Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Holen Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette
Trettebergstuen, fra Høyre Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente
Stein Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet,
Tor Ándre Johnsen og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf
Lundteigen, fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Kirsti Bergstø, viser til Representantforslag
74 S (2013–2014) frå stortingsrepresentantane Sveinung Rotevatn, Pål
Farstad, André N. Skjelstad og Abid Q. Raja om utgreiing av lovfesting
av nasjonal minsteløn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Venstre, viser
til at i Norge praktiserer man fri lønnsdannelse der partene i arbeidslivet
selv kommer overens om lønns- og tariffspørsmål, hovedsakelig uten
innblanding fra politiske myndigheter. Vår form for lønnsdannelse
har bidratt til å disiplinere og ansvarliggjøre begge parter i arbeidslivet. Flertallet mener
at vår form for lønnsoppgjør og ‑dannelse også har bidratt til medbestemmelse
og anerkjennelse av partenes uavhengige rolle i samfunnet, samt
sørget for en gunstig kjøpekraftsutvikling og stabil utvikling i norsk
økonomi. Holden III-utvalget (NOU 2013:13) konkluderer også med
at vår form for lønnsdannelse er til gunst for samfunnet. Flertallet ser
ikke noen god grunn til at myndigheter med vekslende politisk flertall
skal overta det systemet for lønnsdannelse som har fungert bra frem
til nå.
Flertallet viser til at inngåelsen
av den første Hovedavtalen i 1935 ble et tidsskille for organiseringen
av det norske arbeidslivet. Hovedavtalen kalles gjerne «arbeidslivets
grunnlov» og må ses på som et uttrykk for hovedorganisasjonenes tradisjonelle
ønske om å inngå avtaler om lønns- og tarifforhold, fremfor å få
disse forholdene regulert ved lov eller myndighetsbeslutninger.
Flertallet viser til at i de
fleste av EUs medlemsland (23 av 28) er det i dag innført en eller
annen form for lovbestemt minstelønn. Tyskland er det seneste landet
som vedtok en lovbestemt minstelønn, på 8,50 euro per time. Flertallet viser
til at fellestrekk for disse EU-landene er at de mangler brede hovedavtaler eller
sentrale hovedsammenslutninger som aksler oppgaven med å ta ansvaret
for en helhetlig lønnsdannelse. I Tyskland har eksempelvis organisasjonsgraden
på ganske få år sunket til 18 pst. For mange europeiske land var
innføring av minstelønn et forsøk på å demme opp for sosial dumping,
men resultatet har vært at minstelønnen blir en standardlønn for
de som tjener minst, ofte 30–50 pst. under gjennomsnittslønn (Fafo-rapport
2012:07, side 31, fig 3.3). Denne rapporten kan ikke tolkes som
noen støtte til forslaget om å vedta minstelønn i Norge.
Flertallet viser til at Norge
skiller seg ut ved at landet har sterke arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner
som evner å fremforhandle landsomfattende lønns- og tariffavtaler. Flertallet viser
til at en nedre grense for lønnsnivået dermed er resultat av forhandlinger
mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, og ikke som
resultat av en politisk bestemt minstelønn i det nasjonale lovverket. Flertallet mener
at dette forhandlingssystemet bør videreføres, og ser ikke behovet
for å utrede lovfesting av nasjonal minstelønn. Flertallet støtter
derfor ikke representantforslaget.
Flertallet viser for øvrig til
at Lov om allmenngjøring ble vedtatt i 2007, og allmenngjorte tariffavtaler
etablerer et minste lønnsnivå for arbeidstakerne som ikke omfattes
av ordinære tariffavtaler. Allmenngjøringsordningen er ikke direkte
underlagt politisk styring, men overlatt til en statlig oppnevnt
tariffnemnd. Nemnden består av fem medlemmer, hvorav én fra hver
av partene og tre som er nøytrale. Flertallet mener
at allmenngjøring av tariffavtaler er et godt virkemiddel for å
etablere anstendige lønns- og arbeidsvilkår i utsatte bransjer. Flertallet viser til
at statsråden i sitt svarbrev av 17. september 2014 skriver at regjeringen
har igangsatt et eksternt forskningsprosjekt som skal se på virkningene
av allmenngjøringsordningen. Flertallet finner dette
positivt.
Medlemene i komiteen frå Framstegspartiet
og Venstre meiner det er nødvendig å gjere fleire av reguleringane
i arbeidslivet universelle for å hindre sosial dumping, og gjere
dei uavhengige av om arbeidsplassen har tariffavtale eller ikkje.
Desse medlemene viser til at
fleire forskingsrapportar dei seinare åra har avdekka useriøsitet og
omfattande sosial dumping innanfor fleire bransjar, som mellom anna
bygg, industri og private tenestebransjar som reinhald og bemanning. Seinast
i januar 2014 vart det lagt fram ein Fafo-rapport som viste at mengda
av lovbrot i utelivsbransjen er svært høg, samstundes som det er store
manglar når det gjeld arbeidskontraktar, arbeidstid og overtid.
Desse medlemene viser til at
arbeidsmiljølova med tilhøyrande forskrifter regulerer mange vesentlege
forhold knytt til arbeidsvilkår i Noreg, men det finst ingen lovregel
som regulerer ei konkret nedre grense for kva ein ser som akseptabel
løn. Minstelønsreguleringar i Norge har tradisjonelt vore overlatne
til partane sin autonomi, men EU si austutviding i 2004 gjorde at denne
ordninga måtte supplerast av allmenngjering av minstelønssatsar
innanfor bransjar som opplevde høg grad av arbeidsinnvandring frå
dei nye medlemsstatane, det vil seie bygg-, skips- og verftsindustrien,
landbruk og reinhald.
Desse medlemene meiner at lovfesta
minsteløn kan vere eit supplement eller eit alternativ til allmenngjering
av avtalar. Med lovfesta minsteløn meiner ein eit minste lønsnivå
som anten blir fastsett ved lov eller ved heimel i lov av dei folkevalde.
Ei lovfesta minsteløn set eit golv for løn. Dette golvet er fråvikeleg
oppover, men ikkje nedover.
Desse medlemene viser til Fafo-rapporten 2012:07
«Lovfesta minstelønn i Norden og Europa», som slår fast at ei nasjonal,
lovfesta minsteløn i Noreg vil kunne gi vern til sårbare grupper
i svakt organiserte område, der regulering gjennom tariffavtalar
eller allmenngjering er lite aktuelt. Vidare peiker rapporten på
at etableringa av eit nasjonalt minstelønsgolv kan hindre framveksten
av nye låglønssjikt og sikre at alle arbeidstakarar får ei inntekt
ein kan leve av. I tillegg er nasjonal lovfesta minsteløn ei regulering
som det er lett å formidle til arbeidstakarar og arbeidsgjevarar,
og ho er lett å kontrollere. Desse medlemene meiner
dette er ein fordel særleg med tanke på arbeidsinnvandrarar og utanlandske
verksemder.
Sjølv om det finst mange gode grunnar til å
innføre nasjonal minsteløn i Noreg, er det også behov for meir kunnskap
på området. Det er på det reine at ei lovfesta nasjonal minsteløn
vil få ulike konsekvensar i Noreg, og desse medlemene meiner
at desse bør utgreiast. Forskingsrapportar som berre tek utgangspunkt
i erfaringane med minsteløn i Europa, er ikkje tilstrekkeleg for
å avdekkje korleis eit system med lovfesta minsteløn i Noreg vil
fungere. Difor meiner forslagsstillarane at spørsmålet om minsteløn bør
bli ei sak for offentleg utgreiing.
Desse medlemene viser til at
Virke og YS gav uttrykk for at dei støttar dette synspunktet under
høyringa om saka den 21. oktober 2014. Virke uttalte det på følgjande
måte:
«Når vi alle er oppteken av å sikre tilsette sømmelege
lønnsvilkår og verksemdene like konkurransevilkår, må vi vere villige
til å vurdere alle tiltak, medrekna lovfesta minstelønn. Virke meiner
difor at det er på tide at det blir utgreitt om ei lovfesta minimumslønn
kan vere eit alternativt eller eit supplement til allmenngjering av
tariffavtalar. Dersom ei grundig utgreiing viser at lovfesta minstelønn
ikkje er vegen å gå, skal Virke vere den fyrste til å akseptere
det. I dag blir diskusjonen prega av for mykje synsing og for lite
fakta.»
Desse medlemene viser til representantforslaget
og fremjar følgjande forslag:
«Stortinget ber regjeringa greie ut og i eigna form
leggje fram spørsmålet om lovfesting av minsteløn.»
Medlemene i komiteen frå Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at forslagstillarane
grunngjev forslaget om utgreiing av nasjonal minsteløn i Noreg med
at «det er nødvendig å gjere fleire av reguleringane i arbeidslivet
universelle for å hindre sosial dumping, og gjere dei uavhengige
av om arbeidsplassen har tariffavtale eller ikkje.» Desse medlemene vil
vise til at omfanget av negativt press på norske løns- og arbeidsvilkår
har auka i takt med liberaliseringar av den norske arbeidsmarknaden
og det stadig større innslaget av utanlandsk arbeidskraft i Noreg
som følgje av avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
(EØS).
Desse medlemene viser til at
Senterpartiet røysta imot EØS-avtalen då eit fleirtal på Stortinget
vedtok denne i 1992. Desse medlemene viser til at
omfanget av EØS-innvandringa auka kraftig etter utvidinga av Den
europeiske unionen (EU) austover i 2004 og 2007. Dette har medført
til dels store negative konsekvensar for løns- og arbeidsvilkåra
for norske arbeidstakarar i fleire yrkesgrupper som er utsett for
det enorme tilbodet av utanlandsk arbeidskraft. Desse medlemene viser
vidare til at dei yrkesgruppene som tapar mest på denne konkurransen,
får svekka attraktivitet og status hjå norske ungdommar, noko som
igjen får negative konsekvensar for framtidig utvikling av løns-
og arbeidsvilkår.
Desse medlemene vil vise til
at De Facto kunnskapssenter for fagorganiserte nyleg gav ut rapporten
«Mot et tredelt arbeidsliv – Norsk arbeidsliv ti år etter øst-utvidelsen
av EU». Denne rapporten dokumenterer at ordna løns- og arbeidsvilkår
er utsett for eit voldsamt press i delar av norsk arbeidsliv og
at desse problema spreier seg til stadig nye bransjar. Der problema
er størst, blir òg fagrørsla svekka mest. Organisasjonsgraden fell.
Brutaliseringa aukar. Rapporten dokumenterer at åtaka på løns- og
arbeidsvilkåra er ein direkte konsekvens av EØS-avtalen sitt fri flyt-regime
og EU/EØS-retten sitt prinsipp om at fri rørsle skal prioriterast
framfor vern av arbeidstakarane. Gjennom stadig nye direktiv og dommar
blir norske styresmakter sine moglegheiter til å stilla krav om
ordna løns- og arbeidsvilkår til føretak som opererer i Noreg, innskrenka
som følgje av korleis Noreg praktiserer oppfølginga av EØS-avtalen. Desse medlemene siterer
frå innleiinga i rapporten: «Outsourcingen av arbeidslivspolitikken
til Brussel svekker fagbevegelsen og gjør kampen vanskeligere.» Desse
medlemene vil understreka at det påkviler norske styresmakter
eit stort ansvar å forsvara norske løns- og arbeidsvilkår og at
denne kampen må førast òg mot EU-direktiv som medverkar til nettopp
dette. Desse medlemene ser EØS-avtalen som det største trugsmålet
mot kampen for å forsvare norske løns- og arbeidsvilkår for arbeidstakarar
i Noreg.
Desse medlemene viser til at
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går imot nasjonal minsteløn.