Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Kari Henriksen, lederen Hadia Tajik og Lise Wiik, fra
Høyre, Margunn Ebbesen, Hårek Elvenes, Peter Christian Frølich og Anders
B. Werp, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen og Ulf Leirstein,
fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf Ropstad, og fra Senterpartiet, Jenny
Klinge, viser til Prop. 62 L (2015–2016) om endringer i
forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.). Komiteen stiller seg
bak proposisjonens hovedsiktemål som er å legge til rette for en
mer enhetlig og betryggende behandling av saker vedrørende administrative sanksjoner
på bakgrunn av de krav til rettssikkerhet som følger av Grunnloven
og internasjonale konvensjoner, herunder den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK).
Komiteen viser til at med administrative
sanksjoner menes negative reaksjoner som et forvaltningsorgan kan
ilegge enkeltpersoner eller virksomheter som har overtrådt lov,
forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff
etter den europeiske menneskerettskonvensjon.
Komiteen viser videre til at
denne proposisjonen er en oppfølging av Sanksjonsutvalgets utredning
NOU 2003:15 Fra bot til bedring, i tillegg til at nyere utvikling
også er tatt med. Komiteen registrerer at en rekke
av Sanksjonsutvalgets anbefalinger er tatt opp i proposisjonen,
men at det på noen punkter er valgt en mindre omfattende eller ingen
regulering.
Komiteen viser til at det i dag
finnes et bredt spekter av hjemler i særlovgivningen som åpner for
at forvaltningen kan ilegge straffelignende reaksjoner overfor enkeltpersoner
eller virksomheter i form av såkalte administrative sanksjoner.
Disse sanksjonene kan være overtredelsesgebyrer eller pønalt pregede tilbakekall
av offentlige tillatelser, også kalt administrativt rettighetstap.
Eksempler på dette kan være tilbakekall av skjenkebevilling eller byggetillatelse.
Komiteen viser til at utgangspunktet
i norsk rett er at straff skal ilegges av domstolene, men at administrative
sanksjoner ofte kan være et riktig alternativ til straff og straffeforfølgning. Komiteen understreker
at en forutsetning for bruk av administrative sanksjoner må være
at det er rettssikkerhetsmessig forsvarlig, og at administrative
sanksjoner ikke bør brukes dersom mindre inngripende tiltak som
pålegg eller tvangsmulkt vil sikre overholdelse av lovgivningen.
Komiteen viser til proposisjonens
utgangspunkt om at overfor fysiske personer bør administrative sanksjoner
som utgangspunkt bare brukes ved mindre alvorlige lovbrudd. Overfor foretak
er det større rom for bruk av administrative sanksjoner, men også
her gjelder kravene til rettssikkerhet.
Komiteen viser videre til at
proposisjonen bygger på at hjemmel for administrative sanksjoner må
gis i særlovgivningen. Hjemmel for administrative sanksjoner bør
bare innføres etter en grundig vurdering av behovet veid opp mot betenkelighetene,
og med utgangspunkt i de anbefalingene om bruk av administrative
sanksjoner som gis i proposisjonen.
Komiteen viser til at proposisjonen
drøfter flere ulike former for administrative sanksjoner, herunder
overtredelsesgebyr, administrativt rettighetstap, tilleggsbetaling,
tap av offentlig ytelse, forbud mot virksomhet som ikke krever tillatelse,
formell advarsel og offentliggjøring av navn på foretak. Komiteen registrerer
at det ulike steder i proposisjonen gis anbefalinger om bruk av
de ulike typene administrative sanksjoner.
Komiteen er enig i forslaget
om et nytt kapittel IX i forvaltningsloven for saker om administrative
sanksjoner som skal benyttes i de tilfeller der det finnes hjemmel
for sanksjon i særlovgivningen. Det nye kapittelet skal sikre at
reglene kommer til anvendelse i alle sektorer av forvaltningen,
med mindre særlovene selv gjør unntak. Komiteen mener
at dette gir et mer enhetlig og oversiktlig regelverk som setter
ordningen med administrative særreaksjoner i system.
Komiteen viser til at de nye
reglene samlet vil sette nødvendige rettslige rammer for bruken
av administrative sanksjoner, saksbehandlingsgarantier ved forvaltningens
behandling av saken og utvidet domstolsprøving sammenlignet med det
som tradisjonelt følger av norsk rett.
Komiteen viser mer konkret til
de nye reglene der de viktigste rettssikkerhetsgarantiene kommer
til uttrykk i form av en samordningsplikt for politi/påtalemyndighet
og forvaltningsorganet, jf. ny § 47, krav om veiledning om retten
til å forholde seg taus (vern mot selvinkriminering) i ny § 48,
underretning om sakens utfall også når det ikke ilegges sanksjon
i ny § 49 og en utvidet prøvingsrett hos domstolene i ny § 50.
Komiteen viser til at regjeringen
i oktober 2015 satte ned et utvalg som skal revidere forvaltningsloven. Komiteen legger
til grunn at utvalget tilpasser det nye kapitlet om administrative
sanksjoner til en ny forvaltningslov.
Komiteen vil understreke at de
nye reglene i forvaltningsloven er et viktig tiltak for å trygge rettssikkerheten
for enkeltpersoner og virksomheter som utsettes for administrative
sanksjoner fra forvaltningen. For at de nye reglene skal fungere
etter sin hensikt, er det imidlertid nødvendig å fremheve viktigheten
av at forvaltningsorganet har rett kompetanse og de riktige systemer
for å gjennomføre en korrekt saksbehandling. Å gi myndighet til
bruk av administrative sanksjoner bør begrenses dersom det er uklart
hvorvidt det aktuelle forvaltningsorganet har den nødvendige kompetanse
for å gjennomføre en saksbehandling som på best mulig måte ivaretar
rettssikkerheten. Komiteen vil trekke frem at jo
mer inngripende sanksjoner det er tale om, jo viktigere er det at
lov, forskrift og eventuelle retningslinjer for saksbehandling er
utformet slik at det blir så liten tvil som mulig rundt objektivitet
og uavhengighet i forvaltningsorganet.
Komiteen vil vise til forslag
til ny § 48 der forvaltningen pålegges å orientere om vernet mot selvinkriminering. Komiteen vil
understreke viktigheten av vernet mot selvinkriminering som rettssikkerhetsgaranti,
og vil trekke frem at det er positivt at dette er en plikt for forvaltningsorganet
å orientere om. Komiteen vil understreke at § 48
første setning bør være det klare utgangspunktet, og at unntaket
fra orienteringsplikt i annet punktum bare bør komme til anvendelse der
det er helt klart at parten kjenner til sitt vern mot selvinkriminering.
Komiteen vil vise til at spørsmålet
om foreldelse ikke er inntatt i forslaget til nytt kapittel i forvaltningsloven. Komiteen vil
understreke at det ved forberedelse av nye særlover eller endring
av disse, bør inngå bestemmelser om foreldelse. Foreldelse er en
viktig rettssikkerhetsgaranti som gir enkeltpersoner og virksomheter
nødvendig forutberegnelighet. I tillegg spiller effektivitetshensyn
inn, og at det alltid vil være behov for å sette punktum for sanksjonsadgang.