og
utveksling.
Komiteen viser til at kulturminnene
i Norge er under press fra flere hold. Befolkningsvekst, sentralisering
og urbanisering, klimaendringer og det moderne samfunnets behov
for infrastruktur bidrar til dette. Samtidig er det et stort engasjement
i befolkningen og frivillige organisasjoner for å ivareta kulturminnene
i Norge. Frivillige organisasjoner og andre private aktører gjør
en uvurderlig innsats for å ta vare på kulturminnene. Gjennom egeninnsats
og dugnad bidrar de aktivt til å sette i stand, skjøtte og vedlikeholde
kulturminner, samtidig som de er både produsenter, konsumenter og
formidlere av kunnskap.
Komiteen mener et godt samarbeid
mellom offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner og private
aktører er den viktigste garantien vi har for at kulturarven blir
ivaretatt også i fremtiden. Det offentlige har et særlig ansvar
for å legge til rette for dette samarbeidet, gjennom tett dialog,
langsiktige og gode rammevilkår og i respekt for frivillighetens uavhengighet
og integritet.
Komiteen mener det offentlige
må legge til rette for nye bruks- og aktivitetsområder for kulturminner.
Bruk er ofte det beste vern. Samtidig kan nye bruksformer legge
til rette for verdiskaping og arbeidsplasser. Istandsetting og vedlikehold
av kulturminner kan også bidra sterkt til lokal verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener den norske kulturarven representerer store
verdier både på land og på vann, og er med på å gi nasjon og innbyggere identitet
og fellesskapsfølelse. Disse medlemmer tror man øker
sjansen for å ta vare på et bredt spekter av kulturminner, dersom
disse er i aktiv bruk og fyller en funksjon. Kulturminner kan samtidig
gi viktige bidrag til å berike lokalsamfunn og ulike former for
næringslivssatsing. Disse medlemmer mener likevel
man må være forsiktige med å tro at dette vil gjelde alle kulturminner
over hele landet. En viss edruelighet må inntas når man vurderer
de økonomiske perspektiver.
Disse medlemmer er positive til
å verne om vår felles historie, men mener imidlertid man bør vise
en sunn tilnærming til omfanget av kulturminnevern ved enkelte anledninger. Disse
medlemmer frykter at man i det godes hensikt ender opp med
å pålegge private eiere for store belastninger eller verner bygg/anlegg
som har begrenset verdi – når alt kommer til alt.
Komiteen viser til at et samlet
storting sluttet seg til de tre nasjonale målene for kulturminnepolitikken
i St.meld. nr. 16 (2004–2005) Leve med kulturminner:
1. Det årlige tapet
av verneverdige kulturminner og kulturmiljøer som følge av at de
fjernes, ødelegges eller forfaller, skal minimeres. Innen 2020 skal
tapet ikke overstige 0,5 pst. årlig.
2. Fredede og fredningsverdige kulturminner
og kulturmiljøer skal være sikret og ha et ordinært vedlikeholdsnivå
innen 2020.
3. Den geografiske, sosiale, etniske, næringsmessige
og tidsmessige bredden i de varig vernede kulturminnene og kulturmiljøene
skal bli bedre, og et representativt utvalg skal være fredet innen 2020.
Komiteen viser til
at Riksrevisjonen gjennomførte en forvaltningsrevisjon i 2008–2009
av Miljøverndepartementets oppfølging av St.meld. nr. 16 (2004–2005)
Leve med kulturminner. Komiteen har merket seg at
Riksrevisjonen konkluderte med at sentrale forutsetninger for at
forvaltningen skal kunne nå målene, ikke er på plass og at det innebærer
en vesentlig risiko for at målene ikke blir nådd innen fristen i
2020. Komiteen viser videre til at Riksrevisjonen
trekker frem en del svakheter i virkemiddelapparatet som gjør det
vanskelig å nå målene innen 2020.
Komiteen viser til at det ble
etablert ti bevaringsprogram gjennom behandlingen av St.meld. nr. 26
(2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand.
Gjennom disse bevaringsprogrammene er en rekke tiltak satt i verk,
som blant annet har bidratt til at 21 av de 28 stavkirkene er satt
i stand, 8 av de 14 tekniske og industrielle anleggene og 14 av 45
ruiner er satt i stand til ordinært vedlikeholdsnivå. Samtidig er
det mye som gjenstår før 2020-målene blir nådd. Utfordringene for
de ti programmene er ulike, men gjennomgående er mangelen på håndverkskompetanse
og økonomiske ressurser til å ferdigstille programmene.
Komiteen mener innsatsen fra
private eiere er uvurderlig for å sikre kulturminnene i Norge. Eiernes motivasjon,
kompetanse og erfaring er avgjørende for at det enkelte kulturminnet
eller kulturmiljøet skal bli tatt godt vare på. I de fleste tilfeller
er det en forutsetning for varig vern at eierne kan fortsette å bruke
kulturminnet, og at de har de nødvendige incentiver til aktivt å
ta ansvar for dem.
Komiteen mener private eieres
innsats for å ivareta fredede kulturminner må anerkjennes gjennom
gode og stabile økonomiske rammevilkår. Komiteen erkjenner
at det kan være svært kostbart for privatpersoner å ivareta kulturminner,
og at økonomisk usikkerhet svekker motivasjonen og reduserer sjansene
for at kulturminnene blir tatt hånd om.
Komiteen mener at de økonomiske
incentivene må forbedres.
Komiteen viser til viktigheten
av at midlene på kulturminneområdet i størst mulig grad når ut til konkrete
prosjekter, og at det derfor må være et stadig fokus på en effektiv
og målrettet tilskuddsforvaltning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener at eierne av fredede
bygninger må få skattefradrag for restaureringskostnader og fritak
for kommunal eiendomsskatt.
Disse medlemmer viser til at
mange fredede bygninger er i privat eie. De private eierne har ofte et
sterkt ønske om å ta vare på og sette i stand gamle bygninger, men
myndighetene har ikke vært flinke nok til å legge forholdene til
rette for disse forvalterne av nasjonal kulturarv.
Disse medlemmer kjenner til at
mange private eiere opplever kulturminneforvaltningen som både svært
tungrodd og byråkratisk, og det har også blitt hevdet at forvaltningssystemet
er komplisert oppbygd, og at det er problematisk for eierne – og
andre interesserte – å vite hvor man skal henvende seg i ulike sammenhenger.
Disse medlemmer viser til at
eiere av fredede bygninger har både et ansvar og en plikt til å
vedlikeholde anleggene. En rekke krav og begrensninger gjør vedlikeholdet
kostbart, og det er et behov for bedre ordninger som oppmuntrer
til godt vedlikehold. Disse medlemmer viser til at
mange land i Europa, som for eksempel Storbritannia, Frankrike, Nederland,
Danmark og Finland, har egne skatteregler når det gjelder utgifter
til vedlikehold av fredede bygninger.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet
for 2014 fremme forslag om fradrag i skattepliktig inntekt for kostnader
til vedlikehold av fredede bygg utenfor virksomhet, samt fremme
forslag om å avvikle kommunenes adgang til å ilegge eiendomsskatt
på fredede bygg i privat eie.»
Disse medlemmer mener det er
et sterkt behov for generelle økonomiske virkemidler som skatte-
og avgiftslettelser for den eiergruppen som forvalter store samfunnsverdier
på vegne av fellesskapet. Slike virkemidler vil være avgjørende
for at de nasjonale resultatmålene på kulturminnefeltet blir oppfylt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at ved å vri den økonomiske støtten til kulturminnearbeid fra tilskudd
til skatteincentiver, vil bevilgningene i langt mindre grad være avhengig
av de årlige budsjettbehandlinger eller omfattende søknadsprosesser
om begrensede midler.
Disse medlemmer viser også til
Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2013, hvor de foreslo
å regnskapslikne fredede bygninger slik at eierne får skattefradrag
for kostnader ifm. vedlikehold av bygget, samt å utvide fradrag
for gaver til frivillige organisasjoner, til også å gjelde kultur
og forskning, samt øke taket til 100 000 kroner.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til skatt- og avgiftsopplegget i Kristelig Folkepartis alternative
forslag til statsbudsjett for 2013, hvor det ble foreslått å innføre
inntektsfradrag og momskompensasjon for pliktig vedlikehold av fredede
bygninger i privat eie. Dette ville frigitt nærmere 85 mill. kroner
til økt vedlikehold av fredede bygninger.
Komiteen mener arbeidet med fredning
bør bygge opp under eiernes og brukernes motivasjon til å ta vare
på og bruke kulturarven. De statlige virkemidlene må videreutvikles
slik at eierne fortsatt kan ta ansvar for egne kulturminner gjennom
bruk.
Komiteen peker på at kulturminneloven
er fra 1978 (jf. lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner), og
at den bør evalueres med sikte på oppdatering og modernisering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener eiere av kulturminner
som får bruksverdien redusert som følge av vern, bør kompenseres
økonomisk. Kulturminneloven må gi rom for individuelle hensyn.
Disse medlemmer mener det bør
innføres frister for gjennomføring av fredningstiltak og bestemmelser
som sikrer eierne tidlig og reell medvirkning og innflytelse i fredningsprosesser.
Det må innføres krav om utredning av administrative og økonomiske
konsekvenser av fredningsforslag og tilbud om oppfølging overfor
eiere etter fredningsvedtak.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å kartlegge
områder som er særlig rike på kulturminner, og tilrettelegge disse
bedre for publikum. For kulturminner det er svært mange av, som
for eksempel dyregraver og kullgroper, mener disse medlemmer at
det etter en slik kartlegging må lettes på kravet til vern, og at
mer ansvar skal overføres til lokal forvaltning.
Disse medlemmer mener at staten
må ta et større finansielt ansvar for kostnadene knyttet til arkeologiske
utgravninger. Disse medlemmer mener at det bør utredes
en modell for prioritering og finansiering av arkeologiske utgravninger,
som gir bedre balanse mellom beslutningen om utgravning og kostnader
og finansiering av denne.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en modell
for prioritering og finansiering av arkeologiske utgravninger som
gir bedre balanse mellom beslutningen om utgravning og kostnader
og finansiering av denne.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at ved gransking av automatisk fredete kulturminner
eller når staten freder privat eiendom gjennom lov om kulturminner, skal
staten også bære merkostnadene ved arkeologiske undersøkelser, drift
og renovasjon av de vernede eiendommene.
Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets
alternative budsjett for 2013, hvor de foreslo at Stortinget skulle
be regjeringen legge frem en sak om at staten tar det økonomiske
ansvaret for arkeologiske utgravninger når dette påkreves på privat
eiendom.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak
om at staten tar det økonomiske ansvaret for arkeologiske utgravninger
når dette påkreves på privat eiendom.»
Komiteen merker seg at Nasjonal
verneplan for fartøy videreføres i sin helhet i kulturminnemeldingen. Komiteen understreker
at det vil kreve større offentlige tilskudd dersom de konkrete tiltakene
og strategiene i Nasjonal verneplan for fartøy skal gjennomføres.
Komiteen vil spesielt peke på
viktigheten av at det beholdes tilstrekkelig store kompetansesenter for
rehabilitering av vernede og fredete fartøy, slik at det også i
framtida blir mulig å foreta reparasjoner av blant annet vernede
stålskip i Norge, noe som er en særskilt utfordring.
Komiteen mener de eldre kirkene
og kirkegårdene er vesentlige kilder til å forstå norsk kulturhistorie.
Kirkebygget og dets utsmykning representerer ikke bare en kilde
til kunnskap om den kristne kulturarven, trosliv og trosskikker
gjennom århundrene, men også om håndverkstradisjoner, byggeskikk,
materialbruk og stilhistorie.
Komiteen er kjent med at mange
kirker er preget av mangelfullt vedlikehold. Manglende vedlikehold
har ført til at kirkene og kirkenes utsmykning mange steder er i
dårlig stand, med et betydelig istandsettingsbehov.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener kommunene ikke kan dekke
inn dette vedlikeholdsetterslepet uten statlig innsats over kulturminnefondets
budsjetter.
Komiteen mener stavkirkene står
i en særstilling blant norske kulturskatter. De er Norges fremste bidrag
til den internasjonale bygningshistorien og forteller om en blomstrende
trearkitektur under middelalderen og i kongesagaenes tid. I dag
er det kun 28 stavkirker igjen. I middelalderen var det rundt 1 000 stavkirker
her i landet.
Komiteen viser til at Stortinget
under behandlingen av kulturminnemeldingen Leve med kulturminner,
sluttet seg til målet om å sette i stand og sikre alle stavkirkene
innen 2015. Komiteen har merket seg at 21 av de 28
stavkirkene i stavkirkeprogrammet nå er satt i stand, og at programmet
vil bli fullført og avviklet i 2015. Komiteen vil
understreke behovet for å videreføre vedlikehold på et nivå som
sikrer tilstanden i kirkene som nå er restaurert.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til innspill til komiteens åpne høring 23. mai 2013 fra Kirkelig
arbeidsgiver og interesseorganisasjon (KA). KA påpeker i sitt innspill
at meldingen skjønnmaler situasjonen for vedlikehold av de norske
kirker som ingen med kjennskap til feltet kjenner seg igjen i. KA
viser blant annet til Riksrevisjonens undersøkelse av vedlikehold
og sikring av kirkebygg, Dokument 3:10 (2010–2011), hvor det står
følgende:
«Sjølv om mange kyrkjer er haldne godt ved like og
fungerer som soknekyrkjer, er tilstanden for mange av kyrkjene framleis
prega av mangelfullt vedlikehald, og dei har eit betydeleg behov
for å bli sette i stand. Etterslepet på vedlikehaldet for norske
kyrkjebygg er berekna til å vere fleire milliardar kroner. 37 prosent
av norske kyrkjebygg har framleis omfattande vedlikehaldsmanglar.
Det tilsvarer 586 kyrkjer. Av desse er 60 prosent (354 kyrkjer)
freda eller vurderte til å ha særleg verneverdi. Det er stor risiko for
at dei freda kyrkjene ikkje vil ha eit ordinært vedlikehaldsnivå
innan 2020, slik Stortinget har forutsett.
17 prosent
(266 kyrkjer) har per 2010 framleis manglar ved brann- og tjuverisikringa.
Manglane er knytte til rømmingsvegar, brannvernsutstyr og brann-
og innbrotsalarm. Halvparten av desse kyrkjene er freda eller er
vurderte til å ha ein særleg verneverdi.
Undersøkinga
viser at vedlikehaldstilstanden for ein stor del av kyrkjebygga
ikkje er halden ved lag i åra mellom 2005/06 og 2009/10. Dette forfallet
viser at kommunane i varierande grad har evne og vilje til å drive
eit jamt vedlikehald. Når det planfaste vedlikehaldet blir forsømt,
aukar ofte skadeomfanget. Undersøkinga indikerer at mangel på planar,
ulik kompetanse og kapasitet, samt mangel på prioritering er tilhøve
som kan vere med og forklare veikskapane knytte til vedlikehald
og sikring av kyrkjebygg på lokalt nivå.
Rentekompensasjonsordninga
for kyrkjebygg har stimulert kommunane til å auke vedlikehaldsinnsatsen
for kyrkjebygga. I perioden frå 2005 til april 2011 er det gitt
tilsegn om rentekompensasjon for 601 kyrkjer, fordelte på 255 kommunar.
Tilstanden på kyrkjebygga i 2010 viser likevel at rentekompensasjonsordninga,
i lag med dei andre statlege tiltaka, ikkje sikrar ein tilstrekkeleg
vedlikehaldsinnsats.»
Dette medlem viser til at rentekompensasjonsordningen
var viktig og fungerte godt i mange tilfeller, men at regjeringen
til tross for dette valgte å fjerne ordningen helt i 2013. Dette
medlem viser til at KA i høringen etterlyste at staten tar
et større ansvar for å følge opp at kirkebyggene blir vedlikeholdt og
sikret.
Dette medlem mener Fornyings-,
administrasjons- og kirkedepartementet må se til at kommunene følger
opp ansvaret for sikring og vedlikehold, og om nødvendig setter
i verk tiltak dersom vedlikeholdsansvaret ikke blir tatt godt nok
hånd om på lokalt nivå.
Komiteen mener staten har et
særlig ansvar for å gå foran som et godt eksempel i forvaltningen av
egne eiendommer. Komiteen har merket seg at frivillige
yter viktige bidrag til å vedlikeholde mange statlige kulturminner,
som for eksempel historiske fyr i Norge. Komiteen understreker
at frivillig innsats ikke fritar staten for ansvaret for løpende
vedlikehold og sikring av egne kulturminner.
Komiteen mener mangel på kompetanse innen
restaureringsfag er en betydelig utfordring for vår felles evne
til å ivareta kulturminner, enten de er i offentlig eller privat
eie.
Komiteen mener det er nødvendig
å styrke utdanningstilbudene innenfor små og verneverdige håndverksfag
og videreutvikle fylkenes bygningsvernsentre. Komiteen legger
til grunn at restaureringsprosjekter i offentlig regi samarbeider
tett med utdanningsinstitusjonene på feltet.
Komiteen har merket seg at kunnskapsnettverket
«Bygg og bevar» er utviklet som en oppfølging av stortingsmeldingen
«Leve med kulturminner», og at dette så langt har vært en suksess
som bidrar til å gi god veiledning til eiere av fredede bygg.
Komiteen vil påpeke viktigheten
av at kommunene har god oversikt over og tilfredsstillende kompetanse
om egne kulturminner. I forvaltningsrevisjon Dokument 3:9 (2008–2009)
«Riksrevisjonens undersøking av korleis Miljøverndepartementet varetek
det nasjonale ansvaret sitt for freda og verneverdige bygningar»,
konkluderer Riksrevisjonen med at mange kommuner har mangelfull
kompetanse til å skjøtte oppgavene de har på kulturminneområdet.
Komiteen mener dette er en betydelig
utfordring i kulturminnearbeidet, og har merket seg at Miljøverndepartementet
og Riksantikvaren har etablert prosjektet Kunnskapsløftet for kulturminneforvaltningen.
Prosjektet skal være ferdig innen 2017, og målet er å utvikle gode
registre, rapporterings- og saksbehandlingsverktøy. Komiteen vil
imidlertid understreke at kommunenes og den øvrige forvaltningens
evne og kapasitet til å ta verktøyet i bruk, er avgjørende for om
prosjektet gir resultater. Komiteen har merket seg
at det i 2011 bare var ca. 30 pst. av kommunene som hadde utarbeidet
en kulturminneplan etter 2005.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til opplysninger fra Riksantikvarens utviklingsnett om at to av
tre kommuner i Norge ikke har vedtatt plan med fokus på kulturminner
og kulturmiljøer, og at mange av de vedtatte planene er av eldre
dato. Samtidig vet vi at mange kommuner ønsker seg kulturminneplaner
for bedre å kunne forvalte kulturminneverdiene i kommunen. Dette medlem viser
til at Plan- og byggesaksbehandlere med en slik plan lettere vil
kunne ta hensyn til disse verdiene. Med en kulturminneplan vil kultur-
og skoleetatene kunne bruke kulturminnene til å skape gode opplevelser,
næringslivet kan utvikle gode tilbud basert på kulturarven, og eiere
og andre berørte får større forutsigbarhet og muligheter for hjelp
og støtte til bruk og vedlikehold.
Dette medlem mener kommunene
må gis sterkere insentiver til å utarbeide kulturminneplaner, og
mener det bør opprettes en ny tilskuddsordning. Dette medlem viser
til Kristelig Folkepartis alternative budsjettforslag til statsbudsjettet
for 2012, hvor det ble foreslått å bevilge 10 mill. kroner til en ny
tilskuddsordning for utarbeidelse av kommunedelplaner for kulturminner
og kulturmiljø i norske kommuner.
Komiteen mener forutsigbarhet
og langsiktighet i finansieringen på kulturminnefeltet er avgjørende
for å sikre kontinuitet i arbeidet med å nå 2020-målene.
Komiteen viser til at Stortinget
i 2002 vedtok å etablere Norsk kulturminnefond. Hensikten med fondet
var blant annet å finne bedre måter å koble offentlig og privat
kapital på. Tilbakemeldingene tyder på at Kulturminnefondet så langt
har vært en suksess. Offentlige bevilgninger har bidratt til å utløse
betydelig finansiering fra private eiere og næringslivet. Kulturminnefondet
ble avviklet som fond i 2012.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det var svært uheldig
å avvikle Kulturminnefondet som fond, og foreslår derfor å gjenopprette
fondet. Disse medlemmer mener behovet for forutsigbar
avkastning fra fondet – og dermed forutsigbar kapitaltilgang for kulturminneprosjektene
– best kan ivaretas gjennom å sette avkastningen av fondet lik avkastningen
av Statens pensjonsfond utland.
Disse medlemmer mener fondet
bør styrkes i årene som kommer dersom vi skal klare å nå kulturminnemålene
for 2020.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å gjenopprette Kulturminnefondet
som fond – i statsbudsjettet for 2014.»
Komiteen har merket seg Norges
tentative liste over områder som vurderes for nominasjon til verdensarvstatus.
Det er i dag en ubalanse mellom verdensdeler og land når det gjelder
oppføring på verdensarvlisten. Komiteen er enig med
regjeringen i at Norge bør være restriktiv med nye nominasjoner. Komiteen har
imidlertid merket seg at Sametinget i flere år har spilt inn Mortensnes
i Finnmark til vurdering på tentativ liste.