Forslagene til justeringer i bestemmelsene om uføretrygd
i folketrygden som har vært på høring, følges her opp ved følgende
forslag:
nye bestemmelser
om fastsetting av inntekt før uførhet
enkelte lovbestemmelser knyttet til gjennomføringen
av etteroppgjøret
oppheve de særlige bestemmelsene om uføretrygd
til hjemmearbeidende ektefelle
øvrige endringer, justeringer og enkelte
opprettinger i bestemmelsene om uføretrygd
justering av bestemmelsene om sykepenger
til uføretrygdede.
Det foreslås her:
å justere bestemmelsene
om fastsetting av inntekt før uførhet i lov 16. desember 2011 nr. 59
om endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til
uføre), heretter kalt endringsloven.
en hovedregel som skal gjelde for de fleste
tilfeller.
en bestemmelse for fastsetting av inntekt
før uførhet for arbeidstakere som jobber gradert.
et minste nivå på inntekt før uførhet uavhengig av
sivilstand.
pensjonsgivende inntekt skal medregnes
ved fastsetting av inntekt før og etter uførhet.
Det vises til proposisjonens kapittel 3.2.2
der det gjøres greie for vedtatte bestemmelser om fastsetting av
inntekt før og etter uførhet
Når inntekt før uførhet skal fastsettes, må
det i varierende grad brukes skjønn. Grunnlaget for fastsetting
av inntekt før uførhet for arbeidstakere vil i utgangspunktet være
pensjonsgivende inntekt i uføreåret eller i året før uføreåret.
For å sikre en ensartet praksis og forutberegnelighet
skal ny uføretrygd i størst mulig grad ha en felles hovedregel for
fastsetting av inntekt før uførhet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende
som omhandler de fleste tilfellene. Minsket bruk av skjønnsvurderinger
sikrer likebehandling og vil kunne forenkle saksbehandlingen, samt
øke muligheten for automatiserte løsninger.
Forslaget til ny hovedregel om å ta hensyn til inntekt
fem år før uføretidspunktet, samt minstenivå på inntekt før uførhet,
gir tilstrekkelig vern for personer som har hatt en inntektsnedgang
over en periode på grunn av redusert helsetilstand. Bestemmelsen
i endringsloven § 12-7 fjerde ledd tredje punktum foreslås derfor sløyfet.
Det foreslås at inntekt før uførhet som hovedregel
fastsettes ut fra gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste
kalenderårene før uføretidspunktet. For arbeidstaker omregnes årsinntekt fra
en deltidsstilling til full stilling. For år en person har hatt
både arbeidsinntekt fra en deltidsstilling og næringsinntekt, skal
imidlertid den faktiske inntekten legges til grunn. Inntektsnivå for
hvert kalenderår skal ikke settes lavere enn 3,4 ganger grunnbeløpet.
På samme måte som ved fastsettingen av beregningsgrunnlaget for uføretrygden,
foreslås det at det skal sees bort fra år da vedkommende har fått
pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid etter folketrygdloven
§ 3-16 og § 20-8 dersom dette er til fordel for vedkommende. Året
før og etter slike år anses da å følge umiddelbart etter hverandre.
Det vises til lovforslaget, opphevelse av endringsloven
§ 12-7 fjerde ledd tredje punktum og til endringsloven § 12-9 første
og andre ledd.
Det foreslås at for arbeidstakere som har ett
eller flere arbeidsforhold, skal inntekt før uførhet fastsettes
med grunnlag i arbeidstakerens stillingsandel på tidspunktet medlemmet
har rett til å få utbetalt uføretrygden fra (virkningstidspunktet) omregnet
til en årsinntekt i full stilling dersom det er gunstigere for vedkommende.
Arbeidsforholdet må være dokumentert med arbeidsavtale som inneholder
en klart angitt stillingsandel og startdato.
Det foreslås at inntekt før uførhet fastsettes
med grunnlag i arbeidstakerens stillingsandel oppjustert til inntekt
i heltidsstilling dersom dette gir en høyere inntekt før uførhet
enn etter hovedregelen. Det er bare arbeidsinntekt, og ikke næringsinntekt,
som kan legges til grunn ved fastsetting av inntekt før uførhet
etter denne bestemmelsen.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-9 tredje
ledd.
Det foreslås i proposisjonen at minste inntekt
før uførhet skal være uavhengig av sivilstand og settes til 3,4
ganger grunnbeløpet. Det foreslås ingen endringer i minste inntekt
før uførhet på 4,5 ganger grunnbeløpet for dem som fyller vilkårene
for rett til minsteytelse som ung ufør etter endringsloven § 12-13
tredje ledd.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-9 første
ledd.
Formålet med uføretrygden er å erstatte inntektstap
på grunn av varig sykdom. Når sykdommen ikke ennå har medført et
inntektstap, er det liten grunn til å tilstå uføretrygd. Så lenge
arbeidstaker fortsatt jobber hos arbeidsgiver og mottar full lønn,
vil det også være vanskelig å etterprøve realiteten i at arbeidstakers
inntektsevne faktisk er redusert og i hvor stor grad. En regel om
at all pensjonsgivende inntekt skal legges til grunn i forhold til
fastsetting av uføregrad ville dermed forenkle saksbehandlingen
vesentlig.
Det foreslås videre at eventuelle erstatninger
for inntektstap og etterslepsinntekter som er pensjonsgivende inntekt
som er kommet til utbetaling forut for uføretidspunktet, også skal medregnes
i fastsetting av inntekt før uførhet, jf. proposisjonens kapittel
3.2.5.1 om forslag til hovedregel for fastsetting av inntekt før
uførhet. Når inntekt før uførhet nå skal fastsettes på grunnlag
av gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste årene før uførhet,
vil eventuelle utslag av erstatning og etterslepsinntekter bli jevnet
ut. Imidlertid skal slike inntekter ikke medregnes i inntekt etter
uførhet, eller føre til reduksjon av uføretrygd etter endringsloven
§ 12-14.
Det foreslås på denne bakgrunn at det skal legges vekt
på all pensjonsgivende inntekt ved fastsetting av uføregrad, herunder
inntekt som er opprettholdt ved velvilje fra arbeidsgiver.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-9 sjette
ledd.
Forslaget vil gi administrative besparelser. Forslaget
vil kunne gi noe høyere inntekt før uførhet for noen og lavere for
andre sammenlignet med i dag. Forslaget om å sette minstenivået for
inntekt før uførhet likt for alle uavhengig av sivilstand til 3,4
ganger grunnbeløpet vil isolert sett kunne gi merutgifter knyttet
til gifte uføretrygdede og mindreutgifter knyttet til enslige uføretrygdede
sammenliknet med det som ble vedtatt i forbindelse med behandlingen
av Prop. 130 L (2010–2011). Samlet sett er forslagene om fastsetting
av inntekt før uførhet på usikkert grunnlag anslått til å gi årlige
merutgifter på om lag 1 mill. kroner knyttet til nye uføretrygdede. De
administrative besparelsene antas å utgjøre et klart større beløp
enn dette.
Forslaget om å oppheve bestemmelsen i endringsloven
§ 12-8 femte ledd andre punktum vil på usikkert grunnlag kunne gi
noe mindreutgifter. Saksbehandlingen vil bli enklere idet det ikke
lenger åpnes for at det skal vurderes om inntekten i realiteten
gir uttrykk for den faktiske arbeidsevnen, men er opprettholdt på
grunn av velvilje fra arbeidsgiver.
Her foreslås bestemmelser om hvordan etteroppgjøret
skal gjennomføres. Det foreslås at det lovhjemles nærmere bestemmelser
om tilbakekreving uten hensyn til skyld. Videre foreslås bestemmelser
om at melding om vedtak om etteroppgjøret kan unnlates. Det foreslås
også en bestemmelse om hva som skal være utgangspunkt for foreldelse
i saker om etteroppgjør.
Uføretrygden skal reduseres på grunnlag av all inntekt
som overstiger inntektsgrensen, jf. endringsloven § 12-14 andre
ledd.
I ny uføretrygd legges det opp til automatiserte løsninger
som legger til rette for at mottakeren av uføretrygd på en enkel
måte skal kunne melde fra om endringer i arbeidsinntekt. Innrapportering
av inntektsopplysninger etter reglene i a-opplysningsloven vil legge
til rette for at utbetalt uføretrygd enkelt skal kunne justeres
ved endring i arbeidsinntekten. Målsettingen er at det i de fleste
tilfellene blir utbetalt riktig uføretrygd, slik at det vil være
lite eller ingenting å kreve tilbake eller etterbetale.
Det legges til grunn at systemet med etteroppgjør
må baseres på ren avregning uten hensyn til skyld for å unngå at
systemet blir for administrativt krevende. Videre oppfordres de
uføre i det nye systemet i større grad enn i dag til å prøve å utnytte
restinntektsevnen på en fleksibel måte.
Saksmengden tilsier at etteroppgjøret må gjøres mest
mulig automatisert. Henvisningen til etteroppgjørsordningen for
AFP i Prop. 130 L (2010–2011) innebærer også at det er snakk om en
ren avregning uten at det er aktuelt å vurdere skyld hos stønadsmottakeren.
Det legges på denne bakgrunn til grunn at det ikke skal tas stilling
til om det er noe å bebreide stønadsmottakeren.
En automatisert saksbehandlingsprosess vil ikke kunne
gjennomføres på en effektiv måte dersom det stilles krav til individuelle
vurderinger av alle saker som skal behandles. Derfor er dagens praktisering
av avregningsordningen i § 22-16 ikke tilstrekkelig effektiv for
det årlige etteroppgjøret av uføretrygd.
Det foreslås at det i endringsloven § 12-14
fjerde ledd gis hjemmel for å tilbakekreve for mye utbetalt uføretrygd
uten hensyn til skyld, og at det kan avregnes i fremtidige ytelser
som omfattes av folketrygdloven § 22-16 tredje ledd og AFP i offentlig
sektor. Videre foreslås det å gi hjemmel for at vedtak om tilbakekreving
i etteroppgjørssaker gir tvangsgrunnlag for utlegg og at Arbeids-
og velferdsetaten kan innkreve etter bidragsinnkrevingsloven. Dette
er en aktuell bestemmelse å benytte for personer som for eksempel
på grunn av høy arbeidsinntekt mottar en liten eller ingen uføretrygd.
For mye utbetalt uføretrygd kan da inndrives ved trekk i lønn etter dekningsloven
§ 2-7 første ledd. For personer som mottar en løpende uføretrygd
kan kravet da avregnes i fremtidige ytelser etter trekk til forskuddsskatt
og før eventuelle utleggstrekk.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-14 fjerde
ledd.
Det er nødvendig å forenkle saksbehandlingen slik
at det er tilstrekkelig at stønadsmottakeren har sett og fått mulighet
til å gi innsigelser til bakgrunnsinformasjonen etaten har for å
foreta avregningen. Rettssikkerheten for den enkelte må anses ivaretatt
ved at alle opplysninger om inntekt og utbetalt uføretrygd som gir
grunnlag for avregningen dermed er kjent, og grunnen til et senere
trekk i ytelsen er da åpenbart kjent for vedkommende.
Det foreslås at det i forskriften gis bestemmelse om
at vedtak om etteroppgjør kan unnlates når vedkommende ikke melder
ifra om endrede forhold eller har andre innsigelser til varslet
om etteroppgjøret. Det foreslås at det gis hjemmel til en slik forskriftsbestemmelse
i folketrygdloven § 21-10 tredje ledd.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 21-10 tredje ledd.
Datoen for vedtaket om etteroppgjør skal være utgangspunktet
for foreldelse.
Folketrygdloven § 22-14 har særlige bestemmelser
om foreldelse som eventuelt går foran foreldelseslovens bestemmelser.
Etableringen av et årlig etteroppgjør som en del av den nye ordningen
med avkorting av ny uføretrygd mot arbeidsinntekt, er ny. Det er
behov for å klargjøre utgangspunktet for foreldelse i forhold til
etatens vedtak om tilbakekreving eller tilbakebetaling av for lite
eller for mye uføretrygd. En slik bestemmelse bør tas inn i folketrygdloven
§ 22-14. Utgangspunktet for fristen gjelder både for den uføretrygdedes
krav mot etaten og etatens krav mot stønadsmottakeren.
Folketrygdloven § 22-14 andre ledd bestemmer at
«Foreldelsesfristen for rett til ytelser etter folketrygdloven regnes
fra tidspunktet da det endelige vedtaket ble fattet». Endelig vedtak
innebærer at det ikke påløper foreldelse mens saken er til klage-
eller ankebehandling. Vedtaket om etteroppgjøret kan påklages og
ankes inn for Trygderetten. Endelig vedtak i slike saker foreligger
i så fall først etter en eventuell klage og anke til Trygderetten.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 22-14 andre ledd nytt andre punktum.
Det foreslås videre at avregning og trekk med hjemmel
i endringsloven § 12-14 fjerde ledd bryter foreldelsen.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 22-14 femte ledd første punktum.
I forbindelse med Prop. 130 L (2010–2011) uttalte
departementet at en tok sikte på å vurdere om det fortsatt er behov
for særreglene når det gjelder uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle.
I den nye uførereformen har man søkt å fristille seg
fra vurderinger ut fra sivilstand fordi det er ønskelig at personer
skal kunne få utbetaling av ytelse basert på sin egen opptjening
uavhengig av sivilstand. En gift kvinne og en enslig kvinne vil
bli vurdert forskjellig tilsynelatende uten andre forskjeller enn
nettopp ekteskapet eller samboerskapet. Kvinner som omfattes av bestemmelsen
vil ha vanskeligere for både å få innvilget uføretrygd og å få en
høy uføregrad. Bestemmelsen innebærer dessuten vanskelige skjønnsvurderinger
og kan derfor i praksis føre til forskjellsbehandling.
Det foreslås på denne bakgrunn at bestemmelsen om
uføretrygd til hjemmearbeidende ektefelle oppheves. Dette innebærer
at alle som setter frem krav om uføretrygd, blir vurdert opp mot inntektsevnen
i ordinært arbeidsliv etter hovedreglene. Det foreslås videre at
personer som har en uførepensjon etter disse bestemmelsene, beholder
den uføregraden de har fått fastsatt ved konverteringen til uføretrygd.
Dersom de senere setter frem krav om økt uføregrad, vil de imidlertid
få kravet vurdert etter de nye reglene, det vil si som yrkesaktiv.
Det vises til lovforslaget, opphevelse av endringsloven
§ 12-10
Opphevelse av bestemmelsen vil kunne medføre at
noen flere kvinner får innvilget uføretrygd, eller at de som i dag
har en gradert uføreytelse som hjemmearbeidende ektefelle, etter
søknad kan få en høyere uføregrad.
Det antas at opphevingen ikke vil medføre økonomiske
merutgifter av betydning. Opphevingen av særreglene vil gjøre saksbehandlingen
vesentlig enklere og innebærer administrative forenklinger.
Det foreslås at endringen skal tre i kraft fra samme
tidspunkt som ny uføretrygd. Det foreslås at personer som har en
uførepensjon etter disse bestemmelsene på dette tidspunktet, beholder
den uføregraden de har fått fastsatt ved konverteringen til uføretrygd.
Dersom de senere setter frem krav om økt uføregrad, vil de imidlertid
få kravet vurdert etter de nye reglene.
I ny uføretrygd fastsettes uføretrygden med
en uføregrad ved tilståelsen, men stønadsmottakeren beholder uføregraden
selv om vedkommende øker sin deltakelse i arbeidslivet og tjener bedre.
Uføretrygden blir imidlertid redusert når inntekten overstiger den
fastsatte inntektsgrensen. Den utbetalte uføretrygden kan dermed
være mye lavere enn uføregraden skulle tilsi.
Det foreslås at en mottaker av uføretrygd uavhengig
av uføregraden skal tjene opp ny rett til sykepenger hvis vedkommende
har vært arbeidsfør med arbeidsinntekt i sammenhengende 26 uker.
Ny uføretrygd skal ikke graderes på grunn av økt arbeidsinntekt.
Bestemmelsen foreslås endret slik at alle mottakere av uføretrygd
kan opptjene ny rett til sykepenger, og ikke bare mottakere av en
gradert uføreytelse.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 8-12 tredje ledd.
I ny uføretrygd kan den som er tilstått en hel uføretrygd
etter tilståelsen ha arbeidsinntekt uten at uføregraden endres.
Uføregraden behøver dermed ikke tilsvare utbetalt uføretrygd.
Etter forslaget gis alle uføretrygdede og ikke bare
mottaker av en gradert uføreytelse, rett til sykepenger ut fra den
arbeidsinntekten som vedkommende har i tillegg til uføreytelsen.
De generelle vilkårene for rett til sykepenger
må imidlertid være oppfylt, herunder at inntektsgrunnlag minst må
tilsvare 50 pst. av grunnbeløpet, jf. folketrygdloven § 8-3 andre
ledd, og at vedkommende eventuelt har opptjent ny rett til sykepenger.
Forslaget antas å kunne innebære noe merutgifter,
men vil ikke ha administrative konsekvenser av betydning.
Det understrekes at utbetalte sykepenger, på samme
måte som arbeidsinntekt, vil kunne redusere uføretrygden etter endringsloven
§ 12-14.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 8-50.
Dagens regler om fastsetting av uføretidspunkt og
uføregrad er i hovedsak videreført i ny uføretrygd. Bestemmelser
om uføretidspunkt er imidlertid ikke lenger regulert i en egen paragraf. Hovedbestemmelsene
om fastsetting av uføretidspunktet er gitt i endringsloven § 12-7.
Det foreslås derfor at uføretidspunktet defineres i
en egen paragraf. Bestemmelsen i § 12-9 fjerde ledd som bestemmer
når det skal fastsettes et nytt uføretidspunkt, foreslås flyttet
til § 12-8 andre ledd.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-8.
Endringsloven § 12-11 andre ledd gir bestemmelser
om hvordan grunnlaget for uføretrygd skal fastsettes for år da en
person har mottatt uføretrygd:
«For år da en person har mottatt uføretrygd, skal pensjonsgivende
inntekt, og en inntekt som svarer til beregningsgrunnlaget for uføretrygden, justert
for fastsatt uføregrad, inngå i grunnlaget.»
Ordlyden tilsier at både den pensjonsgivende inntekten
og inntekten som svarer til beregningsgrunnlaget skal justeres for
fastsatt uføregrad. Det er imidlertid bare en inntekt som svarer
til beregningsgrunnlaget for uføretrygden som skal justeres for
fastsatt uføregrad. Det foreslås å fjerne kommaet foran «justert
for fastsatt uføregrad», slik at dette kommer klart frem.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-11 andre
ledd første punktum.
Regler om trygdetid er gitt i endringsloven
§ 12-12. Dersom trygdetid er mindre enn 40 år, skal uføretrygden
avkortes tilsvarende. Som trygdetid regnes også fremtidig trygdetid
fra uføretidspunktet til og med året vedkommende fyller 66 år, jf.
andre ledd. Dersom mindre enn 4/5 av tiden mellom fylte 16 år og
uføretidspunktet kan regnes som trygdetid, skal imidlertid den fremtidige
trygdetiden utgjøre 40 år med fradrag av 4/5 av opptjeningstiden.
Det innebærer at man ikke får medregnet fremtidig tid helt frem
til 66 år ved utenlandsopphold av en viss lengde.
Uføregraden kan økes dersom inntektsevnen blir ytterligere
nedsatt. Det skal fastsettes et nytt uføretidspunkt hvis dette er
til fordel for vedkommende, jf. endringsloven § 12-9 fjerde ledd. Etter
endringsloven § 12-12 sjette ledd skal trygdetiden fastsettes på
nytt når uføregraden økes dersom dette vil gi en lengre trygdetid.
Ordlyden i bestemmelsen kan tyde på at trygdetiden fastsettes på
nytt ved økt uføregrad uavhengig av om det settes nytt uføretidspunkt
for fastsetting av beregningsgrunnlaget etter endringsloven § 12-11.
Man kan da få en situasjon hvor trygdetiden fastsettes på nytt og
knyttes til et nytt uføretidspunkt, mens beregningen av ytelsen
for øvrig (beregningsgrunnlaget) er knyttet til det gamle uføretidspunktet.
Det blir da uklart hvilket uføretidspunkt som er gjeldende for beregningen av
uføretrygden.
Ny fastsatt trygdetid bør avhenge av om det
fastsettes et nytt uføretidspunkt, og ikke av om uføregraden øker
alene. Fastsetting av nytt uføretidspunkt bør avhenge av om dette
totalt sett vil være til fordel for vedkommende med hensyn fastsetting
av både trygdetiden og beregningsgrunnlaget. Det blir da entydig
hvilket uføretidspunkt som er gjeldende for beregningen av ytelsen.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-12 sjette
ledd.
Personer som blir uføre før fylte 26 år på grunn av
en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert,
har i dag rett til å få medregnet fremtidige pensjonspoeng med minst 3,50
for hvert år, jf. folketrygdloven § 3-21. Grunnpensjon gis etter
de ordinære reglene. I Prop. 130 L (2010–2011) ble det foreslått
å videreføre de garanterte ytelsene for unge uføre som særskilte
minsteytelser på en måte som gir samme ytelser etter skatt. Det
ble ikke foreslått andre endringer. For øvrig gjelder de nye reglene for
uføretrygd, herunder kravet til nedsatt inntektsevne (uføregrad)
for rett til uføretrygd.
Det er et vilkår for rett til minsteytelsen
som ung ufør at krav om uføretrygd er satt frem før fylte 36 år.
Dette er en innskjerping av kravet i forhold til dagens bestemmelser
som ikke har vært tilsiktet. Det foreslås at bestemmelsen endres
slik at det kommer klart frem at vilkåret om å sette frem krav før
fylte 36 år bare gjelder for personer som har vært yrkesaktive mer
enn 50 pst. etter fylte 26 år.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-13 tredje
ledd.
Det fremgår av endringsloven § 12-14 første ledd
at inntektsgrensen skal svare til inntekt etter uførhet tillagt
40 pst. av grunnbeløpet. For å ivareta hensynet til at en del av
dagens uførepensjonister har innrettet seg etter dagens friinntekt på
inntil ett grunnbeløp, får disse i stedet tillagt 60 000 kroner
til og med år 2018. Det foreslås å presisere at dersom uføretrygden
er en omregnet uførepensjon, skal inntektsgrensen svare til inntekt
etter uførhet tillagt 60 000 kroner.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-14 første
ledd andre punktum.
Det følger av endringsloven § 12-15 fjerde ledd at
når et barn blir forsørget av flere som mottar uføretrygd eller
alderspensjon, skal barnetillegget ytes til den som har rett til
høyest tillegg. Den nye uføretrygden skal skattlegges som lønn, mens
alderspensjon fortsatt skal skattlegges som pensjon. Dette kan påvirke
hvem av dem som forsørger barnet som har rett til høyest tillegg. Det
er nødvendig å kunne regulere dette nærmere i forskrift, og det
foreslås at det tas inn en forskriftshjemmel i bestemmelsen.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-15 fjerde
ledd.
Med unntak av økning i fribeløpene for å ta høyde
for høyere uføretrygd før skatt, er reglene for barnetillegg, herunder
hvilke inntekter som skal inngå i behovsprøvingen, videreført, jf.
endringsloven § 12-15 Barnetillegg og § 12-16 Reduksjon av barnetillegg
på grunn av inntekt.
Endringsloven § 12-16 andre ledd gir regler
om hvilke inntekter som kan føre til at barnetillegg blir redusert.
Bestemmelsen er endret for å videreføre bestemmelsene i folketrygdloven
§ 3-26 tredje ledd om hvilke inntekter som kan føre til reduksjon
av barnetillegget.
Høringen omfattet ikke barnetillegg, men Arbeids-
og velferdsdirektoratet har i sitt høringssvar påpekt en feil i
lovteksten i § 12-16 andre ledd.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-16 andre
ledd.
Særreglene ved yrkesskade er videreført for
ny uføretrygd med tekniske tilpasninger i endringsloven § 12-17.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-17.
Det fremgår av ikrafttredelsesbestemmelsen i endringsloven
at de nye reglene for beregning av uføretrygd bare skal gjelde fullt
ut for nye mottakere. Ytelsen til uførepensjonistene skal overføres
(konverteres) til det nye regelverket på en slik måte at alle som
mottar full uførepensjon og som ikke har andre inntekter eller fradrag
utover standardfradrag, får en ytelse etter skatt på samme nivå
som dagens uførepensjon. Det vil bli gitt nærmere regler om omregning
av uførepensjon til uføretrygd i egen forskrift.
Det foreslås at det nye regelverket fullt ut
skal gjelde for personer som får rett til en uføreytelse med virkningstidspunkt
tidligst fra det tidspunktet ny uføretrygd trer i kraft. Personer
som får rett til en uføreytelse med et tidligere virkningstidspunkt,
skal få uførepensjon etter dagens regler og deretter bli overført
til uføretrygd fra det tidspunktet reglene om uføretrygd trer i
kraft.
Det vises til lovforslaget, endringsloven del
II tredje og fjerde ledd.
Komiteen viser til
endringslovens § 12-8, der det fremgår at uføregraden skal fastsettes
ved å sammenligne inntekt før uførhet med den inntekten vedkommende
forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restarbeidsevne. Inntekt
før uførhet for arbeidstakere fastsettes med utgangspunkt i pensjonsgivende
inntekt i uføreåret eller året før, for selvstendig næringsdrivende,
med utgangspunkt i inntekten de tre siste kalenderårene.
I Prop. 66 L (2013–2014) foreslår regjeringen, begrunnet
med et ønske om forenkling, følgende endringer: Inntekt før uførhet
skal beregnes på samme måte for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende,
og settes lik gjennomsnittet av de tre beste av de fem siste inntektsårene
før uførheten inntrådte (samme regel som for det inntektsgrunnlaget
som legges til grunn for beregning av trygdens størrelse). Som følge
av at antall år utvides, foreslås det å oppheve endringslovens regler
om spesielle inntekter som ikke skal regnes med, og særreglene for
dem som har hatt en gradvis nedgang i inntektsevnen på grunn av
sykdommen, skaden eller lytet.
Komiteen viser til at dette spørsmålet
ble vurdert i Prop. 130 L (2010–2011) fra regjeringen Stoltenberg
II (jf. side 126), ut fra forenklingshensyn, men med motsatt konklusjon,
fordi noen da ville få en lavere uføregrad enn den reduserte stillingsandelen
tilsier (jf. Prop. 130 L (2010–2011), side 126).
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
Innst. 80 L (2011–2012), der komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, sluttet seg til forslaget fra daværende
regjering. Flertallet støtter derfor ikke forslaget
i Prop. 66 L (2013–2014) om endringer i fastsettelsen av inntekt
før uførhet.
Komiteen viser til
regjeringens forslag til unntaksbestemmelse fra den foreslåtte hovedregelen
i avsnittet ovenfor. Regjeringen legger til grunn at personer som
innvilges 100 pst. uføretrygd ikke har behov for en slik unntaksbestemmelse,
siden inntekt før uførhet ikke har betydning for uføregraden, og
siden de uansett vil bli tilstått minsteytelsen. Unntaket foreslås derfor
kun for personer med restarbeidsevne på uføretidspunktet, og som
er i stabile arbeidsforhold. Unntaket innebærer at inntektsmulighetene på
uføretidspunktet legges til grunn, i stedet for den faktiske inntekten
i de tre beste av de fem siste årene, for å hindre urimelige utslag
av den nye bestemmelsen om fastsettelse av inntekt før uførhet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
sine merknader i avsnittet over. Den foreslåtte unntaksbestemmelsen
vil, slik flertallet ser det, føre til at den ønskede
forenklingsgevinsten i forslaget til nye regler for fastsettelse
av inntekt før uførhet, blir borte. Behovet for en kompliserende
unntaksbestemmelse oppstår for å hindre de negative effektene av
den nye hovedregelen, slik regjeringen Stoltenberg II påviste i
Prop. 130 L (2010–2011). Flertallet mener derfor
at det alt i alt gir et enklere regelverk ved å beholde bestemmelsene
om fastsettelse av inntekt før uførhet, slik Stortinget allerede
har vedtatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at forslag til unntaksbestemmelse
i endringsloven § 12-9 tredje ledd om at det skal tas hensyn til
stillingsandel når inntekt før uførhet skal fastsettes, er en videreføring
av det som allerede er vedtatt. Denne unntaksbestemmelsen ble i
Prop. 130 L (2010–2011) forutsatt videreført i forskrift, men er
nå tatt inn i loven. Noen andre unntaksbestemmelser som følger av
forskrift, anses imidlertid ivaretatt ved forslag til hovedregelen
i endringsloven § 12-9 første og andre ledd.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer
i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre) skal
følgende paragraf lyde:
§ 12-9 Fastsetting av inntekt før og etter uførhet
Inntekt før uførhet fastsettes
på grunnlag av pensjonsgivende inntekt, se § 3-15, i de fem siste kalenderårene
før uføretidspunktet, se § 12-8. Gjennomsnittlig inntekt i de tre
beste inntektsårene legges til grunn. Den pensjonsgivende inntekten
som en arbeidstaker har i en deltidsstilling, omregnes til en årsinntekt
i full stilling. For kalenderår med både næringsinntekt og inntekt
som arbeidstaker, skal inntekten som arbeidstakeren har i en deltidsstilling,
likevel ikke omregnes til full stilling. Inntekt for hvert kalenderår
skal ikke settes lavere enn 3,4 ganger grunnbeløpet. For medlemmer
som fyller vilkårene for rett til minsteytelse som ung ufør, se
§ 12-13 tredje ledd, skal inntekt for hvert kalenderår ikke settes
lavere enn 4,5 ganger grunnbeløpet.
Det skal ses bort fra år
da et medlem har fått pensjonsopptjening på grunnlag av omsorgsarbeid
etter folketrygdloven § 3-16 eller 20-8 dersom dette er til fordel
for vedkommende. Året før og året etter slike år anses da å følge
umiddelbart etter hverandre.
For arbeidstakere som har
ett eller flere arbeidsforhold, skal inntekt før uførhet fastsettes
med grunnlag i arbeidstakerens stillingsandel på tidspunktet medlemmet
har rett til å få utbetalt uføretrygden fra (virkningstidspunktet)
omregnet til en årsinntekt i full stilling dersom det er gunstigere
for vedkommende. Arbeidsforholdet må være dokumentert med arbeidsavtale
som inneholder en klart angitt stillingsandel og startdato.
Inntekt etter uførhet fastsettes
til den inntekt han eller hun forutsettes å kunne skaffe seg ved
å utnytte sin restinntektsevne.
Inntekt før og etter uførhet
justeres i samsvar med endringer i grunnbeløpet.
Som inntekt etter paragrafen
her regnes all pensjonsgivende inntekt, se § 3-15.
Departementet kan i forskrift
gi nærmere regler om fastsetting av inntekt før og etter uførhet, herunder
om at visse inntekter ikke skal medregnes.»
Komiteen viser til
regjeringens forslag om å oppheve den tidligere vedtatte forskjellen
i minsteinntekt før uførhet etter sivilstand på 3,3 ganger grunnbeløpet
(G) for gifte/samboere og 3,5 ganger grunnbeløpet, med en felles
sats på 3,4 G for enslige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
Innst. 80 L (2011–2012), der komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet,
foreslo å endre den nedre grensen for inntekt før uførhet fra 3 G
for alle, som foreslått av regjeringen Stoltenberg II, til 3,3 G
for gifte/samboende og 3,5 G for enslige. Begrunnelsen var å redusere de
maksimale avkortingssatsene for uføre med minsteytelse og å styrke
insentivene til å ta i bruk faktiske inntektsevne. En minsteinntekt
før uførhet på 3 G kunne føre til at enkelte etter skatt og avkorting
av trygd, kun ville sitte igjen med 11 kroner av en arbeidsinntekt
på 100 kroner. Flertallet viser til at valget mellom
lik eller differensiert sats for enslige og ektepar/samboere er
en avveiing mellom ulike hensyn, og at flertallet, alle unntatt
Fremskrittspartiet, i Innst. 80 (2011–2012) valgte å legge størst
vekt på at reduksjonen i uføretrygden ved inntekt over inntektsgrensen
blir den samme, uavhengig av sivilstand, med maksimale avkortingssatser
på ca. 70 pst. for begge grupper. Flertallet støtter derfor
ikke regjeringens forslag til felles sats for enslige og gifte/samboere.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at differensiering av minste
inntekt før uførhet etter sivilstand på samme måte som for minsteytelsene,
ble begrunnet med at enslige og gifte uføretrygdede ville få om
lag samme kompensasjonsgrad (Innst. 80 L (2011–2012). Kompensasjonsgraden
er forholdet mellom uføretrygd ved 100 pst., herunder minsteytelse,
og inntekt før uførhet. Om lag lik kompensasjonsgrad gir da samme
prosentmessige reduksjon i ytelsen på grunn av arbeidsinntekt. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at det ikke er en direkte
sammenheng mellom gruppen som har minsteytelse og personer som vil
få fastsatt et minstenivå på inntekt før uførhet (IFU). Det vil
være personer som har opparbeidet seg tilleggspensjon som gir et
nivå på uføretrygden som er høyere enn minsteytelsen, samtidig som
de vil få fastsatt en IFU tilsvarende minstenivået for IFU i nytt
regelverk. Videre vil det være personer som vil få fastsatt et nivå
på uføretrygd tilsvarende minstenivå, men som vil ha en IFU fastsatt
høyere enn minstenivået for IFU.
Disse medlemmer vil også påpeke
at den avgjørende innvending mot å sivilstandsregulere minste IFU
er imidlertid at det i enkelte tilfeller kan føre til at retten
til uføretrygd faller bort utelukkende som følge av endringen i
sivilstand. Skillet innebærer også at kravet for rett til uføretrygd
vil være strengere for gifte/samboende personer enn for enslige.
Disse medlemmer vil også påpeke
at dette også er en forenkling og til fordel for den enkelte dersom
sivilstatus endrer seg.
Disse medlemmer viser til sine
merknader og forslag til lovtekst under avsnittet om Inntekt før uførhet
ovenfor.
Komiteen viser til
regjeringens forslag om at all pensjonsgivende inntekt skal legges
til grunn, også inntekt som ikke er uttrykk for reell inntektsevne.
Forslaget begrunnes med forenklingshensyn og henger sammen med forslaget
til ny hovedregel for fastsetting av inntekt før uførhet. Komiteen viser
til sine merknader i dette avsnittet ovenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
sine merknader under avsnittet om Inntekt før uførhet ovenfor, der flertallet mener
at hensynet til dem som ellers vil få en lavere uføregrad enn den
reduserte stillingsandelen tilsier, må veie tyngre enn rene forenklingshensyn
(jf. vurderingene i Prop. 130 L (2010–2011) og Innst. 80 L (2011–2012)).
En opprettholdelse av dagens hovedregel for fastsettelse av inntekt før
uførhet, medfører at dagens bestemmelse om å utelate den delen av
inntekten før uførhet – som ikke er uttrykk for reell inntektsevne
– fra grunnlaget for fastsetting av uføregrad bør beholdes. Flertallet støtter
derfor ikke regjeringens forslag om at bestemmelsen oppheves.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at forslaget innebærer at
uføretidspunktet fastsettes etter en periode hvor en person har
vært i arbeid, men hvor arbeidsforholdet og arbeidsinntekten anses opprettholdt
på grunn av velvilje fra arbeidsgiver. Et eksempel kan være at en
arbeidstaker begynner å bli senil, men arbeidsgiver lar vedkommende
fortsette i jobben en periode. Uføretidspunktet blir da etter forslaget
fastsatt til det tidspunktet arbeidstakeren blir sykmeldt. Inntekten
som er opprettholdt på grunn av velvilje fra arbeidsgiver, legges
til grunn i fastsetting av IFU.
Disse medlemmer viser til sine
merknader under avsnittet om Inntekt før uførhet ovenfor.
Komiteen viser til
proposisjonens kapittel 3.2.6.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser i
tillegg til kapittel 13 i Prop. 130 L (2010–2011) og Innst. 80 L
(2011–2012). Flertallet mener på generelt grunnlag
at administrative besparelser er noe som bør tilstrebes i all offentlig forvaltning,
men at hensynet til dem som ellers ville få en lavere uføregrad
enn den reduserte stillingsandelen tilsier, i dette tilfellet bør
veie tyngre, slik som beskrevet i Prop. 130 L (2010–2011) og i Innst.
80 L (2011–2012). Det samme gjelder i spørsmålet om differensiert
minste inntektsnivå før uførhet, der hensynet til en lik maksimal
avkortingssats for alle uføre med minsteytelse, etter flertallets oppfatning
er det som bør veie tyngst, slik flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet,
la til grunn i Innst. 80 L (2011–2012). Flertallet viser
til at reglene om ny uføretrygd, slik Stortinget allerede har vedtatt,
representerer en avveiing mellom administrative hensyn og hensynet
til at ytelsene til fremtidige mottakere av uføretrygd skal gjenspeile
det faktiske tapet i inntektsevne (jf. Prop. 130 L (2010–2011),
kapittel 13).
Komiteen viser til
at det legges opp til etteroppgjør uten hensyn til skyld, som forutsatt
i Prop. 130 L (2010–2011), tilsvarende som i dagens AFP, at det
legges opp til størst mulig grad av automatiserte løsninger og at
det ikke skal påløpe foreldelse mens en klage- eller ankesak er til
behandling. Komiteen støtter regjeringens forslag.
Automatiserte løsninger er en forutsetning for
at det foreslåtte opplegget for etteroppgjør skal fungere på en
måte som understøtter målet om at så mange mottakere av uføretrygd
som mulig, oppmuntres til å utnytte sin restarbeidsevne. Komiteen viser
til Dokument nr. 15:104 (2013–2014) om nedleggelse av Prosjekt I
i IKT-moderniseringsprogrammet for Arbeids- og velferdsetaten. Statsråden
viser der til brev av 15. november 2013 til Arbeiderpartiets stortingsgruppe
ved behandlingen av statsbudsjettet for 2014 om at utviklingsaktivitetene
knyttet til uførereformen i sin helhet er lagt til linjen som en
organisatorisk endring, som ikke vil få konsekvenser for gjennomføring
av uførereformen innen 1. januar 2015.
Komiteen viser til
at forslag om å oppheve bestemmelsen om uføretrygd til hjemmearbeidende
ektefelle, er en oppfølging av vurderingene i Prop. 130 L (2010–2011).
Endringen vil føre til at alle som fremsetter krav om uføretrygd,
vurderes i forhold til de inntektsmulighetene de har i det ordinære
arbeidslivet. Dagens regler baseres i stor grad på skjønn, med tilhørende
fare for forskjellsbehandling, og gjør det vanskeligere for gifte,
hjemmearbeidende kvinner enn andre å få innvilget uførepensjon og oppnå
en høy uføregrad. Komiteen viser dessuten til at
dette gjelder et svært lite antall personer og støtter regjeringens
forslag.
Komiteen viser til proposisjonen,
der det foreslås noen nødvendige tilpasninger til ny uføretrygd
i regelverket for sykepenger, samt enkelte hensiktsmessige presiseringer
og opprettinger av feil i vedtatt endringslov, og har ingen merknader.
Det foreslås her regler for et gjenlevendetillegg
i uføretrygden. Dette er en videreføring av dagens regler om uførepensjon
til gjenlevende ektefelle tilpasset ny uføretrygd.
I Prop. 130 L (2010–2011) ble det foreslått
at det i ny uføretrygd ikke skal gis gjenlevendefordeler som en
del av uføretrygden. Det ble videre foreslått at personer som har
fått innvilget uførepensjon med gjenlevendefordeler etter dagens
regler, skal få videreført disse fordelene som et eget tillegg til
uføretrygden. Stortinget sluttet seg til dette, jf. Innst. 80 L
(2011–2012). Stortinget har ikke tatt stilling til hvilke regler som
skal gjelde for nye tilfeller av uføre som er gjenlevende etter
at ny uføretrygd er innført.
Som en del av pensjonsreformen skal folketrygdens
ytelser til gjenlevende ektefeller utredes. Før det er bestemt hvordan
ytelsene til gjenlevende skal være i fremtiden, er det nødvendig
å tilpasse dagens regelverk som følge av ny uføretrygd.
Det foreslås at bestemmelsen i § 17-11 om at man
ikke har rett til ytelser til gjenlevende ektefelle dersom man har
rett til uførepensjon, videreføres for ny uføretrygd.
Det foreslås at gjenlevendetillegget beregnes som
summen av 50 pst. av egen og avdødes uføretrygd, der også avdødes
uføretrygd beregnes med gjenlevendes trygdetid og sivilstand, fratrukket
egen uføretrygd. Tillegget skal likevel ikke være lavere enn differansen
mellom den avdødes minsteytelse beregnet med avdødes trygdetid og
den gjenlevendes egen uføretrygd. Dersom avdøde hadde rett på en
høyere minsteytelse som ung ufør etter § 12-13 tredje ledd, legges
denne til grunn som avdødes minsteytelse. I beregningen av avdødes
minsteytelse legges likevel gjenlevendes sivilstand alltid til grunn.
Uføre som har arbeidsinntekt over inntektsgrensen,
får uføretrygden redusert etter § 12-14. Det foreslås at gjenlevendetillegget
reduseres på tilsvarende måte ved at tillegget multipliseres med
forholdet mellom den reduserte uføretrygden og uføretrygden uten
inntektsreduksjon.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-18.
Det foreslås at avdødes uføretrygd fastsettes
som den ugraderte uføretrygden avdøde ville ha fått, dersom vedkommende
på dødstidspunktet hadde fått rett til uføretrygd, eller den ugraderte
uføretrygden som den avdøde mottok. Det foreslås videre at dersom
den avdødes trygdetid var fastsatt etter § 12-12 tredje ledd andre
punktum, skal den fastsettes på nytt dersom det fastsettes et nytt uføretidspunkt.
Se forslag til endringsloven § 12-18 tredje ledd.
Videre foreslås det at avdødes uføretrygd skal beregnes
som 66 pst. av et særskilt fastsatt beregningsgrunnlag (begrenset
opp til 6 G) i tilfeller der avdøde var 67 år eller eldre på dødstidspunktet.
Ved fastsettelsen av dette beregningsgrunnlaget legges den avdødes
sluttpoengtall til grunn. Opptjening til og med kalenderåret før
dødsfallet regnes med. Beregningsgrunnlaget skal fastsettes som
den inntekt som gir dette sluttpoengtallet, begrenset opp til 6 G.
Se forslag til endringsloven § 12-18 fjerde ledd.
Det foreslås at dersom avdøde var yngre enn
67 år og mottok full alderspensjon på dødstidspunktet, kan beregningsgrunnlaget
til avdøde fastsettes på tilsvarende måte som når avdøde var 67 år
eller eldre. Se forslag til endringsloven § 12-18 femte ledd.
Det foreslås at avdødes uføretrygd avledes av avdødes
sluttpoengtall, på samme måte som for avdøde som var 67 år eller
eldre på dødstidspunktet. Se forslag til endringsloven § 12-18 sjette
ledd.
Det foreslås at det nye gjenlevendetillegget
tidsbegrenses for den enkelte til fem år, det vil si at en person
som får innvilget et slikt tillegg har rett til å beholde det i
inntil fem år.
Det vises til lovforslaget, endringsloven § 12-18.
Det presiseres at det foreslåtte gjenlevendetillegget
kun gjelder nye tilfeller. De som har fått innvilget uførepensjon
med gjenlevendefordeler før ny uføretrygd trer i kraft, skal få
konvertert gjenlevendefordelen som et eget tillegg. Slike tillegg
er ikke tidsavgrenset.
Det foreslås at det nye gjenlevendetillegget
trer i kraft samtidig med ny uføretrygd og skal gjelde for nye tilfeller.
Nye tilfeller betyr personer som blir uføre og/eller at ektefellen
dør etter innføringen av ny uføretrygd.
For personer som er uføre og gjenlevende ektefelle
før innføringen av ny uføretrygd, skal gjenlevendefordelen konverteres
som et eget tillegg til uføretrygden.
Med forslaget til nytt gjenlevendetillegg ville anslagsvis
50 pst. av søkerne fått et gjenlevendetillegg. Det foreslåtte tillegget
vil utgjøre anslagsvis 30 700 kroner i gjennomsnitt. Med en årlig
tilstrømning av 700 nye søknader kan helårseffekten av utgiftene
til gjenlevendetillegg anslås til 10,7 mill. kroner (når vi ser
bort fra avgang) og de totale utgiftene til nye gjenlevende kan
anslås til 16,1 mill. kroner i 2016.
Hvis dagens regler hadde blitt videreført, ville helårseffekten
av økt uførepensjon til nye gjenlevende vært 23,9 mill. kroner årlig
(når vi ser bort fra avgang) og de totale utgiftene til nye gjenlevende
vært 35,8 mill. kroner i 2016. Samlet vil derfor utgiftene til det
foreslåtte gjenlevendetillegget bli lavere enn utgiftene med en videreføring
av dagens gjenlevendefordel.
Det antas at forslaget til nytt gjenlevendetillegg ikke
vil føre til nevneverdig merarbeid for Arbeids- og velferdsetaten.
Sammenliknet med en videreføring av dagens beregningsregler for gjenlevendefordelen
parallelt med innføringen av ny uføretrygd, er gjenlevendetillegget
som foreslås enklere og vil ha mindre administrative konsekvenser.
Komiteen viser til
Stortingets vedtak i endringsloven om at det i ny uføretrygd ikke
lenger skal gis gjenlevendefordeler som en del av uføretrygden.
Gjenlevendefordeler på tidspunktet for overgang fra uførepensjon
til ny uføretrygd videreføres som et eget tillegg til uføretrygden. Komiteen viser
videre til at det som en del av pensjonsreformen skal foretas en
utredning av folketrygdens ytelser til gjenlevende ektefeller, men
at denne utredningen ennå ikke foreligger, og at det derfor vil
ta tid før nødvendige lovvedtak er på plass. Komiteen merker
seg at regjeringen derfor foreslår en midlertidig videreføring av
en gjenlevendefordel til uføretrygden, som tilstås den enkelte for
en periode på fem år.
Komiteen har merket seg at en
del av høringsinstansene har påpekt at forslaget til regler for
beregning av fremtidig midlertidig gjenlevendefordel vil gi lavere
ytelser enn dagens regler. Komiteen viser til proposisjonen,
der det fremgår at det foreslåtte tillegget blir lavere for mange
kombinasjoner av avdødes og gjenlevendes tidligere inntekt, men
at dette hovedsakelig gjelder i de tilfeller hvor gjenlevende har hatt
tidligere inntekt over 6 G og dessuten minst like høy inntekt som
avdøde. Komiteen gir sin tilslutning til regjeringens
forslag, men vil samtidig understreke betydningen av å få på plass nye,
permanente regler så raskt som mulig.
I dette kapitlet foreslår departementet nye
harmoniserte regler om reduksjon og bortfall av ytelser fra folketrygden
under institusjonsopphold og straffegjennomføring.
Når personer som mottar ytelser fra folketrygden samtidig
oppholder seg i helseinstitusjon under statlig eller fylkeskommunalt
ansvar eller i en av kriminalomsorgens anstalter med fri kost og losji,
skal ytelsen reduseres etter nærmere regler gitt i folketrygdloven.
Begrunnelsen for disse reglene er at det ikke er rimelig at en pensjonist skal
kunne motta uavkortede ytelser over lang tid samtidig som staten
betaler for kost og losji. Ytelsen skal ikke reduseres ved opphold
i somatiske sykehusavdelinger, fordi slike opphold er av kortere
varighet.
Folketrygdens regler om reduksjon av ytelser under
institusjonsopphold gjelder heller ikke ved opphold i kommunale
sykehjem mv. Under slike opphold betaler den innlagte vederlag i
henhold til forskrift 16. desember 2011 nr. 1349 om egenandel for
kommunale helse- og omsorgstjenester gitt med hjemmel i helse- og
omsorgstjenesteloven.
Som følge av innføring av ny uføretrygd og ny alderspensjon
i folketrygden er det behov for endringer i regelverket for reduksjon
av folketrygdens ytelser ved opphold i helseinstitusjon og under
straffegjennomføring. Departementet gjør nærmere rede for bakgrunnen
for endringsforslagene i punkt 5.1.2. I avsnitt 5.2 omtales gjeldende
regler og forslag til lovendringer ved opphold i helseinstitusjoner,
mens avsnitt 5.3 omhandler opphold i en av kriminalomsorgens anstalter.
Regler om unntak fra reduksjonsbestemmelsene er nærmere omtalt i
avsnittene 5.4 og 5.5. I avsnitt 5.6 foreslås det en hjemmel for
departementet til å gi forskrifter med utfyllende bestemmelser om
blant annet beregningen av den reduserte ytelsen.
Endringene i folketrygdens regler om reduksjon av
ytelser under institusjonsopphold eller under straffegjennomføring
gjør det nødvendig med visse endringer i andre lover, som i dag
henviser til reglene i folketrygden. Disse endringene er nærmere
omtalt i avsnitt 5.7. Departementet redegjør nærmere for de økonomiske
og administrative konsekvensene i avsnitt 5.8. Forslaget til ikrafttredelse
og overgangsregler framgår av avsnitt 5.9.
Det foreslås at reduksjonsreglene skal gjelde
for opphold i institusjon med fri kost og losji under statlig ansvar.
Dette samsvarer ikke fullt ut med dagens regler, men det er i dag
ingen fylkeskommunale institusjoner innenfor spesialisthelsetjenesten.
Med institusjoner under statlig ansvar menes også private institusjoner
hvor det offentlige betaler for oppholdet, inkludert kost og losji.
Det foreslås også at opphold i somatiske sykehusavdelinger
ikke skal medføre reduksjon i ytelser. Dette er en videreføring
av dagens regler.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 første ledd, § 17-13 første ledd, § 18-8 første ledd, § 19-21
første ledd og § 20-22 første ledd og endringsloven § 12-19 første
ledd.
Det foreslås at det skal gis full ytelse i innleggelsesmåneden
og de tre neste månedene. Deretter skal ytelsen reduseres i henhold
til de foreslåtte reduksjonsreglene. Dette samsvarer med avkortingsreglene
for arbeidsavklaringspenger og sykepenger.
Forslaget gjør det administrativt enklere for
Arbeids- og velferdsetaten, samtidig som reglene harmoniseres og
bidrar til likebehandling ved at omregning nå skal skje på et bestemt
(felles) tidspunkt for alle mottakere, uavhengig av en forutgående
vurdering av hvor lenge man tror vedkommende vil være på institusjonen.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 andre ledd, § 17-13 andre ledd, § 18-8 andre ledd, § 19-21
andre ledd og § 20-22 andre ledd og endringsloven § 12-19 andre
ledd.
Dersom pensjonisten eller den uføretrygdede
innen tre måneder etter utskrivingen blir innlagt på nytt i institusjon,
foreslås det at redusert ytelse skal gis fra og med måneden etter
at det nye oppholdet tar til. Dette samsvarer med dagens regler.
Forslaget forutsetter at den forrige innleggelsen medførte redusert
ytelse.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 fjerde ledd, § 17-13 fjerde ledd, § 18-8 sjette ledd, § 19-21
fjerde ledd, § 20-22 fjerde ledd og endringsloven § 12-19 fjerde
ledd.
Det foreslås at ytelsen gis fullt ut igjen etter
lovens vanlige bestemmelser fra og med utskrivingsmåneden, det vil
si den ytelsen vedkommende mottok før den ble redusert (men oppjustert
med eventuelle årlige reguleringer). Dette samsvarer med dagens
regler i kapittel 3. For arbeidsavklaringspenger gis ytelsen fullt
ut igjen fra og med dagen etter utskrivingsdagen. Denne forskjellen
skyldes at arbeidsavklaringspenger gis per dag, mens pensjoner og
ny uføretrygd gis per måned, jf. folketrygdloven § 22-10.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 fjerde ledd, § 17-13 fjerde ledd, § 18-8 sjette ledd, § 19-21
fjerde ledd og § 20-22 fjerde ledd og endringsloven § 12-19 fjerde
ledd.
Det foreslås i hovedsak samme reduksjonsregler for
alle ytelser.
Den nye uføretrygden beregnes som 66 pst. av tidligere
inntekt til forskjell fra dagens uførepensjon som består av grunnpensjon
og tilleggspensjon/særtillegg.
Det foreslås at redusert ytelse skal utgjøre
14 pst. av uføretrygden. Satsen erstatter 25 pst. av folketrygdens
grunnbeløp og 10 pst. av tilleggspensjonen som gjelder i dag.
I tillegg foreslås det å videreføre dagens minstegaranti
på 45 pst. av grunnbeløpet (38 360 kroner per 1. mai 2013), men
at uføretrygden likevel ikke skal utgjøre mer enn vedkommende har
rett til etter lovens vanlige bestemmelser. Det vises til at minstegarantien
er begrunnet i at uføretrygden på samme måte som uførepensjonen
blir forholdsmessig redusert ved mindre enn 40 års trygdetid.
Uføre med tidligere inntekt under 5 ganger grunnbeløpet
vil omfattes av minstegarantien på 45 pst. av grunnbeløpet, fordi
dette gir en høyere ytelse enn det 14 pst. av uføretrygden gir i
disse tilfellene. Minstegarantien er lavere enn innslagspunktet
for trygdeavgiften (39 600 kroner), slik at ytelsen vil være den
samme før og etter skatt. For uføre med tidligere inntekt mellom
5 og 6 ganger grunnbeløpet vil hovedreglen gi en høyere ytelse enn
minstegarantien.
Forslaget betyr samlet sett at dagens nivå på
en redusert uføreytelse (etter skatt) blir om lag uendret.
Personer som er født i 1954 eller senere får
sin pensjon helt eller delvis beregnet i ny alderspensjon hvor pensjonen
består av inntektspensjon og eventuelt garantipensjon. Reglene for
omregning av pensjon ved opphold på institusjon må derfor tilpasses
til ny alderspensjon.
Det foreslås at redusert ytelse skal utgjøre
14 pst. av alderspensjonen. I tillegg foreslås det en minstegaranti
på 22,5 pst. av garantipensjonen med høy sats, det vil si 37 790
kroner (per 1. mai 2013). Alderspensjonen skal likevel ikke utgjøre mer
enn vedkommende har rett til etter lovens vanlige bestemmelser.
Alderspensjonister med 40 opptjeningsår med
5 ganger grunnbeløpet i inntekt får minstegarantien. Alderspensjonister
med 40 opptjeningsår med inntekt mellom 5 og 7,1 ganger grunnbeløpet,
får 14 pst. av inntektspensjonen. Alderspensjonister betaler ikke
skatt for såpass lave ytelser, slik at den reduserte alderspensjonen
vil være lik før og etter skatt.
Forslaget betyr samlet sett at dagens nivå på
en redusert alderspensjon blir om lag uendret.
For pensjon til gjenlevende ektefelle og tidligere familiepleier,
barnepensjon og alderspensjon etter kapittel 19 vil beregningsmåten
med pensjonskomponentene grunnpensjon og tilleggspensjon/særtillegg
fortsatt gjelde. Forslag til nye reduksjonsregler ved institusjonsopphold
er også overførbar til disse pensjonsytelsene. Det er hensiktsmessig
å harmonisere og forenkle de ulike avkortingsreglene i størst mulig
grad.
For alderspensjon etter kapittel 19 foreslås
det at den reduserte ytelsen skal utgjøre 14 pst. av ytelsen, dersom
dette gir et høyere beløp enn minstegarantien. Minstegarantien skal
utgjøre 45 pst. av folketrygdens grunnbeløp, bortsett fra for alderspensjon
etter kapittel 19, som under institusjonsopphold minst skal utgjøre
22,5 pst. av minste pensjonsnivå (høy sats), det vil si 37 790 kroner
(per 1. mai 2013). Dagens nivå på den reduserte ytelse vil i stor
grad videreføres. For ytelser til gjenlevende ektefelle og tidligere
familiepleier vil minstegarantien tilsvarende 45 pst. av folketrygdens
grunnbeløp, alltid gi en høyere ytelse enn 14 prosent-regelen. Det
er derfor tilstrekkelig å gi en beregningsregel om minstegaranti
for disse to gruppene.
Samme beregningsregler vil gjelde for barnepensjon
i de tilfeller barnet har mistet begge foreldre. I de tilfeller
barnet har mistet en av foreldrene skal redusert barnepensjon utgjøre
10 pst. av grunnbeløpet.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 andre ledd, § 17-3 andre ledd, § 18-8 tredje og fjerde ledd,
§ 19-21 andre ledd og § 20-22 andre ledd og endringsloven § 12-19
andre ledd.
I forbindelse med straffegjennomføring foreslås det
at reglene skal gjelde ved varetektsfengsling og ved utholdelse
av straff eller særreaksjon i anstalt under kriminalomsorgen. Dette
vil i praksis si fengsler der den innsatte har fri kost og losji. Dette
samsvarer med dagens regler.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-12 første ledd første punktum, § 17-14 første ledd første punktum,
§ 18-9 første ledd, § 19-22 første ledd første punktum og § 20-23
første ledd første punktum og endringsloven § 12-20 første ledd
første punktum.
Det foreslås at det ikke gis rett til utbetaling
av ytelse for den som sitter i varetekt, soner straff eller utholder
særreaksjoner i anstalt under kriminalomsorgen.
Dette er i tråd med regelverket for arbeidsavklaringspenger
og sykepenger. Forslaget innebærer en innstramming for pensjonister
og uføretrygdede under straffegjennomføring, som etter dagens regler
vil få ytelsen redusert på linje med opphold i institusjon.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-12 første ledd første punktum, § 17-14 første ledd første punktum,
§ 18-9 første ledd, § 19-22 første ledd første punktum og § 20-23
første ledd første punktum og endringsloven § 12-20 første ledd
første punktum.
Det foreslås at forslaget om stans av ytelse
ved straffegjennomføring ikke skal gjelde når straff gjennomføres
utenfor kriminalomsorgens anstalter. Etter dagens regler for arbeidsavklaringspenger
gis ytelsen ved gjennomføring av samfunnsstraff, straffegjennomføring
i medhold av straffegjennomføringsloven § 16 eller betinget dom
dersom vilkårene for arbeidsavklaringspenger for øvrig er oppfylt.
Likeledes gjelder dette ved prøveløslatelse i medhold av straffegjennomføringsloven
§§ 42 flg. I slike tilfeller vil den straffedømte ikke sone straffen
i kriminalomsorgens anstalter (fengsel) og således ikke få kost
og losji dekket av staten, men bo hjemme mens straffen gjennomføres. Det
foreslås at tilsvarende skal gjelde for pensjonsytelsene og uføretrygd.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-12 tredje ledd, § 17-14 tredje ledd, § 18-9 tredje ledd, § 19-22
tredje ledd og § 20-23 tredje ledd og endringsloven § 12-20 tredje
ledd.
Det foreslås at det skal gis ytelse etter lovens vanlige
bestemmelser i innsettelsesmåneden og i den påfølgende måned. Deretter
skal ytelsen stanses. Personer som soner kortere tid vil dermed
beholde ytelsene sine. Dette samsvarer med reglene i dag.
Det foreslås at ytelsene skal kunne gis igjen
etter lovens vanlige bestemmelser fra og med kalendermåneden vedkommende
blir løslatt, det vil si den ytelsen vedkommende mottok før den
falt bort (men oppjustert med eventuelle årlige reguleringer). Dette
samsvarer med dagens regler.
Fra 1. januar 2011 ble det innført regler om
fleksibelt og nøytralt uttak av alderspensjon i folketrygden. Departementet
vil vurdere om det er behov for å foreslå tilpasninger i reglene
om nøytralt fleksibelt uttak av alderspensjon ved institusjonsopphold
og under straffegjennomføring.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-12 første og andre ledd, § 17-14 første og andre ledd, § 18-9
første og andre ledd, § 19-22 første og andre ledd og § 20-23 første
og andre ledd og endringsloven § 12-20 første og andre ledd.
Det foreslås at personer som forsørger ektefelle og/eller
barn under opphold i institusjon, ikke skal få ytelsen redusert.
Dette samsvarer med reglene for arbeidsavklaringspenger og vil være forenklende
for etaten.
Det presiseres at unntak fra reduksjon ved forsørging
av ektefelle skal gjelde for mottakere av uføretrygd etter kapittel
12 og alderspensjon etter kapittel 19 og 20. En slik regel vil ikke
være aktuell for mottakere av barnepensjon, ytelser til tidligere
familiepleier og gjenlevende ektefelle.
Det må stilles krav om faktisk forsørging. Det vises
til proposisjonens kapittel 5.4.4.1 der det gjøres nærmere greie
for hva som menes med faktisk forsørging og selvforsørget.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 tredje ledd, § 17-13 tredje ledd, § 19-21 tredje ledd og
§ 20-22 tredje ledd og endringsloven § 12-20 tredje ledd.
Det foreslås at personer som utholder straff
i kriminalomsorgens anstalter og som forsørger barn, likevel skal
ha rett til delvis utbetalt ytelse under straffegjennomføringen.
Det foreslås at ytelsen skal utbetales med 50 pst. når den innsatte
forsørger barn.
Det er noe usikker på om en slik ordning er tilstrekkelig
treffsikker når det gjelder å skåne barna for de økonomiske belastninger
som foreldres soning i fengsel kan påføre. Departementet vil vurdere
om det kan være andre ordninger som bedre kan sikre barna god forsørging,
selv om den ene forelderen utholder straffesanksjoner i fengsel.
Det foreslås at det ikke gis unntak ved forsørging av
ektefelle.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-12 første ledd andre punktum, § 17-14 første ledd andre punktum,
§ 19-22 første ledd andre punktum og § 20-23 første ledd andre punktum og
endringsloven § 12-20 første ledd andre punktum.
Det foreslås at Arbeids- og velferdsetaten skal kunne
bestemme at ytelsene ikke skal reduseres eller reduseres mindre
ved faste og nødvendige utgifter til bolig under opphold i institusjon
og er en videreføring av dagens bestemmelser. Forslaget innebærer
allikevel en klar avgrensning mot andre utgifter enn boligutgifter.
Forslaget om å begrense unntaksregelen til kun boligutgifter, er
imidlertid i det alt vesentlige i tråd med gjeldende praksis.
Arbeids- og velferdsetaten bør foreta en konkret vurdering
av hvor mye ytelsen skal reduseres. Det er lagt vekt på i størst
mulig grad å videreføre dagens unntaksbestemmelse ved faste og nødvendige
utgifter.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 16-11 tredje ledd, § 17-13 tredje ledd, § 18-8 femte ledd, § 19-21
tredje ledd og § 20-22 tredje ledd og endringsloven § 12-19 tredje
ledd.
Det foreslås at ytelsene faller bort for personer under
straffegjennomføring selv om vedkommende har faste og nødvendige
utgifter til bolig. Dette er i tråd med dagens regler for arbeidsavklaringspenger.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§§ 16-12, 17-14, 18-9, 19-22 og 20-23 og endringsloven § 12-20.
Det foreslås at det gis hjemler til å gi regler
om anvendelsen av de aktuelle bestemmelsene i forskrift, herunder
videreføring av dagens forskriftshjemmel i § 3-27 om at departementet
kan bestemme at reduksjon skal gjelde for personer innlagt i andre
institusjoner, og gjøre unntak for visse institusjoner og bestemte
persongrupper.
Det vises til proposisjonens kapittel 5.7 der
det redegjøres for de lovtekniske endringene.
De foreslåtte endringene vil, for personer som oppholder
seg på institusjon, gi om lag de samme ytelsene som i dag. Personer
som er under straffegjennomføring eller i varetekt vil med forslaget
ikke ha rett på en ytelse, med mindre de forsørger barn. Da utbetales
det 50 pst. av ytelsen.
Det antas at endringene på grunn av overgangsreglene
ikke vil få store budsjettmessige konsekvenser på kort sikt. Det
anslås at det er flere pensjonsmottakere som oppholder seg i straffeinstitusjoner
enn i helseinstitusjon under statlig ansvar. Forslaget om at innsatte
ikke skal ha rett på en (redusert) ytelse, vil derfor antakelig
gi en større innsparing enn merutgiftene knyttet til forslaget om
en noe lengre tid med uredusert ytelse for personer med opphold
i institusjon. På lengre sikt vil endringene dermed kunne gi en innsparing.
Administrativt vil forslagene være forenklende for
etaten og antas derfor å medføre administrative innsparinger på
sikt.
Det foreslås at de nye reglene trer i kraft
samtidig med ny uføretrygd i folketrygden, etter planen 1. januar
2015.
Pensjonister som per 31. desember 2014 får redusert
ytelsen på grunn av opphold i institusjon under statlig ansvar,
skal i utgangspunktet fortsatt få ytelsen regulert etter gamle regler.
Det vil kunne bli administrativt krevende og innebære store kostnader
forbundet med to parallelle regelsett. Det foreslås derfor at personer
som er innlagt i institusjon per 31. desember 2014 blir omfattet
av nye regler, men at de likevel vil få minst det samme i ytelse
(nominelt) som de ville fått etter gamle regler.
Pensjonister som er under straffegjennomføring eller
i varetekt vil med det nye forslaget ikke ha rett til å få ytelsen
utbetalt. Det foreslås imidlertid overgangsbestemmelser som sikrer
at personer som er innsatt i en av kriminalomsorgens anstalter på
ikrafttredelsestidspunktet, får utbetalt en (redusert) ytelse ut
soningen som minst tilsvarer ytelsen (nominelt) som de ville ha fått
etter gamle regler.
Det gis forskrifter med overgangsregler for
personer som per 31. desember 2014 er innlagt i institusjon eller
innsatt i en av kriminalomsorgens anstalter.
Det vises til lovforslaget, avsnitt XXII nr.
2.
Komiteen viser til
proposisjonen, der det fremgår at folketrygdloven i dag har forskjellige regler
for reduksjon i ytelser under opphold i institusjon og i kriminalomsorgens
anstalter. Det er dessuten ulike regler med henhold til beregningsmåte,
omregningstidspunkt, unntak ved forsørgeransvar og faste utgifter
og konsekvenser ved straffegjennomføring for ulike ytelser. I flere
av bestemmelsene er beregningsreglene knyttet til grunnpensjon og
tilleggspensjon. Eksisterende regler kan derfor ikke benyttes for
ny uføretrygd og ny alderspensjon.
Komiteen støtter regjeringens
intensjoner om mest mulig ensartede regler for alle ytelser, når det
gjelder innleggelse i institusjon, herunder at det skal gis full
ytelse i innleggelsesmåneden og de tre neste månedene, slik dagens
regler er for arbeidsavklaringspenger og sykepenger. Komiteen har
også merket seg at forslagene medfører at reduksjonen i ytelsene
stort sett videreføres på dagens nivå, men at det foreslås en endring
i særreglene for forsørgelse fra dagens tillegg for forsørgelse
til en ny regel om at det ikke lenger skal foretas reduksjon i ytelsen. Komiteen gir sin
tilslutning til regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til høringssvar
fra Mental Helse til departementets høringsbrev av 31. januar 2014,
der organisasjonen krever likebehandling av personer som er innlagt
i somatiske og psykiatriske sykehusavdelinger. Disse medlemmer har
forståelse for at slik forskjellsbehandling kan oppleves som diskriminerende og
mener at dette spørsmålet bør utredes nærmere.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede konsekvensene
av å likebehandle personer som er innlagt i psykiatriske sykehusavdelinger
med personer som er innlagt i somatiske sykehusavdelinger, slik
at begge pasientgrupper fritas for reduksjon i sine ytelser fra
folketrygden. Regjeringen bes om å komme tilbake til Stortinget
på egnet måte, med en vurdering av hel, eventuelt delvis likebehandling.»
Komiteen viser til
at regjeringen foreslår en ny generell regel om at ytelser til tidligere
familiepleier, gjenlevende ektefelle, barnepensjon, ny uføretrygd,
alderspensjon etter kap. 19 og ny alderspensjon etter kap. 20, heretter
skal inndras under opphold i kriminalomsorgens anstalter, slik det
i dag gjelder for sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Ytelsene
foreslås utbetalt i innsettelsesmåneden og måneden etter, men med bibehold
av 50 pst. av ytelsen når vedkommende forsørger barn. Ytelsene skal
ikke inndras ved straffegjennomføring utenfor kriminalomsorgens
anstalter. Komiteen merker seg at det fortsatt skal
tas hensyn til personer i institusjon som har nødvendige utgifter
til bolig, men at det ikke skal tas hensyn til faste og nødvendige
utgifter til bolig for personer i kriminalomsorgens anstalter, slik
det i dag er for arbeidsavklaringspenger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti, støtter regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til regjeringens
forslag om at ytelser til tidligere familiepleier, gjenlevende ektefelle,
barnepensjon, ny uføretrygd, alderspensjon etter kapittel 19 og
ny alderspensjon etter kapittel 20 skal likestilles med sykepenger
og arbeidsavklaringspenger og falle bort ved straffegjennomføring
i en av kriminalomsorgens anstalter. Disse medlemmer viser
til regjeringens begrunnelse, som er likebehandling av pensjonister
og yrkesaktive, og mener at det er et relevant argument. Disse
medlemmer viser samtidig til at flere av høringsinstansene
til departementets høringsbrev av 31. januar 2014, har påpekt at
disse ytelsene er opptjente rettigheter, uavhengig av de handlingene
som har ført til straffereaksjonen. Disse medlemmer vil,
etter en samlet vurdering av de ulike argumentene, gå imot regjeringens
forslag på dette punktet.
Det foreslås her endringer i folketrygdloven § 19-8
og gjelder minste pensjonsnivå for personer som lever sammen med
en som mottar uføretrygd.
Det foreslås at alderspensjonister som lever
sammen med en som mottar uføretrygd, skal ha rett til minste pensjonsnivå
med ordinær sats.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 19-8 tredje og fjerde ledd.
Som en konsekvens av forslaget foreslås det
en justering av forskriftshjemmelen i folketrygdloven § 3-3 åttende
ledd. I henhold til denne bestemmelsen kan departementet gi forskrifter om
beregning av særtillegg og om minste samlede pensjonsnivå til ektepar
når den ene ektefellen har uførepensjon og den andre har alderspensjon.
Det foreslås at forskriftshjemmelen begrenses til å gjelde beregning
av særtillegg.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 3-3 åttende ledd.
Forslaget berører bare personer som har alderspensjon
beregnet etter folketrygdloven kapittel 19 som fases ut over tid,
og som lever sammen med en som mottar uføretrygd. Personer som vil få
alderspensjon etter kapittel 20, blir ikke berørt fordi satsen for
minstepensjonen (garantipensjonen) er felles for alle gifte/samboende. Forslaget
vil derfor ha midlertidige budsjettvirkninger.
Fordi det er en liten gruppe som omfattes, påvirkes
folketrygdens utgifter relativt lite av forslaget, og det anslås
at forslaget vil føre til at folketrygdens utgifter øker med 11–12
mill. kroner i 2015. Utgiftene vil deretter gradvis reduseres fordi
nye opptjeningsregler i folketrygden (kapittel 20) fases gradvis
inn fra 2016.
Forslaget vil innebære en forenkling av regelverket
og vil også gi noe lavere kostnader til systemtilpasninger enn en
mer komplisert regel ville gjort.
Komiteen viser til
regjeringens forslag om endringer i minste pensjonsnivå for alderspensjonister
som lever sammen med en person som mottar uføretrygd, fra lav sats
til ordinær sats. Komiteen viser til at en videreføring
av lav sats for disse alderspensjonistene ville gitt en utilsiktet
nedgang i ytelsene, og støtter regjeringens forslag.
Det foreslås at uføre født fra og med 1948 ikke skal
gis skjermingstillegg til alderspensjonen.
Det synes klart at uføre, selv uten skjermingstillegg
til alderspensjonen, på kort sikt får en relativt god alderspensjon
sammenliknet med den alderspensjonen de som ikke blir uføre får. Det
foreslås på denne bakgrunn at uføre ikke skal gis skjermingstillegg
ved overgang til alderspensjon. Uføre som har gått over på alderspensjon
og har fått innvilget et skjermingstillegg, skal få beholde dette.
Uføre i hvert årskull skal behandles likt. Det foreslås at loven
endres slik at skjermingstillegget ikke gis til uføre født i årene
1948–1951. Forslaget har dermed ingen betydning for de som allerede
mottar skjermingstillegg eller personer født i 1947 som får skjermingstillegg
i løpet av 2014 eller januar 2015.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven
§ 19-9 a.
Selv om uføre på kort sikt får en god alderspensjon
sammenliknet med de som ikke blir uføre, kan dette endres over tid.
Det legges til grunn at uføres alderspensjon skal stå i et rimelig
forhold til den alderspensjonen arbeidsføre får, og det kan derfor
senere bli behov for å vurdere reglene for alderspensjon til uføre
på nytt.
Utgiftene til skjermingstillegg anslås til 45
mill. kroner i 2013 og 79 mill. kroner i 2014, gitt gjeldende grunnbeløp.
Forslaget om å avvikle skjermingstillegget for nye tilfeller fra
og med 1948-kullet, vil ha budsjettvirkning fra og med februar 2015
og anslås å gi en innsparing i 2015 på 25 mill. kroner. Innsparingen
vil øke til 272 mill. kroner i 2019, som er det første året med
helårsvirkning for alle årskullene til og med 1951-kullet.
Komiteen viser til
Innst. 80 L (2011–2012) jf. Prop. 130 L (2010–2011). I proposisjonen
foreslo daværende regjering Stoltenberg II, at uføres alderspensjon
i utgangspunktet skulle levealdersjusteres etter samme regler som
yrkesaktives alderspensjon, men at årskullene 1944–1951 fra 2011
skulle få en delvis skjerming for virkningen av levealdersjusteringen
med 0,25 prosentpoeng fordi det knyttet seg usikkerhet til hvordan
arbeidsføre ville tilpasse seg de nye reglene. I 2018 skulle det
så vurderes hvordan skjermingen skulle videreføres, basert på arbeidsføres
faktiske tilpasning til den nye levealdersjusteringen og utviklingen
i antall uføre. Begrunnelsen fra daværende regjering var at grunnlaget
for en permanent regel var for spinkelt. Regjeringen Solberg foreslår
nå, med utgangspunkt i Sundvolden-erklæringen, å oppheve ordningen
med skjermingstillegg for uføre født fra og med 1948. Det innebærer
at uføres alderspensjon heretter levealdersjusteres på samme måte
som alderspensjonen til arbeidsføre.
Komiteen viser til Stortingets
høring i saken, der Landslaget for offentlige pensjonister (LOP) ber
om at Stortinget opprettholder sitt tidligere vedtak om delvis skjerming
og ny vurdering før 2018, da man på det tidspunktet vil ha bedre kunnskap
om hvordan arbeidsføre faktisk tilpasser seg den nye levealdersjusteringen
av alderspensjonen. LOPs begrunnelse er at uføre får en dobbelt
ulempe ved at de har lavere inntekt enn yrkesaktive i tiden før
alderspensjonering, samtidig som de er avskåret fra muligheten til
å jobbe lenger for å motvirke effekten av levealdersjusteringen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, støtter
de synspunktene LOP fremmet i høringen. Flertallet viser
i den forbindelse til Stortingets vedtak 12. desember 2011, der Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre ga sin tilslutning til regjeringen Stoltenberg II sitt forslag
om delvis skjermingstillegg i alderspensjonen til uføre født 1947–1951,
med ny vurdering i 2018. Flertallet støtter derfor
ikke regjeringens forslag til endringer i folketrygdlovens § 19-9
a, overskrift og første ledd.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til at det ved behandlingen
av Prop. 130 L (2010–2011) og nå synes å være bred enighet om det
overordnede målet om at det er svært viktig at uføres alderspensjon skal
stå i et rimelig forhold til arbeidsføres gjennomsnittlige alderspensjon.
Uenigheten synes derfor å dreie seg om hvorvidt det
er ønskelig å gi et skjermingstillegg nå.
Disse medlemmer viser til at
et mindretall av de arbeidsføre står i arbeid til etter fylte 67
år, mens uføre får opptjening til fylte 67 år og i tillegg et skjermingstillegg
til alderspensjonen. Disse medlemmer mener dette
ikke er forenlig med arbeidslinjen og kan ikke se at dette er en rimelig
ordning når det synes klart at uføre får en relativt god alderspensjon
sammenliknet med den alderspensjonen de som ikke blir uføre får.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd gjøres
følgende endringer:
I § 19-9 a gjøres følgende endringer:
Overskriften skal lyde:
§ 19-9 a. Overgang fra
uførepensjon til alderspensjon for personer født i 1944–1947
§ 19-9 a første ledd første punktum skal lyde:
Personer som er født i 1944–1947 og
som mottok uførepensjon ved fylte 67 år, får et tillegg til alderspensjonen.»
Det foreslås her nødvendige endringer i folketrygdloven
og andre lover som følge av at uførepensjonen er vedtatt avløst
av uføretrygd ved lov 16. desember 2011 nr. 59 om endringer i folketrygdloven
(ny uføretrygd og alderspensjon til uføre).
De vedtatte endringene medførte at bestemmelser
i folketrygdloven som er nødvendig for å beregne pensjon og overgangsstønad
til gjenlevende ektefelle, ble opphevet. Disse endringene skal etter
planen tre i kraft fra 1. januar 2015. Inntil det er fastsatt nye
regler for ytelser til gjenlevende ektefelle, herunder beregningsregler,
er det nødvendig å videreføre de tidligere bestemmelsene. Det også
foreslått andre lovtekniske endringer i folketrygdloven.
Det er også nødvendig å justere lov 25. juni
2010 nr. 28 om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse,
slik at gjeldende beregningsregler for avtalefestet pensjon blir
videreført. Det samme gjelder for overgangsordningen i kapittel
4 i lov 19. februar 2010 nr. 5 om statstilskott til arbeidstakere
som tar ut avtalefestet pensjon i privat sektor (AFP-tilskottsloven).
Det foreslås at ordet «uførepensjon» erstattes
av «uføretrygd» i en rekke lovbestemmelser.
Det foreslås også enkelte justeringer i lov 29. april
2005 nr. 21 om supplerande stønad for personar med kort butid i
Noreg, samt en lovteknisk justering av bestemmelsen om sykepenger
på grunnlag av dagpenger under arbeidsledighet.
Det vises til proposisjonens kapittel 8 der
det er nærmere redegjort for disse endringene.
Komiteen viser til
at kapitlet omhandler nødvendige endringer i folketrygdloven og
andre lover som følge av at uførepensjonen avløses av uføretrygd. Komiteen viser
til proposisjonen og har ingen merknader.
Det foreslås her endringer i:
lov 6. juli 1957
nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser (samordningsloven),
lov 13. desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering
for militærpersoner,
lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering
for sivilpersoner og hjemmestyrkepersonell
lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd.
Endringene skyldes omleggingen av uføreordningene
i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene til nettoordninger,
og innføringen av ny uføretrygd i folketrygden.
Samordningsloven omfatter fire hovedgrupper pensjonsordninger
og trygder: folketrygden, personskadetrygdene (pensjon etter særlovgivningen
om yrkesskadetrygd og krigspensjonering), de offentlige tjenestepensjonsordningene
og ordninger som yter avtalefestet pensjon. Samordningsloven regulerer
hvor mye samlet pensjon en person kan få samtidig fra to eller flere
av de nevnte pensjons- og trygdeordningene. Det finnes også bestemmelser
om samordning i lovgivningen om krigspensjonering og yrkesskadetrygd.
Det foreslås endringer i samordningslovens omfangsbestemmelser
fordi uførepensjonen i de offentlige tjenestepensjonsordningene
legges om til nettopensjoner. Av samme grunn er det nødvendig med
justeringer i reglene for samordning der en person har rett til
pensjon fra flere tjenestepensjonsordninger og samordning av tjenestepensjon
med personskadetrygd.
Personskadetrygdene er bruttopensjoner som skal
samordnes med folketrygden, herunder i enkelte tilfeller med den
nye uføretrygden. Videre vil det være bruttopensjoner fra tjenestepensjonsordningene
som skal samordnes med uføretrygd fra folketrygden. Det gjelder
alderspensjon før 67 år ved særaldersgrense og bruttoberegnede enke-
og enkemannspensjoner.
I tillegg foreslås det enkelte andre justeringer
i samordningsloven, herunder opphevelse av bestemmelser om samordning
av uførepensjon etter 67 år, utveksling av opplysninger mellom pensjons-
og trygdeordninger, samt tekniske justeringer.
Det vil bli gitt forskrifter med overgangsregler for
samordning av pensjoner som utbetales når endringene i lovgivningen
om uføreytelsene i de offentlige tjenestepensjonsordningene, folketrygden
og lovgivningen om personskadetrygd trer i kraft. Et utkast til
forskrift er sendt på høring 21. mars 2014.
Det vises til proposisjonens kapittel 11 der
det er nærmere redegjort for forslagene til endringene når det gjelder:
Justeringer av omfangsbestemmelsen
i samordningsloven
Samordning av tjenestepensjoner og av tjenestepensjon
med personskadetrygd
Samordning av personskadetrygd og tjenestepensjon
med uførepensjon fra folketrygden
Andre justeringer i samordningsloven.
Komiteen viser til
at omleggingen av uføreordningene i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene
til nettoordninger og innføringen av ny uføretrygd i folketrygden krever
endringer av bestemmelsene om samordning av pensjons- og trygdeytelser
i diverse lover. Enkelte bestemmelser er ikke lenger relevante og
foreslås opphevet. Noen høringsinstanser har påpekt at regelendringene,
kombinert med at uføre heretter skal beskattes som lønnsmottakere,
i mange tilfeller medfører en reduksjon i netto utbetalt ytelse,
sammenlignet med dagens regler. Komiteen viser til
at dette kun vil gjelde for nye tilfeller og støtter regjeringens forslag. Komiteen har
videre merket seg at regjeringen vil vurdere videre noen av synspunktene
som er fremkommet når det gjelder samordning av pensjoner til fraskilte uførepensjonister
med etterlatterettigheter i offentlig tjenestepensjon, samt for
etterlatte med egen bruttoberegnet tjenestepensjon og uføretrygd.
Innføring av netto uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene
medfører at det er nødvendig å justere bestemmelsene om beregning
av enke- og enkemannspensjon når pensjonisten også har egen uførepensjon
fra en offentlig tjenestepensjonsordning.
Det foreslås en justering av bestemmelsene om beregning
av tjenestetid ved enke- og enkemannspensjon. Videre foreslås det
å oppheve bestemmelser som ikke lenger er aktuelle fordi uførepensjon
skal avløses av alderspensjon senest ved 67 år. I tillegg foreslås
det enkelte opprettinger i tjenestepensjonslovene.
Det er vedtatt nye regler for avkorting av uførepensjon
ved arbeidsinntekt og om etteroppgjør. Det foreslås derfor enkelte
presiseringer i reglene om etteroppgjør.
Det vises til proposisjonens kapittel 10 der
det er nærmere redegjort for forslagene til endringene når det gjelder:
Beregning av enke-
og enkemannspensjon når pensjonisten har egen uførepensjon fra en
tjenestepensjonsordning
Beregning av tjenestetid ved enke- og enkemannspensjon
Tilpasninger i reglene om beregning av
alderspensjon ved overgang fra uførepensjon til alderspensjon ved
67 år
Opprettinger i lov om Statens pensjonskasse
og andre lover
Justeringer i reglene om etteroppgjør,
herunder inndriving og avregning av for mye utbetalt uførepensjon
samt innhenting av opplysninger om inntekt.
Forslagene gjelder i hovedsak justeringer av bestemmelser
om ny uføretrygd som ble gitt ved lov 16. desember 2011, jf. Prop.
130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og
alderpensjon til uføre). Det vises til de ulike kapitlene i proposisjonen
hvor de økonomiske og administrative konsekvensene av endringsforslagene
er omtalt. Forslagene i proposisjonen vil ikke påvirke anslagene
for de samlede økonomiske og administrative konsekvensene av ny
uføretrygd i nevneverdig grad i forhold til anslagene som tidligere
er presentert for Stortinget.
Stortinget har bestemt at ny uføretrygd i folketrygden
og ny uførepensjon i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene
skal tre i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer.
De vedtatte endringene i folketrygdloven og
lov om Statens pensjonskasse mv. har ikke trådt i kraft og fremgår
derfor av to endringslover. Det foreslås at endringene i de to endringslovene
av lovtekniske hensyn skal tre i kraft straks. Det foreslås videre
at øvrige endringer i proposisjonen her skal tre i kraft fra det
tidspunkt Kongen bestemmer.
Det tas sikte på at alle endringer knyttet til
innføring av ny uføretrygd i folketrygden og ny uførepensjon i de
lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene skal tre i kraft
fra 1. januar 2015.
Komiteen viser til
at det som følge av innføring av netto uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene
er nødvendig å justere bestemmelsene om enke- og enkemannspensjoner
når pensjonisten også har egen uførepensjon fra en offentlig tjenestepensjonsordning.
Videre foreslås det justering av bestemmelsene om beregning av tjenestetid
ved enke- og enkemannspensjon, opphevelse av bestemmelser som ikke
lenger er aktuelle, samt enkelte opprettinger i tjenestepensjonslovene.
I tillegg foreslås regler om etteroppgjør i samsvar med de foreslåtte
tilpasningene for uføretrygd fra folketrygden. Komiteen viser
til proposisjonen og har ingen ytterligere merknader.