I proposisjonen fremmes forslag til endringer
i lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie (ferieloven). Forslaget utvider
arbeidstakers rett til å utsette og å overføre ferie i forbindelse
med sykdom. Det foreslås samtidig å oppheve dagens mulighet til
å velge økonomisk kompensasjon fremfor senere ferieavvikling i forbindelse
med sykdom eller foreldrepermisjon. All ikke-avviklet ferie skal
i slike tilfeller overføres til påfølgende ferieår. I tillegg foreslås
en oppdatering i ferieloven som følge av at reglene om sivil plikttjeneste
er opphevet.
Det foreslås også endringer i lov 13. juni 1997 nr.
44 om aksjeselskaper (aksjeloven), lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper (allmennaksjeloven)
og enkelte andre lover med sikte på å forenkle reglene om de ansattes
rett til representasjon i styrende organer. Endringene går ut på
at det kan inngås avtale mellom et konsern og et flertall av de
ansatte eller lokale fagforeninger som representerer et flertall
av de ansatte om å etablere en felles representasjonsordning. Videre
foreslås det å endre kravet til lokale fagforeningers representasjonsgrad
fra to tredjedeler til et flertall av de ansatte for å kunne fremme
søknad til Bedriftsdemokratinemnda om innføring av en slik ordning.
I tillegg foreslås en mindre endring i lov 17. juni 2005
nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven).
Dagens plikt for arbeidsgiver til å gi melding til det lokale arbeidstilsynet
når det er opprettet arbeidsmiljøutvalg foreslås opphevet.
Når det gjelder merknader til de enkelte bestemmelsene
er det nærmer redegjort for i proposisjonens kapittel 11.
Forslagene til endringer i ferieloven har sin
bakgrunn i artikkel 7 i Europaparlamentets og Rådets direktiv 03/88/EF
om visse aspekter ved organiseringen av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet),
som er innlemmet i EØS-avtalen. EU-domstolen har de siste årene
avsagt flere dommer vedrørende artikkel 7 i direktivet som gjør
det nødvendig med enkelte endringer i ferieloven for å styrke arbeidstakernes
rett til ferie. Det vises til proposisjonens kapittel 3 der det
er nærmere redegjort for arbeidstidsdirektivet.
Forslaget til endringer i ferieloven har vært
på høring. Det vises til proposisjonens kapittel 2 der det er nærmere
redegjort for høringsforslaget. Høringsinstansene har ikke hatt
innvendinger til forslagene som sådan, da det legges til grunn at de
er nødvendige for at ferieloven skal være i tråd med arbeidstidsdirektivet
artikkel 7. Det understrekes at forslagene til endringer kun gjelder lovbestemt ferie.
Det vises til proposisjonens kapittel 4 der
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget og
uttalelsene, samt departementets vurderinger.
Det foreslås at ferieloven § 9 nr. 1 andre ledd
endres. En arbeidstaker som blir helt arbeidsufør i løpet av ferien,
skal allerede fra første fraværsdag kunne kreve at et tilsvarende
antall virkedager ferie utsettes og gis som ny ferie senere i ferieåret.
Det understrekes betydningen av at arbeidstaker, av
hensyn til arbeidsgiver, på et så tidlig tidspunkt som mulig varsler
om og dokumenterer at vedkommende har vært syk i ferien og derfor
ønsker den utsatt.
Når det gjelder ekstraferie for 60-åringer,
er den gitt for å sikre denne gruppen tilstrekkelig restitusjon
og hvile, noe som også gjør seg gjeldende ved sykdom. Det foreslås
ikke å innføre egne regler for lovbestemt ferie som går utover arbeidstidsdirektivets
minimumskrav.
Det anses heller ikke å være aktuelt å gi arbeidsgiver
rett til å fastsette tiden for ekstraferien for 60-åringer når den
utsettes som følge av sykdom.
Det vises til proposisjonens kapittel 5 hvor
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget og
uttalelsene, samt departementets vurderinger.
I høringsforslaget ble det også bedt om tilbakemelding
på om det fortsatt bør være adgang til utbetaling av feriepenger
for lovbestemt ferie utover direktivets
minimumskrav.
Det foreslås at ferieloven § 11 nr. 2 andre
ledd og § 7 nr. 3 andre ledd andre punktum oppheves, slik at ferie
som ikke er avviklet i løpet av ferieåret isteden overføres til
påfølgende år.
Etter ferieloven har alle arbeidstakere krav
på en årlig ferie på 25 virkedager, det vil si én feriedag mer enn
direktivets minimumskrav. I tillegg har arbeidstakere over 60 år
krav på ytterligere en ferieuke, jf. ferieloven § 5 nr. 2.
Reglene i direktivet er ikke til hinder for
nasjonale regler som åpner for fortsatt rett til utbetaling av feriepenger
istedenfor overføring av ferie når det gjelder ferie utover direktivets
minimumskrav.
Arbeidstakerorganisasjonene er delt i synet
på dette spørsmålet, mens arbeidsgiverorganisasjonene ønsker slike
særregler.
Det fastholdes at det ikke vil være hensiktsmessig
å ha to ulike regelsett, og at en slik ordning dessuten ville være
regelteknisk komplisert å forholde seg til.
Ekstraferien for arbeidstakere over 60 år er
gitt for å lette belastningen for eldre arbeidstakere, og sikre
deres velferd gjennom tilstrekkelig restitusjon og hvile. Dersom
de kan velge å få utbetalt feriepenger fremfor å avvikle ferie,
vil dette både kunne føre til press på ikke å avvikle denne ferien
og også gi et incitament til å gi avkall på ferie. Dette vil være
i strid med intensjonen med den ekstra ferien for disse arbeidstakerne.
Det foreslås derfor ingen særregler for utbetaling av
feriepenger for lovfestet ferie utover direktivets krav.
Det vises til proposisjonens kapittel 6 hvor
det er nærmere redegjort for gjeldende rett, høringsforslaget og
høringsuttalelsene.
Overføring av ferie er ikke særskilt regulert
i artikkel 7 i arbeidstidsdirektivet. EU-domstolen har likevel lagt
til grunn at overføring av den årlige ferien i visse tilfeller vil
være uunngåelig.
I høringsforslaget ble det foreslått å endre
ferieloven slik at det klart fremgår at all lovbestemt ferie som
på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon ikke er avviklet i løpet
av ferieåret, skal overføres til det påfølgende året. Dette for
å tydeliggjøre at norsk rett er i samsvar med direktivets krav om
rett til fire ukers årlig betalt ferie.
Ferielovens system for opptjening og utbetaling av
feriepenger i forbindelse med langvarig sykdom vil i praksis innebære
at arbeidstaker ikke samler opp krav på flere års betalt ferie.
Det kan stille seg noe annerledes i virksomheter der det er avtalt
fulle feriepengerettigheter i forbindelse med sykdom, uavhengig
av lengde. Oppsamling av lange perioder med lovbestemt betalt ferie
vil allikevel ikke være et stort praktisk problem. Det er derfor
ikke hensiktsmessig på det nåværende tidspunkt å begrense overføringsperioden
for ferie som ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon.
Det foreslås derfor å oppheve ferieloven § 9
nr. 1 tredje ledd og endre § 7 nr. 3 andre ledd slik at ferie som
ikke er avviklet på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon skal
overføres til påfølgende år.
Reglene om sivil plikttjeneste i lov om fritak
for militærtjeneste av overbevisningsgrunner ble opphevet i 2012.
Henvisningene i ferieloven har dermed ikke lenger noen funksjon.
Ferieloven oppdateres derfor i tråd med dette, slik at henvisningen
til sivil plikttjeneste i ferieloven § 9 nr. 3 tredje ledd fjernes
og at ferieloven § 10 nr. 5 første ledd bokstav b oppheves.
I konsernforhold er det åpnet for at det kan
innføres ordninger som innebærer at arbeidstakerne i datterselskapene
kan være valgbare og ha stemmerett ved valg til styret i morselskapet.
Etter dagens regelverk må innføring av en slik felles representasjonsordning,
som ofte omtales som konsernordning, godkjennes av Bedriftsdemokratinemnda.
Etter departementets syn er det ikke behov for godkjenning av Bedriftsdemokratinemnda
dersom konsernet og et flertall av de ansatte er enige om at de
ønsker en konsernordning.
Det vises til proposisjonens kapittel 8 der
det er nærmere redegjort for høringsforslaget, høringsuttalelsene
og gjeldende rett.
Søknader om konsernordninger utgjør en stor andel
av sakene som behandles av Bedriftsdemokratinemnda, og prosessen
knyttet til disse søknadene medfører en del arbeid både for virksomhetene
og nemnda. En konsernordning vil innebære en utvidelse av de ansattes
representasjon, ettersom de får rett til representasjon i morselskapets
styre i tilleggtil eventuell representasjon
i eget selskaps styre. Dersom partene er enige om å innføre en konsernordning, er
det ingen grunn til å pålegge virksomhetene det merarbeidet det
innebærer å søke Bedriftsdemokratinemnda om godkjenning, og det
foreslås at det i disse tilfellene kan inngås avtale om en konsernordning.
En konsernordning kan omfatte hele eller deler av
konsernet, jf. aksjelovene §§ 6-5 tredje ledd og allmennaksjeloven
§ 6-35 siste ledd.
Det kan være gode grunner for at en konsernordning
kun skal omfatte deler av et konsern. Det foreslås likevel en begrensning
i avtaleadgangen slik at det ikke skal være anledning til å avtale ordninger
som utelater deler av konsernet. Det understrekes at det ikke er
grunn til å tro at en ubegrenset avtaleadgang ville ha blitt benyttet for
å ekskludere deler av de ansatte på en urimelig måte, men mener
likevel at det må søkes Bedriftsdemokratinemnda dersom man ønsker
å innføre en konsernordning som kun omfatter deler av konsernet.
Det presiseres at selv om det gis mulighet til
å inngå en avtale om konsernordning, innebærer ikke dette at partene
også kan avtale seg bort fra de øvrige reglene i representasjonsregelverket. Dersom
partene ønsker unntak fra reglene i representasjonsregelverket,
forutsetter dette fortsatt en godkjenning av Bedriftsdemokratinemnda.
Når det gjelder hvem som skal kunne inngå avtale
om innføring av en konsernordning, bør det i utgangspunktet være
de samme partene som i dag har kompetanse til å søke Bedriftsdemokratinemnda
om innføring av konsernordning etter aksjelovene.
Aksjelovenes bestemmelser stiller som vilkår
at fagforeningene representerer to tredjedeler av de ansatte i konsernet
eller gruppen for å kunne fremme søknad om konsernordning. I forskrift 18. desember
1998 nr. 1205 om ansattes rett til representasjon i aksjeselskapers
og allmennaksjeselskapers styre og bedriftsforsamling mv. (representasjonsforskriften)
§ 6, er det presisert at det i denne sammenhengen dreier seg om lokale
fagforeninger. I høringsnotat ble det foreslått å endre kravet til
representasjonsgrad slik at det er nok at de lokale fagforeningene
omfatter et flertall av de ansatte.
De lokale fagforeningene bør ha en viss posisjon i
virksomheten for å kunne fremme søknader til Bedriftsdemokratinemnda
eller inngå avtale om innføring av en konsernordning. Det må imidlertid
anses som tilstrekkelig at de lokale fagforeningene omfatter et
flertall av de ansatte.
Når det gjelder søknadskompetansen til Bedriftsdemokratinemnda,
vises det til at det å kunne fremme en søknad ikke er ensbetydende
med at nemnda etterkommer søknaden. Det vises til at det er en forutsetning
for avtalebaserte konsernordninger at de omfatter hele konsernet.
Lokale fagforeninger som representerer et marginalt flertall av
de ansatte kan dermed ikke ekskludere de øvrige ansatte fra ordningen.
Den nevnte presiseringen i representasjonsforskriften
§ 6, vedrørende lokale fagforeninger, foreslås også tatt inn i aksjelovenes
bestemmelser. Presiseringen innebærer ingen materiell endring.
Det foreslås at det kan inngås avtale om innføring
av en konsernordning mellom konsernet eller gruppen og et flertall
av de ansatte eller lokale fagforeninger som representerer et flertall av
de ansatte.
Videre foreslås det å endre aksjeloven § 6-5
og allmennaksjeloven § 6-35 slik at søknad til Bedriftsdemokratinemnda
kan fremmes av et flertall av de ansatte eller lokale fagforeninger
som omfatter et flertall av de ansatte.
For å sikre notoritet, foreslås det at det stilles som
krav at avtalen om konsernordning skal være skriftlig. Det bør også
fremgå hvem som har inngått avtalen og hvem de signerende partene
representerer. Konsernordningens varighet bør angis, herunder eventuelle
omstendigheter som fører til at avtalen skal reforhandles eller
at den opphører.
Selv om det foreslås en adgang til å inngå avtale om
innføring av konsernordning, bør det fremdeles kunne søkes Bedriftsdemokratinemnda
om en slik ordning. Det forutsettes imidlertid at partene har forsøkt
å komme frem til en avtale før det eventuelt blir fremmet en søknad
for Bedriftsdemokratinemnda. Det må fremdeles søkes Bedriftsdemokratinemnda
dersom konsernordningen kun skal omfatte deler av konsernet.
Det foreslås derfor ingen endring i Bedriftsdemokratinemndas
kompetanse i henhold til aksjeloven § 6-5 og allmennaksjeloven § 6-35.
Etter arbeidsmiljøloven § 7-1 tredje ledd første punktum
har arbeidsgiver plikt til å sende melding til det lokale arbeidstilsyn
når arbeidsmiljøutvalg er opprettet.
Arbeidstilsynet har opplyst at de ikke har praktisk
bruk for melding om at arbeidsmiljøutvalg er opprettet, og at de
får opplysningene de trenger gjennom sin ordinære tilsynsvirksomhet. Rapporteringsplikter
som ikke tjener en klar hensikt bør unngås. Det foreslås derfor
å oppheve bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 7-1 tredje ledd første
punktum.
De foreslåtte endringer i ferieloven medfører økonomiske
konsekvenser for arbeidsgiver. Forslaget innebærer at arbeidsgiver
må betale sykepenger allerede fra første dag dersom arbeidstaker
blir syk i ferien. Etter dagens regler må arbeidsgiver først dekke
sykepenger når arbeidstaker er syk i mer enn seks dager i ferieperioden.
Det er imidlertid vanskelig å anslå hva dette vil koste.
Økte kostnader ved bruk av vikarer, samt økt
administrasjon for arbeidsgiverne fordi det må planlegges og legges
til rette for ny ferieavvikling, må påberegnes.
Det kan ikke utelukkes økt pågang hos legene
for å få utstedt en legeerklæring som er en forutsetning for å få
utsatt ferien.
Når ferien nå skal overføres og avvikles på
et senere tidspunkt, antas det at arbeidsgiver vil måtte sørge for
at slik avvikling er mulig i flere tilfeller enn tidligere, noe
som kan få administrative konsekvenser for arbeidsgiverne.
Forslaget om avtalebaserte konsernordninger
vil gi administrative og økonomiske besparelser for virksomheter
hvor partene ønsker en konsernordning, ettersom de ikke lenger behøver
å fremme søknad om det til Bedriftsdemokratinemnda. Forslaget vil
også innebære en reduksjon av antallet saker for Bedriftsdemokratinemnda.
Forslaget om å oppheve bestemmelsen i arbeidsmiljøloven
§ 7-1 tredje ledd første punktum vil frita virksomhetene fra både
økonomiske og administrative kostnader knyttet til rapporteringen.