Jeg viser til brev fra Energi- og miljøkomiteen der
komiteen oversender Representantforslag 49 S (2015-2016) til Olje-
og energidepartementet til utredning.
I forkant av Paris gjorde regjeringen en grundig vurdering
av hvordan Norge best kan bidra til å løse de globale klimautfordringene.
I Meld. St. 13 (2014-2015) la vi frem det som er det norske bidraget
til Paris-avtalen. Vårt mål er å kutte minst 40 prosent i 2030 sammenlignet
med 1990. Vi legger opp til felles gjennomføring sammen med EU.
Alle land inkludert Norge skal bekrefte eller oppdatere bidraget
innen 2020. Alle land inkludert Norge skal også rapportere på hvordan
vi følger opp klimabidragene våre.
I tillegg til utslippsmål innebærer Parisavtalen
at land skal bidra til teknologiutvikling og -overføring, kapasitetsbygging
og klimafinansiering. Vi vil bidra på alle disse områdene. Vedtaket
i Paris er i tråd med norske posisjoner og det norske bidraget slik
det fremgår i Meld. St. 13 (2014-2015) er et ambisiøst bidrag. I
Innst. 211 S (2014-2015) støttet Stortinget regjeringens forslag.
I tråd med Meld. St. 13 (2014-2015) er Norge
i dialog med EU om å inngå en avtale om felles oppfyllelse av klimaforpliktelsen
sammen med EU, med et klimamål på minst 40 prosent i 2030 sammenlignet
med 1990-nivået. En avtale om felles oppfyllelse med EU vil innebære:
I kvotepliktig sektor
vil Norge bidra til gjennomføring av utslippsreduksjoner på 43 prosent
sammenlignet med 2005 innenfor EUs kvotesystem.
Norge vil også bidra til utslippsreduksjoner
i ikke-kvotepliktig sektor ved at det fastsettes et nasjonalt utslippsmål
for ikke-kvotepliktig sektor på linje med sammenlignbare EU land.
EU legger opp til at noen av kuttene i
ikke-kvotepliktig sektor kan gjennomføres ved kjøp av kvoter i EUs
kvotesystem eller gjennomføring av klimatiltak i andre EU-land.
Norge vil benytte seg av denne fleksibiliteten på lik linje med
EU-land.
For å følge opp det konkrete målet om nasjonale utslippsreduksjoner
pekte Regjeringen i Meld. St. 13 (2014-2015) om klimamålet for 2030
ut fem satsingsområder i klimapolitikken:
I Innst. 211 S (2014-2015) ber Stortinget regjeringen
om å komme tilbake til Stortinget "(…) med en sak etter at innsatsfordelingen
er klar, som beskriver hvordan regjeringen vil arbeide for å nå
disse målene". I tråd med Stortingets vedtak vil regjeringen på
egnet måte, etter at innsatsfordelingen er klar, legge frem for Stortinget
resultatet av forhandlingene med EU og hvordan den norske klimamålene
skal nås.
I klimaforliket, jf. Innst. 390 S (2011-2012),
har Stortinget lagt til grunn at klimapolitikken skal innrettes
slik at den gir størst mulig utslippsreduksjon for innsatsen og
gir utslippsreduksjoner i både Norge og i utlandet. Forliket viser
videre til at generelle virkemidler er sentrale i den nasjonale
klimapolitikken. Sektorovergripende økonomiske virkemidler legger grunnlag
for desentraliserte, kostnadseffektive og informerte tiltak, der
forurenser betaler. På områder som er underlagt generelle virkemidler, skal
det som hovedregel unngås ytterligere regulering. Muligheten til
å benytte andre virkemidler i tillegg til kvoter og avgifter videreføres også
i disse sektorene. For eksempel kan raskere utvikling av ny teknologi
i Norge bidra til raskere omstilling til bruk av mer klimavennlige
teknologier.
Sektorovergripende økonomiske virkemidler i form
av avgifter og deltakelse i det europeiske kvotesystemet er hovedvirkemidlene
i norsk klimapolitikk. Satsing på forskning og utvikling er også
et viktig virkemiddel. Som et supplement til kvoter og avgifter
brukes direkte regulering, standarder, avtaler og subsidier på enkelte
områder for å utløse utslippsreduserende tiltak.
En aktiv og ambisiøs klimapolitikk som også inkluderer
petroleumssektoren har resultert i at det er gjennomført omfattende
tiltak som direkte eller indirekte har gitt lavere utslipp av klimagasser.
Et grunnleggende premiss har vært at sektoren står overfor en svært
høy pris på utslipp, noe som gir næringen en sterk egeninteresse
i å begrense sine klimagassutslipp.
Brenning av overskuddsgass har aldri vært tillatt på
norsk sokkel, og fakling – som er en stor kilde til utslipp mange
steder i verden, er kun tillatt av sikkerhetsmessige grunner. Utnyttelse
av stordriftsfordeler som også legger til rette for energieffektiv
drift, har alltid vært et viktig hensyn for aktiviteten på sokkelen.
Nye utbygginger skal basere seg på best tilgjengelig teknologi. Nye
og mer energieffektive løsninger er utviklet og tatt i bruk på norsk
sokkel gjennom de siste tiårene. Kunnskap og kompetanse i petroleumssektoren
brukes aktivt for å utvikle teknologi og finne løsninger som begrenser
utslipp av klimagasser.
Ved behandling av Prop. 114 S (2014-2015), jf. Innst
382 S (2014-2015), peker Stortinget på at norsk sokkel har de sterkeste
klimavirkemidlene i verden. CO2-avgift
samt kvotepris gir norsk sokkel en høy pris på CO2,
slik skapes incentiver til teknologiutvikling og utslippsreduksjoner. Prisen
på utslipp er på sokkelen i underkant av 500 kroner per tonn CO2. Dette har gjort det lønnsomt å utvikle
og ta i bruk teknologi og nye løsninger som anslagsvis har redusert
utslippene med 5 millioner tonn årlig. For å begrense klimagassutslippene
fra petroleumssektoren i Norge har det i flere tiår vært brukt sterke
virkemidler. Myndighetene begrenser utslippene av klimagasser fra
sektoren gjennom kvoter, avgifter og direkte reguleringer. Innenfor
disse rammene er det opp til selskapene å lete etter, bygge ut og
utvinne de ressursene som er lønnsomme for bedriftene selv og for
samfunnet som helhet. Ulønnsomme ressurser vil bli liggende igjen
i bakken. Myndighetenes rolle er ikke å ta forretningsmessige beslutninger
innen leting, utbygging og drift, men å sette rammer blant annet
for de samlede utslippene i samfunnet som er forsvarlige i et klimaperspektiv.
Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge
til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig
perspektiv. Det er et bredt flertall i Stortinget i petroleumspolitikken.
En hovedoppgave for myndighetene er å etablere og vedlikeholde et
rammeverk for virksomheten som gjør at det er i oljeselskapenes
egeninteresse å utnytte olje- og gassressursene på en måte som også
er til det beste for samfunnet.
Den oljen som blir hentet ut på norsk sokkel
er den som aktørene finner lønnsomme måter å utvinne, blant annet
hensyntatt utviklingen i energimarkedene. Klimapolitikken overfor næringen
ligger fast, herunder en samlet CO2-kostnad
i underkant av 500 kroner per tonn CO2 jf.
Klimaforliket, Innst. 390 S (2011–2012).
2015 var et godt og viktig år for internasjonalt samarbeid.
Verden vedtok Addis Abbeba Action Agenda i juli, Bærekraftsagendaen
mot 2030 i september og Parisavtalen i desember. Alle disse tre
henger nært sammen, utfyller hverandre og utgjør en helhet i vår
felles innsats for å løse noen av vår tids store globale utfordringer.
Klimautfordringen er global og løses best globalt. Derfor er Parisavtalen
er et viktig gjennombrudd i det internasjonale klimaarbeidet. Mens
den gjeldende klimaavtalen, Kyoto 2, bare har utslippsbegrensninger
som omfatter i overkant av 10 pst. av de globale utslippene er alle
verdens land omfattet av den nye avtalen.
Norsk olje og gass er en del av løsningen på
de globale utfordringene nevnt over. Verden trenger mer og renere
energibruk. Produksjonen av olje og gass på norsk sokkel er effektiv
og har relativt sett lave CO2-utslipp.
Gass til erstatning for kull er også en rask og effektiv måte å
få til store kutt i klimagassutslipp. Nesten all vår gasseksport
går til EU. Da visepresident i Europakommisjonen, Maroš Šefčovič,
besøkte Norge nylig, understrekte han viktigheten av norsk gass
for at EU skal nå sine klimamål. Dette ble senere bekreftet i energisikkerhetspakka
som ble lagt frem 16. februar. Når Storbritannia innen 2025 skal
stenge ned alle sine kullkraftverk, vil norsk gass være viktige
bidrag for å kunne gjennomføre deres politikk.
Lete- og konsesjonspolitikken er et viktig element
for å nå målene i petroleumspolitikken, og har som mål å sikre effektiv
utforskning av norsk sokkel og legge til rette for utnyttelse av
alle lønnsomme petroleumsressurser. Denne politikken skal sikre
at vi gjør nye funn for å sikre et jevnt aktivitetsnivå, høyest
mulig verdiskaping og statlige inntekter på mellomlang og lang sikt. Tildelingspraksisen
har ligget fast siden starten av virksomheten på norsk sokkel, og
ligger til grunn både for tildelinger i forhåndsdefinerte områder
(TFO) og for tildelinger i nummererte runder. Jevn tilgang på prospektivt
leteareal er viktig for effektiviteten og verdiskapingen fra norsk
sokkel. Det er derfor ikke aktuell politikk å stanse verken 23.
konsesjonsrunde eller TFO 2016 som er de to pågående konsesjonsrundene.
Konsesjonspolitikken legger til rette for god
ressursforvaltning, høy verdiskaping på norsk sokkel og arbeidsplasser
over hele landet. Den er derimot ikke et egnet virkemiddel for andre målsetninger.
Jeg er glad verden nå er enig om å stå sammen for
en bærekraftig utvikling. Vi må løse de globale utfordringene langs
alle bærekraftsaksene. Verden skal skaffe bærekraftig energi til
en stadig voksende verdensbefolkning, samtidig som vi skal kutte
klimagassutslippene. Det gjøres gjennom en felles, global innsats,
dvs gjennom å sette rammer for utslipp slik som Parisavtalen. For
øvrig er det slikt at norsk petroleumsvirksomhet er en viktig bidragsyter
for at disse målene kan nås.
Det er bred politisk enighet om petroleumspolitikken.
Da vi utarbeidet vårt bidrag til Parisavtalen, la vi til grunn at
vi skal nå klimamålene samtidig som at vi har en sterk og konkurransedyktig
petroleumsvirksomhet. Avtalens intensjon er derfor allerede reflektert
i norsk petroleumspolitikk. Stortinget har vedtatt at vi skal oppnå
våre utslippskutt sammen med EU. Norge må og skal derfor bidra til
at EU kan kutte sine utslipp. Vi må derfor finne felles løsninger
med EU og resten av verden som gjør at vi i kutter utslippene sammen.
Det gjør vi ikke ved dette representantforslaget. Det er verken behov
for en gjennomgang eller en ny stortingsmelding slik representantene
foreslår.