Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Stine Renate Håheim, Stein Erik Lauvås, Helga Pedersen
og Eirin Sund, fra Høyre, Bjørn Erik Hollevik, Frank J. Jenssen, Mudassar
Kapur og Ingjerd Schou, fra Fremskrittspartiet, Mazyar Keshvari og
lederen Helge André Njåstad, fra Kristelig Folkeparti, Geir Sigbjørn Toskedal,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, fra Venstre, André N. Skjelstad,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser
til forslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Torgeir
Knag Fylkesnes om nødvendige regelendringer og tiltak for å sikre
flere minoritetsspråklige formell utdanning og arbeid raskt.
Komiteen viser til statsrådenes
vurderinger i brev av 8. desember 2015.
Komiteen mener en må utnytte
tiden og pengene effektivt i opplæringen og kvalifisering av flyktningene
som kommer til landet og får opphold her.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti påpeker det akutte og store
behovet det er for raskt å sikre at de som får beskyttelse i Norge,
skaffer seg kompetanse som kan gi arbeid. Det er mennesker med store
ressurser som kommer, og da må vi sørge for at disse ressursene
kan blir brukt til beste for den enkelte og samfunnet.
Disse medlemmer påpeker at det
er behov for å bruke både tiden og pengene mer effektivt når flyktninger
skal integreres, få opplæring og utdanning i Norge. Det er nødvendig
med fleksibilitet i hele systemet som har ansvar for integrering,
utdanning og arbeid. I tillegg er det nødvendig å se på endringer
i bosettingsordningen. Integreringsprogrammet må gjøres mer fleksibelt,
det må kunne benyttes til å gi formell kompetanse, og det må kunne
forlenges når det er en del av et fastlagt opplæringsløp. Språkopplæring,
formell kompetanse og arbeid må kobles sammen så flyktningene oppnår
bedre og mer formell kompetanse raskere. Det er også behov for å
se på hvordan ulike utdanningsløp gjennom vekslingsmodellen eller
andre tilpassinger, kan målrettes mer direkte mot behov i kommunesektoren
eller i annet lokalt arbeidsliv, slik at flere får en mer praktisk
opplæring og språkopplæring som en del av det formelle opplæringsløpet.
Bakgrunnen er de problemene som mange asylsøkere/flyktninger har
med å få seg utdanning og arbeid. Mange har ikke gode nok språkkunnskaper
til å få fullt utbytte av det ordinære skoletilbudet. Samtidig har
mange for dårlige norskkunnskaper til å kunne få jobb.
Disse medlemmer viser til at
målsettingen for forslaget er å:
Kvalifisere fremmedspråklige
voksne slik at de kan forsørge seg og familien og få fast jobb.
Se på ulike regioners behov for flere fagarbeidere,
bl.a. helsefagarbeidere, i årene framover.
Gi fremmedspråklige voksne en arena hvor
de kan lære seg norsk ved å koble sammen teori og praksis.
Disse medlemmer viser til at
det flere steder i landet nå er i gang 4-årige løp for helsefagarbeidere.
Det er slike forsøk i Sogn og Fjordane, og nå er det også startet
opp på Røros i Sør-Trøndelag. Utdanningstilbudet «Helsefag for minoritetsspråklige»,
bygger på et tilsvarende opplegg som Trondheim kommune og Sør-Trøndelag
fylkeskommune tilbyr. Dette er det viktig å få til mange steder
i landet.
Disse medlemmer viser til de
forsøkene som er i gang der elevene i løpet av fire år skal gjennomføre
videregående utdanning med samme fag- og timefordeling som ordinære
elever. Det vanlige utdanningsløpet er to år på skole og to år som
lærling. Disse elever får opplæringen organisert på en alternativ
måte: to dager undervisning og tre dager praksis i kommunehelsetjenesten.
Etter fire år vil de ha gjennomgått samme teori som elevene og hatt like
lang tid i lære som ordinære lærlinger. Utdanningen avsluttes med
fagprøve. Kommunene i regionen her stiller med praksisplasser og
etter hvert læreplasser.
Disse medlemmer viser til at
i Gloppen kommune har de hatt et slikt opplæringstilbud. Det har
vist seg vellykket i praksis, og elever er nå i ferd med å fullføre.
Til NRK Sogn- og Fjordane sier Tore Thorsnes, som er leder for Nav
i Sogn og Fjordane, at flere kommuner nå ønsker å få til en slik
utdanning for flyktninger. Han mener erfaringene fra Gloppen har
vært en suksess, men at regelverket gjør det for vanskelig og at
de har bedt direktoratet og departementet om å få et mer fleksibelt
regelverk for å kunne utvide dette tilbudet.
Disse medlemmer mener det haster
å få på plass nødvendig fleksibilitet i regelverket både når det
gjelder integreringsprogrammet, utdanningen, Navs ulike ordninger
og Voksenopplæringa, slik at denne måten å gi utdanning på blir
brukt i langt større omfang. Det viktige er at flyktninger og minoritetsspråklige
kan få en langt mer tilpasset og funksjonell bruk av det opplæringstilbudet
de har krav på, slik at språkopplæringene bli bedre, opplæring gir
formell kompetanse og at koblingen til lokalt arbeidsliv etableres
under opplæringene.
Disse medlemmer viser til Meld.
St. 16 (2015–2016) med forslag til ulike tiltak for grunnleggende
kvalifisering for voksne flyktninger og innvandrere.
Disse medlemmer viser til at
meldingen støtter retningen i dette representantforslaget og behovet
for å legge bedre til rette for at de som ønsker og har behov for
det, skal kunne ta grunnskoleopplæring og videregående opplæring
i introduksjonsprogrammet. Disse medlemmer viser
til at det da er behov for lovendringer og at de må komme raskt.
Disse medlemmer viser videre
til at regjeringen i meldingen mener det er behov for å endre rundskrivet
om introduksjonsordningen for å fjerne begrensningen om at kun deler
av videregående opplæring kan inngå i programmet. Disse medlemmer støtter
dette og mener at større deler av videregående opplæring eller videregående
opplæring på hel- eller deltid må kunne inngå i programmet for deltakere
som har rettigheter til det og kan ha utbytte av det.
Disse medlemmer mener også at
introduksjonsloven må endres for å stimulere til at kommunene bruker
muligheten til å forlenge programmet utover to år og at det blir
foretatt nødvendige regelendringer slik Nav i Sogn og Fjordane har
søkt om. Et slikt program kan fange opp minoritetsspråklige og gi
dem mulighet for fullført videregående utdannelse der det er hensiktsmessig
og nødvendig for å kunne komme i arbeid.
Disse medlemmer mener også at
ulike tiltak for at flere kommuner arbeidsretter introduksjonsprogrammet
og samarbeider med offentlige og private arbeidsgivere, er nødvendig
for å gi fremmedspråklige voksne en arena hvor de kan lære seg norsk
og koble sammen teori og praksis.
Disse medlemmer mener derfor
det er behov for fortgang i arbeidet med regelendringer, og at de
må favne bredt slik at flere kommer inn i kompetansegivende løp
og kan fullføre.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreslå nødvendige regelendringer
og tiltak for å sikre at minoritetsspråklige får mulighet til å
kombinere ulike ordninger som språkopplæring, introduksjonsordning
og andre ordninger med formell utdanning og arbeide – etter modell
fra forsøkene med opplæringstilbud for helsefagarbeidere i Røros
og Gloppen kommuner.»