Grunnlovsforslag 12:7 (2011–2013), som er fremmet
av Svein Roald Hansen, Marianne Aasen og Else-May Botten, gjelder
endringer i Grunnloven § 93 med sikte på å åpne for at samtykke
til suverenitetsoverføring kan gis med 2/3 flertall forutsatt at
det først er avholdt rådgivende folkeavstemning. Grunnloven § 93
har etter at forslaget ble fremsatt blitt § 115, jf. Innst. 203 S
(2013–2014) og Stortingets vedtak 27. mai 2014.
Forslagsstillerne viser til at § 93 ble tatt
inn for at Grunnloven ikke skal være et hinder for at Norge skulle
kunne være en aktiv medspiller i en utvikling mot et sterkere og
mer omfattende forpliktende samarbeid mellom land, for å sikre den
internasjonale fred og sikkerhet eller fremme internasjonal rettsorden.
Forslaget om en slik bestemmelse i Grunnloven ble
første gang satt fram av representantene Rakel Seweriin, Herman
Smitt Ingebretsen, Konrad Knudsen og Neri Valen i 1952 og ble senere
framsatt i ulike varianter fram til den ble tatt inn i Grunnloven
i 1962.
Utviklingen etter andre verdenskrig har skritt
for skritt bygd opp internasjonale organer og avtaler, som i sterkere
og sterkere grad forplikter landene som deltar. Det er en utvikling
som det har vært bred politisk enighet om at Norge skulle støtte
helhjertet opp om i hele etterkrigstiden. En internasjonal rettsorden
er særlig i små lands interesser. Det er samtidig en utvikling som
begrenser det enkelte lands handlefrihet. Forslagsstillerne viser
til at det må være slik. Det er ifølge forslagsstillerne ikke mulig
at landene kan forplikte hverandre til i sterkere grad å handle
sammen i felles interesse og samtidig beholde selvråderetten ubeskåret.
Norge har undertegnet rundt 900 internasjonale avtaler
som i større eller mindre grad innsnevrer vårt eget handlingsrom.
Når vi har gjort det, er det ifølge forslagsstillerne fordi det
har vært i vår egen interesse.
De store, felles utfordringer internasjonalt,
som klimatrusselen, fattigdomsbekjempelse og internasjonal kriminalitet
og terror, skaper etter forslagsstillernes oppfatning behov for
mer og sterkere forpliktende samarbeid landene imellom. Det krever
at landene er villige til å overføre noe av sin suverenitet til
felles, internasjonale organer som bygger på demokratiske prinsipper.
Alternativet til å benytte Grunnloven § 93 ved suverenitetsoverdragelse
vil ifølge forslagsstillerne være å endre Grunnloven § 112. Da ville forslag
om det måtte framsettes i ett storting og vedtas av det neste storting,
da med 2/3 flertall. Innbyggerne ville da i prinsippet ha mulighet
til å gi uttrykk for sitt syn på dette spørsmålet ved stortingsvalget.
Kravet i Grunnloven for myndighetsoverføring etter
§ 93 er satt strengere enn kravet til endring i Grunnloven; 3/4
flertall nettopp fordi velgerne ikke vil ha hatt mulighet til å
gi uttrykk for sitt syn gjennom et valg.
Det sistnevnte leddet i grunnlovsendringsprosedyren
er prinsipielt viktig. I samsvar med grunnleggende tenkning om folkesuverenitet markerer
det at Grunnloven er folkets eiendom, ikke Stortingets alene. Grunnloven
§ 93 gjør det mulig å treffe vedtak om suverenitetsoverføring uten
å vente til over neste valg. Kravet om 3/4 flertall skal kompensere
for bortfallet av denne demokratiske garantien.
Folkeavstemning har vært brukt svært få ganger i
rikspolitisk sammenheng. Den ble brukt da det skulle tas stilling
til om Norge fortsatt skulle være et kongedømme eller bli en republikk
og ved løsrivelsen fra Sverige i 1905. Når det gjelder vår utenrikspolitikk,
har den vært benyttet to ganger, i tilknytning til våre søknader
om å bli med i EU-samarbeidet. Dette har skapt en sedvane. Hvis
spørsmålet om EU-medlemskap igjen aktualiseres, er det tverrpolitisk
enighet om at det ikke vil være aktuelt med en slik innmeldelse
uten at man først har innhentet folkets råd.
Det er bred politisk enighet om at utfallet
av en folkeavstemning skal respekteres, selv om den konstitusjonelt
sett er rådgivende. Spørsmålet er om det ikke vil være riktig å
la den vekt Stortinget bør tillegge en folkeavstemning, også komme
til uttrykk ved at kravet til flertall da settes likt krav ved endringer
i Grunnloven. En slik endring vil styrke folkeavstemningens vekt
i beslutningsprosessen.
Når folket har fått mulighet til å gi Stortinget
sitt råd, vil det politisk sett legge en avgjørende føring for behandlingen
i Stortinget. Derfor bør det ifølge forslagsstillerne også komme
til uttrykk ved at kravet til kvalifisert flertall blir noe mindre
enn om det ikke har vært folkeavstemning.
Utfordringen blir altså å finne fram til en
måte som gjør det mulig å sette flertallskravet i § 93 ned til det
samme nivå som ved endring av Grunnloven etter normal prosedyre,
fordi det vil være alternativet til å benytte § 93. Dermed vil man
ta vare på den vel gjennomtenkte sammenheng som ligger i dagens
system, av hensyn til legitimiteten av det endelige resultat er
det viktig å finne en slik balanse.
Løsningen i forslagsstillernes forslag er å
beholde hovedreglene i § 93 slik paragrafen nå lyder, men legge
til nytt annet ledd om at 2/3 flertall er tilstrekkelig under visse
vilkår. Dermed åpnes det også for en valgmulighet som ikke finnes
i dagens system.
På denne måten oppnår man for det første å ta vare
på dagens mulighet for å gå raskere fram enn etter § 112, uten å
gå veien om grunnlovsendringsprosedyren, men da med bibehold av kravet
på 3/4 flertall. Denne adgangen ble benyttet for å åpne for norsk
deltagelse i EØS. Men da vil det fortsatt være nødvendig med 3/4
flertall.
Samtidig innføres det et nytt ledd der flertallskravet
settes til 2/3, men bare dersom det på forhånd er holdt rådgivende
folkeavstemning. Stortingets adgang til å samtykke uten å vente
til etter neste valg vil være den samme som etter paragrafens første
ledd: Bortfallet av den demokratiske garanti som ligger i kravet
om mellomliggende valg etter § 112, kompenseres ved det element
av direktedemokrati som ligger i kravet om forutgående folkeavstemning
av rådgivende karakter. Hvis en slik framgangsmåte blir valgt, gir
ikke lenger hensynet til folkesuvereniteten tilstrekkelig grunn
til å beholde den kompensasjon som i dag ligger i kravet om 3/4 flertall.
Forslagsstillerne viser til at forslaget selvsagt
forutsetter at folkeavstemningen og stortingsvedtaket gjelder samme
sakskompleks, at de alternativer som legges fram for velgerne, i
det vesentligste er klare, og at saken avgjøres i Stortinget innen
rimelig tid etter at resultatet av folkeavstemningen er klart. Mer
detaljerte regler om disse spørsmål er det ifølge forslagsstillerne imidlertid
ikke grunn til å ta inn i Grunnloven.
I forslaget fremmes forslaget i originalspråk. Under
henvisning til grunnlovsvedtak 6. mai 2014 omhandler innstillingen
bare forslagene fremmet på bokmål og nynorsk.
Forslaget fremmes i to alternativer der samme realitet
er forsøkt uttrykt på to litt ulike måter.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
Ǥ 93 nytt annet ledd skal lyde:
Alternativ 1 B (bokmål
og nynorsk):
Slikt samtykke kan likevel gis med to tredjedels flertall
dersom Stortinget først har innhentet folkets råd.
–
Slikt samtykke kan likevel gjevast med to tredjedels
fleirtal dersom Stortinget fyrst har henta inn råd frå folket.
Alternativ 2 B (bokmål
og nynorsk):
To tredjedels flertall er likevel tilstrekkelig
dersom Stortinget først har innhentet folkets råd.
–
To tredjedels fleirtal er likevel nok dersom
Stortinget fyrst har henta inn råd frå folket.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jette F. Christensen, Gunvor Eldegard og lederen Martin Kolberg, fra
Høyre, Erik Skutle og Michael Tetzschner, fra Fremskrittspartiet, Tom
E. B. Holthe og Helge Thorheim, fra Kristelig Folkeparti, Hans Fredrik Grøvan,
fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre, Abid Q. Raja, fra
Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, og fra Miljøpartiet
De Grønne, Rasmus Hansson, viser til forslaget som går ut
på at suverenitetsoverføring kan gis med 2/3 flertall forutsatt
at det først er avholdt en rådgivende folkeavstemning.
Komiteen viser til at det fra
tid til annen er behov for å inngå avtaler om forpliktende samarbeid
mellom land for å sikre internasjonal fred og sikkerhet eller fremme
internasjonal rettsorden. Komiteen viser til at det
– med unntak av avtaler som inneholder krav om en enstemmighet eller
har vetoklausuler – ikke er mulig å forplikte seg internasjonalt
og samtidig beholde selvråderetten ubeskåret. Norge har undertegnet rundt
900 internasjonale avtaler som i større eller mindre grad innsnevrer
vårt eget handlingsrom.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at dette er gjort fordi det har vært i vår egen interesse.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at det har vært bred
enighet om de fleste av disse avtalene i Stortinget. Disse
medlemmer vil samtidig fremheve at flere av avtalene ikke
har tjent norske interesser.
Komiteen viser til
at etter dagens ordning kan suverenitetsoverføring skje ved én av
to måter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at den første fremgangsmåten er ved en ordinær grunnlovsendring etter
§ 121 (tidl. § 112), hvor forslaget må fremsettes av ett storting
for så å vedtas av det neste storting med 2/3 flertall. Den andre
fremgangsmåten er etter § 115 (tidl. § 93) som åpner for suverenitetsoverføring
allerede under det samme Stortinget under forutsetning av at 3/4
av representantene slutter seg til forslaget. Kravet om 3/4 flertall
er satt for at velgerne ikke har hatt mulighet for å gi utrykk for
sitt syn i et mellomliggende valg.
Flertallet viser til at forslaget
åpner for en tredje mulighet ved at det er tilstrekkelig med 2/3
flertall såfremt det har vært avholdt en rådgivende folkeavstemning
om spørsmålet. På denne måten har folket hatt anledning til å gi
uttrykk for sitt syn samtidig som en slipper å måtte vente over
to storting med å vedta suverenitetsoverføringen.
Flertallet viser til at selv
om folkeavstemninger konstitusjonelt sett kun er rådgivende, er
det bred politisk enighet om at utfallet av denne må respekteres
når en først ber om folkets råd. Flertallet viser
til at folkeavstemning kun har vært benyttet tre ganger i nyere
tid. Fremgangsmåten ble brukt i forbindelse med løsrivelsen fra
Sverige i 1905 da en skulle ta stilling til om vi fortsatt skulle
ha kongedømme i Norge eller bli en republikk, og i forbindelse med
de to søknadene om EU-medlemskap. Flertallet legger
til grunn at når en først benytter denne fremgangsmåten, så må utfallet
av folkeavstemningen respekteres.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at den første
fremgangsmåten er ved en grunnlovsendring etter bestemmelsene i
§ 121, hvor forslagene må legges frem i ett av de tre første årene
i en stortingsperiode. Forslagene blir deretter behandlet i første,
andre eller tredje storting i neste periode. Disse medlemmer vil
videre vise til at grunnlovsendringene må vedtas med 2/3 flertall,
og to tredjedeler av representantene må være til stede når vedtaket
fattes. Grunnen til denne fremgangsmåten er at velgerne, når de
avgir stemme ved stortingsvalg, skal ha anledning til å legge vekt
på kandidatenes syn på grunnlovsforslaget.
Disse medlemmer vil vise til
at Stortinget etter bestemmelsene i § 115 kan avstå suverenitet på
et saklig begrenset område til en organisasjon Norge er tilsluttet.
Vedtaket må i så fall gjøres med tre fjerdedelers flertall i Stortinget.
Vedtak etter § 115 gjøres direkte, uten noe stortingsvalg mellom
forslag og vedtak. Disse medlemmer vil vise til at
kravet til tre fjerdedels flertall ble satt helt bevisst høyt av
Stortinget da bestemmelsen ble inntatt i Grunnloven i 1962 for å kompensere
for bortfallet av denne ventetiden.
Disse medlemmer vil vise til
at det både i 1972 og 1994 var bred politisk enighet på Stortinget
om at det skulle avholdes rådgivende folkeavstemning om hvorvidt
Norge skulle bli medlem av EU, basert på resultatet av forhandlingene
med EU. Disse medlemmer vil vektlegge at det ikke
er noe behov for å endre prosedyren knyttet til medlemskapstilslutning, og
at Grunnlovens bestemmelser knyttet til krav til flertall ved suverenitetsavståelse
bør stå uforandret.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre,viser
til at det allerede finnes to alternative måter for suverenitetsoverføringer
i dag. Det er etter flertallets vurdering ikke behov
for å grunnlovfeste flere alternativer.
Flertallet tilrår på denne bakgrunn
at det fremlagte forslaget ikke bifalles.
Komiteens medlemmer fra Høyre forutsetter
som et sterkt politisk imperativ at stortingsrepresentantene tar
resultatet av folkeavstemningen til etterretning, respekterer resultatet
og lar det være førende for sluttbehandlingen i Stortinget. Det
foreliggende forslaget endrer terskelen for suverenitetsoverføring
fra dagens 3/4 til 2/3 i ovennevnte tilfelle. Disse medlemmer støtter
dette. Disse medlemmer tilrår på denne bakgrunn at
forslaget til endring i Grunnloven § 115 (alternativ 1B) bifalles,
slik at bestemmelsen på bokmål og nynorsk lyder:
Ǥ 115 annet ledd
Slikt samtykke kan likevel gis med to tredjedels flertall
dersom Stortinget først har innhentet folkets råd.
–
Slikt samtykke kan likevel gjevast med to tredjedels
fleirtal dersom Stortinget fyrst har henta inn råd frå folket.
Nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.»
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
Dokument 12:7 (2011–2012) – Grunnlovsforslag
fra Svein Roald Hansen, Marianne Aasen og Else-May Botten om endringer
i Grunnloven § 93, nå § 115, med sikte på å åpne for at samtykke
til suverenitetsoverføring kan gis med 2/3 flertall forutsatt at
det først er avholdt en rådgivende folkeavstemning – alternativ
1 B – bifalles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak:
Dokument 12:7 (2011–2012) – Grunnlovsforslag
fra Svein Roald Hansen, Marianne Aasen og Else-May Botten om endringer
i Grunnloven § 93, nå § 115, med sikte på å åpne for at samtykke
til suverenitetsoverføring kan gis med 2/3 flertall forutsatt at
det først er avholdt en rådgivende folkeavstemning – samtlige alternativer
– bifalles ikke.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den
3. mai 2016
Martin Kolberg | Helge Thorheim |
leder | ordfører |