I dokumentet fremmes følgende forslag:
«I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv. (arbeidsmiljøloven) vert det gjort følgjande endring:
§ 14-12 andre ledd vert oppheva.
II
Endringa tek til å gjelde frå 1. juli 2016.»
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev av 13. januar 2016 om statsrådens
vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev av 2. februar 2016
følger vedlagt.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Lise Christoffersen, Kjell Neergaard og Rigmor
Aasrud, fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein
Mathisen og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Odd Gunnar
Tveit og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen,
fra Venstre, Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti,
Kirsti Bergstø, viser til at forslagsstillerne ønsker å
endre arbeidsmiljøloven ved å foreslå at § 14-12 andre ledd oppheves.
Denne bestemmelsen gir rom for at tariffbundne virksomheter etter
avtale med fagforening kan leie inn personell fra bemanningsbedrifter
ut over lovens hovedregel om midlertidig behov.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, viser til at arbeidsmiljøloven
sammen med hovedavtalen mellom NHO og LO, tariffavtaler og trepartssamarbeidet
setter en meget god standard for norsk arbeidsliv. Hovedregelen
i norsk arbeidsliv er faste ansettelser.
Flertallet vil presisere at den
nye generelle adgangen til midlertidige ansettelser ikke gjelder
ved innleie og dermed bruk av bemanningsbyråer. Flertallet er
derfor uenig med forslagsstillerne som hevder at adgangen til å
inngå lokal avtale om innleie ikke lenger er nødvendig på grunn
av den nye regelen.
Flertallet viser til at den lovbestemmelsen som
forslagsstillerne ønsker å fjerne, ble tatt inn i arbeidsmiljøloven
i 2000. Flertallet mener at bestemmelsen bidrar til
å sikre løsninger som er både i arbeidsgivers og arbeidstakeres
interesse. Dette gjelder særlig for industribedrifter i distriktene
som ellers ville hatt problemer med å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft.
Norge opplever nå utfordrende tider for norsk industri og arbeidsliv.
Den bestemmelsen som forslagsstillerne nå ønsker fjernet, har bidratt
til tryggere arbeidsplasser hos innleiebedriften og har motvirket
at arbeidsplasser flyttes ut av Norge. Flertallet vil
derfor advare mot konsekvensene av forslaget.
Flertallet viser til at det er
bred politisk oppslutning om EØS-avtalen i Norge, både et svært
stort flertall i Stortinget, men også blant folket. Flertallet har
også merket seg at partene i arbeidslivet er meget positive til
EØS-avtalen. Denne formen for forpliktende økonomisk samarbeid gir
Norge mulighet til å rekruttere arbeidskraft som arbeidslivet har behov
for og tilby konkurransedyktige produkter i et internasjonalt konkurranseutsatt
marked. Flertallet er av den oppfatning at Norge
hadde hatt færre arbeidsplasser, høyere kostnader, økt byråkrati,
reduserte skatteinntekter og reduserte eksportinntekter og økte
importutgifter dersom ikke EØS-avtalen hadde vært gjeldende for
Norges samarbeid med EU.
Flertallet viser til at Stortinget
vedtok allmenngjøringsloven i forbindelse med oppstart av EØS-avtalen
fra 1994 for å være forberedt på at flere arbeidsinnvandrere til
Norge ikke skulle medføre sosial dumping. Allmenngjøring av tariffavtaler
innebærer at bestemte deler av en landsomfattende tariffavtale,
for eksempel bestemmelser om lønn, arbeidstid og utgifter til reise,
kost og losji, gjøres gjeldende for alle arbeidstakere som utfører
arbeid innenfor tariffavtalens virkeområde. Bestemmelsene gis i
form av en forskrift, og vil gjelde både for norske og utenlandske
arbeidstakere. Det er per dags dato gjort vedtak om allmenngjøring
innenfor følgende områder: byggeplasser, elektrofag, fiskeindustribedrifter, godstransport
på vei, jordbruks- og gartnerinæringene, persontransport med turbil,
renhold og skips- og verftsindustrien.
Etter allmenngjøringsloven § 11 fører Arbeidstilsynet
tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av vedtak om allmenngjøring,
blir overholdt. Forskriften om informasjons- og påseplikt pålegger oppdragsgiver
to sentrale plikter ved bruk av underleverandører og entreprenører.
Den første er plikt til å informere entreprenører eller underleverandører om
lønns- og arbeidsvilkår og deretter plikt til å påse at allmenngjøringsforskrifter
etterleves.
Forslagsstillerne viser til en rapport fra Manifest Analyse. Flertallet vil
påpeke at dette ikke er en vitenskapelig rapport, men en politisk
analyse. Flertallet er også kjent med at NHO Service
hevder rapporten bruker deres tall feil. Det hevdes at det blant
annet ikke er tatt høyde for at organisasjonen i de senere år har
fått svært mange nye medlemmer i forbindelse med implementeringen
av vikarbyrådirektivet. Rapporten har heller ikke orientert om at man
de fire siste kvartalene har hatt nedgang i aktiviteten innen utleie
til bygg og anlegg. Det hevdes også at tallgrunnlaget i rapporten
er svært feil, når man hevder dette gjelder 3 320 personer i Oslo-regionen. NHO
Service har sjekket dette ut med sine medlemsbedrifter, som undersøkelsen
er basert på, hvor tallet for 3. kvartal 2015 var 1 018, altså nærmere
1/3 av det oppgitte tallet. I tillegg bruker man kriseåret 2009 som
sammenligningstall og får dermed en helt skjev utvikling, særlig
når man vet hvordan prognosene for 2016 og 2017 er. Flertallet er
også blitt gjort oppmerksom på at rapporten benytter tall fra 2015,
men med lønnsopplysninger fra 2012, altså før likebehandlingsprinsippet
ble innført i 2013. Dette innebærer i praksis at personell som arbeider
via et bemanningsbyrå, har rett til samme lønns- og arbeidsvilkår som
om de var ansatt hos innleiebedriften.
Regjeringen fikk bred støtte da næringslivet
ble gitt mulighet til unntak fra vikarbyrådirektivet i 2014 gjennom
forskriftsendring som ble iverksatt fra 1. juli 2015. Nå blir likebehandling
ansett som oppfylt ved at de innleide er omfattet av en tariffavtale
inngått mellom bemanningsbyrået og en fagforening med minst 10 000
medlemmer. De ansatte i et bemanningsbyrå er gjennom egen tariffavtale
sikret mot sosial dumping. De er videre trygge på skikkelige arbeidsvilkår
som er fremforhandlet over tid. Flertallet påpeker
at dette vil være et viktig insentiv til at en også på arbeidstakersiden
organiserer seg i større grad. Det er bra for den norske modellen.
Flertallet understreker at dagens
lovverk forutsetter at det foreligger enighet mellom fagforening og
arbeidsgiver i en bedrift med tariffavtale. Flertallet har
merket seg at partene i arbeidslivet samarbeider godt om å løse
dagens utfordringer og aksepterer ikke premisset fra forslagsstillerne
om at fagforeninger presses til å inngå slike avtaler.
Flertallet vil understreke at
arbeidsmiljøloven gjelder for norsk arbeidsliv. Og den gjelder for alle
sektorer, både innen bygg og anlegg, butikkvirksomhet, kontorfag
og store industribedrifter samt små bedrifter. Det er derfor uheldig
å vedta generelle endringer for alle basert på en analyse for en
enkelt næring.
Flertallet vil vise til at for
mange ansatte er bemanningsbransjen en god inngang til arbeidslivet, og
i disse tider med økt arbeidsledighet kan den også være en god mellomstasjon
mellom arbeidsledighet og nytt fast arbeid. Dermed kan bransjen
være en god bidragsyter i den omstillingen som Norge nå er i gang
med. Regelverket som forslagsstillerne ønsker å fjerne, vil ha som
konsekvens at det gjør det vanskeligere for norsk næringsliv å sikre
seg kompetanse og true gjennomføringsevnen til norske bedrifter som
har vunnet anbud, og vil dermed sette de ordinære arbeidsplassene
ved disse bedriftene i fare.
Flertallet viser også til at
statsråden ønsker å følge utviklingen og praksis med inn- og utleie
av arbeidskraft sammen med andre tilknytningsformer i arbeidslivet
og støtter denne tilnærmingen. Flertallet synes det
er positivt at departementet har inngått forskningsavtaler som gjennom
flere år skal gi økt kunnskap om ulike tilknytninger til arbeidslivet.
Flertallet er også fornøyd med
at statsråden siden høsten 2015 har hatt en dialog med partene i
arbeidslivet om utviklingen i ulike tilknytningsformer i arbeidslivet
og ber statsråden fortsette med det.
Flertallet foreslår på denne
bakgrunn at forslaget avvises og vedlegges protokollen.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet vil
slå ring om arbeidstakarane sine rettar. Vi skal verne om helse,
tryggleik og velferd for arbeidstakarane. Det er grunnleggjande
i vår samfunnsmodell og bidreg til verdiskaping, vekst og innovasjon.
Desse medlemene vil at det skal
vere enkelt for arbeidstakarar å kome til Noreg for å bruke kompetansen
sin her. Det må vere raskt og enkelt for både arbeidsgjevar og arbeidstakar
å få nødvendige løyve slik at kompetent arbeidskraft kan hentast
inn. Etter EU-utvidinga har talet på arbeidsinnvandrarar auka kraftig. Desse
medlemene er positive til dette, men ser samstundes at det
fører med seg utfordringar.
Auka arbeidsinnvandring har gjeve oss viktig
arbeidskraft, men i delar av arbeidslivet har det også ført til
problem med sosial dumping. Stor rørsle av arbeidskraft over landegrensene
saman med utsetjing av arbeidsoppgåver legg aukande press på den norske
arbeidslivsmodellen. EØS-avtalen er positiv for Noreg og har medverka
til å styrkje rettane for mange arbeidstakarar i Europa og i Noreg. Desse medlemene vil
aktivt utnytte handlingsrommet som ligg i avtalen, for å sikre at
Noreg framleis vil kunne ha ei god arbeidslivsregulering. For desse medlemene er
det viktig å sikre løns- og arbeidsvilkåra for alle arbeidarar som
jobbar i Noreg. Arbeidarpartiet vil arbeide for at nye EU-reglar
ikkje legg hindringar i vegen for tiltak som Noreg har innført eller
har planar om å innføre, til dømes gjennom handlingsplanane mot
sosial dumping. Det er særleg viktig å sikre løns- og arbeidstakarar
som tek del i grenseoverskridande etablering eller tenesteyting,
og verne om kollektive rettar medrekna streikeretten.
Sosial dumping inneber at utanlandske arbeidstakarar
blir utsette for brot på helse-, miljø- og tryggleiksreglar eller
blir tilbydde løn som er uakseptabelt låg. Ålmenngjering av tariffavtalar
er eit viktig verktøy for å kjempe mot sosial dumping. Desse
medlemene vil leggje til rette for at ålmenngjering blir enklare
å ta i bruk. Solidaransvar som gjev oppdragsgjevar ansvar for lønsplikt
til underleverandørar, innsynsrett for tillitsvalde og sjå til-plikt
for oppdragsgjevarar, er viktige element i ordninga og må behaldast.
Desse medlemene vil framleis
jobbe for ordningar som sikrar tryggleiken for arbeidstakarane i
løns- og arbeidsforhold. For å rette ein særleg innsats mot bransjar
som er spesielt utsette for useriøsitet og sosial dumping, vil desse
medlemene blant anna vidareutvikle treparts bransjeprogram som
verkemiddel.
I avtaleforhold med lange leverandørkjeder aukar
faren for utnytting av arbeidstakarar og sosial dumping. Røynsler
med å avgrense talledd i ei kontraktkjede må brukast i fleire offentlege
etatar og kommunar for å motkjempe useriøsitet og sosial dumping.
Når det gjeld bemanningsbransjen, viser desse medlemene til
at bransjen har hatt ein betydeleg vekst dei siste 10–15 åra. Vi
har dømer på verksemder der den faste bemanninga utgjer berre ein
mindre del av totalbemanninga. Fleirtalet kan vere innleigde, og
då som hovudregel utanlandske arbeidstakarar.
Desse medlemene viser til at
føresetnaden for høvet til innleige frå bemanningsverksemder var at
det skulle vere eit tilskot til den ordinære, fast tilsette bemanninga
der det var eit midlertidig behov for arbeidskraft. I staden har
bemanningsbransjen vekse til å bli ein vesentleg leverandør av billigare
og i all hovudsak utanlandsk arbeidskraft til viktige delar av norsk
arbeidsliv. Innleige inneber ei laus tilknyting til oppdragsgjevarane,
der arbeidsgjevaransvaret blir pulverisert.
Desse medlemene meiner at eit
for stort omfang av innleige utfordrar den norske arbeidslivsmodellen
og fremjer konkurranse på lønsvilkår og ikkje på produktivitet.
Ein konsekvens er at det blir vanskelegare å gjennomføre opplæring
innan språk, HMS og fag. Når arbeidsgjevarar vel å satse på innleige
i staden for direkte tilsettingar, undergrev dei eiga langsiktig
kompetansebygging og verdiskaping. Desse medlemene vil
difor at innleige i størst mogleg grad avgrensar seg til bruk av
reelle vikarar og sesongtoppar. Det er viktig å sikre etterleving
av likebehandlingsprinsippet ved bruk av innleige. Dei som blir
leigde inn, skal ha minst like gode løns- og arbeidsvilkår som om
dei var tilsette direkte hjå innleigar.
Desse medlemene vil poengtere
at det er særs uheldig at regjeringa med sine støtteparti har fjerna
moglegheita til kollektiv søksmålsrett ved innleige. Dette ville
ha vore eit viktig verkty i kampen for eit seriøst arbeidsliv, og desse
medlemene vil oppmode regjeringa til å snu og gjeninnføre
denne moglegheita.
Sjølv om mange driv seriøst og ordentleg, er
bemanningsbransjen òg prega av ulovlege og useriøse tilhøve, og
bidreg til tilstandar i delar av arbeidslivet som er uakseptable.
Ein konkurranse basert på lågast mogleg lønsnivå bidreg til dette. Desse
medlemene ønskjer ikkje at det skal utvikle seg ein situasjon
der fleire og fleire bemanningsføretak opplever at det er vanskeleg
å klare seg i konkurransen dersom dei skal oppfylle krav etter lov
og tariffavtale. Desse medlemene meiner difor det
er behov for ei strengare regulering av bemanningsbransjen.
Forhandlingsretten – og i siste omgang tillitsvalde
sin rett gjennom lova til å seie nei til innleige – er eit viktig
grunnlag for det arbeidet som blir gjort for å sikre ryddige vilkår
ved innleige. Desse medlemene meiner det bør utgreiast
om det er lokale eller sentrale ledd som skal foreta ein slik godkjenning, om
det bør innførast andre formar for avgrensingar og at forslaget
uansett bør sendast på ordinær høyring. Samstundes er det behov
for ein heilheitleg gjennomgang av regelverket kring innleige.
Desse medlemene syner til sine
merknader i forbindelse med handsaminga av Representantforslag 47
S (2015–2016) om tiltak for et anstendig arbeidsliv og mot sosial
dumping.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti støtter lovforslaget om å oppheve
arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd. Lovbestemmelsen gir tariffbundne
virksomheter adgang til å inngå lokal avtale om tidsbegrenset innleie
fra virksomheter som har til formål å drive utleie (bemanningsforetak)
utover det som det kan avtales midlertidig ansettelse for etter
arbeidsmiljøloven § 14-9 første ledd bokstav a til e. Lovforslaget
fjerner adgangen foretak har til å erstatte arbeid av fast karakter
med innleie fra bemanningsforetak. Bakgrunnen for lovforslaget er
at forslagsstillerne mener det er en uønska utvikling at fast ansatte
erstattes av innleid arbeidskraft fra bemanningsforetak for å utføre
arbeid av fast karakter.
Disse medlemmer vil vise til
at nåværende § 14-12 andre ledd ble norsk lov med Stortingets behandling
av Innst. O. nr. 34 (1999–2000). Fra Innst. O. nr. 34 (1999–2000)
siteres følgende fra kap. 6.2.1 Generelle merknader – regulering
av innleie, sitat:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
mener at en generell tillatelse til innleie av arbeidskraft bør
gjelde for alle arbeidstakergrupper. Flertallet ønsker derimot å
gi Regjeringen fullmakt på generelt grunnlag til å kunne unnta enkelte
yrkesgrupper fra hovedregelen i perioder hvis viktige samfunnshensyn
og situasjonen ellers krever det. (…)»
Disse medlemmer vil understreke
at komiteens flertall utenom representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet
den gang ønsket å gi regjeringen fullmakt på generelt grunnlag til
å kunne unnta yrkesgrupper fra hovedregelen i perioder hvis viktige samfunnshensyn
og situasjonen ellers krevde det.
Disse medlemmer vil understreke
at situasjonen i det norske arbeidslivet i flere bransjer og for flere
yrkesgrupper nå er helt annerledes sammenlignet med hva som gjaldt
da lovbestemmelsen ble vedtatt av Stortinget for over 15 år siden.
Få forutså den utvikling som har vært i det norske arbeidsmarkedet i
årene etterpå. Disse medlemmer vil eksemplifisere
dette ved å sitere følgende fra artikkelen «EØS-utvidelsen og overgangsordninger»
av daværende kommunal- og regionalminister Erna Solberg, sendt alle
landets aviser 23. februar 2004:
«Regjeringen mener at det neppe vil bli stor tilstrømning
av arbeidstakere fra nye medlemsland til Norge. (…)».
Disse medlemmer vil vise til
at det i Norge bor over 170 000 flere personer fra øst- og sentraleuropeiske
medlemsland i Den europeiske union (EU) enn det gjorde i 2003. I
tillegg var nesten 40 000 lønnstakere fra EU-land i Øst-Europa sysselsatt
på korttidsopphold i Norge i fjerde kvartal 2014. Dette viser omfanget
av tilbudssjokket det norske arbeidsmarkedet har vært utsatt for
etter EUs østutvidelser i 2004 og 2007, som følge av Norges deltakelse
i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) med fri bevegelse
av personer, kapital, tjenester og varer. Det norske arbeidsmarkedet
har med andre ord vært svært attraktivt for mange.
Disse medlemmer viser til at
den store økningen i arbeidstilbudet etter at flere tidligere østblokkland
ble medlemmer av EU fra 2004, den utvidede innleieadgangen i arbeidsmiljøloven
§ 14-12 andre ledd og tilhørende etterspørsel etter innleie av arbeidskraft
fra bemanningsforetak, har muliggjort omsetningsøkningen til bemanningsforetakene.
Disse medlemmer har forståelse
for at arbeidsgivere har funnet det mer attraktivt å basere sin virksomhet
på noe innleie fra bemanningsforetak fremfor egne fast ansatte.
Dette fordi mange arbeidsgivere anser det mer lønnsomt for selskapet,
i hvert fall på kort sikt under dagens konkurranseforhold i næringslivet. Disse
medlemmer mener det beste for alle parter i norsk arbeidsliv
er at virksomheter har en høy andel egne fast ansatte og supplerer
løpende midlertidige behov for ekstra arbeidskraft med bruk av midlertidig
ansatte. Disse medlemmer vil ta problemet i enkelte
bransjer med den omfattende bruken av innleid arbeidskraft fra bemanningsforetak
ved roten, og støtter derfor forslagsstillernes forslag om å oppheve
adgangen tariffbundne virksomheter har til inngå lokal avtale om
tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak utover det som følger av
regelverket for bruk av midlertidig arbeidskraft. Disse medlemmer mener
det er lite troverdig å fremstå som forkjemper for fagutdanning
og tilrettelegge for gode fremtidsmuligheter for faglærte om en samtidig
forsvarer arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd. Denne lovbestemmelsen
reduserer beviselig etterspørselen etter faglært, norsk arbeidskraft
ved at andelen fast ansatte i eksempelvis byggebransjen reduseres
på bekostning av innleie av i hovedsak billigere, utenlandsk arbeidskraft
fra bemanningsforetak.
Disse medlemmer mener Stortinget
blant annet gjennom lovvedtak må legge til rette for at det for
den enkelte bedrift skal lønne seg å ha egne fast ansatte fremfor
innleid arbeidskraft fra bemanningsforetakene. Myndighetene må gjennom
ulike virkemidler medvirke til å gjøre det bedriftsøkonomisk lønnsomt
å velge egne ansatte fremfor innleie fra bemanningsforetak.
Disse medlemmer viser til at
det er et stort omfang av arbeidskontrakter hos bemanningsforetakene
som ikke gir trygghet for en fast arbeidsmengde og dermed lønn.
Videre gir ansettelse i bemanningsforetak den ansatte dårligere
samla arbeidsvilkår og lønn enn fast ansatte. Denne negative utviklingen
er etter disse medlemmers syn så omfattende at den
undergraver grunnleggende positive kvaliteter i det norske arbeidslivet.
Kvaliteter som trygghet for inntekt og balanserte maktforhold mellom
arbeidsgivere og arbeidsfolk undergraves, kvaliteter som også representanter
for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre nevner i mange
sammenhenger. Disse medlemmer kan ikke akseptere
en utvikling hvor norske arbeidstakeres trygghet for stilling og
inntekt svekkes som følge av lovbestemmelser som ble utforma i ei
anna tid, og som har gitt utilsikta virkninger for fagbevegelsen. Disse
medlemmer arbeider for å fremme både interessene til de
mange arbeidstakere i Norge som ønsker faste ansettelser og de mange
arbeidsgivere som ønsker å satse på egne fast ansatte hvor kompetanse
over tid bygges opp, noe som gir høyere produktivitet til beste
for alle. Disse medlemmer sier derfor et rungende
ja til de arbeidsgivere som satser på egne fast ansatte fremfor
å kaste seg på innleiekarusellen. Disse medlemmer mener
forslaget om å oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd er et
solidarisk forslag for svært mange arbeidstakere i det norske arbeidsmarkedet,
samtidig som det er positivt for de mange arbeidsgivere som ønsker
mer seriøsitet og rom for langsiktig kompetansebygging hos egne
ansatte. Disse medlemmer er videre av den oppfatning
at også den norske stat av hensyn til produktivitetsutviklingen
fremover er best tjent med at lovbestemmelsen blir opphevet.
Disse medlemmer mener det er
grunnleggende feil at arbeid av fast karakter som tidligere er utført
av fast ansatte, erstattes med innleid arbeidskraft fra bemanningsbyråer.
Dette bidrar til økt negativ konkurranse hva gjelder arbeidstakers
lønns- og arbeidsvilkår fordi bemanningsbyråer gjennomgående tilbyr
sine ansatte langt lavere trygghet hva gjelder arbeidstid, lønn
og stillingsbrøk. Midlertidig ansatte er i motsetning til innleide
arbeidstakere tross alt ansatt hos oppdragsgiver. Slik sett vil
midlertidig ansettelse være klart å foretrekke som supplement ved ekstra,
midlertidig arbeidsbehov fremfor innleie fra bemanningsforetak.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke at så lenge bemanningsforetakene lovlig kan benytte
arbeidskontrakter hvor det heter «fast ansettelse uten lønn mellom
oppdrag» vil ikke en tariffavtale inngått mellom bemanningsforetaket og
en fagforening med minst 10 000 medlemmer hindre sosial dumping. Dette
medlem viser til at det ved Stortingets behandling av Representantforslag
104 S (2014–2015), jf. Innst. 368 S (2014–2015), ikke var flertall
for å be regjeringen endre regelverket slik at en virksomhet ikke
kan ansette personer i faste stillinger på kontrakter som inneholder formuleringer
som «fast ansatt uten garantilønn», «fast ansatt uten rett til lønn»,
«fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» og formuleringer med tilsvarende mening.
Det var heller ikke flertall i Stortinget for å be regjeringen fremme
forslag til endringer i arbeidsmiljøloven slik at begrepet «fast
ansatt» defineres i loven slik at det for «fast ansatt» må være
forutberegnelighet for arbeidsplikt og lønn, samt et fullstendig stillingsvern
etter loven. Det er med andre ord i dag fritt frem for bemanningsbransjens
praksis med å tilby såkalte faste ansettelser uten lønn mellom oppdrag.
Disse ovennevnte forslagene fikk bare støtte fra Senterpartiets
representanter ved Stortingets behandling av Representantforslag
104 S (2014–2015), jf. Innst. 368 S (2014–2015) 17. juni 2015. Det
var avklarende.
Komiteens medlem fra Senterpartiet og
Sosialistisk Venstreparti merker seg at statsråden i sitt
svarbrev til komiteen slår fast at den nye generelle adgangen til
midlertidige ansettelser uten vilkår (§ 14-9 bokstav f), gjeldende
fra 1. juli 2015, ikke gjelder ved innleie fra bemanningsbyråer. Disse
medlemmer mener uavhengig av dette at behovet for å oppheve
arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd er nødvendig for
å ta ondet ved roten.
Disse medlemmer viser videre
til at statsråden i sin vurdering av lovforslaget skriver følgende om
at Arbeidstilsynet fra 1. januar 2014 fikk myndighet til å føre
tilsyn med regelverket på innleieområdet, sitat:
«Arbeidstilsynet kan nå kreve at virksomheten fremlegger
dokumentasjon på at den er bundet av tariffavtale og at det er inngått
avtale med tillitsvalgte. Det må også dokumenteres at avtalen gjelder
tidsbegrenset innleie og at de tillitsvalgte representerer et flertall
av den arbeidstakerkategori innleien gjelder for. Arbeidstilsynet
kan gi pålegg ved brudd på reglene.»
Disse medlemmer støttet at Arbeidstilsynet fikk
denne myndigheten. Ifølge Arbeidstilsynets årsrapport for 2014 –
som per dags dato er den siste publiserte – ble det gjennomført
39 tilsyn med «innleier/utleier» hvorav 23 medførte reaksjon. Det
fremgår av årsrapporten at «En overvekt av tilsynene knyttet til
innleie og utleie er gjennomført hos bemanningsforetak». Disse
medlemmer merker seg at Arbeidstilsynet ikke benyttet myndigheten
til å utøve mer tilsyn hos innleier vedrørende bruken av den utvidede
adgangen til innleie, jf. arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd. Disse
medlemmer mener dette tilsynsomfanget ikke medvirker tilstrekkelig
til at dagens lovbestemmelse om utvidet innleieadgang blir fulgt.
Videre vil disse medlemmer vise til at det av lovens
forarbeider vedrørende Arbeidstilsynets påleggskompetanse vedrørende
§ 14-12 andre ledd, jf. Prop. 83 L (2012–2013), går frem at:
«Påleggskompetansen er etter forslaget begrenset
til dokumentasjonsplikten i § 14-12 andre ledd andre punktum. Den
omfatter ikke selve regelen om innleie i første punktum. Etter departementets
oppfatning vil Arbeidstilsynet dermed ikke kunne pålegge en arbeidsgiver
å rette forhold som er i strid med sistnevnte bestemmelse (eksempelvis
ved å inngå avtale med tillitsvalgte). Påleggskompetansen innebærer
imidlertid at Arbeidstilsynet vil kunne pålegge en arbeidsgiver
å oppfylle dokumentasjonsplikten i § 14-12 andre ledd andre punktum.
Etter
departementets oppfatning vil ikke Arbeidstilsynet kunne pålegge
en arbeidsgiver å fremlegge annen dokumentasjon enn virksomheten
faktisk har, ettersom Arbeidstilsynet ikke har påleggskompetanse
når det gjelder selve lovligheten av innleien.»
Disse medlemmer viser til at
Arbeidstilsynet først og fremst kan gi veiledning til partene på bakgrunn
av eventuell informasjon og dokumentasjon som tyder på manglende
oppfyllelse av vilkårene for innleie. Arbeidstilsynet har imidlertid
ikke myndighet til å gi pålegg knyttet til lovligheten av innleie.
Det er derfor en stor svakhet ved gjeldende lov at kollektiv søksmålsrett
er opphevet.
Disse medlemmer registrerer at
komiteens flertall fremholder som et argument imot nevnte lovforslag
at § 14-12 andre ledd «… bidrar til å sikre løsninger som er både
i arbeidsgiver og arbeidstakeres interesser. Dette gjelder særlig
for industribedrifter i distriktene som ellers ville hatt problemer
med å skaffe tilstrekkelig arbeidskraft.», og at bestemmelsen «har
bidratt til tryggere arbeidsplasser hos innleiebedriften
og har motvirket at arbeidsplasser flyttes ut av Norge».
Disse medlemmer har ikke problem
med å forstå at det er i mange arbeidsgiveres kortsiktige økonomiske
interesse, gjennom bruk av arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd,
å erstatte faste ansatte med ekstern, innleid arbeidskraft til en
lavere kostnad for arbeidsgiver, og hvor de innleide har dårligere
lønns- og arbeidsvilkår enn de fast ansatte hos arbeidsgiver. Disse
medlemmer kan også se at det i noen tilfeller vil være i
arbeidstakers kortsiktige interesse å være med på en slik løsning,
fordi økt bruk av innleie fra bemanningsselskaper med tillitsvalgtes godkjennelse
fra arbeidsgivers side kan fremsettes som et vilkår for å sikre
arbeid og dermed faste arbeidsplasser, samt i noen tilfeller gi
grunnlag for bedrede lønns- og arbeidsvilkår for de ikke
innleide arbeidstakerne. Disse medlemmer vil derimot
understreke at man som lovgiver også må gjøre seg opp en selvstendig
mening om hvordan den i praksis ikke-avgrensa innleieadgangen som
følger av arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd påvirker norsk arbeidsliv
over tid, og da særskilt utviklingen i enkeltbransjer. Disse
medlemmer mener denne utvidede innleiebestemmelsen er svært
negativ for både utviklingen av norsk arbeidsliv og særskilt utviklingen
i enkeltbransjer, gitt disse medlemmers syn om at
det norske samfunnet er best tjent med jevnbyrdige forhold i arbeidslivet.
Disse medlemmer vil understreke
at dersom enkeltbedrifter i Norge til tider har problemer med å
skaffe seg tilstrekkelig arbeidskraft, noe som har kjennetegnet
blant annet petroleumsrelaterte bedrifter de siste årene, må den
enkelte bedrift være villig til å tilby bedre lønns- og arbeidsvilkår
for å rekruttere ønsket arbeidskraft. I en periode hvor
en hel bransje opplever en høykonjunktur, vil derfor lønnskostnadene
øke sammenliknet med andre bransjer. For den enkelte bedrift vil
det i en slik situasjon fremstå som lukrativt dersom det samlede
arbeidstilbudet utvides gjennom fri bevegelse av arbeidskraft over
landegrensene, slik Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet
(EØS) legger til rette for. Disse medlemmer er imidlertid
ikke enig med komiteens flertall i at det å erstatte fast
ansatte med innleie sikrer arbeidsplasser på lengre sikt. For det
første betinger en slik konklusjon at den enkelte bedrift også står
sterkere hva gjelder kompetent arbeidskraft i etterkant. Dette må
betviles siden innleide ikke sikrer kunnskapsbygging internt i bedriften.
For det andre vil høy innleieandel også flytte oppmerksomhet og
bevissthet i retning av organisering og arbeidsstyring av innleide
arbeidstakere fremfor egenrekruttering av kvalifisert arbeidskraft
inkludert bruk av lærlinger og kompetansebygging hos egne ansatte.
Slik vil også konkurrerende bedrifter i sterkere grad måtte konkurrere
med dårligere lønns- og arbeidsvilkår som virkemiddel. Kompetent,
fast ansatt arbeidskraft med høy produktivitet er et fortrinn for
den enkelte bedrift – så vel som for samfunnet som helhet. Disse
medlemmer ser det som selvsagt at det er en fordel både
for samfunnet som helhet, så vel som arbeidstakere og arbeidsgivere,
at bedrifter har en høy andel fast ansatte med høy kompetanse og
produktivitet.
EØS-avtalen
Disse medlemmer viser til at
mye har endret seg i det norske arbeidsmarkedet siden
nåværende § 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven ble vedtatt med
Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 70 (1998–1999), jf. Innst.
O. nr. 34 (1999–2000). Med Norges åpne tilknytning til et europeisk
arbeidsmarked hvor det er fri bevegelse av arbeidskraft innenfor Det
europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) er tilbudssiden i
det norske arbeidsmarkedet økt kraftig på 2000-tallet.
Disse medlemmer vil understreke
at Senterpartiet var og er imot Norges tilslutning til EØS fordi
nasjonal selvstendighet til blant annet å regulere det norske arbeidsmarkedet
ble overført fra Stortinget til Den europeiske union (EU) i Brüssel. Disse
medlemmer viser til at utvidelsene av EU østover i 2004
og 2007 åpnet det norske arbeidsmarkedet for millioner av arbeidstakere
i land med svært lave lønninger sammenlignet med lønningene i Norge. Disse
medlemmer mener det er udiskutabelt at dette har medført
en rekke nye problemer for den norske arbeidslivsmodellen med offentlig
tilrettelagt jevnbyrdighet mellom partene i arbeidslivet. Den frie tilgangen
av arbeidskraft fra EØS-området har også gitt økt arbeidslivskriminalitet,
slik de offentlige etatene Arbeidstilsynet, Kriminalomsorgen, Kripos, Mattilsynet,
Nav, Politiets utlendingsenhet, Skatteetaten, Tollvesenet, Utlendingsdirektoratet
og Økokrim ser det (Arbeidsmarkedskriminalitet i Norge – Situasjonsbeskrivelse
2014):
«Fri flyt av arbeidskraft er i utgangspunktet en ønsket
utvikling innenfor EU og EØS, men økt arbeidsinnvandring fører også
til økt arbeidsmarkedskriminalitet, på grunn av den store tilgangen
av (billig) utenlandsk arbeidskraft. Dette gir større spillerom
for kriminelle aktører, på en måte som truer med å undergrave sentrale
lønns- og arbeidsbetingelser i deler av norsk arbeidsliv, og som
fører til omfattende svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet.»
Disse medlemmer registrerer,
men deler ikke flertallets «… oppfatning [av] at Norge hadde hatt
færre arbeidsplasser, høyere kostnader, økt byråkrati,
reduserte skatteinntekter, reduserte eksportinntekter og økte importutgifter
dersom ikke EØS-avtalen hadde vært gjeldende for Norges samarbeid
med EU». Disse medlemmer merker seg at flertallet
ikke finner det nødvendig å argumentere for sin oppfatning.
Disse medlemmer vil vise til
at et formålstjenlig alternativ for Norge til dagens EØS-avtale
er en oppdatert, likeverdig handelsavtale for import og eksport
mellom Norge og EUs medlemsland, uten at norsk selvstendighet overkjøres
gjennom EFTAs overvåkningsorgan ESA og EFTA-domstolen. Disse
medlemmer vil også påpeke at WTO-regelverket, gjennom prinsippet
om «most favored nation», ikke tillater et land eller
en handelsblokk å tillegge særtoll på produkter fra bestemte land.
Derfor ville Norge med svært få problemer få eksportert og importert
varer og tjenester til og fra EUs medlemsland, også uten noen oppdatert
handelsavtale med EU. Følgelig ville Norges eksportinntekter og
Norges importutgifter i liten grad bli endret som følge av en uttreden
av EØS-avtalen.
Disse medlemmer stiller seg tvilende
til flertallets oppfatning om at Norge ville hatt høyere kostnader
og økt byråkrati dersom dagens EØS-avtale ikke hadde vært gjeldende. Disse
medlemmer vil her vise til at det for Norge er knyttet betydelige
kostnader til implementering, håndheving og etterlevelse av EØS-reglene. Disse
medlemmer mener videre det ikke er gitt at de økonomiske
kostnadene for Norge inkludert eget byråkrati ville ha vært høyere
med en oppdatert, likeverdig handelsavtale for eksport og import
mellom Norge og EU. Det som uansett er uomtvistelig, er at folkestyret
taper når deler av lovgivers makt outsources til
organer og institusjoner som ikke står ansvarlige overfor norske velgere.
Disse medlemmer merker seg at
flertallet utelukkende legger til grunn at EØS-avtalen har gitt Norge
økonomiske fordeler. Disse medlemmer vil vise til
at produktivitetsveksten i Norge har vært lav – og fallende – det
siste tiåret. Kjennetegn ved denne perioden er blant annet svært
høy aktivitet i petroleumsrelatert næringsliv, svært stor EØS-innvandring
og en lavere andel fast ansatte i flere bransjer.
Disse medlemmer vil videre vise
til at tilbudssjokket som det norske arbeidsmarkedet har vært utsatt
for som følge av den ikke-regulerte EØS-innvandringen etter utvidelsene
av EU østover i 2004, ifølge Rapport nr. 2-2015 fra Senter for lønnsdannelse
har gitt lavere produktivitetsvekst, lavere lønnsvekst og større
inntektsskilnader. Disse medlemmer mener at dette
er klart negative konsekvenser av gjeldende EØS-avtale.
Disse medlemmer forstår godt
at den brede politiske alliansen av EØS-forsvarerne i Norge kjenner
behov for å påpeke at uansett hva som kommer av motargumenter mot
gjeldende EØS-avtale, så er det intet alternativ til denne gitt
den prestisjen de enkelte partier har knyttet til sitt standpunkt
til avtalen. Avtalen er for enkelte partier å sammenligne med andre lands
tro på hellige kuer.
Disse medlemmer vil vise til
at Norges gjeldende forpliktelser på tjenesteområdet i WTO ikke
omfatter arbeidsformidling. Av Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp.
nr. 65 (1993–1994) fremgår det følgende under bokstav F Andre forretningstjenester bokstav
k Arbeidsformidling, sitat:
«Arbeidsutleie er forbudt. Dispensasjon kan gis til
virksomheter som driver arbeidsutleie innen bl.a. regnskap, kontor-
og sekretærarbeid.»
Allmenngjøringsloven
Disse medlemmer viser til at
lov om allmenngjøring av tariffavtale ble vedtatt i juni 1993 i forbindelse
med at EØS-avtalen åpnet for Norges deltakelse i EØS-arbeidsmarkedsområdet
fra 1. januar året etter. Målsettingen med allmenngjøringsloven
var å sikre utenlandske arbeidstakere som arbeider i Norge likeverdige
lønns- og arbeidsvilkår med de vilkår norske arbeidstakere har,
og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.
Dette var en av forutsetningene for at Landsorganisasjonen i Norge
aksepterte EØS-avtalen.
Disse medlemmer vil peke på at
allmenngjøringsloven ergo ble vedtatt som et forsvarsverk mot de
negative konsekvensene et større tilbud av utenlandsk arbeidskraft
ville komme til å få på det norske arbeidsmarkedet, i form av press
på lønns- og arbeidsvilkår for enkelte arbeidstakergrupper i det norske
arbeidslivet. Disse medlemmer vil understreke at
allmenngjøringsloven ikke ble tatt i bruk – ved at allmenngjøring
fant sted – før etter de store utvidelsene av EU østover i 2004
og 2007. Allmenngjøringsloven var med andre ord en sovende lov i mer
enn ti år fordi det var først med den store innlemmelsen av millioner
av øst-europeiske arbeidstakere i EØS-arbeidsmarkedet at det norske
arbeidsmarkedet for alvor fikk større og større problemer med å praktisere
den norske arbeidslivsmodellen. Disse medlemmer imøteser
at historikere som skal skrive de siste tiårs historie, ser på fri
flyt-politikken som har vært ført med andre briller enn de i det
politiske etablissement som tjener på dagens utvikling.
Disse medlemmer vil understreke
at stadig flere bransjer blir allmenngjort etter hvert som de negative
virkningene av fri bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS-området
gjør seg gjeldende i det norske arbeidsmarkedet. Slik
får en stadig større del av norsk arbeidsliv innført en form for
tariffesta minstelønn. Disse medlemmer viser til
at denne utviklingen svekker insentivene ved å være fagorganisert
da en allmenngjort tariffavtale også omfatter ikke-fagorganiserte.
Fagbevegelsens makt reduseres etter hvert som en
lavere andel fagorganiseres. Ansatte hos bemanningsbyråene har generelt
en svært lav fagorganiseringsgrad, og bemanningsbyråenes økte omfang
undergraver derfor den norske arbeidslivsmodellen, slik vi kjenner
den.
Disse medlemmer vil videre vise
til at EØS-tilhengernes kanskje sterkeste argument med hensyn til
å forsvare utviklingen i lønns- og arbeidsvilkår i det norske arbeidsmarkedet
er allmenngjøringsloven. Disse medlemmer mener dette
er en glatt stein for EØS-tilhengerne å stå på da lovens bestemmelser
er utsatt for et stadig press. Disse medlemmer vil
her som eksempel vise til at overvåkningsorganet ESA har varslet
omkamp om Høyesteretts dom i verftsaken som sa at allmenngjorte
regler også gjelder for reise, kost og losji, fordi ESA mener dette
er i strid med EØS-avtalen. Med andre ord: Det Brüssel-lokaliserte
overvåkningsorganet ESA, hvis finansiering i hovedsak kommer fra det
norske statsbudsjettet, kan komme til å overprøve domsavsigelsen
til den høyeste rettsinstansen i Norge.
Disse medlemmer er selvsagt en
varm forsvarer av allmenngjøringsloven når Stortinget på vegne av
det norske folk har valgt å gi fra seg kontrollen over
vesentlige deler av tilbudssiden i det norske arbeidsmarkedet. Disse
medlemmer mener derimot at nasjonal kontroll over adgangen
for utenlandske arbeidstakere til det norske arbeidsmarkedet er
den nødvendige løsningen for en sunn utvikling og kontroll av det
norske arbeidslivet.
Referanser i representantforslaget
Disse medlemmer registrerer at
komiteens flertall argumenterer imot tilvisningen til Manifest Analyse
sin «Rapport nr. 4/2015 Fra sosial dumping til sammenbrudd?» i representantforslaget.
I representantforslaget henvises det til rapporten som viser at
både antallet og andelen fast ansatte fagarbeidere i tradisjonelt
store entreprenørbedrifter har falt kraftig de siste årene, samtidig
som det har vært en markant økning i andelen som leies inn fra bemanningsbyråer. Dette
hovedpoenget i Manifest Analyse sin rapport er – uavhengig av at
det enkelte tall på utleide til byggenæringen i «Oslo-regionen»
er omtrentlig slik bemanningsbyråenes interesseorganisasjon NHO
Service har påpekt – ikke tilbakevist av noen. Og det er dette som
er kjernen. Videre er det også slik at bemanningsbyråer har kunder
i andre bransjer enn innen byggebransjen, og at den utvikling som
har vært overtydelig i byggebransjen, også utvikler seg i andre
bransjer.
Disse medlemmer mener lovforslaget
om å oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd er både riktig
og viktig.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv. (arbeidsmiljøloven) vert det gjort følgjande endring:
§ 14-12 andre ledd vert oppheva.
II
Endringa tek til å gjelde frå 1. juli 2016.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at den alvorlige situasjonen med sosial dumping og useriøse forhold
i arbeidslivet viser behovet for å ta nødvendige grep om bemanningsbransjens
vekst og praksis med økt bruk av innleie. Dette medlem viser
til Representantforslag 47 S (2015–2016) om tiltak for et anstendig
arbeidsliv og mot sosial dumping. I representantforslaget fremmes
forslag om å legge Telemarksmodellen til grunn for offentlige anskaffelser,
samt at arbeidsmiljøloven § 14-12 (2) må endres, slik at avtaler
om tidsbegrenset innleie bare kan inngås der det er hjemlet i en
landsomfattende overenskomst. Intensjonen i forslaget er å bekjempe
innleie som undergraver seriøse og ordnede forhold i arbeidslivet
og er i så måte i tråd med forslaget om å oppheve arbeidsmiljøloven § 12-14
andre ledd. Etter dette medlems syn er hovedutfordringa
å bekjempe innleie som erstatning for faste ansettelser, dette må
gjøres ved å begrense dagens adgang til innleie.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 1
I
I lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern
mv. (arbeidsmiljøloven) vert det gjort følgjande endring:
§ 14-12 andre ledd vert oppheva.
II
Endringa tek til å gjelde frå 1. juli 2016.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:32 L (2015–2016) – Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen, Kjersti Toppe
og Trygve Slagsvold Vedum om endring av lov om arbeidsmiljø, arbeidstid
og stillingsvern mv. – vedlegges protokollen.
Jeg viser til brev fra Stortingets arbeids-
og sosialkomité 13. januar 2016 der det er bedt om min vurdering
av Dokument 8:32 L (2015–2016). Forslaget går ut på å oppheve arbeidsmiljøloven
§ 14-12 andre ledd, som gir tariffbundne virksomheter adgang til
å inngå lokal avtale om tidsbegrenset innleie fra bemanningsforetak.
Forslagsstillerne mener arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd innebærer
en for sterk svekkelse av målet om at faste ansettelser skal være hovedregelen
i norsk arbeidsliv.
La meg først understreke at det er bred politisk enighet
om at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.
Dette er også den klare hovedregelen i arbeidsmiljøloven. Ifølge
arbeidsmiljøloven er innleie fra bemanningsforetak i utgangspunktet
tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig ansettelse.
Dette følger av lovens § 14-12 første ledd. Den nye, generelle adgangen
til midlertidig ansettelse uten vilkår, som trådte i kraft 1. juli 2015,
gjelder ikke ved innleie. Det kan altså ikke leies inn fra bemanningsforetak
på dette grunnlaget, slik forslagsstillerne synes å legge til grunn.
En kan derfor ikke hevde at adgangen til å inngå lokal avtale om
innleie ikke lenger er nødvendig på grunn av den nye regelen.
Arbeidsmiljøloven § 14-12 andre ledd gir en
utvidet adgang til innleie for virksomheter som er bundet av tariffavtale.
Ifølge regelen kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen
representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder,
inngå skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie. Dette gjelder utover
de tilfellene en kan ansette midlertidig. Regelen er i forarbeidene
begrunnet med at en harmonisering med reglene om midlertidig ansettelse,
i enkelte tilfeller kan gi en for restriktiv adgang til innleie,
jf. Ot.prp. nr. 70 (1998–99) s. 45.
Adgangen til å leie inn arbeidstakere etter
§ 14-12 andre ledd er altså begrenset. Konkrete vilkår må være oppfylt
for at regelen kan benyttes og innleien må være tidsbegrenset. Samtidig
gir regelen virksomhetene en viss fleksibilitet til å ivareta særlige
behov for innleie utover de situasjonene det kan benyttes midlertidig
ansettelse. Jeg kan ikke se at adgangen til å inngå avtale om innleie
svekker lovens hovedregel om fast ansettelse,
slik det hevdes.
For å styrke etterlevelsen av regelverket på
innleieområdet, fikk Arbeidstilsynet fra 1. januar 2014 myndighet
til å føre tilsyn med denne regelen. Arbeidstilsynet kan nå kreve
at virksomheten fremlegger dokumentasjon på at den er bundet av
tariffavtale og at det faktisk er inngått avtale med de tillitsvalgte. Det
må også dokumenteres at avtalen gjelder tidsbegrenset innleie og
at de tillitsvalgte representerer et flertall av den arbeidstakerkategori
innleien gjelder. Arbeidstilsynet kan gi pålegg ved brudd på reglene.
Jeg er likevel enig i at det er grunn til bekymring for
veksten i innleie i enkelte bransjer og sektorer enkelte steder
i landet. Men ser en landet under ett, har likevel bruken av innleid
arbeidskraft vært på et relativt stabilt nivå de siste årene, et
sted mellom 1 og 2 pst. av arbeidsstyrken totalt. Å oppheve regelen
vil ramme innleie generelt, noe som ikke nødvendigvis er ønskelig.
Det kan være andre tiltak som er bedre egnet til å ivareta utfordringene
i for eksempel byggebransjen.
Jeg er opptatt av å følge nøye med på utviklingen og
praksis med ut-/innleie av arbeidskraft sammen med andre tilknytningsformer
i arbeidslivet. Departementet har i denne sammenheng inngått en
flerårig forskningsavtale med Fafo/SNF for å få økt kunnskap om
ulike tilknytningsformer i arbeidslivet. Det er særlig fast ansettelse,
midlertidig ansettelse, innleie og oppdrag/entreprise og samspillet
mellom disse som skal følges over tid. Jeg viser også til regjeringens
strategi mot arbeidslivskriminalitet der likebehandlingsreglene
i arbeidsmiljøloven utredes, særlig med hensyn til etterlevelse
og håndheving.
I tillegg har departementet siden høsten 2015
hatt en dialog med partene i arbeidslivet om utviklingen i ulike
tilknytningsformer i arbeidslivet, ikke minst om ansettelsesavtaler
i bemanningsbransjen. Etter mitt syn er det viktig at de ulike problemstillingene rundt
både bemanningsbransjen og tilknytningsformer i arbeidslivet blir
sett i sammenheng, og håndtert i god dialog med partene i arbeidslivet.
Jeg mener derfor det ikke er hensiktsmessig å oppheve
§ 14-12 andre ledd i arbeidsmiljøloven, slik
representantene har foreslått.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den
15. mars 2016
Arve Kambe |
leder og ordfører |