Stortinget gjorde 8. april 2014 følgende anmodningsvedtak,
jf. Innst. 149 S (2013–2014):
«Stortinget ber regjeringen i egnet form fremme forslag
for Stortinget om jordvernstrategi.»
I Innst. 149 S (2013–2014) peker komiteen på flere
mulige tiltak som bør vurderes for å styrke jordvernet ytterligere,
som bl.a. nasjonale retningslinjer, jordflytting, jorderstatningsfond, jordsmonnkartlegging,
nye omdisponerings- og matjordmål, og egen vernehjemmel i jordloven. Komiteen
pekte særlig på positive virkemidler.
Begrepet jordvern knytter seg først og fremst
til arbeidet med å sikre jordbruksarealet for varig framtidig matproduksjon,
og i størst mulig grad unngå at matjord omdisponeres og tas i bruk
til andre formål. Sikker matforsyning for en stadig økende befolkning
i verden og i Norge er avhengig av at arealene i størst mulig grad
beholdes. Jordvern er derfor ingen særinteresse, men en samfunnssak.
Verdens potensial for produksjon av mat reduseres i stort omfang
i mange områder. Samtidig kan klimaendringer føre til vanskeligere
betingelser for jordbruk i mange deler av verden. I Norge vil imidlertid
de klimatiske forholdene for jordbruket kunne bli bedre totalt sett
og gi større muligheter for jordbruksproduksjon over hele landet.
Etter andre verdenskrig har omdisponeringen
av dyrka og dyrkbar jord vært på ca. 1,2 millioner dekar totalt.
Det meste av dette er arealer som har vært egnet til matkornproduksjon.
I perioden 1994–2003 ble det i gjennomsnitt rapportert en årlig
omdisponering på over 11 400 dekar dyrka jordbruksareal. Som følge
av dette ble det i 2004 satt et mål om at årlig omdisponering av
de mest verdifulle jordressursene skulle halveres innen 2010 (St.meld.
nr. 21 (2004–2005)). I praksis innebar dette at årlig omdisponering
av dyrka jord måtte komme under 6 000 dekar.
Sammenlignet med perioden fra 1994 til 2003 har
det vært en markert nedgang i den årlige omdisponeringen av dyrka
jord de siste årene.
De fleste byer og tettsteder i Norge med befolkningsvekst
er omkranset av dyrka jord. Mye av den beste jorda ligger derfor
der hvor utbyggingspresset er størst. Kombinert med ønsket om en mest
mulig samlet utbygging rundt eksisterende byer og tettsteder, skaper
dette utfordringer i arbeidet med å ivareta jordressursene for fremtiden.
Dersom vi ser på de 20 kommunene som har omdisponert mest dyrka
jord i løpet av sjuårsperioden 2007–2013, finner vi at disse til
sammen omdisponerte 16 869 dekar, noe som utgjør 34 pst. av all
omdisponering av dyrka jord i perioden. En fylkesvis sammenstilling
av omdisponert dyrka jord etter plan- og bygningsloven og jordloven,
viser at kommunene i Rogaland har omdisponert mest i perioden 2007–2013,
etterfulgt av kommunene i Sør-Trøndelag.
Det er omtrent 10 millioner dekar jordbruksareal (fulldyrka
jord, overflatedyrka jord og innmarksbeite) i drift i Norge i dag.
I tillegg har Norge omtrent 12,5 millioner dekar dyrkbar jord egnet
for nydyrking. Produksjonspotensialet til den dyrkbare jorda er
imidlertid i sum vesentlig mindre enn for dagens jordbruksareal.
Jordbruksarealet per innbygger i utvalgte land er vist i figur 4.6
i proposisjonen. Norge er nr. 87 av 164 land ifølge FAOs statistikk.
Flere store jordbruksland har mindre areal per innbygger enn Norge.
Beslutninger om omdisponering av dyrka og dyrkbare
areal tas i all hovedsak gjennom planprosesser etter plan- og bygningsloven,
og gjennom omdisponeringsvedtak etter jordloven. Det er kommunene
som i dag har hovedansvaret for disse beslutningene.
Arealdisponeringene bygger i stor grad på lokalpolitisk
skjønn, og en viktig oppgave for planmyndigheten er å foreta interesseavveininger mellom
ulike formål og samfunnsinteresser. Det har de siste årene vært
en av forventningene fra nasjonale myndigheter at kommunene ivaretar viktige
jordbruksarealer.
Et viktig spørsmål er hvordan hensynet til lokaldemokratiet
skal vektlegges og balanseres mot behovet for å ivareta viktige
nasjonale interesser/målsettinger. Det framgår av plan- og bygningsloven
at forutsetningen for kommunestyrenes egengodkjenning av arealplaner
er at vedtakene er innenfor rammene av statlig politikk.
Jordloven inneholder et generelt forbud mot
omdisponering, men dette kan settes til side ved utarbeidelse av
kommunale arealplaner for utbygging. Hovedregelen i jordloven er
at dyrka jord ikke må tas i bruk til formål som ikke tar sikte på
jordbruksproduksjon.
Under skiftende regjeringer har det vært et
mål å begrense omdisponeringen av dyrka jord. Det er nå om lag 10 år
siden regjeringen Bondevik II lanserte det såkalte halveringsmålet.
Et mål om å halvere den årlige omdisponeringen av viktige jordressurser
innen 2010 ble da formulert i St.meld. nr. 21 (2004–2005) Regjeringens miljøvernpolitikk
og rikets miljøtilstand, noe som innebar en årlig omdisponering
på under 6 000 dekar dyrka jord.
Omfanget av omdisponeringen av dyrka jord har de
siste årene vist en svakt fallende tendens. I 2013 var omdisponeringen
av dyrka jord den laveste siden registreringen startet i 1976, og
var for første gang så vidt under 6 000 dekar. De foreløpige tallene
for 2014 er 5 050 dekar. Det vil imidlertid bli utfordrende å holde
dette nivået på omdisponeringen framover. Kombinasjonen av at mange
byer og tettsteder er omgitt av dyrka jord, og at en ønsker en mest
mulig kompakt utbygging, gjør det vanskelig å finne nye utbyggingsområder
utenom dyrka jord.
Målet om at årlig omdisponering skal holdes
under 6 000 dekar er også gjentatt i Meld. St. 9 (2011–2012) Velkommen
til bords, som Stortinget sluttet seg til under regjeringen Stoltenberg II.
Det er i denne meldingen vist til at en omdisponering under 6 000
dekar årlig er et ambisiøst, men realistisk mål. Regjeringen vil videreføre
dette målet for jordvern.
Regjeringen vil vedta nye nasjonale forventninger
til regional og kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven
før sommeren 2015. Jordvern er et viktig hensyn som kommunal og regional
planlegging skal ivareta.
Regjeringen vil følge opp statlige planretningslinjer
for samordnet bolig-, areal- og transportplanlegging, som ble fastsatt
ved kgl.res. av 26. september 2014. Disse er utarbeidet for å gi tydelige
signaler om viktige nasjonale interesser i planleggingen.
Fylkesmennene har et særskilt ansvar for å formidle
nasjonal politikk til kommunene, men det er ulik praksis for hvordan
de følger opp denne oppgaven.
Regjeringen vil bidra til en tydelig formidling
av mål og tiltak for arealpolitikk og jordvern.
Helhetlig planlegging på tvers av kommunegrenser
som ser større områder i sammenheng, er viktig for å få til en mer
samordnet og helhetlig areal- og transportplanlegging i samsvar
med nasjonale behov og statlige planretningslinjer. Større byer
og tettsteder har ofte bolig- og arbeidsregioner som strekker seg
langt utover den enkelte kommune.
Regjeringen vil styrke veiledningen og formidle gode
eksempler på regionale planer for å vise hvordan en med regional
planlegging kan balansere jordvernet opp mot storsamfunnets øvrige behov.
Byutviklingsavtalene vil være et verktøy for
å fremme effektiv arealforvaltning, bolig- og næringsbygging i kollektivknutepunkt
og nødvendig infrastruktur. Byutviklingsavtalene vil bidra til å
redusere nedbygging av jordbruksareal gjennom å motvirke byspredning
og synliggjøre behov for avveining i forhold til jordverninteresser
tidlig.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med byutviklingsavtaler
og bymiljøavtaler for bedre samordning og helhetlig planlegging
i byregionene.
Sentrale landbruksmyndigheter kan gjennom et strategidokument
tydeliggjøre hva som er de nasjonale jordverninteressene i arealplanleggingen.
Dette kan også fungere som en veileder for god og effektiv samhandling
mellom landbruksmyndighetene, kommunene som planmyndighet og andre
aktører i arealplanleggingen.
Regjeringen vil klargjøre hvordan landbruksmyndighetene
kan medvirke i kommunale og regionale planprosesser for å sikre
at jordvernhensyn blir ivaretatt. Regjeringen vil også klargjøre
grunnlaget for bruk av innsigelse med jordvern som begrunnelse.
Arealstrategier der det legges vekt på fortetting innenfor
eksisterende byggesone, vil i det lange løp også fremme jordvernet.
Ved en konsentrert utvikling vil arealforbruket til utbygging bli mindre
og presset på verdifulle områder utenfor tettstedsavgrensingen betydelig
redusert. Det kan også lages en veileder som beskriver framgangsmåter
for effektiv transformasjon og fortetting – en «verktøykasse».
Regjeringen vil styrke arbeidet med veiledning om
helhetlig planlegging for fortetting, transformasjon og konsentrert
utbygging.
Det eksisterer lite kunnskap om de samlede effektene
av spredt utbygging, samt av landbrukets egen virksomhet, når det
gjelder nedbygging av dyrka jord. NIBR-rapporten «Spredt utbygging og
jordvern» antyder at omfanget kan være stort. Det bør skaffes mer
kunnskap om denne type nedbygging, slik at man lettere kan vurdere
hvilke tiltak som bør settes inn.
Regjeringen vil gjennomgå omfanget av, og dagens
praksis for, spredt utbygging.
Konseptvalgutredning (KVU) er en faglig statlig utredning
i tidlig fase for store samferdselsprosjekter (med antatt kostnad
over 750 mill. kroner). Det er behov for en gjennomgang av hvordan
jordvernet håndteres i disse prosessene.
Regjeringen vil gjennomgå hvordan jordvern og andre
hensyn ivaretas i konseptvalgutredningsprosessene.
Statens vegvesens metodikk for konsekvensanalyser
består av en samfunnsøkonomisk analyse som inkluderer prissatte
og ikke-prissatte konsekvenser, samt eventuelle tilleggsutredninger om
netto ringvirkninger, fordelingsvirkninger og lokale og regionale
virkninger.
Verdien av dyrka og dyrkbar jord behandles i dag
som delvis prissatte og delvis ikke-prissatte konsekvenser. I forbindelse
med den pågående revisjonen av Håndbok V712 vil det bli evaluert hvordan
ikke-prissatte konsekvenser har blitt håndtert, samt vurdere sammenstillingen
av ikke-prissatte konsekvenser og metoden for sammenstilling mellom
prissatte og ikke-prissatte konsekvenser.
Regjeringen vil at Vegvesenets Håndbok V712 revideres
og ferdigstilles innen 2017.
Regjeringen vil arbeide videre med å vurdere
om kompensasjon av jordbruksområder, bl.a. i form av jordflytting,
er et hensiktsmessig verktøy der det er vanskelig å finne alternativer.
Planlegging etter plan- og bygningsloven er
det viktigste verktøyet for å ivareta jordvernet. Tilstrekkelig
kompetanse innenfor planlegging er derfor en forutsetning for et
sterkt jordvern. Det er derfor nødvendig å videreutvikle kompetansen,
blant annet ved å satse på utdanning og rekruttering til planfaget.
Innsatsen for økt planutdanning og plankompetanse skal videreføres, blant
annet gjennom Sekretariatet for etter- og videreutdanning i samfunnsplanlegging
(SEVS). Sekretariatet drives som et prosjekt i samarbeid mellom
KS og flere departement, inkludert Landbruks- og matdepartementet.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å øke plankompetansen
i kommunene, i samarbeid med bl.a. KS.
Økt oppgaveomfang og flere spesialiserte oppgaver,
sammen med økte krav til kvalitet i tjenestene og økte forventninger
fra innbyggerne, stiller store krav til kommunene om sterke fagmiljø
og tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, også innenfor areal- og
samfunnsplanleggingen. I by- og tettstedsområdene skaper dagens
kommunestruktur i mange tilfeller utfordringer ved at det i de fleste
områder er flere kommuner som inngår i én og samme bo- og arbeidsmarkedsregion.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med kommunereformen.
Norsk institutt for skog og landskap (Skog og landskap)
produserer arealinformasjon i form av kart, statistikk og tjenester
som kan være til stor nytte også i arealplanleggingen. Mesteparten
av denne informasjonen er lett tilgjengelig for alle på nett, gjennom
den digitale kartløsningen Kilden. Det er viktig at disse areal-
og ressursdataene videreutvikles, ajourholdes, og ikke minst gjøres
tilgjengelig og brukes, også i arealplanleggingen.
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utvikle
kunnskap om arealressursene gjennom det nye instituttet NIBIO (Norsk
institutt for bioøkonomi).
Et forskningsprosjekt (EVAPLAN2008) skal studere
hvordan plan- og bygningsloven fungerer i praksis, og hvordan den
er samordnet med andre lover (sektorlover). Arbeidet startet opp høsten
2014 og vil gå over fire år. Norsk institutt for by- og regionforskning
(NIBR) har fått oppdraget i samarbeid med mange andre forskningsmiljøer.
Regjeringen vil evaluere plandelen i plan- og bygningsloven.
Etableringen av en nasjonal kulturlandskapspris har
vist at en pris kan bidra til økt oppmerksomhet om et tema og kan
få fram gode ideer og eksempler som kan tas i bruk av andre. Regjeringen
vil derfor etablere en nasjonal jordvernpris.
I Innst. 149 S (2013–2014) har komiteen pekt
på etablering av et mulig jorderstatningsfond og at en slik etablering
bør vurderes i jordvernstrategien. Tiltaket har likhetstrekk med
enkelte tidligere forslag til styrking av jordvernet, herunder innføring
av jordvernavgift ved omdisponering av dyrka jord som tidligere
har blitt avvist. Konsekvensene av et eventuelt jorderstatningsfond er
ikke vurdert og utredet tidligere.
Innføring av jordvernavgift kan bidra til å
legitimere omdisponering av dyrka jord, siden en jordvernavgift
ofte må være svært høy for å kunne påvirke private utbyggeres investeringsbeslutninger
eller den samfunnsøkonomiske lønnsomheten til større samferdselsanlegg.
Dette er et argument som også gjør seg gjeldende for et eventuelt
jorderstatningsfond.
Et jorderstatningsfond vil først og fremst være aktuelt
for omdisponering i regi av private utbyggere. Dette vil øke utbyggingskostnadene,
og dermed prisene på boliger og næringsbygg, og kan gjøre det mindre
attraktivt med utbygging rundt kollektivknutepunkt.
Et jorderstatningsfond vil kreve oppbygging
av en forvaltning av fondsmidler både for å sikre midler til fondet
og for å sikre en effektiv og bærekraftig bruk av fondsmidler. Det
må utarbeides regelverk for bruk av midlene, det og vil kreve omfattende
søknads- og fordelingsprosesser som innebærer oppbygging av et nytt
og omfattende byråkrati.
Regjeringen vil ikke innføre ordninger med jorderstatningsfond
eller jordvernavgift.
I Innst. 149 S (2013–2014) har komiteen pekt
på at en vernehjemmel i jordloven bør vurderes i jordvernstrategien.
Et forslag om en hjemmel i jordloven for varig vern av dyrka jord
var på bred høring i 2009/2010. Regjeringen Stoltenberg II valgte
å legge bort forslaget etter høringen. Forslaget innebar at den
mest verdifulle dyrka jorda i alle deler av landet kunne gis et
varig vern.
Under den alminnelige høringen gikk et klart flertall
av kommunene og fylkeskommunene imot forslaget. Det ble argumentert
med at en jordvernhjemmel vil undergrave plan- og bygningsloven
som det sentrale virkemiddelet for sektorovergripende planlegging,
at de nye virkemidlene i plan- og bygningsloven må få tid til å
virke, at presset på areal utenfor et jordvernområde vil øke ved
innføring av en jordvernhjemmel, og at en bestemmelse om jordvern reduserer
det kommunale selvstyret.
En arbeidsgruppe nedsatt av Landbruks- og matdepartementet
i 2014 har igjen vurdert om innføring av en egen vernehjemmel i
jordloven kan ha effekt for jordvernet. Deres vurdering er at etablering
av jordvernhjemmel og opprettelse av jordvernområder vil kunne sikre
et utvalg av de mest verdifulle arealene for jordbruk i landet mot
nedbygging. Trolig vil imidlertid dette samlet sett gjelde begrensede
arealer, og presset på andre matjordområder vil øke.
Slik arbeidsgruppen vurderer det, vil fortsatt
arealplanlegging etter plan- og bygningsloven være det mest sentrale
for å ivareta jordressursene. Arbeidsgruppen påpeker at målsettingen
om økt matproduksjon forutsetter et sterkt jordvern. Det bør ifølge
gruppen derfor defineres et jordvernmål som viser statlige prioriteringer, og
som også legger føringer for regional og kommunal planlegging.
Regjeringen vil ikke innføre vernehjemmel i jordloven,
men videreføre plan- og bygningsloven som viktigste virkemiddel
i planleggingen.