Jeg viser til forslaget fra representant Rasmus Hansson,
oversendt Utenriksdepartementet v/utenriksministeren, der det bes
om at det tas et norsk initiativ til en internasjonal konvensjon om
økonomisk åpenhet. Forslaget er oversendt til finansministeren for
besvarelse.
Representanten viser til at kapitalflukt og
skatteunndragelser er store samfunnsproblemer som krever globale
løsninger. Representanten viser videre til at nasjonale tiltak i
seg selv er positive, men ikke tilstrekkelige til å bekjempe denne typen
problemer. Jeg slutter meg til representantens vurderinger av dette.
Utviklingen i den globale økonomien medfører at nasjonale lovgivningstiltak
ikke nødvendigvis er tilstrekkelige for å avdekke eller avverge
kapitalflukt eller skatteomgåelser og skatteunndragelser ved grenseoverskridende
transaksjoner. Regjeringen prio-riterer derfor arbeidet for økt
åpenhet høyt, og deltar aktivt i relevant internasjonalt samarbeid
for å motarbeide hemmelighold.
Det eksisterer i dag flere internasjonale fora
hvor arbeidet mot kapitalflukt og skatteunndragelser er høyt oppe
på dagsorden, noe som representant Hansson også viser til. Representanten
tar også til orde for at Norge bør ta initiativ til et arbeid som
kan lede til en internasjonal konvensjon om økonomisk åpenhet.
Min oppfatning er at det eksisterende internasjonale
samarbeidet på dette området fungerer godt, og at det blir stadig
større aksept for økt åpenhet rundt globale kapitalstrømmer og behov for
utveksling av opplysninger for skatteformål. Det er derfor flere
og flere land som slutter opp om mekanismene for økt åpenhet og
informasjonsutveksling som er etablert gjennom for eksempel OECD
og Europarådet. Representanten viser selv til utviklingen av «the
Common Reporting Standard» for utveksling av opplysninger om finansielle
konti. Avtaleverket er åpent for tilslutning av alle land, og til
nå har mer enn 100 land sluttet seg til avtalen. Det inngås også
stadig flere bilaterale avtaler om informasjonsutveksling på skatteområdet.
Bilaterale skatteavtaler sikrer utveksling av informasjon mellom
partene.
Det er i tillegg etablert et internasjonalt
forum som overvåker implementeringen og den praktiske gjennomføringen
av den internasjonale standarden for informasjonsutvikling, Global Forum
on Transparency and Effective Exchange of Information for Tax Purposes
(GF). 134 land er tilsluttet denne prosessen. Overvåkningen skjer
gjennom såkalte Peer Reviews hvor det gjøres en grundig vurdering
av landenes interne lovgivning som skal sikre tilgang til relevant
informasjon, avtalenettverket som skal sikre utveksling av informasjon
mellom skattemyndighetene, og hvordan dette fungerer i praksis.
Det er OECD som er sekretariat for GF.
Det er naturlig at OECD spiller en hovedrolle
i arbeidet med den internasjonale standarden for informasjonsutveksling
på skatteområdet. OECD har lang erfaring og meget god kompetanse
i slike prosesser. GF er åpent for tilslutning av land utenfor OECD,
og dette sikrer en inkluderende prosess hvor land deltar på like
fot.
Jeg vil også vise til at flere av tiltakene
i OECD og G20s BEPS-prosjekt (Base Erosion and Profit Shifting)
gjelder transparens og tilgang til informasjon. Det legges opp til
automatisk utveskling av relevante bindende forhåndsuttalelser som
skattemyndighetene avgir. Videre er innføring av land-for-land-rapportering
til skattemyndighetene en minstestandard i prosjektet som alle deltakerland
skal innføre. BEPS-prosjektet er nå i implementeringsfasen, og det
legges opp til en inkluderende prosess hvor det også gis støtte
til utviklingsland slik at tiltakene kan innføres på en effektiv
og god måte. Prosessene har dermed stor verdi også for utviklingsland.
I disse prosessene involveres også andre internasjonale institusjoner
som FN, Verdensbanken og IMF.
Spørsmålet om å arbeide for en internasjonal konvensjon
om åpenhet har vært diskutert tidligere, og ble også foreslått av
Kapitalfluktutvalget i 2009. På oppdrag fra Utenriksdepartementet utarbeidet
International Law and Policy Institute (ILPI) i 2011 en rapport
om mulig merverdi av en slik konvensjon. I rapporten vises det til
at det allerede eksisterer en rekke internasjonale fora hvor problemstillinger
knyttet til finansiell åpenhet er tema. Det konkluderes riktignok
med at en konvensjon om finansiell åpenhet kan gi
en merverdi i kampen mot de skader ”secrecy jurisdictions” medfører,
men det uttrykkes samtidig forbehold med hensyn til mulig verdi
av en eventuell konvensjon. Blant annet vises det til at det virker
lite sannsynlig at nasjoner som særlig legger til rette for hemmelighold
og bruk av juridiske konstruksjoner som hindrer finansiell åpenhet,
vil slutte seg til en konvensjon. Det uttrykkes videre skepsis til
hvorvidt en konvensjon er et egnet virkemiddel for å oppnå større
finansiell åpenhet.
I ILPI-rapporten vises det også til at det i
arbeidet med en eventuell ny konvensjon blant annet bør tas utgangspunkt
i FATFs (Financial Action Task Force) anbefalinger mot hvitvasking
og terrorfinansiering. En av fordelene med FATFs anbefalinger er
imidlertid at de ikke er rettslig bindende på samme måte som en
konvensjon. Det kan gjøre det lettere for den enkelte nasjon å inngå
kompromisser og strekke seg lengre for å påta seg forpliktelser
om finansiell åpenhet, enn hva tilfellet ville vært om disse hadde
vært folkerettslig bindende.
Selv om FATF-anbefalingene ikke er folkerettslig
bindende, eksisterer det også her mekanismer for å legge press på
medlemslandene og assosierte og tilknyttede medlemmer til FATF (til
sammen om lag 180 ulike nasjoner). Landene underlegges gjensidige
evalueringer som måler oppfyllelsen av FATF-anbefalingene. Land
som ikke på en tilfredsstillende måte har implementert anbefalingene
i nasjonal lovgivning, underlegges konkrete planer for oppfølging,
og det publiseres regelmessig lister over land som ikke i tilstrekkelig
grad følger opp FATFs anbefalinger. Erfaring viser at trusselen
om listeføring virker som en sterk motivasjonsfaktor for oppfyllelse.
Samtidig ser vi at de ikke-rettslig bindende FATF-anbefalingene
i en del tilfeller blir omgjort til rettslig bindende forpliktelser,
for eksempel gjennom EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv.
Som et av de første landene i Europa innførte Norge
allerede fra og med regnskapsåret 2014 offentlig LLR for foretak
som driver virksomhet innen utvinningsindustrien og skogsdrift innen ikke-beplantet
skog. Hovedformålet med regelverket har vært å sikre større åpenhet
om de aktuelle foretakenes virksomhet i de enkelte landene hvor
de opererer. Dette skal bidra til demokratisk kontroll med forvaltningen
av inntektene fra de aktuelle landenes naturressurser, samtidig
som rapporteringskravene skal bidra til å synliggjøre uønsket skattetilpasning.
De norske reglene bygger på EUs regelverk etter regnskapsdirektivet,
men går lengre enn EU-reglene ved at det stilles krav til rapportering
om flere forhold enn det som fremgår av EU-direktivet. De utvidede
informasjonskravene skal bidra til å sette foretakenes betalinger
til myndigheter inn i en større sammenheng, for derved å gi mer
relevant informasjon til brukerne. Basert på rapporter fra 2014
og 2015 vil regjeringen igangsette en evaluering av det norske regelverket.
Hensikten med en slik evaluering er blant annet å kunne gi innspill
til EU-kommisjonen om erfaringene med det norske utvidede LLR -rapporteringsregelverket,
i forbindelse med den evalueringen EU skal ha av sitt regelverk.
Nylig tok Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia
og Spania, i brev til G20-finansministrene, initiativ til et prosjekt
for utvikling av en global standard for utveksling av opplysninger
om reelle rettighetshavere, som registrert i nasjonale selskapsregistre
mv. Periodisk og standardisert informasjonsutveksling om reelle
rettighetshavere mellom myndighetene i de enkelte land, vil bidra
til å gjøre etterforsk-ning av økonomisk kriminalitet, hvitvasking,
skatteomgåelse og skatteunndragelse enklere enn hva som er mulig under
dagens ordninger for utveksling av denne typen informasjon. Initiativtakerne
ser for seg at standarden for informasjonsutveksling utarbeides
av OECD og FATF, hvor også Norge deltar. Det er allerede en rekke
land som støtter opp om dette initiativet.
Det pågår for tiden et omfattende arbeid internasjonalt
for å sikre økt finansiell åpenhet. Jeg mener derfor at arbeid med
og engasjement for økt finansiell åpenhet bør skje gjennom eksisterende
internasjonale fora hvor vi allerede deltar, og ikke gjennom et
eget, ressurskrevende arbeid for en mulig konvensjon om finansiell
åpenhet. Erfaringene fra de foraene hvor vi deltar er gode, og det
er her vi etter min vurdering kan få best gjennomslag for velbegrunnede
synspunkter for økt finansiell åpenhet.